Metalgigantene kommer tilbake til Bergen.

Lørdag 28. juni spiller Iron Maiden på Koengen. Dette blir eneste Maiden-konsert i Norge gjennom 2014. Tidligere har Iron Maiden alternert mellom å gjøre tilbakeskuende konserter fra diverse tidsepoker og konserter der bandets nye album har fokus, men siden det ikke er planlagt noen ny plate forteller ryktene at sommerens konsert skal inneholde en blanding av stoff fra World Slavery Tour, Early Days og Maiden England. Altså et koldtbord av klassikere for fansen.

Bergen Live melder også om en “strålende supportpakke”, så da er det bare å vente i spenning på hvilke band som skal varme opp fansen i timene før Dickinson og kompani inntar scenen. Billetter legges ut førstkommende mandag klokken 9.

Uansett: her om dagen kom en teaser for det kommende Motorpsycho-albumet Behind The Sun, og gjett om ikke trommis Kenneth Kapstad har lagt inn en en frekk referanse til selveste Iron Maiden. Sjekk bare YouTube-videoen her, som ikke bare heter Where Greyhounds Dare, men også begynner med trommebrekket fra Where Eagles Dare!

…her har du originalen fra Nicko og Maiden. før vi tar en prat med Motorpsycho-trommis Kenneth Kapstad om Iron Maiden:

Hei Kenneth! Tittelen Where Greyhounds Dare låt mistenkelig som en Maiden-låt, og så hører vi jo med en gang at det er Where Eagles Dare. Hvor kom den fra?
— Det er jo verdens tøffeste åpning av ei plate, er det ikke? Både trommebrekket, som jeg så ydmykt har lånt, og låta. Og så er jo trommebrekkeket Nickos inntog i Maiden.

Hvor stor Maiden-fan er du, vi trodde Motorpsycho-ansatte kun hørte på Grateful Dead og sånt om dagen?
— Jeg vil tro jeg nok er veldig langt over snittet fan av Iron Maiden. Jeg blir fortsatt helt idiot bare jeg ser Maiden-logoen, coverbilder, liveklipp, eller hva som helst som kan ta meg tilbake til den følelsen jeg hadde da jeg først oppdaga bandet, for godt over et kvart århundre siden. De andre gutta deler nok dessverre ikke denne fanatiske fasinasjonen for Iron Maiden. Men en liten hyllest til både min elsk for dette bandet og min fascinasjon for hunderasen greyhound ser jo ut til å ha gått gjennom nåløyet.

Hva kan vi ellers forvente oss fra ny Motorpsycho-plate, blir det kanskje en låt om Alexander den Store?
— Det blir nok veldig lite sånne hint på den nye skiva, MEN jeg kan love at den er proppfull av herlig, speisa hardrock som jeg gleder meg masse til å gi ut!

FOTO i toppen: Anja Basma

Vår mann som kan lyd, Nrk-tekniker og Maiden-fan Håvard Wien, reiste til Sverige for å se favorittbandet sitt. Rapport her.

Iron Maiden – Maiden England 2013 – Friends Arena, Stockholm lørdag 13. juli 2013

Det var en festdag. Min 25. Maiden-konsert. Den første var på min 12-årsdag i Drammenshallen i 1986.Jeg har vært på alle i Norge siden det, pluss noen i utlandet, og med store forventninger tok jeg på meg den originale «Seventh Tour of a seventh tour» t- skjorta som ble kjøpt i Drammenshallen i 1988. Den har blitt grå og utvasket. Sømmen mellom armene og skulderen råtnet bort en gang på slutten av 90-tallet, og denne skjorta blir bare brukt på festdager (les: Maiden giger). Det er alltid gøy med de anerkjennende blikkene, og når noen spør om jeg virkelig var på denne turneen. Seventh Son-turneen var det siste store turneen Maiden gjorde før det gikk nedover på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Den største produksjonen de noensinne hadde tatt ut på veien.

På Gardermoen lørdag formiddag var det selvsagt en del Maiden trøyer. Dessverre var det ingen Flight 666, men det var god stemning, og fleste tok seg en øl før flyet gikk over til Sveariket.

(Dickinson i Trondheim, foto: Jørn Gjersøe/Nrk)

Vi ankom Stockholm, og det var Maiden trøyer overalt. Stockholm var blitt til Maiden Town! Etter innsjekk på hotellet og en kjøttbit i magen satte vi kursen for The Anchor. Et metal vannhull på Sveavegen midt i byen. Allsang på puben allerede kl 16 lovet bra. Det ble noen øl der – og en kjapp burger – før vi tok taxi til arenaen. Hele området på Solna var preget av bygningsarbeider som ikke var ferdige, og Friends Arena ser ikke enorm ut på utsiden, men det er fordi baneplan ligger ca. 10 meter under bakken. Oppvarmingsbandene Voodoo 6 og Sabaton ga vi faen i. Vi var der kun for en ting.

Vi kom inn i det Sabaton takket for seg. For en arena!! Første inntrykket var at dette var den flotteste arenaen jeg hadde vært noensinne. Det så rett og slett dødsfett ut. Ølsalget derimot var ikke imponerende, med køer fra helvete. Men vi rakk et par øl før introen til Doctor Doctor. Deretter intro og Moonchild.

Seven deadly sins
Seven ways to win
Seven holy paths to hell
And your trip begins

Setlisten er sikkert kjent for de fleste. Med en katalog som Maiden har vil det alltid bli debatt om setlistene. Årets er en av de safeste de har kjørt på lenge. Fokus på Seventh Son-låtene selvsagt, og de største hitene i tillegg. Jeg gledet meg mest til Phantom of the Opera, Seventh Son og Afraid to shoot strangers. Ingen Alexander the great denne ganger heller…, men veldig kult med The Prisoner. En låt de ikke har gjort siden 1988, og den jeg husker best fra gigen i Drammenshallen. Ingen store overaskelser altså. Samme setlista som de gjorde i Nord-Amerika i fjor sommer, og egentlig en litt kjedelig setliste for oss som har sett dem en del ganger. Tenk om de bare hadde hatt 2-3 låter de byttet om på hver kveld? En Flash of the blade eller Sun and steel som hadde trillet opp fra hatten?

Spotify setliste:

I det den akustiske introen på Moonchild er over og bandet kommer på scenen med jubel og fet pyro blir vi smertelig klar over at dette ikke blir den festen vi hadde håpet. Lyden var helt for jævlig. Bare drønn og ekko av lyd som slo tilbake. Det var helt katastrofe.

Vi sto ca. 20 meter til høyre for miksebordet, men etter 4-5 låter gikk jeg så lang frem jeg kom. Tipper jeg sto 25 meter fra scenen. Det var litt bedre der i og med at jeg kom nærmere høytalerene og fikk mere direktelyd, men fortsatt katastrofalt dårlig. Jeg vet at Maidens faste lydmann Doug Hall ikke er med på denne turneen, og at det har vært en del kritikk på lyden. Men SÅ JÆVLA dårlig kan vel ikke den nye fyren være? Folka rundt Maiden har ører de også, og manager Rod Smaalwood er kjent for sin «Rod-love» om ting ikke er helt på stell

Showet ellers var upåklagelig. Veldig mye pyro til å være Maiden. Tre Eddier. Høyepunktet var nok Seventh of a of seventh son-låta, men hele opplevelsen ble egentlig ødelagt av den rævva lyden.

Anmeldelser fra Aftonbladet:

Ljudet är arenaburkigt och bullrande oömt, stundtals närmast olidligt bedrövligt.

Min svenske svigerfar var på en av Bruce Springsteen-konsertene på Friends Arena i mai. Da jeg spurte hvordan det var fikk jeg denne tekstmeldingen tilbake: «Bruce var bra, men de måste nog gjøra noget med ljudet på den der arenaen». Friends Arena er en fantastisk bygning, og når Zlatan scorer på brassespark er det sikkert vanvittig fett å være der (om du er svensk, og ikke synes fyren er en stor dust…), men Friends Arena er et fotballstadion. Og definitivt ikke noe konsertlokale.

I helgen var Pyro på Download-festivalen i England. Rundt 100.000 mennesker var samlet ved ved Donington Race Track for å se alt fra iron Maiden, Rammstein og Slipknot til Kvelertak, Uncle Acid & The Deadbeats og Architects.

Og for en helg det ble. På den ene siden har man gjørme, ølkø og frityrdrap av mat, men målt opp mot metal, vennskap og total freedom tenker man ikke så mye på at England av og til føles som et U-land.

Her er 10 høydepunkter fra årets festival.

1. Da Iron Maiden fikk et Spitfire-krigsfly, kjent fra Aces High-coveret til å fly over scenen rett før introen til Moonchild. Gåsehudbarometeret ble sprengt i fillebiter.

2. Da Kvalertak ble utsatt noen minutter, og folk bare fortsatte å skrike på de norske gladguttene. Jeg har sett Erlend & co live i utlandet en del ganger nå, og de lever opp til forventningene hver eneste gang. På Download var de i fyr og flamme, og publikum – fin blanding av norske festivalgjengere og fans fra England og rundtom, gikk bananas.

3. Humøret til Josh Homme. Alle som har sett Queens Of The Stone Age live, vet at det kan gå i alle retninger. Homme kan være syk (Norwegian Wood), sint (også Norwegian Wood), drita (Sentrum Scene) eller som nå på Download: blid som en lerke og klar for å kose seg. Med frekke, nye låter fra …Like Clockwork i bagasjen ble det en funky, atmosfærisk og magisk time i QOTSAs selskap tidlig lørdagskvelden. Høydepunkter? No One Knows som ble introdusert som en låt å “get laid to” og I Appear Missing fra nye platen.

4. Da Alice In Chains dro Stone fra The Devil Put Dinosaurs Here. Jeg simpelthen elsker når Jerry Cantrell drar ut sine mest sjøsyke riff (tenk Check My Brain), og da de dro Stone beviste de hvor fantastisk den nye platen er. Highfive til nyvokalist Duvall, som bare fortsetter å imponere.

5. Alt Ghost gjorde. Jeg så at noen kritiserte Ghost-vokkis Papa Emeritus II for den komiske italienske aksenten han kjører på det joviale mellompratet sitt, men jeg synes det bare understreker det tegneserieaktige svenskene presenterer. Med rød backdropp, svaret munkekapper, et par hvite gitarer og helt strippet scene kunne ikke Ghost sett bedre ut i dagslys. Og Monstrous Clock som avslutning? Allsangvennlig og satanisk på samme tid.

6. Grooven til Uncle Acid & The Deadbeats. Denne gjengen skal ut på turné med gudfedrene Black Sabbath i år, og da bør du få dem med deg om du skal sjekke Birminghams største sønner. Tung, deilig 70-tallsdriv, poppsykedeliske låter, langt hår og slengbukser. Bak det litt dølle bandnavnet skjuler et av årets kuleste gjennombrudd seg.

7. Bury Tomorrows hjemmebanetriumf. De engelske metalcore-heltene (de er hvert fall helter i Pyro-redaksjonen) samlet smekkfullt Pepsi Max-telt (2-3000 pers), og leverte et kickass sett fra starten med Lionheart og hele veien ut. Jeg blir ikke overrasket om Bury Tomorrow går i fotsporene til Bullet For My Valentine og ender opp på Main Stage om noen år.

8. Reaksjonen da Blood Command spilte High Five For Life. Bergensbandet har begynt å få en viss profil i England, og samlet noen hundre pers i Red Bull-teltet (jeg vet, gjennomsponset festival) tidlig torsdag ettermiddag. High Five For Live ble tatt imot som en megahit, og viste hvilket potensial det er i Silje Tombre og resten av Blood Command.

9. Rammsteins forhold til pyro. Det begynner å bli noen år siden jeg så Rammstein, tror det var Quart-festivalen for lenge siden, og det de holder på med nå gjør ingen band etter dem. Bomber granater, flammer, monsterlåter og komplett galskap på scenen i 90 minutter. PS: Jeg mistenker dem for å ha fryktelig mye musikk på tape, lyden var for stereoanlegg.

10. Bekreftelse på at P.O.D. låter kanonfett live. Det kristne numetal-bandet fra Sør-California er gjerne en rar gjeng med douchebags, men live sparker låter som Alive, Youth Of The Nation og Here Comes The Boom beinhardt også i 2013. Det meste er konsentrert rundt Satelite-albumet, men det får så være. Minus for at de spilte alt for høyt, det bør de roe seg ned med.

Download oppsummert? Festivalen er litt for stor min personlige smak, 100.000 personer som skal flyttes og organisere seg til enhver tid fører til at ting går tregt og det blir store avstander, men det virker som organisatorene hadde rimelig god gang på ting. Lineup-en er uslåelig i moderne metalsammenheng, solen skinte akkurat passe og folk flest oppførte seg fint. Bonus for stort sett god lyd, og et stort pluss er at det er lett å se bra på alle scener.

Vi ga vekk de 8 første Maiden-albumene på picture disc, ble nedlesset i svar, og har trukket en vinner.

Vi har de siste månedene kjørt konkurranser der vi ga vekk de åtte første Iron Maiden-albumene parvis i flotte nyutgitte utbrettsutgaver på vinyl picture disc. Med flotte bilder og staselig utforming er disse albumene edelstener i enhver platesamling, og gjennom forrige uke ga vi vekk ett eksemplar av alle utgivelsene til en heldig vinner. Som da vinner følgende nytelser:

Iron Maiden, Killers, The Number Of The Beast, Powerslave, Live After Death, Piece Of Mind, Somewhere In Time, Seventh Son A The Seventh Son.

Puh….

Vi fikk inn mange sterke og gode historier og begrunnelser på vårt spørsmål om hvorfor akkurat du fortjente disse vinylene, og ekstremt mange burde vunnet pakken, men valget falt på 8-år gamle Felix Tölche fra Kyrksæterøra. Gratulerer. Og en stor takk til alle som delte herlige Maiden-minner og historier med oss!

Vi har kommet frem til de to siste albumene i Iron Maidens store picturedisc-utgivelsesrekke, og vinnere er funnet.

Iron Maiden har gjenutgitt sine åtte første album på dobbel picture disc vinyl. Altså er det bilde av albumcoveret på selve vinylen, i tillegg til utbrettscover og det hele. Lekre greier. Vi ga vekk eksemplarer av de to siste i utgivelsesrekken som da er Somewhere In Time og Seventh Son Of A Seventh Son forrige uke. To sterke album i Maiden-katalogen.

Det kom mange svar, og vi trakk helt vilkårlig ut Håvard Wien og Knut Øyvind Åsen. Grattis!

Følg med på Pyronettet fremover. Snart skal vi gi vekk utgaver av alle picture discene til en heldig vinner, men nå konsentrerer vi oss om disse to. Sjekk bilde av utgivelsesrekken under.

Ooooooo. Vi ga vekk Iron Maiden live fra 1988 på cd, vinyl eller dvd. Vinnere her.

Iron Maiden slapp i 1989 en livekonsert tatt opp i Birmingham året før på VHS. De kalte det hele for Maiden England, og det er sånn omtrentlig settlisten fra den konserten Iron Maiden har gjort rundt i USA nylig. Maiden England kom visstnok også ut som cd på 90-tallet i en limitert utgave, men nå slår konsernet Maiden på stortrommen igjen.

Maiden England ’88 kommer nemlig i diverse format, og vi har eksemplarer på både cd, vinyl og dvd som skal ut til heldige vinnere. Alle utgivelsene er doble, og alle formatene inneholder tre ekstranumre som ikke kom med på orginalutgivelsen. DVD-en inneholder i tillegg til selve konserten også dokumentarene The History Of Iron Maiden Part 3 – 1986-1988 (40 minutter) og 12 Wasted Years (90 minutter) samt fem musikkvideoer.

Vi ga vekk alle disse formatene gjennom forrige uke, og her er vinnerne som får godsaker direkte hjem:

Rebekka Marie Rørby, Hemsedal

Jonas Tautra, Tana

Arnvid Bakke, Randaberg

Stine Therese Øie, Borgen

Olav Kalvenes, Rådal

Arild Hammerhaug, Skedsmokorset

To av disse medlemmene i Kvelertak spiller sin favorittmusikk i kveldens sending.

Kvelertak er nå endelig ute med Meir som jeg og mange andre allerede har lagt sin elsk på. I kveldens sending lar vi to av gitaristene velge noen av sine favorittlåter. Maciek Ofstad og Vidar Landa tok oppgaven seriøst da de spankulerte inn i Asbjørns ringe bolig, og resultatet får du høre i kveld. Forvent både klassikere og obskuriteter. Samt god stemning. Selvsagt.

Vi gir deg også intervju med Ronny og Stian fra like norske Devil som nå slipper sitt andre album Gather The Sinners, vi braser frem og tilbake i tid med Maiden England ’88-konkurranse, og vi spiller helt nytt fra band som Benea Reach, Anthrax og Clutch.

Pure! Rock! Fury!

I 1988 tok Iron Maiden opp en konsert de gjorde i Birmingham, og ga det hele ut på VHS som Maiden England. Noen år senere dukket konserten opp igjen som limitert cd, og nå dukker det hele opp igjen både på vinyl, cd og dvd med tre av ekstranumrene som aldri kom med på den opprinnelige utgivelsen. På dvd-utgaven er det også selvsagt masse ekstra snop. Neste uke skal vi gi vekk eksemplarer i alle formatene, men nå kan du nyte Wasted Years fra 1988.

Vi hørte med noen norske metalfolk for å få deres tanker om Clive Burrs innflytelse, hans ettermæle og selvsagt: favorittlåt.

One Head, One Tail fra Altaar (også kjent som Andreas Tylden fra JR Ewing)
– Clive Burr var en grunnpillar i soundet til Iron Maiden og løftet bandet til nye, uante høyder. Han var trommisen som steppet opp gamet, satte standarden, tempoet, attityden. Han var trommisen – som ikke bare kunne levere jobben – han komplimenterte hva som var, og fortsatt er, tidenes beste heavy metal-band. Burrs bidrag på Iron Maidens tre første plater, The Number Of The Beast spesielt, holder fortsatt standarden og får de fleste til å blekne i forhold og vitner til en vital del av Maiden som, mest sansynlig, på langt nær ikke hadde vært like bra uten. Han vil bli husket som den fandenivoldske trommeslageren som var med å kickstarte et av tidenes største og mest innflytelsesrike rockeband. Desverre vil nok mange huske han som den puslete kisen i rullestol, men det får så være. Heller en død rullestolsittende tidligere Maiden-trommeslager, enn en levende skallet innbilsk eks-tennisspiller med vrangforestilling om trommekarriere. Om jeg skal velge meg en favorittlåt med Clive Burr? The Prisoner.

Helle Stenkløv, programleder for Jernverket på Radio Rox
– Clive Burr var der da Maiden ga ut de tre første albumene, og hans trommespill hadde mye å si for hvordan de låt den gangen: rått og upolert, men likevel presist. Han representerer den første Iron Maiden-æraen, og var også den første stabile trommisen de hadde frem mot gjennombruddet i 1982. Iron Maiden og Killers er mine favorittplater med Maiden, og det er vanskelig å tenke seg dem med en annen trommis. Han vil nok bli husket som en av dem som var med på å dra Maiden til topps! Jeg plukker én favorittlåt fra hvert album: Prowler fra første, Murders in the Rue Morgue fra Killers og Hallowed be thy Name fra The Number Of The Beast.

Stian Fossum fra Devil
– Da jeg leste i dag at Clive Burr hadde gått bort, var det nesten som noe jeg hadde venta på. Jeg er sikker på at Devil var et av de aller, aller første banda som tok farvel med ham på verdsveva. Burrs påvirkning på Maidens tre første skiver er vel udiskutabel, og jeg synes nok siste rest av råskap forsvant med unge Burr da han forsvant fra Maiden den gangen. De to første platene er mine soleklare favoritter med jernjomfruen, og han og DiAnno var vitale biter i dette, i tillegg til stammen. Det er også viktig å huske at selv om han forsvant ut i den tilsynelatende musikalske periferien etter dette, så var han en aktiv musiker i mange år etterpå, og kan vel sies å ha vært med i bedre band enn utgivelser. Band som Elixir, Trust og Praying Mantis har alle gitt ut beinsolid materiale i min bok, og må ha vært en ære å få spille i, for ikke å snakke om Samson. Dette betyr også at samtlige medlemmer på de to første Samson-singlene nå har vandret heden. Jeg håper Clive får det bedre nå enn han tidvis nok har hatt det i livet. Av det utrolig bra Maiden-materialet han bidro på, velger jeg meg Running Free som en – av mange – favoritter.

Guro Juul Andersen, redaktør i Metal Hammer Norway
– Clive Burr spilte på de tre første legendariske skivene til Maiden, og hadde en spesielt fet groove – ja, groove, som hadde en stor rolle i suksessen av disse. Selv om han forlot bandet tidlig – i 1982, var vel spesielt Bruce og Steve veldig glad i han. Maiden spilte flere konserter til inntekt for Burr, og opprettet Clive Burr MS Trust Fund.  Burr kommer først og fremst til å bli husket som en helvetes god trommis, og jeg tror mange føler det samme som Megadeths Dave Ellefson; “He was one of my all time favourite metal drummers.” I tillegg var han en jovial fyr med masse humor, og beholdt det gode humøret selv da sykdommen var på sitt mørkeste. Dette er kjempetrist, og metalverdenen har mistet en kjernekar og et stort forbilde.  Det er vanskelig å plukke ut min favorittlåt med Clive, så jeg må skjære igjennom og si hele The Number of the Beast-skiva som står på i bakgrunnen i Andersen heimen just nu. Helvette så jæla fet den skiva er.

Torgrim Øyre, festivalsjef for Beyond The Gate og metalskribent i Dagbladet
– Clive Burr tilførte Maiden et driv og en feeling bandet ikke har hatt verken før eller siden. Han tok swingen fra John Bonham og Bill Ward og strammet skruene, og vips hadde man en metaltrommis med en nesten funky tilnærming. Hør bare på låter som Running Free, Another Life, Innocent Exile, 22 Acacia Avenue og The Prisoner. Han hadde en økonomisk og strukturert spillestil, hvor han til tider nesten hørtes ut som om han riffet på trommene. Han var åpenbart en utadvendt og livsglad type. Noe som kanskje gjorde at han i noen tilfeller kanskje gjorde noen dårlig valg når suksessen kom brasende på. Enkelte av medlemmene i Maiden har til og med uttalt at de angret på at de ikke ga ham en ny sjanse. Jeg kan ikke se for meg noen gjøre en bedre jobb på de tre første Maiden-platene enn han, samtidig som jeg ikke helt kan høre for meg Where Eagles Dare, Infinite Dreams og Rime of the Ancient Mariner med noen andre enn Nicko. Men at jeg holder Clive Burr like høyt, er det ingen tvil om. Akkurat nå er favorittlåten The Prisoner, men det kan til og med være Drifter på noen dager. For en makalaus kar. Hvil i fred.

Iron Maidens gamle trommis Clive Burr (til venstre i bildet) er død.

Det snakkes ofte om legender som går bort. Clive Burr er definitivt en slik. Burr spilte på Iron Maidens tre første album, og var med i bandet fra 1979 til 1982. Clive Burr trommet seg dermed langt inn i rockehistorien med sine taktfaste slag på Iron Maiden (1980), Killers (1981) og The Number Of The Beast (1982). Tre ekstremt viktige album, ikke bare i Maiden-katalogen, men også i rocken. Tre album som tok Iron Maiden fra Londons puber og ut i verden, der de fremdeles turnerer som et av rockens største band. Clive Burr spilte i band som Desperado, Alcatrazz og Trust i sin tid etter Iron Maiden.

Burr har de senere årene hatt multippel sklerose, og både Iron Maiden og fansen har arrangert støttekonserter til inntekt for behandling av sykdommen. Clive Burr sovnet stille inn i sitt hjem i går. Alle Maiden-fans og elskere av heavy metal bør heve glass og tanker mot himmelen i dag.

Metal Hammer UK har fått kommentarer fra Iron Maiden-medlemmer på Clive Burrs bortgang:

Steve Harris: “This is terribly sad news. Clive was a very old friend of all of us. He was a wonderful person and an amazing drummer who made a valuable contribution to Maiden in the early days when we were starting out. This is a sad day for everyone in the band and those around him and our thoughts and condolences are with his partner Mimi and family at this time”.

Bruce Dickinson: “I first met Clive when he was leaving Samson and joining Iron Maiden. He was a great guy and a man who really lived his life to the full. Even during the darkest days of his M.S., Clive never lost his sense of humour or irreverence. This is a terribly sad day and all our thoughts are with Mimi and the family.”

Iron Maiden gir ut alle sine åtte første album på picture disc-vinyl. Vi fortsatte vår tradisjon med å gi vekk plate nummer fem og seks denne uken.

Iron Maiden (eller hvertfall plateselskapet deres) er dypt inne i en utgivelsesrekke der alle de åtte første albumene kommer i lekre doble vinylutgaver der selve vinylen er et bilde (picure disc). Tidligere har vi gitt vekk utgaver av de fire første platene, og nå har vi kommet til Powerslave og Live After Death. Powerslave viste Iron Maiden på sitt mest storslagne, og inneholder mitt favorittcover samt noen av de bandets beste låter. Live After Death var Iron Maidens første skikkelige live-utgivelse (neida, jeg har ikke glemt Live + 1 eller hva den nå het) og viste en hel verden hva bandet var kapabel til i en live-setting. Begge legendariske. Begge nyutgitt. Begge ble gitt vekk av oss.

Vi fikk inn masse svar, og helt vilkårlig har vi trukket ut Ellen Wangen fra Moss og Stian Nilssen fra Oslo som vinnere. Pakke i posten veldig snart. Se opp for ny konkurranse med Somewhere In Time og Seventh Son veldig snart. Og når sommeren kommer skal vi gi vekk alle utgivelsene til en heldig vinner. Spennende altså…

To av Iron Maidens aller beste album i nye og staselige versjoner fikk nye eiere.

EMI og Iron Maiden gir ut alle de første Maiden-albumene i doble utgaver på vinyl for tiden. I tillegg er selve vinylene såkalte picture discs, altså er det bilde på selve rillene. Veldig, veldig fint. I vår konkurranse-gjennomgang av disse utgivelsene kom vi i forrige uke til album nummer 3 og 4, som da var de to første platene Bruce Dickinson sang på for bandet. The Number Of The Beast og Piece Of Mind blir av mange (blant annet meg) holdt frem som to av de aller ypperste Maiden-albumene, og det var mange som ville vinne disse. Dobbel picturedisc går til Gunnar Ottesen fra Alta og Anneli Witt fra Göteborg. Gratulerer!

Om ikke mange ukene drar vi i gang konkurranse på de to neste Maiden-albumene i diskografien. Pene versjoner av Powerslave og Live After Death ligger allerede i hyllene på Pyros hovedkvarter. Watch this space, som de sier…

Iron Maiden driver nå og gir ut sine åtte første album i lekker picture disc-innpakning. Vi ga vekk de to første, og kommer snart tilbake med flere konkurranser på de seks andre. Vinner av konkurransen ble Ørjan Surdal fra Stavanger som snart får deiligheter i posten.

Bandet Drylar forteller i en epost at de kommer fra en bygd full av dårlig køntri og trubadurer (Sauda, der altså), men det er tydelig at det ikke skorter på humoren. Sjekk den herlige videotolkningen av Iron Maidens The Trooper over.

Skjønt, bandet flyr vel fra sted til sted. Uansett er Iron Maiden i USA med turen Maiden England, og her er en fin video-rapport fra vestkysten. Run to the hills, americans!

Kjente rockere på rekke og rad på nytt hyllestalbum til Deep Purple. Se bakomfilmen her.

Metallica, Iron Maiden, Black Label Society… Listen over rockestjernene som bidrar på Re-Machined som kommer 25. september er lang og god. Deep Purples magiske plate Machine Head feirer 40 år nå, og får derfor sin velfortjente hyllest som en av pålene i heavy metal og hardrock. Les den solide tracklisten under, og se for all del bakomfilmen der mange av de største artistene uttaler seg om platen og om Deep Purple.

01. Smoke On The Water – CARLOS SANTANA
02. Highway Star – CHICKENFOOT
03. Maybe I’m A Leo – GLENN HUGHES, CHAD SMITH, LUIS MALDONADO
04. Pictures Of Home – BLACK LABEL SOCIETY
05. Never Before – KINGS OF CHAOS (Joe Elliott, Steve Stevens, Duff McKagan, Matt Sorum, Arlan Schierbaum)
06. Smoke On The Water – THE FLAMING LIPS
07. Lazy – JIMMY BARNES, JOE BONAMASSA
08. Space Truckin’ – IRON MAIDEN
09. When A Blind Man Cries – METALLICA
10. Highway Star – GLENN HUGHES, STEVE VAI, CHAD SMITH, LACHLAN DOLEY

Maiden England – Canadian Leg from Iron Maiden on Vimeo.

Iron Maiden er ute på sin Maiden England tur, og var nylig i Canada der de filmet denne lille rapporten til din nytelse.

I juli slapp Steve Harris fra Iron Maiden nyheten om at han 24. september skal gi ut sitt aller første solo-album. Og en hel metal-verden grugleder seg allerede. Ryktet forteller at musikken er et stykke fra det Harris vanligvis komponerer for Maiden, noe som gir mening. Albumet har fått tittelen British Lion, noe Harris selv forteller om på platens nettside: I’ve always been proud to be British. I don’t see any reason why I shouldn’t be. It’s a massive part of being me. It’s not like I’m flag-waving or trying to preach, this is not a political statement at all. It’s like supporting your football team, where you come from. I just think it lends itself to some really strong imagery too, and to me it fits in with the sound.

Over og ut for Di’Anno med en siste turné.

Paul Di’Anno har hatt en svært brokete karriere etter at han fikk fyken i Iron Maiden. Pyro har sett vokalisten både i form og helt ute av form på scenen, og de siste årene har vært preget av dårlig helse og opphold i fengsel grunnet skattesnusk. Nå har Di’Anno bestemt seg for å gi seg som artist med turneen Pulling The Plug neste år. I et litt sjeldent følelsesutbrudd skrev han følgende på nettet i går:

I can’t find the right words to tell you all how much I’ll miss you. All of you have my love and respect forever, and anyone who knows me knows that ain’t a load of bollocks. You have kept me going through difficult times, happy times and a lot of heartbreak. I thank you all with all my heart and I’m glad you’re not here right now watching me write this crying like a big Jessie (for you, mates, it means a wuss!). You will be with me always.