På fredag slippes endelig det nye Machine Head-albumet. Pyro har hørt gjennom, og gir deg Unto The Locust, låt-for-låt.

Ok, rett på sak: jeg var aldri noen stor fan av Machine Heads hyllede album The Blackening. Faktisk ga jeg den terningkast 3, mest fordi jeg mente låtene var oppblåste, unødvendige og retningsløse. I ettertid ser jeg at jeg var litt streng (lander på 4 i dag), men synes fremdeles den er oppskrytt.

Men hva betyr det når albumet sendte Machine Head så inderlig fortjent tilbake i metalens eliteserie. Vi snakker jo om bandet som skrek “Let freedom ring with a shotgun blast! allerede noen minutter inn i karriere.

…nok om DET, nå handler det om oppfølgeren Unto The Locust. Jeg skriver på en lang anmeldelse som skal på Lydverket fredag, så det som følger er en gjennomgang av albumets 7 låter. Pyro-style, som vanlig. Et slags uferdig og direkte førsteinntrykk av et av årets viktigste metalalbum.

Let´s go:

1. I Am Hell
– Denne låten heter egentlig I Am Hell (Sonata in C#), og er delt inn i tre akter: 1) Sangre Sani, 2) I Am Hell og 3) Ashes To The Sky. Pompøst? Veldig. Men så snart låten kommer i gang, glemmer man det. Blytungt, knallhardt og velarrangert. Monsteråpning, håper de begynner med denne på konserten på Sentrum Scene 1. november. Fantastisk åpning.
Tekst: I am hell to thee/down here all shall suffer with me.

2. Be Still And Know
– Gitaren i påpningen minner litt om Maiden-bangeren Wasted Years, før Dave McClain kjører opp noe Lombardo-aktig tromming, før…låten EKSPLODERER i deilig Robb Flynn-riffing og etter hvert et refreng som skriker etter allsang. So fucking heavy allsang.
Tekst: And the sun will rise/dawn will break through blackest night.

3. Locust
– Denne har ligget på nettet en stund, og er et tittelspor helt oppe med Master Of Puppets (sjekk det rolige mellompartiet) og South Of Heaven. Robb Flynn synger bedre og mer selvsikkert enn noensinne, og det sier en del. Maktdemonstrasjon, perfekt arrangert. Herlig med landeplage-tema, minner meg om Creeping death.
Tekst: Young and old/suffer unto the locust.

4. This Is The End
– Den eneste låten på albumet som ikke sitter helt på første to-tre gjennomkjøringer. STarter som kjapp thrash-bonanza, før et mer melodisk tema overtar. Avslutningen er riffing designet for moshpit. Digg.

5. Darkness Within
– Den roligste låten på albumet, med feiende flott tekst om hvor fuckings viktig musikk er, spesielt for metalheads. Jeg simpelthen elsker refrenget på Darkness Within. Her viser Robb Flynn for alvor hvilken mester han er innenfor metalfaget. Heavy as fuck, vakkert, inderlig, ekte og deilig på samme tid.
Tekst: We build cathedrals to our pain/establish monuments to attain.

6. Pearls Before The Swine
– Åpner med fistpump-riffing og doble gitarer, før Flynn & co thrasher som juling inn i et tungt, tungt vers. Solide saker, og igjen snerrer Robb Flynn med en selvtillit som om han nettopp har skutt en bjørn. Savner kanskje et stort refreng her.
Tekst: In madness we shall reign.

7. Who We Are
– Hvem kan motså Machine Head når de har barnekor og siterer Manowar? Ikke jeg, hvert fall. Denne call to arms-låten er herved offisielt anthem for 2011. Perfekt avslutning.

Tekst: Into glory we will ride.

Gamle thrash-gutter er tilbake med første album på åtte år, og første plate med vokalist Joey Belladonna siden 1990.

La oss ta det historiske i dette først. Anthrax var et av de fire store thrashmetal-bandene på 80-tallet, sammen med Metallica, Megadeth og Slayer. De tok den harde metalen inn i mainstreamen, og derfor har de også fremdeles en betydelig status hos metal-fans over hele kloden. Det siste året har bandet brukt til å være en del av de store Big 4-konsertene, men de har også endelig ferdigstilt platen Worship Music. Og her kan ordet endelig virkelig tas i bruk, for egentlig skulle platen vært ute for to år siden, da med sang fra Dan Nelson. Men akkurat da gitarist Scott Ian var på promo-tur for platen, og gjorde masse intervjuer (blant annet et med oss i Pyro), ble Dan Nelson bryskt sparket fra bandet, og platen trukket tilbake.

Siden forsøkte Anthrax seg pittelitt med ex-vokalist John Bush, men endte opp med at exex-vokalist Joey Belladonna sang alle låtene på nytt, samt at de sammen laget et par nye låter. Og da er vi fremme ved dagen i dag. Dagen der Anthrax gjør comeback på plate sammen med vokalisten som var med i gull-perioden. Sist Belladonna sang med Anthrax var på Persistence Of Time fra 1990, så her kan vi trygt snakke om comeback.

Før jeg så starter på reisen gjennom Worship Music må følgende presiseres;

-Jeg var veldig fan av Anthrax i gamle dager, og reiste sågar til Oslo for å se bandet gjøre siste Europa-turne-gig på Rockefeller sammen med Suicidal Tendencies sent på 80-tallet. Jeg husker fremdeles at jeg stilte opp med en cap med over-sized brem der det stod NOT. Folk så rart på meg, men fuck it, det er metal. Siden har jeg sett dem flere ganger, og alltid tenkt at de kanskje, bare kanskje, var det aller beste bandet blant de fire store.

-Jeg mistet Anthrax litt med John Bush som vokalist. Kanskje det var tidsånden. Kanskje det var vokalist-skiftet. Men sånn var det.

-Jeg er veldig klar for dette comebacket, så her kan man ikke forvente en uhildet gjennomgang. Slett ikke.

One, two, hey, ho, let’s go:

1. Worship

Intro. Mystisk og kort sak med stryker-lignende aura. Går ut når platen blir lagt inn på Ipod.

2. Earth On Hell

Rett over i første låt, og vi er straks tilbake i godt gammelt Anthrax-farvann. Belladonna høres ut som om han er 30 igjen, riffene ramler avgårde i et herlig tempo og teksten messer om ungdoms-opprør i gatene. Anthrax er på ballen. Sikkert en amerikansk fotball, men det får så være. “Timebomb, ticking away, ticking away, earth is on hell”. Tikking. Klokker. Persistence Of Time-vibb. Thrash. Metal. 2011. Takk som byr.

3. The Devil You Know

Etter den perfekte starten med Earth Is On Hell skal det godt til å ta det videre rent aggresjonsmessig. Skjønt det er ikke så langt unna, selv om New Yorkerne tar det litt ned rent fartsmessig. Stikkord her er melodi. Anthrax pøser på i kjent stil, og Belladonna er fremdeles i 80-tallshumør, men refrenget er blant det mest catchy bandet har laget. Mer heavy metal enn thrash, men det plager ikke meg. Jeg tramper takten og vugger med.

4. Fight ‘Em ‘Till You Can’t

Første radio-låt ut fra platen, selv om ingen radioer spiller den. Synd det. For her er Anthrax enda mer fengende enn på foregående spor. En relativt hard sak som starter ut med et vers som minner om Master Of Puppets av Metallica, fortsetter med et typisk Anthrax-vers, og så kommer refrenget som er så poppete og fint at det lett kunne glidd inn på den nye In Flames-platen. Og det er altså da et kompliment. Sangen handler om å slåss med zombier. Slåss til du ikke kan slåss mer. Da blir du vel zombie selv, skulle jeg tro. En tekst i god gammel Anthrax-ånd, der altså.

Denne platen har hatt en vidunderlig start.

Sjekk Fight ‘Em Till’ You Can’t her:

Anthrax-Fight ‘Em Till’ You Can’t

5. I’m Alive

Første steg tilbake i kvalitet på Worship Music. En seig metal-rocker som ligger litt vel nært den infiserte post-grunge-innsjøen der man ikke engang vil dyppe tærne nedi. Fint refreng dog. Det redder låten. Fra å drukne i nevnte innsjø.

6. Hymn 1

Dype strykere i mellomspill som minner om introen til legendariske Be All, End All fra State Of Euphoria. Har aldri skjønt helt sånne mellomspill, men greit nok. Det å bli minnet om Be All, End All føles alltid godt. Og trygt. Og sånn.

7. In The End

Gjør klar for følelser. Det starter med kirkeklokker, og vi får servert Anthraxs hyllest-sang til de falne helter Dimebag Darrell og Ronnie James Dio. “And when the greatest falls, heaven and hell will call, stand up and shout”…. Man blir litt rørt, vet du. Ikke en enormt sterk sang rent musikalsk, men teksten…. Gåsehud. Lang låt. Må bruke litt tid på å hylle to slike bautaer i rockehistorien. Jeg skjønner det. In The End er i heavy metal-land. Bosatt på grensen til Thrash-metal county.

8. The Giant

Da er vi tilbake dypt i thrashen. Øs. Pøs. Som været i Bergen akkurat nå. En meget flott sang. Med et refreng som mystisk nok minner veldig om Kiss-perlen All The Way fra Hotter Than Hell. Eller er det bare meg som er for opptatt av Kiss? Godt mulig.

9. Hymn 2

Denne gang tromme-mellomspill. Unødig. Men sikkert kunstnerisk viktig på ett eller annet vis.

10. Judas Priest

Nok en hyllest. Denne gang til høyst levende metal-legender. I en sang som musikalsk selvfølgelig minner om The Priest. Tung, tung og deilig, deilig heavy metal. Med masse Judas Priest-referanser i teksten, og refrenget; “Reign, reign, the ending of yours has begun”. Begynnelsen på enden har Rob Halford kalt Priests siste turne som er underveis nå. Godt at Anthrax hyller de som fortjener det. Klasse, som tyskerne sier. Og som vi også sier.

11. Crawl

Rolig gitarintro. Patosfylt vokal. Platt grunge-light-feeling. Som en litt dårlig Alice In Chains-låt. På toppen av det hele handler sangen om smerte…. Platens dårligste kutt. Jeg hever pekefinger og lillefinger, og ser gjennom fingrene akkurat her.

12. The Constant

Nei, men hva fanken er dette? To platte låter etter hverandre. Også denne i et litt dvaskt tempo. Ett lite hakk opp fra forrige spor, men ikke mer enn det. Skal platen havarere helt på tampen her?

13. Revolution Screams

Intet isfjell i sikte. Skroget er intakt. Anthrax avslutter platen der de startet. Med deilig allsang-metal. Minner faktisk litt om Bodies av Drowning Pool i selve drivet, selv om de to sangene ikke har mye med hverandre å gjøre. Blir garantert en live-favoritt.

Mesterlig ende på et svært godt comeback-album. Enkelte låter svakere enn andre, men de beste gjør dette til en av årets hyggeligste utgivelser. Anthrax er tilbake på plate. Dig it or die.

Bonusspor:

14. New Noise

Cover av det klassiske rocke-hardcore-anthemet til svenske Refused. Det var ikke en god idè. Det meste som er bra med orginalen forsvinner her. Anthrax blir for polert, for flinke og for lite nevrotiske til å gi denne klassikeren nytt liv.

Lemmy er tilbake. Mikkey er tilbake. Phil er tilbake. Snaggletooth er tilbake. På mandag.

Det er litt som julekvelden hver gang Motörhead slipper ny plate, og det gjør de heldigvis ganske ofte for tiden. Lemmy feirer jo også sin 65-årsdag på årets julekveld, og forhåpentligvis ligger det mange eksemplarer av denne platen under grønne trær og busker senere i måneden. Og selv om du, om du er fan, vet hva du får hver gang disse typene slipper plate, så tar vi en liten uhøytidelig gjennomgang av innholdet likevel. The Wörld Is Yours har snurret og gått i bilen på høyt volum de siste dagene. Dette er første- og andreinntrykket:

Born To Lose

Massiv åpning. Vintage Motörhead med raspende vokal (selvsagt), hissig tromming og tunge riff. “Right now, right here, lose your mind, but show no fear”.  You got it, Lemmy. Mikkey Dee er fremtredende med trommingen sin som går i hundre kilometer i timen. Her må man passe på så ikke bilen flyr avgårde i samme tempo. Åpningen vil ikke skuffe en eneste supporter.

I Know How To Die

Øs, pøs. Lemmy er som kjent udødelig, men synger her om at han “I know the law, I know how to die”. Messet over et ganske så deilig pumpende riff som bare går og går. Og det er jo helt greit ettersom riffet er akkurat slik Motörhead skal låte. Ikke så umiddelbar som åpningen, men de litt over tre minuttene holder så det monner uansett.

Get Back In Line

Første låt ut fra platen til verden, med sin herlige småpolitiske video (se underst i saken). Kanskje et litt rart valg av førstesingel, siden begge de to foregående låtene fremstår som mer fengende (i Motörhead-sammenheng…). “All things come to those who wait, but these days most things suck”, er en svært god tekstlinje. “But if you think that Jesus saves, get back in line” også. Og hvis Lemmy sier at du skal gå bakerst i køen, så er det bare å ta fatt på retretten. Han er tross alt metal-generalissimo. Ok låt.

Devils In My Head

Motörhead firer ikke på tyngden, og peiser på med mer rock i sin egen tradisjon. Altså blytung musikk med allsang-vennlig koring. Nok en god låt som bringer frem minner om tidligere dager, og det er slik dette bandet opererer. De virrer sjelden fra formelen, og det er både vakkert, og også til tider litt frustrerende, da det kan være vanskelig å skille en del mindre bra Motörhead-låter fra hverandre. Denne funker dog tilstrekkelig til at den får godkjent, og vel så det.

Rock ‘n’ Roll Music

Platens første låt som virkelig hinter tilbake til den tidlige rocken som Lemmy elsker så høyt. Det smaker boogie-woogie lang vei, og teksten handler om at rocken er den eneste ekte religion. Der er vi enige. Men sangen er nok platens første lille downer. Den har nesten noe AC/DC-sk over seg. Eller kanskje faktisk noe Status Quo-isk. Litt sedat, men grei nok. Lemmy må få lov til å få tilbake pusten etter platens fire første up-tempo rockere.

Waiting For The Snake

Wow. Et gigantisk riff i Audioslave-tradisjon meisler Waiting For The Snake inn i nesepartiet, før vi er tilbake i vanlig Motörhead-groove. Åpningsriffet kommer tilbake flere ganger i sangen, og frisker samtidig opp dette til å bli en feiende flott banger. Tyngre enn snøfallet på frontruten. Skikkelig.

Brotherhood Of Man

Lemmy er mer raspende enn vanlig på denne seige rysaren som minner mye om gode gamle Orgasmatron. Det er nesten som om Abbath fra Immortal plutselig har tatt over vokalen. Motörhead er nedpå, men er likevel totalt i kontroll. Er det kritikk mot verdens grådighet og krigshissing jeg hører her, tro? Eller leser jeg for mye inn i teksten som jeg ikke har på min promo-kopi nå? Stilig er det uansett. Veldig tungt. Veldig vakkert. Veldig ekte. “Our legacy is lunacy”.

Outlaw

Vi er tilbake til dundrende dobbel-basstromming fra Mikkey Dee, og det passer fint etter den rolige Brotherhood Of Man. Lemmy synger om lovløshet. En ganske enkel rocker som ikke når helt opp i dette sterke heatet av låter, men likevel en sang som har sin naturlige plass på platen. Av og til skal en rockelåt være lettfattelig. Ganske ofte, faktisk.

I Know What You Need

Nok en sang som kunne vært på en gammel klassisk plate. Det legendariske Motörhead-øset er skrudd opp til ti, og alt faller på plass samtidig. Ingen fiksfakserier, bare Motörhead som er seg selv og gjør det de kan best. Punkete hardrock som går gjennom marg og bein. Minner om mye i back-katalogen, men akkurat som med AC/DC, så gjør ikke det noe som helst.

Bye Bye Bitch Bye Bye

Nok en boogie-låt får avslutte platen. Det handler om hevn og payback-time. Det er en med blå øyne det skal gå ut over. Heldigvis en kvinne, så det utelukker meg. Lemmy er forbanna. Har han blitt sviktet? I så fall skandaløst. Han er jo Lemmy. Mannen og myten. Grei avslutning på en god plate. Er det riffet til Getaway med Kiss de har rappet tro?

Og vips, så var The Wörld Is Yours ferdig. Kun for å gå på repeat en gang til mens jeg kjører rundt i byens gater og tenker at det er rørende at Motörhead fremdeles lager plater. Som nevnt så vet du hva du får med en ny plate fra denne gjengen. Det er rock, rock, rock hele veien fra spor 1 til spor 10. Og det er det som er meningen. Motörhead leverer aldri en dårlig konsert, selv om de av og til er på sparebluss. Og det samme gjelder platene deres. Sjelden helt fullstendig geniale, men heller aldri kjedelige eller uinteressante. The Wörld Is Yours er blant de bedre albumene fra trioen de siste årene. Bilstereoen er enig.

Sahg har vært et av Pyros norske favorittband helt siden de slapp debuten sin for noen år siden, og i dag gir bandet ut Sahg III. Men er platen bra?

Jeg har brukt store deler av helgen på å komme under huden på Sahg III, og her er det jeg sitter igjen med:

IN THROUGH THE EYE (INTRO)

Sahg III starter med med en akustisk introduksjon. Ikke helt ulik starten på Black Diamond av Kiss faktisk. Ikke rart det. Gitarist Tofthagen er jo superfan. Fin og kort intro, som går rett inn i…

BAPTISM OF FIRE

Tunge riff og ditto trommer starter første ordinære låt, før Olav Iversen begynner å messe om flame, damnation, suffering og purgatory. Klassisk Sahg. Klassisk metal. En av de beste låtene på platen får æren av å starte det hele. Slett ikke dumt. Den “nye” trommisen Thomas Lønnheim setter allerede på første låt sitt eget preg på bandet. Mye og god tromming. Sugende heavy metal og en fremtidig Pyro-favoritt.

MORTIFY

Det spares ikke på riff-kruttet på spor tre heller. Fremdeles er vi dypt i Sabbath-land på et moderne vis, og fremdeles svinger Sahg akkurat så mye som vi vet at de kan. Ikke så umiddelbar som Baptism Of Fire, men Mortify vokser stadig. Refrenget er akkurat passe mykt. Med en annen innpakning kunne det lett ha vært på en Bon Jovi-plate. Og det er ment som et kompliment. Selvsagt er det det.

HOLLOW MOUNTAIN

Hult fjell? Skjønner ingenting av teksten, men samme kan det være. Sahg roer det hele noe ned på spor fire. Seigt er det alltid med Sahg, og denne er seigere enn det meste. Vanskelig å få tak på, men inneholder lekre gitarsoloer. Veldig lekre gitarsoloer. Nesten litt Mastodon-aktig i instrumental-partiet. It’s true, messer Olav på slutten, og henviser da til min omtale av platen…

MOTHER’S REVENGE

Nok en akustisk start. Gammeldags. Og fint. Olav synger rolig og vakkert om skyer, lyn og torden. Og plutselig har Sahg laget en sang om naturvern! Moder jord tar sin hevn på menneskeheten ved hjelp av naturkatastrofer. Perfekt. I god Sahg-stil er det hele pakket inn i svært tunge og seige riff, som umulig kan skuffe noen som helst. Ganske lang låt, men den klarer å holde på interessen hele veien. Det handler jo om moder jord. Tross alt….

DOWNWARD SPIRAL

Et veldig rockete riff, til Sahg å være, bærer låten. Ikke så doom-messig som vi er vant til fra den kanten, og en låt som skiller seg ut fra resten. Nok en gang er vi underjordisk i teksten. Mye greier som skjer under jorden. Enten vi er på vei til helvete eller under hule fjell. Får ikke helt tak på denne låten. Skal prøve å skjerpe meg.

SHADOW MONUMENT

Nok en lekker gitarsolo åpner spor syv, og vi er tilbake i det seige groovet igjen. Låten handler litt om ting under jorden. Klart den gjør. 6 feet down. Men bare litt. Litt om skygge også. En tung og deilig låt. Vintage Sahg, om det er lov å si slikt? Er det?

BURDEN

Vittig åpning med flerstemt aaaaaah-ing går rett inn i et frekt riff, og går deretter ned i tempo i en messende sak, før vi er dypt inne i en god rocker. Ikke en umiddelbar favoritt, men ett eller annet potensiale finnes definitivt her. Trenger mer tid på seg. Det skal den få. Tid har jeg nok av.

DENIER

Platens beste låt. Uten tvil. Så herlig tung og rivende at sjeler blir solgt til djevelen og videre til en eller annen kjøpmann på de få minuttene den varer. Minner meg om den nye platen til The Sword, som også er veldig god. Muligens den beste låten Sahg har gjort noensinne. Heavy metal er deilig. Dette er et av mange bevis, om det skulle bli rettslige spørsmål om nettopp dette fremover. Bevis A.

SPIRITUAL VOID

Avslutnings-sporet starter rolig og forblir i et sedat tempo hele veien. Personlig liker jeg Sahg best når de pøser på litt, men her er det lov å være uenig. En noe anonym slutt på platen.

Men det får være greit. For resten er en reise i pur kvalitet. Sahg III er oppe der med debuten, og dermed en av de sterkeste norske platene du kommer til å høre i år. For ikke å si en av de beste heavy metal-platene som kommer ut noe sted på kloden i hele år. Nå er det på tide at hele Norge får med seg hvor gode Sahg faktisk er. Spander en hundrings eller to på denne platen. Det har både du og bandet fortjent.

Sahg har denne gangen fått med seg Herbrand Larsen og Lars Hammersland til å spille Hammond-orgel i tide og utide, og det gjør at lydbildet blir ekstra flott. Bladet Terrorizer har visstnok denne platen som “album of the month” nå. De vet hva de driver med.

Fun-fact. Coveret er ganske så fint, som du ser over, og også inni bookleten er sidene fine, men jaggu minner de ganske mye om dette coveret (lånt litt derfra Martin Kvam?):

Det er ti år siden Slash slapp sin forrige soloplate. Nå har han med seg gjester fra Motörhead og Black Eyed Peas pluss pluss. Pyro dissekerer albumet, låt for låt.

Få artister skaper så høye bølger på internetthavet som de fem originalmedlemmene i Guns N Roses. Steven Adler som drar på rehab med TV-team på slep, Axl Rose med sine barnslige og sutrende forsinkelser og utbrudd, og selvsagt mannen med hatten og krøllene: SLASH.

I oppkjøringen mot slippet av dette soloalbumet (som noen mener er hans første ordentlige soloalbum, men fuck det: vi regner Slash´s Snakepit som soloplater) har ryktebørsen gått mer glohet enn en crackpipe i de mørke bakgatene rundt Sunset Strip. Skal hun geiten fra Black Eyed Peas virkelig synge Paradise City? (Ja, men bare på bonusutgaven som slippes i Japan og i Classic Rock-utgaven) Blir det gjenforening av GNR med Appetite-besetningen? (Nei, tviler på det) Skal Ozzy være med på platen? (Ja!) Kommer virkelig Slash til Kristiansand? (Ja, han gjorde jo det) Har Axl bannlyst Slash-merch på GNR-gig? (Nei, tror dette bare var et rykte) Spilte ikke Slash på Michael Jackson-låten Black Or White likevel? (Visstnok ikke, han sier selv han bare var med i musikkvideoen) og så videre etc og så videre.

Men nå er det nok av alle disse ryktene, for på tirsdag 6. april slippes omsider albumet, som er oppkalt etter legenden selv. Nok dill, mer plateprat: Pyro går gjennom Slash-platen. Låt. For. Låt.

(Et lite PS før vi begynner: vi håper selvsagt at du sier din mening i kommentarfeltet under. Du kan streame hele platen fra denne linken. Kjøøøøøøør debatt.)

Ghost (feat. Ian Astbury & Izzy Stradlin)
— Soloplaten til Slash åpner på aller beste vis. Et sprekt, sprudlende riff som jobbes frem av Slash og Izzy Slash setter classic i classic rock, og med Ian Astbury på vokal er dette rockeperfeksjon. Det er så man får lyst å selge alt man eier, dra til USA, og bare drive rockeradio døgnet rundt. Eventuelt kjøpe en svart Mustang Convertible, og cruise rundt landet til lyden av låter som Ghost.

Crucify the Dead (feat. Ozzy Osbourne)
— Det fortsetter bra med Ozzy Osbourne på vokal på Crucify The Dead. Selv gikk jeg glipp av Slash-avslutningen på Quart i fjor, der Ozzy selv dukket opp, men alle rapporter sier at gamlefar leverte som en tenåring. Her på Crucify The Dead er det nok trikset og fikset i studio, men det betyr ingenting. Låten begynner som en klassisk Ozzy-ballade (tenk Fire In The Sky, Killer Of Giants), før refrenget slår inn med flerrende Slash-gitar og fistpumpin´ rytmeseksjon. Flott låt, og ganske annerledes fra åpningssporet.

Beautiful Dangerous (feat. Fergie)
— Det var nok hardt å svelge for de strengeste talibanrockerne, men godeste Fergie fra Black Eyed Peas gjorde en – bokstavelig talt – god figur da hun rocket Quart-festivalen inn i solnedgangen sammen med Slash i fjor. BEP-vokkisen jokket og gned seg rundtom på scenen som en perserkatt med løpetid, og viste en stemmeprakt som kler deilig rock. I tillegg hadde Fergie tre låter på 1. plass i USA fra sin solodebut, og tre 1. plasser i samme land fra seneste Black Eyed Peas-albumet, og slik suksess kommer alltid fra talent. Så forventningene til hennes deltakelse var faktisk skyhøye. Men akk så skuffende Beautiful Dangerous er. Kompet er kjedelig og retningsløst, og gjør ikke noe annet enn å bygge under den liksomtøffe vokalen. Det høres ut som Disturbed som covrer Alannah Myles sin Black Velvet vel over midnatt på en bar hvor publikum er mer opptatt av å spise spareribs enn å se på bandet. For å løfte humøret bør du sjekke Fergies versjon av Heart-bangeren Barracuda.

Promise (feat. Chris Cornell)
— Jasså, du vil spille rock igjen, Chris? Sist vi så deg knuste du en gitar og laget råtten R&B med Timbaland på Scream-albumet, men det var kanskje ikke så moro når ingen var interessert i det nye karrierevalget? Promise er en kjedelig rockelåt som kunne vært på det andre soloalbumet til Chris Cornell, det med You Know My Name. Traust, trist og trøstesløst. Jo raskere Soundgarden er tilbake, jo bedre.

By the Sword (feat. Andrew Stockdale)
— Nå begynner et mønster å vise seg på albumet. Dette er ikke et Slash-soloalbum med gjestevokalister, det er Slash som lager låter som passer vokalistene. By The Sword kunne vært på det seneste Wolfmother-albumet, Cosmic Egg. Og når vi ser tilbake på de fire første låtene, kunne de – med unntak av Fergie – vært på de respektive artistenes egne album. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men det gjør at albumet høres mer ut som filmmusikk, samlealbum eller noe lignende enn et Slash-produkt. By The Sword låter for øvrig fett, som om drager og dronninger og trollmenn hadde tatt over Sunset Strip, og det minner meg om at jeg enda en gang må finne frem Cosmic Egg og spille det brutalt høyt hjemme når kona er ute av huset. Kanskje invitere Krisvaag på en helaften med Zeppelin, Clutch og Wolfmother? Hm, memo to self.

Gotten (feat. Adam Levine)
— En annen kar som ofte får kjørt stemmebåndene på anlegget her hjemme, er Adam Levine. Jeg har alltid vært svak for Maroon 5, helt siden balladen She Will Be Loved dukket opp for en del år siden. Må finne fram de to platene deres. Enkel, vakker popmusikk, og det er også det vi får på Gotten. Grei gjennomkjøring fra både Slash og Levine. Kan bli P4-hit, og bør få en stor omfavnelse av nattefavorittkanalen Klem FM.

Doctor Alibi (feat. Lemmy)
— Jaja, klart Lemmy måtte være med. Bare tittelen Doctor Alibi låter som en klassisk Lemmy-fanfare, og det er da også det vi får. Men selv om låten er en rett-fram rockesak som fungerer, tar jeg meg i å tenke at Lemmy-deltakelsen på Probot-albumet var to hakk bedre. Der Doctor Alibi står til en highfive med middels intensitet, var Shake Your Blood en bodyslam man gjør etter touchdown i en Super Bowl.

Watch This (feat. Dave Grohl & Duff McKagan)
— Angående Dave Grohl, så måtte han dukke opp her også. Watch This er en tung, instrumental sak hvor Slash får vist seg fram. Funker.

I Hold On (feat. Kid Rock)
— Ikke misforstå, jeg elsker Kid Rock, men her blir han litt anonym. Greit levert sørstatsrock, kan vi håpe at denne vokser? Hadde forventet litt mer American Bad Ass fra Mr Rock.

Nothing to Say (feat. M. Shadows)
— Aaah, endelig får vi høre hvordan Slash høres ut med en ung, sprek metalvokalist. M.Shadows fra Avenged Sevenfold gjør som vanlig en frekk Axl Rose-imitasjon, og Slash gjør gnistrende rytmegitarer slik vi aldri har hørt ham før. Denne låten kunne vært på et av de to seneste A7X-albumene, og jeg blir ikke overrasket om Slash dukker opp som gjest på deres kommende album. Som med alt annet på dette albumet låter det mer som gjestevokalistens band enn som en Slash-låt, men når det er så gode låter i bunn får det bare være.

Starlight (feat. Myles Kennedy)
— Myles Kennedy var i ferd med å erstatte Robert Plant i Led Zeppelin, men har måttet nøye seg med en gjesteplass på slutten av Slash-albumet. Denne balladen er fin, men Pyro-redaksjonen kunne tenkt seg å høre Myles bring the rock med Slash også. De tyngste, mest rocka låtene på de to Alter Bridge-albumene Myles Kennedy synger på er klassiske greier. Sjekk ut det, om du ikke kjenner karen fra før. Myles Kennedy skal for øvrig være sjefsvokalist når Slash skal ut på turné for å pushe dette albumet.

Saint is a Sinner Too (feat. Rocco DeLuca)
— Wikipedia-historien om Rocco DeLuca er ganske morsom, der kommer det blant annet frem at bluesvokalisten DeLuca sitt band er signert til et selskap som er deleid av Kiefer Sutherland. På Saint Is A Sinner Too gir han følsom og grei balladevokal.

We’re All Gonna Die (feat. Iggy Pop)
— Jeg husker godt da Slash dukket opp på Brick By Brick-platen til Iggy Pop, og la tyngde til jenteklassikeren Pussy Power. Her gjengjeldes tjenesten, og sammen med Ghost, Nothing To Say og Ozzy-sporet er dette et klart høydepunkt.

Bonus: Jeg traff His Slashness i Amsterdam nylig, her ser du et klipp derfra:

Da er det under en uke til Megadeth slipper Endgame over oss. Pyro gir deg en guide gjennom dette vakre thrash-albumet fra det langsinte geniet Dave Mustaine.

Thrash-folket har ventet lenge på Endgame, oppfølgeren til Megadeths triumferende kunstneriske comeback United Abominations. Kommende mandag er albumet i butikkene og Pyro har brukt de seneste ukene på å nilytte til hva Mustaine har å by på i 2009. Men nok prat, her er låtene på Endgame:

01. Dialectic Chaos
— Denne instrumentalsaken åpner Endgame. Dave Mustaine og Chris Broderick (han som kom fra Nevermore) shredder fram og tilbake, og viser at det er thrash fucking metal det handler om. Metallica åpnet Death Magnetic med hjerteslag for å vise at det var liv i dem, Megadeth hopper rett på kickass-gitarsoloer. Bra statement.

02. This Day We Fight
— Kjapp riffing, frekke soloer, og sinna tekst om kriger og hvordan menn skal oppføre seg i dem. Meget sterk åpning på Endgame, og det er åpenbart at Dave Mustaine og Megadeth anno 2009 er et overskuddsprosjekt. Sjekk bare denne poetiske tekstlinjen: ”Wet with your blood, I sharpen my sword/No turning the other cheek like a coward/Come tomorrow I may lay down and die/But not this day: this day we fight!” Det er skikkelig Gladiator-vibb på denne låten, og Mustaine skal åpenbart ikke legge seg på magen og skrike som en unge når krigen kommer.

03. 44 Minutes
— Storslagen åpning med lekre gitarmelodier, før det går rett over i et deilig Rust in Peace-aktig markeringsriff over buldrebass og klassisk Mustaine-nagging. Refrenget her er på Tornado Of Souls-nivå. Melodien er designet for stadionbruk, og teksten er både melankolsk og eitrende forbanna samtidig: ”Batized in a firefight, hot blood running as cold as ice/44 minutes of target practice/And all hell´s breaking loose”. Klassisk Megadeth, og fremdeles mitt favorittspor på platen etter 15-20 gjennomlyttinger.

04. 1.320
— Det er sikkert mange som har hørt 1.320, siden det er den andre låten (ved siden av Head Crusher) som er sluppet på nett. Fett old school thrash riff åpner sammen med en motorsykkel eller noe, før trommene slår inn et driv få gjør etter Megadeth. 1.320 er ganske rett fram, men har nok lekre overganger, fraseringer og tekstlinjer til at den blir en av de feteste låtene på platen. Finfin dobling på slutten

05. Bite The Hand That Feeds
— Dave Mustaine kan få sagt det, altså. ”They ball-gagged Lady Justice/And blindfolded her so she can´t see”, mannen har aldri vært spesielt subtil. Ellers er Bite The Hand That Feeds den første litt anonyme låten på Endgame. Mulig det er fordi åpningen på platen er så sterk?

06. Bodies Left Behind
— Igjen tilbake til klassisk 80s style Megadeth møter Countdown To Extinction. Fengende og melodisk refreng, igjen slik ingen gjør etter Mustaine.

07. Endgame
— Stor åpning med dramatisk nyhetssending, litt ala tittelsporet fra United Abonimations. Så smeller Dave Mustaine inn med åpningstekstlinjen ”I woke up in a black FEMA box”, og vi vet at her blir det alvor. Politisk alvor. Han synger videre om ”leaders of the free world” osv, og riffingen er så tett og aggro at det er bare å gi seg ende over.  Sinnssykt fete soloer fra Chris Broderick. Briljant og majestetisk tittelspor.

08. The Hardest Part Of Letting Go… Sealed With A Kiss
— Dave Mustaine kommer aldri til å overgå A Tout Le Monde når det kommer til ballader, men dette er et solid forsøk. Teksten er bitterhet på et helt nytt nivå, sjekk bare ”I unleash my plan to watch you fail/The one I held so high/Go to sleep my love/Taste my sweet revenge on your lips/It´s sealed with a kiss”. Her snakker vi svik på Judas-nivå.

09. Head Crusher
— Den første smakebiten fra albumet, og et vaskekte thrashmonster. Siste del av Head Crusher kunne vært blant de feteste riffene på Kill Em All, og Dave Mustaine synger bedre enn han har gjort på nesten tyve år. Sammen med 44 Minutes den beste låten på Endgame. Live kommer dette til å bli et av høydepunktene i Megadeth-settet. Enormt fett når Mustaine snerrer ”Now let the torture begin! Death by the head crusher!”

10. How The Story Ends
— Igjen en rett fram Megadeth-låt om krig og verdens elendighet. Kule riff, feite soloer og alt er som det skal være, men låten mangler den X-faktoren og monsterrefrenget som gjør for eksempel 44 Minutes til en umiddelbar klassiker. Forbehold: har en følelse av at How The Story Ends er en låt som vokser.

11. The Right To Go Insane
— Megadeth tar tempoet litt ned på avslutningslåten, men ellers gjelder noe av det samme som for How The Story Ends. The Right To Go Insane trykker på de rette knappene, men etter monsteret Head Crusher skal det mye til å ta Endgame enda et hakk opp.

Oppsummering etter ukevis med gjennomlytting, headbanging og analyse? Megadeth har laget et bunnsolid 2009-album i Endgame. Personlig holder jeg foreløpig United Abominations noe høyere, men jeg kjenner også at Endgame synker stadig dypere i både sjel og kropp. Nå er det bare å lene seg tilbake og vente på at Megadeth skal annonsere en konsert i Norge, så får vi hørt hvordan moderne klassikere som 44 Minutes og Head Crusher låter live.

Inntrykkene spriker fra det geniale til det håpløse, og det som er helt sikkert er at denne platen kommer til å skape debatt lenge etter Santa Lucia er unnagjort.

Det må understrekes: dette er et førsteinntrykk basert på fem-seks gjennomlyttinger, og ikke noen endelig dom over Chinese Democracy. Full anmeldelse kommer i Bergens Tidende på lørdag eller tirsdag, og jeg er sikker på at jeg kommer til å høre mye på dette albumet i månedene som kommer.

Men nok om det, mer om de 14 låtene på Chinese Democracy.

1. Chinese Democracy
– Etter at Chinese Democracy-singlen har gått på P3 en god stund, har den vokst centimeter for centimeter. Riffet er enkelt og naivt og produsert med litt vel skarp lyd, men det fungerer bra sammen med Axls sinte tekst. Kule fraseringer på vokalen, og god dynamikk mellom bridge og det som er et slags refreng. Antydninger til gåsehud når Axl frekker seg til og snerrer “even with an iron fist”. Chinese Democracy fungerer veldig bra som åpningslåt.

2. Shackler’s Revenge
– Whoops, her kommer første bevis på at dette albumet er spilt over en lengre periode. Shackler´s Revenge sender tankene til Korn-innspillinger fra tidlig 2000-tall, fra albumene der Korn ikke helt viste hvor de kom fra eller hvor de skulle, men hadde usunne mengder penger tilgjengelig til å betale for dyre studioer og fancy programmeringsteknikere. Den industrielle produksjonen og de kliniske gitarene låter statisk. Rob Zombie og Marilyn Manson får industriell metal til å høres organisk ut, Axl Rose sliter med å få personlighet inn her. Teksten fortsetter temaet fra åpningen, bare kjedeligere. “I got a wicked demon/his hunger never fades/I got an empty feeling/I won´t be home today” osv. Refrenget har en viss allsangappell.

3. Better
– Axl Rose fortsetter med en bitter fortelling om hvor mye han misliker en person som bare omtales som “you”. “Replay the part/you stole my heart/I should have know (sic) you´re crazy” er en av de mange tekstlinjene Axl letter hjertet sitt for, uten at vi blir noe klokere på hvem han egentlig snakker om. Åpningen på låten er grusom, Axl klynker og nynner forsiktig over en trommeloop og fislete gitarer, mens selve verset er vintage Axl med sår melodilinje.

4. Street of Dreams
– En ballade om en gate fylt av drømmer. Axl overanstrenger seg voldsomt på vokalen, og den intensiteten som av og til kommer når han drar skikkelig på, sklir her over i komplett parodi. Åpningen er en ren invitasjon til Saturday Night Live og Mad TV om å gjøre narr av en godt voksen mann som anstrenger seg som en liten gutt på potta. Axls stemme låter faktisk ganske bra gjennom hele albumet, men her tipper det over.

5. If The World
– Fra vondt til verre. If The World er den verste låten som er laget under Guns N´Roses-banneret. Lissom-funky runkegitar legges over et klissete synthteppe Kjetil Bjerkestrand kunne vært stolt av, og Axl synger for en gangs skyld noen positive ord om kjærlighet. Men fra mannen som satte seg ned med penn og papir og skrev Sweet Child ‘O Mine, er denne teksten knapt nok verdig bakerste side i en skoledagbok. “I never knew the way that you looked at me/would ever mean so much to me”. Og hva er det med disse programmerte trommene? Det låter slik The September When gjorde midt på 90-tallet da de desperat prøvde å breake det engelske markedet med “moderne produksjon”.

6. There Was a Time
– Endelig en skikkelig opptur. There Was A Time har klassiske fraseringer fra Axl: unike, flytende og helt på høyde med November Rain og Estranged. Låten har god dynamikk, og et overraskende refreng som man får lyst å høre gang på gang. Avslutningen med episke gitarsoloer kler låten veldig bra, og viser hvor godt leiesoldatene Robin Finck og Buckethead kan fungere. Albumets klart beste låt, fra den magiske åpningen med “Broken glass and cigarettes/writin’ on the wall/it was a bargain for the summer/and I thought I had it all” til det storslagne allsangstemaet som slår inn før gitarsoloen.

7. Catcher in the Rye
– Axl Rose kan helt sikkert identifisere seg med forfatteren J.D. Salinger, som ikke har gitt ut en bok siden 1965 eller blitt intervjuet siden 1980. Axl Rose viser si respekt på en lite subtil måte, nemlig å oppkalle en låt etter Salingers mest kjente bok. For dem som ikke kjenner til den fabelaktige boken, ble den bisart namedroppet av Mark David Chapman som inspirasjon for drapet på John Lennon. Selve låten Catcher In The Rye er en helt grei uptempo-ballade basert rundt keyboarddrønn fra Dizzy Reed og Axls tekst om at han skulle ønske han hadde et våpen i hånd.

8. Scraped
– Queen-aktig åpning med flerstemt koring, som så bryter over i albumet s tyngste riff. Axl fortsetter med uinspirerte tekster, her klarer han å skrive konfirmasjonsdepping som “Sometimes I feel like/the world is on top of me/breakin´ me down with/an endless monotony”. Hvor er de lekre metaforene, de illsinte hatslagordene eller de smellvakre kjærlighetserklæringene? Låten understreker også mangelen på riff på albumet. Scraped byr på den mest tydelige gitarriffingen på albumet ved siden av tittelsporet, men det er åpenbart at Buckethead, Bumblefoot, Robin Finck og de andre ikke er visjonære gitarister som tar låtene til nye plan. De gjør jobben sin superprofesjonelt, men har lite kreativ magi å vise til. Soloene er ofte gode, men selve temaene de byr på er litt over midt-på-treet.

9. Riad N’ the Bedouins
– Axl begynner å bli varm i trøyen her. Her synger han om sand og beduiner og nomader og barbarer over flerrende gitarlyd og lekkert trommearrangement. En av albumets bedre låter, det gjelder også for gitarspillet som sender tankene til Jane’s Addiction.

10. Sorry
– En bekmørk, massiv ballade som river seg inn under huden. Sorry er messende på grensen til hypnotiserende, og den mørke gitarveggen viser hvilke retninger Axl har gått i under innspillingen. Den mørke stemmen til Axl setter en dyster stemning for låten, og det dukker opp bilder av en ustabil Axl som sitter alene i et mørkt rom og forbanner seg over de råtne kvinnene i sitt liv. Teksten er naiv dystopi om andre menneskers (les: kvinner) elendighet. Dette er lyden av voldsalarmer som utløses i en symfoni av kaldt hat. For albumet sin del trekker det opp, fordi det uttrykker noe helt spesielt og intenst, selv om det er ubehagelig. Som Motorpsycho sa det: “It feels so good to feel again”.

11. I.R.S.
– Denne låten har versert på nettet i årevis i forskjellige versjoner, og nå er I.R.S. endelig kommet på plate. Den fine åpningen med kassegitar og lekker solo blir forstyrret av en trommeloop, før det går over i et godt rockedriv. Tipper dette blir single etter hvert.

12. Madagascar
– Madagascar er en annen gammel traver fra demoene som har lekket fra Chinese Democracy, og Guns N’ Roses spilte da også denne live på en MTV-tilstelning for ganske mange år siden. Axl Rose synger som om livet står på spill, og den personlige teksten fungerer langt bedre enn de mange platthetene som preger tekstarket. Axl har aldri snakket i små ord, og her sampler han Martin Luther King med den største selvfølgelighet.

13. This I Love
– Har noen av dere sett Forgetting Sarah Marshall? Da husker dere de ubetalelige scenene hvor hovedpersonen synger Dracula-musikalen sin. This I Love kunne hørt hjemme der med sødmefylte dramatikk, overdrevne pianospilling og ufrivillig komiske tekst. Man sitter og venter på at en halvfull Kate Bush skal kommende danse inn i rommet med piratskjorten til Seinfeld godt knyttet rundt midjen.

14. Prostitute
– Prostitute begynner som nok en uptempoballade med programmert trommeloop og Axl som synger om forstyrret kjærlighet, før gitarvegger slår inn og vekker lytteren. Hele fem gitarister er kreditert på låten ved siden av trommer og bass, i tillegg til orkester, orkestersynth, bass og det noe kryptiske instrumentet sub-bass. En kjedelig avslutning, selv om Axl leverer en god vokalinnsats.

Hvem av Pyro-lytterne der ute har hørt albumet? Hva synes dere? KJØR DEBATT.

Chinese Democracy er i salg førstkommende lørdag.