I 2008 ga Trivium ut Shogun, Florida-bandets fjerde album. Trivium har alltid fått mye oppmerksomhet, spesielt i engelsk presse, men jeg føler Shogun ikke på langt nær har fått den nesegruse hyllesten den fortjener.

Jeg skal ærlig innrømme at det tok meg mange gjennomspillinger før jeg satt på knær og headbanget til Shogun, men nå er det en av platene fra 2000-tallet jeg oftest drar frem til både fest og hverdag.

Her er noen av grunnene til at jeg elsker Shogun:

— Ambisjonene. Trivium har aldri lagt skjul på at de er opptatt av metalhistorie, og på Shogun prøver de å gjøre hver eneste låt til Master Of Puppets eller Blackened. Komplekst, storslagent og fengende samtidig, men alltid med et drivende ønske om å finne den perfekte melodien samtidig som man shredder som faen.

— Når refrenget kommer for fullt på Into The Mouth Of Hell We March, rundt 3:10. Trommene dobler, Matt Heafy synger nesten fløyelsmykt, og gitarist Corey Beaulieu brøler og skriker i bakgrunnen.

— Tekstene til Heafy er en herlig blanding japansk historie, scifi, fantasy, realness og metalklisjeer om kamp/krig/ekthet. Jeg mener, hvem andre kan kalle en låt He Who Spawned The Furies i noenlunde alvor, og by på tekstlinjer som “Life feels quite like hell should/But this hell is so cold/Pull another knife out/Stick it with rest of them/When my back is full/Turn me around to face it”. Snakk om krigerære, er nesten så man får lyst å verve seg i Fremmedlegionen.

— Tittelsporet er 11 minutter og 21 sekunder med metalbonanza, fra de første kontante riffene via de snerrende versene med lag-på-lag av gitarer, før pre-refreng og refreng åpenbarer seg som lava fra himmelen.

— Åpningen på Down From The Sky, med det tunge, nesten Manowar-vennlige riffet som helt uventet går over i et Megadeth-kompatibelt riffing med metalcore-rattata-gitar…før Matt Heafy entusiastisk slår fast at “here we go!”, og så er det bare sekunder til refrenget åpenbarer seg. Alt dette på drøyt halvannet minutt. Ren perfeksjon.