Her i Pyro-redaksjonen har 4. mars lenge vært en merkedag i kalenderen. Da kommer nemlig Architects tilbake til Norge, etter megavellykkede konserter på Hove-festivalen og John Dee tidligere. Den engelske hardcore-gjengen surfer elegant i kjølvannet av Bring Me The Horizon, og lager storslagne refrenger like naturlig som refsende hissig kritikk av regjeringer og kjøttspisere (hey!) og alle som måtte være bittelitt ute på høyrekanten.

UANSETT: Vi har 2×2 billetter til Architects på Rockefeller, hvor de også har med seg briljante Every Time I Die som support. For en helaften det blir! Fortell kjapt i kommentarfeltet at du har lyst å gå på konsert, logg inn med Facebook eller Twitter så vi får tak i deg, og så kan DU vinne to billetter.

Norgesvennene Mastodon på Sentrum Scene midt i julestria? Det er bare å legge pakker, julegløgg og Jesus til sides, her skal det rockes i Leviathans navn! Vi var på konsert på tirsdag, her er en liten rapport fra en svett, vakker og intens affære sammen med 1800 andre dudes og dudettes.

1. Altså: For et band. Mastodon er den perfekte kraftkvartett, med fire briljante musikanter som bobler over av fete riff, overraskende arrangementer og de vakreste melodier. Rock og metal, prog og bråk i skjønn forening. Tenk bare en låt som åpneren Tread Lightly, som ofte kommer i skyggen av de mer profilerte Once More Round The Sun-låtene, men som i en eller annen variant kunne åpnet et hvilket som helst klassisk metalalbum fra de seneste 30 årene. For meg er disse fem minuttene så knusende, majestetiske og livsbejaende at det oppsummerer alt jeg elsker med metal. Brent Hinds flerrer ut sin blanding av åpne riff og soloaktige melodier, Troy Sanders kjører bredbent hulemannposering og massiv bassing, Bill Kelliher er gitarprofessor på siden, og Brann Dailor synger som en engel og trommer som en besatt perfeksjonist.

2. Det kler Mastodon å kjøre kompromissløst gjennom setlisten. Fra starten med Tread Lightly til en knusende avslutning med Blood & Thunder kom de seg gjennom 18 låter på drøyt 75 minutter, med andre ord ikke mye tid til snikksnakk. Når én låt slutter, telles det opp til neste, og det er få band som gir deg følelsen av å være i tørketrommelen på samme måte. Som konsertnabo Herkules sa: “dette bandet gjør jo ikke feil”.

3. The Motherload er bandets største hit per dags dato, men det var High Road som ga den store, vuggende allsangen. Snakk om monsterriff og knyttnevene-i-været refreng. Den fungerte faktisk akkurat slik på festivaler i sommer også, snakk om samlende låt å ha i arsenalet.

4. High Road var kanskje det allsangvennlige høydepunktet, men om man skal peke på enkeltlåter på konserten er det andre låter fra Once More Round The Sun som skiller seg ut. Kanskje fordi jeg har hørt Blood & Thunder og Crystal Skull live så mange ganger, og det låter så friskt og flott med Aunt Lisa og Chimes At Midnight live fra en scene. Uansett stor highfive til Mastodon for å kjøre hele ni spor fra Once More Round The Sun.

5. Sentrum Scene er på mange måter en kul scene med galleri og amfifeeling som gjør at mange ser bra, men de må snart få gjort noe med de håpløse trappene. Salen er bygget for at det skal stå bord på de forskjellige nivåene, men når det er fullt hus er det håpløst å bevege seg til/fra bar eller toalett. For oss som liker å stå fremme på siden er det sjukt irriterende å pløye seg gjennom alle som plasserer seg i trappene, og for de som står i trappene er vi de mest plagsomme folkene på planeten. Før pleide det gå greit, men de siste gangene (Steel Panther, f.eks) har det vært knuffing og dårlig stemning. Er det fordi alt skjegget til Mastodon-fansen tar så mye plass? Har hipsterpølsene på Wurst eller burgeren på Illegal feitet opp metalfansen så mye at det blir færre ledige kvadratmeter å boltre seg på? Gi meg uansett utsolgt Rockefeller når som helst.

Takk til Klungtveit for bilde.

Sjekk bare dette suverene tittelsporet fra deres flunkende nye album, Deathless. Makan til frekk riffing skal du lete lenge etter:

Så da deler vi ut gratisbilletter til de to bandene på Vulkan Arena i Oslo. Det er aldersgrense og sånt, men ellers kan hvem som helst svare. Fortell oss i kommentarfeltet hva du synes er det kuleste med å gå på konsert på en lørdagskveld, så er du med i trekningen. Husk å logge inn med Facebook eller lignende, slik at vi får tak i deg for å gi beskjed. Vi trekker konkurransen tidlig torsdag.

Her har du tre argumenter for at John Dee i Oslo er stedet å være i kveld:

Silence The Sky, digg metalcore fra Halden og Oslo. Ga ut albumet Ancient før sommeren, sjekk Jenova, som vi har spilt på Pyro tidligere:

Deseized, teknisk og hissig metal. I samme landskap som Meshuggah og Gojira, ga ut albumet Architects of Our Demise i fjor. Sjekk Blood & Oil:

Serenity Trace har holdt på lenge med sin blanding av futuristiske, atmosfæriske greier koblet med hardcore og metal. Sjekk In Loving Memory of…:

2. De er morsomme å se på
— En gjeng svensker – inkludert en frontmann som på privaten ser ut som den velkledde markedssjefen i Carlings – kler seg opp i kapper og pavekostyme, sprayer røkelse over publikum og kler scenen som en katedral? Klart det er gøy! Akkurat som det er moro å se en ung jødisk forretningsmann kle seg opp som en demon og spytte blod og synge om tordenguden.

3. Setlisten er strålende
— Ghost begynner med åpningslåtene fra sine to album, før megabangeren Ritual er på plass som fjerdelåt. I løpet av 75 minutter leverer de det beste fra begge platene, pluss to coverlåter. Mer om det…

4. De spiller The Beatles!
— Coverversjonen av The Beatles-låten Here Comes The Sun er atmosfærisk og magisk i studioversjon, og live når den nye høyder. Både med allsang, rå riffing og mystikk. Du har ikke hørt band covre The Beatles før du har sunget med når Ghost gjør det.

5. Year Zero
— Denne singlen fra Infestissumam oppsummerer alt som er gøy med rock og metal. Tegneserieaktig flørting med Satan, et riff som er like enkelt å lære som Smoke On The Water og Iron Man, et refreng som skriker etter stadionfremføring og en tyngde og et driv som gjør at du bare MÅ ha øl eller noe annet digg å drikke på.

Så fortell oss hvem dere elsker mest av alle norske band her på jord når det kommer til liveopptreden. Er det kaosmaskinen Kvelertak, traverne i Satyricon, deathpunkerne i Turboneger, hissige Purified In Blood, boogieheltene Backstreet Girls…velg hvem du vil og fortell hvorfor.

Kjør på i kommentarfeltet, og logg inn på en måte som gjør at vi får tak i deg (FB, Twitter), så skal vi sende noen hyggelige live-overraskelser til en av dere.

Men nok oppvarming og arkitektur, la oss snakke konsert. Her er noen tanker om Kvelertak på tur i utlandet:

— Det var et sted mellom 600 og 700 personer på konserten, i hvert fall så det nesten fullt ut. Vi har hørt mye i det siste om hvordan Kvelertak skal bygge videre på den gryende suksessen de har fått i utlandet, og 6-700 pers i Tysklands hovedstad på skjærtorsdag (folk i Berlin drar også ut av byen i påsken) må da være anstendig? Jeg traff en del nordmenn på konserten og hørte diverse norske dialekter, så jeg vil anta at rundt 50-100 av publikum var norske.

Les også: Pyro analyserer Kvelertak – Meir, låt for låt

— Lyden var latterlig bra. Fet lyd, organisk som platen og tydelig som det skal og bør være. Ikke for høyt, men heller ikke dølt lavt som det er i noen land i Europa hvor man har tilbakestående decibelgrenser.

— Miksen av låter fra bandets to plater fungerte finfint. Det er tydelig at Kvelertak har fått ny energi av å ha flere spor å velge mellom, i stedet for det samme settet hvor de spiller så og si hele førsteplaten. Gleder meg til å se om de mikser litt på settet fremover, eller om de kjører kjedelig Maiden-opplegg med fast løype hver eneste kveld.

— Likevel er det foreløpig hitsene fra førsteplaten som sitter best hos publikum. Spring fra livet og Bruane brenn og Evig vandrar fikk riktignok god mottakelse, men Mjød, Blodtørst og Offernatt ble omfavnet som krigsfanger som kom hjem til familien i Berlin i 1945.

— Jeg tror de lange låtene på Meir setter seg etterhvert, men i Berlin ble en låt som Nekrokosmos – som er nesten syv minutter – brukt like mye som toalettpause som moshsoundtrack. Ikke på samme nivå som da Motorpsycho kjørte opp halvtimes bråkeversjon av Demon Box på første halvdel av 90-tallet, men likevel. Jeg tror deler av publikum sliter litt med at Kvelertak jammer seg til slik de gjør på de lange Meir-låtene, og det blir interessant å se hvordan det utvikler seg fremover. Kan være det bare er en tilvenningspause for tissetrengte europeere.

Hør hele Kvelertak – Meir her

— En annen utfordring Kvelertak har er åpenbart at noen av dem som oppdaget bandet tidlig, nå sutrer over at bandet er i ferd med å bli store. Klassisk kredproblematikk, selvsagt, men den er tilstede. Da jeg var bak og hentet et glass og to midtveis i konserten, sto det en solid gjeng tyske realness-dudes med armene i kross på bakerste rad, og de myste skeptisk på hver eneste stadionposering fra gitaristene Maciek Ofstad og Vidar Landa. Sorry til låtskriver/gitarist Bjarte, men det er Vidar og Maciek som ser mest U2-rockestjerneposerende ut av dere tre. Det positive er at kredtyskerne ser med større velvilje på din noe mer introverte og innbitte scenestil.

— Når det er sagt, så fremstår Kvelertak som et utadvendt overgrunnsband i 2013, og da i positiv forstand. De er selvsikre, låter stort og svært, fjonger seg med gitarduetter på toppen av PA-anlegget, og vokalist Erlend Hjelvik har til og med fått seg en uglemaske han kjører på åpningssporet. Vi snakker Peter Gabriel anno tidlig Genesis-stil. Kanonfett! Hele maskineriet virker velsmurt og klar som juling for å turnere verden opp og ned i mente de neste årene. Alle forutsetninger ligger til rette for at bandets oppvarming for Kiss på Viking Stadion i sommer blir en parademarsj, spesielt nå som de har låter som Kvelertak (altså låten som heter det samme som bandet, duh), som er skreddersydd for konsertavslutning, stadionallsang, lett headbanging og generelt mainstream moro.

— Oppsummert? Sterk konsert, bandet spruter av overskudd, og virker klare for å gjøre jobben som trengs for å forvandle Kvelertak fra et fenomen til stayers i den internasjonale rockebransjen. Publikum er variert og stort sett elsker de Kvelertak. Og når jeg så langt ikke har tenkt et sekund på den derre språkbarrieren vi diskuterer når vi er hjemme i Norge, så skal jeg heller ikke skrive om den.

Oslo får fint besøk i sommer.

Det er ikke ofte Danzig spiller i Norge, og selv om mytemannen var i Oslo i 2011 er det nok mange som elsker nyheten om at Danzig er på vei tilbake. Stedet blir Sentrum Scene og datoen er torsdag 4. juli. Denne gang er det debutplaten Danzig fra 1988 som skal feires i sin helhet, og det betyr gjenhør med låter som Mother og Twist Of Cain. Vanskelig å ikke bli begeistret for slikt. En ekstra bonus denne gangen blir en Misfits-del i settet siden sammen med Doyle Wolfgang Von Frankenstein. Kan bli stas.

(In Flames, foto Christian Misje)

In Flames spilte i går sin første av tre utsolgte konserter i Norge denne uken. Det ble en høyst magisk kveld i hjertet av Bergen. Jeg gjorde anmeldelse for Lydverket. Sjekk hele saken her.

Judas Priest legg i desse dagar ut på sin siste verdsturne (påstår dei iallefall). Og eg kan seie det så sterkt: Likar du metal MÅ du få dette med deg når dei besøker Noreg neste veke. Helvete heller, likar du rock, likar du musikk, har du puls må du ikkje la noko hindre deg i få med deg konserten!

Eg skal inrømme at eg er over gjennomsnittet Priest-fan. Saman med Black Sabbath og Clutch er dette mitt favorittband, eg kler meg opp som Rob Halford ein gang i året på Den Store Heavy Metal Festen på Hulen, og ha hatt mange gode konsertopplevingar med bandet, der den første konserten på Rockefeller under Painkiller-turneen står som ein av dei beste konsertane eg har sett nokonsinne. Men den opplevinga var faktisk toppa på torsdags kveld i Norje i Sverige.

Frå første riffet på Rapid Fire og heilt fram til siste allsang på You’ve Got Another Thing Coming hadde eg gåsehud, ståpels og klump i halsen. Frå gamle klassikarar som Starbreaker og Victim of Changes, ein fantasisk vakker Beyond the Realms of Death, monsteret The Sentinel til nyare stoff som Propechy låt bandet bedre enn eg har høyrd dei nokonsinne. Eg sakna KK Downing innimellom, men han nye (Richie Faulkner) gjorde eit svært god figur, og har nok tilført bandet ein god dose ungdomleg energi.

Som ein bonus fekk eg dagen etter sitje på Harleyen Judas brukte på scena under Hell Bent For Leather. Min rumpe der Rob’s rumpe var. Sterkt.

Settliste

Her har vi funnet noe artig i oppgiringen til Deftones-konsert. Et såkalt Electronic Press Kit som ble gitt ut før slippet av White Pony. Gå til denne linken: Deftones/White Pony EPK

Tre band skal spille på John Dee utpå kvelden. Først ut er kometene Job For A Cowboy, som gikk fra MySpace til coveret på Terrorizer på et år eller to. Vi så dem som support for Lamb Of God tidligere i år, det var en av de hyggeligste og hardeste overraskelsene så langt i år. Stor stas, slik låter det:

Men før Job For A Cowboy svinger vi oss til Trigger The Bloodshed og Annotations Of An Autopsy, som er to engelske band som har fått mye oppmerksomhet de seneste årene. Flotte og harde saker det også:

Sjekk video fra ca 04:10. Her må fans som skal se Nuclear Assault på John Dee i Oslo i januar følge opp. Rens strupen, folkens.

Folk i Stavanger kjente sin besøkelsestid da Ozzy gjorde sin opptreden lørdag. Faktisk var flere tilstede for å se Mørkets Fyrste enn det var på a-ha-konserten torsdag. Ekte.

I kveld blir det konsert og dans og moro, gitt. Tre av USAs sprekeste liveband inntar Betong og lager fredagsmoro på lokalet.

Tre deilige metalband spiller på Betong i kveld, og byr opp til en slags vakker trekant utpå kvelden. Samtlige er kanonfete liveband, har en lang rekke klassikere å by på, og kommer garantert til å mase om circlepits til ørene dine blør. Og vi er da lett å be?

Chimaira live er et av verdens tyngste band, og er en ustoppelig livekraft. Når de drar Power Trip, Pure Hatred og Resurrection, blir det kaos i stuen. Bonus: de er fra Ohio, så det er lov å enten rope “Hello Cleveland!” eller skrike etter coverlåter av Ohio Players.

Unearth er den goody gjengen som sviner pikken helikopterstyle allerede på vorspiel. Uelegant, men rasende festlig. Musikalsk er de et av de mest presise og hissige metalbandene der ute, med en blødende forkjærlighet for breakdowns og frekke hardcore-riff.

Throwdown var engang et veldig hissig hardcoreband, men på sitt seneste album (Venom & Tears) tok de en brå sving inn i et sumpete, dampende Pantera-land. Meget vellykket, om du spør oss. Musikk å løfte vekter til, og det har aldri vært galt.

Her er noe av det Pyro regner med å se på Betong i kveld:

Unearth spiller Sanctity Of Brothers i regnet på Wacken Open Air 2008:

Throwdown leker Pantera med Holy Roller på¨klubb i USA:

Chimaira spiller sin beste låt, Ressurection, live på Download:

“On the advice of counsel, I have remained silent to the statements issued by ANTHRAX in recent days and now must address these issues to my loyal fans and others. I want to set the record straight.

“I was never seriously ill or sick at all, as reported in ANTHRAX‘s July 17, 2009 press release. This extremely inflammatory statement hurt me tremendously. This statement misled fans, friends and family members into believing that I was seriously ill when I was not. I was not aware such a statement was being issued and it came as a total shock to me, as I’m sure it did to all of you. It was the other band members’ decision to cancel the tour dates, not mine. I was ready, willing and able to do my job.

“After issuing the press release, the other band members decided, on their own accord, that I had ‘resigned’ from the band. I never resigned from the band.

“Even in view of this action and stance taken by the band, as late as earlier today I made it clear that I was ready willing and able to continue to fulfill my obligations. After that offer was made, the most recent press release was issued which announced my ‘confirmed’ departure from the band. I was not aware of the contents of this release until after it was issued, nor was I aware that ANTHRAX was canceling the European and SLIPKNOT tours.

“I regret any disappointment and confusion this situation has caused.

“I want to thank my loyal fans, family and friends for all their support and their many messages, emails and calls.

“My counsel has been instructed to take any and all appropriate actions to address this situation.”

LES MER: Anthrax avlyser konserter i Europa

LES MER: Anthrax avlyst…og oppløst?

LES MER: John Bush tilbake i Anthrax

LES MER: Disse bandene spiller i stedet for Anthrax