Vi intervjuet Danko Jones, vi fikk Ask fra Kampfar til å plukke musikk, og vi dro til med en herlig liste med låter. Sjekk her.

Accept-Breaker

Nashville Pussy-Up The Dosage

Aura Noir-Fed To The Flames

Cleaver-The Stench Remains

Periphery-Zero

Muse-The House Of The Rising Sun

Vingulmork-The Long March

Alien Ken-Wrath Of Noro

Danko Jones-intervju

Danko Jones-I Believed In God

Enslaved-Riitiir

Lucky Malice-Dissonans

Imperial State Electric-Underwhelmed

Ask fra Kampfar:

Kampfar-Svarte Sjelers Salme

Morbid Angel-Blessed Are the Sick/Leading the Rats

Obituary – Chopped In Half

Slayer-South Of Heaven (live)

Dødheimsgard-Ion Storm

Death-1,000 Eyes

Manngard-Horrordementia

Scott Walker-Cossacks Are

Obliteration-Ingesting Death

Herren til høyre ser skumlere ut enn han er. Ask fra Kampfar er hovedgjest i kveldens sending.

Kampfar har nyss sluppet det meget fine albumet Djevelmakt, og trommis Ask har fått oppgaven med å plukke eldre og nye favoritter i en hel time hos oss. Det hele skjer i kveldens sistetime, og vi kan love både dødsmetal, kunst og kultur. Og mye god stemning. Vi skal også intervjue en som er proppfull av god stemning, nemlig Danko Jones, og vi skal spille helt nytt fra Nashville Pussy, Imperial State Electric og Periphery.

Kiss fikk avslutte vår følsomme spesial som handlet om barnekor i tungrocken, men vi hadde mye mer å by på. Hele sendingen kan høres i reprise via Nrk radiospiller, og spillelisten kan du lese her.

Jane’s Addiction-Underground

Periphery-Feed The Ground

Mindgrinder-The Decipherer

Still Shaking-BDIY (Bergen DIY)

Backyard Babies-Pet Semetary

Kal-El-Quasar

Legion Of The Damned-Black Baron

Grimskull-Iron Eyes

Kampfar-intervju

Kampfar-Swarm Norvegicus

Metallica-Stone Cold Crazy

Imperial State Electric-Eyes

Jagged Vision-Spiritual Invasion

Barnekor:

Alice Cooper-Schools Out

Machine Head-Who We Are

U.D.O – They Want War

Dio – Throwaway Children

P.O.D.-Youth Of The Nation

Savatage – Streets

The Skids-Circus Games

Europe-Let The Children Play

Mother Love Bone-Stardog Champion

Kiss-Great Expectations

Vi ser på fenomenet barnekor i tungrocken i kveldens sistetime. Alice Cooper har benyttet seg av den slags triks.

Barnekor er ikke veldig vanlig i den harde delen av rocken, men av og til lurer artister inn noen søte små stemmer for å skape en solid effekt i musikken sin. Den store eksponenten for det hele er produsent Bob Ezrin som med Pink Floyd, Kiss, Alice Cooper og flere har durt på med barnekor på store og legendariske utgivelser, men også mange andre har benyttet seg av trikset. Vi dykker ned i temaet i kveldens sistetime. Kan bli sterkt. Vi skal også intervjue Ask fra norske Kampfar som nok en gang overbeviser med sitt helt ferske album Djevelmakt, og vi skal gi deg nytt fra Imperial State Electric, Legion Of The Damned og Periphery.

Norske Kampfar følger opp suksessen med Mare på forbilledlig vis. Hør hele Djevelmakt her.

Det begynner å bli noen år siden Kampfar overbeviste solid med sin Mare-plate, og Djevelmakt har vært klar siden juli, men det har tatt tid å få klarert coverbildet som er laget av en avdød polsk kunstner. Men nå er Kampfars nye musikk snart her.

Slippedato for Djevelmakt er 27. januar, og noen kjappe lytter på resultatet har gjort oss mer enn fornøyd. Nå kan du høre hele Djevelmakt noen dager før slippedato. Vi anbefaler at du lar deg rive med. Se og hør også opp for både intervju og en hel time med Ask fra Kampfar på et Pyro nært deg de kommende dagene.

Beklager den elendige overskriften. Kunne ikke dy meg. Norske Kampfar overbeviste godt med forrige album Mare, og helt i slutten av måneden kommer oppfølgeren Djevelmakt ut. Forvent deg mye Kampfar på Pyro fremover. Svarmus Norvegicus fra albumet ser og hører du over.

Norske Kampfar overbeviste godt med sin Mare-plate for noen år siden, og nå er de snart tilbake med Djevelmakt som kommer via Indie Recordings i slutten av januar. Albumet har surret i bilstereoen min de siste dagene, og kan trygt forhåndsanbefales. Første låt ut via tekstvideo er til Mylder. Mørkt.

Behemoth, Vreid, Kampfar og Mongo Ninja på en kveld i Oslo i slutten av juni. Stas. Vi ga vekk billetter, og vinnerne har fått beskjed via eposten sin. Gratulerer.

Fire svært gode band inntar scenen på Rockefeller i slutten av juni. Fire Walk With Me ekspanderer.

Fire Walk With Me er turnékonseptet som søker å gi metalfans over store deler av landet mulighet til å se fine pakker med band flere ganger i året. Så langt har det dukket opp turer med Skeletonwitch, Aura Noir og Nekromantheon, samt en pakke med Einherjer, Vreid og Kampfar. Og nå er det duket for den første endags-festivalen til Fire Walk With Me. 28. juni står de polske mestrene i Behemoth øverst på plakaten, mens Vreid, Kampfar og Mongo Ninja backer for fullt. Jeg sendte i vei noen spørsmål til Jarle Kvåle, som både driver Amber Booking, som står bak konseptet, og som også spiller i Vreid.

Fortell litt om konseptet, hvorfor lage en ny festival?

Vi på Amber Booking ønskte å få mer aktivitet på live-fronten i Norge, og startet Fire Walk Wih Me- konseptet i fjor høst. Vi slo oss sammen med Metal Hammer, og satte opp noen snasne pakker. Disse rundene gikk veldig bra, og vi bestemme oss også for å ha en festkveld i nye og ne. Første kveld blir 28. juni på Rockefeller med selveste Behemoth på toppen av plakaten. Tanken vår er å få kontinuitet på bra metal-kvelder rundt omkring landet,  der vi presenterer nasjonale og internasjonale band av ulike størrelser.

Er det konkrete planer om å arrangere flere slike store fester, om det går bra denne gangen?

Vi vil sette opp flere turner og kvelder framover. Størrelsen på banda vil variere, og det er også hensikten. Vi vil være en arena for bade små og store band, og kunne tilby publikum både “overlords & underdogs”.

Hvorfor akkurat disse bandene denne gangen?

Vi ville ha fete live band, og band som utfyller hverandre. Dette er alle etablerte band som leverer varene live. Men vi ønsker også at et mer uetablert band skal slippe til på denne festkvelden, og har derfor laget en konkurranse sammen med Metal Hammer der band kan melde seg på for å få åpne kvelden. Det blir også Metal Hammer Vorspiel på Rockefeller fra kl. 18 denne kvelden, og der kommer DJ Sindre fra Nekromantheon til å fylle sommerkvelden med smekre metallåter.

Kampfar gir deg norsk blackmetal på sitt beste. Vi intervjuet bandet denne uken i Pyro. Hør innslaget her.

Kampfar har holdt på siden tidlig 90-tall, og leverer fremdeles store doser glitrende black metal. I fjor slapp de det svært gode albumet Mare, de turnerte i Norge sammen med Vreid og Einherjer, og de var også på tur til USA. Jeg tok en prat med Ask og Dolk fra Kampfar (de to til høyre på bildet), og resultatet kan du høre her.

Kampfar intervju

(foto: Per Ole Hagen/Nrk)

El Caco var gjester i en hel time, og vi intervjuet også Kampfar. Mye norsk. Najs det.

Rollins Band – What’s The Matter Man

Orange Goblin-Red Tide Rising

Van Halen-She’s The Woman

Lamb Of God-Ghost Walking

Accept-Bucket Full Of Hate

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre

Ribozyme-Presenting The Problem

Kampfar intervju

Kampfar-Ildstemmer

Motörhead – Waiting For The Snake

Kvelertak-Fossegrim

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent

El Caco-Disconnect

Sick Of It All-Maladjusted

White Zombie-Thunder Kiss ‘65

Nirvana-Something In The Way

Placebo-The Bitter End

Jane’s Addiction-Mountain Song

Deftones-You’ve Seen The Butcher

Metallica-Master Of Puppets

Mastodon-Blood And Thunder

(foto: Jørn Veberg)

Et av landets desidert beste band kommer på visitt i kveld. Men vi har mye mer enn det på planen.

El Caco altså. For et orkester. Gang på gang overbeviser de med sin deilige rock både på album og fra scenen, og vi haler dem nok en gang i studio for å la dem fortelle hva som har inspirert den litt mørkere og roligere nye platen. El Caco plukker en time med inspirasjonsrock for deg i kveld. Vi skal også prat med noen andre som har holdt på lenge. Faktisk lenger enn El Caco. For norske Kampfar startet allerede på tidlig 90-tall, og er et av de beste black metal-bandene der ute. Sisteplaten Mare overbeviste stort i fjor, og vi intervjuet bandet da de turnerte i Norge i fjor. Legg til at vi gir vekk Lamb Of God-album, og at vi spiller helt ny musikk fra Nekromantheon, Orange Goblin og Van Halen. Rock it!

(foto: Adam De Gross)

Kampfar ga tidligere i år ut den svært gode platen Mare, og i midten av november skal de ut på tur i Norge med Vreid og Einherjer. Vi ble så pirret av det hele at vi serverte de ti spørsmålene til vokalist Dolk.

1. Hvem er du og hva skjer?

Dolk, vokalist i Kampfar. Snart legger vi ut på ”Fire Walk With Me Tour” rundt omkring i Norge sammen med Vreid og Einherjer.

2. Den første platen du kjøpte?

Det må ha vært Kiss Alive II.

3. Er det band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Hehe… Det er vel egentlig ikke et band men kanskje en artist ved navn David Bowie. Tror nok noen av mine bekjente ville blitt litt sjokkert over å se samlinga mi der.

4. Taco , lefse eller skjell?

Skjell (har taco-teknikken inne).

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

I Tsjekkia ble det servert ustekt loff (dvs deig)  med en fleskeknoke med kun fett som lå og bada i en slags surkålsuppe. Tror den kommer på topp-lista hvert fall, haha..

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Iron Maiden, av den enkle grunn at jeg ikke vil bli drept av min gode venn Frode i bandet Krakow.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

A fine day to die av Bathory er selvskreven. Sove-sangen av Fantorangen fordi det er mine barn som betyr mest, alle andre kan dra til et visst sted hvis de mener noe om det…. Ravenheart av Kampfar må faktisk også inn, fordi den er så forbanna personlig at kun de nærmeste vil forstå det.

8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Dongeri uten tvil! Fordi helt siden starten har det vært meg! Jævlig morsomt dette med mine “tighte svarte dongeri” egentlig. Da vi starta å spille live med Kampfar hadde jeg som alltid mine trange svarte bukser på, og på den tiden var jo det helt feil i visse kretser. Du vil ikke tro alt det peset det ble angående de buksene. Det gikk jo ikke an å ha slike bukser (akkurat slik som black metal har vært alltid egentlig, du skal være din egen konge og følge din egen vei, men så fort du gjør det så får du ”stryk” haha… snakk om dobbelmoral…). Uansett, når jeg så en gang rundt 2008 glemte mine bukser hjemme i Norge før et show i Tyskland , så måtte jeg spille i noen army-aktige svarte bukser. Så kom faen i meg peset igjen. Men denne gangen gikk det på det motsatte. Dolk skulle jo spille med tighte jeans, og ikke svarte vide army-bukser…

9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Kan ikke leve uten, enkelt og greit!

10. Beskriv musikken din på en linje, og skriv hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Den gamle beskrivelsen fra 94 ”Norse Pagan Folklore Metal” er fortsatt beskrivende egentlig. Men på grunn av at spesielt nordmenn misforstår denne denne beskrivelsen, så kan de jo godt sjekke ut at Kampfar handler i hvert fall ikke om det Korpiklaani og Finntroll driver med om dagen. Vi kommer fra black metallen og vil alltid forbli der!

Sjekk datoer for turneen sammen med Einherjer og Vreid under, og sjekk tittelkuttet Mare her:

Kampfar-Mare

Kom og spaser med ilden. Pyro serverer et par spørsmål til Jarle fra Vreid foran den forestående turen sammen med Einherjer og Kampfar.

-Fire Walk With Me, hva er konseptet og hvorfor er navnet hentet fra Twin Peaks, blir det like crazy og skummelt?

Dette er eit konsept frå oss på Amber Booking der me vil sette opp turnepakkar med feite metal- eller mørke rockeband, og spre dette utover landet vårt. Kvar pakke vil bestå av 3-4 band og kvar runde blir på 4-8 konsertar. «Fire walk with me» er jo eit slagord som mange kjenner til, og er ganske treffande for dei fleste band i denne sjangeren. Crazy & skummelt? I aller høgste grad, som ein fusion av Nadine & «log»-lady.

-Det er tre herlige band som skal ut på tur, er det du som selv har plukket de andre bandene?

Ja, det er eg som har plukka banda. Alle tre banda er nye signeringar på Amber, og då tykkte med det var greit å presentere desse i Vol 1. Det er band med lang fartstid, og som i dag står fram meir vitale enn nokon gang. Alle tre banda har sleppt nye album i 2011, og «V», «Norrøn» og «Mare» har alle fått strålade omtalar. Dette er band med ein sterk identitet og som kler kvarande godt. Blir nok ein heidundrande kveld på lokalet detta, så det er berre å grave seg ut av sofaen i haustmørket.

-Siden dette da er volume 1, betyr det at vi kan forvente oss flere slike turer?

Absolutt. Me jobbar i desse dagar med vol 2 og 3, som me håpar begge vil ta stad i første halvdel av 2012. Me er i kontakt med ei rekkje band, og det er stor interesse både frå band og arrangørar til konseptet. Me håpar å kunne annonsere «Fire walk with me vol 2» ganske snart.

-Hva skjer ellers i Vreid-leiren for tiden?

Det har vore bånn gass gjennom heile 2011. Det starta med sleppet av «V», etterfylgt av headliner-turnear i Noreg, Europa og Nord-Amerika, pluss ei rekkje festivalar. No har me faktisk ein 2 måneders «pause» der me set nye ungar til verda, jobbar med nytt materiale, og øver inn eit heilt nytt sett til «Fire walk with me» blant annet med låtar me ikkje har spela før, eller er lenge sia me har spelt. Rett etter turneen så reiser me til Russland for vår første konsert der saman med Einherjer.

For 2012 har me nå dag annonsert eit heilt nytt prosjekt. Den indiske koreografen og klassiske dansaren Rukmini Chatterjee set opp stykket «Questionings», som er ein forestilling basert på musikken og tekstane til Vreid, indisk klassisk dans & musikk, og ny teknologi med dei franske artistane Idun. «Questionings» har verdspremiere i Kamani auditorium i Delhi 26 mars 2012, vidare skal me gjere fleire forestillingar i India og Norge, der me avsluttar med 2 forestillingar på Operaen i Oslo 8 & 9 Juni 2012.

(oppvaskmøte backstage)

Plutselig dukket det opp herlige bilder og ditto tekst fra Vreids pågående tur i USA. Vi kjører på!

VREID NORDAMERIKA TOUR 2011, DEL 1

Så sitter ein på ei vegskulder utanfor Vancouver i Canada. Tradisjonen tru har dekket på turnebussen eksplodert, og me ventar på nytt. Pausen brukar eg til å reflektere litt rundt Nord Amerika-turneen vår så langt. Kyrkjekonsert, dau røyskatt, tattoveringsmaskin, allsang, orkan, dedikerte fans & bading er vel det første eg tenkjer på når eg prøver å reflektere over turneen så langt.

(home sweet home)

Dag 1 Toronto:

Austkysten er nett råka av jordskjelv, det er tornado-varsel når me kjem til Toronto, og trusselen om orkanen Irene er over alt. Velkommen til Nord Amerika. Vel, vel, vær til side. Første konserten i Toronto går bra. Dedikerte fans, og godt merchandise salg gjer at dette lovar bra. Ikkje ein gang tidenes mest elendige måltid med kalde nudlar legg ei demping på energien ein har ved turnestart.

Dag 2 Montreal:

Feit by rett og slett. Konsertlokalet er fylt godt opp og stemninga er magisk. Det er allsang frå første sang, og liten tvil om at dei har venta lenge på Vreid & Kampfar. Rett og slett ein høydare av ein konsert. Etter slike konsertopplevalsar blir ein gjerne litt matt, og blir berre sittande og gape. Takk Montreal.

(Sture the donut king)

Dag 3 Kingston:

Orkanen Irene rullar oppover austkysten. Vi får beskjed om at New York er stengt for innfart, og at konserten vår der neste dag er avlyst. Det er utruleg bittert. NY-konserten er kanskje den viktigaste på heile turneen. Fullt hus og stort presseoppbud, men slik gikk det ikkje. Moder jord la nok ei gang hindringar i vegen for Vreid. Uværet er i ferd med å nå Kingston, men ein del utskremede sjeler har uansett teke turen til dette knøttet av ein klubb. På fremste rad står ei tenåringsjente og spring gjennom konserten, utvilsamt at ho hadde fått i seg noko som måtte ut igjen. Vreid, no og som aerobic band.

Dag 4 Cleveland, fridag:

God middag, drinkar & hotell. Zzzzzzzzzzzzzzz

(day-off i Cleveland)

Dag 5 Cleveland:

Full av overskudd og klar for konsert i Clevland. Utafor klubben møter me folk som har kjøyrt frå New York ( 8 timar) sidan konserten der blei avlyst. Respekt rett og slett. Publikum er ikkje det største denne kvelden, men vanvittig dedikerte. Utvilsamt mange die hard Vreid & Kampfar fans i salen. Kvelden høgdepunkt blei dog oppvarmingsbadet Silver Skull. Beståande av 2 gutar på 12 & 17 år med ei attitude eg ikkje har sett på lenge. Silver skull er det nye blodet.

(Silver motherfuckin’ Skull)

Dag 6 Chicago:

Brukte dagen i byen. Oppe i Sears Tower 412 meter over bakken, ikkje så værst. Før konserten treffte me artisten David Rich. Han hadde laga nokre fantastiske presangar til til oss: Vreid tattoveringsmaskin, lighter, maleri & Valfar action figur. Svært overraskande og utruleg fett. Etter konserten fekk me overrakt ein bamse og ei kjekspakke frå 2 unge jenter frå New Orleans. Tidlegare på dagen hadde dei overrekt Kampfar nokre vel så fine presangar. Eit bursdagskort & ein dau røyskatt, ikkje værst. Konserten gikk veldig bra, bra klubb og bra trøkk i folket.

(Valfar actionfigur!)

Dag 7 St.Paul:

Tilbake på klubben med backstagen frå helvete. Her snakkar me likkjellar, der det er foreviga koselege helsingar frå våre venner i Enslaved på trappa opp til scena:-) Fekk oss ein bedre middag på italiensk restaurant, eit nærmøte med dei lokale ekorna og ein midt på treet konsert. St.Paul er sjeldan ein høydare, bortsett frå at det virkar som om heile byen er i slekt med deg. Å være norsk i denne byen har stor status, og alle har eit søskenbarn på Gjøvik. Fekk og nye Vreid plekter levert, kvite sådann, frekt!!

(plekter-craze!)

Dag 8 Winnipeg:

Grensekontroll og inn i Canada igjen. Innkjøp av Ipad, og då gikk den dagen… Me spela i ein kinosal. Måte vente med load-in då den lokale 4. klassen hadde kinoframvisning.. Lokalet var spesielt, men veldig bra. Salen fylte seg raskt opp, og Winnipeg blei ein strålande konsert. Stor stemning & ungt publikum. Ein real Black & Roll kveld.

(cinematic blackened metal)

Dag 9 Regina:

For eit høl. Staden osa av tristheit. Klubben var bra, men oppmøtet og publikum var labert. Rett og slett ein seg konsert. Var svært lite anna å finne på, og dette prega tydlegvis lokalbefolkniga. Daudt som i grava. Dog eit høgdepunkt; 1-0 til Norge over Island. EM nærmar seg.

Dag 10 Edmonton:

Medan konserten i Regina var i ingenmannsland, var denne klubben midt i party street. Her yra det av folk og feststemning. Dette forplanta seg inn på klubben & konserten vår. Masse folk og fullt trøkk frå første sekund. Publikum var tydleg blodfans, og dei gav ein fantastisk energi. På første rad var det alt frå headbanging til hyling & tafsing, til jenter som klina. Rett og slett eit antropologisk stilstudie. Vreid var verkeleg på hogget denne kvelden, og eg føler at me leverte ein av våre beste konsertar. Edmonton var magisk.

Dag 11 Kelowna:

Kel….kva??? Akkurat. Hadde aldri høyrt om plassen. Men snakk om perle. Som ein blanding av fagre Sogn & Spania. Mektig snøkledde fjell, store innsjøar, skog, kaktus & 30 grader . Ikkje rart dei kallar staden for Canadas Hawaii. Rett etter annkomst reiste me på stranda for eit forfriskande bad. Overraskingi då me såg klubben var mildt sagt stor. Me skulle spele i ei kyrkje ( tidlegare kyrkje). Backline ble rigga, lysriggen var mangefull, og bestod stort sett av alterlys. Men konsert blei det. Kyrkja fylte seg bra opp, og energien av intens. Å stå på kyrkje alterert å spele metal på ein søndagskveld, medan pulikum går bananas og moshar rundt på kyrkjegolvet var mild sagt spesielt. «One for the books».

(Kelowna, Canadas Hawaii)

Nord Amerika er definitivt ikkje som Europa. Mangfaldet og absurditetane er større. Dedikasjonen til folket er heilt fantastisk, og dette løftar konsertane fram på ei heilt spesiell måte. Men ein veit aldri kva som ventar rundt neste sving. Vel, no ventar me først og fremst på eit nytt dekk, så håpar me Vancouver ventar rundt nest sving. Gir lyd frå oss igjen på slutten av turneen.

Jarle

(Jørn gjør i buksen 412 meter over bakken i Chicago)

(nye sceneantrekk)

Vi takker og bukker for en flott serie med rapporter fra Vreids tur gjennom Europa. Jarle gir deg siste rapport. All hail Vreid-brigaden!

Dag 12: Montpellier, Frankrike

Klubben ligg ikkje ved havet som me hadde håpa på , men heller på eit mindre attraktivt industri-område. Backstage er ein utendørs/brakke-rig, men med deilige 25 grader så funkar det heilt utmerket å køyre sigøynar stil. Me får jobba vidare med vår tribute til Enslaved, og den byrjar no å ta form. Gler oss til å gå i studio å recorde denne. Konserten blir ei surrealistisk oppleving. Først rad består av eit galleri av die hard fans, nokon som er så uptight at dei ser ut som statuer og ein kontaktsøkande dverg som ser ut til å nærme seg pensjonsalder. Det utviklar seg til tider til hysterisk moshing, men scenevaktane i form av lokale Hells Angels-prospekts styrer situasjonen med myndig hand. Då me ikkje får den avtalte nattmaten etter konserten, så er det stor glede når me finn ein døgnåpen McDonals på veg ut frå venuen. Det er kun drive-in som er åpen, og det ser utvilsomt segt ut når vårt fylgje på 22 over-svoltne dannar ei rekke mellom bilane. Framfor oss har me ei gruppe sigøynarar som held liv i heile køen med vill dansing og herjing. Samla må dette vere eit absurd syn for dei ansatte i burgersjappa i Montpellier denne natta.

(backstagen i Montpellier)

Dag 13: Paris, Frankrike

Paris din gamle…. Det er vår 6. konsert i den franske hovudstaden, og konsertane her pleier alltid å vere veldig bra. Dette blei ikkje noko unntak, tvert imot. Eit av turneens definitive høgdepunkt. Kubben er kanon, showet ser veldig bra ut, og alle band fekk knall respons. Publikummet i Paris er eit av Europas aller beste publikum å spele for, og denne kvelden går inn i historiebøkene som ein av dei store konsertopplevingane for vår del. Dagen i Paris blei brukt på cafe og til å besøke kyrkjegarden der bla Jim Morrison & Chopin ligg gravlagt. På natta festa me oss ut av Paris og sette kursen nordover. For nokre enda kvelden i ein trailer med storfe-kadaver på veg til Belgia…

(Morrisons grav)

Dag 14: Vosselar, Belgia

Siste dag på turneen med dei andre banda. Me har ein dag til på vegen med festival i Leipzig, medan dette var siste kveld for dei andre banda. Dagen blei brukt til å handle på den lokale metal-sjappa og å legge seg på fortauet i sola for å slappe av. Konserten denne kvelden blei meir ein kabaret enn ein konsert. Det eine støntet avløyste de andre, og ein naken bergensar hadde ein meget sentral rolle i kveldens off-Broadway show. Oppmøtet var igjen supberb, og publikum storkoste seg på denne alternative konsert-kvelden. Merchsalget blei faktisk turneens beste, og det er deilig å stå ribba tilbake for t-shirter etc.. når turneen sluttar. Denne turneen har gått skinner frå dag 1, og me må berre få takke vårt fantastiske reisefylgje i Kampfar, Krakow & Secrets of the moon. Strålande band og suverene folk som har vore ein fryd å herje rundt i Europa med.

(Krakow ville ikke hjem)

Når me i tillegg har med eit suverent crew som ordnar alt og meir til for oss, og har hatt eit strålande oppmøte på konsert etter konsert, då er det berre å brøle eit runande TAKK til alle som har sørga for at dette blei kanskje den beste turneen me nokon gang har gjort. Då gjenstår det eit oppdrag; Wave Gotic Treffen i Leipzig i morgon, som blir for ein dessert å rekne.

(allsidig crew)

Dag 15: Leipzig, Tyskland

Då var det ut av våre kjære nightliner «den raude baron», som har gått som ei klokke, og over i ein van, segt!! Bortskjemte som me er blitt tykkjer me det er drit å kjøyre i van, men det er greit på Autobahn der dei 500 km. kan tilbakeleggast på knappe 5 timar. Autobahn er er vel ein av dei få bra tinga som blei utvikla av eit visst tysk regime nokre tiår tilbake, men her har me jaggu noko å lære i samferdsle u-landet Noreg. Samferdsle-politikken i Noreg er noko eg i raseri kunne skreve like mange bøker om som ei viss dame har skreve om (soft) isfolket, men eg skal halde meg til det eg kan. Kvar var eg, jau på veg til DDR. Svoltne som ulvar var det stor stemning då me fann ein kafeteria ved autobahn. Grosser frühstuck blei umiddelbar bestilt. Skuffelsen var dog mastodon når ein fekk servert eit stk. inskrumpet rundstykkje som var seigare enn eitkvart stonerband + 1 stk. askegrå ost og 1 stk. sur salami. Servert uten drikke er dette det stusslegaste møkka-måltidet eg har fått servert. Kvalmen overtok umiddelbart, og fjerna i det minste svolten. Vel framme i Leipzig var Wave Gotik Treffen som forventa. Eit aldri så lite freakshow med folk i alle aldrar og fasongar iført meir eller mindre klede av skin, lær og pels. Festivalen var ikkje akkurat vårt kjernepublikum, og då var det desto gledelegare at det strauma på med folk til konserten vår. Vel 1000 stk gav jarnet, og sørga for at me fekk ein knall avslutning på turneen.

(pakking av bil er som Tetris)

Dag 16: Heim, Norge

Siste etappe var fly frå Berlin heim til Gardermoen, der me som alltid måtte springe rundt halve flyplassen og leite etter gitarane som som vanleg tok ein evigheit å levere. Å reise på turne er ei fantastisk oppleving, særleg når ein turne har gått så på skinner og vore så suksessfull som denne. Men det aller beste med å reise på turne er faktisk å komme HEIM. Å komme heim til familien sin er ubeskriveleg deilig, sin eigen dusj, dass, eiga seng og ikkje minst den gode gamle norske maten som ein fantaserer om etter berre dagen på vegen. Heimkomsten blei feira med raspeballar & saltakjøt av yppertse klasse, og ein forfriskande skogstur. No er det 3 veker med litt studiojobbing & feriering før festival-sumaren brakar laus. 7 juli reiser me til Tyskland igjen, og så går det slag i slag helg etter helg fram til Nord- Amerika turneen som startar 25 august. Håpar me sjåast på vegen. Vreid brigaden trer av for denne gang.

(hjemme aller best)

Vreid med venner er på frekk tur gjennom Europa. Les del tre i den pågående reiserapporten her.

Vreid Blog del 3:

Dag 8: Katowice, Polen

Welcome to hell! Dagen starta med at bussen blei stoppa av polsk politi. Etter ein times meininglaus inspeksjon fekk me køyre vidare. Når me kjem til venuen er stemninga god. Klubben ser veldig bra ut, og me ser fram til vårt første show i Polen. Men så møter me ein lobotomert nepeskalle av ein promotør. Dagens show var ein del av ein festival, og promotøren har ikkje kjøpt flybilletter til dei andre banda som skal spele, og hevdar han ikkje har peng til å betale oss då kontoen hans er sperra. Vår strålande turnemanger Dolores prøver å forhandle med denne nepeskallen i 5 timar, og får lovnad på lovnad om at det skal ordne seg. Men til slutt er nok, nok. Flasker singlar vegger imellom og me skal fyre opp bussen for å komme oss avgårde då klubbeigaren kjem springande. Han vil redde situasjonen ved å betale oss ut hyra mot at promotøren må skrive over noko eigedom han eig til klubbeigaren. «Spinal tap» anyone?? Til slutt får me faktisk hyra i cash, og kan rigge opp til konsert. Konserten går veldig bra. Alle band får knall respons frå publikum, og det er mykje energi som må ut på scena denne kvelden. Dog er ikkje konserten heilt fri frå Spinal Tap sekvensar heller. Røykmaskina henger seg opp, trommisen vår Jørn ser ikkje cymbalane sine, og me har problem med å finne vegen av scena i røykhavet. Puh, for ein dag. Då er det deiligt å kunne sette seg på utendørs backstage med iskald pils, pizza og 25 grader kl 12 om natta. Allright, dermed var land nummer 22 invadert.

(polska policia)

Dag 9: Berlin, Tyskland

Varmen følgjer med oss vidare inn til gode gamle Berlin. Når me går ut av bussen så er det som å gå inn i ein bakarovn. Det blir stor glede når me finn eit vaskeri på klubben og får rensa opp garderoben. Litt mindre glede då undertegna oppdagar at han har levert scenebrok med 1500 kroners øyreproppar til vask. Segt!!!!! Berlin er ein av mine absolutt favorittbyar; historie, godt øl, god mat, greie prisar, kulturell metropol, ja rett og slett ein ufatteleg treveleg storby. Denne gangen blir det ikkje tid til dei store utfluktene, men me får ribbe til middag og har ein strålande bakgård med øltelt. Der riggar eg til min eigen White Russian bar på ettermiddagen. Baren blir raskt invadert, og Kampfar gutta let seg ikkje be 2 ganger når dei får tilbud om denne kvite juvelen.

(høyst lokale white russian-bar)

Konserten går veldig bra, og igjen er det bra oppmøte og tyskarane viser seg igjen som eit svært dedikert publikum. Etter kampen får me streama Portugal – Norge på ein PC. Kvelden ender med ei rekkje norske gretne tryner, og eit smilande portugisisk i form av Kampfar sin lydmann. Som straff måtte han sove i hengaren på veg til Munchen. Konserten i Berlin var ein del av ein festival. Resten av banda var utelukkande tyske grindcore/«humor» band. Siste band ut toppa det heile med at vokalisten dreit i broka og kasta dritten ut i salen……., og så lurer me på for korfor me aldri har høyrt om tysk humor??? Please keep you shit in Germania.

Dag 10: Munchen, Tyskland

Varmen føle oss sydover, og det er nærmare 30 grader. Då passar det godt at klubben har eigen ølhage. Dagen blei tilbragt på klubben. Sture & Stian tok pressebilder for Blackstar og me fekk jobba litt med arrangemanga på vårt bidrag til den komande Enslaved tribute-plata. Å få vettug internett tilgang er framleis ei utfordring, og ei linje som taklar skype er berre å gløyme. Så det blir telefonisk kontakt med heimen. Eldste dotter er 3 år, og til min store glede så elskar ho å synge til meg på telefonen. Hennar utgave av «alle fugler» er toppen på min «playlist» om dagen. Minsten på 10 mnd er ikkje vekke ho heller. Kl 08.15 (midt på natta i turnemodus) våknar eg av at telefonen min ringer, då eg tek den skjønnar eg at ho har tjuvlånt telefonen til min kjære fru, og vil ha eit par ord med sin omreisande far. Me sler av ein prat om blæh, ugh., mi , væh osv…. Ikkje heilt ulikt samtalane på nattestid ellers i turnebussen.

(gitarpreparering backstage)

Kva så med dagens konsert? Jau, det var rett og slett ein høydare. Blant våre beste klubbkonsertar Tyskland ever. Massevis av folk og topp stemning, rett og slett ein knall kveld for alle banda. Turneen har gått så smooth konsertmessigt, at all berre går og ventar på ein smell:-) Om natta blir me statistar i ein Derrick episode. Ein trailersjåfør med grått hår i hockeysveis og ein nydeleg grå melert singlet går amok med traileren sin utanfor klubben. Han brasar inn i det han kan, og ei stund ser det ut som han skal angripe turnebussen med traileren. Etter ei stund dukkar Derrick sine disiplar opp. Dei konstaterer at mannen faktisk er edru, men har hatt eit nervøst samanbrot. Harry Klein & co meiner at løysinga er ei god natt søvn. Det tyske kriminal polizei har tydleg blitt meir liberale med åra. Allright, då forlet me Tyskland og set kursen mot gjøkur, ost & høge fjell.

Dag 11: Zürich, Sveits

Når me kjem til klubben i Zürich kl 1 om dagen sitter det fans ventande utanfor klubben. Dei har rigga seg til ved elva med pils og spanderer velvillig på reisefylgjet vårt. Me blir sittande å prate med dei utover dagen. Det er alltid fascinerande å møte fans som har lært seg å snakke norsk, snakk om dedikasjon. Me tek oss ein runde rundt i byen, og turen blir avslutta av med svalestup i elva av vår eminente lydman Dr.Bentsen.

Salen er den klart minste på turneen, og har ein maks kapasitet på 200. Når det i tillegg er decibelgrense på 96, så medfører det at trommesettet står skjerma bak pleksiglas. Det ser ut som om trommisen sitter i eit dusjkabinett, og det ser sjølvsagt heilt løk ut:-).

Når me skal starte settet er det kanskje 25 stk i salen, og det tegnar seg til å bli ein blåmandag. Men iløpet av første låta så renn det inn med folk, og antallet 5-doblar seg raskt. Dermed blir det intimt, heftig og grisevarmt på scena. Det er så gale at scentechen vår Tor faktisk svime av på siste låt. Publikum er nok ein gang strålande, og det er herleg å stå på scena med så mange die-hard fans på plass. Bergensarane i Krakow som er support blir bedre og bedre dag for dag, og dei bli overvelda når legenda Tom G Warrior frå Celtic Frost/Tryptikon kjem å skamroser dei etter konserten. Oki, sjekkar ut for denne gang. Den franske riviera er neste stopp.

(god stemning ved elven i Zurich)

Vreid med venner er på tur i Europa. God stemning.

Jarle fra Vreid gir deg nok en gang rapport fra den pågående turen rundt i Europa sammen med Kampfar, Secrets Of The Moon og Krakow. The Black Path Tour. Fett navn.

Vreid Europa Tour Blog del 2:

Dag 4: Nottingham, England

Så var tida komen for litt øyhopping. For å komme ut på øya med buss så har ein to val, ferje eller tog. Me valte «tog for buss» som er mykje meir forlokkande enn NSB sin «buss for tog». Obligatorisk pass-sjekk kl 6 om morgonen. Ein av bergensarane gadd ikkje stå opp og gav f.. i kontrollen, bergensarane er jo uansett ein eiga rase, så kanskje like greitt. Nottingham viste seg frå si mest autentiske side med deileg regn. Me tok ein runde i byen og prøvde å få ta ut nokre pund, men det viste seg å vere ei umogleg oppgåve. Robin Hood hadde raida samtlege minibankar i byen, så det var ingen pund å oppdrive.

(tog for buss!)

Løysinga ble ribs & burgers på ein av desse spanande amerikanske kjedene som ein finn kasta etter seg i alle byar. Tilbake til venuen så finn me etter kvart ut at promotøren har bestemt seg for å ikkje promotere konserten, og på fellesprogrammet for klubben er Vreid annonsert, men ingen av dei andre banda. Lekkert arbeid av nok ein inkompetent løkskalle i denne herlege bransjen. Vel, vel. Oppmøtet var så der, men det vart allikevel eit fantastisk trøkk i publikum. Rett og slett mange die hard fans, og då er det alltid moro å spele.

Dag 5: London, England

(frokost; type engelsk)

Somme byar er meir forlokkande enn andre. London er ein av desse. Ein merkar det på stemninga på bussen, alle er tidleg oppe og vil ut i byen. Me spelar på The Underworld i Camden, som er den mest «rocka» bydelen i London. Første obligatoriske stopp er pub og engelsk frukost. Deretter går det slag i slag med handling i dei lokale rockebulene og smak på det lokale brygget. Ettermiddagen er fylt opp med intervju med blant annet Metal Hammer, Terrorizer etc… 

En time før dørane opnar så byrjar folk å flokke seg utanfor, og ein skjønnar at det blir ein bra kveld. The Underwold kokar denne tirsdagen, og for oss så blir dette turnèen sitt høgdepunkt så langt. Alt klaffar, og eg vil påstå at det er vår beste konsert nokon gong i London. Etter konserten rekk ein å få seg ein ale på puben rundt hjørnet før det er busscall. Kveldar som dette må sjølvsagt feirast, og det royale produktet Gin får ein sentral rolle.

Dag 6: Rotterdam, Nederland

Blæææhhh er blandt dei første lydane som kan høyrast frå bussen då me rullar inn i Holland. Me snakkar då ikkje om eit klassisk metal hyl, men heller på skrik etter skogens konge. Formen er mildt sagt rusken når ein entrar Baroeg denne onsdagen. For å komme på rett kjøl så er mixen av alka zeltsers, litervis med vatn og spekeskinke kuren. Når det nærmar seg speletid så er formen stigande, og ein er nok ein gang klar for å levere.

Holland er alltid bra, og denne kvelden er ikkje noko unntak. Mykje folk og veldig bra merchandise-salg. Dette er vår siste konsert i Holland på denne runden, og feiringa blir heller moderat. Denne kvelden fristar det meir med ein roleg kveld i bunken med film enn party. Ikkje alle er heilt samstemde i det. Gjennom natta kan ein høyre desperate Iron Maiden-applauderingar frå loungen, før det heile ebbar ut i 9-tida om morgonen.

Dag 7: Frankfurt, Tyskland

Vi ankommer til 25 grader og sol i denne tyske finansmetropolen. Klubben ligg midt i byen, og me ruslar rundt på jakt etter mat. Dei fleste butikkar er stengt sidan det er «himmelspretten», men tyskarane veit å feire sine fridagar. Boder som sel vin, sukkerspinn og 5 liters posar med søtt popcorn er essensielt, og er sjølvsagt akkompagnert av strålande musikk. Me finn oss til slutt ein grei cafe og valet fell på stor suppe med nudels, kjøtt og grønsaker. Stor suppe er ikkje å overdrive, då den blir servert i noko som er på storleik med ei standard vaskebøtte, men smaken er fortreffeleg.

Ein sein Frankfurter-februarkveld i 2005 vart det fiktive selskapet Segmüller Records danna av nokre bedugga sogningar på sin første europaturnè, den gang saman med danseorkesteret Enslaved. Segmüller var tiltenkt rollen som det segaste av dei sege selskapa, og ein kontrakt med Enslaved var planen. Men i selskapets sege strategiplan har kontrakten aldri blitt landa. I dag, meir enn 6 år seinare, er grunnleggjarane av selskapet tilbake på heimebane.

(fiktive direktører i verdens segeste plateselskap)

Resten av dagen gikk med på å prøve å komme seg på nett. Rett og slett utruleg kor forbanna vanskeleg det skal vere å få ein router til å funke på klubbane denne runden, og dei fleste cafeane er ikkje eit hakk betre. Rett nok har dei fleste fått med seg at den økonomiske stå i EU er slettare enn økonomien til ein festglad student dagen før stipend-utbetaling, men at dei tilsynelatande ikkje har oppgradert EDB-systemet sitt sidan ein herre med bart terroriserte kontinentet for nokre tiår sidan er rett piss.

Irritert? Tja, slik er det å vere moderne nettjunkie uten sin daglege fix. Vel, frå det eine uvesentlege til det andre. Konserten på klubben Nachtleben var rett og slett knall. Godt med publikum dukka opp denne solfylte torsdagen, og feia elegant til side myten om at tyskarane er blaserte konsertgjengarar. Bussen blei loada umiddelbart etter konsert og me setter nasen mot Katowice i Polen. 900 km skal tilbake leggast før me i morgon vaknar i Polen. Det er Vreid sin første konsert i Polen, og blir land nummer 22 i rekka som er invadert av Vreid-brigaden.

Snakkast.

Jarle, Vreid.