Etter en rolig sommer er vi tilbake med en ny gjennomgang av det vi har hørt på denne måneden. Nytt fra Oslo Ess, Baroness, Lynyrd Skynyrd, Testament, Gallows og mye mer for dine øyne only.

August er en god måned for ny musikk. Så også i år. Pyro gir deg vår ærlige mening om de nye rockeplatene.

Oslo Ess-Verden På Nakken, Venner I Ryggen

Oslo Ess spiller ufarlig punk, de er joviale, de er forutsigbare, de er folkelige typer, det er lett å plukke inspirasjonskildene, men uansett hvor mye man kan “ta” dem spiller de så utrolig fengende og treffbar rock at jeg driter i å prøve å være kritisk. Låter som Kakkerlakkene, Bislett Stadion og God Morgen gir gjenklang av Offspring, Rancid, Social Distortion og alle de andre fine punk-heltene fra USA. Litt Springsteen får man også med på kjøpet i Caroline. Men Oslo Ess er samtidig så veldig norsk i all sin fremtoning. Farlig nær å gå i midtempo-fellen og bli Dum Dum Boys på låter som Gaselle I Tigerstaden og Ut Av Det Blå, men som oftest helt perfekt rock til livet som helhet. Stikk meg en øl ellers slår jeg flikkflakk. Kakkerlakkene i videoformat under.

Totto.

Baroness-Yellow & Green (Relapse Records)

Baroness har virkelig vokst seg til å bli en stor favoritt her i Pyro de siste årene. Tidligere har de kalt platene sine Red Album og Blue Record, og begge anbefales med mye varme. Tredjealbumet som kom i juli har blitt dobbelt, og har dermed fått navnet Yellow & Green, der den gule siden er den mest umiddelbare og rockete, mens den grønne siden er dvelende og vakker. Baroness er et band du MÅ få med deg, og både Yellow & Green MÅ høres om du skal kalle deg rockeinteressert når nyttårsaften kommer. Lite tid å miste, altså. Videoen til Take My Bones Away under.

Totto.

The Darkness-Hot Cakes

Jeg har ventet på denne platen lenge. Omtrent helt siden The Darkness gjorde en helt strålende konsert på aller siste Norway Rock Festival sommeren 2011. Det er lett å avfeie The Darkness som en hardrock-parodi, og det er ingen tvil om at bandet har godt med selvironi, men de to platene fra 2003 og 2005 låter fremdeles bra. Langt over the top, men bra likevel. The Darkness holder ikke tilbake på Hot Cakes heller, og gjør akkurat som de vil og litt til. Ofte blir det musikalsk gull av slikt. Som i Nothing’s Gonna Stop Us Now og i Living Each Day Blind. Ofte blir det for mye fistel og galskap (coveren av Radioheads Street Spirit er grufull). Men det at The Darkness lager akkurat den musikken som er enormt ukul i 2012 gjør meg både stolt og glad. På sitt beste magisk, på sitt verste små-irriterende, men definitivt ærlig levert. Videoen til Nothing’s Gonna Stop Us Now under.

Totto.

Armatage Shanks-Lost And Broken

Way back i 2008 (noen som husker 2008?) kåret vi Hamar-punkerne i Armatage Shanks til å være et av de mest lovende bandene i Norge. Det har altså tatt sin tid å få ut platen Lost And Broken, men det ble et hyggelig gjenhør med pop-punk på et ganske høyt nivå. Med amerikansk hjelp på miksen høres Armatage Shanks rett så internasjonale ut, og det eneste som står i veien for verdensherredømme er mangelen på et par killer-låter som kan nå ut til andre enn den pittelille kretsen av pop-punk-fans i Norge. Likevel en nokså solid plate i sjangeren. Mykt og fengende. Kjappe One By One hører du under.

Totto.

Armatage Shanks-One By One

Sjekk mer musikk av Armatage Shanks via Urørt.

Vesen-This Time It’s Personal

Norske Vesen gjør som mange andre for tiden, og blander metal med skitten punk-lyd. Ingenting galt med det. Ganske sjarmerende låter det faktisk. Et par ganger glimter Vesen virkelig til, som eksempelvis på tittelkuttet, men som helhet føles albumet litt vel ensformig. Mørke ord spyttes og snerres ut over skarpe riff, men litt for få låter skiller seg ut og pirrer minnet. Kan dog være meget bra i små doser. Mitt favorittkutt er This Time It’s Personal, og det hører du under. Sjekk også Vesen via Urørt.

Totto.

Vesen-This Time It’s Personal

Tantara-Based On Evil

Norske Tantara har fått kontrakt med flinke Indie Recordings som slipper bandets debutplate, og det er ikke vanskelig å skjønne at Indie har troen på Tantara. Unge herrer fra Vestfold med thrash-historien i orden. Hvis jeg husker rett er også Based On Evil spilt inn med hjelp fra selveste Flemming Rasmussen som de fleste Metallica-fans vil huske. Tantaras debut er en samling av åtte lange thrash-låter med helt korrekt produksjon, riktig attack og perfekt aggresjon. Det eneste store ankepunktet for en gammel mann som meg er at bandet til tider høres helt fullstendig identisk ut til Nuclear Assault. Det er helt umulig å komme unna både når det gjelder vokal, låt-struktur, og tekster om vår behandling av planeten. Om du klarer å høre forbi det kan dette fort være et nytt favorittband. Om ikke kan du late som om dette er en ny plate fra Nuclear Assault… Hør åpningssporet og tittelkuttet Based On Evil under, og sjekk Tantara via Urørt.

Totto.

Tantara-Based On Evil

P.O.D. – Murdered Love

Næmmen, se hvem som er tilbake. Selveste P.O.D., de som gjorde kristen nu-metal til hitlistemateriale med Alive og Youth Of The Nation. Personlig har jeg et svakt punkt for denne gjengen, spesielt på en epic motherfucker som Lost In Forever. Ellers er det en del interessante ting på Murdered Love, sjekk for eksempel Jamey Jasta på åpneren Eyez, men totalt sett midt-på-treet. Sjekk videoen til Lost Forever under her.

Asbjørn.

Gallows – Gallows (slippes 17. sept)

Siden alle i Pyro er massive Gallows-fans, skal vi komme g.r.u.n.d.i.g. tilbake til dette tredjealbumet deres. Men et kort førsteinntrykk. Dødsbra produksjon, nye vokkisen Wade MacNeil synger deilig hissig og litt melodisk, fremdeles litt usikker på tekstene (må lese dem), sinnssykt fete gitarer, enormt høyt energinivå. Favorittlåter: fengende Outsider Art, avslutningssporet Cross Of Lorraine og den frekke åpningslåten Victim Culture. Last June ser du under.

Asbjørn.

Rival Sons – Head Down (slippes 17. sept)

Liker du rock? Elsket du forrige Rival Sons? Da kommer du til å digge denne platen også. Den låter litt mer psykedelisk enn Pressure & Time, men det er fremdeles frihetsrock møter soul møter Led Zeppelin-på-stadion. Keep on swinging, folkens!

Asbjørn.

Bury Tomorrow – The Union Of Crowns

Trodde vi at metalcore med skrikevers og clean-refreng var ferdig? Bury Tomorrow beviser at det ikke stemmer. Feite breakdowns, allsangrefreng, gigantiske riff og et lite sjokk av en plate fra Bournemouth i England. Lionheart fra albumet hører du under.

Asbjørn.

Seventh-Tzolk’in

Seventh kommer fra Arendal og slapp i sommer ut sin debutplate. De forteller selv i skrivet som vi fikk med platen at de er inspirert av band som Lamb Of God, Mastodon og Celtic Frost, og det hører man også på musikken. Kanskje aller mest Lamb Of God. Det er vanskelig å kritisere Seventh så mye. Alt på platen er spilt bra, innsatsen og innlevelsen er det ingenting å si på, men mangelen på minneverdige låter kryper innover meg. Definitivt en lovende start, og egenart er noe man må jobbe for å få. Lover å holde begge ørene på Seventh fremover. Sjekk mer av Seventh på Urørt-sidene deres, og hør låten Awaiting The Kill under.

Totto.

Seventh-Awaiting The Kill

Lynyrd Skynyrd-Last Of A Dyin’ Breed

Jeg elsket Lynyrd Skynyrds forrige album, selv om det ikke er så mange igjen av Lynyrdene i selve bandet nå. Den platen oste av avsky mot det USA har blitt, og musikken var like bitende i sin vakre sørlige rockeinnpakning. Denne gangen viser Lynyrd Skynyrd seg dessverre fra en noe mer avbalansert side. Låtene surrer avgårde uten å gi de helt store inntrykkene, og lyrikken er ikke like treffende som forrige gang (selv om herrene glimter til her og der). Pludring gjennom en hel time. Ganske enormt skuffende på alle vis. Det var som faen…

Totto.

Grinding Fortune-Inconsideracy

Grinding Fortune er et nytt bekjentskap for oss i Pyro. Et nytt bråkete bekjentskap. At dette bandet bare består av to personer er vanskelig å forstå, for de lager støy nok for et kobbel. Det er vanskelig å beskrive Grinding Fortune på fornuftig vis, men jeg prøver meg med støy-metal. En slags blanding av Årabrot og Converge? Eller noe helt annet… Slett ikke for alle, men om du liker metal som utfordrer litt kan Grinding Fortune være verdt en sjekk. Sjekken kan foretas via Myspace.

Totto.

Testament-Dark Roots Of Eart

Gode gamle Testament braste tilbake gjennom thrash-døren med albumet The Formation Of Damnation for fire år siden. Det var et svært gledelig gjensyn, og Testament skuffer heller ikke med sin nye voldsomme reise gjennom 76 minutter på Dark Roots Of Earth. Denne gang med et mer sprikende album enn forrige gang, men kanskje også med et bedre. Det tar tid å fordøye alt som skjer på Testaments nyeste, men bruker du tiden godt får du også belønning i form av en av de beste thrash-platene på lang tid. Chuck Billy høres ut som han gjorde i 1988, og låtene til Peterson er denne gang både kjappe og direkte, men også mer intrikate og vanskelige. Mange mumler om en av årets beste plater når Dark Roots Of Earth blir nevnt, og de kan nok være inne på noe. Videoen til Native Blood ser du under.

Totto.

Zaed-II Kain’s Mark

Andre album på kort tid fra norske Zaed vitner om et band som utvikler seg rent spillemessig, men det vitner også om et band som har mye å lære. Zaed spiller en blanding av tradisjonell hardrock og heavy metal med litt grunge hevet inn i miksen, glimter til på et par av låtene, men står også fast i en sjanger som ofte blir veldig forutsigbar. Spesielt på de rolige låtene hangler det litt, men en del av de kjappere tingene er det lovende takter i. Lytt til låten Fool’s Gold under og sjekk Zaed via Urørt.

Zaed-Fool’s Gold

“Travelin’ Man”
“That’s kind of like a duet thing that me and my brother did, and to be able to sing with him was pretty awesome. Years ago we had it on our record and for live, I think for Skynyrd fans to be able to see Ronnie up there actually singing and then it comes back to me on stage I think it’s just a very cool thing for fans and I always love doing that. Our dad was a truck driver and we’ve been travelin’ men our whole life. Ronnie for 29 years was a travelin’ man, ‘til his untimely death. And for me I’ve been doing it for about 30 something years. So it’s just a very cool song and for anybody.”

“Workin’”
“Well I think that goes back to our upbringing. We always have worked in our life and our fans are working class people and that’s what we believe in doing — we’re probably one of the hardest working bands out there and have always been out there every year. Where a lot of other bands take off, we’re out there playing for our fans. And you know its something like ‘I’m gonna buy my baby shoes’ I have kids in college and I have to buy them shoes! (Laughs) …and keep ‘em fed! So thanks to the Skynyrd Nation we’re still around.  And we’re actually playing it this year coming up. We change our set up here and there, there’s so many great Lynyrd Skynyrd songs. We know we have to do “Freebird”, “Sweet Home” and those kind of things, but that song was just a statement, we think of our fans as the working class of America –or all around. [Even] when we’re in Europe they’re the working class so we like doing that one. It’s an up tempo thing, it’s in your face and that’s us.”

“What’s Your Name?”
“Well that is just a great hit song. Most Skynyrd people don’t realize that was the highest charting song that Lynyrd Skynyrd ever had as far as the top 100 singles and it was a top 10 song, I’m not sure exactly how far it went but it went up there quite a ways. And it’s just a great song, great feel [good] song. You can always tell that the crowd loves that, which is why we pretty much keep that in our set every year. I mean the crowd, especially the ladies — that one’s for the ladies. “

“That Smell”
“Well, ‘That Smell’ what a great song. That’s something Skynyrd’s always been about: true things that we’ve written about, and that’s definitely a true thing. We’ve all lived true our days of doing things that probably weren’t good for us (laughs). That one there with the audience you can definitely smell that smell if you get my drift.”

“Simple Man”
“Well that’s a great song and something that I think we all live by. I think anybody out there needs to respect their mother, and the words of their mother.  It’s mama talking to you in that song and I think it’s probably one of my favorite’s if not my favorite to do live. It’s just a great song and that one stays in the set and the crowd always goes crazy on that one.  Actually I just saw Lee [DeWyze] from American Idol do part of it a couple of weeks ago. Thought that was pretty neat.”

“Down South Jukin”
“Well that one’s just another fun up-tempo thing and I think that’s part of a medley. We’re from the south and just love doing that one; it just gets the crowd so much and to go from “Simple Man” into that just makes your blood start going up a little bit too, it’s a lot of fun.”

“The Needle and The Spoon”
“That’s a rare, really an obscure Skynyrd song. I mean not everybody knows “Needle and The Spoon” but we love doing it live just the whole riff the way it starts out and we’ve been doing it for many, many years.”

“Ballad of Curtis Loew”
“Well that one everybody does know. If you’re a Skynyrd fan you know “Curtis Loew” and again it just kind of brings the tempo down and just kind of lets us get that back porch feel.”

“Gimme Back My Bullets”
“Again that song it just in your face and that song’s pretty cool. The story behind that song and the reason why we like doing it is that when Skynyrd, when that album came out, everybody used to throw bullets at them because they thought it meant that, but what it really meant was on the Billboard charts it had a bullet besides it meaning it was doing really good, and the album before that, before Give Me Back My Bullets didn’t do quite as well as the first two. So this was something saying give us back our bullets, we’re here and in your face. It’s in your face so we love doing it.”

“Tuesday’s Gone”
“Again just a great ballad, up there with Simple Man. Fans love it, and we can hear a little bit of harmonica on that one and sometimes the fans sing louder on that one than when I’m singing at all. That’s one thing about Skynyrd, I’m kind of like the head cheerleader and we love for the crowd to get into it. I can understand people sitting and listening to the music, but for Skynyrd it’s, ok let’s take your worries away for a couple hours and let’s have fun. “

“Red, White and Blue”
“Well that’s one that was off an album called Vicious Cycle. We’re big supporters of our troops and we’ve always felt that’s a Skynyrd crowd; we always go back to our fans, we write about our fans and we love our fans. We’ve been blessed to have fans with us for years and years and years for multi-generations now and we’re supporters of our troops and our families. That song is basically written about our fans.”

“Gimme Three Steps”
“That’s our time to turn it up not to 10 but 11 and try to go out the night at 11. That’s also just a fun, boogie, sing-along song that we’ve done forever, we’re going to be doing it this coming year and it’s just an all around good song, good party song.”

“Call Me The Breeze”
“’Call Me The Breeze’ is an old J.J. Cale song that the band recorded years and years ago. Again it just keeps up – we go from “Three Steps” to “The Breeze” and the crowd just loves it and so do we. By that time in the set we’re ready to go to “Alabama” and “Freebird” you know? So it really pumps us up, not only the crowd but it pumps us up too. “

“Sweet Home Alabama”
“I think “Sweet Home” is something that, we’ve been the ambassadors of Alabama for years –they should give us the state award for spreading the word [laughs] but that song is just a timeless song. And you had Kid Rock last year with “All Summer Long” which used part of it and numerous movies and what can you say about it really except for that it’s ‘Sweet Home Alabama’?”

“Freebird”
“Well that is a timeless song, that and “Stairway to Heaven”. For years Skynyrd has always closed the show with that song and the song has different meanings for different people. Somebody was telling me, it’s graduation time right now, this kid was telling me that they used it for their graduation song and not too long ago somebody told me that they used it at a funeral. And really it’s a love song, its one of the few that Lynyrd Skynyrd’s ever had. It’s about a guy and a girl. Of course at the end it was dedicated to Duane Allman from the band Allman Brothers because it goes into the guitar part. That one there if you can get through that one you’ve had a good night at a Skynyrd show.”

Onsdag 24. februar spiller sørstats-heltene i Lynyrd Skynyrd i Bergen. Med et fantastisk album i revolver-hylstrene kan dette bli en av årets happeninger. Vi ga vekk billetter. Sjekk om du vant.

Svaret på hvilket orginalmedlem som fortsatt er med i Lynyrd Skynyrd var Gary Rossington, og disse fem stikker av med to billetter hver som snart havner i postkassen:

Elinor Eggen, Bergen

Arvid Wahlberg, Haugesund

Einar Irjan Ananiassen, Bergen

Knut Marius Tjørstad, Vågland

Therese Sæther, Bergen

Fargespekter. Tegninger. Millionselger.

Lynyrd Skynyrd er på vei til Bergen i slutten av februar. Det er nesten litt for vilt. Derfor feirer vi det tragedie-befengte bandet med denne ukens albumcover. Og vi skal ikke rippe opp i historien med alle dødsfallene, men heller konsentrere oss om kunsten. Eller mangel på kunst.

At Lynyrd Skynyrd rent musikalsk er tidenes beste sørstatsrock-band er hevet over min tvil hvertfall. Og på bandets andre plate Second Helping fra 1974 finner du blant annet bandets største hit Sweet Home Alabama, som artig nok er et slags svar til Neil Youngs nedrakking av sørstatene i hans Southern Man. I tillegg finner du også knallgode Workin’ For The MCA på dette gode albumet. Men på coveret har Lynyrd Skynyrd problemer…

For der er det mye rart. La oss starte på toppen. Aerosmiths vinger over Rainbows regnbue? Ikke vet jeg. Det ser hvertfall ikke særlig bra ut. Så til logoen. Jesus. Jesus gange to. Et spedbarn kunne tegnet den bedre. Hvertfall om spedbarnet var bare pittelitt god til å tegne. Og så kommer bildene. Se på de bildene. Tydelig tegnet. Stygt tegnet. Alt omgitt av en rekke grelle farger. Only in the seventies….

Men musikken er strålende. Og jeg dør nesten av forventning til konserten.

Alle sammen nå…..

Big wheels keep on turning
Carry me home to see my kin
Singing songs about the Southland
I miss Alabamy once again
And I think its a sin, yes

Well I heard mister Young sing about her
Well, I heard ole Neil put her down
Well, I hope Neil Young will remember
A Southern man don’t need him around anyhow

Sweet home Alabama
Where the skies are so blue
Sweet Home Alabama
Lord, I’m coming home to you

2009. Et deilig år.

Den harde delen av musikken lever i beste velgående. Det er helt sikkert. I år kom det masse bra fra både norske, utenlandske, gamle og nye rockere. Og her er våre favoritter. Og for å få et rundt tall (10 altså), så måtte vi legge vekk strålende utgivelser fra band som Slayer, Immortal, El Caco og en haug med andre flotte artister. Sånn er livet….

Årets favoritter fra Pyro. I en ikke nummerert rekkefølge.

Wolf-Ravenous

Svensk arbeiderklasse-hardrock, som de selv liker å betegne seg som. Og vi elsker det. Så ektefølt som metal kan bli i 2009. Arven etter Judas Priest og Iron Maiden lever videre, og arven lever svært godt.

Mastodon-Crack The Skye

Et episk mesterverk i krysningen mellom deilig metal og prog som ikke er så innviklet at vi ikke skjønner noe av det. Mastodon holder kvaliteten oppe på det høyeste nivå nok en gang.

Kiss-Sonic Boom/Ace Frehley-Anomaly

Kiss comeback i 2009? Hvem skulle trodd det? Ace comeback i 2009? Hvem skulle trodd det? Og det faktum at platene kom nesten samtidig var nesten for mye av det gode. Klassisk rock fra bunnen av kisten.

Gallows-Grey Britain

Den skitne og ville lyden av et England på vei utfor stupet. Er det punk? Er det hardcore? Er det metal? Hvem bryr seg? Det låter som murstein som blir slått mot tinningen din.

Heaven & Hell-The Devil You Know

Black Sabbath frontet av Ronnie James Dio var enormt bra. Og det er det fremdeles. God gammeldags heavy metal for hele familien.

The Cumshots-A Life Less Necessary

Eneste norske på listen, selv om det norske rockeåret har vært bra. Negativitet satt i system med Kristopher Schau som blodig frontfigur. Og et album som viser at bandet virkelig har utviklet seg i riktig retning. Rent musikalsk. På det personlige plan tør vi ikke å spå noe som helst…

Lynyrd Skynyrd-God & Guns

Det totale comeback. Og årets største overraskelse. Sørstatsrock på sitt aller beste. Og tekstmessig legger Lynyrd Skynyrd som vanlig ikke noe mellom. Veldig, veldig vakkert.

Lamb Of God-Wrath

Et litt oversett album av både kritikere og publikum i år. Det skjønner vi ingenting av. Lamb Of God er minst like gode som før. Metalcore på aller høyeste nivå.

Rancid-Let The Dominoes Fall

Pønk-gudfedre viser alle hvordan skikkelig musikk skal lages. Tatoverte bråkmakere som er enda mer tatovert og enda sintere enn før. Skikkelig.

Megadeth-Endgame

Dave Mustaine. For en type. Still bitter after all these years. Og så lenge bitterheten gir resultater som dette, så kan han være bitter som en gammel sitron. Magisk thrash.

Men hvor?

Bergens Tidende bringer i dag nyheten om at Lynyrd Skynyrd skal spille i Vestlandshallen i Bergen den 24. februar. Men på bandets nettsider står det at konserten skal finne sted i Spektrum i Trondheim samme dag. Ikke vet vi hva som er sannheten, men mye tyder på at hvertfall bandet spiller ett av stedene…. Og folk som befinner seg nær konsertstedet i februar bør virkelig ta turen. Lynyrd Skynyrds nye plate God & Guns er et av årets beste album.

Etterlengtede utgivelser fra Lynyrd Skynyrd, Megadeth og Porcupine Tree på vei. Pyro har kost seg med alle tre platene i helgen.

Roadrunner Records slipper tre meget store utgivelser i september. Jeg skal ikke drive med noen form for anmelderi her, det får andre ta seg av senere, men et par små kommentarer er på sin plass etter at jeg har hørt alle tre platene et par ganger denne helgen.

Mest i Pyro-land befinner vel Megadeth seg med sin Endgame. Som debatten om Megadeth kontra Metallica viste, så får bandet fremdeles frem følelsene i folk. Og United Abominations var for min del en gedigen opptur da den kom i 2007. Endgame starter med noe så vilt som en instrumental kalt Dialectic Chaos (kjør høy gitarsolo-føring), før Mustaine på resten av platen bobler over av sitt sedvanlige sinne på en rekke god-låter. Endgame sitter etter en gjennomhøring, og fansen der ute kan bare glede seg til 15. september. Thrash-metal-extravaganza, baby!

Asbjørn har forresten lovet å poste en låt-for-låt-sak om noen uker, så stay tuned som de sier…

En annen plate som er etterlengtet er The Incident fra prog-heltene i Porcupine Tree. Forrige plate kom i 2007, og hovedmann Steve Wilson slapp en flott solo-plate kalt Insurgentes tidligere i år. 14. september skal The Incident være i butikkene, og her er vi kanskje litt vekke fra Pyro-land. Det handler alltid om progressiv rock når Porcupine Tree slipper plate, så også denne gang. Du får både rockelåter, instrumentaler og rolig pop på The Incident, alt velprodusert og flott levert fra fremragende musikere. I god prog-ånd er låt nummer en på platen, tittel-sporet, delt opp i intet mindre enn fjorten deler. Dermed er det bare plass til fire låter til. Nå er ikke jeg noen stor fan av bandet, så jeg skal ikke uttale meg så mye om kvaliteten på låtene, men en hyggelig time var det foran stereoen. En progressiv time, mildest talt.

Helt sist i september kommer så sørstats-heltene i Lynyrd Skynyrd med sin nye plate, herlig nok titulert God & Guns. Og da snakker vi legender. Det er ikke akkurat mange orginalmedlemmer igjen i bandet, men historien til bandet og deres stilling som sørstatsrockens store sønner gjorde at jeg virkelig gledet meg til å høre hva Skynyrd har å tilby i 2009. Seks år har gått siden forrige plate, så ventetiden for fansen har vært lang. Og for å skrive det med en gang. Lynyrd Skynyrd leverer. Visst er de farlig nær Creed til tider, visst er de fremdeles voldsomt pro USA, og visst er de fleste låtene ganske rolige, men gåsehuden kryper oppover ryggen når låter som Southern Ways, That Ain’t My America og Still Unbroken ruller ut av stereoen. Det hele er så ekte at det er fryd. God & Guns er vakker på en veldig mandig måte. Og det er svært godt å høre at Lynyrd Skynyrd fremdeles er kongene av sør. Rob Zombie bidrar visstnok vokal på en rolig låt som heter Floyd, men ettersom det ikke står noen info på min forhåndskopi, så kan jeg ikke med sikkerhet si om dette stemmer.

Det er altså bare å glede seg så mye du klarer. Bring on september!

Vinnere her.

23. mai spiller heltene i Lynyrd Skynyrd i Oslo Spektrum, og i februar kjørte vi konkurranse der du kunne vinne billetter eller deluxe-utgaver av platen Street Survivors. Billett-vinnerne har fått beskjed for lengst, men det har drøyet litt med platene grunnet forsvinningsnummer fra Postens side. Uansett har vi nå sendt plater til følgende vinnere:

Oddvar Kandal, Sandane

Hilde Eikemo, Husnes

Linda Haaland, Sandnes

Dette spilte vi i kveld.

Stikkord: gambling, Disturbed og Lynyrd Skynyrd. Henholdsvis spesial, intervju og konkurranse.

Judas Priest-Rock Hard Ride Free

dOMi-The Sheperd

The Answer-Demon Eyes

Lynyrd Skynyrd-What’s Your Name

El Caco-13000

Gallows-Gold Dust

Extinct Reflections-Recognise Analyse

Magnolia-I Land Blues

Disturbed-The Curse

Marilyn Manson-Use Your Fist And Not Your Mouth

Shot At Dawn-The Broken

Whitesnake-Gambler

E.L.O.-Poker

Ace Frehley-Five Card Stud

Status Quo-Lazy Poker Blues

The Hives-Black Jack

Airbourne-Black Jack

System Of A Down-Roulette

Fall Of Troy-Oh, The Casino

Cheap Trick-High Roller

Gambling og moro i kveld på Pyro.

I kveld blir det god stemning. Snorre Rotbæk har lenge vært en av landets beste poker-spillere, og har mang en gang vært i Las Vegas som deltaker på store turneringer. I kveld kommer Snorre for å fortelle oss alt om gambling, og vi pøser på med gode rockelåter om temaet. Og nei. Vi spiller ikke Ace Of Spades. Ikke i dag… Hør heftige historier og deilig musikk sammen med Pyro og Snorre.

Litt cowboy-stemning blir det i første-timen også. Vi gir hvertfall vekk både konsert-billetter og album av selveste Lynyrd Skynyrd. Disturbed er jo også litt cowboys. Det bandet skal vi intervjue. Og så spiller vi ny musikk fra The Answer, Gallows og El Caco. Saddle up!