Nils Brekke Svensson fra Kiss-podkasten Destroyer Alive var hovedgjest, og det hele handlet selvsagt om Kiss. Vi rakk også å spille gjennom en rekke nyheter og å intervjue Execration. Hele spillelisten kan du lese her, og så kan du høre sendingen i reprise via Nrk P13 mandag fra 17 eller når som helst via Nrks radiospiller om du misset på hele sulamitten.

System Of A Down – Chop Suey
Faith No More – Superhero
Enforcer – From Beyond
Spiders – Mad Dog
Keep Of Kalessin – Introspection
Metallica – Die Die My Darling
Melechesh – Multiple Truths
Dienamic – Revolution For Nothing
Sodom – Don’t Walk Away
Execration-intervju
Execration – Ancient Tongue
Tesla – Hang Tough
Cancer Bats – Arsenic In The Year Of The Snake
Enslaved – Building With Fire

Kiss-spesial med Nils Brekke Svenson:

Deuce (demo)
Let Me Know
Kissin’ Time
Watching You
Strange Ways
C’mon And Love Me
She
Rock’n Roll All Nite

Denne platen fyller 40 år om to dager. Vi feirer og kjører Kiss – The Early Years spesial i kveld. Pluss at vi intervjuer Spelemann-vinnerne i Execration.

40 år…. Det er lenge siden Kiss avsluttet det som har blitt kalt den første perioden. Perioden der Kiss var farlige, sultne og ikke så veldig populære. Alt det forandret seg med livealbumet Kiss Alive. Vi markerer at Kiss-albumet Dressed To Kill feirer 40 år 19. mars, og vi har invitert Kiss-kjenner Nils Brekke Svensson som står bak Kiss-podkasten Destroyer Alive for den gode praten om den første perioden til Kiss. Dette blir staselige greier!

Vi skal også intervjue norske Execration som stakk av med årets Spelemann i metal-kategorien, vi skal gi vekk Keep Of Kalessin-album og vi skal spille nytt fra Faith No More, Enforcer, Melechesh, Enslaved og Cancer Bats.

Talking Watches With Eric Singer from HODINKEE on Vimeo.

Ganske nøyaktig femti prosent av Pyro-redaksjonen er veldig glade i flotte klokker, så vi smiler bredt av denne nerdete videoen. Vi har tidligere sett nevnt i blader at Kiss-trommis Eric Singer er meget glad i historiske urverk, men her bretter han ut hele samlingen sin for den prestisjetunge klokkebloggen Hodinkee. Ingen store overraskelser, men blant annet noen godbiter fra Jaeger og Heuer. Kiss/Eric Singer-fans får også sitt her, blant annet nærbilder av Kiss-memorabilia og referanser til diverse turneer og turer. PS: Takk til Tord Krogtoft for lenke.

Tarjei Strøm rapporterer hjem om tidenes villeste opplevelser. Les. Le. Lev.

Vår mann i rock har for andre år på rad vært på cruise med Kiss i Karibien (fjorårets rapport kan du lese her). Denne gang går det over alle støvleskaft. Til og med over Gene Simmons sine støvleskaft. Tarjei opplever mer på et par dager enn han har gjort hele livet. Over til herr Strøm. Dette er hans beretning.

Så var det altså klart for Kiss Kruise igjen. Denne gangen byttet jeg ut min kjære samboer Juni med min fetter og tidlige læremester i hardrock Arild Lindeflaten.

Arild møtte meg i Los Angeles et par dager før Kruiset slik at jeg kunne ta ham med på tidenes heavy-sightseeing i verdens deiligste by. Dette er for øvrig nøye dokumentert her. Andre høydepunkt fra L.A.-turen inkluderte releaseparty for den nye Motörhead-platen på Rainbow Bar & Grill, møte med Trouble Circus fra Bodø på Sunset Strip (les om deres reise her), en overfet Gwar-konsert på House of Blues, og en vanvittig helaften på Universal Studios Horror Nights Halloween-skrekkpark. Her endte vi opp på VIP-lounge med storheter som Tim Armstrong, Tom Morello og Serj Tankian….. Heavy over hele linjen der altså, og en fin start på rocketuren vår.

Dagen før vi skulle dra fra Los Angeles til Miami våknet Arild, fyrte deretter i gang Macen sin, og skulle ta sin daglige morgenrunde på nett. Da øynene løp over skjermen så han plutselig en annen hotell-gjests maskin dukke opp på det delte nettverket. “Anders Tengners MacBook Pro” stod det å lese i delt-feltet. ANDERS FUCKINGS TENGNER. La meg forklare hvorfor dette er tidenes mest absurde sammentreff.

Arild Lindeflaten lærte meg alt om hardrocken på 80-tallet, og alt han visste om hardrock lærte han fra det svenske bladet OKEJ. Anders Tengner var OKEJ-journalisten som egenhendig holdt heavyrocken i live og gjorde den enormt svær i Skandinavia på første halvdel av 80-tallet. Han oppdaget nærmest W.A.S.P., skrev alle de beste KISS-reportasjene og relanserte hele Alice Coopers karriere i 1986. En legende med andre ord. Mannen som gjorde oss begge til de vi er i dag, og som rett og slett var grunnen til at vi hadde endt opp på dannelses-reise på Sunset Strip og senere skulle på båt med KISS. Vi møtte aldri Tengner, vi vet ikke hva han gjorde i L.A. (på det samme lille motellet som oss), men at dette var tidenes slumptreff er det ingen tvil om!

Nuvel. Over til Kiss Kruiset.

Søndag 27.oktober dro vi tidlig fra hotellet for å sjekke inn i god tid på LAX slik at vi kunne nå direkteflyet vårt til Miami, ankomme solbyen på ettermiddagen, og være klar til avreise med båten mandag formiddag. Slik skulle det derimot ikke gå. Riktignok sjekket vi inn to timer for tidlig og fikk gode plasser på gaten ved siden av vår egen, men midt i all heavy-mimringen og fellesoppkjøring til Kiss-turen vi nå skulle på klarte vi å miste flyet.

Ja riktig.

Vi satt i to timer og gledet oss og snakket om vår felles rocke-oppvekst, og glemte rett og slett å gå på flyet. Jeg er avholds, Arild drakk ikke, vi mistet flyet. Noen vil kanskje kalle oss surrete. Det er helt ok.

Nå var gode råd svært dyre, og heldigvis fikk vi booket om flyet vårt via San Diego slik at vi kunne ankomme Miami 05:30 mandag morgen. 7 timer før sjekk inn på båt.

Pheeeeew.

Som bonus 1 har vi spilt mye i San Diego med Datarock, og jeg kunne vise Arild litt rundt i den flotte byen på vestkysten. Som bonus 2 havnet vi på samme lounge som Carmine Appice (gedigen heavylegende av en trommis) i Los Angeles uten at vi turde å gjøre noe mer med det. Mandag morgen landet vi pent i Miami, fikk (heldigvis) fatt på bagasjen som hadde stått på flyplassen over natten, fikk sjekket inn på Holiday Inn og fikk sovet litt der frem til det var tid for å reise til båten. Let’s go rock n’ roll!

San Diego detour…

DAG #1:

En innsjekk på et cruiseskip kan minne om en innsjekk til en internasjonal flygning, med alt det innebærer. Likevel er det noe kjekkere når det hele er KISS-relatert. Her står du i kø med hundrevis av likesinnede KISS-fans i alle aldre. Nesten 2500 fans fra 33 nasjoner var totalt på båten, og da sier det seg selv at det til og med blir magisk stemning på innsjekken.

Vel inne på båten (samme båt som i fjor) ble jeg møtt av en deilig følelse av å være tilbake med kjente fjes overalt, KISS t-skjorter på alle overalt og KISS på anlegget.

Stemning.

Dette er kanskje vanskelig å fatte bare ved å lese, men når det er KISS i bakgrunnen OVER ALT; på resturanten, i casinoet, i heisen, i gangen, alle veier, da blir det en enormt deilig stemning. Du står i pissoiret og hører en obskur låt fra The Elder, liksom. Hvor rått er ikke det? På lugaren vår lå det også gaver som ventet på oss fra KISS. Et litt uforståelig KISS-teppe og en håndsignert Kruise-poster. Rått. Da var det bare å pakke ut og gjøre seg klar for drømmereisen.

Etter utpakk og utforskning av båten bar det opp på dekk for den første KISS-konserten. Umaskert og unplugged på scenen mens båten seilte fra Miami. Det første som slo meg på unplugged-konserten var at jeg ikke ble like sjokkert av å se KISS i levende live, rett foran øynene mine, som jeg ble sist. Jeg hadde liksom blitt litt vant til det og kunne derfor nyte konserten enda mer fokusert enn sist.

Som lovet i forkant (og mye av grunnen til at fans drar på disse cruisene) dro KISS på med masse obskurt låtmateriale de sjelden eller aldri spiller, og jammen fikk jeg et lite sjokk likevel da de prøvde seg på tittelsporet fra Creatures Of the Night, og da de dro hele Acrobat/Love Theme From Kiss (en av deres aller første låter). Da måtte jeg jobbe hardt for å holde tårene tilbake. Herregud så sterkt: Mitt favorittband gjennom tidene, så tett på, akustisk, på en båt, med totalt obskure låter og med de mest dedikerte fans fra hele verden. VANVITTIG deilig!

Svært artig var det også da hele bandet disset Genes valg av Hawaii-shirt for anledningen. Paul mente det var så ille at han krevde en “ceremonial burial at sea”. Fantastisk å se bandet så løsluppent og nært.

Etter konserten svevde vi alle på en slags KISS-lykkerus og brukte resten av kvelden på å se det fantastiske Nashville-coverbandet The Big Rock Show (med Paul Taylor fra Winger på keyboard) gjøre kun de deiligste låtene fra det glade 80-tall, samt at vi tok en tur innom KISS-karaoken. Det høres kanskje rart ut, men som sist var karaoken noe av det gøyeste på båten. Helt vanlige folk fra hele verden ble superstjerner der de stor og fremførte sine mest elskede KISS-låter foran andre fans. Win/win. Fetter Arild havnet også alene i heis med KISS-manager (og generell hardrock-manager-legende) Doc McGhee, og måtte vise den lille mannen veien opp i suiten sin. Sånn er det på Kiss Kruise, liksom.

DAG #2

Dag to startet rolig på frokostbuffeten (vi snakker svææææære buffeter, åpent døgnet rundt med ALT av mat helt gratis) hvor jeg traff på KISS-trommis Eric Singer. Jeg har truffet ham tidligere, men håndhilste høflig igjen og takket nok en gang for hvordan hans trommespill revolusjonerte min egen stil som ung trommeslager.

Stort.

Eric er altså en av mine aller største trommehelter, og på dette tidspunktet hadde jeg ingen idé om hvor mye mer Eric Singer-magi jeg skulle få oppleve på denne turen. Mer om det om litt.

Båten la til kai i Key West noen timer denne dagen, så vi fikk oss en fin liten turist-runde i denne svært turistifiserte Florida-småbyen også.

Trivelig.

Etter Key West-runden ble vi sittende i solsteken på dekk og snakke med andre norske KISS-fans (med 85 norske Kiss Navy-rekrutter i år er Norge den best representerte nasjonen i forhold til innbyggertall). Her gikk praten løst og ledig om gårsdagens sett-liste og om rykter vedrørende de neste konsertene. Utrolig trivelig. Vi fikk også vite at den legendariske Helge fra Kiss Army Stord (og den fantastiske Halvsju-reportasjen) på tidlig 80-tall var på båten. Herregud! Her snakker vi KISS-legende, folkens. En av mine store helter. På ekte.

Så var det tid for konsert med hardrock-legendene Nightranger på dekk. Her hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt, men fikk virkelig rockesjokk over leveransen til de gode gamle San Francisco-rockerne. Foruten egne deilige hits (Sister Christian) dro de knallhardt på med Damn Yankees-låter (bassist og vokalist Jack Blades spilte i supergruppen) og tidlig Ozzy (supergitaristen Brad Gillis tok over for Randy Rhoads og spiller på Speak of the Devil-platen). En totalt fullkommen heavyrock-konsert der altså.

Så var det bare å finne seg en god plass inne i atriumet på skipet. Siden det er ca. 2500 personer på båten – og skipets konsert-klubb kun huser 1250 – gjorde KISS innendørskonsert to dager på rad slik at alle skulle få sett bandet i full mundur på liten klubb. Vi skulle se dem dagen etter, og fikk derfor nyte live-overføringen av konserten på storskjerm i atriumet sammen med mange andre fans som hadde benket seg foran lerretet.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er faktisk totalt magisk å sitte og se en direkteoverført konsert (som jo skjer bare noen hundre meter unna på skipet du er på) sammen med dedikerte og dønn spente fans. Det hele kan sammenlignes med det å se favoritt fotball-laget ditt på storskjerm, på favorittpuben din, med favorittfolka dine, og at de scorer annenhvert minutt. Overmagisk stemning der altså.

Før konserten startet ble jeg stoppet av en type som likte DEVO-tatoveringen min, og som selv gikk i DEVO t-shirt for anledningen. Det viste seg å være ingen ringere enn hardcore-legenden Frank Novinec fra Hatebreed (OG Terror, OG Integrity, OG Ringworm), og her var vi altså begge to på Kiss Kruise i Atlanterhavet. Nydelig type og topp stemning.

Også på denne konserten (nå i full sminke og utstyr) dro KISS på med obskure låter. Det hele toppet seg da de valgte å dra låten “The Oath” fra The Elder i sin helhet. Her kom tårene igjen gitt. KISS spiller ALDRI noe fra The Elderplaten fra 1981, og prøver rett og slett å fortrenge hele platen. Men som Paul sa til fansen før de dro igang låten;  “I know you wanna hear this, ’cause you guys are the only ones that bought the album”. Rommet eksploderte da KISS spilte låten, folk gråt, klemte hverandre og gjorde det klassiske “we´re not worthy”-movet fra Waynes World-filmen mot lerretet. Noe av det sterkeste jeg har vært med på. Andre obskure høydepunkt inkluderte sjeldent-til-aldri-før spilte låter som “Let Me Know”, “Ladies In Waiting”, “Almost Human”, “Mainline” og “Anything For My Baby”. En set-liste verdt hele turen alene.

Etter konserten måtte vi summe oss litt med deilig mat før det plutselig ble min tur til å levere. Det var nemlig duket for en såkalt “KISS Kruise Drum-Off”, altså en tromme konkurranse. Nesten 90 trommeslagere (av høyst varierende kvalitet) skulle bedømmes og plukkes ut til finale dagen etter. Dommerne var blant annet trommisen i The Big Rock Show og trommisen i Nightranger. Deilig absurd.

Jeg deltok rett og slett for å få muligheten til å tromme foran selveste Eric Singer i finalen dagen etter, noe som alltid har vært en liten drøm for meg. Alle fikk tromme 20-sekunder hver (!), og etter at alle hadde fått prøve seg var jeg heldig nok til å bli plukket ut til finalen. At jeg ble hyllet av Paul Taylor – keyboardist i favoritt AOR-orkesteret mitt Winger – var premie nok i seg selv.

Vel tilbake på lugaren (og klar for sengetid) lå det et brev og ventet meg på sengen. Her sto det å lese at det var finale neste formiddag, og at jeg kunne velge meg en KISS-låt jeg ville spille med coverbandet Priss foran Eric Singer. Herregud så uvirkelig. Herregud så deilig.

DAG #3

Onsdagen våknet jeg etter tidenes deiligste søvn. Her var jeg altså, på båt i Atlanterhavet, med KISS, og skulle om noen timer få tromme, få vise meg frem, få spille en KISS-låt foran en av mine aller aller største trommehelter. FOR ET LIV!

Etter en grei og usunn amerikansk pannekaker-med-bacon-og-sirup-frokost var det ned i atriumet igjen for å delta på drum-off finalen. Lokalet var fullt, Eric Singer var på plass for å bedømme, og vi var nå 9 trommeslagere som var plukket ut til å få flotte seg i finalen. Nummer 2 ut var lille Alexey fra Las Vegas. En 10-år gammel asiatisk jente som shreddet seg gjennom “Black Diamond” som om hun ikke hadde gjort annet her i livet. Helt utrolig rått å se på!

Alexey er et Youtube-fenomen som legger ut råstilige trommecovers av kjente rockelåter, og er en tromme-elev av Eric Singer himself. Jeg ble sporenstreks fan og kjente at hun her bare måtte vinne. Seieren min var jo uansett at jeg fikk spille foran Eric, og jeg fikk som bonus selv dratt på litt gjennom en fyrrig versjon av “Black Diamond”.

Jeg var i himmelen. Tenk å få spille for Eric? Det hele føltes som en drøm.

Det ble ikke mindre uvirkelig da Alexey og jeg ble plukket ut av Eric til å gjøre hver vår solo etter at de andre 7 trommisene var eliminert. Herregud. Alexey shreddet seg gjennom 1 minutts vill tromme-improvisasjon, og jeg gjorde det samme like etterpå. Eric syntes det ble for vrient å velge ut en vinner så han ba publikum bedømme. Jeg hadde allerede bestemt meg. Dette var Alexey sitt show, denne lille prinsessen – rockens fremtid – MÅTTE vinne. Publikum skulle få avgjøre i form av jubel.

Først for Alexey.
Hele rommet jublet.
Så meg.
Hele rommet jublet.
Rematch.

Først for meg.
Hele rommet jublet igjen, jeg ristet høflig på hodet, pekte på Alexey og oppfordret til applaus.
Så Alexey.
Hele rommet eksploderte!
Fantastisk!!
Jeg bøyde meg ned på kne og hyllet denne fantastiske trommehelten på kun 10-år!
Premien var et trommesett Pearl hadde sponset som Eric brukte på Unplugged-showet på dekk første kvelden.
Vel fortjent.

For å la opplevelsen synke gikk jeg av scenen for å få meg litt tid til å samle meg, men jeg ble stoppet av en eldre herremann med et alvorlig uttrykk. “Hi, my name is Paco, I´m the tourmanager of KISS – what you did there was amazing and we really appreciate both the talent and what you did with Alexey. Eric wants to meet you”, sa han. Og før jeg visste ordet av det stod Eric Singer foran meg og hyllet spillingen min. Han hadde fått så fot på det hele at han ville gjøre noe spesielt for meg senere på dagen, fortalte han.

Dån.

Jeg holdt masken så godt jeg bare kunne, takket og bukket og gav kontaktinfoen min til Paco, som nok en gang understreket at gleden over dette møtet var på deres side. Nå kan jeg dø lykkelig. Virkelig. Noe av det mest absurde jeg har vært med på. MIN store helt ville gi MEG noe?

Så var det bare å vente da.

Tiden ble brukt til å se en ny og fantastisk konsert med coverbandet The Big Rock Show på dekk, og ta bilde på scenen til KISS, før jeg fikk beskjed av fetter Arild om å komme meg til lugaren med en eneste gang. KISS sin tourmanager hadde ringt og lagt igjen beskjed. Jeg hastet ned og ringte han opp igjen.

Det viste seg nå at Eric insisterte på å møte meg senere på kvelden. Helst før KISS show # 2 (som vi jo skulle på), og vi ble enige om å ta det når vi skulle ta bilde med KISS litt senere. Som i fjor fikk alle på båten bilde av KISS sammen med seg selv og de man delte lugar med. En høyst upersonlig seanse der man står i en slags samlebåndskø før det blir din tur og du blir loset kjapt inn i et avlukke der KISS står klar og poserer de to sekundene det tar å ta bilde med deg.

Vi stilte oss i kø, og da det ble vår tur ropte Eric ivrig ut “Thats the guy! Make sure everything is ready for him” til assistentene sine, mens han pekte lurt på meg. Mystisk. Spennende.

Vi fikk oss et kjapt bilde, og fikk beskjed om å vente i salongen like utenfor avlukket til bandet var ferdig med alle bildene. Her ble vi sittende i nesten to timer, på de beste setene i huset, med fri innsikt inn til KISS og alle bildene som ble tatt. Et helt fantastisk syn – utsikt til våre 4 store helter i full sminke, et syn jeg aldri kan bli vant til. Vi fikk spesialbehandling av KISS sine sikkerhetsvakter, og alle andre som prøvde å oppholde seg nær oss ble jaget bort – dette var vårt og KISS sitt show.

Perfekt!

Da KISS omsider hadde gjort seg ferdige med bilder var det bare oss og bandet med sin innerste sirkel av vakter og manager Doc McGhee som fikk være igjen, samt  to fans som skulle få treffe Paul, og en som skulle treffe Tommy. Det var nå kun 20 minutter til KISS skulle på scenen, og her sto vi altså – midt i det aller helligste. KISS romsterte rundt oss som kjemper med sine platformsko og høye hår. Bortsett fra Gene. Han satt like ved oss på en stol, stirret inn i en søyle og pumpet seg opp for å komme i demon-karakteren før showet som bare var minutter unna. Noe av det heftigste jeg har sett. Demonens eget førkonsert-rituale rett og slett, et skue få dødelige forunt. Dette hadde jeg drept for som liten.

Så kom Eric bort til oss, fortsatte skrytet og takket for min ydmykhet og mitt trommespill, og hadde med en gave til meg. Gaven var hans egen skarptromme som er spesialbygget etter hans egen bestilling og er trommen han bruker på alle konsertene med det nye speilkule-settet sitt. Helt fuckings awesome!!!

Etter litt prat og trommenerding ble KISS samlet og hastet avgårde av manager Doc. Det var tross alt snart stagetime. Det er umulig å beskrive hvor rått dette var.

Spesialbehandlingen, vennligheten, gaven – i det hele tatt var det helt vilt å oppleve at bandet virkelig gir alt. Her hadde de brukt 2 timer på å sminke seg og komme seg i full utrustning, så 2,5 timer med bilder sammen med nærmere 2500 fans, så tok de likevel seg god tid til oss bare 20 minutter før de skulle gå på og levere konsert-varene i 90 minutter?

Helt fantastisk.
Jeg elsker KISS.

Nå var det bare å legge trommen forsiktig fra seg på lugaren og spurte til showet. Vi hadde knallplasser veldig nær scenen, og bandet dro nok en gang på med obskure perler blandet med allsang-klassikere. Og som om ikke det var nok å ta innover seg at bandet sto der bare noen få meter foran meg og kvernet ut den ene gromlåten etter den andre, så jobbet hjernen på spreng for å ta inn alle inntrykkene fra dagen.

Der satt Eric og spilte på et gedigent trommesett med speilkule-look, som han nå hadde gitt MEG skarptrommen til, og for en liten halvtime siden var vi alene med disse rockekjempene mens de gjorde seg klar til konserten. Uvirkelig. Lett den beste KISS-dagen i hele mitt liv, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Andre små høydepunkter fra denne dagen var å treffe en svenske som samlet på KISS-kostymer fra 80-tallet som var brukt på scenen av KISS. Han viste velvillig frem bilder på sin telefon fra samlingen: Genes jakke fra “Heavens on Fire”-videoen, Pauls hatt fra “Uh, All Nite”-videoen, og en rekke fargerike kostymer fra Animalize- og Asylum-perioden som han kunne pinpointe til eksakte datoer de hadde blitt brukt på de respektive turnèer. En helt fantastisk type.

I køen til KISS-bildet traff vi også på en herremann som hadde sett KISS nærmere 100 ganger, og som hadde sett Iron Maiden på pub tidlig 80-tall, og som var mannen som hadde fått tak i hodeskallen som Blackie Lawless drakk blod fra på den legendariske “W.A.S.P. Live at the Lyceum”-konserten i 1984. Kun på KISS Kruise treffer man slike typer.

DAG #4

På Kruisets siste fulle dag hadde båten sluppet ned ankeret utenfor Norwegian Cruise Lines sin egen lille private øy i Bahamas Great Stirrup Cay. Etter nok en solid og deilig frokost på båten satte vi oss på en av de mange shuttlebåtene som gikk mellom skipet og den private øyen. Fiffig nok havnet vi sammen med coverbandet The Big Rock Show som var på vei til øyen for å spille konsert for oss, og jeg fikk endelig slått av en prat med keyboardist Paul Taylor, altså kjent fra Winger.

Jeg elsker jo Winger av hele mitt hjerte, så jeg fikk skrytt litt, lært at han også spiller i Cinderella (!), og så klart også hørt litt om hvordan det lå an med Winger om dagen. Som den heavymetal-nerden jeg jo er visste jeg godt at Paul også spilte med Alice Cooper i 1987 og 1988 og fikk dermed servert noen røverhistorier fra perioden. Paul er med i den fantastiske “The Nightmare Returns”-konsertvideoen fra 1987 som jeg så på omtrent hver dag fra 1987 til 1989, så det var stort for meg å få pratet med legenden.

På øyen gjorde vi det som man jo gjør på en privat cruise øy; bader, spiser gratis grill, soler seg og hører på de flotteste klassikere servert av et knallbra heavy metal-coverband. The Big Rock Show holdt konsert på stranden, og hadde valgt ut et nydelig sett som kledde den karibiske solen perfekt. Da jeg lå der i solsteken i de mest perfekte omgivelser og hørte Ratts “Round and Round” perfekt fremført tenkte jeg “nå har jeg det så bra som man overhodet kan ha det”. Et perfekt øyeblikk.

Etter en halv dag i solen var det bare å komme seg på båten for å få med seg dagens høydepunkt: Q&A med KISS på båtens store utendørs dekk. Her satt bandet på scenen i 90 minutter og svarte på spørsmål fra fans fra hele verden. Fantastisk nært og utrolig interessant med et åpent og snakkesalig band i svært godt humør som ga oss lange og gode svar. KISS er ofte pompøse sitatmaskiner i offentlige intervju-settinger, så det var utrolig kult å få muligheten til å se dem åpne skikkelig opp og snakke direkte til oss fans. Gene Simmons var som vanlig hakkekyllingen, og offer for de tre andres interne band-spøker. Helt nydelig å bevitne.

Etter spørrerunden ble bandet værende igjen på scenen der de poserte for bilder og signerte det folk måtte ønske. Dette har jeg aldri sett dem gjøre før, og det er igjen godt å se at bandet storkoser seg og virkelig gir alt for die-hard fansen. Jeg kjente nok en gang på den deilig stolte følelsen av å være KISS-fan.

Senere på kvelden var det duket for kostymekonkurranse. Det var jo tross alt Halloween. Tommy Thayer stilte som dommer, og folk hadde som sist gjort seg svært flid med utkledningen sin. Utrolige mange kreative, forseggjorte og morsomme kostymer, men mitt personlige høydepunkt var Hatebreed-Frank som sammen med sine like kredible hardcore-venner hadde kledd seg ut som DEVO. Altså, gitaristen i Hatebreed utkledd som DEVO, bedømmes av gitaristen i KISS i en kostyme-konkurranse…. Kun på Kiss Kruise kjære venner, kun på Kiss Kruise.

Kvelden ble avsluttet på dekk med nok en deilig konsert servert av Nightranger. Neste morgen skulle vi legge til havn igjen i Miami, så vi tok oss noen ekstra runder rundt på båten for å suge til oss litt mer Kruise-magi før vi tok kvelden. Vi traff på tourmanager Paco igjen, som gav meg en klem og nok en gang understrekte at gleden var på deres side, og håpet at vi snart skulle sees igjen.
Stort. Rett og slett stort.

DAG #5

Da var det bare å stå opp og kjenne på den litt vemodige følelsen av at eventyret var over for denne gang. Etter en siste frokost på båten var det bare å sjekke ut og gå i land i Miami. Her slo vi ihjel noen timer langs Miami Beach før vi satte kursen mot flyplassen og kvelds-flyene våre tilbake til Norge og virkeligheten. Med et stort smil om munnen. Arild og jeg hadde tross alt lagt bak oss TIDENES Kiss tur som gikk langt over våre villeste forventninger. Selv om det kun er snakk om 4 dager og 5 netter, så føltes det som om vi hadde vært på båten i en evighet

En deilig evighet.

Dagene om bord er så proppfulle av opplevelser og inntrykk at det føles som om tiden står stille og at man beveger seg i sakte film gjennom et uendelig flott KISS-univers. Tiden raser ikke avgårde, man bare er. I en slags KISS himmel, om du vil. Pompøst, jeg vet, men det kan ikke sammenlignes med noe jeg har vært med på før. Både voksne-Tarjei og den 10-år gamle KISS-supporteren inni meg er så evig takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. 4 dager ren magi, på en båt, i atlanterhavet, med verdens beste band, med verdens beste fans.

I wanted the best and I got the best, the hottest band in the world: KISS <3

Magien er vekke, folk stjeler ansiktene til tidligere medlemmer, Paul Stanley kan ikke synge på sine eldre dager, og siste album var dårlig. Ting er ikke helt bra i Kiss, men de har nå sluppet ny tekst-video, og jeg kommer selvsagt til å elske bandet helt til min siste dag på jorden. På grunn av minnene.

BETH from anonymous content on Vimeo.

Terningkast 6 for idé, gjennomføring og stil når noen luringer har tatt innholdet i Kiss-låten Beth og laget kortfilm om hva som egentlig skjedde da sangen ble til. Helt vanvittig bra.

En slik flott plate i vinylformat kunne bli din om du hjalp oss litt. Noen gjorde. Noen vant.

Vi følte at våre kåringer omkring debutalbum og trioer gikk så bra at vi prøver oss med en til. Og i likhet med i de to nevnte kåringene er det dere der ute som skal nominere deltakere. Og denne gang skal det handle om selve kvinnen. Vi spurte dere derfor etter favoritt-kvinner i rocken, og mange ga oss lange og gode lister. Pyros offisielle liste kommer på radio snart, men før den tid skal tre bidragsytere i konkurransen få sin fortjente premie i form av Kiss sin nye plate på deilig vinyl.

Dennis Maverick Christensen, Kjeller

Gina Fjelde Klaastad, Hønefoss

Karl Asbjørn Haug, Steinkjer

Tidenes villeste rapport på Pyro. Ta deg tid til å nyte denne i lange drag. Vår venn i rock Tarjei Strøm og hans frøken dro på cruise med Kiss.

Da er jeg altså tilbake fra tidenes USA-ferie, og tenkte jeg skulle dele litt av magien her på Norges viktigste rock-nettside.

Etter en uke i Los Angeles, som så klart inneholdt svært sterke rockeøyeblikk som suite-opphold på det legendariske Hyatt Riot House hotellet på Sunset Strip, Kvelertak konsert i North Hollywood, og ikke minst hemmelig Converge-konsert på verdens minste platesjappe i Silverlake, satt Juni og jeg kursen mot Miami og feriens store høydepunkt: nemlig The Kiss Kruise II.

4 netter og 5 dager på cruise-skipet Norwegian Pearl ble bestilt og betalt tidlig 2012, og jeg hadde gledet meg hver eneste dag siden. Føltes totalt urealistisk at tiden nå var inne. Vi ankom Miami midnatt kvelden før cruiset skulle legge fra kai, og hadde selvfølgelig booket oss inn på Holiday Inn like ved kaien, etter Gene Simmons solo-album låten “Living in Sin (at the Holiday Inn)”. Dette var det tydeligvis flere som hadde tenkt på, for allerede da vi ankom hotellet sent tirsdag kveld ble vi møtt av en lobby full av herlige KISS fans fra hele verden som var godt i gang med festen . En deilig forsmak på galskapen.

DAG 1:

Vi var på plass for å boarde skipet i 12-tiden, og måtte stå i innsjekk-kø i en liten time, som gikk forholdsvis raskt da det var MYE flott å se på. Det å stå i kø med KISS-fans fra 30+ land, i alle aldre (vi regnet oss frem til at aldersspennet var fra 1 til 70+ år) er på ingen måte som å stå i andre køer – allerede her kunne vi ta og føle på magien. Det hele toppet seg da vi nesten var gjennom innsjekk og skulle boarde skipet, da ett eller annet metal-geni kjente sin besøkelsestid og blastet god gammel Winger ut i innsjekk-hallen. Herregud for et øyeblikk! Nå har jeg det så bra som et menneske overhodet kan ha det tenkte jeg for meg selv, og hadde sannsynligvis helt rett. Da Winger-rusen hadde lagt seg – og vi var klar for å boarde skipet – møtte vi unaturlig nok på Steven Adler og hele hans nye band fullt av pent kledde sleaze rockere! Jeg fikk takket ham for tidenes rocketromming på tidenes rockedebut, hi-fivet ham for livsviktig tromme-inspirasjon, samt tatt et feiende flott fan-bilde. Jeg var nå offesielt cruise-passasjer og fanboy, og det hele føltes ufattelig deilig.

Etter litt mingling og utforsking av det gedigne skipet var det tid for Kiss Army Norway samling på dekk . Over 70 nordmenn hadde tatt turen og vi fikk tatt bilde av den Norske Kiss Navy, med nydelige Miami Skyline i bakgrunnen før båten kastet loss og dro avgårde. Med 2500 mennesker fra verden over utgjorde vi nordmenn kun en liten prosentandel, men ingen – jeg gjentar INGEN – kunne drikke som enkelte av disse nordmennene. Som avholdsmann og straightedger lot jeg meg fascinere vilt av flott og profesjonell norsk fyre-kultur. Disse vikingene hadde LETT drukket både Ace og Peter under bord og båt.

Første konsert på båten foregikk på dekk like etter avreise, og her var det rett på sak. KISS akustisk, umaskert og med særdeles løse snipper. Herregud for en opplevelse. Da de dro i gang med Hard Luck Woman måtte jeg kjempe kraftig med å holde tårene tilbake. Kall meg gjerne en myk herremann, men jeg har elsket KISS hele mitt liv og dette ble nesten for mye for meg. Jeg var ikke godt nok forberedt. Tidenes rockesjokk. Deilig deilig rockesjokk. KISS var i blodstøtet, og vi fikk servert nesten 2 timer med rent KISS-gull, og høydepunktene var mange: Acapella-versjon av Lick it Up-klassikeren A Million To One, Pauls totale rap fra All Hells Breaking Loose, CCR låten Down On The Corner, sjeldne perler fra The Elder, og Gene Simmons som kastet bassen sin til publikum for å redde ansikt etter å ha feilspilt seg gjennom hele Everytime I Look At You. Ren magi som kun kan beskrives som tidenes totalopplevelse; KISS akustisk, umaskert, live, på dekk, på et cruise, midt ute på havet, med 2500 av verdens ypperste KISS fans. Settliste: http://www.setlist.fm/setlist/kiss/2012/norwegian-pearl-miami-fl-6bdd4e42.html

Etter litt raiding av buffét og utpakking i cabinen (som forøvrig var ferdig preparert da vi ankom med brev fra KISS, signert poster til både fruen og meg, samt hvert vårt  KISS beach-towel) stakk vi på dekk igjen for å se Tommy Thayer bedømme kostymer i en ellevill Halloween-kostyme-konkurranse, noe som var svært underholdende, spesielt når Eric Singer og Paul Stanley dukket opp som med-dommere.

Etter kostyme-bonanzaen og high-fives med Paul var det bare å snu seg rundt til dekkets andre scene for å se svært så flotte Skid Row. Skid Row viste seg å være utrolig tighte, svært virile og vitale, og funket optimalt uten Sebastian – selv om KISS-manager Doc Mcghee noen dager senere under sin Q&A avslørte at det nok ligger en Seb Bach-reunion i kortene i nær fremtid.

Etter litt Skid Row var det bare å ta heisen ned 5 etasjer og spankulere rett inn på skipets Stardust Theatre for å få med seg debutkonserten til Adler, Steven Adlers nye band. Selv om jeg tidligere på dagen hadde truffet en særdeles frisk og nykter Adler fryktet vi et togkræsj av utdatert sleaze toppet med slapp og dårlig tromming. Takk og sleaze-pris tok vi kraftig feil! Adler og hans nye menn leverte til de grader, og far sjøl spiller tightere og bedre enn noensinne på trommene sine! Bandet holdt seg til eget materiale, som forøvrig var knallbra LA-rock jeg vil anbefale på det varmeste, før de gav oss Mr. Brownstone og Sweet Child O’ Mine avslutningsvis. Jammen fikk vi oss ikke enda et rockesjokk på kvelden da Dokken-bassist Jeff Pilson (!!!) dukket opp på scenen og spilte keyboard på en låt. Det viser seg at Pilson har produsert debutplaten til Adler, som jo bare er enda en deilig grunn til å sjekke dette ut. Kvelden ble avsluttet på dekk igjen med det svært underholdende coverbandet The Big Rock Show som serverte kvalitets-klassikere fra hardrockens flotte historie ut i natten.

DAG 2:

Andre dagen på skipet foregikk på sjøen da kursen nå var lagt til Mexico etter at Sandy-orkanen hadde rotet det til litt på Bahamas hvor vi egentlig skulle. Båten KissKruiset av gårde mens vi lå på dekk i stekende sol, og nøt deilig rock fra to av skipets mer ukjente band; engelske Leogun og amerikanske A Thousand Horses. Når det gjaldt de neste dagers store KISS-opplevelser var skipets 2500 fans delt i to grupper: Den ene gruppen så KISS med full sminke innendørs på torsdagen og fikk ta bilde med KISS fredagen. Den andre gruppen tok bilde med KISS på torsdagen og fikk se innendørskonsert fredagen. Dette ble gjort for å dele opp den eksklusive KISS-fotosessionen, og fordi innendørs arenaen kun tok 1250 pers. Slik fikk alle like deler KISS magi.

Vi var i gruppe to, så etter en bedre middag dro vi smånervøse for å bli foreviget sammen med heltene våre. Nervøsiteten ble fort glemt da vi plutselig møtte på Dokkens Jeff Pilson på veien. Flott type denne Pilson, og jeg fikk pratet litt Dokken, takket for et liv i den melodiske rockens tjeneste, og tatt ett flott bilde med han. Sterkt. Selve KISS foto-seansen var lagt opp som et litt upersonlig samlebånd, der man sto en halvtime i en kjapt bevegende kø, før man kom inn i et avlukk der man stilte seg opp, en fotograf talte til 3, bilde ble tatt, og man ble lost raskt ut. På en eller annen måte klarte jeg å takke bandet for cruiset, og fortalt at vi kom hele veien fra Norge på vår korte tid sammen. Noe som førte til hi-fives og fistbumps fra hele bandet, en Paul som sa “Norway, yeah, Norway cool, Oslo, Oslo”, og en Gene som la den tunge rustning-armen rundt Juni og nektet å gi slipp, med herlig kåtskap i blikket. Vårt KISS øyeblikk. Magisk. Verdt hele turen alene.

Selv om gruppe en kunne nyte KISS live innendørs denne kvelden kunne vi andre i gruppe to se konserten simultant på storskjerm i en annen sal, noe som opplevdes vel så magisk. 1250 fans som står og hyler mot en storskjerm. Se det for deg. Et svært uformelt og spillekåt orkester leverte en helt fantastisk konsert, og det var bare for oss å glede oss til morgendagen. Kvelden ble avsluttet i skipets karaokebar der vi fikk servert noen av de beste og verste KISS-karaokene noensinne. KISS-fans altså, verdens herligste mennesker.

DAG 3:

Dag 3 lå skipet til kai i Cozumel, Mexico og her kunne man egentlig gjøre som man ville. Juni og jeg tok et avbrekk fra skipet og dro på Stingray-safari der vi fikk snorkle og leke med livsfarlige djevel-rokker, som heldigvis hadde fått gift-piggen sin “trimmet” ifølge de lokale meksikanerene. Ser nå i ettertid at det var særdeles uklokt å dykke med hai-beslektet morderfisk i Mexico kvelden jeg skulle se KISS i intimsetting, men det gikk heldigvis bra. Tilbake på skipet fikk vi med oss enda en cover-konsert med The Big Rock Show i det skipet la fra kai, og det var tid for cruisets tredje Jeff Pilson sjokk: Her dukket han jammen meg opp på bass og vokal, og leverte en gåsehud-fremkallende versjon av Dokken klassikeren Just Got Lucky. Snakk om bonus-valuta for pengene.

Etter enda en bedre middag (all mat var gratis, og det var MYE mat på båten) dro vi for å se KISS i skipets innendørsarena. Med plass til 1250 publikummere er salen litt mindre enn Rockefeller – og her skulle vi se KISS i full krigsmaling, høyt og rett i fjeset. Uvirkelig. Bandet leverte rent gull i nesten to deilige timer, og hadde i tillegg forandret masse på settlisten i forhold til kvelden før (pluss at vi fikk 3 låter mer enn dagen før). Høydepunktene var mange, men tårene meldte seg nesten allerede ved første låt. Take Me, en av mine all time favorittlåter fra Rock & Roll Over. Ellers fikk vi sjeldenheter som Psycho Circus, Magic Touch, I Stole Your Love (som ble tatt på sparket etter kraftige rop fra publikum), samt hele 5 låter fra Monster-platen.

Bandet låt knalltight (spesielt Paul var vannvittig i støtet), og de var svært leken på scenen. Mye løs snipp man ellers aldri ser på KISS konserter. MYE triksing fra Eric, og mye ute-av-demon-karakter morro fra Gene. Eric kom også ut igjen etter at lyset var slått på i salen og kastet alt han hadde av stikker til publikum. Deretter begynte han å demontere trommesettet for å dele ut både cymbaler og kubjelle til fansen. Flott type denne Eric.

http://www.setlist.fm/setlist/kiss/2012/norwegian-pearl-gulf-of-mexico-mexico-73dd4681.html

Kvelden ble nok en gang avsluttet i skipets karaoke-bar. Denne kveldens tema var 80s Night, så folk hadde kledd seg deretter og vi fikk servert mang en flott 80s hairbanger denne kvelden. Mye bra, mye dårlig, men bare kvalitet hele veien. Vi ble sittende og snakke tattoveringer i en krok sammen med Skid Row, og fikk jammen meg turens fjerde Jeff Pilson sjokk da han igjen plutselig dukket opp for å synge Foreigner bangeren Feels Like The First Time. Unreal folkens, unreal. Kanskje en av de beste dagene i mitt liv noensinne, sov som et lite barn denne kvelden.

DAG 4:

Dag 4 ble tilbrakt på sjøen igjen, men det var mer en nok å ta seg til denne dagen som nærmest føltes som et KISS seminar, et deilig KISS seminar. For min del begynte det med en særdeles underholdende Q&A session med KISS-manager Doc McGhee like etter frokost. 1200 mennesker dukket opp for å høre røverhistorier og annet snusk fra mannen som også har vært manager for Mötley Crüe, Bon Jovi og Skid Row.En svært underholdende sesjon med en av rockens mest typete managere. Deretter bar det opp på dekk for nok en deilig konsert med Steven Adler og hans sleaze-banditter, og som i en dårlig Hollywood-film klarte jeg på et vis å gripe en av stikkene far kastet ut. Stikken spratt i bakken, før jeg grep den på et slik ekstravagant vis at jeg fikk skryt og hi-fives hele resten av turen fra folk som bevitnet dette. Stort for meg. Steven Adler er en av grunnene til at jeg i det hele tatt har trommer som levebrød den dag i dag.

Etter trommestikkemagi bar det over til dekkets basseng for å se Paul Stanley være dommer i en god gammeldags mageplask(!) konkurranse. Det var mange store, tykkfalne og flotte fans på båten, så det sier seg selv at dette ble en svært så underholdende og totalt absurd affære. Etter enda en coverkonsert med The Big Rockshow på dekk (jammen meg dukket Jeff Pilson opp og gjorde Just Got Lucky igjen. Kvalitet) var det tid for dagens høydepunkt. En ekslusiv Q&A session med KISS. 2500 fans var samlet på dekk igjen, og et svært avslappet og underholdende band i kjempeform svarte på spørsmål fra fansen – noe som ble utrolig morsomt etterhvert. Overraskende nok er det Gene som er bandets “hakkekylling” om dagen, og han ble offer for mye god humor fra de andre bandmedlemmene. Type: Fan: “Gene – is there any song you´ve heard and thought – damn, I wish i wrote that!!” Paul “God Of Thunder (som jo er skrevet av Paul)”  – latter fra alle! Og slik fortsatte det. Topp stemning hele veien, og totalt magisk å se bandet så nærmt, avslappet og løssluppent. Helt unikt.

Etter mer deilig cruise-mat var det KISS look-a-like-konkuranse med Adler som dommere, og med overraskende mange forseggjordte KISS-kopier i alle aldre. Svært underholdende. Denne dagen var det Skid Rows tur til å spille innendørs-arenaen, noe vi såklart fikk med oss – selv om vokalisten virket litt off denne kvelden (han hadde gjerne også fått med seg Doc sin kringkasting av Seb Bach reunion tidligere på dagen). Siste kveld på skipet ble tilbragt i karaokebaren, som hadde blitt flyttet til en større scene, da det var lagt opp til KISS Karaoke langt ut i de sene nattestimene. Nok en gang fikk vi servert MYE gull fra KISS fans fra verden over. Karaoke har aldri vært så morro som dette før.

DAG 5:

Dag 5 gikk med til å spise en siste frokost med dessert (alle måltid på båten ble spist med tilhørende dessert), ta farvel med skipet, alle våre nye KISS venner – og til å tenke fremover. Fremover til nytt Kiss Kruise 2013 som vi ble lovet av Doc & KISS. Det sier seg selv, vi skal tilbake. Dette er uten tvil noe av det morsomste jeg noensinne har vært med på, og selv om jeg ser at dette reisebrevet ble langt som fy er det likevel klin umulig å få formidlet magien ved det hele. Prøv å forestille deg det, og unn deg selv en fortryllende tur med KISS neste høst – det er vel verdt hver ENESTE krone!

mvh

Tarjei Strøm, Kiss Navy Norway

Klar for Kruise!

Kiss elsker deg. Og meg. Og alle.

The Elder-mannen!

På tide å hive oss inn i en gjennomgang av de siste platene som har dukket opp innen hardrock og heavy metal. Are you prepared to be rocked?

Da smalt vi plutselig inn i enden av måneden, og det er på tide å summere opp hva som har kommet av utgivelser i den delen av rocken som vi og dere elsker. Mye bra. Noe mindre bra. Band som Coheed And Cambria, Converge, Kiss, Manowar og Blood Command får pass påskrevet med blod. Asbjørn er herren bak teksten på de fem første, og så tar jeg over. Vi kjører på.

Stone Sour-House Of Gold And Bones Part 1

Stone Sour har nyss gitt ut en solid plate. House Of Gold And Bones Part 1 starter helt latterlig bra med Gone Sovereign og Absolute Zero, og Slipknot-vokkis Corey Taylor får nok en gang vist seg frem som verdens kanskje beste heavyvokalist på 2000-tallet. Variert, hardt, mykt, tidløst. Akkurat slik vi liker det, med andre ord. Gone Sovereign og Absolute Zero i tekst-video under. To i ett. Magi.

Overthrow-Adjust To Darkness

Endelig albumdebut fra Stavanger-gjengen, og Adjust To Darkness leverer det bandet lenge har lovet: hissig metal, thrashete riff, sint vokal og et enormt talent. Favorittlåter…tittelsporet og Sleeplessness Awaits. Få med Overthrow live når de kommer til din by, og vi forventer at de er i toppform etter høstens turné gjennom Europa. Tittelsporet under.

01 – Adjust To Darkness__44k – 16b 3

Parkway Drive – Atlas

Denne herlige surfegjengen fra Australia kommer til Oslo 20. november, og etter vårens besøk på John Dee er det dømt til å bli monstersuksess. Selv om det er på en kjip tirsdag. Atlas inneholder nemlig dødsfet, melodisk metalcore med allsang, breakdowns og riff feitere enn Trygdebeistet. For fans av in Flames, Killswitch, Bullet For My Valentine og slikt. Old Ghost/New Regrets under.

Lower Than Atlantis – Changing Tune

Jeg likte godt den første singelen fra Changing Tune, If The World Was To End, men skal innrømme at albumet ikke har kommet seg under huden min ennå. Jeg elsker jo dette bandet, så jeg håper det går seg til, men jeg synes det er litt ensformig og overfladisk foreløpig? Skal gi Mike Duce mange sjanser til, altså. Videoen til Love Someone Else under.

While She Sleeps – This Is The Six

While She Sleeps er de nye kjæledegene til Kerrang, og This Is The Six er platen som skal gjøre dem til stjerner. Og det kan fort skje. For her er det mange godbiter, sjekk for eksempel Satisfied In Suffering. Vi snakker metal ala Bring Me The Horizon møter streitere metalcore. Ungdomsvennlig og hardt. Husk å sjekke ut deres debut-EP også, med den herlige tittelen The North Stands For Nothing. Videoen til Seven Hills under.

The Sword – Apocryphon

The Sword fra Austin i Texas har gledet oss stort med sine foregående plater, og evner også denne gang å smøre smilet rundt kjeften på gamle lyttende herrer. Kanskje ikke like umiddelbar som Warp Riders fra 2010, men de tunge riffene og de seige låtene sitter pent og godt i minnet etter noen runder i spilleren. Jeg elsker The Sword. Gi litt av deg selv du også. Du vil ikke angre. 10 låter med pur heavy metal! Tittelkuttet hører du under ved hjelp av en såkalt tekst-video.

Kiss-Monster

Skuffet. Det er det eneste ordet som kan beskrive følelsen etter å ha hørt det nye Kiss-albumet mange ganger de siste ukene. Der Sonic Boom var en lang opptur er Monster en like lang nedtur. Lydbildet og mye av det musikalske er rettet mot 80-tallet og album som Animalize og Lick It Up. Godt mulig det er nettopp dette som får frem skeptikeren i meg. Men låter som Eat Your Heart Out, All For The Love Of Rock N’ Roll og Take Me Down Below er knapt andresortering fra Kiss. Misforstå ikke. Jeg elsker Kiss, og kommer alltid til å gjøre det, men denne gangen leverer ikke bandet i det hele tatt. Høydepunktet Hell Or Hallelujah under.

Converge-All We Love We Leave Behind

Nå skal jeg være ærlig her. Jeg har i mange år forsøkt å skjønne hva folk ser i Converges meget kaotiske låter. Jeg har vel ikke funnet svaret. Men at det er mange som elsker bandet er hevet over enhver tvil. Selv har jeg altså aldri klart å følge bandet der de knuser seg gjennom sangene sine i en vill fart med taktskifter og galskap hvert tiende sekund. Derfor er det kanskje urettferdig at jeg skriver noe som helst om Converges nye album, men siden bandet har roet ned tempoet litt gjør jeg det likevel. Fremdeles til tider kaotiske, fremdeles harde og fulle av raseri, men denne gangen med noen låter der galskapen ikke tar overhånd. Litt lettere for oss på utsiden å like Converge akkurat nå altså.

Blood Command-Funeral Beach

Det er vel bare å medgi at Blood Command har gjort det igjen. Bergenserne følger opp sin fine debut Ghost Clocks med et album som er enda bedre. På alle nivå. De myke pop-lignende sangene er bedre, og de punkete og støyende låtene er bedre. Om du kun har hørt P3-hiten High Five For Life – og har avskrevet Blood Command som en litt tøffere utgave av Paramore – har du mye å lære. For på Funeral Beach kjører Blood Command ganske knallhardt til tider. Cult Of The New Beat som du kan høre under er offisielt en av mine favorittlåter i år.

Blood Command – Cult Of The New Beat (Radio Edit)

Coheed And Cambria-The Afterman: Ascension

Poppete metal-prog er det Coheed And Cambria har gjort seg selv kjent med og for, og mye er det samme når bandet nå slipper første del av en dobbelutgivelse som heter The Afterman. Dette er da Ascension, og så kommer Descension neste år. Jeg har tidligere hatt stor sans for Coheed And Cambrias svært melodiøse og ikke så ekstremt vanskelige metal, og fascinasjonen blir ikke mindre av første del av The Afterman. Kanskje enklere og med mer melodi enn noensinne, men hos meg går slikt rett hjem. Nok en triumf fra et band som fortjener enda flere lyttere. Singelen Domino The Destitute har fått en flott video som du kan se under.

Okkultokrati-Snakereigns

Fra det innerste og mørkeste Oslo kommer Okkultokrati. Et band vi i Pyro i 2010 kåret til å være blant de mest lovende orkestrene i Norge. Det er fint å føle at man en sjelden gang har hatt rett. Okkultokrati gir oss nemlig et vrengt misfoster midt i fleisen med Snakereigns. Det er tungt, sludgy, punkete, stygt, og litt som nyere Darkthrone. Et konstant angrep på smak og hørsel. Dødsbra. Om du liker stygge ting da.

Grown Into Nothing-Endeavour

Grown Into Nothing er ett av mange band fra Trondheim som virkelig begynner å få dreis på sakene. Debutalbumet Endeavour er en gavepakke til folk som liker metalcore. Både tungt og spisst, både skrikende og halvmelodiøst. Ikke min sterkeste side sånn sjangermessig, men jeg er mer enn overbevist om at vi har et svært lovende band gående litt nordover. En meget overbevisende start. My Hands Are Violent fra albumet hører og ser du i videoform under.

Manowar-The Lord Of Steel

Over the top? Check. Sanger om sverd, stål og ære? Check. Masse deilig heavy metal? Check. Liker du Manowar når de roer ned på det symfoniske og konsenterer seg om heavyen kan du trygt nærme deg The Lord Of Steel med iver og forventning. Da vet du også hva du går til. For her er stort sett Manowar der jeg liker å ha dem. Full av mandighet, krigslyst og ekthet. De fire første låtene med tittelkuttet i front og påfølgende Manowarriors, Born In A Grave og Righteous Glory er en nytelse. Etter det går ting litt opp og ned i kvalitet, men Manowar leverer mer enn bra nok. True dat.

Pelagic-Nocturnia

Pelagic fra Trondheim stjeler litt fra grunge og litt fra stoner og spikrer sammen sin egen lyd som dessverre ikke er fiks ferdig når de nå slipper sitt debutalbum Nocturnia. Pelagic beveger seg i en sjanger der det finnes mange band, og låtene på debuten er ikke gode nok til å heve trønderne over den store sumpen av orkestre som  baserer seg på riff, riff og atter riff. Slett ikke dårlig, slett ikke uten elementer som hinter om bedre ting i enden av landeveien, men Nocturnia høres mer ut som en demo enn en fullverdig debut. Ikke minst mangler Pelagic de riffene som får deg til å tro at du aldri har hørt akkurat samme riff tidligere, som eksempelvis Orange Goblin fylte sin nye plate med. Sjekk Pelagic via Urørt, og lytt til låten The Ride under.

Pelagic – The Ride

Propagandhi-Failed States

Kanadiske Propagandhi har vært en stabil leverandør av proggete punk (ja, det går an..) med knallharde politiske tekster i mange år, og er et av de mest undervurderte bandene i hele rocken. Litt trist er det derfor at jeg ikke har fått helt taket på Propagandhis nye album så langt, men om du er på jakt etter noe nytt i livet ditt – noe viktig – er det bare å sjekke musikken til Propagandhi. Der gjemmer det seg skatt på skatt. Note To Self fra den nye platen kan du høre under.

Shadowmind – Aftermath EP

Shadowmind braste inn i livene våre i fjor, og viste at også nordmenn kunne spille melodiøs metal tuftet på det In Flames har perfeksjonert de siste årene. Nå følger Shadowmind opp debuten fra i vår med en firespors ep, og det kan virke som om bandet har bestemt seg for å gå i en litt hardere retning. Vel putter Shadowmind fremdeles inn diverse melodiøse aspekt i musikken sin, men alt er litt sintere denne gang. Slett ikke dumt det. Et band du bør sjekke ut om du fremdeles skal kalle deg metal-interessert. Changes fra ep-en ser du under med levende bilder og det hele.

Witchcraft – Legend

I likhet med The Sword fra Texas kjører Witchcraft fra Sverige retropakken for fulle mugger. Litt mer dvelende og litt mer lekende enn sine amerikanske kumpaner, men ikke alltid like bra. Ofte blir låtene litt for dvelende og nedpå. På sitt beste er Witchcraft blant de mest fantastiske bandene i den nye retro-scenen, men på Legend er det litt for mange låter som for mitt vedkommende ikke treffer. Litt for mye trall-rundt-bålet-stemning uten at det blir særlig okkult av den grunn. Ghost House fra platen hører du under. Meget bra låt.

Harru sett. Det blir faktisk noe av filmen basert på den utskjelte konseptplaten Kiss ga ut for mange år siden.

For en stund siden kom en av våre favorittforfattere med den mystiske og enestående ideen om å lage en film som skulle baseres på Kiss-albumet The Elder som den gangen det kom fikk fansen til å få hjerteflimmer av raseri. Seb satte i gang, fikk interesserte til å bidra med midler, og før helgen kom den offisielle traileren på filmen. Det hele ser ganske så strålende ut, må vi medgi. Les mer om prosjektet på filmens bloggsider, og les gjerne intervjuet vi gjorde med Seb for noen måneder siden. Og se traileren under.

Et herlig album kunne bli ditt. I ny versjon og gode greier. Konkurranse trukket. Vinnere her.

En av Kiss-platene som virkelig kan kalles en klassiker er Destroyer fra 1976. Albumet som virkelig fikk fart i bandets karriere, og som har definert mye av live-showet til bandet helt til vår tid. Produsert av Bob Ezrin er Destroyer en av de store rockeplatene fra 70-tallet, og nylig slapp Kiss ut Destroyer Resurrected som da inneholder låtene med ny lyd remixet av nettopp Bob Ezrin fra orginaltapene. Du får også nytt cover på albumet, notater skrevet av produsenten, og ikke minst mange tidligere uutgitte bilder. Lekre ting.

Vi kjørte konkurranse og spurte dere etter favorittlåt på orginalplaten. Det hele endte med en klar seier til Detroit Rock City med God Of Thunder på andreplass. Disse får Kiss-album hjem i posten:

Line Marie Abeland, Stavanger

Lise Kristiansen, Oslo

Jostein Bergheim, Fana

Tidenes beste rockedebut? Vi mener det. Hele spillelisten fra kveldens sending her.

Exodus-Metal Command

ZZ Top-Chartreuse

TRC-Heartless

Kiss-King Of The Night Time World

Rival Sons-Until The Sun Comes

What Came From The Sea-Into The Desert

Witchcraft-It’s Not Because Of You

Enslaved intervju

Enslaved-Riitiir

Danko Jones-Legs

Vesen-This Time It’s Personal

The Hex-Machete

Debutalbum-kåring (i stigende rekkefølge):

Ramones-Judy Is A Punk

Rainbow-Man On The Silver Mountain

Kvelertak-Sultans Of Satan

Gallows-In The Belly Of A Shark

Metallica-Phantom Lord

Badlands-Dreams In The Dark

Dio-Straight Through The Heart

Iron Maiden-Prowler

Black Sabbath-Behind The Wall Of Sleep

Guns N’ Roses-Anything Goes

Rage Against The Machine-Bombtrack

Hell Or Hallelujah. Ny Kiss-låt. Vanskelig å være objektiv, så jeg bare dropper å si noe mer om den enn døm selv.

Kiss la ut denne fine videoen laget av Lasse Gretland på sine egne sider her om dagen. Meget flott liten film som leder opp til Kiss-konserten i Kollen i slutten av juni.

(foto: Scanpix/NTB/Reuters Mario Anzuoni)

You wanted the best, you got Kiss… Vi ga vekk billetter til Kiss i Kollen. Vinnerne har nå fått mail i innboksen. Riktig svar på hva Gene Simmons egentlig heter er Eugene Klein eller Chaim Weitz, begge deler (og avarter) ble godtatt. Takk for alle svar!

Det blir litt Mastodon i kveld. Den saken er grei.

Det er på høy tid at vi kjører en coverlåt-spesial igjen. Ikke minst siden Mastodon slapp intet mindre enn to særegne coverlåter på årets Record Store Day i april. Hør begge låtene i kveld, og en hel del andre frekke og nye versjoner av gamle klassikere. Vi gir deg også intervju med det fabelaktige amerikanske hardrock-bandet Rival Sons, som nylig var i Norge, vi gir vekk Kiss-billetter, Do You Love Melena-vinyler og det nye albumet til Municipal Waste, og vi spiller helt ny musikk fra Lakei, Torche og Accept.

Det er vanskelig å fatte det, men Paul Stanley fyller 60 år i dag. Ingenting tyder dog på at hans libido er påvirket av alderen. Pyro føyer seg til gratulantene.

Kiss har nå spilt inn alle sangene til det som skal bli albumet Monster som skal komme senere i år. Her er en liten rapport fra Paul Stanley fra miksebordet. The album kicks major ass. Så da vet vi det.

Det er i dag tyve år siden Eric Carr døde.

Han ble kalt en av de hyggeligste musikerne i rocken, han spilte trommer for Kiss gjennom 80-tallet, og han fikk den slu reven som symbol i bandet. Det første Kiss-albumet Carr deltok på var voldsomme Music From The Elder, så kom Killers, og så mesterverket Creatures Of The Night, før maskene falt med Lick It Up, Animalize og Asylum. Carr fikk også være med på den enorme suksessen med Crazy Nights, før han etter albumet Hot In The Shade fikk kreft og døde 24. november 1991. Eric Carr er også delvis med på platen Revenge, og det albumet er dedikert til den hyggelige trommisen. Pyro minnes Eric Carr med kun gode tanker i dag. Hvem glemmer vel hans fantastiske oppsett oppe en motherfuckings tanks i hine hårde dager?

Takk til Morten Strandberg for tips.

Ace Frehley har skrevet sin første biografi. Bør du ønske deg den til jul?

Ace Frehley har alltid vært en favoritt hos meg. Romfareren var det mest karismatiske medlemmet i Kiss, og det viste seg også at han definitivt var det mest rocka medlemmet. Når det kommer til rock. Og også til alkohol og droger. Selv om man ikke bør sette likhetstegn mellom rock og rus. No Regrets er Ace Frehleys egen beretning om sitt liv så langt, etter at både en tidligere kvinnelig samboer, og ikke minst Gene Simmons, har skrevet bøker der Ace opptar en del av sideantallet. Greit å få en annen side av historien? Definitivt.

Som Kiss-fan, og ivrig leser av alt som har med bandets historie å gjøre, er det mye i boken som er kjent fra før. Det er nesten en selvfølge, ettersom fokuset har vært så stort på bandet nesten hele veien. Forskjellen i No Regrets er at vi får Frehleys versjoner av det hele. Noe som ofte har manglet tidligere. Og som ofte er forskjellig fra andres gjenfortellinger. Nå er nok gitaristens hukommelse ikke blant hans sterkere sider etter mange år med ekstremt rusmisbruk, men det er engasjerende for meg som fan å lese om Space Aces oppvekst og tidlige karriere. Som beviser at Ace er rock helt ned til ryggraden.

Etter hvert dreier historien seg selvsagt inn mot karrieren med Kiss, der svakheten ved at det meste er kjent fra før gjør seg gjeldende. Men fremdeles er No Regrets en morsom bok å lese. Ace har gjort mye dumt, opplevd mye rart, vært nær døden flere ganger enn Nikki Sixx, og har tatt noen avgjørelser som definitivt burde føre til anger. Men som han sier; no regrets. Boken er en del The Dirt, uten like mye galskap som Mötley Crüe klarte å skrive ned (sikkert fordi Ace ikke husker så mye fra sent 70-tall), og en del oppgjør med både misbruk og Kiss-karrieren (og da spesielt Gene Simmons). Simmons får gjennomgå i en hel rekke spydige sidekommentarer, uten at Ace er veldig respektløs, men likevel viser boken den enorme forskjellen både i livsstil og i innstilling til musikken som Ace og Gene har hatt gjennom årene.

Frehleys karriære, og ikke minst voldsomme rusmisbruk, etter Kiss får vel lite plass her, selv om dette kanskje er den perioden jeg vet minst om. Muligens er alle årene gått i glemmeboken, muligens er dette droppet grunnet lite musikalsk produksjon, men et svakhetstegn er det uansett med No Regrets.

Så hvilken følelse sitter jeg igjen med etter å ha pløyet gjennom Aces liv på et par dager? Mest at boken er skrevet omtrent slik Ace fremstår. Happy go lucky og litt ustrukturert. Det er litt av sjarmen, men også litt av svakheten. Ace hopper frem og tilbake i tid fortere enn en tidsmaskin, og fokuserer ofte på lange historier som ikke er så spennende. Men som Kiss-fan er dette en selvfølge i bokhyllen. For rockefans generelt kan det også være en fin historisk gjennomgang av livet til en av de mest ikoniske skikkelsene i musikkhistorien.

Funfact: Wendy Moore, som skrev den famøse boken Into The Void om sine år sammen med Ace, blir bare nevnt en gang i No Regrets. Da titulert som vaskehjelp…