I 2008 ga Trivium ut Shogun, Florida-bandets fjerde album. Trivium har alltid fått mye oppmerksomhet, spesielt i engelsk presse, men jeg føler Shogun ikke på langt nær har fått den nesegruse hyllesten den fortjener.

Jeg skal ærlig innrømme at det tok meg mange gjennomspillinger før jeg satt på knær og headbanget til Shogun, men nå er det en av platene fra 2000-tallet jeg oftest drar frem til både fest og hverdag.

Her er noen av grunnene til at jeg elsker Shogun:

— Ambisjonene. Trivium har aldri lagt skjul på at de er opptatt av metalhistorie, og på Shogun prøver de å gjøre hver eneste låt til Master Of Puppets eller Blackened. Komplekst, storslagent og fengende samtidig, men alltid med et drivende ønske om å finne den perfekte melodien samtidig som man shredder som faen.

— Når refrenget kommer for fullt på Into The Mouth Of Hell We March, rundt 3:10. Trommene dobler, Matt Heafy synger nesten fløyelsmykt, og gitarist Corey Beaulieu brøler og skriker i bakgrunnen.

— Tekstene til Heafy er en herlig blanding japansk historie, scifi, fantasy, realness og metalklisjeer om kamp/krig/ekthet. Jeg mener, hvem andre kan kalle en låt He Who Spawned The Furies i noenlunde alvor, og by på tekstlinjer som “Life feels quite like hell should/But this hell is so cold/Pull another knife out/Stick it with rest of them/When my back is full/Turn me around to face it”. Snakk om krigerære, er nesten så man får lyst å verve seg i Fremmedlegionen.

— Tittelsporet er 11 minutter og 21 sekunder med metalbonanza, fra de første kontante riffene via de snerrende versene med lag-på-lag av gitarer, før pre-refreng og refreng åpenbarer seg som lava fra himmelen.

— Åpningen på Down From The Sky, med det tunge, nesten Manowar-vennlige riffet som helt uventet går over i et Megadeth-kompatibelt riffing med metalcore-rattata-gitar…før Matt Heafy entusiastisk slår fast at “here we go!”, og så er det bare sekunder til refrenget åpenbarer seg. Alt dette på drøyt halvannet minutt. Ren perfeksjon.

Rett på sak: The Unholy Alliance III rullet ut den røde løperen i Oslo Spektrum i går, og det var også Pyro. Vi fikk med oss alle fem bandene som spilte, her er en rask lowdown av kveldens festiviteter.

Purified In Blood
– Purified In Blood vant Pyro-konkurransen om å få varme opp på The Unholy Alliance III, og siddisene leverte og imponerte. De fikk bare plass til tre låter (Gates Of Gehenna, den nye Death Priest og The Ultimate Price), men fikk vist hva de er gode for. Tung metal, aggro hardcore og spretten sceneopptreden i fin kombinasjon. Publikum var akkurat begynt å komme inn i lokalet, men de 3-400 som var i lokalet fikk sett et Purified In Blood som er i bedre form enn noensinne. Forhåpentligvis leverer gitarist Tommy Svela en bloggrapport fra dagen i løpet av uken.

Amon Amarth
– Svenske Amon Amarth spilte deilig vikingmetal, med Twilight Of The Thunder God og Pursuit Of Vikings som høydepunkter. Allsang- og ølvennlig, noe publikum viste å sette pris på. Hhhmmmm, øl… viking… ekte.

Mastodon
– Mastodon var redusert til trio siden gitarist Bill Kelliher er lagt inn på sykehus, men det gjorde absolutt ingenting. Atlanta-bandet lente seg tungt mot de, direkte og korte låtene fra sine tre siste album, og resultatet var at de superfete riffene deres kom enda tydeligere frem når Brent Hinds fikk være eneste gitarist i lydbildet. Suverene versjoner av Blood And Thunder, Crystal Skull og March Of The Fire Ants, kan man forvente eller forlange mer? Ja, kanskje en Melvins-cover på slutten. Så selvsagt spilte de The Bit også. Fuck yes! God lyd satte en perfekt ramme rundt denne magiske konserten. Nå gleder vi oss voldsomt til 2009-albumet til Mastodon.

Trivium
– De nye låtene fungerte bra, spesielt Down From The Sky og Into The Mouth Of Hell We March, og Matt Heafy framstår som en godt voksen frontmann. Til tross for at han er 22 år.
Trivium kan virke litt kalkulerte, som når Heafy påstår at det er så voldsomt med damer i salen, men i sum en god konsert fra Florida-ungguttene. Pluss for old school, symfonisk metalintro.

Slayer
– Var det Slayer eller The Kerry Kings And His Fabolous Slayers vi så og hørte i går? Der vi satt var det knapt noe annet å høre enn Kerry Kings diskanthissige gitar, og det forstyrret store deler av konserten. Jeg beveget meg litt rundt i lokalet, og lyden var annerledes, men ikke bedre andre steder. Slayer avsluttet med å spille hele Reign In Blood, og det var selvsagt fabelaktig å høre låter som Reborn og Altar Of Sacrifice i hissig livetapning. Likevel er det noe litt traust over Slayer om dagen, og det har det også vært de to siste gangene jeg har sett dem (The Unholy Alliance II og Hove). På tide å dra det ned noen hakk, og spille for fullstappede, ville klubber i stedet for tredjedels fulle Oslo Spektrum, kanskje?

Hva synes dere andre som var på plass i Oslo Spektrum i går?