I slutten av september slipper Meshuggah live-dvd satt sammen av konsertopptak i USA og Europa på forrige tur. Utgivelsen har fått navnet The Ophidian Trek, og en smak av det hele får du via videoen til Do Not Look Down.

Meshuggah spiller snart på Rockefeller, og vi ga vekk billetter. Denne konkurransen er nå trukket.

De svenske teknikerne i Meshuggah skal veldig snart briljere og imponere i Oslo med sin tunge metal. Åstedet er Rockefeller og datoen er onsdag 8. mai. Vi ga deg og en venn sjansen til å se det hele uten å måtte legge igjen penger i døren, og vinnerne har nå fått beskjed via epost.

Vi spurte om hva det siste albumet til Meshuggah heter, og at svaret var Koloss var det mange som visste. Takk for innsatsen til alle!

I Am Colossus i videoformat under.

Musikken til Meshuggah kan av og til være litt forvirrende for oss som liker et godt refreng (før du begynner å skrike legger jeg til at jeg liker bandet..), og da passer det bra at videoen til I Am Colossus også er forvirrende. Og mørk.

Tech-metallerne i svenske Meshuggah skulle egentlig gjort en rekke norske konserter nå, men måtte avlyse alle sammen. Det snakkes om plaster på såret neste år, men i mellomtiden har Meshuggah hvertfall laget ny video. Det er da noe.

Albumet Koloss er ute nå, og kongene av intrikat metal er også klar med video til låten med den også intrikate tittelen Break Those Bones Whose Sinews Gave It Motion. Heldigvis blir Meshuggah aldri for vanskelige, selv for en enkel metalfan som meg. En høyst svart video kommer din vei når du trykker play.

Nok en ny låt fra Meshuggahs kommende album Koloss har dukket opp. Med tekst og det hele. Nyt i vei.

Noen kaller det djent, vi kaller det metal. De svenske teknikk-monstrene i Meshuggah er snart tilbake med nytt album. Og alle metal-musikeres hjerter hopper et ekstra dunk. For Meshuggah er virkelig musikernes band. Innovative, vanskelige, inspirerende, men også ekstremt tøffe. Platen Koloss treffer oss 26. mars, og første låt ut er den svært fengende (for å være Meshuggah, you know…) Break Those Bones Whose Sinews Gave It Motion. Tittelen er jo vanskelig da. Om ikke annet.

Det folkelige fenger folket på Norway Rock.

Sjekk rapport fra festivalens første dag her.

Den folkelige overtakelsen startet vel egentlig i går da norske Ingenting løftet taket i teltet med allsang fra publikum. Noe av det samme skjedde på festivalens midterste dag. Uten av vi skjønte så mye av selve musikken. Mer om det om litt. Starten først. Alle bilder av Bård Nordvik og Sindre Didriksen.

(Pagan’s Mind)

Norske Pagan’s Mind var tildelt den tunge oppgaven å åpne dag to på den store scenen, noe som ikke er en enkel sak når de fleste festvalgjengere fortsatt sover av seg festen fra kvelden før. Men verken regn eller lite publikumsoppmøte satt en demper på humøret og spillegleden til guttene fra Telemark. Med vokalist Nils Rue i spissen ga bandet de få fremmøtte en melodiøs start på fetivaldagen med sin progmetal i verdensklasse. Vi ble tildelt gnistrende soloer og klassikere på løpende bånd, sammen med låter fra bandets siste album, og fikk en myk og solid start på dagen.    

(Silje i Blood Command)

Blood Command er langtfra folkelig anlagt og er nok et outsider-band på en rockefestival med sin dirrende og skarpe blanding av hardcore og rock. Bergensbandet samler en ok ansamling med interesserte i teltet, og får god respons spesielt på sine mykere låter. Vokalist Silje er en av landets tøffeste vokalister for tiden, med sin blanding av skrikende vokal og isdronning-look. Resten av bandet gjør sitt ytterste for å hoppe seg til stadig mer oppmerksomhet fra folket som søker ly for et begynnende regn under trygge teltduker. Godkjent og mer til. Sjekk ut Blood Command på plate for din egen del.

(Blood Command)

En av virkelig spennende bookingene på årets festival er kanadiske Cancer Bats. Nå hjalp det ikke at himmelen åpnet seg under bandets konsert, men det var regelrett skuffende få som hadde tatt turen fra campingen for å få sin dose med internasjonal og knallhard rock av beste kaliber.

(Cancer Bats)

Cancer Bats blir en enkel kandidat til årets konsert på Norway Rock med sin joviale innstilling, sin fabelaktige blanding av metal og hardcore, og sine to flotte coverlåter av Beastie Boys Sabotage (som har blitt en slags signaturlåt for bandet) og Black Sabbaths Sweet Leaf. Det eneste som manglet var publikum, men de som var der fikk et minne for livet.

(Disse tre munkene var Cancer Bats største og mest ivrige fans, props til outfiten)

Svenskene i Black Ingvars presset på den folkelige delen av programmet på oss igjen. Og plutselig dukket det opp en del festivalgjengere. Men dere får unnskylde oss og kalle oss sjabre kritiker-hipstere, men rockeklassikere i danseband-style blir aldri en favoritt i Pyro. Vi står over.

(Meshuggah)

Mesguggah er også fra Sverige, men er langt fra Black Ingvars både i uttrykk og innstilling. Når Meshuggah inntar scenen er det med 8-strengs gitarer, synkron-headbanging, og svært vanskelig tilgjengelig musikk. Svenskene er blant de mest innovative bandene i metalen de siste tyve årene, og har en liten og trofast fanskare også på Norway Rock Festival. Men selv om bandet har en enestående posisjon som kvalitetsbærere er det ikke dermed sagt at de vanskelige taktskiftene og den brutale musikken går hjem på festival. Meshuggah passer best som hovedattraksjon på egen konsert enn som et band som skal få folket i stemning midt på dagen under en festival, for her snakker vi først og fremst om lytte-musikk.

(Luxus Leverpostei backstage, eller er det Immortal…)

Folkeligheten i teltet fortsetter med Kvinesdals egne helter i Luxus Leverpostei. Og nok en gang må vi melde pass. Det blir igjen allsang på grensen til det stadion-messige i teltet, og vi begynner å lure på om vi er helt i utakt med resten av publikum når det kommer til musikksmak. Det skal vise seg å stemme senere på dagen.

(Zakk Wylde)

Black Label Society med ex-Ozzy-gitarist Zakk Wylde som sjef og vokalist samler en hel del mer folk på hovedscenen enn hva de andre bandene der har gjort tidligere på dagen. Vi spotter masse BLS-skjorter og backpatches, men Zakk Wylde klarer ikke helt å innfri. På plate har alltid Black Label Society gitt oss svært gode riff i låter som ikke helt er tøffe nok, og det samme skjedde på sletten i Kvinesdal.

(folkelig?)

Gitar-riffene er kraftfulle og skinnende, men låtmatrialet ellers er ikke sterkt nok. Det blir som en litt dårligere metallifisert versjon av Alice In Chains. En usedvanlig malplassert og undødig gitarsolo gjør ikke kveldens konsert bedre, men Zakk Wylde er Zakk Wylde. Han gjør som han vil, og fansen fikk endelig sett festivalsjef Kellys favorittgitarist i levende live. Småskuffende av legenden.

(Munker, nonner, what the hell is going on?)

Kveldens store feelgood-overraskelse kommer fra de gamle engelske heltene i Quireboys, som har hatt en nedadgående karriære helt siden de slo gjennom for fullt på slutten av 80-tallet, spilte support for både Rolling Stones og Guns N’ Roses og ble spist opp av grungen. Men den ekstremt fest-klare vokalisten Spike drar med seg et feststemt publikum og det etterhvert svette teltet, og prenter inn et stort smil hos alle som en med sin enkle og fengende rock. Gamle klassikere som 7 O’ Clock, Hey You og There She Goes Again blandes med nye låter som Mona Lisa Smiled, og Kvinesdal vugger avgårde i glede. Folkelig på en god måte, og vi føler oss litt på lag med publikum igjen.

Men det er før Volbeat. Et band som gjennom konstant turnering og pur innstilling har gått fra å spille midt på dagen for noen år siden til å bli en naturlig hovedattraksjon. Danskene går på noen minutter for tidlig, og køen utenfor inngangen er så lang at vaktene etterhvert bare må gi opp og slippe inn alle. Og det er ingen tvil om at Volbeat fenger. Plutselig fremstår årets Norway Rock Festival som en suksess i det sletten fylles av tusenvis av Volbeat-fans.

Hvor alle disse har vært på resten av festivalen er et mysterium, men det må føles både godt og litt rart for festival-ledelsen å se så mange komme kun for å se ett band, mens resten av underholdningen forut har slitt med publikums-oppmøtet. God følelse for økonomien, men rar følelse for festival-konseptet. Strengt tatt kunne en jo bare arrangert en konsert med Volbeat og trukket omtrent like mange betalende.

(Volbeat)

Volbeat leverer uansett et bunnsolid sett bestående av låter fra sine album, samt et par cover-låter, stående på en scene med lysende ramper og det hele. Bandet har helt tydelig, og som forventet, publikum i sine hule hender, og det er vel bare en tre-fire stykker som ikke skjønner noe av det Volbeat leverer. Det er oss.

(Volbeat-scenen)

For blandingen av Metallica-riff (som de lirer av seg hele tiden mellom sangene også…), rockabilly og hulkende Elvis-vokal kommer jeg aldri til å skjønne kvaliteten med. Jeg har forsøkt mang en gang å like dette bandet, men det fremstår for meg komplett umulig. Volbeat er for meg en dårlig versjon av Misfits, et sterilt forsøk på å skape noe nytt, og ganske uengasjerende.

Men man kan ikke like alt, og ettersom jeg er helt i utakt med folket blir jo det en total seier for Volbeat. Volbeat 6000-Pyro 3. Vi er i utakt med folke-opinionen. Som så mange ganger tidligere.

(Captain Rock)

Men vi gir oss ikke. I morgen er det nye sjanser. Og Blood Command og Cancer Bats ga oss uansett det vi trengte. Gode opplevelser og markante overraskelser. Kommentarfeltet er til for å gi oss tilbakemeldinger. Om Volbeat-fansen leser dette kan jo det blir morsomt. Vi prøvde dog virkelig å forstå. Men det gikk ikke denne gangen heller.

Sjekk flere bilder fra festivalen under:

(Volbeat ser sinte ut, men de er egentlig bare koselige danske kosebjørner)

(Lite folk tidlig på dagen, men de som var der laget god stemning)

(Meshuggah, går låten i sytten trettitodels-takt eller i syv femtendedels?)

(Meshuggah)

(Quireboys, pub-rockens legender)

(Mens vi venter på rock)

(Cancer Bats, nydelig band)

(Cancer Bats, du hørte oss, nydelig band!)

(Cancer Bats, ja du vet…)

(er det svenske Ghost som har ankommet festivalen (inside metal-spøk der))

(Volbeat)

(Pagan’s Mind vekker følelser hos fansen)

(Pagan’s Mind, flinke gutter)

(Blood Commands Yngve mister nesten buksen, men bare nesten)

(Meat Loaf-fan på Blood Command, vakkert og forvirrende)

(Blood Command)

(Black Label Society)

De svenske mestrene i intrikat metal er klare for NRF.

Festivalen har dette å melde: (Sjekk Asbjørn er sitert i pressemeldingen.)

“Vi er utrolig stolte over å kunne presentere Meshuggah til Norway Rock,
allment omtalt av musikere så vel som et fjetret publikum som verdens beste
liveband og Skandinavias viktigste metalband – vi kaller det bare en jævlig bra
booking”, sier bookingsjef Kelly Aamodt.

MESHUGGAH ble I sin tid kåret av Rolling Stones til et av verdens 10 mest
innflytelsesrike metalband.
Det hardtslående bandet var sist å se på årets Inferno, hvor Asbjørn
Slettemark fra Lydverket var:

“Jeg har sett dem live to ganger før (Quart og Hole In The Sky), og begge
ganger leveret de til sterk femmer på terningen. Så også som avslutning på
Inferno på Rockefeller. Trommis Tomas Haake dirigerer troppene med sitt
forbløffende drivende spill, og rundt det kraftige skjelettet legges indrefilet på
indrefilet av feite, muskuløse riff. Resultatet er ikke en ny mennesketype innen
metal, det er en ny rase, oppfostret på klassisk metal like mye som jazz og
industriell techno”
Asbjørn Slettemark, programleder Lydverket, NRK

“Meshuggah er det eneste bandet jeg kan garantere for. Jeg utfordrer hvem
som helst med et snev av integritet til å finne et eneste svakt øyeblikk når de
står på scenen!”
Tommy Hjelm, vokalist Insense

Lead-gitarist Fredrik Thordendahl og vokalist Jens Kidman startet opp
Meshuggah, og har nå sammen med Thomas Haake (trommer), Mårten
Hagstrøm (rytme-gitar) og Dick Lövgren (bass) skapt et monster som ingen vil
stoppe. De satte Meshuggah på kartet med store bokstaver da “Destroy Erase
Improve” kom ut I 1995, og da var det ingen vei tilbake. Med sin trilogi med
kalkulert deathmetal og brutal progressive thrash (Chaosphere 1998, Nothing
2002, Catch Thirtythree 2005) fant de sin vei ut til bandets fans som bare har
vokst på deres gale, polyrytmiske musikalske reise videre.

Med sitt album “obZen” krasjet de rett inn på Billboard-listen I det herrens år
2008, et album som tråklet seg vei inn til et nytt publikum. Klubber over hele
verden ble utsolgt av fans som ville få med seg denne fysiske kjeftesmella.

I februar slapp de sitt livealbum “Alive” med dvd, og Norway Rock Festival
gleder seg til å høre verdens beste metalband Meshuggah igjen I Kvinesdal.

Her får du Pyros fem høydepunkter fra Inferno 2011:

1. Da Tommy i Insense åpnet showet med Pyro-favoritten The Erosion Of Oslo fra albumet The Silent Epidemic. Et av landets mest oversette metalband låter bedre enn noensinne i 2011, og vi anbefaler deg gjerne å sjekke ut deres nye album Burn In Beautiful Fire.

2. Napalm Death sto for deilig nostalgi da de avsluttet med sekundlåten You Suffer, Dead Kennedys-coveren Nazi Punks Fuck Off og deathmetal-hymnen Suffer The Children.

3. Olve/Abbath i Immortal kunne lett hatt en karriere som standup-komiker. Når han kjører seg opp med Kristian Valen-quotes mellom black metal-klassikere som One By One og Damned In Black, setter det en ekstra underholdningsspiss på konserten. “Det var berre flott, det” osv.

4. Pentagram-sjef Bobby Lieblings scenetekke. Vi snakker Pushwagner-dansing med stjernekvaliteten til Mick Jagger og utseende til Rudolf Blodstrupmoen. Vakkert.

5. Meshuggah-trommis Tomas Haake. Saklig opplegg han har på gang bak et av verdens råeste metalband. En perfekt avslutning på konserten, og en påminnelse om at vi må få sett Meshuggah live igjen. Snart.

PS: Sjekk mine daglige Lydverket-rapporter fra Inferno her: Dag 1 – Dag 2 – Dag 3/4

PS2: Det flotte Meshuggah-bildet på toppen er tatt av Per Ole Hagen fra NRK. Du flere bilder fra ham på denne linken.

Svenske Meshuggah har mange fans der ute i Pyro-land, og veldig snart kommer bandet med både dvd og live-cd. Trailer for hele sulamitten ser du her.

De nominerte i Best Hard Rock på Gramis, som altså er samme som Spellemann her hjemme, var følgende, alle sammen flotte plater som vi har spilt mye på Pyro:

* IN FLAMES – “A Sense Of Purpose”
* MESHUGGAH – “obZen”
* MILLENCOLIN – “Machine 15”
* OPETH – “Watershed”
* SABATON – “The Art Of War”

For øvrig inntok også det svenske politiet Grammis-utdelingen, og presterte å kreve urinprøver av et dusin gjester. En fin kommentar om det finner du på denne bloggen.

Om du er sugen på å se In Flames live her i Norge, sjekk ut Norway Rock, som begynner å få et seriøst lekkert program nå.

Hm, for en deilig festival Hole In The Sky er. Bare i løpet av fredagen fikk vi oppleve Municipal Waste, Behemoth, Meshuggah og Carcass på rad og rekke. Det kunne vært plakaten på en hvilken som helst stor europeisk metalfestival, men i stedet er det lille USF i Bergen som er åstedet.

Municipal Waste åpner ballet med herlig thrash metal tatt rett ut fra læreboken til Anthrax og Tankard, og når til og med Totto ender opp i vaklende gange i circle pit-en, da har bandet gjort noe helt riktig. Sterkt.

Behemoth imponerte stort på Hove i sommer, og tok med seg godformen til Bergen. Koreografert sirklebanging, frekke kommentarer og deilig polsk death metal er verdens beste oppskrift for en suksessrik aften. Og joda, de avsluttet med I Got Erection.

Det er tid for Meshuggah, og da må man nesten ta fram kalkulatoren for å regne seg fram til hva som skjer. Etter litt irriterende lydtrøbbel i åpningen, tar svenskene tak og gruser USF med kontante, deilige låer fra ObZen og resten av katalogen.

Carcass er levende legender. og utvilsomt et høydepunkt for mange på festivalen. Vi i Pyro har alltid hatt sansen for engelskmennene, selv om de aldri har vært blant våre største favoritter. Bandet leverte uansett som forventet, og fredagen fikk en nydelig slutt.

Mer i morgen.