In Solitude ble oppløst og Skeletonwitch sparket vokalisten sin i løpet av noen timer.

I løpet av en kort påsketur på fjellet forsvant et av de aller beste bandene på kloden, og et annet sparket vokalisten sin. Det var da voldsomt.

Først til Skeletonwitch. Som fra sin base i Ohio har laget noen av de bedre amerikanske heavy metal-albumene de seneste årene. Nå var det ikke en enorm overraskelse da vokalist Chance Garnette i går i et intervju fortalte at han hadde fått sparken, for Garnette forsvant fra mikrofonen allerede på en turne i fjor, og på Skeletonwitch-turen i Europa nå vil Cannabis Corpse-vokalist Andy Horn ta over. I går kom altså den endelige beskjeden om at en alkohol-slitende Garnette er over og ut i Skeletonwitch. Et band som har gledet oss og mange andre når de har besøkt våre kanter av kloden. Og et band jeg selv har intervjuet som viste seg som ekstremt joviale og hyggelige karer. Vi ønsker band og Garnette lykke til på hver sin ferd.

Mer overraskende var det at det briljante svenske bandet In Solitude plutselig i går fortalte at de slutter. Vi oppdaget ikke In Solitude før på forrige plate, og bandet hadde da allerede holdt på i mange år, men svenskene spilte seg raskt inn i våre hjerter med en lyd som både låt moderne samtidig som vi kunne kjenne igjen klassisk hardrock, litt goth av det stilige slaget og litt metal. En perfekt blanding som altså ingen vil høre noe nytt fra på en stund. Jeg fikk heldigvis sett In Solitude på Karmøygeddon-festivalen før de forsvant, og det er en opplevesle (og en t-skjorte) jeg tar med meg videre i livet. Litt kopiering fra Facebook-meldingen til In Solitude er klippet inn nedenfor.

Hvem blir det neste bandet som imploderer denne påsken?

Dear friends. It is with great sadness that we inform you that we have chosen to end In Solitude here.

This is something that’s been taking shape for a long time and suddenly the day came when we had to evaluate our positions in life and find a solution. The reasons for our departure are not hostile in any sense and our love for each other and the music is stronger than ever before. But it is with respect for that music and that love between us that we choose to end it at this point.

As the final words fell in our concluding agreement, we looked back and saw with new eyes the magnitude of our brotherhood and the things that were carried through because of it. Our trust, our love, our shared obligation. The truth of the hand and the truth of the word to disperse the bounds between us and to diverge the shore for us follow. How it gave us the width of the world and the means to share it and store it together. All that was in it and all that was taken from it. And all the things that now shall pass without our collective notice. We saw with new eyes how clarity entered in stagelight and moonlight and sunlight and darkness and landed us finally over and over in that inexplicable mystery of beauty that we’ll share as ours forever. If there was ever an accomplishment in what we did, it was the merging of the five of us in unity and the things that came as everything grew because of it. Not a single second was spared in these 13 years, and we’ll never ask for any of them back. We spent everything in our world on this and got more than everything back.

Last, but most importantly. We thank all of you for being there. In the crowds, in front of the stereos and in our hearts. Without you, this strange and wonderful dream would never have happened. The impact of your support can never be put in words and the outcome of our lives will always be in debt to you for what you gave us. As much as we were In Solitude, you were as well.

We know that this will come as a shocking surprise for many of you. And we hope you understand that we must follow our hearts in order to stay true to what In Solitude is and what that entails. From the bottom of our hearts, we thank you forever.

Pelle, Uno, Gotte, Nicke and Henke

I fjor reiste jeg sammen med Heavy-Bård til Haugesund på festival for første gang. Opplevelsen ga mersmak, så hvorfor ikke bare hive seg rundt i år også? Rapport følger.

Alle bilder av Bård Heavy Nordvik.

Fjorårets reise til Haugesund ga oss tre dager med opplevelser og ikke minst vissheten om at Karmøygeddon er en av landets beste fesivaler. Stemningen er jovial og hyggelig, publikum er med fra første band, og arrangørene er både gode og imøtekommende. Med et program som fristet ekstra mye (selv om Katatonias avlysning var en bummer) var det to tørste og klare herrer fra Bergen som entret Byscenen for å se første band In Vain torsdag ettermiddag.

Ikke med rent lite forventning heller, for de to siste albumene til bandet fra Kristiansand er simpelthen nydelige. In Vain er et av få band som mestrer blandingen av growling og myke melodiøse folk-inspirerte partier aller best, og selv om det naturligvis låter bedre på plate gjorde ikke karene seg bort. Et entusiastisk publikum heiet bandet frem selv om de var først på scenen.

Neste band ut var et av ganske mange svenske orkester på Karmøygeddon i år. In Solitude har pirret meg ordentlig på plate i det siste, og jeg var spent på hvordan de ville levere sin halvgotiske rock via scenen. Vel, de forventningene fikk jeg blåst rett tilbake i fjeset. FOR en herlig gjeng! Med en vokalist som ligner på Joey Ramone i fremtoning (lang, hengslete, skinnjakke, trang bukse og hår foran hele fjeset) og et band som ga alt, til tross for rapporter om febersykdom hos hele gjengen, ble In Solitude et høydepunkt. Jeg fikk flashbacks til tidlig The Cult, og det er aldri feil.

Grunnet intervjuer var det en del band jeg misset hele eller deler av settet til, og Kampfar var dessverre et av disse. Men jeg fikk sett en liten halvtime av showet, og det så ut som om de norske veteranene hadde full kontroll på et stadig større publikum. Full pott for det jeg fikk med meg.

Morgana Lefay gikk for vår del ut, men vi var tilbake til hovedattraksjonen Sognametal der karene i Vreid har fått med seg andre fra tidligere band som Windir og Ulcus, og til tross for at mye av matrialet var totalt ukjent for meg ble blandingen av det store prosjektet (som da var en premiere) og et svært imøtekommende publikum en vinner.

Fredagen startet for vår del med spanjolene i ’77 siden trolsk metal som Faanefjell byr på ikke er helt vår greie. AC/DC-rock er imidlertid helt vår greie. Karmøygeddon-folkene er flinke til å finne slike band til å dra i gang publikum tidlig på dagen, og ’77 dro alle inn i festen med sin rock som er 0% orginal men 100% medrivende.

Solstafir kunne tatt oss videre med mot toppen, men ble litt for innadvendt (som de jo alltid er, men som ikke helt fungerte akkurat i denne settingen). Islendingene har noen strålende låter, de klarer å mure observante lyttere inn i støyen sin, men er kanskje ikke et utpreget festivalband, og dermed datt jeg ut av konsentrasjonen om scenen litt vel ofte. Det kan jo være min skyld like mye som bandet….

Noen som ikke vet hva ordet innadvendt betyr er svenske Enforcer som løper ut på scenen og gjør den til sin fra første sekund. Det er så mye energi at det av og til blir for mye, og de er et av få band der lyden svikter litt på festivalen, men selve innlevelsen og leveransen fra scenen er altså så stor og god at det er umulig å ikke bli smittet. Trommisen er forresten prikk lik Steven Adler i sine glansdager. Perfekt!

Insomnium fra Finland beveger seg egentlig musikalsk langt fra det jeg vanligvis lytter til og liker. Melodiøs og mørk metal med litt goth-elementer har aldri vært min greie, men de to siste albumene har begeistret likevel. Konserten Insomnuim leverer er det heller ikke mye å utsette på. Stas på nesten alle nivå. Trommisen deres ser dog ut som om han holder på å kjede seg ihjel der han knapt bruker noe energi på å slå på trommene sine…

Siden Katatonia dessverre avlyste for en tid tilbake fikk Karmøygeddon inn Moonspell som erstatter. Nok et band i den mørke og melankolske gaten som jeg ikke går ned alt for ofte. Min kjennskap til bandets musikk er for perifer til at jeg kan fortelle noe fornuftig om konserten, men det lot til at publikum likte det de så. Det eneste jeg klarte å tenke på var at Moonspell minner meg om Crash Test Dummies…

Så Kreator. Thrashkongene. Helt siden jeg så vokalist Mille snerre gjennom tv-skjermen via e musikkvideo på MTV på 80-tallet har jeg vært fan. Et hyggelig intervju med Mille tidligere på dagen hadde gjort meg enda mer klar for konsert, og selv om Kreator virkelig begynner å dra på årene klarer de fremdeles å levere. Sikkert ikke like kaotisk verken på scenen eller i salen som i gamle dager, men upåklagelig stemning og musikk fylte byscenen. Da de siste tonene av Tormentor fylte hodet mitt ble turen til sengen en lykkelig en. Kreator. Et av metalens hardeste, tøffeste og viktigste band. Helter for alltid.

Siste dag. Alltid litt slitsomt. Hva er da bedre enn at Karmøygeddon har gjort Backstreet Girls til sitt husband? Hvert eneste år spiller de norske legendene tidlig, og pisker dermed i gang festen. Med solid boogie og gjesteopptreden av vår mann Tore Allright Bratseth var det bare for publikum å finne formen, enten man ville eller ikke.

Før Backstreet Girls ristet alle knokler løs hadde Reism spilt (som vi ikke rakk) og Procession fra Chile hadde spilt ekstremt høy doom for oss (ikke så lett å takle i lett søvnig bakrus, men egentlig veldig bra for sjangeren å være). Deretter tok vi oss en lang pause fra festival for å gjøre intervjuer og for å sample litt av den lokale pubkulturen. La oss bare si at vi traff mange rare og interessante mennesker. Dermed så vi ikke Omnuim Gatherum eller Sirenia, men vi var godt på plass i det Obliteration startet.

Obliteration gjorde det de kan aller best; de leverte supertung death på ypperste vis. Litt smått lunken mottakelse fra publikum i starten (muligens litt for hardt for et publikum som ofte er veldig glad i det melodiøse), men Obliteration fikk etter hvert med seg både lokale og tilreisende. Ekstra pluss for bassisten med kort hår og litt hardcore-stil der han gjaller ut basslinjer på de skitne låtene. Etterpå fortalte han meg at han er bibliotekar. Herlig.

Etter Obliterations brutale angrep på ørene var det greit å forventningsfullt kunne glede seg til litt vanlig heavy fra svenskene i Wolf. Vi har hørt det hele tidligere, litt Priest, litt Maiden, litt av alt, men Wolf klarer likevel å gjøre det hele forfriskende. Jeg heier på Wolf. Ny låt kommer i midten av mai, og neste album kommer i august. Jeg er klar.

Nest siste band på scenen var nok et legendarisk tyskerthrash-orkester fra 80-tallet. Destruction er (og var) de evige underdogs, og det er flott å se at Schmier og hans band har mange venner i Norge. Tungt, mørkt, hardt og ganske så deilig. For å slippe nok en svær taxiregning lot vi Amorphis være Amorphis, og fikk en kjenning til å svippe oss hjem før finnene startet.

Dermed var nok en meget fin festival i Haugesund over. Og igjen må vi få skryte av arrangering, program og ikke minst et meget lite selvhøytidelig publikum. Det er uvisst hva som skjer med Karmøygeddon siden Byscenen visstnok skal legges ned, men allerede i dag lovet festivalen at de skal gi oss metal også i 2015. Og godt er det!

Flere bilder til fri nytelse under.

Svenske Grand Magus ga med albumet “Hammer of the North” ut en av fjorårets beste plater. Nå kan de oppleves på HITS i august. Klare er også svenske, Mercyful Fate-inspirerte In Solitude og britiske Pagan Alter – seig og satanisk doom.