Karmøygeddon har blitt en fast post på Pyros plan de seneste årene, og når festivalen i tillegg flyttet til nye lokaler var det bare å ta europaveien fatt fra Bergen til Kopervik. Alle bilder er velvillig lånt ut av fotograf Jørgen Freim. Vi takker og vi bukker.

Karmøygeddon har altså i år flyttet seg fra Byscenen i Haugesund til Kopervik på Karmøy. Omtrent 25 minutter med bil fra Haugesund sentrum. Det var dermed med spenning jeg entret den lille byen midt på Karmøy. Karmøygeddon har nemlig blitt en favoritt ikke bare fordi arrangørene alltid har noe godt på programmet, men også fordi festivalen alltid har fremstått som veldig hyggelig og lite anstrengt. Det skulle vise seg at det gjelder fremdeles.

Karmøygeddon arrangeres nå i et bygningskompleks der hovedscenen er lagt i en slags stor bakgård der det var festet et stort telt over hodet vårt i tilfelle regn. Heldigvis helt unødig siden solen skinte begge dagene jeg var der. I tillegg til hovedscenen, som nok lett kan ta imot over 2000 tilskuere, var det også satt opp et stort merch-område, godt med toaletter og barer i samme etasje. Knapt nok kø noen steder. God stemning. Ekstra plusspoeng må avgis for en egen liten bar med et godt utvalg øl som øl-kjennere liker, uteområde og god matservering.

Den mindre scenen er lagt en etasje opp, og var kanskje den som skuffet i år. Kanskje fordi den minste scenen på gamle Karmøygeddon alltid medførte et voldsomt og intimt liv blant publikum. Noe slikt så jeg ikke i år, men så glippet jeg også på både Backstreet Girls og Dynamite, så det kan hende at det likevel kokte foran scenen som minnet litt mer om en danskebåt-bar enn en metalfestival. Nuvel.

Også i år viste festivalen seg fra en svært hyggelig side både når det gjelder arrangører og vakthold. Aldri noe mas eller kroppsvisitering eller tull. Og publikum responderte med å oppføre seg. Slik det alltid er på Karmøygeddon.

Hva så med musikken? Er ikke dette en musikkside, for helvede? Jo. Men la meg bare ta et av de ytterst få ankepunktene mot festival i Kopervik først. Det finnes knapt overnattingsmuligheter der (selv om det var satt opp en båt der folk kunne kjøpe seg rom), og det medfører at folk må ta buss inn til Haugesund sentrum. Men sånn er det når man arrangerer på et lite sted. For meg førte det til at velvillige svigerforeldre kjørte meg til og fra festivalen, men siden jeg ville virke som en ok svigersønn droppet jeg konsertene som varte ut i natten…

Så til musikken. Endelig….

Johnny Angelund og Karmøygeddon hadde i år booket inn en hel del band jeg ikke har et veldig stort forhold til, og andelen melodisk death med hint av folk var litt vel høy for meg. Men her gjaldt det å være åpen.

Det første jeg fikk med meg var svenske In Mourning som ikke gjorde noe særlig inntrykk. Mulig jeg var for opptatt med å sjekke området og utvalget i ølbaren. Britiske Age Of Tarurus fulgte, og de ble en av festivalens store overraskelser. Tung og herlig heavy metal i god retro-stil.

Taake er alltid en opplevelse, og selv om deres knallharde black metal til tider låt litt for snilt ut i salen leverte Hoest og kompaniet mer enn godt nok til at smil bredte seg rundt i salen. Pittelitt banjo, en hel del bannskap og masse helsvart metal.

Den melodiske death metalen som skulle bli en vane på Karmøygeddon startet for min del med Swallow The Sun fra Finland som gjorde sine saker bra uten at de fikk en ny fan i meg. Sister Sin måtte jeg droppe for å få intervjuet forfatter Harald Fossberg, og dermed var det duket for selveste Udo Dirkschneider.

Den gamle stemmen fra Accept har holdt det gående stødig og lenge med sitt U.D.O., men det er ikke alltid han er i storform på scenen. Det var kanskje ikke Udo på Karmøygeddon heller. Han beveger seg knapt på scenen, men med hjelp av et meget spillesugent band med Udos sønn bak trommene ble dette en av de beste U.D.O.-konsertene jeg har sett. Og det har blitt en del gjennom årene.

Neste band på den minste scenen var Djevel som er et mystisk liksminket og delvis kappekledt orkester fra Stavanger som presser ut god gammel black metal. Frontet av Erlend fra Kvelertak, med Dirge Rep på trommer og med Trånn Ciekals som åndelig leder ble det hele en god og mørk opplevelse på en trang og dunkel scene. De tre albumene de har laget er like mørke. Minst.

Så ble det en dundrende hjemmeseier for Einherjer som hadde blåst hele hyren på ekstra lys og som virkelig overbeviste med sin melodiøse norrøne metal. Stort, monumentalt, vakkert og medrivende. Heiet frem av sine egne, med vikinghistorie så langt karmøyet kunne se, må det har vært en stor kveld for Einherjer som også imponerte godt med sin nyeste plate.

Grunnet tidligere nevnte transport-problemer fikk jeg bare sett litt av Wintersun før det bar mot Haugesund. Dermed fikk jeg heller ikke med meg Kvelertak eller Triospheres hyllest av W.A.S.P.

Solen skinte på Rogaland også lørdag, men solen skinte ikke på flaksen min da et intervju med Hammerfall ble lagt akkurat samtidig med Backstreet Girls. Det hørtes ut som en god konsert, men jeg fikk det altså ikke med meg. Det ble derfor norske Viper Solfa som startet min lørdag. Viper Solfa blander det melodiøse med det industrielle, og dermed mistet de meg på veien. De skal ha for god innsats dog.

Like norske Triosphere har jeg forsøkt å like på plate mange ganger, men jeg har ikke klart det. Selv om det er lite å si på fremførelsen mangler bandet de virkelig gode låtene. Men i levende live skjønte jeg litt mer. Spesielt Ida Haukland på bass og vokal gjør sitt ytterste for å få opp stemningen, og klarer definitivt å løse opp i publikum. En langt bedre opplevelse live enn jeg hadde trodd.

Så fulgte to band jeg hadde minimalt med kjennskap til på forhånd. Begge kan vel plasseres i den melodiøse death metalen. Kalmah fra Finland ble tatt godt imot av publikum, men rotet seg litt vekk i dårlig humor og stillestående fremføring. Equilibrium fra Tyskland fikk jeg bare sett litt av grunnet intervju med Einherjer, men folk-andelen i det bandet er nok litt vel stor for meg…

Så til kveldens store positive overraskelse. Jørn Lande og Trond Holter har slått seg sammen for å lage albumet Dracula, som på plate til tider blir litt vel mye musikal. Men live fungerte det perfekt. Landes stemme er jo helt unik i Norge, og den entusiasmen som bandet skapte sammen med et stadig større publikum var virkelig en opplevelse. God pur hard rock. Og kanskje et bevis på at Karmøygeddon bør har mer slikt? Jeg hinter herved om Audrey Horne til neste år.

Den myke og melodiøse stemningen i kroppen ble raskt torpedert av Throne Of Katarsis som fra den lille scenen ga oss en innføring i god gammeldags black metal. Levende lys, liksminke, ondskap, diskant… Stilig og vondt for kropp og sjel. Slik det bør være.

Så nok en positiv overraskelse. Hammerfall har alltid vært der, men har alltid vært et band jeg har hoppet forbi. Litt vel myke for min smak. Men live var de regelrett strålende foran et høylytt publikum. Jovial heavy metal for fans i alle aldre.

Og dermed var Karmøygeddon over for min del. Jeg hoppet over Arch Enemy for å komme meg i seng, og registrerer dagen derpå at det hele ble en suksess for Karmøygeddon. Ny rekord i antall solgte billetter, konserter som startet når de skulle, fravær av tekniske problemer, et entusiastisk publikum. Rett og slett overraskende lite rot for å være første gang på nytt sted.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Om ikke Johnny og kompani går helt bananas og booker enda flere melodiøse folk-death-metal-band.

Vår mann Jørn Lande og hans kumpan Trond Holter har laget et konseptalbum om Dracula. Intet mindre. Dracula Swing Of Death kommer senere i januar og første video kan du se over. Jeg gjentar overskriften. Voldsomt…

Russell Allen (Symphony X/Adrenaline Mob) og vår egen voice of rock Jørn Lande har samarbeidet mange ganger tidligere og nå er det fjerde Allen/Lande-albumet på vei. The Great Divide kommer midt i oktober, og første smak av mykhet er Lady Of Winter.

Jørn Lande var veldig glad i Ronnie James Dio, og tar i låten Cancer Demon et slags oppgjør med kreftsykdommen som tok livet av vår alles helt. Krydret med litt gitarkopiering fra Holy Diver blir det hele så sterkt og flott, atte.

Jørn Lande er snart klar med nytt album under navnet Jorn. Traveller kommer midt i juni, og tittelsporet har fått en video der Jørn og bandet hans spiller inne i en gammel ærverdig bygning.

Denne sølvgutten var en av ti vokalister Jørn Lande plukket som det aller ypperste innen hardrock og metal i kveldens sending. Hele spillelisten finner du her.

Manowar-Manowarriors

Enforcer-Death Rides This Night

Bullet For My Valentine-Livin Life (On The Edge Of A Knife)

Vreid-The Devil’s Hand

Grand Magus-Sword Of The Ocean

Shadowmind-Piece Of My Mind

Buckcherry-Gluttony

Trondheim Metal Fest intervju

Hatebreed-Put It To The Torch

Blitzkrieg – Together We Are Strong

Corrosion Of Conformity-Who’s Got The Fire

Jorn-Burn Your Flame

Jørn Landes favorittvokalister:

Brian Connelly: Sweet-Blockbuster

Ian Gillan: Deep Purple-Into The Fire

Bruce Dickinson: Iron Maiden-Aces High

John Fogerty: Creedence Clearwater Revival–Travelin’ Band

Dan MacCafferty: Nazareth-Hair Of The Dog

Robert Plant: Led Zeppelin-Communication Breakdown

Steve Walsh: Kansas-Closet Chronicles

Paul Rodgers: Free-Fire & Water

David Coverdale: Whitesnake-Outlaw

Ronnie James Dio: Dio-One More For The Road

Norges beste heavyvokalist skal plukke sine favoritter for deg.

Jørn Lande har for lengst sunget seg inn i hjertet til Pyro via både Masterplan og sitt eget band Jorn, og siden Lande har den aller beste heavystemmen i landet er det bare rett og rimelig at han får plukke sine ti favorittvokalister hos oss i kveld. Vi kan love klassiske stemmer innen hardrock, heavy metal og saktens litt streit rock også. Blir stas.

Vi gir deg også muligheten til å vinne signerte album og workshirts av norske Vreid, vi intervjuer folket bak Trondheim Metal Fest som satser stort i år, og vi spiller nytt fra blant andre Bullet For My Valentine, Enforcer og Buckcherry. Velkommen til gards.

Vreid-The Reap

The Bronx-Torches

The Good The Bad And The Zugly-Socks And Shoes

Absu-Stone of Destiny

Coheed & Cambria-The Hard Sell

Heaven’s Basement-Lights Out In London

Darkthrone-Lesser Men

Jorn intervju

Jorn-The Mob Rules

Danko Jones-First Date

Killtek-Signs

Tomahawk-Stone Letters

Livelåter-spesial:

Ozzy Osbourne-Flying High Again

Slipknot-The Heretic Anthem

Deep Purple-Stormbringer

Machine Head-Be Still And Know

Led Zeppelin-Misty Mountain Hop

AC/DC-Hell Ain’t A Bad Place To Be

Chickenfoot-Big Foot

Killswitch Engage-My Curse

Dropkick Myrphys-Alcohol

(Ozzy live i Bergen 2012, foto: Roy Hilmar Svendsen/Nrk).

Det skal blant annet handle om livelåter i kveldens Pyro. Det blir snasent.

I Pyros podkast for februar diskuterer vi en del rundt emnet livealbum. For det er liten tvil om at livealbumets status, posisjon og nytte har endret seg for både artister og forbrukere de siste årene. Før kunne liveplater breake artister kommersielt, mens livespor nå dukker opp som en slags bonus i karriereveien i form av cd med dvd eller som bonus-spor eller bonusdisker på vanlige utgivelser. Men fremdeles kan livelåter virkelig fange essensen i band eller artister, og i kveld har vi plukket frem noen eksempler på nye livespor som fungerer som bare det.

I tillegg til livespesialen får du også intervju med Jørn Lande som snart spiller på Rockefeller med sitt Jorn, og som også er ute med et helt nytt album der gamle Jorn-klassikere er spilt inn med orkester. Vi gir deg også muligheten til å vinne debutplaten til The Good The Bad And The Zugly, og vi spiller helt nytt fra Darkthrone, The Bronx, Coheed And Cambria og Tomahawk.

Jorn spiller på Rockefeller denne uken, og vi ga vekk billetter. Denne konkurransen er nå ferdig.

Jørn Lande er tross alt landets desidert beste heavyvokalist. Via flere flotte utgivelser med både Masterplan og sitt eget Jorn har Lande bygget seg opp en solid bunke med godlåter. Noen av disse har nå fått den symfoniske behandlingen på Jorns nye album Symphonic. Hvor symfonisk det hele blir på Rockefeller vet vi ikke så mye om, men våre opplevelser med Jorn gjennom årene har vært av det gode slaget. Lørdag 9. mars er datoen, og du kunne vinne billetter gjennom Pyro.

DENNE KONKURRANSEN ER NÅ FERDIG OG VINNERE HAR FÅTT BESKJED VIA EPOST.

Se litt på Jorn da. Gjør det.

Vinyl, cd-er, filer. Vi hører og hører for deg. Denne månedens gjennomgang av hardrock- og metalutgivelser ligger klar for din nytelse.

Det strømmer på med god rock, og dårlig rock. Pyro gjør det litt enklere for deg å finne ut hva du skal bruke tiden på, og hva du skal styre unna. Blant annet med nye album fra band som Rush, Sabaton, ZZ Top, Gojira, Grand Magus, Kreator og Nile. De tre øverste er signert Asbjørn, resten er fra meg. Velbekomme.

ZZ Top-Texicali EP (digital utgivelse)

Se her, Rick Rubin er på plass bak spakene når ZZ Top omsider spiller inn ny plate. Hvordan det låter? For å si det sånn, Sven Nordin kan bare drite i den der BBQ-en sin, Texas-sjefene er tilbake på jobb. I Gotsta Get Paid er en av årets beste låter så langt. Litt mer om ep-en kan du lese her.

Gojira-L’ Enfant Sauvage (Roadrunner)

Whoooaaaaa, saklig plate. Jeg har bare rukket å høre gjennom nye Gojira en gang, men førsteinntrykket kunne knapt vært bedre. Monstruøse riff, blytunge og smarte arrangementer, sjelfull vokal fra Joe Duplantier. Tittelsporet har gått noen runder siden det ble lagt ut på nett, og resten av albumet låter likedan. Kanskje ikke så statisk som forrige plate tidvis var, mer i tråd med From Mars To Sirius, men selvsagt med en progresjon ingen andre band kan vise til. Sommeren kan fort stå i Gojiras tegn. Videoen til tittelkuttet under.

Fear Factory-The industrialist (AFM)

Fear Factory overbeviste stort med Mechanize, og The Industrialist er skåret over samme lest. Det vil si: over samme lest som de har holdt på med i tyve år nå. Programmert som faen, aggressivt som sultne tigre, og Burton C. Bells dystopiske tekster om verdens undergang, roboter og at Gud er død og sånt. Jeg så at platen fikk 9 av 10 i Metal Hammer. Jeg er ikke så begeistret, men God Eater er en stor favoritt etter tre-fire gjennomlyttinger.

The Cult-Choice Of Weapons (Black Lodge)

Det har gått litt upåaktet hen her i Norge at The Cult har sluppet nytt album. Nå har aldri The Cult vært så store her hjemme, men som gammel fan er det uansett fint å kunne fortelle at engelskmennene som høres amerikanske ut er tilbake i ganske god form. Ian Astbury virker engasjert, flere av låtene er det virkelig klasse over, og da får det være greit at det noen ganger går litt i bal for disse rockelegendene. Hadde jeg hatt Facebook hadde jeg trykket på like. For The Animals i videoformat under.

Deride-The Void (Massacre Records)

Norske Deride har en ganske lang og kronglete historie. Orginalt var de et ganske hardt band i metal-sjangeren, men etter diverse utgivelser og enda flere medlemsbytter kan gruppen karakteriseres som metal med inspirasjon fra både hardcore-band som Hatebreed og den hardere delen av nyere amerikansk metal. Uansett ganske unorsk, og meget stilfullt. Orginalmedlemmene Ole Walaunet og Kjetil Greve (Audrey Horne) er nå omringet av bassisten Tony Vetaas (Lost At Last og Sahg) og den nye vokalisten Per Helge Lande. Sistnevnte er nok den aller største forskjellen på Deride før og nå. Lande må være en av de aller beste “skrike”-vokalistene i Norge, og live tilfører han Deride mye ekstra kraft og vilje. The Void er en glede tvers gjennom, og bør høres av alle med en forkjærlighet for tung norsk musikk med internasjonalt snitt. Lytt til Soul Depart under.

Deride-Soul Depart

Nile-At The Gate Of Sethu (Nuclear Blast, ute 29. juni)

Så forvirrende…. Jeg vet at det er mange der ute som liker Nile, og det har jeg full respekt for, men dette bandet er rett og slett for intrikate for meg. Dødsmetal blandet med teknisk spilling på høyt virtous-nivå, taktskifter from hell og titler som Enduring The Eternal Molestation Of Flame og Natural Liberation Of Fear Through The Ritual Deception Of Death. Et eventyr for alle som liker ting vanskelig, et mysterium for oss litt mer enkle individer. Sjekk selv og finn ut hvilken kategori du tilhører…

Whitechapel-Whitechapel (Metal Blade)

Allright. La oss ta litt mer forvirrende metal når vi først er i siget. Whitechapel er enklere å forstå enn Nile, men det er jo også kvantefysikk. Whitechapel er fra USA, men har tatt navnet sitt (som jo er utrolig tøft) fra bydelen i London der Jack The Ripper herjet. Også Whitechapel kjører på med en slags blanding av djent og dødsmetal, med litt Slipknot som saus over,  og til tider låter det hele fortreffelig. Problemet er at en hel plate med slike voldsomme låter og vendinger blir i meste laget. Nytes i små doser. Min favorittdose er (Cult)uralist, som du kan høre under.

Whitechapel – Whitechapel – 03 – 03_(Cult)uralist

Ihsahn-Eremita (Candlelight)

Ahhh. La oss roe det hele litt ned. Som mange kanskje vet er Ihsahn tidligere vokalist i Emperor, men som solo-artist leverer han musikk i en langt mer progget sjanger. Fremdeles med elementer fra ekstrem-metal, men langt mer over i landskapet der blant andre Enslaved opererer for tiden. Blandingen mellom prog og metal er i stadig utvikling, og Ihsahn har vært en av de beste leverandørene der de siste årene. På sin fjerde utgivelse gir Ihsahn oss både harde og pumpende låter, og mer svevende og vakre stykker musikk. Til tider utfordrende, og en plate man må bruke tid på, men også noe som kan berike livet ditt om du gir den sjansen. En liten trailer for platen i videoform er vedlagt.

Turbonegro-Sexual Harassment (Volcom)

Turbo er tilbake der jeg liker best at de er. Med beina godt plantet i punken. Tony Sylvester er strålende som ny vokalist, og jeg ga platen nesten full pott da jeg anmeldte den hos Lydverket. Angrer ikke et sekund på det. Sjekk You Give Me Worms-videoen under.

Circus Maximus-Nine (Frontiers)

Det var da som…. Nok en sjanger jeg ikke er så stødig i. Men siden Circus Maximus er norske, er hyggelige karer, og gir ut nytt album, så må de få sin velfortjente plass her på sidene. Circus Maximus spiller en blanding av prog-metal, melodiøs rock og power metal, og i mine ører, som da ikke er ekspert-ører i sjangeren, låter det hele svært bra. Nine er farlig fengende, og av og til på randen av å bli litt vel myk, men alltid med beina såvidt plantet i metalen gjennom riffingen. Vokalen og noen av låtene er svært nær det Europe gjorde rundt Final Countdown, bare litt hardere. Og det er et kompliment. Jeg elsker Europe. Sjekk dem da vel. Support the troops…. Og sjekk trailer for platen under.

Jorn-Bring Heavy Rock To The Land (Frontiers)

Respekten for Jørn Lande blir bare større og større. Han elsker heavy like mye som vi i Pyro gjør, og han serverer den ene herlige platen etter den andre. Uten å få noen som helst respekt i andre norske medier. Vel, andre norske medier kan dra åt skogen. Vi elsker Jorn. Tenk å kalle en plate for Bring Heavy Rock To The Land… Lande burde fått fortjeneste-medalje for et langt liv i heavyen. Siste album inneholder en hel del supersterke låter som tittelsporet, Chains Around You, Ride To The Guns og I Came To Rock (han kom for å rocke!), og da bryr vi oss ikke i det hele tatt om at det er et par fillers her også. Jorn. Medalje. Nå. Video under.

Sabaton-Carolus Rex (Nuclear Blast)

Svenske Sabaton har alltid balansert hårfint mellom det å være et superfengende metalband og det å bli for tullete. Sabatons plater har lenge handlet utelukkende om krigføring, og nå har de tatt skrittet helt ut med Carolus Rex. Hele platen handler om det svenske kongedømmet langt tilbake i tid. Mye krig, mye power metal, mye koring. Tulle-skrittet tok nok Sabaton da de også laget Carolus Rex med svenske tekster og vokal. Men faen heller. Sabaton er så ekstremt fengende, og så deilig koko, at jeg elsker det. Fremdeles. A Lifetime Of War på engelsk under.

Grand Magus-The Hunt (Nuclear Blast)

Flere svensker med metal i blodet. JB og hans lille gjeng med metal-krigere har virkelig laget noe av den bedre musikken som har kommet ut i Skandinavia de siste årene. De firer heller ikke så mye på kvaliteten med The Hunt. Låter som Valhalla Rising, tittelkuttet og Sword Of The Ocean er perfekt for herrer og frøkner som elsker klassisk metal som Judas Preist og Manowar. Litt usikker på et par av de mer rolige låtene, men innen tradisjonell heavy er det få som slår Grand Magus for tiden. The Hunt hører du under. Vanskelig å mislike.

Kreator-Phantom Antichrist (Nuclear Blast)

Krrrrrrrreeeeeatoooor! Legender innen europeisk thrash. Og etter litt vrøvl tilbake på 90-tallet har Kreator de siste årene levert metal av høy kvalitet. Hardt, snerrende og pittelitt brutalt, men også med klare melodier og nynnbare låter. Mille er fremdeles illsint, og tyskerthrashen regjerer fremdeles. God, sterk, og edel plate. Enorm respekt. Video til tittelkuttet under. Mycket bra.

Millencolin-The Melancholy Connection (Epitaph)

Millencolin er en gammel favoritt her i huset, og i sammenheng med sitt 20-års jubileum slipper bandet en samling av b-sider, et par nye låter og en dvd. Noe på denne samleren er strålende, annet er helt passe. Høydepunktene er når Millencolin synger på svensk i E20 Norr og sommerlåten The Downhill Walk. For fans. Og de burde det vært flere av. En liten trailer for platen under.

Rush-Clockwork Angels (Roadrunner)

Jeg har aldri vært noen stor Rush-fan, men synes at de er gode når de spiller relativt enkel rock. Når ting ikke blir for vanskelige. Og den nye Rush-platen er nettopp slik. Første låt fra platen Headlong Flight bar bud om at Rush skulle bli mer rocka denne gangen, og det ble de også. Fremdeles med nok avansert spilling til at prog-fansen får sitt, men denne gang også med låter som den jevne rockefan trygt kan lytte til. Hurra.

Suicide Bombers-Criminal Record (egen utgivelse)

Let’s rock n’ roll!, melder Suicide Bombers direkte etter en overpompøs engelsk intro på albumet. Og det er rock det handler om. Sleazy rock. Suicide Bombers går i fotsporene til Faster Pussycat og Hanoi Rocks, men blander mer punk inn i sin tagning. Bandet er frontet av Chris Damien Doll som tidligere spilte i Trashcan Darlings, og det er ikke helt feil å sammenligne de to bandene. Litt mer rocka her kanskje. Og en hel del mindre sminke. Liker du sleaze er det store sjanser for at du liker Suicide Bombers også. Hater du sleaze har du fått et nytt band å mislike. Alle vinner. Hør nevnte sang Let’s Rock N’ Roll under.

Suicide Bombers-Let’s Rock N’ Roll

Jørn Lande. Heavy metalens fanebærer. Stolthetens sønn. Ute med nytt album som heter Bring Heavy Rock To The Land. Herlig. Her-lig! Ny video har han også laget.

Jørn Lande. Jorn. Kjært barn har mange navn. Den edle norske metal-kriger er snart tilbake med albumet Bring Heavy Rock To The Land (javisst!) som skal slippes tidlig i juni. Første video er til tittelkuttet. Velkommen tilbake, Jorn. Vi bøyer oss i støv. Eller søle blir det, siden det bare regner her i Bergen for tiden.

Jørn Lande var med på å hylle Ronnie James Dio.

Heaven & Hell spilte hyllest-konsert til Ronnie James Dio på High Voltage-festivalen i England tidligere i sommer, og med seg som erstattere for den avdøde helten hadde de Glen Hughes og norske Jørn Lande. Her har du Jørn på låten Heaven And Hell. Filmet fra publikum, og naturlignok med dårlig lyd, men det får så være. Dette er historisk.

Alice In Chains gjester Pyro i kveld.

Alice In Chains har gjort et formidabelt og overraskende bra comeback med ny vokalist og ny giv. Da de var i Norge forrige gang huket vi tak i gitarist Jerry Cantrell og vokalist William DuVall for å lage en time med duoens favorittlåter. Resultatet kan du høre i kveld. Vi gir deg også intervju med Jørn Lande om hans deltakelse på den nye Masterplan-platen, vi gir deg mulighet til å vinne dvd-er av Clutch, og vi gir deg ny musikk fra navn som Soulfly, Ozzy Osbourne og Warrior Soul.

Kveldens spilleliste.

Priestess-We Ride Tonight

Haust-Anti Reproductive

Glyder-Knockout

Dropkick Murphys-Workers Song (live)

Slayer-Americon

Teardrown-Approaching Failure

Korn-Let The Guilt Go

Cancer Bats-Sabotage

Jorn-Invisible

Iron Maiden-Sun And Steel

Kingdom Of Sorrow-Enlightened To Extinction

Melvins-I’ll Finish You Off

Metallica-Hit The Lights

Bon Jovi-Runaway

Machine Head-Davidian

Def Leppard-Rock Brigade

Kvelertak-Ulvetid

Led Zeppelin-Good Times Bad Times

Rage Against The Machine-Bombtrack

Van Halen-Runnin’ With The Devil

Black Stone Cherry-Rain Wizard

Slayer-Evil Has No Boundaries

Dio-Stand Up And Shout

Tool-Intolerance

Du møter blant annet Jørn Lande. For andre uke på rad. Deilig.

Det handler mye om Jørn Lande på Pyro for tiden. Ikke bare var han ekspertkommentator da vi kjørte minnetime om Ronnie James Dio, denne uken har tiden kommet for å snakke om tribute-albumet til Dio som Lande slipper under navnet Jorn akkurat nå. Intervju med Jørn Lande i kveld altså. Det blir også mulighet for å vinne både dvd og live-cd i ett av Dropkick Murphys,  vi kjører en spesialtime med fokus på de beste åpningslåtene på debut-plater, og så får du helt ny musikk fra Korn, Haust og Melvins. Heia.

Minnetime for Ronnie James Dio og Kvelertak-intervju var blant ingrediensene.

Her er listen over låter som ble spilt:

Whitesnake-Bad Boys

Danzig-On A Wicked Night

Khoma-Army Of One

Masterplan-Time To Be King

Keep Of Kalessin-Judgement

Cancer Bats-Sabotage

Nevermore-The Termination Proclamation

Kvelertak-Liktorn

Ozzy Osbourne-Let Me Hear You Scream

Tesla-Love Song (live)

Dio-Holy Diver

Ronnie Dio And The Red Caps-An Angel Is Missing

Elf-Gambler, Gambler

Rainbow-Gates Of Babylon

Black Sabbath-Neon Knights

Dio-Shame On The Night

Dio-One More For The Road

Heaven & Hell-Atom & Evil

Jorn-Song For Ronnie James Dio

Pyro minner den aller største.

Ronnie James Dio gikk bort 16. mai, og sjelden har en sett så mange fine ord om en musiker som i ukene og månedene etter hans død. Ronnie James Dio har vært en viktig musiker for alle som liker hardrock og heavy metal, og det skulle bare mangle at Pyro laget en minnesending om den aller største. Med oss på laget har vi selveste Jørn Lande, som i disse dager gir ut hyllest-plate til Dio, og som også skal synge med Heaven & Hell på Classic Rock-festivalen i England snart. Jørn Lande er ekspert-kommentator når vi i kveld gir deg en times gjennomgang av Ronnie James Dios musikalske karriære. Vi kan også tilby intervju med Kvelertak, muligheten til å vinne den nye platen til Masterplan der nettopp Jørn Lande synger, og ny musikk fra Danzig, Khoma og Tesla. Men i kveld er det Dio som er viktigst.