Stikkord for kveldens moro: Blastfest, Inferno, Timeworn, heavy metal.

Vi feirer i kveld at Blastfest har booket et monster av et program som snart skal slippes løs i Bergen. Festivalgeneral Yngve Christensen er kveldens hovedgjest og gir oss all info vi trenger om årets Blastfest. Det skal også handle om Inferno i kveld, for vi har jo vår årlige konkurranse der du kan vinne festivalpass og opphold på suite når hovedstadens mørkeste festival avholdes i starten av april. Så plusser vi på med Timeworn-intervju og ny musikk fra Venom, Sylosis, Danko Jones, Black Debbath og Marduk. Noe for enhver metal-smak.

Vi intervjuet Church Of Misery fra Japan i gårsdagens sending. Vi betyr egentlig Helle Stenkløv, men du kan uansett høre intervjuet her.

Church Of Misery lager doom-sanger om seriemordere, er ikke veldig flink til å snakke engelsk, og spilte på årets Inferno-festival. Der troppet Helle Stenkløv opp med opptaker, og resultatet kan du høre under.

Church Of Misery intervju

(fra Infernos egen foto-session på suiten, foto: Guro Torget)

Da har Inferno-festivalen trukket en vinner som får bo på suite og oppleve festivalen helt gratis.

Vi må bare si det med en gang. Vi har fått inn en solid bunke med gode fortellinger og opplevelser fra festivaler og konserter. For det var spørsmålet om du ville være med i trekningen om overnatting i suite og festivalpass til årets Inferno-festival. Og dere har vært med på mye der ute. Både når det gjelder positive minner og sørgelige historier.

Inferno-festivalens ledelse har gått gjennom alle svarene vi har fått inn til denne konkurransen, og de har trukket ut Kenneth Brun som vinner. Her er Kenneths lange vinner-historie:

I mai 2009 skulle Line og jeg feire at vi hadde vært gift i 10 år. Vi bestemte oss for å ta med oss sønnen vår Robert, som da var 15 år, til England og Liverpool. Det vi ikke fortalte til Robert var at vi også hadde bestilt billetter til Slam Dunk Festival i Leeds. På denne festivalen skulle bl.a. Anti-Flag spille. Noe som er favorittbandet til hele familien.

Billetten ble printet ut hjemme og pakket trygt ned i kofferten og ute av syne for sønnen vår. Vi skulle være i England fra fredag kveld til mandag morgen.

Etter en strålende lørdag med sightseeing rundt omkring i The Beatles hjemby kom endelig søndag 24. mai, vår bryllupsdag! Første plan var fotballkamp på Anfield med Liverpool mot Tottenham. Men før vi dro dit måtte vi ordne med transport til Leeds.

Løsningen ble at hotellresepsjonen kontaktet en person som kunne kjøre oss tur/retur Leeds for en absolutt akseptabel pris. Etter kampen (som Liverpool vant 2 – 1!), fortalte vi Robert at vi ville en tur til Leeds på festival, men at vi ikke visste hvilke band som spilte. Så bar det rett ned til hotellet for å gjøre oss klar til festival. Avtalen var at vi skulle vente utenfor og bli plukket opp av sjåføren. Men etter å ha ventet i en time uten å ha sett noe til bilen, begynte vi å få dårlig tid.

Leeds ligger ca 15 mil unna Liverpool. Og det var nå en time til det startet. Vi begynte å få litt panikk, ettersom vi hadde gledet oss så veldig til å se reaksjonen til Robert når han skjønte at Anti-Flag sto på scena. Etter noen telefoner frem og tilbake viste det seg at sjåføren hadde ventet inne i lobbyen hele tiden. Han hadde fått beskjed om å hente tre ungdommer, ikke et ektepar og sønn! Jeg spurte om vi hadde mulighet til å rekke til Leeds på en time og han sa at han i hvertfall skulle gjøre sitt beste. Kjøreturen skal jeg ikke si så mye om. Annet enn at vi kom til Leeds på 55 minutter!! Helt sykt!

Ved inngangen til festivalområdet viste vi billetten i døra. Da fikk vi beskjed om at vi var på feil sted! Vi skulle til universitetet i Leeds, og det var et kvarter å gå hvis man var kjent. Så de praiet en taxi for oss som fikk beskjed om å kjøre oss frem uten omveier (noe som tydeligvis var vanlig). Det gikk heldigvis smertefritt. Klokken var nå 21.45 og vi visste at Anti-Flag skulle på omtrent samtidig. Så vi finner frem billettene igjen og viser de stolt frem i døra. Da kommer sjokket!

“Beklager, men disse billettene skulle vært byttet inn i gyldig festivalpass senest kl. 21.00. Og det kontoret er nå stengt”. Kona mi og jeg ble helt fra oss. Vi tryglet og ba om at de godkjente de papirene vi hadde. Jeg var nesten nede i knestående og fortalte at vi hadde reist helt fra Norge bare for å få med oss denne festivalen. Sønnen vår skjønte ikke hvorfor vi var så fortvila. Det var jo bare en festival. Han foreslo at vi heller kunne finne en restaurant og sitte oss ned og slappe av. Han visste jo fortsatt ikke at Anti-Flag faktisk sto på scena der og da. Jeg hørte musikken langt i bakgrunnen og kjente igjen låta de pleier å åpne med.

Til slutt sa vakta at vi kunne prøve å spørre de ved den andre døren om de hadde noen løsning. Vi løp det vi kunne og fikk tak i en vakt. Jeg fortalte historien nok en gang, med klump i halsen og tårer i øynene at vi kom helt fra Norge og hadde bevis på at vi hadde bestilt billetter på nettet. Han skjønte tydeligvis alvoret og forsvant inn for å finne en person. Tre usedvanlig lange minutter senere kommer det en dame med en perm. Hun finner navnene våre der, krysser oss av, peker inn i lokalet og sier: Run! Vi løper alt vi kan og finner riktig scene med en gang. Og DER står Anti-Flag og spiller!!! Robert blir helt ekstatisk og roper: ANTI-FLAG!! Hva er oddsen for at de spiller her! Dette er jo helt sykt!. Line og jeg ser på han og må til slutt innrømme at vi visste det.

Vi kommer oss helt foran og får en helt enormt bra konsert. I løpet av konserten hiver jeg meg inn i en circle-pit, får ved et uhell en albue i tryne, men merker det knapt siden jeg er så glad og lettet over at vi faktisk kom inn. Etter konserten fikk vi hilse på vokalisten, slo av en prat og fikk et plekter. Så denne opplevelsen var en berg og dalbane tur i følelser. Det var alt fra himmel til helvete til himmel igjen. Dette er mitt bidrag til å være med i trekningen av Inferno festivalpass.

Inferno og Pyro sier gratulerer, og ønsker godt hotellopphold, og ikke minst god festival!

Solo-karrierer, Volbeat og Inferno-festivalen. Det var noe av fokuset i kveldens sending.

Deep Purple-Dealer

Imperial State Electric-Sheltered In The Sand

Skeletonwitch-Shredding Sacred Flesh

Triptykon-Shatter

Rise To Remain-The Serpent

El Caco-Disconnect

Turboneger-No I’m Alpha Male

Blood Red Throne-The Burning

Volbeat intervju

Volbeat-A Better Believer

Slayer – Americon

Kylesa-Tired Climb

Ørtæv-Pyro

Aspherium-The Veil Of Serenity

Spesial om solokarrierer i rocken:

Ozzy Osbourne-Suicide Solution

ASAP-Silver And Gold

Halford-Made Of Metal

King Diamond-Welcome Home

Dio-Dream Evil

Lita Ford-Back To The Cave

David Lee Roth-Goin’ Crazy

Slash-Ghost

MSG-Armed And Ready

Alice Cooper-The Black Widow

Her får du Pyros fem høydepunkter fra Inferno 2011:

1. Da Tommy i Insense åpnet showet med Pyro-favoritten The Erosion Of Oslo fra albumet The Silent Epidemic. Et av landets mest oversette metalband låter bedre enn noensinne i 2011, og vi anbefaler deg gjerne å sjekke ut deres nye album Burn In Beautiful Fire.

2. Napalm Death sto for deilig nostalgi da de avsluttet med sekundlåten You Suffer, Dead Kennedys-coveren Nazi Punks Fuck Off og deathmetal-hymnen Suffer The Children.

3. Olve/Abbath i Immortal kunne lett hatt en karriere som standup-komiker. Når han kjører seg opp med Kristian Valen-quotes mellom black metal-klassikere som One By One og Damned In Black, setter det en ekstra underholdningsspiss på konserten. “Det var berre flott, det” osv.

4. Pentagram-sjef Bobby Lieblings scenetekke. Vi snakker Pushwagner-dansing med stjernekvaliteten til Mick Jagger og utseende til Rudolf Blodstrupmoen. Vakkert.

5. Meshuggah-trommis Tomas Haake. Saklig opplegg han har på gang bak et av verdens råeste metalband. En perfekt avslutning på konserten, og en påminnelse om at vi må få sett Meshuggah live igjen. Snart.

PS: Sjekk mine daglige Lydverket-rapporter fra Inferno her: Dag 1 – Dag 2 – Dag 3/4

PS2: Det flotte Meshuggah-bildet på toppen er tatt av Per Ole Hagen fra NRK. Du flere bilder fra ham på denne linken.

Foto: Jarl Fr. Erichsen/Scanpix

I går begynte Inferno såvidt med klubbdag. I dag eksploderer festivalen på Rockefeller-huset. Vi snakket med to erfarne metaldamer og en kar fra Høyre om minner og forventninger til påskens festival.

Gro Narvestad, eks-Ambolt og eks-Inferno

Hva er det råeste du har sett på Inferno?
– Råeste? Hmmm… Nå skal jeg innrømme at siden jeg var involvert i bakomjobbing (først direktesendte vi jo konsertene hele langfredagen på P3 de to første åra, før jeg ble med i festivalstyret) ikke fikk sett så inderlig mye – men det var da noe som festa seg. Krux husker jeg var jævlig fett. Det var sinnsykt moro å se Bugge Wesseltoft på orgel med System:Obscure på Rockefeller, og jeg fikk foten av Pestilence. Da Dimmu spilte var det idiotisk trangt, og jeg husker hjertet i halsen da det skjedde fæle ting med settet til Horgh under Immortalgigen for noen år sida. Sigh var stas. Det var også nostalgisk fett å se Morbid Angel med David Vincent igjen, men Emperor – fy fan. FY FAEN. Pardon my french.

Hva gleder du deg mest til i år?
– I år er jeg på min første Infernofestival foran scenen, og uten AAA-pass. Det vil si, ikke noe løping. Det gleder jeg meg til. Det å kunne se en hel konsert skal også bli stas, gitt! Av band jeg gleder meg til – vel: Voivod, Aura Noir, Pentagram, Altaar, Soilent Green, Forbidden, Ackercocke… Man kan nevne i fleng. Også gleder jeg meg til å kunne snakke med folk uten å måtte løpe videre fordi noe må ordnes. Yeah. Må bare understreke for folket at backstagehenging er overvurdert. Seriøst.

Guro Juul Andersen, redaktør i Metal Hammer

Hva er det råeste du har sett på Inferno?
– Noe av det råeste jeg har vært med på under Inferno er Carpathian Forest gigen et par år siden, da det gikk rykter om at det skulle skje en live amputasjon av en finger på scenen. Stemingen bygde seg opp over mange timer, med rykter fra backstage på at performance artisten som forbredte seg, og bygde seg opp til å håndtere smerten. Selve sammenhengen mellom om vi ble vitne til en live amputasjon på scenen eller ikke, sammen med et fett band, tok kaka.

Hva gleder du deg mest til i år?
– Gleder meg mest til Aura Noir i år. Det sinnsykt fett band, som jeg alltid digger å se live. Samt jeg kimser ikke av Immortal, Forbidden, Atheist, Voivod og Meshuggah heller. Blir et bra år i år.

Fredrik Gierløff, politisk redaktør i Minerva og politisk rådgiver for Høyre på Stortinget

Hva er det råeste du har sett på Inferno?
– Nachtmystium i 2010: Fra “Your True Enemy” åpnet settet i en storm av støy på John Dee lurte alle som var det på hvorfor de ikke stod på hovedscenen. Jeg så de to ganger til i 2010 på større scener, og de var aldri så bra. Tross prog-ambisjoner på plate, fungerer de best strippet og intimt live. Judd har sagt de går mer for Motörhead-stilen live, og når man ser de spille “Hellish Overdose” skjønner man hva han mener. Jeg ser også fram til Belphegor. Frontmannens håpløse Schwarzenegger-aksent ga musikken den humoren jeg ikke fant i musikken, noe som ga en helt annen opplevelse live. Bare en enkel påminnelse om at band man aldri lytter på kan være en god opplevelse live. Gleder meg også til Grand Magus, det er for lite slik heavy metal og NWOBHM-inspirert musikk på Inferno. Et godt avbrekk da, og de må gjerne kommer tilbake.

Hva gleder du deg mest til i år?
– Trap Them, av tre raske grunner: Filth Rations, Darker Handcraft og Seizures. Alcest: Tviler litt på at stemningene Neige skaper på plate vil gjenskapes sent i kveld i en full kjeller med fulle folk, men våger å håpe. Pentagram: De leverte på HITS i 2009, og gjør det sikkert igjen Etter Decibels cover story om Liebling er han en enda mer fascinerende frontfigur – en 57 år gammel junkie som inntil nylig bodde hos foreldrene, og aldri fikk den suksessen låtene hans skulle tilsi at han fortjente. I tillegg blir Immortal selvfølgelig et klart høydepunkt. Også spent på hvordan Today is the Day funker live.

Inferno starter i dag. Landets beste rapper gir deg fem grunner til å elske et av bandene på plakaten.

Til daglig har Joddski capen bakfrem, snakkesynger på rim, snubler rundt i store saggebukser og synger om damer og våpen og dyr hjemmebrent. Han er rett og slett noe så eksotisk som en rapper. Men når solen går ned og alvoret senker seg over den ramsalte nordlendingen, finner han fram platene som gjorde ham til mann.Platene som handlet om satan og nattens mulm og mørke. Da blir Joddski en ekte metalnerd.

Så vi hørte om ikke han kunne gjeste litt for oss her på Pyro i forbindelse med Inferno, og han svarte kjapt med sin beste Tyholt Apenes-stemme: “da ska æ faen steike mæ skrive om føkkings Voivod”.

Svaret fra Pyro? Klart Joddski skal få skrive om Voivod, vi ba han gi oss fem grunner til å elske dette rare, kanadiske bandet som står på scenen på Rockefeller torsdag rundt midnatt. 5 grunner. Kjærlighet. Here we go, først en intro fra Joddski himself:

– Yeah. Påska er Satans høytid. Hvertfall det ene døgnet når Jesus har tatt reper’n og ikke har rukket å stå opp igjen. Men i Oslo er det hele påska. På Inferno. Jeg har desverre spillejobber i helga og går derfor desverre glipp av favoritter som Pentagram og Immortal. Voivod får jeg derimot med meg, og det er grunn nok tli å moshe formålsløst rundt i stua, det. Voivod er et av de bandene jeg digga når jeg var liten Thrash-kid på midten av 80-tallet, som egentlig er vel så bra i dag. Her er mine 5 gode grunner til at du skal, må og bør se få med deg litt Canaaaaaadian Metal på torsdag.

1. Galskap og fremskritt
– Greia med Voivod har vært at man aldri har kunnet kategorisere dem. De kunne fint surfa seg inn på Thrash Metal-bølgen de nesten var en del av på midten av 80-tallet. Men det var alltid for mye punk, for mye utagerende galskap (som i syretripp, ikke som i Jackass) og for lite machissimo og mosh til at de passa heilt inn. Etter hvert sklei de inn mot mer progressiv og alternativ metal, men de var fortsatt litt fot ute av synch med resten av metalverdenen til å slå i gjennom. Og i det de kom tilbake med et nytt, stramt og tight rockesound med knallskivene Voivod og Katorz rett etter 2000 var de virkelig inne på noe. Så gikk de 3 skritt langt til venstre med Infiniti. Det er dette som gjør Voivod så spennende. Forward ever, backwards never, som en kjent dude sa en gang.

2. Merch
– Alle metalband med respekt for seg selv har en steikanes kul logo. Voivod er i særklasse såleis, og deres Korgull-maskot er blant metalhistorias feteste. Coverarten på 80 og tidlig 90-tallsplatene deres er stor kunst, og mere tattoovennlig, t-skjortevennlig og generelt merchandisevennlig univers skal du lete lenge etter. Voivod hadde image, et image som ikke ligna noen andre sitt. Det var nok en av hovedgrunnene til at de gjorde så sterkt inntrykk på et stakkars barnesinn den gang da. Det, og at de hadde en låt som het Fuck Off And Die. Ja og et album som het Rrrrrroooooöööööööäaaaarrrrrr! Ja da, vi er enkle folk på landet.

3. Tømme ut litt øl for Piggy
– Veit ikke om metalfolket er så flinke til det, men oss hiphopfolk liker å tømme ut litt øl for våre døde kompiser/forbilder/helter. Dennis “Piggy” D’amour døde desverre i 2005, og med det gikk en legende bort. Piggy var en av de mest særegne og oppfinnsomme gitaristene i metal, og står bak uendelig masse fete riff. Ikke skli i ølpytten.

4. Vi vil ha mer…eller?
– Etter Piggy døde var det lenge tvil om Voivod kom til å fortsette som band. Og det med god grunn. Når de nå har funnet en arvtaker i Dan Mongrain og seriøst vurderer å gjøre et nytt album (eller, de mener 100% sikkert at det kommer), ja så er det grunn til å feire. Forhåpentligvis. Det er jo ikke hvem som helst de har mista. Med Dan inne som fullverdig medlem har Voivod mye å leve opp til. Det håper og tror jeg de vet. Og tar høyde for. På Inferno finner vi ut om den nye inkarnasjonen av Voivod er liv laga. Eller om det vil bli som Megadeth uten Dave Mustaine.

5. Pink Floyd
– Makan til døllere band enn Pink Floyd skal man leite lenge etter. Når Syd Barrett var med var det derimot littegrann stas. Voivod synes også dette, og i det som var deres nærmeste “kunneværtElvis”-øyeblikk fikk de små metalskaller verden over til å være enige i nettopp det. Dette er øyeblikket da Voivod mk2, eller skal man si 3 virkelig tar av.

…se der. jeg nevnte ikke Jason Newsted. Sees på Inferno.

Politisk og fin galskap fra Voivod:

Joddski sier at dette er beste Voivod-låt etter år 2000:

Bonus: Joddski mikser haugevis med klassisk heavy med egne bangers:

Inferno-festivalen er igjen klar for å gi folket metal på høyt nivå. I år har de spikret et ganske så flott program.

For hva sies om hovedattraksjoner som Immortal, Forbidden, Voivod og Meshuggah? Kulthelter som Pentagram, Napalm Death, Aura Noir og Atheist? Og nytt blod i form av Obliteration, Haust, Okkultokrati og Manifest. Pyro-favoritter på rekke og rad finner du når du leser hele programmet her. Inferno arrangeres i år fra 20. til 23. april på diverse scener i Oslo by.

Det er snart ny Inferno-festival og Imhotep har postet en liten rapport fra kick-offen. Fine ting.

Plateselskapet Indie ga deg sjansen til å vinne en haug med plater av Inferno-aktuelle band.

Påsken er i emning, og det betyr som alltid at Inferno-festivalen skal riste Oslos grunnvoller. Et av plateselskapene som har en rekke band på scenen under Inferno er Indie Recordings. Og jammen ga de oss en bunke med plater av disse bandene:

Keep Of Kalessin, Vreid, Sarke, Sahg, Mencea, Meshuggah, Pestilence, Samael, Swallow The Sun, Septic Flesh, Black Comedy, Kampfar, Vicious Art.

Vi ga vekk hele sulamitten i en Inferno-konkurranse, og Arne Berge fra Langhus har en del timer foran seg med god metal denne påsken. Gratulerer!