Killswitch Engage skal visstnok gå skikkelig 2000-talls oldschool og gi ut dvd. Slikt liker vi gamliser i Pyro. Her er en smakete bit i form av No End In Sight.

Låten Always handler om å være der for hverandre, og i videoform har det hele blitt til en historie om to brødre som motvillig forsvinner fra hverandre. Pirker litt borti følelses-senteret denne…

Jesse og Adam fra Killswitch Engage plukket favoritter, vi intervjuet Oslo Faenskap og spilte en haug med deilig rock. Hele listen her.

Megadeth-Head Crusher

Airbourne-Live It Up

Kill City Bandits-Kiss Kiss

Iron Maiden-Iron Maiden

Nekromantheon-Blood Wisdom

Uncle Acid & The Deadbeats-Poison Apple

Suicidal Tendencies-Who’s Afraid

Remorse Is For The Dead-Death Would Be A Blessing

Oslo Faenskap intervju

Oslo Faenskap-When I Lie

Judas Priest-Out In The Cold

Haraball-Meat N’ Spirit

Purson-Spiderwood Farm

Killswitch Engage valgte låter i en time:

Killswitch Engage-In Due Time

Kvelertak-Bruane Brenn

At The Gates-Slaughter Of The Soul

Alice In Chains-Rain When I Die

Bad Brains-Banned In D.C.

Meshuggah-Soul Burn

Black Sabbath-Never Say Die

Carcass-Exhume To Consume

The Clash-Janie Jones

Metallica-Battery

To av disse herrene i Killswitch Engage traver ut av skogen og inn i din radio i kveld.

Killswitch Engage var nylig i Norge og gjorde konsert i Oslo. Asbjørn var ringside og backstage for å gjøre opptak til Pyro, og i kveld får du høre resultatet når vokalist Jesse Leach og gitarist Adam D får frie tøyler til å plukke en hel time med favorittmusikk. Jeg kan allerede nå love knallharde låter, norske helter og gamle klassikere når de to brenner løs alt de har av musikalsk krutt. I tillegg får du intervju med det svært lovende og unge norske bandet Oslo Faenskap, du får servert en knallsterk Iron Maiden-konkurranse, og helt ny musikk fra Suicidal Tendencies, Haraball og Uncle Acid And The Deadbeats. It’s ON!

Van Halen (og aller mest Eddie Van Halen) åpnet spesialen om instrumentaler med sin legendariske Eruption, men det ble spilt mye mer gull i kveld.

Slayer-Spirit In Black

Oslo Faenskap-Taste Of Tears

Volbeat-Cape Of Our Hero

Iron Maiden-Holy Smoke

Sodom-S.O.D.O.M.

Haraball-Well, That Passed

Stone Sour-Stalemate

Killswitch Engage intervju

Killswitch Engage-A Tribute To The Fallen

Black Sabbath-God Is Dead?

Orchid-Mouths Of Madness

Instrumental-spesial:

Van Halen-Eruption

Street Legal-The Battle Of Kringen

Rush-YYZ

Mads Eriksen-Journey

MSG-Into The Arena

Scorpions-Coast To Coast

Metallica-Orion

Dokken-Mr. Scary

Red Sparowes-Giving Birth To Imagined Saviours

(foto: Promo/Ross Halfin)

Denne flotte karen dukker opp i kveldens sending. Med bassen sin skrudd til 11.

I kveld blir det eksperimentering i Pyro. Vi skal prøve oss på en hel time med musikk uten vokal. Javisst, fabelaktige instrumentaler i en hel time. Kjente og kjære artister har gjennom tidene laget både lange og korte instrumentaler på noen av sine aller mest bejublede plater, og moderne band som Mogway, Red Sparowes og Isis har vist at instrumentalmusikk kan bygge gode karrierer. Et bredt utvalg fra gitarhelter til fullstendig instrumentale band får du i kveldens sistetime. Spennende…

Vi skal også gi deg den sedvanlige blandingen av nyheter, intervjuer og konkurranser, og i kveld er det Killswitch Engage som blir intervjuet, Volbeat står for premiene og Sodom, StoneSour og Orchid er blant bandene som står for helt ny musikk.

Pyro-favorittene i Killswitch Engage er tilbake med nytt album og ny-gammel vokalist. Vi ga vekk deluxe-utgaven av platen.

Med Disarm The Descent er Killswitch Engage tilbake med vokalisten de startet suksessen sin med. Jesse Leach sluttet for noen år siden, men er altså tilbake på mikrofonen etter at Howard Jones forlot bandet. Vi fikk inn noen doble utgaver av Disarm The Descent-platen der du får albumet pluss fire bonus-låter og en 30-minutters dokumentar på dvd. Dermed kjørte vi konkurranse der vi spurte dere hvem dere liker best av Howard Jones og Jesse Leach, de to vokalistene som har sunget i Killswitch Engage. Ganske jevnt løp, men jeg tror faktisk at ex-vokalist Jones fikk flest stemmer…

Uansett får disse album hjem i posten:

Glenn-Robin Haug, Tomter

Jan Magne Abel Opsahl, Gjøvik

Eirik Vik, Gjettum

In Due Time fra Disarm The Descent i videoformat under.

1. Solid settliste. 16 låter fordelt jevnt på fire album. Det vil si fire fra hver av Alive Or Just breathing, The End Of Heartache. As Daylight Dies og den nye. Det betyr også at forrige studioalbum, bandets andre selvtitulerte, er stråket fra katalogen. Dette var også Adam D inne på da jeg intervjuet bandet før gigen. Jeg kunne gjerne tenkt meg en låt eller to derfra, men det får være så.

Les også: Vinn deluxe-utgaven av nye Killswitch Engage-platen

2. Jesse bar litt sliten i pipene, men han er en energibunt som tar alt igjen i ren skjør innsats, og etter hvert som stemmen varmet seg leverte han hele konserten så deilig som man kunne håpe på. Emosjonelt, supersint, sårt, beinhardt, Jesse tar alle stemningene. Han er en latterlig god frontfigur, sympatisk og på hugget.

3. Når det er sagt, er Adam D underholdning nok i seg selv. Han leverte ingen standup-umiddelbare klassikere i går, den beste var da han dedikerte The Arms Of Sorrow til noen ivrige jenter og sa de skulle få seg en Night Of Sorrow, men han kjører full aerobic og mimikktrening gjennom hele konserten. Samtidig som han flekker frem de røffeste riffene metalverden har sett på 2000-tallet, perfekt koring, growlejokes og litt flexing av biceps.

4. Jeg likte at bandet på en søndag knuste kjapt og effektivt gjennom settet. 16 låter nesten uten pause, bare rett i strupen på første riff og breakdown, og så in-your-face metal. På en fredagskveld kunne jeg tålt mer fjas og prating, men på en søndag vil man ha business.

Les også: Videoen til In Due Time

5 Høydepunkter? Take This Oath var sjukt storslagen, In Due Time er et popmetalmesterverk, åpningen The Hell In Me ga meg bakoversveis, og tittelsporet fra A Bid Farewell ga meg troen på menneskeheten. Samtidig må man trekke frem Life To Lifeless og de andre Jesse-originalene fra Alive Or Just Breathing.

Adam D og Jesse Leach er endelig sammen med full action i Killswitch Engage. Men først fikk vi et pirrende vorspiel med Times Of Grace i 2010. Det var pur, uforstyrret metalkjærlighet.

For tiden går vi utålmodig rundt og tripper og venter på det nye Killswitch Engage-albumet Disarm The Descent. Utålmodigheten kommer av den deilige singlen In Due Time og en oppsikktsvekkende god konsert postmannn Jon og jeg så på Graspop Metal Meeting i fjor.

For som mange vet, er Jesse Leach tilbake i Killswitch Engage, og det kan knapt bli annet enn magisk og hardtslående.

Men dette kommende albumet kom egentlig ikke ut av det blå, for allerede i 2010 ga KsE-sjef og Jesse Leach ut en plate sammen, da under navnet Times Of Grace. Og det er en usedvanlig ogd og undervurdert plate.

Sjekk bare den gigantiske åpningslåten Strength In Numbers, som mer enn noen andre låter (kanskje med unntak av Richie Sambora-soloen i Bed Of Roses) gir meg lyst til å stå på et fjell i baris og rope om kapp med vinden og stormen. Makan til storhet.

Videre er tittelsporet The Hymn Of Broken Man seig, amerikansk metal på sitt beste, The End Of Eternity er så nære som Adam D har vært A Perfect Circle og Tool light, mens The Forgotten One minner oss om hvor nære Killswitch Engage vi er, siden de ga ut The Forgotten året før.

Så hva er forskjellen mellom Killswitch Engage og Times Of Grace? I Times Of Grace får Adam og Jesse mer utløp for sine emo-tendenser, samtidig som det er dystrere og seigere, men også tidvis mer oppløftende og enkelt enn Killswitch Engage.

Det som hvert fall er sikkert, er at The Hymn Of A Broken Man er en latterlig god og vakker plate. Sjekk ut.

Hvorfor ikke bruke påsken til å dykke inn i det kommende Killswitch Engage-albumet? Full stream her.

Killswitch Engage er tilbake med sin gamle vokalist Jesse Leach i front, og slipper sin nye plate Disarm The Descent like over påske. Hele albumet kan høres via spilleren under. Herlig.

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

Killswitch Engage spiller på Rockefeller og har med seg flere gode band. Vi ga vekk billetter. Denne konkurransen er nå ferdig.

Killswitch kommer snart med sin første plate med gamle-vokalist Jesse Leach på mange år, og første smakebit fra platen In Due Time (video nederst i saken) lover ekstremt godt. Platen Disarm The Descent kommer 2. april, og allerede søndag 14. april kan nye låter oppleves på Rockefeller i Oslo. Med seg på turlasset har Killswitch med seg to andre band som låter godt. Engelske Sylosis har allerede gjort seg mer enn bemerket med sin tekniske metal, og amerikanske Heartist er også vel verdt en titt med sin litt mer emosjonelle stil. Tre gode band på en kveld. Gode greier.

Vi ga vekk billetter til denne konserten, og konkurransen er nå trukket. Vinnere har fått beskjed via epost.

Sjekk nyeste Killswitch Engage-video In Due Time under.

Killswitch Engage skal gi ut sitt nye album med gamlevokalisten Jesse Leach i april, men allerede nå pirrer de deg med låten In Due Time. Tungt og godt. Og melodiøst. Selvsagt.

På søndag spiller de på Rockefeller, og der skal vi stå fremst på høyre side og juble og skrike for the return of the king. Vokalisten som sammen med Anders Friden i In Flames definerer hele metalcore-konseptet med skriking og desperasjon kombinert med vakker vokal og intense drømmer.

Her kan du se mottakelsen Jesse Leach fikk da de gjorde comebackshow i 2012. Fun fact: introlåten, “Reunited”, er samme som Faith No More brukte da Mike Patton kom tilbake.

Pyro-favoritter må på vokalist-jakt.

Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at Howard Jones og Killswitch Engage går hver sin vei. Jones var ikke med på bandets siste tur i USA der Phil Labonte fra All That Remains tok over mikrofonen, og bandsjef Adam D laget nylig album sammen med Killswitchs ex-vokalist Jesse Leach under navnet Times Of Grace. Derfor er det naturlig å spekulere i om dette betyr et comeback for Leach som vokalist i Killswitch Engage?

Her er Killswitch Engages melding til fansen som nettopp ble publisert på nett:

“To our family, friends and fans: We have decided to continue on without Howard Jones as the singer of KILLSWITCH ENGAGE. We love Howard and are thankful for the nine years that we’ve had him in the band. Out of respect for everyone involved, we will not be discussing the specific reasons behind this decision. Howard is a part of our family and always will be, and we wish him well.

He has left big shoes to fill, so we certainly have our work cut out for us to find the next singer of KILLSWITCH, something we plan on making priority #1 going forward. Most importantly, thanks to all of you for all the support throughout the years and for sticking by us for all this time. We really do appreciate it and we very much look forward to having a new record for all of you in the not too distant future that we can all be proud of.”

Enda mer godsaker fra Heavy T.O.-festivalen i Canada. Denne gang Times Of Grace som er barnet til Jesse Leach som tidligere var vokalist i Killswitch Engage og Killswitch-sjef Adam D.

Times Of Grace inneholder Adam D. fra Killswitch Engage, samt gamle-vokalisten i KSE Jesse Leach, og kommer i disse dager med sitt debutalbum. Første video ser du her.

Dag to på festival blir alltid roligere enn dag en. Så også i Kvinesdal. Selv om Immortal hadde flammer.

Det er vanskelig å toppe Twisted Sister, Megadeth og Airbourne, men Norway Rock Festival flesket til med et sterkt program også i går.

Alle bilder tatt av Sindre Didriksen. Magikeren bak linsen.

(utdrikkingslag eller rockefestival?)

Det hele startet med Sybreed, men de spilte så tidlig på dagen at jeg da drev og skrev forrige rapport herfra. Derfor startet Pyros dag med Purified In Blood. Som på sin side startet dagen med å kun fremføre låter fra siste platen Under Black Skies. Og det var helt på sin plass, i og med at det er en av de beste utgivelsene i Norge i år.

Purified startet med Thunderheads og kjørte sin sedvanlige utagerende stil gjennom sine femti  tilmålte minutter. Det er alltid moro på konsert med Purified, og gårsdagen var intet unntak. Selv om bandet definitivt gjør seg bedre innendørs enn i skinnende lys, så klarer de likevel å skape god stemning blant de litt lunsj-trøtte fremmøtte. Pluss for å ha inkorporert et svært monster av et orgel på scenen. Det låt like svært som det så ut. Hjemmeseier.

Så var det på tide å ta frem vikinghjelmen og de største blikk-begerne, for neste band ut på hovedscenen var mektige Amon Amarth, som foran en fantastisk flott backdrop av coveret på siste albumet leverte solid og knallhard metal med norrøne tekster. Selv om Amon Amarth ved første lytting kan låte ganske brutalt, så pakker Olavi og resten av Amon Amarth låtene sine inn i svært melodiøst gavepapir. Moderne metal-hits som Guardians Of Asgaard og Twilight Of The Thunder God kom til sin rett på sletten i Kvinesdal, og hundrevis av viking-hender var i været under hele konserten. En bra innsats fra de svært hyggelige svenskene.

Dermed var det Joe Lynn Turner-time. En Pyro-helt av dimensjoner etter sin innsats som vokalist for Rainbow på tidlig 80-tall. Faktisk en av de aller beste rockevokalistene i historien. Og nå fronter han Over The Rainbow som er satt sammen av musikere som alle har spilt i nettopp Rainbow. Utenom gitaristen, som da er Jürgen Blackmore, sønnen til Rainbow-grunnlegger Ritchie Blackmore…. Altså et cover-band. Uansett. Vi fikk se Joe Lynn Turner synge både egne Rainbow-hits, og også en del låter som Ronnie James Dio sang på for bandet. Og det å se Joe Lynn Turner fronte låter som I Surrender, Kill The King, Man On The Silver Mountain, Tarot Woman og Since You’ve Been Gone var rett og slett magisk. For en total hit-parade!

Fun-fact: Joe Lynn Turner er pitteliten. Og da mener jeg pitteliten. Men synge, det kan han.

Neste band ut heter Killswitch Engage, og har opparbeidet seg en kraftig fan-skare de siste årene. Dermed var det godt med folk som så amerikanerne kjøre gjennom de beste låtene fra sine siste plater. Jeg har aldri helt klart å få tak på Killswitch Engage. Blandingen av hard metal og softe partier har alltid virket noe forvirrende, men det er ingen tvil om at bandet leverer live. Skjønt all løpingen og vitsingen til Adam D begynner å bli litt enerverende etter en stund. En naturlig avslutning kom med versjonen av Holy Diver, som helt klart ble et av høydepunktene på Norway Rocks andre dag.

Dermed var alt duket for mørketid med Immortal. Trist nok måtte jeg droppe første halvtimen av Blashyrks store sønner, og gir dermed tastaturet over til Heavy-Bård som gir deg det du trenger å vite om Immortals konsert.

Deilige iskalde gufs. Immortal åpnet porten til Blashyrkh og slapp løs en horde av metal-hits hentet fra bandets siste utgivelser. Bortsett fra noen små gitartekniske problemer ble konserten en parademarsj fra begynnelse til slutt. Ondskapens akse satt i system. Et strålende eksempel på black metal i stadionformat, og da Immoral peiste på med Damned In Black og One By One var det bare å bøye seg i støvet for satanisk norsk metal.

Dermed er Totto tilbake på tastaturet, og kan melde om at Slash er en veldig hyggelig kar, og at du i høst vil kunne høre den karen plukke favorittmusikk i en time på Pyro. Men nok om Slash for now. Mer om ikonet lenger nede på siden.

Kamelot er et band jeg aldri har hørt særskilt mye på, men jeg har registrert at de gjennom masse turnering har klart å bli et av verdens største melodiøse metal-band. Den norske vokalisten Roy Khan gjør sitt ytterste for å underholde publikum, som har møtt opp i store mengder, og det er overhodet ingenting å si på kvaliteten på musikerne, lyden eller pyro-showet. Det er bare det at jeg ikke har en stor plass for symfonisk power-metal i hjertet mitt, og dermed blir det også urettferdig å skulle felle noen dom over bandet. Publikum elsket konserten. Det er nok en god indikator på kvaliteten.

Mye peking på området. Bra.

Mens jeg ventet på at dagens andre cover-band skulle entre hovedscenen svippet jeg en tur innom telt-scenen der  svenskene i Lillasyster gjorde en av dagens beste konserter. Vokalist Martin hadde fått prolaps i ryggen, og måtte sitte på scenen, men likevel leverte Lillasyster et monster av en konsert som nesten fikk teltet til å ramle i bakken. Enorm stemning og et takknemmelig band. Nesten litt rørende.

Så var det på tide. Slash var i bygden. Allerede på hotellet da jeg skulle intervjue Slash skjønte jeg at dette er en big deal for arrangørene. Vakter overalt og generelt nervøs stemning. Rart egentlig, ettersom Slash alltid har fremstått som en jovial type. Men jeg lar musikken snakke, og det ble en herlig time sammen med Slash, vokalist Myles Kennedy, og et band som virkelig knuste på. Vi fikk noen av de bedre låtene fra Slashs nye solo-plate, som Ghost, By The Sword og Back From Cali, vi fikk Velvet Revolver-musikk, vi fikk noe som jeg tror må ha vært Snakepit-låter, og  vi fikk ikke minst svært gode versjoner av Civil War, Sweet Child O’ Mine, Paradise City, Nighttrain og Rocket Queen.

Myles Kennedy leverte som han aldri skulle gjort annet enn å synge GN’R-klassikere, og akkurat der og da savnet hvertfall ikke jeg Axl Rose. Slash solo kunne fort endt som et halvdødt coverband, men slik Slash fremstod i går virker dette som en klar suksess.

Norway Rock Festival har nå arrangert to dager med flotte musikalske opplevelser, og det må også sies at selv om festivalen har vokst gigantisk rent line-up-messig i år, så er det ingenting som tyder på at arrangøren ikke har kontroll. Lite køer, god stemning, hyggelige frivillige og nå også fint vær. Som Heavy-Bård sa det i går; jeg elsker denne festivalen.

Litt ekstra bilder, sier du? You got it.

Torkjell i Audrey Horne er begeistret. Enten for Slash eller for Totto. Eller begge deler.

Heavy-Bård vil gjerne shoppe spandex, men tør ikke helt…

Heavy-Bård i buss på vei til området. Merk flott Municipal Waste-shirt. Ekte.

Arve fra Enslaved/Audrey Horne sammen med Heavy-Bård. Det må bemerkes at dette bildet er tatt under Kamelots konsert. Elsker de Kamelot eller elsker de hverandre?

Joe Lynn Turner. Liten, men flott.

Tommy i Purified In Blood. Stor, men flott.

God stemning på Purified In Blood.

The Matrix?