Tommy rapporterer og viser frem India. Herlig.

Tommy Svela on the mic:

Da jeg fikk høre at vi skulle spille i India var det ikke noe jeg trodde på. Jeg trodde egentlig ikke på det før dagen før vi dro, og plutselig befant vi oss i en svett klubb i New Delhi ved navn Morrison. Den første gigen var en kick-off av et slag, og vi spilte med ivrige, lokale metalhelter. Det var folksomt i lokalet og Hallgeir kjørte i gang piten slik at miksebordet til lydmannen vår Frank stod loddrett et øyeblikk. Jeg hadde en fyr foran meg som headbanget kontinuerlig i samme tempo hele konserten enten det var i eller mellom låtene våre. Det var Texas i New Delhi. Uten tvil. Når Purified gjør giger som dette er målet vårt alltid blod i taket og mest mulig mayhem. Det hender jeg kun hamrer på gitaren min i stedet for å spille på den en hel låt. Inderne virket overbegeistret og mobilfoto-seansene stod i kø etter konserten.

Etterpå dro vi tilbake til det altfor flotte hotellet vi hadde fått, og samlet oss på et rom for å feire kvelden. Det ble bestilt mye indisk mat (eller bare mat som det heter der nede) og drikke fra 24-timers room-service og stemningen var på topp. Dagen etter fikk vi kroket opp med den indiske turnemanageren vår Arnav, og det klaffet fra første håndhils. Han var vår type mann og hadde stålkontroll på alt vi skulle foreta oss.

Det var ikke mye søvn vi fikk før vi måtte være ute av hotellet kl.04.00 for å nå flyet fra Delhi til Calcutta. Hadde noen sagt til oss for noen år siden at vi en gang skulle spille i Calcutta hadde han nok blitt skalla ned av Hallgeir for useriøsiteten. Men her stod vi da på lydsjekk i Calcutta på en scene bygget av tre og tau med utsikt mot havet.
Det var veldig mange indere som ruslet rundt på scenen, men som ikke kunne hjelpe med noe. Dette fant vi senere ut at gjaldt stort sett hele landet, enten det var flyplasser eller i butikker.

(begrepet Open Air i festivalsammenheng får en ny betydning, Calcutta imponerte)

Da kvelden kom var oppmøtet over all forventning. 1500 turban-kledde hadde tatt turen for å sjekke ut dette norske bandet de garantert ikke hadde hørt om før denne kvelden. Lokale band spilte før oss med fake tattoo-sleeve strømper på armene, så det ante meg at de hadde gjort litt research på bandet de varmet opp for. Introen vår gikk på, og i det vi entret scenen så vi at de kun brukte et tau som barrikade for 1500 mosh-kåte indere. Dette tauet holdt én låt, så hadde vi fått alle helt frem mot scenen til vaktenes store ergrelse. De brukte heldigvis ikke pistolene de hadde i beltene sine av den grunn. Hallgeir svømte over en innsjø av indere mesteparten av konserten, til stor glede for publikum som nærmest ikke ville slippe han på scenen igjen.

Calcutta fikk oss virkelig til å føle oss hjemme og det var totalt ville tilstander den kvelden. Denne konserten er nok den vi husker best grunnet all galskapen og klikke-mongo-ferdighetene til Calcuttas innbyggere. Vi kjenner en som er født der, og han er også gal. (@thomaslarssen). Inderne var generelt uorganiserte og hyggelige, og man kunne ikke la være å like dem.

(ikke hver dag man ser seg selv på billboards)

Dagen etter skulle vi tilbake til Delhi for å spille Great Indian Rock Festival the Delhi edition. Lydmannen vår Frank hadde fått i seg noe han ikke skulle ha fått i seg, og sleit med en ekte ”Delhi belly”. Han måtte avbryte lydsjekk og dro tilbake på hotellet der selveste dr.Bombay kom på besøk for å undersøke.  Selve konserten gikk bra, men det var litt for solide barrikader her til å utløse total mayhem. Backstage var det god stemning da vi for første gang på turen traff på Enslaved-gjengen. De kom direkte fra en fem ukers blast-turné med Dimmu Borgir og Blood Red Throne. De så overraskende kvikke ut til å ha seilt så lenge. Enslaved entret scenen med utsagnet: ”We are Enslaved and so are you”. Slikt blir det god stemning av i metallsammenheng.

(Everybody is Enslaved!)

Tilbake på hotellet var det et par nattklubber som fortsatt var åpne. Vi sjekket ut de forskjellige og fant ut at indere egentlig ikke kan danse, men bare hoppe. Kvelden varte og rakk til klubbene stengte og vi kunne konkludere med at indere blir fulle de også. Som alle andre kvelder ble det fråtsing av room-service, der han som kom opp med maten viste seg å være ihuga Purified fan, men ikke fikk gått på konserten grunnet jobb. Han fikk selvsagt litt merch som plaster på såret og var mildt sagt fornøyd med dette.

Igjen dro vi fra hotellet 04.00 for å dra til Bangalore og siste stopp på India turneen. Bangalore så ut til å ha alt på stell. En svær scenerigg ventet oss, og Meshuggah hadde spilt der dagen før oss. Endelig fikk vi kjenne ordentlig varme på kroppen og lydsjekk utendørs i bar overkropp i desember var plutselig helt normalt. Ettersom dette var siste kvelden hang vi ut ekstra lenge og det ble ganske god stemning backstage etter hvert. Publikum var virkelig vårt type publikum, og det ble en verdig avslutning på India turen vår.  De visste godt hva en wall of death og en circlepit var, mer forlanger vi ikke.

(fans i Bangalore)

Uttallige flasker/bokser med ymse innhold (les. redbull) ble konsumert og vi var plutselig på hotellet igjen. Alle var slitne og la seg tidlig for å få mest mulig utav siste dagen vår i Bangalore og India. Jeg ble vekket av den sinte og tyske backlineteknikeren/turnemanageren vår. Jeg hadde havnet i jetlag-koma og forsovet meg. Vi kom oss ut til slutt.
India er veldig intenst og man får ikke følelsen av at så mange mediterer og er drøye på indre ro slik man skulle tro. De tuter og kjører dritfort. Vi fikk brukt litt rupis på marked og gikk tilbake til hotellet for å ta bussen til flyplassen.
India-turen var over for denne gang. Trommisen vår Anders aka. “Sølvpilen” ble igjen for å finne seg selv og Shiva. Kjenner vi han rett sitter han på en fjelltopp i lotusstilling og klekker ut nye riff til neste album.

(en av sjåførene våre var stor Bobbysocks fan, og han og Anders fikk en spesiell kontakt, kan være keyboardet som forårsaket det)

India er en metalnasjon i fremmarsj og vi gleder oss til å være en del av det.  Det er nok ikke lenge før vi ser svære festivaler med store amerikanske headlinere i dette landet. Turnéen har vært en av de beste opplevelsene på lenge for Purified og vi har planer om å returnere India i løpet av kort tid.

Tommy // Purified in Blood

(nesten horns i Dehli, nesten)

(hotellrom med åpen løsning er alltid bra for samholdet på etterfester)

(Sander Sagblad jetlagged i kofte)

(dette skulle visst være lurt før man skulle fly. Ang. keyboardet har jeg ingen kommentar)

(slik så det ut på alle flyplasser. Overbemannet, men ikke effektive av den grunn)

(lydmannen vår Frank med en deilig “Delhi belly”)

)tydeligvis ikke bare vi som var for tidlig oppe)

(Bangalore publikum)

(Sander fornøyd med å fly med Kingfisher. Dere ølkjennere vet hva dette er. Øllet skal visst være like bra som flyselskapet, et av de bedre jeg har flydd med)

(Bangalore rig)

(vanlig klesstativ?)

De norske Pyro-favorittene i Sahg kom nylig hjem fra konserter i India. Les alt om opplevelsen her.

Olav fra Sahg sendte oss en lang beretning fra India. Den er gjengitt i sin helhet under. Sahg finner du på Myspace og de har også sine egne nettsider. Bandet spiller også på Garage i Bergen fredag 28. november.

Ti dager på planeten India

Vi landet i New Delhi onsdag 29. oktober og fikk straks oppleve dette mystiske landets mangfold. Flyplassen og folkene der virket ”vestlige” nok, men med det samme vi kom ut i indisk friluft, hang tiggerne seg etter oss. Opptil flere fillekledde beinrangel insisterte på å bære flightcaser som var tyngre enn de selv, i bytte mot noen rupier. Hadde vært interessant å la de få en sjangs, men vi ble rådet til å takke nei av de lokalkjente. Gir du penger til én, henger resten seg på deg som klegg. Lydmannen vår prøvde, bad idea. Dessuten gir det korrupte politiet deg ”bot” for å gi penger til tiggere. Dette er bare én av tingene de tar seg betalt for. Vi skulle senere få erfare at de ganske enkelt tar seg betalt for det som måtte passe dem.

Bilturen inn til sentrum av New Dehli fikk oss virkelig til å våkne etter ni timer i lufta og mye billig vin. I India har de bare to trafikkregler. Den ene er at hornet skal brukes mye. Helst hele tida. Den andre er at du skal kjøre som et svin. Vi kom nå utrolig nok fram til hotellet. Hotellet var bra det, men over gata bodde en liten familie på tre under helt andre forhold. Hjemmet besto av et slags telt og et skur av bølgeblikk.

Første konsert var på en liten klubb i New Delhi, med knapt plass til 200 stykker. Det elektriske anlegget hadde store problemer med å takle PA-anlegg og forsterkere, og sikringer røk i hytt og pine under lydsjekken. Etter at de lokale hobbyelektrikerne hadde satt livet på spill og gjort diverse tvilsomme omkoblinger inne i sikringsskapet, kom vi oss til slutt gjennom det. Utrolig nok gikk det ikke liv tapt. Konserten ga oss en myk start på turneen, med en liten, intim scene og moderat stemning.

Dagen etter fløy vi til gigantbyen Mumbai for å gjøre den første store konserten under Great Indian Rock Festival. Den fant sted på en diger, nedslitt idrettsarena, og i 35 graders varme og steikende sol satte vi i gang med lydsjekk. Etter bare noen minutter ble vi avbrutt av en delegasjon fra det lokale politiet. De hevda at vi hadde begynt lydsjekken to timer for tidlig ifølge bestemmelsene. Etter å ha forhandlet med arrangørene i noen minutter, kom de fram til at vi kunne fortsette mot en ”kompensasjon” på 10000 rupi, ca 1400 kroner. Arrangørene betalte gladelig og lovens lange arm traska fornøyd videre for å ta seg av andre forbrytelser. Omtrent 3500 av de 13 millioner innbyggerne i Mumbai tok turen til konserten senere på kvelden. Konserten gikk strålende og publikum ga bra med lyd fra seg, men vi gikk likevel med følelsen av at det var mer og større ting i vente.

Neste dag bar det tilbake til Delhi og turneens andre store arenashow. Det er vel en kjent sak at det hører med litt magetrøbbel når man reiser til India, og denne dagen måtte enkelte bandmedlemmer stå over lydsjekk pga litt hyppige toalettbesøk. Men formen bedra seg noe før showtime og vi var fulltallige da vi entret scenen i Hamsadhwani Theatre senere på kvelden. Det var 4500 på tribunene denne kvelden og her fikk vi virkelig svar på desibelene som pumpet ut av PAen. Stemningen var meget bra og vi gikk av scenen sikre på at vi hadde levert varene og vel så det.

Etter en fridag og fylla på New Delhis feteste rockebule, Morrison Café, tok vi fatt på den mest perifere etappen på turneen. Byen Shillong ligger langt inne i de dype skoger i høylandet i Nordøst-India, ikke så langt fra Tibet og Bangladesh. Turen omfattet først noen timer på fly og deretter en tre timers biltur på kronglete veier gjennom jungelen. Og FOR en biltur. Som nevnt tidligere, eksisterer det ikke trafikkregler i India. Men her oppe eksisterte det tilsynelatende heller ingen frykt for liv og helse. Vi suste avgårde på svingete, smale veier i et heidundrandes tempo og dødsangsten var til å ta og føle på idet vi kjørte forbi den ene lastebilen etter den andre i svinger, tettbygde strøk og det som verre var. Til og med etter at vi hadde bedt sjåføren ta det litt rolig, hadde vi nok med å klamre oss fast og håpe på det beste. Lettelsen var stor da vi endelig kom fram og vi så ikke akkurat fram til tilbakereisen et par dager senere.

Shillong var et kapittel for seg sjøl. Totalt kultursjokk. Det var som å reise femti år tilbake i tid. Bygninger, biler, klær – alt var slitt og utdatert. Folk solgte fisk, kjøtt, grønnsaker og håndverksgjenstander fra trange, primitive plankeboder langs gatene. Men til vår forundring fikk vi vite at folk her ikke er spesielt fattige. Det eksisterer bare en helt annen kultur når det gjelder forbruk av materielle ting. Her bruker de ting til de er ødelagte og lever ikke etter Vestens bruk-og-kast-prinsipp. En wake up call som sikkert mange andre kunne hatt godt av å oppleve. Menneskene i Shillong var om mulig enda vennligere, høfligere og mer serviceinnstilte enn i de andre byene vi besøkte og byen ga virkelig følelsen av å oppleve et stykke ekte indisk kultur.

Konserten fant sted på en åpen slette midt i byen. Sceneriggen var håndbygd i bambus(!) med håndsydde scenetepper. Publikum var stort sett unge ekstremmetalfans og vi gjorde vårt beste for å bøte på høylydte ønsker om ”Norwegian black metaaaal”, sjøl om det rett og slett ikke var det vi hadde å by på.

Dagen etter gikk turen sørover til Bangalore, hvor siste festivaldato skulle gå av stabelen. Vi passet på å fortsatt være dritings når vi kjørte fra Shillong, så bilturen tilbake til flyplassen virket ikke like jævlig. I Bangalore lå det i lufta at denne siste konserten ville bli noe spesielt. Allerede på lydsjekk og før portene åpnet lå det noe elektrisk i lufta, og stemningen var meget høy allerede mens de første lokale indiske bandene spilte. Atmosfæren var magisk da vi banket showet i gang med ’Godless Faith’. Vi ble vi møtt med enorm jubel fra 6500 mennesker og magien bare tiltok utover i settet. Det ble den perfekte finalen på turneen.

Olav.

Sjekk videoen til Pyromancer av Sahg her:

Pyromancer