Russell Allen (Symphony X/Adrenaline Mob) og vår egen voice of rock Jørn Lande har samarbeidet mange ganger tidligere og nå er det fjerde Allen/Lande-albumet på vei. The Great Divide kommer midt i oktober, og første smak av mykhet er Lady Of Winter.

Jørn Lande var veldig glad i Ronnie James Dio, og tar i låten Cancer Demon et slags oppgjør med kreftsykdommen som tok livet av vår alles helt. Krydret med litt gitarkopiering fra Holy Diver blir det hele så sterkt og flott, atte.

Jørn Lande er snart klar med nytt album under navnet Jorn. Traveller kommer midt i juni, og tittelsporet har fått en video der Jørn og bandet hans spiller inne i en gammel ærverdig bygning.

Jorn spiller på Rockefeller denne uken, og vi ga vekk billetter. Denne konkurransen er nå ferdig.

Jørn Lande er tross alt landets desidert beste heavyvokalist. Via flere flotte utgivelser med både Masterplan og sitt eget Jorn har Lande bygget seg opp en solid bunke med godlåter. Noen av disse har nå fått den symfoniske behandlingen på Jorns nye album Symphonic. Hvor symfonisk det hele blir på Rockefeller vet vi ikke så mye om, men våre opplevelser med Jorn gjennom årene har vært av det gode slaget. Lørdag 9. mars er datoen, og du kunne vinne billetter gjennom Pyro.

DENNE KONKURRANSEN ER NÅ FERDIG OG VINNERE HAR FÅTT BESKJED VIA EPOST.

Se litt på Jorn da. Gjør det.

Vinyl, cd-er, filer. Vi hører og hører for deg. Denne månedens gjennomgang av hardrock- og metalutgivelser ligger klar for din nytelse.

Det strømmer på med god rock, og dårlig rock. Pyro gjør det litt enklere for deg å finne ut hva du skal bruke tiden på, og hva du skal styre unna. Blant annet med nye album fra band som Rush, Sabaton, ZZ Top, Gojira, Grand Magus, Kreator og Nile. De tre øverste er signert Asbjørn, resten er fra meg. Velbekomme.

ZZ Top-Texicali EP (digital utgivelse)

Se her, Rick Rubin er på plass bak spakene når ZZ Top omsider spiller inn ny plate. Hvordan det låter? For å si det sånn, Sven Nordin kan bare drite i den der BBQ-en sin, Texas-sjefene er tilbake på jobb. I Gotsta Get Paid er en av årets beste låter så langt. Litt mer om ep-en kan du lese her.

Gojira-L’ Enfant Sauvage (Roadrunner)

Whoooaaaaa, saklig plate. Jeg har bare rukket å høre gjennom nye Gojira en gang, men førsteinntrykket kunne knapt vært bedre. Monstruøse riff, blytunge og smarte arrangementer, sjelfull vokal fra Joe Duplantier. Tittelsporet har gått noen runder siden det ble lagt ut på nett, og resten av albumet låter likedan. Kanskje ikke så statisk som forrige plate tidvis var, mer i tråd med From Mars To Sirius, men selvsagt med en progresjon ingen andre band kan vise til. Sommeren kan fort stå i Gojiras tegn. Videoen til tittelkuttet under.

Fear Factory-The industrialist (AFM)

Fear Factory overbeviste stort med Mechanize, og The Industrialist er skåret over samme lest. Det vil si: over samme lest som de har holdt på med i tyve år nå. Programmert som faen, aggressivt som sultne tigre, og Burton C. Bells dystopiske tekster om verdens undergang, roboter og at Gud er død og sånt. Jeg så at platen fikk 9 av 10 i Metal Hammer. Jeg er ikke så begeistret, men God Eater er en stor favoritt etter tre-fire gjennomlyttinger.

The Cult-Choice Of Weapons (Black Lodge)

Det har gått litt upåaktet hen her i Norge at The Cult har sluppet nytt album. Nå har aldri The Cult vært så store her hjemme, men som gammel fan er det uansett fint å kunne fortelle at engelskmennene som høres amerikanske ut er tilbake i ganske god form. Ian Astbury virker engasjert, flere av låtene er det virkelig klasse over, og da får det være greit at det noen ganger går litt i bal for disse rockelegendene. Hadde jeg hatt Facebook hadde jeg trykket på like. For The Animals i videoformat under.

Deride-The Void (Massacre Records)

Norske Deride har en ganske lang og kronglete historie. Orginalt var de et ganske hardt band i metal-sjangeren, men etter diverse utgivelser og enda flere medlemsbytter kan gruppen karakteriseres som metal med inspirasjon fra både hardcore-band som Hatebreed og den hardere delen av nyere amerikansk metal. Uansett ganske unorsk, og meget stilfullt. Orginalmedlemmene Ole Walaunet og Kjetil Greve (Audrey Horne) er nå omringet av bassisten Tony Vetaas (Lost At Last og Sahg) og den nye vokalisten Per Helge Lande. Sistnevnte er nok den aller største forskjellen på Deride før og nå. Lande må være en av de aller beste “skrike”-vokalistene i Norge, og live tilfører han Deride mye ekstra kraft og vilje. The Void er en glede tvers gjennom, og bør høres av alle med en forkjærlighet for tung norsk musikk med internasjonalt snitt. Lytt til Soul Depart under.

Deride-Soul Depart

Nile-At The Gate Of Sethu (Nuclear Blast, ute 29. juni)

Så forvirrende…. Jeg vet at det er mange der ute som liker Nile, og det har jeg full respekt for, men dette bandet er rett og slett for intrikate for meg. Dødsmetal blandet med teknisk spilling på høyt virtous-nivå, taktskifter from hell og titler som Enduring The Eternal Molestation Of Flame og Natural Liberation Of Fear Through The Ritual Deception Of Death. Et eventyr for alle som liker ting vanskelig, et mysterium for oss litt mer enkle individer. Sjekk selv og finn ut hvilken kategori du tilhører…

Whitechapel-Whitechapel (Metal Blade)

Allright. La oss ta litt mer forvirrende metal når vi først er i siget. Whitechapel er enklere å forstå enn Nile, men det er jo også kvantefysikk. Whitechapel er fra USA, men har tatt navnet sitt (som jo er utrolig tøft) fra bydelen i London der Jack The Ripper herjet. Også Whitechapel kjører på med en slags blanding av djent og dødsmetal, med litt Slipknot som saus over,  og til tider låter det hele fortreffelig. Problemet er at en hel plate med slike voldsomme låter og vendinger blir i meste laget. Nytes i små doser. Min favorittdose er (Cult)uralist, som du kan høre under.

Whitechapel – Whitechapel – 03 – 03_(Cult)uralist

Ihsahn-Eremita (Candlelight)

Ahhh. La oss roe det hele litt ned. Som mange kanskje vet er Ihsahn tidligere vokalist i Emperor, men som solo-artist leverer han musikk i en langt mer progget sjanger. Fremdeles med elementer fra ekstrem-metal, men langt mer over i landskapet der blant andre Enslaved opererer for tiden. Blandingen mellom prog og metal er i stadig utvikling, og Ihsahn har vært en av de beste leverandørene der de siste årene. På sin fjerde utgivelse gir Ihsahn oss både harde og pumpende låter, og mer svevende og vakre stykker musikk. Til tider utfordrende, og en plate man må bruke tid på, men også noe som kan berike livet ditt om du gir den sjansen. En liten trailer for platen i videoform er vedlagt.

Turbonegro-Sexual Harassment (Volcom)

Turbo er tilbake der jeg liker best at de er. Med beina godt plantet i punken. Tony Sylvester er strålende som ny vokalist, og jeg ga platen nesten full pott da jeg anmeldte den hos Lydverket. Angrer ikke et sekund på det. Sjekk You Give Me Worms-videoen under.

Circus Maximus-Nine (Frontiers)

Det var da som…. Nok en sjanger jeg ikke er så stødig i. Men siden Circus Maximus er norske, er hyggelige karer, og gir ut nytt album, så må de få sin velfortjente plass her på sidene. Circus Maximus spiller en blanding av prog-metal, melodiøs rock og power metal, og i mine ører, som da ikke er ekspert-ører i sjangeren, låter det hele svært bra. Nine er farlig fengende, og av og til på randen av å bli litt vel myk, men alltid med beina såvidt plantet i metalen gjennom riffingen. Vokalen og noen av låtene er svært nær det Europe gjorde rundt Final Countdown, bare litt hardere. Og det er et kompliment. Jeg elsker Europe. Sjekk dem da vel. Support the troops…. Og sjekk trailer for platen under.

Jorn-Bring Heavy Rock To The Land (Frontiers)

Respekten for Jørn Lande blir bare større og større. Han elsker heavy like mye som vi i Pyro gjør, og han serverer den ene herlige platen etter den andre. Uten å få noen som helst respekt i andre norske medier. Vel, andre norske medier kan dra åt skogen. Vi elsker Jorn. Tenk å kalle en plate for Bring Heavy Rock To The Land… Lande burde fått fortjeneste-medalje for et langt liv i heavyen. Siste album inneholder en hel del supersterke låter som tittelsporet, Chains Around You, Ride To The Guns og I Came To Rock (han kom for å rocke!), og da bryr vi oss ikke i det hele tatt om at det er et par fillers her også. Jorn. Medalje. Nå. Video under.

Sabaton-Carolus Rex (Nuclear Blast)

Svenske Sabaton har alltid balansert hårfint mellom det å være et superfengende metalband og det å bli for tullete. Sabatons plater har lenge handlet utelukkende om krigføring, og nå har de tatt skrittet helt ut med Carolus Rex. Hele platen handler om det svenske kongedømmet langt tilbake i tid. Mye krig, mye power metal, mye koring. Tulle-skrittet tok nok Sabaton da de også laget Carolus Rex med svenske tekster og vokal. Men faen heller. Sabaton er så ekstremt fengende, og så deilig koko, at jeg elsker det. Fremdeles. A Lifetime Of War på engelsk under.

Grand Magus-The Hunt (Nuclear Blast)

Flere svensker med metal i blodet. JB og hans lille gjeng med metal-krigere har virkelig laget noe av den bedre musikken som har kommet ut i Skandinavia de siste årene. De firer heller ikke så mye på kvaliteten med The Hunt. Låter som Valhalla Rising, tittelkuttet og Sword Of The Ocean er perfekt for herrer og frøkner som elsker klassisk metal som Judas Preist og Manowar. Litt usikker på et par av de mer rolige låtene, men innen tradisjonell heavy er det få som slår Grand Magus for tiden. The Hunt hører du under. Vanskelig å mislike.

Kreator-Phantom Antichrist (Nuclear Blast)

Krrrrrrrreeeeeatoooor! Legender innen europeisk thrash. Og etter litt vrøvl tilbake på 90-tallet har Kreator de siste årene levert metal av høy kvalitet. Hardt, snerrende og pittelitt brutalt, men også med klare melodier og nynnbare låter. Mille er fremdeles illsint, og tyskerthrashen regjerer fremdeles. God, sterk, og edel plate. Enorm respekt. Video til tittelkuttet under. Mycket bra.

Millencolin-The Melancholy Connection (Epitaph)

Millencolin er en gammel favoritt her i huset, og i sammenheng med sitt 20-års jubileum slipper bandet en samling av b-sider, et par nye låter og en dvd. Noe på denne samleren er strålende, annet er helt passe. Høydepunktene er når Millencolin synger på svensk i E20 Norr og sommerlåten The Downhill Walk. For fans. Og de burde det vært flere av. En liten trailer for platen under.

Rush-Clockwork Angels (Roadrunner)

Jeg har aldri vært noen stor Rush-fan, men synes at de er gode når de spiller relativt enkel rock. Når ting ikke blir for vanskelige. Og den nye Rush-platen er nettopp slik. Første låt fra platen Headlong Flight bar bud om at Rush skulle bli mer rocka denne gangen, og det ble de også. Fremdeles med nok avansert spilling til at prog-fansen får sitt, men denne gang også med låter som den jevne rockefan trygt kan lytte til. Hurra.

Suicide Bombers-Criminal Record (egen utgivelse)

Let’s rock n’ roll!, melder Suicide Bombers direkte etter en overpompøs engelsk intro på albumet. Og det er rock det handler om. Sleazy rock. Suicide Bombers går i fotsporene til Faster Pussycat og Hanoi Rocks, men blander mer punk inn i sin tagning. Bandet er frontet av Chris Damien Doll som tidligere spilte i Trashcan Darlings, og det er ikke helt feil å sammenligne de to bandene. Litt mer rocka her kanskje. Og en hel del mindre sminke. Liker du sleaze er det store sjanser for at du liker Suicide Bombers også. Hater du sleaze har du fått et nytt band å mislike. Alle vinner. Hør nevnte sang Let’s Rock N’ Roll under.

Suicide Bombers-Let’s Rock N’ Roll

Jørn Lande. Heavy metalens fanebærer. Stolthetens sønn. Ute med nytt album som heter Bring Heavy Rock To The Land. Herlig. Her-lig! Ny video har han også laget.

Jørn Lande. Jorn. Kjært barn har mange navn. Den edle norske metal-kriger er snart tilbake med albumet Bring Heavy Rock To The Land (javisst!) som skal slippes tidlig i juni. Første video er til tittelkuttet. Velkommen tilbake, Jorn. Vi bøyer oss i støv. Eller søle blir det, siden det bare regner her i Bergen for tiden.

Mange sterke navn er på vei til Lillehammer i august.

For da arrangeres nemlig Lillehammer Rock Festival for første gang. De har forsøkt seg med metal der borte tidligere, men dette er altså en helt ny satsing. Alt skal foregå inne på Birkebeiner Stadion, og blant artistene finner du den nye utgaven av Thin Lizzy,  Armored Saint, Hammerfall, Tank og UFO, samt flere sterke norske artister som Jorn, Oslo Ess, Thunderbolt og Devil. Lillehammer Rock Festival arrangeres 11. til 13. august. Sjekk nettsiden deres for mer informasjon.

Du møter blant annet Jørn Lande. For andre uke på rad. Deilig.

Det handler mye om Jørn Lande på Pyro for tiden. Ikke bare var han ekspertkommentator da vi kjørte minnetime om Ronnie James Dio, denne uken har tiden kommet for å snakke om tribute-albumet til Dio som Lande slipper under navnet Jorn akkurat nå. Intervju med Jørn Lande i kveld altså. Det blir også mulighet for å vinne både dvd og live-cd i ett av Dropkick Murphys,  vi kjører en spesialtime med fokus på de beste åpningslåtene på debut-plater, og så får du helt ny musikk fra Korn, Haust og Melvins. Heia.

Pyro på Norway Rock Festival dag 1.

Det regner. Det regner noe helt sinnsykt på Norway Rock Festival. Men alle tanker om våte klær og gjørmete underlag ble blåst vekk av en kraftsalve av et musikalsk program på åpningsdagen. Men la oss ta det hele i kronologisk rekkefølge.

Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(må det urineres, så må det urineres, gjerne midt blant publikum)

Rammsund starter festivitasen med sin nynorske versjon av Rammstein, og klarer så smått å få liv i et noe hutrende publikum midt på dagen. Pyro så ikke nok til å felle noen dom over bandet, men de som har ankommet festivalområdet veiver med til den litt spinkle cover-musikken.

Mens Jørn Lande, eller Jorn om du vil, spilte måtte jeg reise på Hotell Utsikten for å intervjue Jay-Jay French i Twisted Sister, så da gir jeg henrykt ordet over til fenomenet Heavy-Bård som overvar konserten i sin helhet.

Jorn.
Mannen med Stemmen.
Stemmen med enorm S.

Forventningene kunne knapt vært større.
Desverre ble de ikke helt innfridd, og det beklages på det sterkeste. Lande synger med en stemme som ingen annen i landet, om ikke verden, kan måle seg med. Likevel blir det unødvendig langt mellom høydepunktene.
Set-listen består av for mange anonyme låter fra de siste utgivelsene, og det manglet favoritter som Starfire og Out To Every Nation. Uforståelig.  Stormcrow, Man of the Dark og opuset av en hyllest-låt, Song for Ronnie James Dio, ble låtene som toppet konserten.

Apropos Dio: Jorn viser hvordan man forvalter arven etter RJD som ingen annen. Tungt, seigt og vokalmessig perfekt.  Norges beste vokalist, sammen med monster-gitarduoen Moren/Myhre leverer  en flott dose tungrock, men klarer ikke å innfri mine enorme forventninger.

Heavy-Bård signing off. Totto back in rock-mode-business.

Dagens første virkelige god-stund kom med australske Airbourne, som med sin høyst tilbakeskuende form for hardrock fikk enorm dreis på begersvingingen blant publikum. Det gamle trikset med en vegg av Marshall-kabinett ser like bra ut i 2010 som da Motörhead gjorde det i hine hårde dager. Vokalist Joel O’ Keeffe løper fra side til side på scenen, av og til ut blant publikum, og skriker seg hes på gullkantete rocke-anthems som Chewin’ The Fat og Cheap Wine And Cheaper Women. Armene i været hos publikum, tommelen opp hos Pyro, og en perfekt tidlig start på en lang rockedag. Enkel rock er ofte den beste rock.

Der Airbourne er unge, virile og ernergiske, er Saxon gamle, sedate og legendariske. Og selv om forskjellen på de to bandene er stor, så leverer også Saxon varene. Ikke minst gjennom sin vidunderlige katalog av metal-hits som Heavy Metal Thunder, 747 (Strangers In The Night), Wheels Of Steel og Motorcycle Man. Men også nyere låter som Live To Rock glir fint inn i et trygt og godt sett. Saxon leverer fremdeles, selv om håret er grått og kroppen er rynkete. Live to rock, vettu. Ekte vare har ingen holdbarhetsdato.

Megadeth er definitivt et av verdens beste metal-band. Med sin tekniske thrash har de gledet Pyro helt siden starten, men Megadeth har også en tendens til å bli et band man heller lytter til i live-versjon enn et party-band. Det blir ofte stillestående og flatt, men på Norway Rock Festival starter konserten med et knippe svært gode låter som Head Crusher og In My Darkest Hour, før vi får en rekke låter fra prakt-albumet Rust In Peace. En Mustaine i hvit skjorte leverer sammen med Dave Ellefson en svært god åpning, og publikum responderer.

Litt ut i konserten beveger Megadeth seg utover 90-tallet i låt-valget, og Pyro faller litt ut av konsentrasjonen, før alt tar seg opp igjen mot slutten med en fiffig medley av gamle klassikere. Og når Dave Mustaine kjører i gang Mechanix, som jo er orginalen til Metallicas Four Horsemen, er alt såre vel. Godkjent pluss fra et band som ikke alltid leverer rent visuelt.

Så. Mine. Damer. Og. Herrer. Twisted. Motherfucking. Sister.

Et band som gjennom karriæren har fått et ufortjent rykte for å være et pop-metal band. Selvsagt grunnet suksessen og videoene til I Wanna Rock og We’re Not Gonna Take It. Mye hår og mye rosa rysjer. Men i 2010 har Twisted Sister gått tilbake til røttene, kastet sminkepungen og de villeste outfitene i veikanten, og fremstår som det harde rockebandet fra New Yorks tøffeste gater som de er.

Dee Snider og hans gjeng av orginalmedlemmer er kanskje ikke kjent her i Norge for sitt andre matriale utenom hitene, for publikum er litt tilbakeholdne, men fra starten med Come Out And Play, via tunge metal-låter som You Can’t Stop Rock And Roll, Stay Hungry, Captain Howdy, Shoot ‘Em Down fremstår Twisted Sister som intet mindre enn et helt uvirkelig bra band. Dee Snider er en av tidenes beste rocke-frontmenn og backingen fra resten av søstrene er høyst stødig og god. Dio-hyllest og fremførelse av en sterk versjon av Rainbow-låten Long Live Rock And Roll fikk Pyros lille gjeng til å miste helt forstanden, og da Dee Snider smører balladen The Price mot huden vår er det ikke et øye som er tørt. Mest fordi det fremdeles pøser ned, men følelsene er definitivt i et virrvarr.

(Totto og Heavy-Bård mister det på Long Live Rock And Roll)

Konserten ender med knalltunge Burn In Hell, allsang på I Wanna Rock, ektefølte takke-taler fra bandet til sitt norske publikum som de har spilt mye for de siste årene, og en kraftig versjon av hyllest-låten SMF (Sick Mother Fuckers) til fansen. Vi blir stående en stund for bare å se litt ut i luften. Vi hadde forventet en underholdende konsert. Men vi hadde ikke forventet en konsertopplevelse som det går ti-år mellom hver gang man får servert. En maktdemonstrasjon av en fremførelse av en platekatalog som fortjener langt mer respekt. Twisted Sister kan ikke toppes.

Fy faen i helvete så enormt jævla bra. Beklager språket på slutten der, men så bra var det altså.

Her er litt ekstra bilder for your pleasure:

Å komme hjem til kyllingvinger etter en hard festivaldag er perfekt!

Totto og Heavy-Bård diskuterer rock med Torgrim Øyre fra Dagbladet.

Megadeth i godt driv.

Song For Ronnie James. Til ettertanke. Det blir nesten for sterkt vet du.

Artige nyheter fra Jorn-world.

En liten frekk nyhet på slutten av en travel uke? Den norske metal-helten Jorn slipper ny plate i juli. Platen skal bestå av cover-låter pluss en ny sang. Men det virkelig herlige er tittelen på platen og navnet på den nye sangen. Henholdsvis Dio og Song For Ronnie James. Jorn har skjønt det.

Jorn styrte halve showet.

Jørn Lande, eller The Duke, eller bare Jorn, valgte favoritter i hele andretimen, mens vi kjørte Ace Frehley-intervju og Municipal Waste-konkurranse i første. Her er hele listen.

Gluecifer-Automatic Thrill

Slayer-World Painted Blood

Fu Manchu-El Busta

Municipal Waste-Upside Down Church

The Cumshots-I Still Drink Alone

Katatonia-Forsaker

Black Dahlia Murder-Christ Deformed

Devil’s Blood-Evermore

Ace Frehley-Foxy & Free

Suicidal Tendencies-Su Casa Es Mi Casa

Kite-The Baggage

Jorn-Spirit Black

Sweet-Blockbuster

Kansas-The Loner

Deep Purple-Sail Away

Thin Lizzy-Got To Give It Up

Rainbow-Death Alley Driver

Foreigner-Jukebox Hero

Whitesnake-Long Way From Home

Kiss-Sure Know Something

To legender kniver om plassen i kveldens Pyro.

Hovedgjest blir nemlig selveste Jørn Lande, eller Jorn som han kaller seg. Norges aller beste heavy-stemme, og en mann som ikke later seg. To nye plater, samt en samler, på to år er intet mindre enn beundringsverdig. Hvertfall når platene holder sky-høyt internasjonalt nivå. Hør Jørn Lande plukke sine favoritter i en hel time i kveld.

Mindre legendarisk er ikke Ace Frehley. Mannen som stadig blir sparket fra Kiss, og som i år har gjort comeback med den flotte platen Anomaly. Vi får selveste Space Ace på tråden fra Unaiten. Som om ikke det var nok så får du sjansen til å vinne den nyeste platen til Municipal Waste, og ikke minst helt ny musikk fra blant andre Katatonia, Fu Manchu og Slayer. Hvis ikke det der er en totalpakke som er verdt lisenspengene, så vet ikke vi….

Du kunne vinne Spirit Black. Sjekk om du gjorde det her.

Geniet Jørn Lande er ute med en ny plate under navnet Jorn. Det er ikke lenge siden forrige plate, men Jorn er tydeligvis i det opplagte hjørne for tiden. Spirit Black inneholder deilig metal i Dio-gaten, og viser nok en gang at Jorn er en av verdens beste vokalister. Flott cover er det også på platen. Vi ga vekk tre eksemplar av Spirit Black her på Pyronettet, og disse tre stikker av med premiene:

Eirik Andrè Hansen, Laksevåg

Øystein Randtrud, Nyborg

Ståle Amundsen, Leirfjord

Jorn live i Bergen på lørdag, vi lader opp med en voldsom video.

Metal-helten Jørn Lande, som nå går under navnet Jorn, spiller på Garage i Bergen på lørdag. Det blir en veldig sterk opplevelse for vår venn og ledestjerne Heavy-Bård. Han er nemlig storfan av Jorn, og krevde at vi postet denne videoen for dere der ute. Dette er Living With Wolves fra et tidligere Jorn-album, ettersom det ikke har kommet noen video fra mesterverket Lonely Are The Brave. Vi skjønner ikke så mye av videoen, men vi skjønner at det er bra. Først er Jorn en slags liksminket Joker-figur, så er han inne i en fabrikk med bandet sitt, så ute i skogen igjen. Alt dette blandet sammen med krigsklipp. Utvilsomt kunst på det høyeste nivå. Og jeg gleder meg masse til lørdagens batalje på Garage.