Les også: En haug med blogginnlegg fra Ivar, anbefales varmt

Under moshpit-bildet får du talen, ord-for-ord, og folkens…tenk at vi lever i et land hvor en black metal-dude holder tale på nasjonaldagen. Det er ganske magisk å tenke på.

“Gratulerer med dagen, Etne! Takk til 17. mai komiteen for invitasjonen og tillitserklæringa dette er – ja, hvis ikkje det er slik at ein eigentleg ønska seg ein skandale frå talarstolen, då – for å sprite opp stemninga, liksom. Eg er i alle tilfelle beæra. I dag er me alle Etnebuar, også me som først flytta til på åttitalet, og så flytta frå igjen på 90-tallet. Ikkje berre får eg gleda av å snakke til dykk som feirar dagen her som innfødde og heim-på-besøkande som meg; men eg får også vist fram bygda «mi» til min eigen stadig voksande familie. Ikkje berre vert eg sjølv litt større og hårete for kvart år som går, men no får me ungar også. Det å ta med dei små tilbake til «der det skjedde» er ein god test på kor godt ein kjenner seg heime, og det gjer eg verkeleg her eg drar med meg det vesle familiesirkuset rundt på 17. mai-feiring i Etne.

17. mai i Etne var mitt første møte med musikkindustrien og showbiz; det vart tråkka ein god del meter rundt i denne rimeleg omfattande bygda – i ein slags vadmelsuniform med ein tilhøyrande ekstremt varm hatt. Det var brutalt, det skal eg innrømme; men det var noko som måtte gjerast – og det ga ei god kjensle av å drive med musikk. Ei long historie gjort kort; skulekorpsets eminente dirigent skal ifølge familiemytologien vår ha tipsa mor og far om at ein el-gitar kunne vere noko for den vesle karen som bråka så fælt på trommene i pausane. Og slik byrja det. Men, for å sitere Kaizers Orchestra: «nei, nok om meg. La oss snakke litt om deg // Kva synes du om meg?»

Det er mykje i dag som handlar om å vere best – ikkje nødvendigvis i betydninga å ha inneha noko traust talent som er medfødt eller øvd fram – det gjeld å stikke seg fram, bli berømt fortast mogelegt og huska. Melodi Grand Prix Junior, Idol, Norske Talenter, X-faktor og så videre; det handlar om å komme inn frå gata og bli «oppdaga»; å sjokkere jury, sjåarar og Youtube med eit talent ikkje nokon har høyrt makan til før. Kidsa, og ikkje minst foreldrene får eit sjokkerande møte med rampelyset. Først eit positivt sjokk; det er spennende møter, produsentar med hodetelefoner og clipboards, klokker som tell ned og opp igjen på veggen, og kjendisar som sit foran ungen, riv seg i håret og gret av lykke fordi din unge er det største talentet siden Michael Jackson. Men så er det jo det, at lys som kjem på, ofte skrus av igjen. –Innan klassisk musikk har dei allereie egne program for å hjelpe anspente born, og dei første initiativa vert no tatt til tilbod for born og unge som vert overkjørt i diverse talentkonkurransar (true story). Om nokre år har me kanskje eit offentleg behandlingstilbod for reality-deltakarar og rosabloggarar også.

Det er meir enn fint nok med skulekorps, speidaren, det lokale fotballaget eller for den saks skuld kulestøt – som eg sjølv prøvde meg på i tre vekers tid på slutten av barneskulen; eg klarte ikkje å bli best sjølv om eg var den einaste deltakaren, så det var lagt på hylla rimeleg kjapt. Ein lærer seg å vere medvirkande årsak til at noko større enn seg sjølv fungerer; til og med store ting frå tid til annan– utan at flomlyset av den grunn settes akkurat på deg, eller at ein nødvendigvis kjem på tv. Sånt er godt å ha med til ein skal vere del av eit team på ein arbeidsplass, vere del av av eit band (ikkje alle kan synge eller spele solo heile tida har eg måtte leve med), vere ein av fleire husstandar i eit burettslag, eller generelt vere som deltaker i konseptet «menneskeheiten».

Eg har reist litt (no fekk eg sagt det), og ein av dei tinga som gjorde at eg skvatt litt dei første gongene i USA, og då særleg i New York og Los Angeles var den tidvise rope-snakkinga enkelte dreiv med ute blant folk; då snakkar eg ikkje om sånn finnar-eller-indre-dalstrøkingar-i Syden-høgt; der long avstand til nærmaste nabo og long tid mellom samtalene har slipt vekk heile «innestemme»-konseptet, men skikkeleg «the US of f’in A»-høgt. Kvifor skulle dei på død og liv kringkaste livshistoria si-på bygda lærte me jo at det gjeld å holde den slags lågmelt? Eg var berre 17, og som den bonden i byen eg er var og er, spurte eg nokon eg tenkte hadde peiling der borte, og fekk til svar at mange fekk det med seg tidlig i livet av foreldra og omgivnadene at ein måtte vere om seg om ein skulle verte «oppdaga»-også ute i det offentlege rom. Og no begynner same keisamme kulturen her borte i provinsielle Nord-Europa og Norge; me drøymer om at me, eller ungane våre, skal verte oppdaga og å gå frå 0 til Beyonce på eit par fredagskveldar. Nei, gå heller i skulekorps og start eit par håplause band (slik eg gjorde), eller vær ein grei fyr på det lokale laget og bli ein suveren leiar i næringslivet seinare. Er du god nok vert du oppdaga, du treng ikkje vere på audition heile tida, lzm. Å vera lagspelar er inga hindring for kreativitet og talent. Det har funka i Etne.

Eg var tidligare i år deltakar på Made In Etne Weekend; eit slags bransjetreff for kreative folk frå kultur og næringsliv med det til felles at ein er, eller har vore i Etne-bransjen. Det stadfesta verkeleg noko eg visste fra før; at det har kommet utruleg mange dyktige, oppfinnsomme og talentfulle folk frå Etne også etter Ingvar Moe – ikkje berre innan musikk, men og innan handverk, kunst, næring, design, mote og så vidare. Det er lenge sidan eg som profesjonell musikar merka meg kor ofte «Etne» dukka opp i samtalar om profesjonell lydproduksjon rundt i Norge – både i konsert- og studiosammenheng. Så har det også vorte lagt merke til at folk flyttar tilbake til Etne; noko som er smått fantastisk og ein glimrande bonus for oss avhopparar, når me kjem tilbake på besøk: me kjem til ei bygd som lev, og ei bygd full med folk me kjenner. For meg, uten familie igjen i Etne, er kontakten med alle disse flotte folka fra gamledager det som er min forbindelse til bygda. Siste åra har det blitt innspilling i ABC studio borte på gamleskulen, klassereunion på Lions klubb, og tryning  over ein trommaspelande Bjarte Rolland på Fugl Fønix under avslutningsjammen på Made in Etne Weekend; alle blant de artigste opplevelsane eg har hatt i såkalla voksen alder. Ei stor takk til dei som vart verande og alle dei som flyttar heim og gjer noko – eg vonar næringslivet og den politiske leiinga veit å sette stor pris på dei.

For ein skal vere stolt av å vere frå Etne, synes eg. Ikkje fordi f.eks Ølen er noko dårligare… eller vent litt, dumt eksempel; Ølen er jo litt dårligare. Spøk til side; det er ein bra dag å vere stolt av å vere fra, ha flytta til, ha budd i eller befinne seg i Etne for øyeblikket. Ikkje fordi det er så flott morenejord her (å du store som dei masa om morenejord på skulen), ikkje fordi Erling Skakke hadde høvdingsetet sitt her, eller fordi det ifølge Wikipedia kjem fem berømte folk herfrå (inkludert Erling Skakke og meg sjølv – kanskje Wikipedia skulle tatt ein liten oppfrisking på Etnologien sin). Nei, eg synes me skal vere stolte av dei me er, fordi me er dei me er; så enkelt er det. Å ha ein identitet fordrar å vite noko om veien fram til der ein er no. Derfor er det bra å vite noko om historia si, til dømes. Det er mange viktige fortellingar i fortellingane – som at kristningsikonet Olav den Heilage også hadde ei side ved seg som nytta metodar me i dag forbinder med diktatorar; mellom anna kua ham motstand gjennom å kidnappe heidninghøvdingar sine koner og døtre, og trua med å drepe dei dersom gubben ikkje bøyde kneet for han. Noko som ville fått einkvar mann med hjarte til å kaste gamle gudar på dynga.

Me kan tenke på at grunnlova i orignalform inneheldt innreiseforbod for jødar. Når eg vaks opp heromkring trudde eg Norge var eit av dei få landa i verda der ein ikkje dreiv med korrupsjon hverken på heime- eller bortebane. Så vart me jo betre kjent med Veidekke og Yara etter kvart. Me treng aldri bekymre oss for å falle heilt utanfor, eller gå utan pengar her i oljelandet. Men det sit igjen ein del dykkarar som fant olja for oss – dei skjelv og har vondt i hovudet, men me vil ikkje kompensere dei skikkelig for det dei ofra. Me kan stort sett sei alt det kjipe og nedverdigande om andre me kjem på, med fullt navn i kommentarfelta no til dags – for me har ytringsfrihet. No døyr snart dei siste av krigsseilarane som var med å sikre at me har den ytringsfriheten, utan at dei heller fekk den anerkjennelsen og kompensasjonen dei fortjente og ønska seg. Vår rolle som geniale lille Nobelpris-og-Oslo-avtale-Norge er å vere eit hyggeleg, tidvis belærande, fredsskapande, forhandlande og tolererande førebilde for resten av verden. Og så ender me opp med å finlese jussen for å sjå om me kan tvinge Dalai Lama til å nytte kjøkkeninngangen på Stortinget – for ikkje å tråkke Kina på tærne – slik at vil kjøpe dyre ting av oss mens dei sel oss billige ting; slik at me kan verte enda litt rikare. Eg seier altså ikkje at ein finn berre blomster og rikdom langs vegen når ein dykker ned i historia, men alt ugraset er også ein del av identiteten. Å vite om ting ein kanskje ikkje syntes funka så bra før, gjer i alle fall ein del forklaringar på notida, og ikkje minst gjer det oss eit verktøy til å endre no- og framtida.

17. mai er ein dag for å feire nasjonen Norge og vår historie. Så får ein vere raus nok til å la andre få legge det dei legg i «Norge» denne dagen. Gjer det dine kjensler for flagget noko mindre varme og ekte at andre skulle finne på å vifte med eit billigprodusert eit med litt feil fargenyansar, og gud forby: ørlitegrann feil dimensjonar? Eller for den saks skuld: kvifor skulle det påverke mi nasjonalkjensle at nokon plutselig vert heilt FN i hovudet, og vil vifte med alle slags flagg i toget? Når folk begynner å grunngi sin stolhet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårlegare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet. Nasjonalromantikk dreier seg for meg om malerier av fjorder, sødmefull musikk frå litt sure hardingfeler, fjordhestar (eller kva det heiter), vikinghjelmar, og å synes at damer berre er såååå flotte i bunad – alle desse tinga i seg sjølv. Fordi det er fint, heilt for seg sjølv. Ikkje fordi det er så mykje betre enn jungel, heilsure feler med berre to strengar, kamelar, masse gullringar rundt halsen og damer i meir flagrande gevanter. For ting som heile tida må haldas opp, og synes betre om enn andre ting er ein jo i bunn og grunn ikkje så genuint begeistra for, eller hur? Då er det jo akkurat som om ein ikkje heilt er sikker på kva ein syns innerst inne? Om ein er trygg på at ein er god nok i seg sjølv, at ein har ei interessant, slett ikkje perfekt, men interessant og fargerik historie, så kan ein fort få ei innsikt i at andre også kan ha ei annleis, men like interessant og fargerik historie. Det er fleire bevis på at hardingfele og tostrengs-ørkenfiolin let fett saman om dei vert håndtert av folk som kan sitt handverk.

Frå mitt ståsted ser det ikkje ut som om sletting av alle grenser, billedleg og bokstavelig, alltid fører med seg så veldig mykje meir forståelse og varme mellom folk. Tvert i mot – stadig fleire identitetsforvirra bøller slår om seg i gater og i kommentarfelt, fleire religiøse fanatikarar finn nye grupper å plage og starte krig mot. Ein treng kanskje ikkje gå heilt Jan Eggum med «mor, eg ve tebake». Men det trengs og småsamfunn, det var jæklig stas å få handskrevne brev i postkassa og ha møter på cafe som vart avtalt per telefon forrige veke og kor me har sinnsjukt mykje å fortelle kvarandre som ikkje allereie me er leie av å lese om på nett. Eg lurer og på om det hadde vert meir stas å seie «ja, me fekk forresten ein ny baby for nokre veker sidan» om ikkje alle hadde svara «ja, eg såg det…»?

Men å stå her og slå om seg med store ord om global forbrødring og forsøstring, samhald, identitetsbygging gjennom å kjenne si historie, sunn nasjonalisme og ikkje minst skulekorps; kan eg jo gje inntrykk av at eg står her og kjenner meg i posisjon til å kaste den første steinen i det norske 17. mai-huset. Men det er nok eit glashus. Me står eit par steinkast unna tidligare nevnte skular frå oppveksten. Mobbing var eit kjent fenomen også då, sjølv om me ikkje hang kvarandre ut på nettet og tok bilder i dusjen med smarttelefonar. Eg var ikkje betre enn nokon andre, så mykje kan eg seie. Når me hadde reunion i haust vart det snakka om kvifor enkelte ikkje kom; nokon av dei hadde nok gjort eit bevisst valg, og det skjønner eg godt. No står eg ikkje her og legg meg flat som ein annan politikar som har bygd noko ulovleg eller klint med feil folk slemt; den slags offentleg syndsforlatelse ville ikkje tene til noko anna enn at eg kjenner meg betre – men eg nyttar sjansen til ein liten appell; også til meg sjølv som rimeleg fersk forelder. Det er viktigare enn nokonsinne å vere involvert i kva kidsa driv med – om ikkje verda sjølv har vorte meir kynisk, så har kynismen fått nye måtar å nå fram til dei kidsa på. Om ikkje barna våre vert mobba eller slit sjølv, kan det hende dei veit om nokon andre som har det tøft – og då kan ein jo nytte sjansen; om ikkje ein skal drive å blande seg så mykje inn direkte, så kan ein jo plante idear om kva som er bra og godt her i verda. Det er tøft og kult å bry seg, og stille opp for andre som treng det. Om man henter inspirasjonen og ordlyden fra Haavamaal, Bibelen, sin indre stemme, Trond Viggo eller Dalai Lama kan ikkje vere så farleg – hovudsaken må vere å ha noko å formidle.

No vart det mykje tungt og lzm-djupt her, så eg vil gjerne få slutte med ei litt lettare historie. Den er nok ikkje heilt sann, men det er jo sjelden dei beste vitsane. Og dessutan vekker det minner om når eg skjemde ut foreldra mine gjennom å fortelle ein forferdeleg dårlig nordmannen-svensken-og-dansken-vitsen frå scena nettopp her oppe i samfunnshuset ein 17. mai for lenge sidan – då toastmasteren gjorde den grusomme tabben å annonsere åpen mikrofon. I det eg nærma meg <med lys barnestemme> «og så pissa svensken i buksa og kasta undikken over taket» sneik moderen seg langs veggen bakerst i lokalet og ut døren. Så no skal me sjå om me klarer å gjenstå sukseen: Eg hugsar alle dei gongene det var sirkus her nede på flaten når eg var liten. I denne historia var sirkusdirektøren på reise, og hadde ein heil dag å slå i hjel mens riggarane tok seg av rigginga dagen før første forestilling. Det var ein relativt liten, roleg stad og tirsdag; det einaste av interesse var ein hotellbar i det vesle sentrumet – ikkje heilt ulikt Etne sentrum. Som einaste besøkande sat han seg i baren og bestilte ein kaffe. Han spurte servitøren om det var noko som skjedde; var det noko action? Fyren tenkte seg om lenge; jo, det var tirsdag og klokka var litt over tolv. Om direktøren venta til klokka ett kom det til å skje noko spennande. Kvar tirsdag klokka ett kommer det nemlig inn ei and, setter seg ned på barkrakken og bestiller ei øl og en sandwich. Dette syntes sirkusdirektøren høyrtes veldig interessant ut, så han bestilte ei ny kaffe og satte seg til å vente. Klokka vart ett, døra smalt opp, og inn kom ei and i overall vraltande. Anda hoppa opp på krakken, og bestilte… ei øl og ein sandwich. Direktøren lot anda få i seg ein stor slurk og ein solid bit før han flytta stolen sin nærmare. Han kremta og prøvde seg med eit «ja… du kosar deg med lunchen?». Anda kikka ikkje opp, men svarte med eit kort «ja, ein prøver jo». «Ja, du.. du er ei and, du»- direktøren kom ikkje på noko betre. «Ja, det skal være Snickers og Twist» svara anda mellom to solide slurkar øl. Tydeleg imponert sa direktøren vidare «.. og du kan snakke!?». «Ja, det er ting som tyder på det», kom det fra anda. Då klarte ikkje sirkusdirektøren å halde seg lengre: «Kunne du tenkt deg å komme og jobbe for meg?». «Kva driv du med, då?» ville anda vite. «Eg er sirkusdirektør!». Anda ga han eit skeptisk blikk – «Sirkusdirektør? Kva skal du med ein snekkar?».

Nytt fantastisk reisebrev fra Enslaveds tur rundt verden.

TURNEDAGBOK 2:

Et sted på fjellet mellom Oslo og Bergen 21. oktober.

Da satt vi på toget fra Oslo på vei hjem igjen til gode gamle Bergen etter første etappe av ”Circling Above and Within Tour 2010” – avdeling Europa. Forrige reisebrev kom fra København, og det ble vel uttrykt en viss skepsis for hva konsertkvelden ville bringe. Vel, muntert var det i alle fall utover dagen. Å sitte i kantinen og høre de lokale kulturarbeiderne konversere på dansk ispedd mye fet dansk/engelsk kan ikke føre til annet enn glising i skjegg og barter. Spesielt at artistnavnet ”Danko Jones” (som skulle komme uken etter) høres særdeles fett ut når en danske kliner til var en av tingene vi lærte denne dagen.

Ellers er in-house cateringen på Vega et kapittel for seg selv. Dette må jo være en av de bedre kokkene ansatt rundt omkring på venuene i Europa. Overraskende nok var ikke fyren tjukk engang (det pleier de aller beste å være, i alle fall litt). Jeg kaster meg inn i debatten startet av Kari Jaqueson, om det å være feit ikke er en sykdom, så kan det i alle fall være en indikasjon på at du lager kul mat om du er kokk på et spillested. Tilbake til musikken, ja. All skepsis til det danske publikum ble feid til side sekunder etter at vi innfant oss på scenen. Makan til opptur. Det ble en heidundrende forestilling og høy stemning. Etterpå ble det en kjapp tur på pub (med av alle ting te i glasset for undertegnede). Men mandag kveld i København er vel ikke akkurat helt ellevilt, så det ble en tidlig kveld på oss, mens bussen duret nord-østover mot Stockholm.

(backstage med Herbrand og Cato)

Stockholm er en utrolig fin by, men i dag ble det ikke tid til å se noe av den, desverre. Dette ble dagen for komme seg online og avverge nestenkatastrofer som følge av uker borte fra kontorer og postkasser. Jeg husker en gang i 2004 når vi kom fra reise og strømmen var ”borte”. Jeg bodde i kollektiv med herrene Ice Dale og Larsen og hadde ikke helt gjort jobben min som ansvarlig for strømregningen mens vi var borte. Det var et par lusne grader i stueluften, stummende mørke og et kjøleskap som rant utover. Så da lærte man et og annet om å følge med på regninger og epost selv om man er på turne. Fuckings virkelighet, altså. Med 700 besøkende var det fullstappet i Klubben (lille venuen under Arenan) og duket for god stemning. Det var det for så vidt, men kanskje litt mer reservert enn vi hadde forventet Forrige gig vi gjorde på Debaser inne i selve sentrum var noget mer løssluppent (da var det riktignok helg, og nå tirsdag).

Så var turen kommet til Finlandsferjen fra Stockholm til Turku (eller Åbo som det heter på svensk; hva i all verden er forbindelsen mellom navnene Turku/Åbo?). Denne ferjen er alltid en utfordring, da kunnskapen om at man skal ta ferjen neste morgen synes ha en slags magisk ”dritifiserings”-effekt på deler av Enslaved-entouragen. De som husker bloggen fra forrige Europa-runde (november/desember 2008 med support fra Audrey Horne og Krakow) husker kanskje at bassist/vokalist-kollegaene Grutle/Kilvik (henholdsvis Enslaved/ Krakow) hadde voldsomme utfordringer med bording av båten. Denne gangen var det Grutle/lydmann Hinkel som først måtte sprenges våkne i bussen for deretter å spas over i bæreposer og bæres ombord. Ok, så var det ikke bokstavelig helt slik det foregikk, men dere skjønner tegningen.

Resten av ferden foregikk relativt rolig med restaurantbesøk og hvile, om du styrer klar av buffet-sonene på finskebåten er det faktisk riktig bra mat ute og går, særlig innen kategorien ”kjøtt”. På veien av båten var tidligere nevnte helter kviknet til, mens returnerende finner slet litt mer mer sjøgangen. En kar på minst 80 år hadde en så seriøs spritknekk i knærne at Unge Lovende måtte trø til og bistå med å støtte ham ombord på rullebåndet ut fra båten. Vel tilbake i bussen var det å stå parkert noen timer på kaien i Turku hvor vi fikk besøk av noen av Dimmu-gutta som ønsket litt miljøforandring (det går sjelden mange dager på tur før bussen vår blir kjent som ”lått og løye-sentralen”, mye takket være blandingen av god stemning og dårlig humor). Trivelig var det, og så gikk turen til Tampere.

(det viktigste på turnè, korrekt inntak av mat og drikke)

Klubben i Tampere var svær, så her gikk forventningene temmelig rett i været igjen. Før lydsjekk og den slags var det tid for meg og Grutle til å ta en liten tur rundt i byen. Her hadde vi ikke vært før. Tampere var en veldig stilig by, i et slags skjæringspunkt mellom den gamle Østblokken og det glattere Vesten. Og med påfallende mange ulike restauranter og puber er de inne på noe der. Dagens lærdom var at den finske motsatsen til Vinmonopolet heter ”Alko”, noe som ikke er så reint lite fett. Det ble innkjøp av litt chilensk rødvin for å underbygge vinterstemningen, og tilbake til klubben for middag og lydsjekk. Kveldens konsert ble en suksess vi sent vil glemme. Hele salen med 1200 personer ropte takfast på ”Enslaved” mellom låtene og etter oss da vi gikk av. Da vi gikk ut og rundt til hovedinngangen for å besøke merch-standen (noe vi prøver å gjøre så ofte som mulig, i tilfelle noen vil ha noe signert og hilse på) mot slutten av Dimmu-settet fikk vi et innblikk i finsk virkelighet i inngangspartiet. Ambulansen var på plass for å levere noen av de unge håpefulle til pumping, mens et par olme typer lå trygt plassert i håndjern langs veggen i påvente av å bli hentet av onkel Polizei. Ikke bare moro med sprit, nei.

Helsinki var neste stopp, og der hadde de tatt konsekvensene av det nevnte alko-mørkets potensiale. Det var ikke lov å nyte alkohol (for det er jo meningen å nyte det, er det ikke?) i konsertlokalene. Det fantes riktignok en pub to etasjer ned for de over 18, men når lokalet er i overkant av 100% utsolgt er det kanskje ikke fristende å løpe ned, styrte en halvliter (for å ta den med opp igjen var ikke lov) og så kjempe seg tilbake til plassen sin igjen. Det er nå jeg må skyte inn at vi ikke visste noenting om dette før etter konserten. Under selve konserten gjorde nå vi som vi pleier og hølket nedpå et par kalde brune mellom låtene. Konserten var bra den, og vi følte oss både energiske og inspirerte der vi løpte rundt på scenen og rocket så det blafret i bartene.

Det samme kunne ikke sies om publikum der de sto med litt triste ansikter og nikket forsiktig til tordnende trommer og halsbrekkende riff. Etter hvert ble vokalist Grutle noe opprørt over gapet mellom vår innsats og deres respons. Det var jo fredag kveld også til alt overmål! Da han spurte hva som feilet de og hvorfor de ikke drakk en gang kom et fortvilet rop tilbake: ”we can’t drink, fuck you!”. Host, host, sånn kan det gå når man ikke er velinformert. Vi fikk trøst av Dimmu etterpå, som kunne fortelle at deres vokalist hadde trampet uti enda verre ved et tilfelle. Han hadde på en festival kjeftet på en gjeng publikummere som i følge han ”bare satt der” og som viste seg å være handicap-tribunen. Det kan altså alltid bli verre.

Noget skuffet over Helsinki var det tid for retur med finskebåten til Sverige. Neste konsert var i Göteborg. Denne gangen var det klart de finske passasjerene som gikk av med seieren (å reise fra Finland er tydeligvis mer moro enn til for gutta), selv om jeg kan gå så langt som å antyde at enkelte fra de andre bandene på turneen ga Pekka & co. konkurranse om å vinne Den Gyldne Fyllekule denne lørdagen. Det vil si, det kunne gått mye ”verre” om vi hadde oppdaget at den ene nedslitte baren på båten hadde tidenes største utvalg og kanontilbud på belgisk sterkøl. Dette fant vi ut halvannen time før kai, så det hele avverget seg selv kan man si.

(Cato holder seg oppdatert på de viktigste nyhetene hjemmefra)

Selve konserten i Göteborg skal jeg bare hoppe over. Til og med metalfolk i Göteborg ser ut som Paradise Hotel-deltagere. For en by, selvsagt med unntak, men generalisering er mye mer moro. Føsj. Høydaren må ha vært da Ice Dale prøvde å bonde med In Flames-vokalisten på festen etterpå. Men jukking var ikke så veldig pop i Sosseborg, og medlemmer av entouragen rundt vokalisten ville heller banke Ice Dale, noe lett diplomati avverget. I rettferdighetens navn må det sies at de andre In Flames-gutta var veldig hyggelig å treffe igjen. Jeg turnerte med dem for lenge siden når jeg spilte med et annet band. Det ble mye komplikasjoner og stress på den turen, og de gutta stilte virkelig opp og var en veldig god støtte.

Etter regnet kommer solen, etter kneipen kommer biffen. Siste dag på turen var lagt til Oslo og en utsolgt Sentrum Scene. Flotte garderober, norsk mat og hyggelige Live Nation-folk lagde en særdeles hyggelig ramme rundt dagen, og konserten er det bare å ramme inn i hukommelsen som kanskje vårt feteste Norges-gig noensinne. Helt utrolig, rett og slett! Takk til alle dere av Pyro-lytterne som var der! Planen var å ta det rolig etterpå, men det gikk litt i vasken, kan man si. I dag, dagen derpå, var det først oppmøte på den amerikanske ambassaden for visum-intervju klokken 09.30. Det vil si, det hele tok 2,5 timer i ukomfortable stoler. En av de mest grusomme bakrus-opplevelsene på lenge. Så var det å trøkke inn ett tonn utstyr på toget og endelig kjenne at hvert sekund bringer meg nærmere mitt hjertens Bergen. Hvor jeg nå skal nyte byen og leiligheten min i to uker før nok en laaaang USA- og Canada-turne begynner 5. november. Det vil si at det første brevet fra denne turen kommer her hos Pyro rundt 8., 9. november en gang. See you then, suckers!

VINNER ER TRUKKET! DET BLE LENE, SOM SVARER CIRKA MIDTVEIS NEDI HER.

Hove-plakaten er ikke helt klar ennå, men så langt ser det lovende ut for Pyro HQ. Allmektige Slipknot og de gjenforente geniene i Faith No More topper plakaten, og bak dem finner vi perler som The Black Dahlia Murder, All That Remains, Parkway Drive, Architects og Bring Me The Horizon, samt deilige norske band som El Caco, iskald og true viking power-guttene i Enslaved.

Og siden vi er i ekstra godt humør på festival, så sjekker vi sikkert ut flammestarterne Prodigy og supergangsteren Fat Joe også. We put the fest in festival!

Vi har fått de stramme skinnhanskene våre rundt et par ekstra festivalpass som vi deler ut til våre vakre lyttere, og alt du må gjøre er å lage en rangeringsliste over de fem feteste konsertene på Hovefestivalen. Ikke hvilke band du håper skal komme, men altså rangere de som allerede er booket. Her finner du det som er booket så langt.

For å sparke i gang konkurransen har vi fått Ivar Peersen (Verdens Beste Blogger) til å lage sin Topp 5. Du trenger ikke skrive like langt som Ivar, men gjerne like poetisk. Det må for øvrig ikke bare være metalband på listen heller, føl på valgfriheten.

1. Faith No More
– Mike Patton er en helt rå vokalist, at han er klink kokos er jo også en bonus. Selv liker jeg best platene etter Angeldust platen, Album of the Year er favoritten.

2. Slipknot
– Slipknot er proft til fingerspissene, så om jeg ikke har kjøpt noen album så ser jeg de mer enn gjerne live. Så de første gang på Quart-en i 2005, makan til karismatisk frontfigur skal du lete lenge etter, og gitarlyden passer like bra til en kald pils som chili-ølpølse. Også er det jo totalt uekte å like dem, det appellerer ikke så reint lite det heller – go Scream-forum!

3. El Caco
– Fikk liksom aldri ordentlig fot på El Caco før sisteplaten, men den sparker til gjengjeld så kraftig fra at jeg har joinet fanrankene. Med ny trommis er de dynamitt live, dette må ses.

4. Montée
– Ikke akkurat metal, men jeg er en hund etter velproduserte saker med sære akkorder. Erlend Mokkelbust fra Montée introduserte meg for øvrig for en av heltene sine; Todd Rundgren, så skylder han intens headbanging på første rad gjennom hele Montée konserten.

5. Iskald
– Labelmates på Indierec som imponerte meg stort med forrige album Revelations of Reckoning Day. Etter sigende har de noen meter igjen å gå på livefronten; treffer de blink på Hove er jeg der for å få det med meg!

Let’s go, sleng opp dine fem favoritter. Husk mailadresse, slik at vi kan ta kontakt.