Regn, regn, regn og glede.

Norway Rock Festival 2011 ble avsluttet i går kveld med far sjøl Alice Cooper som hovedattraksjon. Et skittent og vått publikum tok fatt på hjemreisen, mens festival-ledelsen venter i spenning på det økonomiske resultatet. Vi konsentrerer oss om det musikalske og leverer siste rapport for i år. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen og Bård Nordvik. Sjekk også rapport fra fredagen her og torsdagen her. Hey ho, let’s go.

Kinkige bussruter fra Flekkefjord hvor Pyro bor gjør at vi ikke får med oss Keep Of Kalessins konsert på hovedscenen, og det første vi rekker blir dermed cover-bandet Metallicatz, som kjører gamle Metallica-klassikere på løpende bånd. Creeping Death og Master Of Puppets får nytt liv, og de som har stått opp tidlig for å starte festen later til å kose seg. Mye. Allsangen runger hvertfall tidlig på dagen. Metallicatz består av medlemmer fra de flotte bandene Turdus Musicus og Taliban Airways, noe som bør bety at de kommer fra Tromsø, og bandet gjør definitivt ikke skam på Metallica-karriæren. Et artig lite moment er at den ene gitaristen faktisk ligner ganske mye på James Hetfield, men det er likevel ikke han som tar vokaloppgaven i bandet….

Neste band ut er selveste TNT. Gode gamle metalhelter som har fått en ny giv med sitt siste album Engine. Trist nok kommer det en helt avsindig regnskur akkurat da bandet skal starte, en skur som bare blir mer og mer avsindig, selv for bergensere. Dermed er det ikke så veldig mange som våger seg ut av teltene sine, og TNT må ta til takke med et ganske skrint publikum.

Men det virker ikke som om det affiserer bandet nevneverdig. Ronni Le Tekrø er i storform opp og ned på gitarhalsen, og vokalist Tony Mills haler i gang sletten med låter som Harley Davidson, Barracuda, Caught Between The Tigers, Downhill Racer og alle de andre god-låtene fra katalogen. TNT blir ikke spart for regnet heller, selv om de står under scenetaket, og Tony Mills går rett på baken midt i settet, men tar det med godt britisk humør. En fin konsert fra et fint band som har en lang og god historie. R.I.P. Dag Stokke.

Tilbake i teltet får vi et nytt bekjentskap i live-sammenheng med Guardians Of Time. Et band fra Sørlandet som gjør jovial power metal, og som samtidig får smilene til å sitte løst hos de fremmøtte. Mye skåling, mye patos og en god del stolthet hos bandet selv. Et hyggelig førstemøte i live-sammenheng, og et band som til nå har gitt ut tre album som kan studeres nærmere.

Tyske Edguy spilte sin første konsert i Norge på ti år i går, og startet det hele med å fyre av en intro som bestod av novelty-hiten Popcorn. Foran en backdrop formet som en borg (selvsagt, vi snakker jo om tysk power metal) leverer Edguy melodiøs metal som ikke er voldsomt langt vekke fra bandet som spilte før dem på samme scene, TNT. Det er ikke fullt når tyskerne spiller, men det er heller ikke pinlig lite folk, og de som har kommet synes å få akkurat det de er ute etter. Publikumsfrieriet fra vokalist Tobias Sammet fungerer, låtmatrialet er bra selv for meg som ikke har inngående kjennskap til bandet, og det hele ender opp med å bli en kosetime med tradisjonell heavy metal.

Fra livsbejaende tysker-metal ble vi raskt dratt ned i sølen, både musikalsk og reellt, av Mongo Ninja. Oslos mørkeste band etter at Cumshots visstnok har gitt seg. Og selvsagt er det også her Kristopher Schau som synger de høyst nihilistiske tekstene om død, narko, sinne og generell lidelse. Låt-titler som No Cunt For Old Men, Broken Cock, Oslo Death (O-Slow Death, get it..?) er i prinsippet morsomme på plate, men live er det ramme alvor. Tekster fra utkanten av livet leveres på rekke og rad med pasjon og sinne fra Kristopher, og Mongo Ninjas ville blanding av thrash, metal, rock, punk og alskens grums gjør oss fulle av håp. Merkelig nok.

Så til det jeg, og tydeligvis ikke så mange andre, hadde ventet på. Gjenoppstandelsen av The Darkness. Bandet med verdens lyseste vokal og nå også verdens mest malplasserte bart. Og for et formidabelt comeback! Hvor folket var aner jeg ikke. De var hvertfall ikke på Darkness-konserten, for der var det bare omlag tusen stykker som hadde giddet å komme. Men alle de går hjem med vissheten om at The Darkness fremdeles kan underholde og lage en fest når som helst.

Festivaler trenger et goodtime-band på programmet. I fjor var det Airbourne som tok den oppgaven, og i år var det Darkness som fikk folket til å hoppe, synge og føle at rock av og til bare er moro. The Darkness må nå kjempe seg tilbake, etter at de rotet vekk alt sitt momentum i et hav av hvitt pulver og mange år fra hverandre. Men Justin Hawkins stemmeprakt er minst like bra som da bandet var på sitt største, og låter som Black Shuck, Love Is Only A Feeling, Get Your Hands Off My Woman og alle de andre er en perfekt medisin for gjørmen som når oss til anklene. Et herlig band er tilbake i fantastisk form. Nå er det bare å vente på nye låter i løpet av høsten og ny plate neste år. We believe in a thing called Darkness.

AC/DC-coverbandet Heatseekers, med festivalsjef Kelly på gitar, gikk vi glipp av grunnet en voldsom trang til å innta føde, men det så ut som om det tok bra fyr i teltet under settet deres.

Headliner Alice Cooper handler like mye om sceneshow som musikalsk opplevelse, og skuffer verken med scenen sin eller med låtmatrialet. Som alltid handler det om horror og effekter, og vi får giljotinen, vi får konfetti under Elected og vi får et fem meters Eddie-lignende monster under Feed My Frankenstein. Faktisk hakket tøffere enn Maidens Eddie har vært på en stund.

Og når en artist kan fyre av følgende låter etter hverandre tidlig i settet sitt, så er det bare å bøye seg i gjørmen. Ikke at vi gjorde det, men du skjønner. Hør bare her: I’m Eighteen, Under My Wheels, Billion Dollar Babies, No More Mr. Nice Guy, og Hey Stoopid. En rekke med rockeklassikere som ikke ble alene i et flott sett fra Alice. Vi fikk en ny låt kalt I’ll Bite Your Face Off, vi fikk synge med på Poison, vi fikk høre super-riffet på Muscle Of Love og vi fikk føle under Only Women Bleed. Schools Out ble mikset opp med Another Brick In The Wall, og de aller fleste fikk det de kom for å oppleve. Og enda litt til. Jammen holdt ikke regnet fred under konserten også. En opplevelse for livet.

Svenske Crucified Barbara var lure og smelte i gang settet sitt et kvarter før oppsatt tid, umiddelbart etter at Alice Cooper hadde gjort sitt, og dermed fylte de godt opp i teltet med sin fengende heavy metal. Crucified Barbara er fire knalltøffe damer fra Stockholm som bør få litt mer fokus her hjemme fremover. Bandets tredje album er under innspilling, og utfra øset de leverte som festivalens siste band kan den bli høyst interessant.

Norway Rock Festival er dermed ferdig for i år. Dette ble sagt å være skjebneåret etter den formidable satsingen, og påfølgende kritiske økonomien etter fjoråret. Musikalsk og kvalitetsmessig har det vært opp og ned, og det samme har gjort seg gjeldende publikumsmessig. Ok med folk torsdagen, mye folk fredagen, og noe skuffende på siste dag. Men en ting skal rockerne ha. De avlyser ikke. Ikke via Twitter og ikke på andre måter. Alle bandene kom. Alle bandene spilte. De fleste gjorde tingene sine bra, og vi takker for nok et år med gode minner fra Kvinesdal. Og som alltid får du en del bonus-bilder siden du har lest hele saken helt ned hit:

(sølete thrash-outfit rett fra 1985)

(la horror-showet starte)

(Alice Cooper med stokken)

(Crucified Barbara in action)

(primalskriket til Justin Hawkins er tilbake, barten er ikke tilbake, den er helt ny)

(hoppingen også)

(tricky type)

(Alice Cooper Band)

(livsbeneiende Mongo Ninja)

(voldsom måte å komme inn på scenen på)

(Edguy, verdens mest idiotiske bandnavn, men en fin time med klassisk heavy)

(Nøgenbading i lakse-elven like ved scenen)

(Mongo Ninja)

(flott sceneteppe før Alice himself kommer på scenen)

(Alice, 63 år og fremdeles blodtørst)

(full nekro-stemning med Mongo Ninja)

(The Darkness, for et deilig comeback!)

(Welcome to my hospital)

(Ronni Le Tekrø, TNT)

(Victor Borge fra TNT)

(Tony Mills, TNT)