Wolves Like Us har nyss gjort turné gjennom Europa med amerikanske Junius. På veien har de levert billedtunge rapporter til oss i Pyro. Tredje og siste del coming up.

Lars fra Wolves Like Us tar over den virtuelle pennen:

Les forresten del 1 og del 2 hvis du glippet på de.

Vi ankommer Amsterdam etter en slapp dagen derpå i Ahlen, og med vår 7 meter lange og 2, 7 meter høye Sprinter var det mildt sagt interessant å lete etter parkering i denne trange byen. Vi ankommer ca. 4-5 timer før showet, så vi har god tid til å sjekke ut festlighetene. Junius og halve Wolves Like Us setter seg på en liten trivelig bar. Etter et par øl bestemmer en av oss seg for å checke inn på Facebook, slik man gjør i disse dager. Det viser seg raskt at det er en logisk forklaring på hvorfor betjeningen har sett litt rart på oss da vi finner ut at vi har okkupert to bord på en pitteliten homseklubb. Ja, ja. Vi er åpne menn, trygge på oss sjæl. Tror det var mer utfordrende for staben, med tanke på at 8 – 9 svartkledde skjeggete menn på tur sikkert lukter litt eksotisk.

Innlessingen av utstyr på klubben foregår i en gågate som er like aktiv som Carl Johan på 17 mai. Helt gjennomsnittlig gøy å rulle vår Guns N Roses-backline 100 meter gjennom 7320 fjerne turister som alle er akkurat like lite hypp på å flytte seg. Lydrestriksjoner har de også, og desibelmeteret går i rødt allerede da vi sjekker skarptrommen. Vår gitarist Espen påpeker at ”du kan sikkert kan ha en trekant med griser rundt hjørnet her, og du kan kjøpe deg 20 gram pot etterpå, men du må ikke finne på å spille over 100 db”. Man må passe på hørselen.

Grei konsert, og da vi gjentar loadinga etter showet er vi alle mye mer ustø på bena enn for få timer siden. En eller flere av oss er i såpass godt humør at det ropes og synges litt. Det liker ikke politiet, så vi får streng beskjed om å laste utstyret vårt ned en trang og jævelig bakgate to kvartaler unna. Omlag dobbelt så lang vei med andre ord. Topp stemning Van Der Snutefaen.

Vi har booket et hotell noen kilometer utenfor byen, og da vi ankommer har nattevakten tre store problemer. 1. Han kan ikke engelsk. 2. Han har rotet bort bestlillingen vår. Og det verste: 3. Det sitter et brudepar i lobbyen som ikke får rom. Herregud. Vi får nå rom til slutt etter litt kjefting.

(Chuck fra Hot Water Music, Lars, Toy og Joel fra Junius. Nytt band??)

Dagen etter bærer det mot Groezrock i Belgia. Dette har vi gleda oss til. Hot Water Music, Refused og Thrice skal spille. Grei lineup. Gorilla Biscuits og 7 Seconds også. Og oss da. Vi ankommer tidlig, og vi skal først ut på en scene som er like stor som det grønne teltet på Roskilde, og vi rekker ikke frokost engang før vi spiller. Til min store overraskelse er teltet halvfullt når vi begynner, og fullt da vi er ferdige. Booking-agenten vår antyder at vi hadde minst to tusen i publikum klokka elleve om morgenen. Ståpels og total opptur, og da jeg etter showet sitter på en grønn leiedass tenker jeg at det er det største publikummet jeg har spilt for. Nervene kommer etterpå, kan du si. Men alt kan repareres med matbonger og øl.

(Wolves Like Us er festivalgjengere på Groezrock)

Resten av dagen går med til å være en normal festivalgåer, det drikkes, tas bilder, prates med diverse belgiere i Wolves Like Us-skjorter. Dagen er såpass absurd at jeg ikke engang vil si annet enn at jeg godt kan bli vant med dette.
Dagen etter har jeg bursdag, og vi skal til Schweinfurt, en by jeg ikke vet noe om, bortsett fra at Amulet visstnok hoppet ned i en elv fra en bro sist de var her og ble arrestert. Turen begynner å gå mot slutten. Det er en fin dag, og sommeren leverer i Bayern. Vi spiller bra, og har en liten bursdagsfest på backstagen etterpå.

Selveste 1. mai skal vi jobbe i Wiesbaden, et sted vi spilte i fjor med stor suksess, så stemninga i bilen er god på vei dit. Alt det vanlige skjer, og etter konsert tar vi en fest i lønnskampens ånd. På byggeplassen ved siden av klubben står to store heisekraner, og vi er 15 gutter på tur. Så kan du legge to og to sammen, så blir det sikkert til ca. det som skjedde. Flaks at vi var 15 mann dagen etter også.

Siste show er i Hamburg, på Hafenklang. Hamburg er den første byen vi noen gang spilte i utenfor Norge, og dette er 4. konsert vi gjør her. Alle i reisefølget er litt nedfor i dag. Vi har blitt gode kompiser, og innser alle at det kan bli lenge til neste gang vi sees, om vi sees noen gang i det hele tatt. Jeg kjøper noen gitardeler på en lokal butikk, og tar en tur alene rundt i byen. Jeg liker meg her. Det er en sånn by man tenker at man burde bo i en dag. Ingvar Ambjørnsen trives her veit jeg.

(Lars, Dana fra Junius, Dustin fra Thrice, Guro og Jason vår merch mann)

Konserten var bra, og det er mer eller mindre fullt da vi spiller. Etterpå var det meninga at vi skulle ta det rolig siden Junius skal fly til Russland. Vi tar det ikke rolig i det hele tatt, og da Junius spiller kler vi oss alle som vokalisten Joe, som alltid spiller med lue og hettegenser. Det er utrolig varmt da vi stormer scenen. Vi fester igjen, og når jeg kommer til meg selv, er bilder tatt, farvel-klemmer gitt, og lovnader som sikkert aldri blir holdt gitt dyrt og hellig. Jeg regner ikke med å se dem igjen, og det er trist da de amerikanske gutta drar før vi står opp. Håper vi sees igjen, Joel, Joe, Dana, Mike, Mike og Justin.

(på scenen med Junius på siste konsert, alle kledd ut som Junius-vokalisten)

Wolves Like Us signing off, for denne gang… Sjekk flere bilder fra denne delen av turen under.

(siste kveld med gjengen)

(lagbilde fra Stockholm)

(opprigg Groezrock)

(Bartulf liker Jupiler)

Oslo-bandet Wolves Like Us er på langtur i Europa sammen med Junius,  og skriver postkort hjem til Norge via Pyro. Andre del coming up.

Nok en herlig og billedtung rapport fra rocke-felten gjennom Europas grenser følger.  Blant annet med stand-in på vokal og konsert på homsebar. Første del kan du lese her, om du glippet på den. God underholdning også der. Vi gir ordet til Lars Kristensen og Jonas Thire fra Wolves Like Us. Først Lars:

Forsetter vi på veien nå? Visstnok.

Varierende tyske byer kan komprimeres ned til følgende anekdote. Vi ankommer litt for sent til get-in. Vi måtte jo ha pølse på bensern. Det lastes inn en rimelig tung backline. Lokale gutter bærer det letteste. Fire spørsmål stilles alltid: Er det trådløst nett her? Når spiller vi? Når er det middag? Hvor skal vi bo? Lydsjekk annenhver gang. Lydmannen vår Terje (han er tysk, men oppkalt etter Terje Rypdal) synes vi bør ha lengre lydsjekk. Vi spiller B- Real på PA-en og danser ghetto gjennom lokalet. Junius spiller bra. Vi svetter. Vi drikker øl. Noen er oppe lenge, noen sovner på sofaen backstage. Gjenta.

Vi hadde spesielt bra konserter i Munchen og Køln, steder vi har vært flere ganger før med Wolves Like Us. Fullt, poging, singalongs og generelt god stemning. I Munchen spiller vi med Pelican, og alle gjør rent bord. Fantastisk kveld. Køln var stappfullt og helt sinnsykt.

Så over kanalen til England. Sist vi var her fikk tre av fire i bandet tatovert en hånd som gir tommel ned, såpass ræva var det. Forventingene er mildt sagt lave. Første kveld er Hit The Deck Fest, en slags neonfarget pønkefestival som egentlig ser mest ut som en Bring Me The Horizon-video hvor alle kidsa har knoke- og hals-tattoo (og selvsagt ikke noe på armene). Vi er over tredve og utelukkende kledd i svart, så vi passer ikke helt inn får en si. Overaskende nok har vi en bra kveld, bra med folk og topp stemning. Bortsett fra at jeg blåser stemmen, og faktisk må til legen for å ordne opp i det dagen etter.

De neste to dagene får jeg ikke ut et pip, og merchmannen vår, Jason, synger både i Glasgow og Manchester. Han sang i band i gamle dager, og kan alle tekstene våre, så konsertene funker faktisk overaskende bra (thanks Jason). Aporopos lave forventinger, Glasgow var ok. Greit nok. Greit. Manchester er den værste gigen vi har vært borti som band. Promotøren dobbeltbooket, og flyttet showet til en bar som kun betjener menn, uken før uten å fortelle oss om det. Det er 12 folk på konserten i tillegg til bandene. Fyren klarer til og med å klage til meg at han taper 800 pund på dette showet (jeg klapper meg selv faktisk litt på skulderen for at jeg beholder fatningen der). Unnskyld utrykket, men fakk off, twat. Ok, ferdig.

(foto: Eline Røvedatter)

London er genialt som alltid. Jeg tråkker rundt i Soho alene, kjøper en kaffe og en bok, og stemmen er til og med tilbake. O lykke. Skulle bare ønske jeg hadde mer tid her, selvsagt. Alt bra igjen. Junius er forresten blitt våre nye brødre fra andre mødre fra nå av. For noen gutter. Jeg kommer til å savne dem når dette er over. Konserten i kveld var flott, vi møter gamle og nye venner, og har det litt for moro. Igjen. Nuvel. Jeg lar Jonas ta over fortellinga herfra.

I klassisk Wolves Like Us-stil må vi selvfølgelig sette oss rett i bilen etter showet i London. Det skjedde i Riga, i Køln og nå i London. Og  det kommer til å skje i Amsterdam om noen dager også. Typisk for oss er å ha masse tid i en liten Dorf ingen har hørt om før. Men når det er sagt så er det jo ofte der det blir spontane sjøslag. Vi har blitt ganske flinke sjømenn etterhvert. Så joda, ut av London i hui og hast. Måtte bare bære utstyr gjennom en gigantisk kø inn til en homse bar, og innom Crowbar å drikke et par lynraske singlemalts først. Et par timer senere befant vi oss plutselig på et gigantisk hotell utenfor Dover med fjordutsikt. Sov et par timer og kom oss til helvete vekk fra denne øya. Nok for denne gang. Bra og dårlig. Skikkelig elsk/hat å turnere i United Kingdom.

Så bærer det til Frankrike til en gig vi har gleda oss til. En gammel kompis av Toy setter opp konserter i Le Havre, og klarte å få til det eneste franske showet på denne turen. Helt rått. Roulio Ben Salad er, foruten å ha et fantistisk navn, en veldig fin fyr. Han har vært i Norge på besøk, og vi kjenner han alle litt fra før, så denne kvelden er allerede i boks. Et gøyalt lite punkeshow i kjelleren på en svett bar. Brie, rødvin og barings. Var til og med en kar som prøvde å voldta Hi-Haten min på slutten av settet. Hah. Hvis det er god stemning pleier vi å sette ut cymbalene så folk kan hamre litt på dem på slutten. Moro for unga…

Spiser enda litt mer brie og varme croissanter fra Roulio og kona hans, og setter oss i bilen kl 0800 med kursen mot Tyskland igjen. 10 timer i bil senere, i zombiemodus etter å ha hørt alle Russian Circles (ja, absolutt alle) skivene, er vi i Ahlen. Som nettopp er en slik Dorf ingen har hør om før. Kulturhus-stemning, og helt rett under gjennomsnittlig gig, men digg mat og kule kids som kom på showet. Siden det var lørdag bestemte vi oss fort for å bli med på leken. Vi ville på bar, og en lokal gjeng tok oss med på en nyåpna metal-pub. Kunne ikke blitt bedre. Men gud bedre for en grusom sprit de helte i oss. Den het Korn og var enda jævligere enn bandet… Neste stopp Amsterdam.. (to be continued).

Flere bilder fra turneen kan du nyte under, men først kan du se videoen til Secret Handshakes av Wolves Like Us…

Pyro-favorittene i norske Wolves Like Us er på langtur gjennom et vårlig Europa. De deler selvsagt alle opplevelser med deg. Første reisebrev kom i posten i dag!

Vi gir ordet til Lars og Jonas fra Wolves Like Us, som albumdebuterte med Late Love i fjor.

Første dag ut fra Oslo og her sitter vi med morratrynene våre i en diger blå Mercedes og hutrer. Regnet har satt seg godt i klærne og det er sannelig en fuktig gjeng med gutter som snur nesa mot Stockholm i dag.

Vår tyske lydmann slæsj sjåfør Terje styrer skuta trygt fremover, og vår venn Jason fra over dammen skal selge skjorter. Vi andre er med for å spille rock etter sigende. Vi gleder oss fælt til å møte Junius. Fytte rakkings for et bra band. Jeg både gleder og gruer med litt på en gang. Junius har vært på turné mer eller mindre siden jul, og vi har ikke vært på en scene siden vi gjorde et show i Tromsø i januar. Det er overhengede fare for å bli blåst skikkelig hardt av scenen…

Kafe 44 i Stockholm er som punk-kafeer flest, full av gamle pønkere, anarkist-litteratur og jenter med dreads i bakhodet. Og veganermat. Nam. Vi møter Junius i en svær svart skjeggete klump med klemmer og ”dude!” utsagn. Bromance-affæren er kjapt i gang, og dette synes å være ekstremt bra gutter. Fett. Alle gutta går i svarte hettegensere og har skjegg. Alle sammen. Absolutt alle sammen. Vi også. Og alle heter Mike. Neida. To heter Mike, og to heter nesten Joe (og Joel). Så har vi Justin og Matt og Dana. Vanskelig med navn, dudes. Jeg har tatt med en flaske Gammel Dansk for å bryte isen, den ble kjapt borte den, for all del.

Konserten til Junius blir preget av massive tekniske problemer. Strøm kommer og går, men innimellom ser vi for et monster dette bandet er. De må kutte settet sitt kraftig grunnet teknikken, og det må vi også da curfew er kl ti. All ages er all ages. Kidsa må hjem. Aporopos kids: vi bor hos en klassisk liten tass med krøste-patches på jakka, emolugg og det hele. Vi skal alle sove hos ham. 30 minutter unna sentrum. Da vi kommer dit finnes det ingen mat, ingen øl og mora hans er hjemme. Kult. Bare å legge seg gitt.

Dagen etter har vi booket hver vår ferje over til Finland, så vi drar hver for oss over til saunaens og skihoppets hjemland. Litt teit at vi ikke booker ferje sammen, men bla bla bla lok lok. Jeg vil ikke snakke om ferjeturen over, rent bortsett fra at jeg og Espen rett og slett tok scenen da Torgeir, bassisten vår, hadde bursdag. Det måtte jo feires. Så det gjorde vi. Jovialt.

Finland viser seg fra sin mest festlige side da Junius sin engelske kompis Tom blir med på turen. Han er halvt estisk og snakker både finsk og estisk, noe som gjør at han mer eller mindre ordner alt for oss. I tillegg er han reneste partyfikseren, heller ikke feil. En kan hevde at det preger opplevelsen av Finland noe. Ølbrillene pusses herved kraftig. Tom viser oss Helsinki, og det skal drikkes i parker, på barer, og rett og slett inne på kjøpesentre. Minner meg om hjemme. Kveldens klubb heter Semifinal, og er klubbscenen til det legendariske Tavastia som har huset alt som går og står av kule band.

Jonas forteller at da han sist spilte der var med Jr. Ewing i 1998(!), var det en norsk transvestitt i publikum. Sexy som pokker. Vi håper han kommer på konsert i dag også. Krydder er viktig. Konserten går strålende for begge band. Junius er i storform, og vi selger en haug med skjorter til de joviale finnene. En spesielt morsom fyr informerer meg om at ”å snakke norsk” i Finland er synomynt med å ”rope på elgen”. Norsk er altså det samme som oppkast. Fantastisk!

Estland betyr ferje, så vi tar ferja. Tallinn viser seg å være en flott gammal by, vi guides fremdeles rundt av Tom, og han vet om en Depeche Mode-bar vi må sjekke ut. Hele baren er viet Depeche Mode, det spilles kun Depeche Mode, signerte bilder overalt, Depeche Mode-kaffekopper, t-skjorter… Sikkert ikke spesielt lei Depeche Mode de som jobber der.

Denne kvelden er det gig i et industriområde. Vi skal spille med Russian Circles, som er fantastiske, pluss et annet amerikansk hipster blackmetal band ingen av oss akkurat har på repeat på iPoden. Det ble en raff kveld og alle var i form. Russian Circles var helt kokos bra live og alle vi andre sto å gapte fra siden av scenen.

Morgenen etter, og vi er ikke i like god form lengre, men snur nesa mot Riga og Latvia.Riga kjapt oppsummert: masse hyggelige folk, et gate-hornorkester som spiller ”sex is on fire”, fantastisk oppmøte på rundt 300, signere plater, bli tatt bilder av, en bar kalt Black Magic, shots, en times søvn. Dro klokken seks om morgenen da vi hadde 80 mil å kjøre til Warsawa. Fikk altfor lite tid i en by som virket som vi burde vært der i en uke. Vi må tilbake dit!

De første dagene på denne turneen har vært en eneste lang ”bli kjent med Junius fest”, og siden også Joel (bassist i Junius) hadde bursdag samme dag som Torgeir feiret vi dobbelt så lenge. Det er flere som har bursdag på denne turen, så blir nok ikke lenge til flere fuktige netter. Men akkurat nå er vi mest slitne. Øst-Europa har vært over all forventning. Klubben i Warsawa ligger, som alle alternative klubber, litt utenfor byen, så vi fikk ikke sett så mye av sentrum, men det blir man fort vant med på sånne turer.

Vi visste overhodet ikke hva vi kunne forvente oss denne kvelden, for ingen av banda hadde vært her før, men det var en eneste stor opptur. Super-joviale folk som hjalp til med absolutt alt. Masse digg mat (egen veganerbuffet, ironisk nam.), playstation med Mortal Combat, og hotellet lå vegg i vegg med klubben så alle fikk renset skrottene  og ladet batteriene sine etter 10 timer i bil på humpete landeveier gjennom Latvia. Det var en søndag og det kom (igjen) overraskende mye folk på konserten. Rundt 200 tror jeg, og begge band solgte masse skjorter og skiver. Takk Warsawa!

Enter Tyskland og merkelig nok kjørte vi ut av mørke skyer da vi krysset grensa til Tyskland. Det ble rett og slett sol, vår og varmere i lufta. Dette er tredje gang vi spiller i Berlin, og det har vært bra de to gangene før, men vi er alle litt nervøse for denne konserten. Det er mandag og i denne byen det 400 kule band du vil se hver eneste uke. Vi bytter på hvem som spiller sist hver kveld og i dag er det Junius´ tur , så da kan vi iallfall late som vi er et oppvarmingsband. Det kommer overraskende mye folk, og en mandag i Berlin på en litt avsideliggende klubb funka det også. Både vi og Junius har gode venner i denne byen, så vi pakket vanen, sjekket inn på hotellet og kjappet oss til Astro bar. I klassisk Berlin stil så var det som å komme inn på en bar/utested på en lørdag. Masse folk, dj-er og shots gikk ned på høykant. Vi koste oss gløgg i byen som aldri sover!

Neste dag sov vi lenge og skled til Dresden som bare er ett par timer unna Berlin. Kom frem tidlig og fikk kjøpt bursdagkake til Joe (vokalist i Junius) som er neste mann på bursdagslisten på denne turen. Burdagssang og hele pakka, for en gjeng. Skulle tro vi alle har kjent hverandre i 10 år nå. Beatpol som er gamle Star Club i Dresden er ganske så legendarisk. Stedet ligger i et stort gammelt teater, og det var nesten som å være på et museum. Der henger det gamle plakater av alle, absolutt ALLE band du har digget, og vi ble nesten nervøse av tanken å stå på samme scene som blant andre The Afghan Whigs, Dinosaur Jr., Tortoise, Sonic Youth, Rocket From The Crypt, og så videre…

Tanken på at vi plutselig er på headline-tur i europa etter to år som band er helt sprøtt… Nå er vi jo bare 50% headliner, men allikevel, vi er veldig stoka så langt, spiser nydelig catering, og holder tankene for oss sjøl. Denne dagen var bra helt siden vi slo opp øynene. Stedet var litt i overkant stort, men her klarte vi også til dels å fylle rommet. Fantastisk så langt og alt er generelt over all forventning. Nå drar vi mot Wien, dere.

Wien var en eneste lang plankekjøring. Arena er et enormt nedlagt industriområde med ørten scener og en ”arena utescene” i midten av suppa hvor det sikkert er plass til 5000 folk. Vi spilte på scene med plass til 200 så klart. Helt kul kveld, og det kom faktisk tre karer helt fra Tsjekkia for å se oss. Ble til en helt streit kveld, og en tidlig tur til sengs. Dagen kan oppsummeres i apatiens tegn. Vi sæler på i morgen også. To be continued..

Lars og Jonas, Wolves Like Us.

Sjekk flere bilder fra turen under.

Boston-bandet Junius spiller svært stemningsfull rock, litt i samme stil som Deftones kanskje, og de gjør det bra. Tidligere har Junius turnert i USA med norske Enslaved, og akkurat nå er bandet på tur i Europa sammen med like norske Wolves Like Us. Forhåpentlig leverer Wolves Like Us turnéhistorier via Pyronettet ganske snart. Frem til da, nyt Junius sin nye video til låten Betray The Grave fra den fine platen Reports from the Threshold of Death som dukket opp tidligere i år.

Klar for en ny utgave av det som befinner seg på stereoen vår? Hæ? Mange store navn. Og noen ukjente.

Vi hører på rock og metal hele tiden her i Pyro HQ, og mye av det vi lytter til spiller vi i vårt ukentlige radioprogram. Men noe må også velges vekk siden vi bare har to timer til rådighet hver uke. Derfor presenterer vi i denne spalten alt det vi har hørt på i det siste, sånn at du får den fullstendige oversikten. Dette har altså vært på stereoen vår siden forrige gang:

Sebastian Bach-Kicking & Screaming

Sebastian Bach har de siste årene vært mer kjent for å være stor i kjeften enn for å lage musikk. Blant annet skrek han at han skulle banke alle black metal-musikere på hele festivalen i hotell-lobbyen på forrige Norway Rock. Synd ikke Grutle fra Enslaved var der akkurat da… Forrige Bach-plate var en helt ok affære, og nå er Sebastian Bach tilbake med nok en ok affære. Eller muligen ok pluss…? Det er alltid fint å høre den skingrende stemmen til Sebastian Bach. Han var tross alt en av de store vokalistene i hardrocken den gangen hardrocken var på sitt kommersielt største.

Kicking & Screaming varierer fra det solide til det grufulle. Fra hardrock, via post-grunge og køntri-pop, til noe som nesten minner om pop-punk. Det meste, utenom låtene som minner om Nickelback, er riktig så bra. Men minnene om de to første Skid Row-platene vil for alltid henge rundt halsen til Sebastian Bach. Heldigvis eller dessverre, alt etter hvordan du ser på det… Kicking & Screaming er ingen skuffelse, men heller ikke en åpenbaring, som Bach gjerne hadde trengt akkurat nå. Albumcoveret trenger vi ikke si så mye om. Det kan du se selv under her. Og så kan du høre Dance On Your Grave også. Bare for å få den rette feelingen.

Sebastian Bach-Dance On Your Grave

Steel Panther-Balls Out

Fra Sebastian Bach til noen som gjør narr av hele scenen han kommer fra, men som gjør det på en herlig og svært morsom måte. Steel Panther er Spinal Tap for den nye generasjonen, og har vel aldri levert et intervju som ikke er hysterisk morsomt. På plate har de også levert så langt, og det er ingenting som tyder på at vitsene og låtene om glamrock-scenen på 80-tallet blir avlegs på en stund. Steel Panthers siste plate inneholder akkurat det du forventer. Herlige og melodiøse hardrock-anthems med ekstremt morsomme tekster. Om du tar vitsen. Handlingen er selvsagt lagt til nakne damer, erigerte peniser og det generelle rockestjerne-livet. Steel Panther er herlige. Og de kan spille. Bare hør i 17 Girls In A Row…. Og les noen ord jeg skrev om bandet i forrige uke her.

Steel Panther-17 Girls In A Row

Junius-Reports From The Threshold Of Death

Junius kommer fra Boston, har holdt det gående i nesten ti år, og spiller svevende og melankolsk hardrock midt i den gaten som Deftones eier. Og det er vanskelig å høre denne platen uten å la tankene fare til nettopp Deftones. Til det er musikken for lik. Junius byr på svært melodiøse låter som fester seg til hjernebarken veldig fort, og om du har alt av band som Deftones og Khoma fra før kan dette være neste steg på rangstigen. Nedover altså. Tøffere albumcover enn Sebastian Bach. Den skal de ha. Junius tok forøvrig over som support for Enslaved på USA-turen etter Ghost, som ikke klarte å søke etter riktige papirer til USA i tide. Lytt til All Shall Float under:

All Shall Float

Blink 182-Neighbourhoods

Som mange vet har vi en soft-spot for pop-punk i Pyro. Og da kanskje spesielt de morsomste og mest fengende av de alle; Blink 182. Som ga seg for noen år siden, laget en hel del små-dårlig musikk hver for seg, og som nå er gjenforent med albumet Neighbourhoods. Og vel har medlemmene blitt litt eldre, og toucher dermed enda litt mer opp mot den emosjonelle rocken, men her er det også en god bunke med super pop-punk for de som tåler ting litt mykt og melodiøst. Blink 182 gir oss både kjappe og rolige låter som alle passer perfekt i bilen en høstdag. Jeg har forsøkt. Gang på gang oppover highwayen kalt Fjøsangerveien i Bergen. Vel trommer Travis Barker vilt og voldsomt her, men Blink 182 er som AC/DC, de gjør det enkle meget bra. Og bare spør hvilken som helst musiker, å gjøre det enkle bra er noe av det vanskeligste…. Den mest rocka låten på platen heter Heart’s All Gone:

Blink 182-Heart’s All Gone

Chickenfoot-3

Andre album ut fra supergruppen Chickenfoot, selv om de altså artig nok har kalt platen 3. Du vet det gjerne fra før, men Chickenfoot er resultatet av det Sammy Hagar (Montrose, Van Halen), Chad Smith (Red Hot Chili Peppers), Michael Anthony (Van Halen) og supergitarist Joe Satriani får til i studio sammen. Chad Smith har vel sluttet i bandet nå som RHCP er på farten igjen, men spiller på albumet. La oss ta album-kunsten først. Coveret til 3 er nemlig pakket inn på en finurlig måte. Selve fronten ser rar ut helt til man tar på seg brillene som ligger inni. Da forandrer coveret seg hvis man blinker med det ene og andre øyet. Moro. I innercoveret ser du bilder av bandet som får en voldsom 3d-effekt med brillene, og vedlagt er også samlekort med bandet som også er i 3d, og som i tillegg inneholder Q&As med bandmedlemmene. Lekkert! Artig at det er gamle rockere i Chickenfoot og ikke Lady Gaga som kommer opp med slikt.

Men så er det musikken da. Som strengt tatt ikke er så enormt mye å skryte av. Vel visste jeg at dette kom til å dreie seg om avbalansert og bluesete hardrock. Men avbalanseringen trengte vel ikke å være sååå fremtredende. Chickenfoot leverer greie nok låter, men 3 tar aldri av, og gir aldri noen form for gåsehud verken her eller der. Spesielt ikke der. Kanskje bortsett fra på låten Three And A Half Letters, som handler om USAs raserte økonomi og personlige skjebner i jobbmarkedet for krigs-veteraner. Intet mindre. Sterke saker. Hør låten under. Pluss også for første låt ut fra platen tidligere i år, Big Foot, en  rakkar av en rocker. Ellers er 3 noe langtekkelig. Synd det. For coveret er enestående. Invester heller i biografien til Sammy Hagar. Og last ned nevnte låter. For de er freidige.

Chickenfoot-Three And A Half Letters

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jane’s Addiction. Hvor skal jeg starte….? Jeg har vært fan siden 80-tallet, og for meg er det stort bare at bandet igjen er funksjonelt. At de også har gitt ut en ganske så strålende plate er nesten for mye av det gode. På sitt beste er The Great Escape Artist helt vanvittig bra, på sitt dårligste er platen ganske så bra. Summert opp blir det svært bra. Svææææært bra. Les mer om hva jeg synes om platen her. Sjekk også låten Underground under.

Jane’s Addiction-Underground

Bulk-Guardian

Bulk er et Oslo-band som jeg har hørt om i lang tid, men som først nå har fått ut debuten sin. Vi snakker åtte låter med fullt metal-trøkk produsert av Sylvia Massey i USA (som snart har produsert alle norske hardrock-band..). Starten med det seks og et halvt minutts lange tittelkuttet minner om like norske Svölk og El Caco med litt moderne Metallica-schwung. Så blir det kortere, hardere og like konsist utover platen. Bulk ligger i et landskap mellom Pantera, thrash og stoner, og er et riktig så fint orkester, viser det seg. Tungt øs fenger alltid her i huset. Guardian har fått mange snurrer på stereoen, og i en så release-tung høst er det et godt tegn. Sjekk det herlige tittelkuttet under.

Bulk-Guardian

Cage Of Torment-Cage Of Torment EP

Cage Of Torment er fra Florø og spiller deathcore. Altså blandingen mellom death metal og hardcore. På et vis… Litt vel enkelt forklart, jeg skjønner det. For det er masse annet blandet inn her også. Det har jo blitt en egen sjanger dette, og jeg er vel ikke den største tilhengeren av den. Cage Of Torment gjør sine saker bra på denne debuten, men villskapen i det musikalske utrykket, med blandingen av beinhard metal, svært dyp growling,  musikalske brudd i form av skriking og galskapslyder, er ikke noe min hjerne helt klarer å absorbere. Kall meg gjerne en idiot, som Bob Hund en gang sang, eller bare sjekk om du liker det selv under her. Låten heter Blood Violence.

Cage Of Torment

Iced Earth-Dystopia

Iced Earth er tilbake med mer melodiøs heavy metal, og ikke minst med ny vokalist. Stu Block sang tidligere i Into Eternity, men steppet inn i Iced Earth etter at Matt Barlow ga seg etter Wacken-konserten tidligere i år. Nå er ikke jeg en som har fulgt Iced Earth tett gjennom karriæren, men bandet har alltid vært der, og det virker som om de alltid har levert klassisk heavy metal av ganske godt kaliber. Så også på Dystopia. Med låter om en grå fremtidsverden presser Iced Earth ut en rekke fengende låter i Priest-gaten. Og det er vel en gate de fleste kan ferdes i uten å bli skremt eller trøtt? Av og til blir det vel rolig og melodiøst, men på sitt beste er Iced Earth svært gledelige for de som liker sin metal tradisjonell. Om Dystopia vil fenge fansen aner jeg ikke, siden jeg ikke er en av dem, men som nysgjerrig utenforstående er dette albumet mer engasjerende enn jeg hadde trodd på forhånd. En av mine favoritter på platen heter Equilibrium. Gi den en sjans under:

07__Iced_Earth_-_Equilibrium

Megadeth-Thirteen

Megadeths nye album har fått lunkne kritikker mange steder, men jeg er nødt til å si meg uenig. Jeg har hatt stor glede av Thirteen så langt. Litt mer punkete fra Dave Mustaine denne gangen, og jeg synes det kler bandet i 2011. Det handler fremdeles om snerrende og kritisk metal, og det fungerer nesten like bra som på den svært sterke Endgame som var forrige plate fra gjengen. Litt opp og ned, men mest opp. Sjekk forresten Asbjørns anmeldelse av platen hos Lydverket. Lunken…. Hør så Black Swan under.

Megadeth-Black Swan

Warbringer-World Torn Asunder

Warbringer spiller old-school thrash der inspirasjonen mest av alt synes å være hentet fra Exodus. Det i seg selv er slett ikke dumt. Men så finnes det så veldig mange nye band som henter inspirasjon fra samme kilden, altså vintage-thrash, at Warbringer, til tross for sin helt fine plate, faller litt gjennom. Så lenge Municipal Waste, Toxic Holocaust, og Evile med flere klarer å presse ut bedre låter enn Warbringer, så er det lett å putte dem et stykke bak i ny-thrash-køen. Ikke dårlig, bare ikke bra nok. Shattered Like Glass hører du uansett her.

02__Warbringer_-_Shattered_Like_Glass

Cute Crash Combo-Olympus Mons

Cute Crash Combo har tilholdssted i Trondheim, og fikk ganske stor oppmerksomhet her hjemme med sin debut i 2007. Blant annet listet P3 en del av låtene deres. Om jeg husker riktig handlet det den gangen om herlig frekk rock med svært lys vokal, og forventningene var faktisk relativt store i heimen da Olympus Mons ble satt i spilleren. Og på sitt beste blir forventningene innfridd. Men problemet er at Cute Crash Combo har gjort så mange stilarter her at det er vanskelig å like alt. Som oftest høres CCC ut som et annet band man kan forkorte, nemlig svenske The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL). For på samme måte som svenskene har de ett bein i den klassiske rocken, men så pøser de også på med Nick Cave-lignende crooning og noe som til tider minner om indiefisert rock. Ganske schizofrent. Hylestemmen er ikke like fremtredende denne gangen, og personlig synes jeg bandet passer best i det klassiske rockelandskapet der låtene har gjenklang av Kiss, AC/DC og Wolfmother. Men det gjelder omtrentlig bare for halvparten av låtene. Litt vel sprikende? That’s what he said… Sjekk den fine Six Ways To Sunday under.

Cute Crash Combo-Six Ways To Sunday

Skeletonwitch-Forever Abomination

Skeletonwitch serverer knallhard metal, som de har gjort helt siden debuten i 2004, og har med denne siste platen virkelig fått mye oppmerksomhet i spesielt den skrevne metal-pressen. Metal Hammer Norway roser blant annet denne platen opp over skyene, og det samme gjelder søstermagasinet i England. Men er egentlig Skeletonwitch sååååå bra? Småcatchy låter, fete riff, en blanding av growle- og skrikende black-metal-inspirert vokal, men jeg gjentar; er egentlig Skeletonwitch såååå bra? Jeg ender på nei. Asbjørn liker dem bedre. Engasjerende, men ikke det mesterverket som mange vil ha deg til å tro. Minner ikke det hele litt om Arch Enemy? Ikke at det er noe drawback, men likevel. Jeg trykker post på sangen Of Ash And Torment, så kan du avgjøre selv.

Of Ash And Torment

Nekromantheon-We’re Rotting

Norske Nekromantheon fra Kolbotn ga i fjor ut en strålende plate kalt Diviniti Of Death, og nå dukker den første demoen deres fra 2007 opp, der du i tillegg får låtene som bandet ga ut på en split-singel med Abigail i 2008. Og dette er saker! Kjapp, brutal og helt nydelig thrashifisert speed-metal med deilig små-råtten lyd som passer perfekt til låtene. Necro-speed? De ti sangene tikker inn i gjennomsnitt på under tre minutter, og det er som å få en pose med bacon i ansiktet. Litt vondt i starten, men så går det opp for deg at du kan føle deg heldig. Tittelkuttet We’re Rotting under.

Nekromantheon-We’re Rotting

Black Tide-Post Mortem

Husker du småguttene i Black Tide? De ga ut en herlig debut i 2008, ble Pyro-favoritter med sin svært fengende rocke-metal, og spilte også på Hove-festivalen samme året. Da var de knapt ute av tenårene, og nå er de tilbake, både eldre og enda mer fengende enn forrige gang. Det handler om små-teknisk og klinisk heavy metal i samme ånd som In Flames og Trivium, men Black Tide er enda mer melodiøse, og jeg faller pladask. Perfekt kjøre-musikk. Perfekt synge-med-i-dusjen-musikk. Mykt som bare det, men ikke vær redd for det myke. Vær positiv. Vær et menneske. Nok en gang Pyro-favoritter. Dritbra. Åpningskuttet Ashes under her.

Black Tide-Ashes

Fairmount-Pulverize

Vi fortsetter mykt. Denne gang norsk mykhet. Fairmount er et Oslo-band som består av folk fra forskjellige verdensdeler, og albumet deres er faktisk kun utgitt i Sør-Amerika (!). Men la ikke det stoppe deg fra å sjekke dem ut om du liker rock. For dette handler definitivt mer om rock enn om heavy metal. Men vi liker rock i Pyro. Den saken er grei. Småtunge riff og gode låter gjør dette til en debut som virkelig overbeviser. For de som har gode følelser for band som Muse og Biffy Clyro kan dette være et lite eventyr. Indie med store gitarer. Fint det. Låten med den voldsomme tittelen Fake Souls And Molotov Coctails hører du under.

Fairmount-Fake Souls And Molotov Coctails

The Answer-Revival

The Answer. De skulle hatt en medalje for å holde den klassiske rocken i live. De Nord-Irske og svært hyggelige karene ga nyss ut sin tredje plate, og ikke stort er forandret fra forrige gang. Trygt og greit det. Det handler om rett-frem rock som kan fenge selv den mest tonedøve. Problemet denne gang, som alle gangene The Answer har gitt ut album, er at de mangler de helt store rocke-anthemene, og at de ikke klarer å holde kvaliteten gjennom hele platen. Revival er slett ikke et steg i feil retning, det er bare ikke et byks i riktig retning. Rival Sons laget en ekstremt bra classic rock-plate tidligere i år, og The Answer klarer ikke helt å følge opp. Den store positive overraskelsen er låten Nowhere Freeway som de gjør sammen med Lynne Jackman fra Saint Jude. En dame med fantastisk stemme. Hør sangen under.

The Answer-Nowhere Freeway