Vi intervjuet herrene bak dette albumet og vi lot Jarle fra Vreid og Tons Of Rock fortelle deg alt du trenger å vite om landets nye tungrock-festival. Sjekk spillelisten her eller hør hele sendingen i reprise via Nrks radiospiller.

ZZ Top – Sharp Dressed Man
Down – Steeple
California Breed – The Way
Killer Be Killed – Curb Crusher
Iron Maiden – Sun And Steel
Backstreet Girls – Walking Uptown
In Vain-intervju
In Vain – Hymne Til Havet
Rival Sons – Electric Man
Insense – Some Holy Thing
Mayhem – Trinity

Tons Of Rock-spesial:

Slayer – South of Heaven
WASP – Blind in Texas
Silver-March Brown
Sabaton – To Hell and Back
Anthrax – Caught In A Mosh
Obliteration – Catacombs of Horror
Ghost – Con Clavi Con Dio
Turbonegro – Prince of the Rodeo
In Solitude – Sister

Nå er det saktens ikke lenge til det smeller for alvor på festningen i Halden. Det er snart duket for den aller første Tons Of Rock-festivalen, og Pyro er på saken i kveld.

Endelig har Norge fått en spesialisert tungrock- og metalfestival igjen. Norway Rock forsøkte, imponerte delvis, men gikk under, og siden har vi måttet nøye oss med gode innendørsfestivaler for metal i Norge. Men nå forsøker Tons Of Rock i Halden seg, og skal vi dømme etter programmet har de alt som skal til for å gjøre suksess. Vi har invitert Jarle Kvåle som har vært delaktig i bookingen av band til festivalen (og som selv spiller i Vreid) på besøk i kveld, og han forteller deg alt du trenger å vite om landets nye festival for sånne som oss.

Vi skal også intervjue et av de mest interessante bandene i Norge for tiden. In Vain fra Kristiansand blander det harde og det myke, det melodiøse, det folkelige og det progressive, og har sluppet noen helt strålende album de siste årene. Vi tar praten med dem i kveld, og byr ellers på nytt fra Mayhem, Insense, Down, Killer Be Killed og Backstreet Girls.

I fjor reiste jeg sammen med Heavy-Bård til Haugesund på festival for første gang. Opplevelsen ga mersmak, så hvorfor ikke bare hive seg rundt i år også? Rapport følger.

Alle bilder av Bård Heavy Nordvik.

Fjorårets reise til Haugesund ga oss tre dager med opplevelser og ikke minst vissheten om at Karmøygeddon er en av landets beste fesivaler. Stemningen er jovial og hyggelig, publikum er med fra første band, og arrangørene er både gode og imøtekommende. Med et program som fristet ekstra mye (selv om Katatonias avlysning var en bummer) var det to tørste og klare herrer fra Bergen som entret Byscenen for å se første band In Vain torsdag ettermiddag.

Ikke med rent lite forventning heller, for de to siste albumene til bandet fra Kristiansand er simpelthen nydelige. In Vain er et av få band som mestrer blandingen av growling og myke melodiøse folk-inspirerte partier aller best, og selv om det naturligvis låter bedre på plate gjorde ikke karene seg bort. Et entusiastisk publikum heiet bandet frem selv om de var først på scenen.

Neste band ut var et av ganske mange svenske orkester på Karmøygeddon i år. In Solitude har pirret meg ordentlig på plate i det siste, og jeg var spent på hvordan de ville levere sin halvgotiske rock via scenen. Vel, de forventningene fikk jeg blåst rett tilbake i fjeset. FOR en herlig gjeng! Med en vokalist som ligner på Joey Ramone i fremtoning (lang, hengslete, skinnjakke, trang bukse og hår foran hele fjeset) og et band som ga alt, til tross for rapporter om febersykdom hos hele gjengen, ble In Solitude et høydepunkt. Jeg fikk flashbacks til tidlig The Cult, og det er aldri feil.

Grunnet intervjuer var det en del band jeg misset hele eller deler av settet til, og Kampfar var dessverre et av disse. Men jeg fikk sett en liten halvtime av showet, og det så ut som om de norske veteranene hadde full kontroll på et stadig større publikum. Full pott for det jeg fikk med meg.

Morgana Lefay gikk for vår del ut, men vi var tilbake til hovedattraksjonen Sognametal der karene i Vreid har fått med seg andre fra tidligere band som Windir og Ulcus, og til tross for at mye av matrialet var totalt ukjent for meg ble blandingen av det store prosjektet (som da var en premiere) og et svært imøtekommende publikum en vinner.

Fredagen startet for vår del med spanjolene i ’77 siden trolsk metal som Faanefjell byr på ikke er helt vår greie. AC/DC-rock er imidlertid helt vår greie. Karmøygeddon-folkene er flinke til å finne slike band til å dra i gang publikum tidlig på dagen, og ’77 dro alle inn i festen med sin rock som er 0% orginal men 100% medrivende.

Solstafir kunne tatt oss videre med mot toppen, men ble litt for innadvendt (som de jo alltid er, men som ikke helt fungerte akkurat i denne settingen). Islendingene har noen strålende låter, de klarer å mure observante lyttere inn i støyen sin, men er kanskje ikke et utpreget festivalband, og dermed datt jeg ut av konsentrasjonen om scenen litt vel ofte. Det kan jo være min skyld like mye som bandet….

Noen som ikke vet hva ordet innadvendt betyr er svenske Enforcer som løper ut på scenen og gjør den til sin fra første sekund. Det er så mye energi at det av og til blir for mye, og de er et av få band der lyden svikter litt på festivalen, men selve innlevelsen og leveransen fra scenen er altså så stor og god at det er umulig å ikke bli smittet. Trommisen er forresten prikk lik Steven Adler i sine glansdager. Perfekt!

Insomnium fra Finland beveger seg egentlig musikalsk langt fra det jeg vanligvis lytter til og liker. Melodiøs og mørk metal med litt goth-elementer har aldri vært min greie, men de to siste albumene har begeistret likevel. Konserten Insomnuim leverer er det heller ikke mye å utsette på. Stas på nesten alle nivå. Trommisen deres ser dog ut som om han holder på å kjede seg ihjel der han knapt bruker noe energi på å slå på trommene sine…

Siden Katatonia dessverre avlyste for en tid tilbake fikk Karmøygeddon inn Moonspell som erstatter. Nok et band i den mørke og melankolske gaten som jeg ikke går ned alt for ofte. Min kjennskap til bandets musikk er for perifer til at jeg kan fortelle noe fornuftig om konserten, men det lot til at publikum likte det de så. Det eneste jeg klarte å tenke på var at Moonspell minner meg om Crash Test Dummies…

Så Kreator. Thrashkongene. Helt siden jeg så vokalist Mille snerre gjennom tv-skjermen via e musikkvideo på MTV på 80-tallet har jeg vært fan. Et hyggelig intervju med Mille tidligere på dagen hadde gjort meg enda mer klar for konsert, og selv om Kreator virkelig begynner å dra på årene klarer de fremdeles å levere. Sikkert ikke like kaotisk verken på scenen eller i salen som i gamle dager, men upåklagelig stemning og musikk fylte byscenen. Da de siste tonene av Tormentor fylte hodet mitt ble turen til sengen en lykkelig en. Kreator. Et av metalens hardeste, tøffeste og viktigste band. Helter for alltid.

Siste dag. Alltid litt slitsomt. Hva er da bedre enn at Karmøygeddon har gjort Backstreet Girls til sitt husband? Hvert eneste år spiller de norske legendene tidlig, og pisker dermed i gang festen. Med solid boogie og gjesteopptreden av vår mann Tore Allright Bratseth var det bare for publikum å finne formen, enten man ville eller ikke.

Før Backstreet Girls ristet alle knokler løs hadde Reism spilt (som vi ikke rakk) og Procession fra Chile hadde spilt ekstremt høy doom for oss (ikke så lett å takle i lett søvnig bakrus, men egentlig veldig bra for sjangeren å være). Deretter tok vi oss en lang pause fra festival for å gjøre intervjuer og for å sample litt av den lokale pubkulturen. La oss bare si at vi traff mange rare og interessante mennesker. Dermed så vi ikke Omnuim Gatherum eller Sirenia, men vi var godt på plass i det Obliteration startet.

Obliteration gjorde det de kan aller best; de leverte supertung death på ypperste vis. Litt smått lunken mottakelse fra publikum i starten (muligens litt for hardt for et publikum som ofte er veldig glad i det melodiøse), men Obliteration fikk etter hvert med seg både lokale og tilreisende. Ekstra pluss for bassisten med kort hår og litt hardcore-stil der han gjaller ut basslinjer på de skitne låtene. Etterpå fortalte han meg at han er bibliotekar. Herlig.

Etter Obliterations brutale angrep på ørene var det greit å forventningsfullt kunne glede seg til litt vanlig heavy fra svenskene i Wolf. Vi har hørt det hele tidligere, litt Priest, litt Maiden, litt av alt, men Wolf klarer likevel å gjøre det hele forfriskende. Jeg heier på Wolf. Ny låt kommer i midten av mai, og neste album kommer i august. Jeg er klar.

Nest siste band på scenen var nok et legendarisk tyskerthrash-orkester fra 80-tallet. Destruction er (og var) de evige underdogs, og det er flott å se at Schmier og hans band har mange venner i Norge. Tungt, mørkt, hardt og ganske så deilig. For å slippe nok en svær taxiregning lot vi Amorphis være Amorphis, og fikk en kjenning til å svippe oss hjem før finnene startet.

Dermed var nok en meget fin festival i Haugesund over. Og igjen må vi få skryte av arrangering, program og ikke minst et meget lite selvhøytidelig publikum. Det er uvisst hva som skjer med Karmøygeddon siden Byscenen visstnok skal legges ned, men allerede i dag lovet festivalen at de skal gi oss metal også i 2015. Og godt er det!

Flere bilder til fri nytelse under.

Clutch (bildet), Kvelertak, Bring Me The Horizon og Saxon er bare noen av de mange bandene som får dommen over nye utgivelser i denne utgaven av Pyro-stereoen.

Da har vi samlet sammen platebunken og skrevet noen ord om det aller meste som har kommet vår vei av utgivelser innen tungrocken i mars (og et par som kommer like over i april). Vær gjerne enig, uenig eller begge deler, og hør for all del på det du ikke har fått med deg. Omtalene er skrevet hulter til bulter av både overtegnede og Asbjørn Slettemark, men vi er som oftest enige….

Kvelertak – Meir

Jeg tror ikke det er nødvendig å si så mye mer enn det jeg gjorde i min anmeldelse av Meir for P3musikk. Oppfølgeren er hvertfall like bra som debuten, og dette blir nok et konge-år for Kvelertak. Månelyst-videoen under.

Clutch – Earth Rocker

Strange Cousins From The West var en god plate, for all del, men den føltes litt bakpå og uforløst. Ingen fare for det med Earth Rocker! Fra tittelsporet åpner til Cyborg Bette og The Wolfman Kindly Requests… er denne platen Clutch slik de er når vi tenker på dem som Verdens Beste Rockeband. Dette er blues og rock spilt med hardcore-angrep, og Neil Fallons skriver som vanlig de smarteste, morsomste, mest mystiske tekstene. Tittelkuttet under.

Bring Me The Horizon – Sempiternal

En kompis av meg ble rasende på Sempiternal da han hørte den, og mente det låt som de små drittungesøskenbarnene av Linkin Park som prøvde å spille metal. Og han elsker There Is A Hell-platen. Jeg må si jeg er veldig uenig med ham, for Sempiternal (sandpit turtle!) er mest av alt en variert, eksemperimenterende, knallhard og mystisk plate. Fra den rare beaten på Can You Feel My Heart? via superhissige The House Of Wolves og Marilyn Manson-hyllesten And The Snakes Start To Sing til Antivist og avslutningen Hospital For Souls er Sempiternal en plate som overrasker, sparker i ansiktet, rører og pirrer nysgjerrigheten. Gleder meg til den forhåndsbestilte vinylen kommer i hus. Sleepwalking fra albumet ser du her og nuh…

Killswitch Engage – Disarm The Descent

Killswitch Engage er tilbake med Jesse Leach i front, og gjett hvordan det låter? Joda, som en blanding av metalcore-mesterverket og Jesse-svanesangen Alive Or Just Breathing og Times Of Grace-comebacket til Adam D og Jesse. Altså beinhardt, melodisk, romantisk og storslagent. Sjekk powerballaden Always, Danzig-vokalen på åpningen The Hell In Me og generelt hele platen. Gleder meg vilt til konserten på Rockefeller i april. Monsterlåten In Due Time var første video ut.

Deez Nuts – Bout It

Dersom du føler at det er altfor få band som tar arven etter Suicidal Tendencies sin partyhardcore på alvor, da er Deez Nuts bandet for deg. Om du er en sånn kar eller dame som mener Your Demise får altfor lite oppmerksomhet, er også Deez Nuts verdt å sjekke ut. Eller dersom du bare har lyst å henge ut i basketshorts, singlet og Nike Air Max mens du chugger ned boks etter boks med øl mens du headbanger til frekk hardcore? Jepp, da er dette bandet for deg. Sommerens partyplate? Godt mulig. Deez Nuts i god stil under.

Bleed From Within – Uprising

Metal Hammer ga nylig Uprising 9 av 10 – som de også ga til Kvelertak og Clutch, for øvrig – og omtalte dem som et av de største bandene for 2013. Hvordan det låter? Som en litt teknisk versjon av In Flames, Killswitch Engage og den slags, altså reinspikka metalcore. Det ltåer fett nok på første gjennomkjøring, og jeg tipper Bleed Within låter ganske kickass live. Sjekk ut It Lives In Me under.

Saxon – Sacrifice

Våre gamle helter i Saxon gir seg aldri, og i det siste har det vært like greit. Saxon har nemlig funnet en ny formtopp de siste årene. På Sacrifice er de hardere enn på lenge, og overbeviser bra på vintage låtenede sanger som tittelkuttet, Warriors Of The Road og Guardians Of The Tomb. Litt smårusk her og der må en regne med, men det er saktens godt at Saxon leverer på et så høyt nivå etter så mange år i metalgamet. Nevnte tittelkutt kan sees under.

Soilwork – The Living Infinite

Svenske Soilwork er gode på sin pantenterte svenske melodiske metal, men så gode at de holder et dobbelalbum er de ikke. Det er altså mye bra på The Living Infinite, men det er også alt for mye av alt. Det er noe med lydbildet i Soilworks metal som ikke tåler så mange låter på rad. Til tider strålende på enkeltlåter, men masete som helhet. Sorry. Rise Above The Sentiment under.

Blood Tsunami – For Faen

Pete Evil og Faust er tilbake i stadig like undervurderte Blood Tsunami, og skuffer ikke med For Faen som har fått gode tilbakemeldinger der den har blitt hørt. Det handler fremdeles om beinhard thrash, og selv om tittelen er norsk går låtene via det engelske sprog. Tekstene er da også noe av Blood Tsunamis fordel i en ganske proppfull sjanger. Det er bloddryppende og ekkelt, men også poengtert i låter om japanske krigsforbrytelser i The Rape Of Nanking, om forrykt dop i Krokodil eller om den russiske seriemorderen Andrei Chikatilo i The Butcher Of Rostov. Sterke og gode saker fra Oslos skjulte skatt som bare venter på at du skal se lyset. Eller mørket. Black Fang under.

Devil – Gather The Sinners

Devil er et av få norske band som drar lasset i den store retrobølgen som har skylt over oss fra hele verden. Det handler om tunge riff og løs produksjon, og det låter som Black Sabbath og Uriah Heep blandet med litt 80-talls doom. Devil overbeviste bra med sin første ep og debutplaten Time To Repent, og forventningene til Gather The Sinners var derfor ganske store. Det er ikke så mye som har forandret seg i lydbildet til Devil siden debuten, og det er like greit. Det skal låte rufsete og gammeldags. Også denne gang blander Devil det ganske streite som i Southern Son med det tyngre, og sånn bortsett fra engelskuttalen til vokalisten er Gather The Sinners nok en god utgivelse fra gamle metalfantaster som også er musikere. Nevnte Southern Son under.

Philip H. Anselmo/Warbeast – War Of The Gargantuas EP

Vår gode gamle favoritt fra Pantera, Superjoint Ritual og Down har slått seg sammen med det amerikanske thrashbandet Warbeast på denne split ep-en, og det låter både staselig og knallhardt. Dette er vel aller første gang Anselmo har gitt ut solo-ting? Med som backing har han et band kalt The Illegals. De to Anselmo-låtene Conflict og Family “Friends And Associates er superharde og er midt mellom Panteras hardeste låter og speed metal. Deilig, der altså. Warbeast på sin side kjører et streitere thrash-løp og må naturlig nok finne seg i å komme litt i skyggen av Anselmo-låtene. Hør Anselmo kjøre på i Conflict under. Ep-en er forresten gitt ut av Anselmos eget Housecore Records.

Jack Dalton – Part 2: Last Breath Before The Dive EP

Jack Dalton fra Trondheim (og diverse andre steder) er et band jeg har hatt sansen for i lang tid. De startet ut som et bra hardcore-aktig band, men har etter hvert utviklet seg til å bli vanskeligere å kategorisere. Jack Dalton er nå midt i en ep-trilogi der de skal spille inn tre ep-er i tre forskjellige studio. Den første ble spilt inn i Oslo, og nå kommer nummer to som er spilt inn hos Matt Bayles i Seattle. Bayles har tidligere skrudd for band som Mastodon, The Sword og Pearl Jam, så Jack Dalton var i gode hender. Ep nummer 2 inneholder fem gode låter fra et band som du bør sjekke ut om du tåler en blanding av hardcore, post-hardcore og rock. Til tider ikke helt ulikt det Jr. Ewing gjorde mot slutten. Inherit Repetition under.

Okular – Sexforce

I 2011 kåret vi Okular til å være blant landets mest lovende band, og nå slipper de sin andre plate Sexforce. Den fikk jeg tilsendt helt fra Thailand, så det er godt mulig at hovedperson Andreas Aubert plutselig bor i et helt annet land. Hva vet jeg? Musikken på Sexforce viser at Okular fremdeles er stødige i sin meget tekniske death metal, men som vanlig er i den formen for musikk flyter låtene etter hvert litt inn i hverandre. For fans og kjennere av sjangeren bør Okular være et band å få med seg. På Sexforce gjester forresten Athera og Vintersorg. Førstnevnte på svært mange av låtene. Ikke dårlig.

Benea Reach – Possession

Oslo-bandet Benea Reach får mye større oppmerksomhet i diverse andre land enn her hjemme. Selv om bandet ble nominert til Spelemann for noen år siden er de fremdeles et relativt ukjent band her i Norge. Det er ikke sikkert at Possession vil forandre så mye på det, men albumet føyer seg inn i rekken av gode utgivelser fra Benea Reach. På den ene siden teknisk og hardt, på den andre siden stemningsfullt og innbydende. Som en blanding av Meshuggah og Katatonia, for å dra inn noen svenske eksempler. Gode greier. En av platens beste låter er The Mountain som Benea Reach også har laget video til.

Jishin – Jishin

Jishin er fem karer fra Oslo som sier at de spiller mørk, hardtslående, fengende, melodisk og atmosfærisk metal. Og da tok jeg bare med halvparten av beskrivelsene de selv har med i presseskrivet sitt. Men de treffer jo med ordene. Jishin debuterer med smått skrikende metal som definitivt også har sine melodiske kvaliteter. Et sted mellom Tools tunge riffing og hardcorens og metalcorens skrikevokal, og samtidig med en slags industriell feel på det hele. Av og til litt anonymt, men på sitt beste som i åpningskuttet Chains meget lovende.

Jishin-Chains

In Vain – Ænigma

Kristiansands In Vain gleder stort med nesten en times voldsom metal på Ænigma. Bandet veksler mellom rivende ekstrem-metal og vakre harmoniske refreng, blander engelsk med norsk, og hiver inn litt dikt bare for å briljere. Ofte er jeg motstander av lange låter, men i dette tilfellet fungerer sanger på 7 og 8 minutter perfekt. Episk er et oppbrukt ord, men er vanskelig å komme unna. Hymne Til Havet må være en av årets fineste låter. Så mye følelser… Lytt til åpningssporet Against The Grain under.

Moss – Moss’s Horrible Night

Moss er ikke fra Moss, men fra Southampton i England, og musikken deres er tyngre enn Titanic. En blanding av doom og sludge som subber bunnen av det soniske spekteret. For fans av ekstremt lange låter (10 minutter pluss) og vuggende metal er dette snop, for oss som liker ting litt kjappere er det litt vel mye… Artig nok har ikke Moss bass i bandet, selv om det høres ut som om det er tusen bassister når det kommer til tyngden i det hele….

Wellfear – Illusions Unveiled

Ut fra intet dukket Wellfear opp nylig. Faktum er nok at vi har vært litt lite på alerten, for Illusions Unveiled er visstnok det andre albumet fra dette Oslo-bandet, men en kan ikke få med seg alt… Wellfear kan sammenlignes litt med Shadowmind som er et annet norsk band vi ble veldig glade i for en stund siden. Begge bandene har relativt harde partier, men sentrerer musikken sin rundt svært melodiøse refreng. Ikke ulikt det In Flames har bygget en solid karriere på. Det finnes mye bra på Wellfears nye album som anbefales alle som tåler melodi. Videoen til Knight And Day finner du under.

In Vain fra Kristiansand har laget musikkvideo til låten Dark Prophets, Black Hearts. Servert til deg.

Candlemass, Solefald og In Vain til Kristiansand i september.

Southern Discomfort er en av flere små metal-festivaler i Norge som stadig holder koken. I går kveld slapp festivalen navnet på tre av bandene som skal riste sørlandet om noen måneder, og det var tre fine overraskelser. Candlemass bør være kjent for mange. Det svenske doom-bandet var allerede på 80-tallet verdenskjent, og har siden holdt det gående med litt forskjellige besetninger. Et høyst legendarisk band. Enda mer spesiell er nok bookingen av norske Solefald, som faktisk utrolig nok ikke har spilt live siden 1999 (!). Og som litt ekstra snop i posen pirrer også Southern Discomfort med norske In Vain, som slapp et flott album i fjor. Les mer om resten av bandene og selve festivalen på Southern Discomforts nettsider.

Norske In Vain blir nok en gang kritikerrost for sitt nye album Mantra. Her er første video.