Vi ga dere en times spesial om de viktigste rockeutgivelsene i 1975 og vi intervjuet Kvelertak. Ble fint. Spilleliste her og program i reprise via Nrk P13 på mandag fra 17 og når som helst på Nrks radiospiller.

Van Halen – Mean Street (live)
The Darkness – Open Fire
Deez Nuts – Face This On My Own
Slayer – When The Stillness Comes
Orange Goblin – Ubermensch
The Good, The Bad & The Zugly – Who Will Save Scandirock
Ribozyme – Bronze
Raven – Destroy All Monsters
Kvelertak-intervju
Kvelertak – Evig Vandrar
Whitesnake – Burn
Red Mountains – Sun
Unleashed – They Came To Die

1975:

Alice Cooper – Department Of Youth
Rush – Fly By Night
Aerosmith – Toys In The Attic
Uriah Heep – Devil’s Daughter
Rainbow – Temple Of The King
Black Sabbath – Hole In The Sky
UFO – Shoot Shoot
Thin Lizzy – Wild One
Deep Purple – Love Child
AC/DC – High Voltage

Det blir mye musikk fra 1975 og 2015 i kveld…

Det er på tide å ha en ny årstalls-spesial. Som alltid handler det om runde tall, og i kveld jobber vi oss bakover i kalenderen til 1975. Hvilke viktige album i rocken dukket opp gjennom 1975? Det får du vite i kveldens andretime. Klassiker-garanti er en selvfølgelighet, men det vil nok dukke opp noen overraskelser også. I tillegg til all retro-rocken går vi også høyst moderne med en sjekk på hva Kvelertak driver med for tiden når vi intervjuer vokalist Erlend, og så blir det helt ny musikk fra band som The Darkness, Slayer, The Good The Bad & The Zugly, Ribozyme, Raven og Unleashed.

Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

(Audrey Horne, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Vi har kranglet, kastet ting, diskutert, og blitt (nesten) enige. Dette er våre favorittalbum i tungrocken fra 2013.

Det var ikke enkelt dette. Helt til siste stund var band som Carcass, Extol, Sahg, Protest The Hero, Obliteration og The Bronx inne. Men her er den endelige listen. Uten noen rangering. Vær enig eller uenig. 10 gode plater er det uansett.

Audrey Horne – Youngblood

Vi har lenge heiet veldig på Audrey Horne som har blitt bedre for hvert album, men at de skulle diske opp med så mye herligheter som på Youngblood ante vi ikke at de var kapabel til. En reise i tid og rom der den klassiske rocken står i fokus. Utsøkt.

Clutch – Earth Rocker

Hjernene våre prøver fremdeles å strekke seg rundt Earth Rocker og alle de vidtrekkende referansene bandet gjemmer i låter og tekster. Fra Rocket 88 via go-go (ikke dansingen, musikksjangeren) til åpningslinjer hentet rett fra Shakespeare. Alt servert med Verdens Beste Band i bunn. Maryland sound attack!

Kylesa – Ultraviolet

Kylesa er ikke for alle, men for den lille flokken som har oppdaget bandet på skikkelig har amerikanerne virkelig blitt en stor favoritt de siste årene. Ultraviolet er hakket bedre enn bandets tidligere utgivelser, og det sier ikke lite. Laura Pleasants har fått mer plass med stemmen sin, og det hele er så fint atte…

Kvelertak – Meir

Akkurat som forrige platen, bare MEIR? Ja, på en måte, men Kvelertak i 2013 var også et band som utvidet universet sitt med lange instrumentalpartier, The Darkness-groove i “Kvelertak” og en selvtillit han der Zlatan-wannabe Northug bare kan drømme onde og kjipe fantasier om.

Revocation – Revocation

Thrash fra Boston med shred-geniet Dave Davidson på gitar og vokal. Superfengende låter, drøye riff, og en positiv aggresjon som kaller på moshing. En av årets mest heseblesende plater.

Årabrot – Årabrot

Årabrot ble plutselig tyngre og mindre spisse på fjorårets selvtitulerte mesterverk, og overgikk seg selv med god margin. Du får ikke styggere rock enn Årabrot, og helt samtidig er det noe vakkert over det hele. Et band som må få din oppmerksomhet med det samme.

Ghost – Infestissumam

Satan har aldri vært så jovial og underholdende som når Ghost synger om ham. Infesissumam er magien som oppstår når 70-tallsrock møter King Diamond-teater og en gjeng hipstersvensker som møysommelig bygger opp et rocketeater ala Kiss for 2010-tallet.

Motörhead – Aftershock

Det ble et litt nervepirrende år for Motörhead-fansen. Først havarerte Lemmy på scenen i sommer, så ble konserter avlyst, og dermed begynte ryktene om svært skrantende helse å surre. Det er ingen tvil om at et hardt liv i rocken begynner å påvirke Lemmys kropp, og da var det svært gledelig (og overraskende) at det plutselig dukket opp et supergodt album på høsten. Aftershock er Motörhead i storform, og er den beste platen derfra siden Inferno i 2004. Basta.

Rotting Christ – Κατά τον δαίμονα εαυτού

Det er kinkig å beskrive denne platen, men jeg skal prøve likevel. Rotting Christ fra Hellas spiller ekstrem-metal, men trykker inn så mye galskap og sprø ideer inn i uttrykket sitt at det hele blir løftet til en eller annen høyde som ingen før har besteget. Er du åpen for total galskap blandet med knakende god metal er det bare å gi seg hen.

Queens Of The Stoneage

Like Clockwork handler om Josh Homme sin nesten-ulykke av en enkel operasjon, men inni her er det som vanlig rufeste rock, mørk kjærlighet, blødende begjør og de mest tilbakelente låtene noen har skrevet på lenge. Årets vokser.

Det er ikke mer enn noen dager siden Kvelertak ga oss en offisiell live-video fra London, og nå som de er på vei ut på veien (…) med High On Fire i USA drar de til med en på Snilepisk også. Det står ikke på innsatsen.

Offisiell video av Bruane Brenn fra Electric Ballroom i London. For et enormt herlig band. Vi er stolt av å ha hjulpet dem pittelitt på veien i starten.

Jøye meg. Roadrunner gir vekk split-ep av Gojira og Kvelertak med live-spor. Her er det bare å reagere.

Både Gojira og Kvelertak er på det fine plateselskapet Roadrunner i det store utland, og sammen gir de nå ut live-låter til fri nedlasting. Få låtene mot å signe opp på Roadrunners mailingliste (som du kan melde deg av igjen) her. Dermed kan du nyte følgende i løpet av dagen:

1. Gojira – “L’Enfant Sauvage”
2. Gojira – “The Axe”
3. Gojira – “The Gift Of Guilt”
4. Kvelertak – “Kvelertak”
5. Kvelertak – “Bruane Brenn”
6. Kvelertak – “Evig Vandrar”

Fjerde video ut fra Meir hadde premiere via P3.no/musikk i går. Vi repriserer den her. Enorm låt og stilig animert video.

(Hold Fast live, foto: Morten Markussen Espeland)

Du kan se to av Rogalands mest spennende band, og du kan høre folk fra Kvelertak og Purified In Blood spille plater når det er skate-fest i Stavanger i helgen. Vi ga vekk billetter, og denne konkurransen er nå trukket.

I helgen er det skatefest i Stavanger, og etter at folk har gjort triks på ramper og slikt under Stavanger Open blir det selvsagt party. Det hele går ned på Folken førstkommende lørdag, og du kan der oppleve de to punk-bandene Hold Fast og Drink Your Poison, samt at de tre dj-ene Tommy Svela (Purified In Blood), Maciek Ofstad (Kvelertak) og Bini (Vans) holder deg i sjakk før, under og etter musikken fra scenen. Bør bli en morsom kveld. Singelen som Hold Fast har gitt ut er hvertfall strålende, og etter å ha sjekket litt på Drink Your Poison bør også de levere fra scenekanten. Dj-ene lover alt fra Judas Priest til David Hasselhoff, så det meste tyder på god stemning i dj-bua også…

Vi ga vekk billetter til denne etterfesten, og vinnere har nå fått beskjed via epost.

Sjekk mer av Hold Fast via Urørt eller se videoen til låten Hold Fast under. Drink Your Poison finnes også på Urørt.

Vi ga vekk t-skjorter og signerte album av Kvelertak. Nå har vi endelig trukket konkurransen.

Kvelertak har overbevist både kritikere og fans med sitt nye album Meir. Jeg anmeldte platen til en sterk femmer hos P3musikk, og er definitivt ikke den eneste som har latt meg rive med. Vi kjørte en konkurranse for mange uker siden som har drøyet litt siden premiene ble stående fast et sted, men nå har vi endelig klart å trekke vinnere.

De som får t-skjorte i posten er:

Cato Hægland, Volda

Kristian Tveiten, Stavern

De som kan se etter signert cd i postkassen er:

Charlotte Jorkjen, Arendal

Ivar Myhrvold, Oslo

Ein-to-tri-kjøyr! Filmet i London, Køln, Paris og Oslo. Flere ord er overflødige.

Snurr den film:

(foto: Christian Misje)

Denne månedens podkast er et møte med Kvelertak som kun kan høres her.

Før Kvelertak entret scenen på USF Verftet for noen uker siden satte jeg meg ned med vokalist Erlend og gitarist Vidar for å få dem til å dra oss gjennom Kvelertak-eventyret så langt. Det ble en hyggelig prat om alt fra World Of Warcraft til turnering med Mastodon, og det eneste stedet du kan høre intervjuet er gjennom Pyros april-podkast. Smukt?

Vi er tilbake i vanlig podkast-gjenge med både Asbjørn Slettemark, gjester og temadiskusjon når mai entrer døren.

Abonner på podkasten via Nrk, last ned gratis i Itunes, eller hør hele greien via filen under.

Pyro podkast april 2013 – Kvelertak spesial

Norske Djevel leverte god og iskald black metal for noen år siden, og er nå snart tilbake med albumet Besatt Av Maane Og Natt som har fått slippedato 31. mai. En flunkende ny sang dukket opp i går, og den har fått navnet Stjernesluker. Har jeg rett når jeg påstår at Erlend fra Kvelertak nok en gang gjester på vokal?

Men nok oppvarming og arkitektur, la oss snakke konsert. Her er noen tanker om Kvelertak på tur i utlandet:

— Det var et sted mellom 600 og 700 personer på konserten, i hvert fall så det nesten fullt ut. Vi har hørt mye i det siste om hvordan Kvelertak skal bygge videre på den gryende suksessen de har fått i utlandet, og 6-700 pers i Tysklands hovedstad på skjærtorsdag (folk i Berlin drar også ut av byen i påsken) må da være anstendig? Jeg traff en del nordmenn på konserten og hørte diverse norske dialekter, så jeg vil anta at rundt 50-100 av publikum var norske.

Les også: Pyro analyserer Kvelertak – Meir, låt for låt

— Lyden var latterlig bra. Fet lyd, organisk som platen og tydelig som det skal og bør være. Ikke for høyt, men heller ikke dølt lavt som det er i noen land i Europa hvor man har tilbakestående decibelgrenser.

— Miksen av låter fra bandets to plater fungerte finfint. Det er tydelig at Kvelertak har fått ny energi av å ha flere spor å velge mellom, i stedet for det samme settet hvor de spiller så og si hele førsteplaten. Gleder meg til å se om de mikser litt på settet fremover, eller om de kjører kjedelig Maiden-opplegg med fast løype hver eneste kveld.

— Likevel er det foreløpig hitsene fra førsteplaten som sitter best hos publikum. Spring fra livet og Bruane brenn og Evig vandrar fikk riktignok god mottakelse, men Mjød, Blodtørst og Offernatt ble omfavnet som krigsfanger som kom hjem til familien i Berlin i 1945.

— Jeg tror de lange låtene på Meir setter seg etterhvert, men i Berlin ble en låt som Nekrokosmos – som er nesten syv minutter – brukt like mye som toalettpause som moshsoundtrack. Ikke på samme nivå som da Motorpsycho kjørte opp halvtimes bråkeversjon av Demon Box på første halvdel av 90-tallet, men likevel. Jeg tror deler av publikum sliter litt med at Kvelertak jammer seg til slik de gjør på de lange Meir-låtene, og det blir interessant å se hvordan det utvikler seg fremover. Kan være det bare er en tilvenningspause for tissetrengte europeere.

Hør hele Kvelertak – Meir her

— En annen utfordring Kvelertak har er åpenbart at noen av dem som oppdaget bandet tidlig, nå sutrer over at bandet er i ferd med å bli store. Klassisk kredproblematikk, selvsagt, men den er tilstede. Da jeg var bak og hentet et glass og to midtveis i konserten, sto det en solid gjeng tyske realness-dudes med armene i kross på bakerste rad, og de myste skeptisk på hver eneste stadionposering fra gitaristene Maciek Ofstad og Vidar Landa. Sorry til låtskriver/gitarist Bjarte, men det er Vidar og Maciek som ser mest U2-rockestjerneposerende ut av dere tre. Det positive er at kredtyskerne ser med større velvilje på din noe mer introverte og innbitte scenestil.

— Når det er sagt, så fremstår Kvelertak som et utadvendt overgrunnsband i 2013, og da i positiv forstand. De er selvsikre, låter stort og svært, fjonger seg med gitarduetter på toppen av PA-anlegget, og vokalist Erlend Hjelvik har til og med fått seg en uglemaske han kjører på åpningssporet. Vi snakker Peter Gabriel anno tidlig Genesis-stil. Kanonfett! Hele maskineriet virker velsmurt og klar som juling for å turnere verden opp og ned i mente de neste årene. Alle forutsetninger ligger til rette for at bandets oppvarming for Kiss på Viking Stadion i sommer blir en parademarsj, spesielt nå som de har låter som Kvelertak (altså låten som heter det samme som bandet, duh), som er skreddersydd for konsertavslutning, stadionallsang, lett headbanging og generelt mainstream moro.

— Oppsummert? Sterk konsert, bandet spruter av overskudd, og virker klare for å gjøre jobben som trengs for å forvandle Kvelertak fra et fenomen til stayers i den internasjonale rockebransjen. Publikum er variert og stort sett elsker de Kvelertak. Og når jeg så langt ikke har tenkt et sekund på den derre språkbarrieren vi diskuterer når vi er hjemme i Norge, så skal jeg heller ikke skrive om den.

Maciek og Vidar fra Kvelertak stod for ca. halvparten av underholdningen i kveldens sending. Les hva de og vi spilte her.

Stage Dolls-Ammunition

Vreid-Black Waves

Anthrax-Keep On Runnin’

Konk: Iron Maiden-The Evil That Men Do (live)

Rival Sons-Keep On Swinging

Chton-Scavenger Of A Dead World

Benea Reach-The Mountain

Devil intervju

Devil-Restless Wanderer

Clutch-Earth Rocker

Orchid-Wizard Of War

Kvelertak-time

Kvelertak-Kvelertak

Thin Lizzy-Got To Give It Up

Converge-Trespasses

Slayer-War Ensemble

Lucifer Was-The Meaning Of Life

The Darkness-Everybody Have A Good Time

The Wipers-Over The Edge

Guns N’ Roses-Get In The Ring

Purified In Blood-Mind Is Fire

Rory Gallagher-I Fall Apart

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

To av disse medlemmene i Kvelertak spiller sin favorittmusikk i kveldens sending.

Kvelertak er nå endelig ute med Meir som jeg og mange andre allerede har lagt sin elsk på. I kveldens sending lar vi to av gitaristene velge noen av sine favorittlåter. Maciek Ofstad og Vidar Landa tok oppgaven seriøst da de spankulerte inn i Asbjørns ringe bolig, og resultatet får du høre i kveld. Forvent både klassikere og obskuriteter. Samt god stemning. Selvsagt.

Vi gir deg også intervju med Ronny og Stian fra like norske Devil som nå slipper sitt andre album Gather The Sinners, vi braser frem og tilbake i tid med Maiden England ’88-konkurranse, og vi spiller helt nytt fra band som Benea Reach, Anthrax og Clutch.

Pure! Rock! Fury!

Kvelertaks nye album slippes på mandag. Hør hele festen gjennom helgen her.

Alt tyder på at Kvelertaks Meir-album skal bli en suksess. Det er hvertfall ingenting å si på kvaliteten på innholdet. Det kan du lese mer om via min anmeldelse av platen hos P3musikk, og så kan du høre om du er enig via Spotify-spilleren under. Meir kommer på mandag, og i april gjør Kvelertak konserter i flere norske byer. Det er bare å øve på tekstene. God helg!

Den nye Kvelertak-videoen kom i dag, og er vel strengt tatt bare et sammensurium av inspirasjon fra skrekkfilmer som Exorsisten og Motorsagmassakren. Ingen ting galt med det. Meir kommer på mandag, og der er Månelyst et av nesten bare høydepunkt. Gled deg, og les min anmeldelse av platen eller historien om uglemasken bandet har med på scenen mens du venter.

Dere kåret vokalister, vi spilte heavy og intervjuet Kvelertak. Ble fint. Hele spillelisten her.

Queensryche-The Needle Lies

Blood Tsunami-The Rape Of Nanking

Clutch-Crucial Velocity

Sound City-Your Wife Is Calling

Gallows-Last June

Devil-They Pale

In Vain-Hymne Til Havet

Killswitch Engage-In Due Time

Kvelertak intervju

Kvelertak-Trepan

Saxon-Sacrifice

Armatage Shanks-One By One

Rotting Christ-Grandis Spiritus Diavolos

Lytterne kårer vokalister:

Sound City-From Can To Can’s (Corey Taylor)

Opeth-The Lines In My Hand

Jorn-I Came To Rock

Philip H. Anselmo-Conflict

Tool-Ænema

Led Zeppelin-The Girl I Love She Got Long Wavy Black Hair

Tomahawk-South Paw

Judas Priest-Riding On The Wind

Iron Maiden-The Alchemist

Dio-Mystery