På tide å hive oss inn i en gjennomgang av de siste platene som har dukket opp innen hardrock og heavy metal. Are you prepared to be rocked?

Da smalt vi plutselig inn i enden av måneden, og det er på tide å summere opp hva som har kommet av utgivelser i den delen av rocken som vi og dere elsker. Mye bra. Noe mindre bra. Band som Coheed And Cambria, Converge, Kiss, Manowar og Blood Command får pass påskrevet med blod. Asbjørn er herren bak teksten på de fem første, og så tar jeg over. Vi kjører på.

Stone Sour-House Of Gold And Bones Part 1

Stone Sour har nyss gitt ut en solid plate. House Of Gold And Bones Part 1 starter helt latterlig bra med Gone Sovereign og Absolute Zero, og Slipknot-vokkis Corey Taylor får nok en gang vist seg frem som verdens kanskje beste heavyvokalist på 2000-tallet. Variert, hardt, mykt, tidløst. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Gone Sovereign og Absolute Zero i tekst-video under. To i ett. Magi.

Overthrow-Adjust To Darkness

Endelig albumdebut fra Stavanger-gjengen, og Adjust To Darkness leverer det bandet lenge har lovet: hissig metal, thrashete riff, sint vokal og et enormt talent. Favorittlåter…tittelsporet og Sleeplessness Awaits. Få med Overthrow live når de kommer til din by, og vi forventer at de er i toppform etter høstens turné gjennom Europa. Tittelsporet under.

01 – Adjust To Darkness__44k – 16b 3

Parkway Drive – Atlas

Denne herlige surfegjengen fra Australia kommer til Oslo 20. november, og etter vårens besøk på John Dee er det dømt til å bli monstersuksess. Selv om det er på en kjip tirsdag. Atlas inneholder nemlig dødsfet, melodisk metalcore med allsang, breakdowns og riff feitere enn Trygdebeistet. For fans av in Flames, Killswitch, Bullet For My Valentine og slikt. Old Ghost/New Regrets under.

Lower Than Atlantis – Changing Tune

Jeg likte godt den første singelen fra Changing Tune, If The World Was To End, men skal innrømme at albumet ikke har kommet seg under huden min ennå. Jeg elsker jo dette bandet, så jeg håper det går seg til, men jeg synes det er litt ensformig og overfladisk foreløpig? Skal gi Mike Duce mange sjanser til, altså. Videoen til Love Someone Else under.

While She Sleeps – This Is The Six

While She Sleeps er de nye kjæledegene til Kerrang, og This Is The Six er platen som skal gjøre dem til stjerner. Og det kan fort skje. For her er det mange godbiter, sjekk for eksempel Satisfied In Suffering. Vi snakker metal ala Bring Me The Horizon møter streitere metalcore. Ungdomsvennlig og hardt. Husk å sjekke ut deres debut-EP også, med den herlige tittelen The North Stands For Nothing. Videoen til Seven Hills under.

The Sword – Apocryphon

The Sword fra Austin i Texas har gledet oss stort med sine foregående plater, og evner også denne gang å smøre smilet rundt kjeften på gamle lyttende herrer. Kanskje ikke like umiddelbar som Warp Riders fra 2010, men de tunge riffene og de seige låtene sitter pent og godt i minnet etter noen runder i spilleren. Jeg elsker The Sword. Gi litt av deg selv du også. Du vil ikke angre. 10 låter med pur heavy metal! Tittelkuttet hører du under ved hjelp av en såkalt tekst-video.

Kiss-Monster

Skuffet. Det er det eneste ordet som kan beskrive følelsen etter å ha hørt det nye Kiss-albumet mange ganger de siste ukene. Der Sonic Boom var en lang opptur er Monster en like lang nedtur. Lydbildet og mye av det musikalske er rettet mot 80-tallet og album som Animalize og Lick It Up. Godt mulig det er nettopp dette som får frem skeptikeren i meg. Men låter som Eat Your Heart Out, All For The Love Of Rock N’ Roll og Take Me Down Below er knapt andresortering fra Kiss. Misforstå ikke. Jeg elsker Kiss, og kommer alltid til å gjøre det, men denne gangen leverer ikke bandet i det hele tatt. Høydepunktet Hell Or Hallelujah under.

Converge-All We Love We Leave Behind

Nå skal jeg være ærlig her. Jeg har i mange år forsøkt å skjønne hva folk ser i Converges meget kaotiske låter. Jeg har vel ikke funnet svaret. Men at det er mange som elsker bandet er hevet over enhver tvil. Selv har jeg altså aldri klart å følge bandet der de knuser seg gjennom sangene sine i en vill fart med taktskifter og galskap hvert tiende sekund. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg skriver noe som helst om Converges nye album, men siden bandet har roet ned tempoet litt gjør jeg det likevel. Fremdeles til tider kaotiske, fremdeles harde og fulle av raseri, men denne gangen med noen låter der galskapen ikke tar overhånd. Litt lettere for oss på utsiden å like Converge akkurat nå altså.

Blood Command-Funeral Beach

Det er vel bare å medgi at Blood Command har gjort det igjen. Bergenserne følger opp sin fine debut Ghost Clocks med et album som er enda bedre. På alle nivå. De myke pop-lignende sangene er bedre, og de punkete og støyende låtene er bedre. Om du kun har hørt P3-hiten High Five For Life – og har avskrevet Blood Command som en litt tøffere utgave av Paramore – har du mye å lære. For på Funeral Beach kjører Blood Command ganske knallhardt til tider. Cult Of The New Beat som du kan høre under er offisielt en av mine favorittlåter i år.

Blood Command – Cult Of The New Beat (Radio Edit)

Coheed And Cambria-The Afterman: Ascension

Poppete metal-prog er det Coheed And Cambria har gjort seg selv kjent med og for, og mye er det samme når bandet nå slipper første del av en dobbelutgivelse som heter The Afterman. Dette er da Ascension, og så kommer Descension neste år. Jeg har tidligere hatt stor sans for Coheed And Cambrias svært melodiøse og ikke så ekstremt vanskelige metal, og fascinasjonen blir ikke mindre av første del av The Afterman. Kanskje enklere og med mer melodi enn noensinne, men hos meg går slikt rett hjem. Nok en triumf fra et band som fortjener enda flere lyttere. Singelen Domino The Destitute har fått en flott video som du kan se under.

Okkultokrati-Snakereigns

Fra det innerste og mørkeste Oslo kommer Okkultokrati. Et band vi i Pyro i 2010 kåret til å være blant de mest lovende orkestrene i Norge. Det er fint å føle at man en sjelden gang har hatt rett. Okkultokrati gir oss nemlig et vrengt misfoster midt i fleisen med Snakereigns. Det er tungt, sludgy, punkete, stygt, og litt som nyere Darkthrone. Et konstant angrep på smak og hørsel. Dødsbra. Om du liker stygge ting da.

Grown Into Nothing-Endeavour

Grown Into Nothing er ett av mange band fra Trondheim som virkelig begynner å få dreis på sakene. Debutalbumet Endeavour er en gavepakke til folk som liker metalcore. Både tungt og spisst, både skrikende og halvmelodiøst. Ikke min sterkeste side sånn sjangermessig, men jeg er mer enn overbevist om at vi har et svært lovende band gående litt nordover. En meget overbevisende start. My Hands Are Violent fra albumet hører og ser du i videoform under.

Manowar-The Lord Of Steel

Over the top? Check. Sanger om sverd, stål og ære? Check. Masse deilig heavy metal? Check. Liker du Manowar når de roer ned på det symfoniske og konsenterer seg om heavyen kan du trygt nærme deg The Lord Of Steel med iver og forventning. Da vet du også hva du går til. For her er stort sett Manowar der jeg liker å ha dem. Full av mandighet, krigslyst og ekthet. De fire første låtene med tittelkuttet i front og påfølgende Manowarriors, Born In A Grave og Righteous Glory er en nytelse. Etter det går ting litt opp og ned i kvalitet, men Manowar leverer mer enn bra nok. True dat.

Pelagic-Nocturnia

Pelagic fra Trondheim stjeler litt fra grunge og litt fra stoner og spikrer sammen sin egen lyd som dessverre ikke er fiks ferdig når de nå slipper sitt debutalbum Nocturnia. Pelagic beveger seg i en sjanger der det finnes mange band, og låtene på debuten er ikke gode nok til å heve trønderne over den store sumpen av orkestre som  baserer seg på riff, riff og atter riff. Slett ikke dårlig, slett ikke uten elementer som hinter om bedre ting i enden av landeveien, men Nocturnia høres mer ut som en demo enn en fullverdig debut. Ikke minst mangler Pelagic de riffene som får deg til å tro at du aldri har hørt akkurat samme riff tidligere, som eksempelvis Orange Goblin fylte sin nye plate med. Sjekk Pelagic via Urørt, og lytt til låten The Ride under.

Pelagic – The Ride

Propagandhi-Failed States

Kanadiske Propagandhi har vært en stabil leverandør av proggete punk (ja, det går an..) med knallharde politiske tekster i mange år, og er et av de mest undervurderte bandene i hele rocken. Litt trist er det derfor at jeg ikke har fått helt taket på Propagandhis nye album så langt, men om du er på jakt etter noe nytt i livet ditt – noe viktig – er det bare å sjekke musikken til Propagandhi. Der gjemmer det seg skatt på skatt. Note To Self fra den nye platen kan du høre under.

Shadowmind – Aftermath EP

Shadowmind braste inn i livene våre i fjor, og viste at også nordmenn kunne spille melodiøs metal tuftet på det In Flames har perfeksjonert de siste årene. Nå følger Shadowmind opp debuten fra i vår med en firespors ep, og det kan virke som om bandet har bestemt seg for å gå i en litt hardere retning. Vel putter Shadowmind fremdeles inn diverse melodiøse aspekt i musikken sin, men alt er litt sintere denne gang. Slett ikke dumt det. Et band du bør sjekke ut om du fremdeles skal kalle deg metal-interessert. Changes fra ep-en ser du under med levende bilder og det hele.

Witchcraft – Legend

I likhet med The Sword fra Texas kjører Witchcraft fra Sverige retropakken for fulle mugger. Litt mer dvelende og litt mer lekende enn sine amerikanske kumpaner, men ikke alltid like bra. Ofte blir låtene litt for dvelende og nedpå. På sitt beste er Witchcraft blant de mest fantastiske bandene i den nye retro-scenen, men på Legend er det litt for mange låter som for mitt vedkommende ikke treffer. Litt for mye trall-rundt-bålet-stemning uten at det blir særlig okkult av den grunn. Ghost House fra platen hører du under. Meget bra låt.

(foto: Fredrik Etoall)

To av disse flotte herrene var kveldens hovedgjester. Joey og John fra Europe. Deilig. Se hele låtlisten fra dagens sending her.

Motörhead-No Class

Rising In Vain-My Abyss

Viking Skull-Five Fingers Of Steel

Purified In Blood-Escape To Solace

Rival Sons-Save Me

High On Fire-Serums Of Liao

Cancer Bats-Bricks And Mortar

Shinedown-Enemies

Lower Than Atlantis intervju

Lower Than Atlantis-If The World Was To End

Mastodon-Curl Of The Burl

3 Inches Of Blood-Storming Juno

Tombstones-Year Of The Burial

Europe time:

Europe-Not Supposed To Sing The Blues

David Bowie-Space Oddity

UFO-One More For The Rodeo

Montrose-Space Station # 5

Audioslave-Cochise

Thin Lizzy-Got To Give It Up

Led Zeppelin-Black Dog

Frank Marino-Ain’t Dead Yet

(foto: Patric Ullaeus)

Sverige. Europa. Verden. Verdensrommet. Europe er kveldens hovedgjester.

Det blir storfint besøk i Pyro i kveld. Våre svenske helter i Europe, representert ved John Norum og Joey Tempest skal plukke sine hardrock-favoritter for deg. Vi vet at det kommer til å bli sterkt. Og viktig. Og alt det der. Tenk at vi har et radioprogram der vi kan få besøk av slike flotte herrer….

Vi prøver å kjøre et profesjonelt løp helt til Europe skal på luften, og gir deg en oppladning der vi intervjuer fremoverstormende Lower Than Atlantis, gir vekk det nye albumet til Purified In Blood, og spiller ny musikk fra High On Fire, Viking Skull og 3 Inches Of Blood, samt masse gammel og ny rock og metal som vil få deg til å føle deg levende.

— Lower Than Atlantis er et av mine favorittband fra England, og jeg har ventet lenge på å se dem live. De begynte med If The World Has To End, den nye singlen, og derfra og ut spilte de i knappe 25 minutter. Kort, men godt.

— Mike Duce er en gudsbenådet låtskriver, noe låter som Beech like A Tree og Far Q viste på SubScene. Melodisk, sårt, allsangvennlig og tett og fint spilt.

— Mike Duce fortalte meg etter konserten at han ser mot “big rock” når han skriver låter til ny plate, og en coverlåt av Foo Fighters sin The Pretender er et tydelig tegn om retningen de går i. Stadion neste.

— Young Guns er ute med ny plate som heter Bones, og P3 har listet tittelsporet fra albumet. Det var overraskende lite folk på SubScene, men det henger nok sammen med at det er en ungdomsklubb og det var dagen etter Rise Against rocket Sentrum Scene.
— Det ble uansett god stemning, for Young Guns var åpenbart klar for å ha enhyggelig kveld selv om det var maks 50 mennesker i lokalet. De spilte både nye og gamle spor, og om jeg ikke tar helt feil ditchet de favoritten Sons Of Apathy? Rart.

— Youg Guns låter proft, velspilt og enormt sympatisk, og vokalist Gustav Wood er åpenbart stjernemateriale. At de har spilt sammen med Bon Jovi og Lostprophets er åpenbart, de har allerede moves inne til å gjøre Sentrum Scene og større.

— Høydepunkter? Weight Of The World, Bones og Stitches. Young Guns på sitt beste låter så deilig kommerst og klar for suksess at det føles helt absurd å se dem i en kjeller med 50 andre. Forventer store konserter med dem i årene som kommer.

Aaaah, deilig med nytt år og ny musikk. Tre Pyro-favoritter er ute med nye låter, vi synser og peker og forklarer.

Lamb Of God er ute med digg ny plate, Nekromantheon triumferer, og El Caco lager mer episk og storslagen hardrock enn noensinne. 2012 har rett og slett startet på aller beste måte.

Men det fortsetter, her har du tre blodferske låter jeg har hørt mye på i det siste:

Lower Than Atlantis – If The World Was To End

— Veldig britisk åpning, nesten litt Smiths/Pulp-aktig. Men så er vi tilbake i fengende Lower Than Atlantis-land, og den såre stemmen til Mike Duce får boltre seg. Dødsfet na-na-na-na avslutning, generelt en flott ny låt fra Lower Than Atlantis, selv om jeg savner den rå nerven som lå utenpå det briljante Far Q-albumet.
Jeg har ikke anelse når Lower Than Atlantis slipper ny plate, men de spiller på SubScene i Oslo 8. mars.

Your Demise – Forget About Me

— …men her snakker vi nerve. Saaaaaklig fet teaser fra det kommende albumet til de engelske guttungene i Your Demise. “Cause I’m living my dream, and I got my fucking team”, dette er bromance moshcore på sitt beste, med et allsangvennlig refreng av beste sort. Go baris! Fikk forresten denne meldingene fra Pyro-lytter/postmann Jon Skjebstad: “har Your Demise fullstendig på hjernen nå. Nesten plagsomt.” Den tiltredes.
Albumet The Golden Age slippes 26. mars.

Every Time I Die – Underwater Bimbos From Outer Space

— Typisk Every Time I Die, dette. Kaotisk arrangement, frenetisk vokal fra Keith Buckley, og riff feitere enn Tjukkholmen.  Tar lit tid før den sitter, men god in-your-face vibb på låten. Albumet Ex-Lives slippes 6. mars.