(Zakk Wylde i godt driv)

Nrks fotograf Roy Hilmar Svendsen knipset bilder på Ozzy-konserten i Bergen tirsdag. Mye fint. Check it.

Det var en herlig stund på en kald vårkveld da Ozzy inntok Bergen sammen med vennene sine. Noen ord om selve konserten postet jeg tidligere i uken, men nå kan vi konsentrere oss om det visuelle…

(Se hvor glad han er)

(Ozzy smiler til Geezer, vakkert)

(Let’s go fuckin’ crazy)

(Slash-fans og Ozzy-fans i skjønn forening)

(Geezer Butler stjal showet)

(Slash er alltid ikonisk)

(Ozzy i Bergen 2012, foto: Roy Hilmar Svendsen, Nrk)

Ozzy Osbourne og hans ganske så flotte gjeng av venner gjorde Bergen tirsdag kveld.

Ozzy Osbourne smelte et ganske stort plaster på såret til alle som hadde kjøpt billett til Black Sabbaths gjenforening med å sette opp en turné med seg selv som trekkplaster, samt en haug med venner som ekstra godis. Og for å være grei legger jeg til side alt som har med kontrakt-krangel og ære og Bill Ward å gjøre, og fokuserer bare på det som skjedde på Koengen tirsdag.

Black Label Society varmet et allerede ganske oppvarmet publikum bra opp med en av de bedre konsertene jeg har sett av bandet. Ganske strikt fokus, og relativt bra levert, selv om Zakk Wylde frekt nok klarte å finne plass til en ganske lang gitarsolo i et oppvarmings-sett (!).

Den solrike dagen gikk over i en ganske kald kveld før Ozzy himself stod på scenen. Etter at vi mystisk nok hadde fått servert bruddstykker av en rekke av hans mest kjente låter med seg selv og Sabbath i videoformat via storskjermene. Ozzy stormet rett inn i Bark At The Moon og fulgte opp med Mr. Crowley, en åpning tatt rett fra himmelen. Men selv om bandet låter friskt, og lyden er ganske så bra, ringer alle alarmklokker bakerst i hodet. Ozzy synger som en sulten måke, og bommer på det meste som er av toner.

Heldigvis er dette et forbigående problem, for allerede når Suicide Solution dukker opp som låt tre begynner Ozzy å finne formen. I Don’t Know følger opp, og resten av konserten er egentlig en fin påminnelse om hva denne merkelige typen har gitt hardrocken gjennom et hardt og langt liv.

Første del av konserten er viet Ozzys solokarriere etter Black Sabbath. En karriere som faktisk rent kommersielt har vært mer suksessrik enn da han sang for heavy metalens fedre. Rent personlig er det definitivt stort å høre gamle klassikere som Killer Of Giants og Shot In The Dark fra en ungdomstid der Ozzy var kongen og mørkemann på en gang.

Ozzy-settet glir inn i en litt vel lang del med soloer fra både bassist, gitarist og trommis, noe jeg aldri vil fatte hvorfor tillates. Det er bedre å bruke tiden på å spille to eller tre flere låter, men i dette tilfellet kan man jo skjønne at en gammel og sliten Ozzy trenger en pust og en pes for å komme til hektene igjen,

Neste post på venneprogrammet er Black Sabbaths bassist Geezer Butler (som stjeler showet med sitt joviale smil og sin innlevelse) og en sedvanlig hattepyntet Slash. Noe som betyr en lang og svært flott Sabbath-del. Litt usikker på hvorfor Slash egentlig er med, for Gus G. eller Zakk Wylde kunne spilt akkurat det samme like bra, men vi tar det hele på kjendis- og venne-kontoen.

Det er tid for heavy metal-klassikere på rekke og rad, og Iron Man, War Pigs og ikke minst fantastiske N.I.B. får gåsehuden til å ta over kroppen. Eller er det den kalde vinden som blåser inn over Puddefjorden. Uansett er konserten på sitt aller beste. Fairies Wear Boots er nok en personlig favoritt som får skinne i kveldssolen, og Into The Void er akkurat så tung og vakker som den skal være.

Zakk Wylde overtar gitar-jobben fra Slash etter kort tid (mens Gus G. består gjennom hele konserten), og vi får servert I Don’t Wanna Change The World, Crazy Train og en vakker Mama I’m Coming Home, før hele vennegjengen samles for Paranoid.

Ozzy er gammel, Ozzy treffer ikke alltid det han skal rent vokalt, publikum er småslapt, men jeg går hjem lykkelig i vissheten om at jeg nok en gang har sett en av de historisk sett viktigste og beste stemmene i rocken. Med en god del fine venner på slep. God bless Ozzy Osbourne.

Tre nydelige band til Koengen og Bergen i sommer.

13. juni. Det er da det smeller. Tre av metalens desidert beste og største band skal spille sammen på Bergen Calling. Og det på Plenen! Intimscenen på Koengen. Vi snakker Slayer, som aldri har spilt i Bergen tidligere. Thrashens herlige gudfedre. Vi snakker Mastodon. Fullt fortjent det mest omtalte og roste nye metalbandet for tiden. Og vi snakker Gojira. De franske miljøkrigerne som lager metal som knuser bein og redder dyr på sin vei. For en kveld dette kommer til å bli… Dette blir forresten den eneste konserten Slayer gjør i Norge i 2012.

Iron Maiden spiller i Norge om en uke. Pyro lader deg maksimalt opp.

Legendene er tilbake i Norge. Onsdag om en uke spiller Iron Maiden på Koengen i Bergen, og tusenvis av fans bobler over av forventning. Pyro også selvsagt, og vi skrur presset enda lenger opp i kveld når superfan og musikkjournalist Torgrim Øyre kommer for å gi deg små-fakta som du gjerne ikke visste om Maiden i en hel time. Selvsagt akkompagnert av Iron Maidens deilige musikk. En time Maiden-spesial i kveld altså. Og som om ikke det var nok så får du også intervju med en av rockens aller tøffeste kvinner, nemlig Melissa Auf Der Maur, som er kjent fra Smashing Pumpkins, Hole og sin egen flotte solo-karriære. Tevling om Kvelertaks fantastiske debut-album blir det også. Total tirsdag.

Rammstein, Alice In Chains og Hatebreed på en scene. Det kunne ikke gå gale.

Gårsdagens lange kveld på Koengen i Bergen ble en reise gjennom forskjellige måter å forholde seg til publikum på. Og det hele startet med publikumsfrieri i front da Hatebreed bruste inn på scenen til tonene av det velkjente Rocky-temaet. Vel var solen høyt på himmelen, vel var lyden ullen, og vel tok vinden resten av lyden, men Hatebreeds vokalist Jamey Jasta kan triksene for å få folket i godstemning. For det var en høyst oppegående reise gjennom nye og eldre Hatebreed-bangers som kunne nytes i Bergen i går. Til tross for at klokken knapt var passert 19 kom publikums hender opp, mange hoppet i takt, og Jasta fikk til og med startet en pitteliten circlepit. Ikke dårlig. Etter en halvtimes tid avsluttet bandet med klassikerne (i Hatebreed-sammenheng…) Live For This og I Will Be Heard, og alle untatt en del hoderistende foreldre nikket anerkjennende med.

Alice In Chains er alt Hatebreed ikke er når det kommer til publikumsfrieri. Der Hatebreed gjør sitt ytterste for å få publikum til å bli en del av konserten, går Alice In Chains den andre veien og konsentrerer seg hundre prosent om det som kommer ut rent musikalsk. Og det fungerte ganske så bra i går. Lyden var blitt betraktelig bedre da sjef Jerry Cantrell og den nye vokalisten William DuVall styrte kveldens andre konsert trygt i havn. Og trygt er ordet som beskriver det hele best. Trygge låtvalg og trygg stemning. Ingen utagering, kun levering. Kanskje noe småkjedelig for de som ikke har noe forhold til bandets lange karriære, men hyrdestund for fansen som har ventet lenge på å få se Alice In Chains live vest i Norge. Låtene fra comeback-albumet passet for øvrig veldig godt inn blant klassikerne, og Check My Brain og Lesson Learned var faktisk blant høydepunktene.

Så var det tid for tyskerne i Rammstein. Et band som har gjort karriære på et iskaldt sound og et sceneshow uten sidestykke i rocken. Og der Hatebreed og Alice In Chains velger to forskjellige måter å gjøre konsert på, og to forskjellige måter å forholde seg til publikum på, kjører Rammstein på sin helt egen måte. Her er det ikke noe publikumsfrieri fra selve bandet. Det overlater de til sprengstoff, raketter og svære ildkuler. Rammstein er alt det Marilyn Manson vil være, men som han ikke helt får til. Og Rammstein er det Kiss var for oss som vokste opp på 70- og 80-tallet. Mystiske og spennende. Med et show som gir fullstendig valuta for pengene.

Lyden er god, scenen er bygget opp som et skittent svar på Saw-filmene, og effektene sitter løst. Fra koreografert pyro, via gnistregn og nær henretting av keyboardisten, til litt mer cheesy ting som surfing på publikum med gummibåt (gammelt Gartnerlosjen-triks) og spruting av hvit masse fra en kjempepenis under showets kalkun-låt Pussy. Og der har du Rammstein. Aldri kjedelige, alltid monumentale, og stort sett veldig gode. Med et arsenal av perfekt og kynisk rock som heller ikke skal underkjennes på noen måte.

Bergen Calling kalte arrangørene denne lille festivalen. Jeg håper de roper igjen neste år. Og at de snart får orden på de forrykte øl-køene. Hvor vanskelig kan det være?

Nrk godtok ikke Rammsteins foto-kontrakt, så derfor har vi ikke bilder fra selve konserten.

For en kveld det kommer til å bli i Bergen på tirsdag. Sjekk Alice In Chains fra Rock Am Ring.

Singer Bruce Dickinson explains ‘El Dorado is a preview of the forthcoming studio album. As we will be including it in the set of our Final Frontier World Tour we thought it would be great to thank all our fans and get them into The Final Frontier mood by giving them this song up front of the tour and album release’

The band reunited with long-time Maiden producer Kevin “Caveman” Shirley in early 2010 at Compass Point Studios, Nassau to record the album and then moved to LA to finish the recording and do the mixing. Compass Point Studio is very familiar to the band, it was where they recorded the Piece Of Mind (’83), Powerslave (’84) and Somewhere In Time (’86) albums.

Bonus fra NRK midt i pressemeldingen: Flight 666 del 1 / del 2

Bruce comments “The studio had the same vibe and  it was EXACTLY as it had been in 1983, NOTHING had changed! Even down to the broken shutter in the corner…same carpet….everything… It was really quite spooky. But we felt very relaxed in such a familiar and well-trodden environment and I think this shows in the playing and the atmosphere of the album”

Thirty years on from their eponymous debut album in April 1980, The Final Frontier will be Maiden’s 15th studio album, making a remarkable average of a new album every two years for 30 years and totalling over 80 million album sales during this period.

The full tracklisting for the album (total running time 76:35) is:

THE FINAL FRONTIER

Slik forteller altså Maiden selv om albumet, og slik ser albumcoveret ut:

Her i Pyro har vi brukt morgenkvisten til å høre gjennom låten fem-seks ganger, og den begynner å sitte brukbart. Åpningen med ridderbassing, den grove produksjonen til Kevin Skirley, Dickinson som både skal “tell you a story” og presser stemmen utover i sangen, joda dette er Maiden slik vi kjenner dem.

Så gjenstår det å se om Iron Maiden klarer å matche mesterverket A Matter Of Life And Death, som i min bok står igjen som et av deres beste album i karrieren.

Men nå: hva synes DU om El Dorado?
Bra eller anus?
Kvalitet eller katastrofe?
Fantastisk eller forgjengelig?
Kommenter i vei, folkens. La oss fylle opp NRK-serverne med Maiden-prat!

Ikke noe Heaven & Hell i Bergen.

Ronnie James Dio føler seg ikke bra nok til å dra ut på tur med Heaven & Hell i sommer, og dermed blir det ikke noen sjanse til å se legendene varme opp for Iron Maiden i Bergen i år. Veldig synd. Men det viktigste er at Dio blir frist. Så er jo spørsmålet hvor lurt det var å planlegge hele turneen før Dio ble helt frisk. Vi krysser som alltid fingrene for verdens beste vokalist, og håper å se Heaven & Hell på norsk jord så snart som mulig.

Offisiell uttalelse fra Ronnie James Dio:

I would like to voice my great disappointment on the cancellation of the HEAVEN & HELL summer tour. Wendy [Ronnie’s wife/manager], my doctors and I have worked so hard to make it happen for all of you, the ones we care so much about, that this setback could be devastating, but we will not let it be. With your continued love and support, we will carry on and thrive. There will be other tours, more music, more life and much more magic.”

Sikre kilder forteller oss deilige ting.

Det har lenge versert rykter om at det skulle komme ett ekstra band på line-upen til Rammstein på Koengen i Bergen 15. juni, og dette bandet viser seg å være det ekstremt gode live-bandet og Pyro-favorittene i Hatebreed. O’ sommer med din glede! Rammstein, Alice In Chains og Hatebreed på en kveld. Det engelske bandet Demon ga ut en live-plate en gang som het One Helluva Night. Dette må da bli One Hellish Helluva Night. Herreminskaper….

Aaaah, nå gleder vi oss enda mer til langhelg i Vestlandets hovedstad i juni. Så da kjører vi oss opp på videoen til låten med verdens mest sjøsyke riff, Check My Brain:

Denne gang er det Bergen som blir beæret med besøk.

Bergen Live melder i en pressemelding at Iron Maiden skal spille på Koengen i Bergen onsdag 11. august. Billettene blir lagt ut for salg fredag 18. desember. Vi takker og bukker.

Nrk var på plass på den deilige konserten som Metallica avholdt i Bergen i går. Sjekk hva fotografen fikk med seg.

Det var en nydelig kveld, det var et nydelig band, og det ble nydelige bilder. Alle signert Roy Hilmar Svendsen fra Nrk. Fin fyr.

Alle fikk sitt i Bergen i går. Metallica leverte en hit-parade av de sjeldne, og en og annen overraskelse til blodfansen.

Men det hele startet med The Sword fra Austin. Det eneste av de tre bandene der publikum ikke ble offer for ville regnbyger. Likevel var det vanskelige forhold for det ypperlige stonerbandet. Lyden var til tider svært grumsete, og vokalen forsvant til himmels. Etterhvert klarte teknikerne å skru det hele til, og perlene fra bandets to plater kom til sin rett. Forhåpentlig førte siste del av bandets halvtime til at flere av det allerede store publikummet sjekker ut hva The Sword har å by på når det kommer til album. For det er svært opphissende ting. Siden dette var første kveld på Metallica-turen er det godt mulig at Koengen-publikummet var det største The Sword noensinne har spilt for. Pyro gratulerer med en god start på dagen.

Etter en kort ølpause var det duket for superkonstellasjonen Down. Det var lett å ha bange anelser. Vokalist Phil Anselmo er ikke alltid til å stole på, og kan også vise seg som en sint klovn på scenen, men i går fungerte det aller meste både for Anselmo og Down. Ikke vet jeg hva mannen hadde røykt før han gikk på scenen, men for alles beste bør han få tak i et stort parti og ta det med seg videre på turen. For Anselmo var nesten i overkant hyggelig og takknemmelig. Det ble mye love og ditto tung og deilig sørstats-metal. Down var simpelthen i storslag og masserte den ene gode låten etter den andre inn i skuldrene mine. Tight, skarpt og overraskende bra.

Hovedattraksjonen Metallica har mye matriale å ta av. Og konserter med San Fransiscos fineste blir som oftest så god som låtvalget er. For det er aldri noe å si på intensiteten, nerven og kvaliteten innad i bandet når Hetfield setter i gang. Gårsdagens konsert skulle ikke selge noen plate, og dermed fikk vi en hit-parade både for eldre og nye fans. Det startet med en retro-pakke av de sjeldne der Creeping Death, For Whom The Bell Tolls og Ride The Lightning alle er hentet fra de to første Metallica-platene. Og så forsvant to timer som vorspieløl i solen. Den eldre garde fikk masse godbiter fra den tidlige katalogen, med høydepunkter i Master Of Puppets og Leper Messiah. Blodfansen fikk b-siden Breadfan. Og nyere fans fikk sviskene Nothing Else Matters, Enter Sandman og The Unforgiven. Pyro-artilleriet på One må også nevnes. Og selv om Metallica, i motsetning til Kiss, nøyer seg med et par bomber på en nesten helt ryddet scene, så er det ingenting som mangler. Bandet og musikken er nok i seg selv. Det er storhet i alle ledd, det er en karriære proppfull av god metal, og det er et publikum som trosser et voldsomt regnvær og som ser en av de beste konsertene de noensinne vil se. Metallica regjerer Koengen, og avslutningen med Last Caress, So What og Seek And Destroy er så sterk at hele kroppen blir dekket av gåsehud. Bow to the Metallica! Og sjekk video fra Youtube under:

For en kveld det blir i morgen…

Metallica, Down og The Sword på en kveld. Forventningene er enormt. Ikke minst på grunn av de to supportbandene. Vi presenterte Down her på Pyronettet i går. I dag er det tid for The Sword fra Austin, Texas. Og her snakker vi tunge riff i god Sabbath-stil. Metal og stoner blandet i en deilig miks som til nå har gitt oss to album som vi har vært godt innom på Pyro. Age Of Winters kom i 2006 og tidligere i år slapp The Sword oppfølgeren Gods Of The Earth. Grunn nummer to til å stille tidlig på Koengen i Bergen i morgen. Sjekk videoen til låten Freya under.

Metallica tar med seg pur kvalitet til Norge.

Det er snart duket for sommerens eneste Metallica-konsert i Skandinavia når Hetfield og kompani ankommer Bergen onsdag. Vi teller ned sammen med ett av to supportband som skal gjøre kvelden komplett. Down er et veritabelt superlag som består av Phil Anselmo (ex. Pantera, Superjoint Ritual), Pepper Keenan (Corrosion Of Conformity), Kirk Windstein (Crowbar), Jimmy Bower (Eyehategod) og Rex Brown (Pantera). Til nå har bandet sluppet tre flotte album: NOLA (1995), Down II: A Bustle In Your Hedgerow (2002), og Down III: Over The Under.

Dette er On March The Saints fra nyeste platen. Gled deg om du skal på konsert. Og kom tidlig.

Onsdag spiller Metallica sin eneste konsert i Skandinavia på denne turen når de inntar Koengen i Bergen. Vi lader opp til både konserten og til helgen med en deilig Metallica-video.

Det er nok ikke alle som liker denne versjonen av Whiskey In The Jar som Thin Lizzy først gjorde populær, men blandingen Metallica, masse god drikk og et fengende refreng er mer enn nok for oss på en dag som denne… Onsdag braker det løs.

Uansett, nå skal det lyttes og mimres.

Når Kiss kommer til Bergen skal Pyro feire så det smeller mellom alle syv fjellene. Du er invitert.

Søndag 1. juni skjer det utenkelige. Kiss kommer til Bergen. Det i seg selv er langt over kanten. Men når det likevel skjer, så må det feires. Og selvsagt skal Pyro være med på festen.

Umiddelbart etter konsertslutt kjører vi et knallhardt løp i baren på Garage. Vi henger opp logoen vår, danderer Kiss-sjalet rundt halsen, og spiller hardrock-klassikere helt til klokken blir 03 om natten. Vi lover også å spille alle de låtene Kiss ikke tør å spille live. Gratis inngang, vill deilighetsstemning og tunge følelser hele kvelden. Regner med å se mange lyttere i god form…. Heavy-Bård vil selvsagt spre gode vibrasjoner ved å være i lokalet.

I kjelleren på Garage er det til alt overmål konsert med Kiss-coverbandet Firehouse, om du ikke har fått nok livemusikk for en dag etter at Kiss har rocket seg gjennom setlisten sin. Kiss Army vil også være tilstede med konkurranser og gråtkvalte lovprisninger om Kiss.

Som vanlig er det 20-års aldersgrense på Garage. Spriten vettu. Den voldsomme spriten….

VELKOMMEN ALLE SOM EN!

Sånn ser forresten Firehouse ut. Slett ikke dumt: