(foto: Christian Misje)

Tore Bratseth glimtet til med Lemmys sidesprang og vi intervjuet Carcass. Hele spillelisten her, og hele sendingen i reprise når som helst via Nrks radiospiller.

AC/DC-Can I Sit Next To You Girl?

Grand Magus-On Hooves Of Gold

Chrome Division-Endless Nights

Lakei-Budbringer

ID: Kvelertak-Spring Fra Livet

Kal-El-Spaceman

Primal Fear-Delivering The Black

Wolves Like Us-Days Of Ignorance

Carcass-intervju

Carcass-Captive Bolt Pistol

Kiss-Parasite

Spidergawd-Into Tomorrow

Red Dragon Cartel-Deceived

Tore Bratseth om Lemmys sidesprang:

Motörhead-Shoot ‘Em Down

Headcat-American Beat

Lemmy/Samantha Maloney/Jennifer Batten-Shout It Out Loud

Lemmy med The Royal Philharmonic-Eve Of Destruction

Probot-Shake Your Blood

Lemmy/Phil Campbell/Chris Slade/Rocky George-The Trooper

Lemmy/Eric Singer/John 5-Back In The USSR

MC5-Sister Ann (live)

Lemmy/Wendy O’ Williams-Stand By Your Man

Det skal handle om disse to typene i kveldens sending. Det blir stas gange to!

Herren til høyre er Tore Bratseth som spiller i band som The Batallion, Studfaust og Bombers, og herren til venstre… Ja. Du vet. Tore er en av landets aller største Motörhead-fans og har sett bandet over 40 ganger! I kveld dukker Tore igjen opp i Pyro for å gi oss en leksjon om Lemmys sidesprang. Altså musikken som Lemmy har laget på siden av sitt eget elskelige Motörhead. At det blir topp stemning er det overhodet ingen tvil om. Det er alltid trivelig når Tore kommer på besøk. I tillegg til spesialtimen om Lemmys sidesprang får du også Carcass-intervju og nytt fra Grand Magus, Primal Fear, Wolves Like Us og selveste Jake E. Lee.

(foto: Pontus Lundahl, Scanpix)

Lemmy skal snart debutere. Laaangt ut i sin egen karriere.

Lemmy Kilmister er personifiseringen av rock. I over førti år har mannen med cowboyhatten levd ut rockemyten som få andre, men likevel er Lemmy fremdeles levende og fremdeles svært aktiv. Gjennom karrieren har Kilmister bært utstyr for The Jimi Hendrix Experience, han har spilt spacerock med Hawkwind, han har deltatt på en haug med samarbeidsprosjekter og duetter, vært skuespiller, og ikke minst laget en rekke album med Motörhead.

Men det er en ting Lemmy ikke har gjort. Han har aldri laget et helt solo-album. Det dukket opp en plate kalt Damage Case for noen år siden, men det var bare en oppsamling av cover-låter og musikk som Lemmy har gjort utenfor band-konstellasjonene sine. Og nå, langt ut i karrieren og enda lenger ut i livet, er altså Lemmy Kilmister i full gang med sin solo-debut på plate.

I et intervju med San Francisco Weekly forteller Lemmy at han nesten er ferdig med et album der blant andre Dave Grohl, The Damned, Reverend Horton Heat og Joan Jett er gjester. Lemmy nevner også at han prøver å få med Skin fra Skunk Anansie og supergitarist Jeff Beck på innspillingen, og at albumet mest sannsynlig vil dukke opp neste år, men utelukker ikke at platen kan dukke opp mot slutten av 2012. En ekstremt sen debut er altså i emning.

Matt Sorum er kjent fra The Cult, Guns N’ Roses og Velvet Revolver, men nå er det bandet Diamond Baby som gjelder. Med kjæresten Ace Harper på vokal, og gjesteopptredener i videoen fra blant andre Juliette Lewis og Lemmy. Ikke helt sikker på musikken, men Lemmy som bartender er mer enn nok til at dette hører hjemme på Pyronettet…

(Hentet fra RollingStone.com)

I en ny reklame blir Ace Of Spades til en sedat blues, og Lemmy er i puben der han hører hjemme. Ikke første gang Lemmy gjør blues, og nok heller ikke siste gang. Men kanskje siste gang i en reklame?

Han er overalt for tiden. På scenen, på film og nå også i tegneserie når Simpsons gir ut sin årlige Treehouse Of Horror-serie i USA. Definitivt noe for samlerne der ute. Phil og Mikkey fra Motörhead er også med i historien som heter Homer Goes To Hell.

Bergen Internasjonale Filmfestival leverer musikalske film-godbiter i år også.

Bergen Internasjonale Filmfestival har gjort det til tradisjon å ha et sterkt program når det kommer til filmer om musikk, og i år blir nok BIFF den eneste sjansen til å se Lemmy The Movie på et stort lerret. Dokumentaren om Motörheads legendariske frontfigur er endelig ferdig, og kan ikke bli annet enn fantastisk.

I tillegg kan du også se dokumentaren som våre venner Scot McFadyen og Sam Dunn (A Headbangers Journey, Global Metal, Flight 666) har laget om Rush ved navn Beyond The Lighted Stage. En film som har fått strålende kritikker etter at den ble sluppet på dvd nylig.

Siste godbit for oss som liker den harde delen av musikken er dokumentaren Taqwacore som omhandler muslimsk punk. Politisk og pågående.

BIFF frister også med Ride Rise Roar som er en konsertfilm om David Byrne (ex. Talking Heads), samt Strange Powers som omhandler Stephen Merritt fra Magnetic Fields. En merkelig skrue fra et flott indieband.

Sjekk trailere for filmene under. Visningstider finner du ved å klikke på lenkene. Lemmy, Rush, Taqwacore.

Lemmy:

Rush:

Taqwacore:

Fy fakarten og så videre. Dette gleder vi oss til. Denne filmen bør få Oscar. Usett.

Pyro-venn og rockegeni Danko Jones slipper ny plate i midten av mai, og i første video har han fått med Hollywood-stjerner som Elijah Wood og Selma Blair, samt Lemmy fra Motörhead og Mike Watt fra Minutemen/Stooges. Videoen postes her så snart den slippes, men her er en liten teaser.

Det er ti år siden Slash slapp sin forrige soloplate. Nå har han med seg gjester fra Motörhead og Black Eyed Peas pluss pluss. Pyro dissekerer albumet, låt for låt.

Få artister skaper så høye bølger på internetthavet som de fem originalmedlemmene i Guns N Roses. Steven Adler som drar på rehab med TV-team på slep, Axl Rose med sine barnslige og sutrende forsinkelser og utbrudd, og selvsagt mannen med hatten og krøllene: SLASH.

I oppkjøringen mot slippet av dette soloalbumet (som noen mener er hans første ordentlige soloalbum, men fuck det: vi regner Slash´s Snakepit som soloplater) har ryktebørsen gått mer glohet enn en crackpipe i de mørke bakgatene rundt Sunset Strip. Skal hun geiten fra Black Eyed Peas virkelig synge Paradise City? (Ja, men bare på bonusutgaven som slippes i Japan og i Classic Rock-utgaven) Blir det gjenforening av GNR med Appetite-besetningen? (Nei, tviler på det) Skal Ozzy være med på platen? (Ja!) Kommer virkelig Slash til Kristiansand? (Ja, han gjorde jo det) Har Axl bannlyst Slash-merch på GNR-gig? (Nei, tror dette bare var et rykte) Spilte ikke Slash på Michael Jackson-låten Black Or White likevel? (Visstnok ikke, han sier selv han bare var med i musikkvideoen) og så videre etc og så videre.

Men nå er det nok av alle disse ryktene, for på tirsdag 6. april slippes omsider albumet, som er oppkalt etter legenden selv. Nok dill, mer plateprat: Pyro går gjennom Slash-platen. Låt. For. Låt.

(Et lite PS før vi begynner: vi håper selvsagt at du sier din mening i kommentarfeltet under. Du kan streame hele platen fra denne linken. Kjøøøøøøør debatt.)

Ghost (feat. Ian Astbury & Izzy Stradlin)
— Soloplaten til Slash åpner på aller beste vis. Et sprekt, sprudlende riff som jobbes frem av Slash og Izzy Slash setter classic i classic rock, og med Ian Astbury på vokal er dette rockeperfeksjon. Det er så man får lyst å selge alt man eier, dra til USA, og bare drive rockeradio døgnet rundt. Eventuelt kjøpe en svart Mustang Convertible, og cruise rundt landet til lyden av låter som Ghost.

Crucify the Dead (feat. Ozzy Osbourne)
— Det fortsetter bra med Ozzy Osbourne på vokal på Crucify The Dead. Selv gikk jeg glipp av Slash-avslutningen på Quart i fjor, der Ozzy selv dukket opp, men alle rapporter sier at gamlefar leverte som en tenåring. Her på Crucify The Dead er det nok trikset og fikset i studio, men det betyr ingenting. Låten begynner som en klassisk Ozzy-ballade (tenk Fire In The Sky, Killer Of Giants), før refrenget slår inn med flerrende Slash-gitar og fistpumpin´ rytmeseksjon. Flott låt, og ganske annerledes fra åpningssporet.

Beautiful Dangerous (feat. Fergie)
— Det var nok hardt å svelge for de strengeste talibanrockerne, men godeste Fergie fra Black Eyed Peas gjorde en – bokstavelig talt – god figur da hun rocket Quart-festivalen inn i solnedgangen sammen med Slash i fjor. BEP-vokkisen jokket og gned seg rundtom på scenen som en perserkatt med løpetid, og viste en stemmeprakt som kler deilig rock. I tillegg hadde Fergie tre låter på 1. plass i USA fra sin solodebut, og tre 1. plasser i samme land fra seneste Black Eyed Peas-albumet, og slik suksess kommer alltid fra talent. Så forventningene til hennes deltakelse var faktisk skyhøye. Men akk så skuffende Beautiful Dangerous er. Kompet er kjedelig og retningsløst, og gjør ikke noe annet enn å bygge under den liksomtøffe vokalen. Det høres ut som Disturbed som covrer Alannah Myles sin Black Velvet vel over midnatt på en bar hvor publikum er mer opptatt av å spise spareribs enn å se på bandet. For å løfte humøret bør du sjekke Fergies versjon av Heart-bangeren Barracuda.

Promise (feat. Chris Cornell)
— Jasså, du vil spille rock igjen, Chris? Sist vi så deg knuste du en gitar og laget råtten R&B med Timbaland på Scream-albumet, men det var kanskje ikke så moro når ingen var interessert i det nye karrierevalget? Promise er en kjedelig rockelåt som kunne vært på det andre soloalbumet til Chris Cornell, det med You Know My Name. Traust, trist og trøstesløst. Jo raskere Soundgarden er tilbake, jo bedre.

By the Sword (feat. Andrew Stockdale)
— Nå begynner et mønster å vise seg på albumet. Dette er ikke et Slash-soloalbum med gjestevokalister, det er Slash som lager låter som passer vokalistene. By The Sword kunne vært på det seneste Wolfmother-albumet, Cosmic Egg. Og når vi ser tilbake på de fire første låtene, kunne de – med unntak av Fergie – vært på de respektive artistenes egne album. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men det gjør at albumet høres mer ut som filmmusikk, samlealbum eller noe lignende enn et Slash-produkt. By The Sword låter for øvrig fett, som om drager og dronninger og trollmenn hadde tatt over Sunset Strip, og det minner meg om at jeg enda en gang må finne frem Cosmic Egg og spille det brutalt høyt hjemme når kona er ute av huset. Kanskje invitere Krisvaag på en helaften med Zeppelin, Clutch og Wolfmother? Hm, memo to self.

Gotten (feat. Adam Levine)
— En annen kar som ofte får kjørt stemmebåndene på anlegget her hjemme, er Adam Levine. Jeg har alltid vært svak for Maroon 5, helt siden balladen She Will Be Loved dukket opp for en del år siden. Må finne fram de to platene deres. Enkel, vakker popmusikk, og det er også det vi får på Gotten. Grei gjennomkjøring fra både Slash og Levine. Kan bli P4-hit, og bør få en stor omfavnelse av nattefavorittkanalen Klem FM.

Doctor Alibi (feat. Lemmy)
— Jaja, klart Lemmy måtte være med. Bare tittelen Doctor Alibi låter som en klassisk Lemmy-fanfare, og det er da også det vi får. Men selv om låten er en rett-fram rockesak som fungerer, tar jeg meg i å tenke at Lemmy-deltakelsen på Probot-albumet var to hakk bedre. Der Doctor Alibi står til en highfive med middels intensitet, var Shake Your Blood en bodyslam man gjør etter touchdown i en Super Bowl.

Watch This (feat. Dave Grohl & Duff McKagan)
— Angående Dave Grohl, så måtte han dukke opp her også. Watch This er en tung, instrumental sak hvor Slash får vist seg fram. Funker.

I Hold On (feat. Kid Rock)
— Ikke misforstå, jeg elsker Kid Rock, men her blir han litt anonym. Greit levert sørstatsrock, kan vi håpe at denne vokser? Hadde forventet litt mer American Bad Ass fra Mr Rock.

Nothing to Say (feat. M. Shadows)
— Aaah, endelig får vi høre hvordan Slash høres ut med en ung, sprek metalvokalist. M.Shadows fra Avenged Sevenfold gjør som vanlig en frekk Axl Rose-imitasjon, og Slash gjør gnistrende rytmegitarer slik vi aldri har hørt ham før. Denne låten kunne vært på et av de to seneste A7X-albumene, og jeg blir ikke overrasket om Slash dukker opp som gjest på deres kommende album. Som med alt annet på dette albumet låter det mer som gjestevokalistens band enn som en Slash-låt, men når det er så gode låter i bunn får det bare være.

Starlight (feat. Myles Kennedy)
— Myles Kennedy var i ferd med å erstatte Robert Plant i Led Zeppelin, men har måttet nøye seg med en gjesteplass på slutten av Slash-albumet. Denne balladen er fin, men Pyro-redaksjonen kunne tenkt seg å høre Myles bring the rock med Slash også. De tyngste, mest rocka låtene på de to Alter Bridge-albumene Myles Kennedy synger på er klassiske greier. Sjekk ut det, om du ikke kjenner karen fra før. Myles Kennedy skal for øvrig være sjefsvokalist når Slash skal ut på turné for å pushe dette albumet.

Saint is a Sinner Too (feat. Rocco DeLuca)
— Wikipedia-historien om Rocco DeLuca er ganske morsom, der kommer det blant annet frem at bluesvokalisten DeLuca sitt band er signert til et selskap som er deleid av Kiefer Sutherland. På Saint Is A Sinner Too gir han følsom og grei balladevokal.

We’re All Gonna Die (feat. Iggy Pop)
— Jeg husker godt da Slash dukket opp på Brick By Brick-platen til Iggy Pop, og la tyngde til jenteklassikeren Pussy Power. Her gjengjeldes tjenesten, og sammen med Ghost, Nothing To Say og Ozzy-sporet er dette et klart høydepunkt.

Bonus: Jeg traff His Slashness i Amsterdam nylig, her ser du et klipp derfra:

Snart kan du kanskje se denne mannen på kino.

Tidlig i mars har endelig den etterlengtede Lemmy The Movie premiere på filmfestivalen til South By Southwest i USA. Og er det en mann som fortjener en påkostet dokumentar, så er det Lemmy. Den mest ekte av de ekte. Den tøffeste av de tøffe. Udødeligheten selv. Det er uvisst om noen norske kinoer vil vise filmen. Om ikke så kommer det nok dvd ganske så fort. Vi tåler en reprise på traileren, mens vi gleder oss noe helt enormt til å se den ferdige filmen. Kjør gode ord fra folk som Slash, Dave Grohl og Alice Cooper.

Hør duoens versjon av Stand By Me her. Kalkun eller godsak?

Metallica.com har postet denne fine videoen fra Tennessee, der du først får Holier Than Thou, og så en frekk gjesteopptreden fra selveste Lemmy der han drar to Motörhead-klassikere sammen med Metallica. Fest!

Det har gått rykter om denne filmen i det siste, og nå skal vi kanskje få se den i Norge også.

Anvil er et kanadisk metalband som har holdt deg gående i over 30 år. Steve Kudlow og Robb Reiner startet Anvil i Toronto i 1973, og bandets høydepunkt kom med albumet Hard N’ Heavy i 1981. Et album som senere har blitt kalt starten på speedmetal, og som inspirerte band som Metallica og Slayer. Filmskaperen Sacha Gervasi har fulgt Anvil som tredve år etter starten fremdeles prøver å holde rockedrømmen levende. Og mot all formodning har filmen Anvil! The Story Of Anvil fått fantastiske kritikker og priser på store filmfestivaler i Sydney og LA.

Nå går det sterke rykter om at filmen skal vises på Bergen Internasjonale Filmfestival i oktober. BIFF har lenge vært flinke til å ta inn musikkfilmer som A Headbangers Journey og Global Metal, og det medfører at andre filmfestivaler i Norge også tar inn slike filmer.

Noen av kritikkene av Anvil-filmen finner du under. Det høres sterkt ut. Resten av omtalen og flere klipp fra filmen finner du på Anvil! The Story Of Anvils nettside.

The only heartwarming film ever made about a heavy metal band-L.A. Times

An underdog saga even non-metalheads will root for. Surprisingly inspirational-Variety.

The best documentary I’ve seen in years-Michael Moore.

Some of the scenes are so outrageous, it feels like it must be a Spinal Tap sequel. It isn’t. These guys are for real-Rolling Stone.

Kjente fjes som Lemmy, Lars Ulrich og Slash dukker også opp i filmen, og vi gleder oss ganske så mye til å se dette praktverket.

Et lite klipp fra filmen: