IceFail – Pyro https://p3.no/pyro Wed, 25 Nov 2015 10:21:16 +0000 en-US hourly 1 Enslaved in the US https://p3.no/pyro/enslaved-in-the-us/ https://p3.no/pyro/enslaved-in-the-us/#respond Mon, 10 Feb 2014 16:25:21 +0000 https://p3.no/pyro/?p=31681 Avlysningsfrokost i Charlotte foto Omeed

Reiserapport del to fra Enslaveds USA-tur 2014 er levert. Del en leser du her. Ordet leveres herved til gitarist og matkjenner Ivar Peersen.

Jeg våknet, kikket ut vinduet og der var Mikke Mus, Steamboat Willy-periode. Han gliste mot meg fra nabobussen på parkeringsplassen. I dag var vi kommet til Orlando og Lake Buena Vista. En slags åpen Disney-park. Inklusive House of Blues, hvor vi skulle spille. Hvorfor ikke? Litt trening backstage, en tur på suvenirbutikken (vesla hjemme må jo ha Minni Mus-ører), og så var vel det meste utforsket. En padlebåt-tur på en kunstig Disney-innsjø en halvdyster vinterdag var ikke helt det jeg ønsket meg.

Etter noen telefonintervjuer og lydsjekk var tiden kommet for middag. Endelig litt action! Det ble en middag i husrestauranten. House of Blues er litt som blues. Jeg skjønner jo hvorfor det er populært, men det blir liksom ikke det helt store. Litt overivrig etter mosjoneringen slo jeg til med nachos med spinat-, artisjokk- og ostedip til forrett, og et fullt rakk bbq-glaserte spareribs til hovedrett. Når jeg skulle på scenen tre timer seinere satt det fortsatt litt vel godt i kroppen, men å gjøre et par steinharde Enslaved-låter funker utmerket som en digestive – litt uti åpningslåten «Death in the Eyes of Dawn» kjente jeg det livne i lundar igjen. Giget var helt greit, men publikum bar vel litt preg av preg av å være i Andeby. Apropos; Skeltonwitch fikk ikke være med på kveldens gig fordi Disney (som eier House of Blues-kjeden) hadde reagert på tekstene. Småpinlig for oss andre. Å ikke være for drøy for Disney er jo litt trist for et ekstrem metal band. 1-0-0 til Skeletonwitch om å være mest metal der.

Grutle med stilig ryggmerke

(Grutle med stilig ryggmerke)

Tid for fridag. Denne gangen i Savannah, Georgia. Jeg bet meg merke i noen varsler i hotellresepsjonen om en masse aktiviteter og bussturer som var avlyst på grunn av det kommende uværet. «Jøss», tenkte jeg og kikket nærmere på varslene. Det var for i kveld! Alskens stormer og nedbør og ikke vet jeg. Jaja, får håpe taket på rommet og bussen holder stand, ikke mye annet å gjøre. Av og til virker nettet på hotellene, og da er det topp å få snakket litt med hjemmefronten. Midt i all glamouren () er det ikke bare lett å være vekke fra familie med koner, kjærester og barn.

Så ble det en tur på treningsrommet. Det besto av en tredemølle som prøvde å ta livet av meg på første forsøk, og en heller surrealistisk stegmaskin som kanskje virket. Manualer har vi med selv, så svett ble man jo til slutt. Såpass svett at jeg ville ta meg en dusj på rommet. Det burde jo latt seg gjøre, om det ikke hadde vært for at nøkkelen ikke virket. Ålreit, ordne. Nei. I resepsjonen så de jo navnene til turnemanageren og meg på dataen. Men hvordan kunne hun vite at jeg var meg? «The computer says no». Legitimasjonen min lå jo på rommet. Etter ti minutter med verdens absolutt minst logiske og fruktbare debatt (inkludert to minutt dyp pust og telling til 100 utenfor) gikk hun aller nådigst med på å sende med en gammel kæll (vaktmester eller far, det vites ikke) bort på rommet for å hente ID. Jeg hentet mitt norske pass, og legg merke til at gamlefar ser meg gå inn på rommet, åpne en bag, fiske ut en veske («it’s a man-purse!»), åpne innerlommen i vesken og fiske det ut. Tilbake i resepsjonen var beskjeden at fint det, men jeg måtte ha amerikansk førerkort. Helt seriøst. At jeg uten å nøle kunne fiske frem bitte små ting som lå godt skjult inni andre ting på rommet betød ingenting. For når jeg ikke har lov til å kjøre bil i USA kan det være det samme. Jeg kan være hvem som helst. At det var deres nøkkelkort som bare ikke virket to timer etter innsjekk var heller ikke relevant. Men ok, det gjelder å velge sine slag. Her var ikke jeg rette mann til å vinne slaget. Jeg hentet turneleder og ventet utenfor i duskregnet (husk; styggvær i anløp), mens amerikanere skrek og truet hverandre på helse og karriere innenfor. To minutt seinere hadde jeg et par nye nøkkelkort.

When in Rome-do as if you were home

Litt jobb og lite moro seinere var det på tide å ta en tur ned til byen. Det blåste en flau bris og regnet litt (som Bergen med gassen bare så vidt inne). Hvor ble det av været, spurte vi den svært hyggelige drosjesjåføren. Lettere beskjemmet kunne han fortelle at dette var selve katastrofeværet. De var ikke vant til vind og regn i Savannah. Så byen var praktisk talt tom, alle flyktet hjem. Vel, mer plass til oss da. Vi fant en aldeles super restaurant ved navn Vic’s On The River, og du store så klassisk! Et skikkelig flott 1800-tallsbygg med brygge utenfor vinduene der det lå fortøyde hjuldampere. Servitørene var flott kledd opp i tidsriktige antrekk, mens en pianist besørget den rette musikken. Når første servitøren jeg fikk øye på var av afro-amerikansk opphav ikledd klassisk 1800-talls-dress ble jeg et nanosekund småbekymret for at vi hadde ramlet inn i noe «The South Will Rise»-galskap, men både betjening og klientell var godt og blandet (og jeg har sett for mange filmer). Jeg har truffet mange rare, og en del skikkelig skremmende, folk opp gjennom årene, men har til gode å treffe skikkelig kjipe old-school sørstatsrasister. Håper det forblir sånn. Forrett var Østers Rockefeller (friterte østers med fersk spinat, røkt bacon, parmesan og Sambuca), og så ble det jaggu en solid Ribeye-filét med hummerfylt potet (!), braisert spinat og trøffelsmør (relativt pompøst, jeg vet). Ypperlig paret med noen glass av husets Rosé (kan drikke rosévin med såpass mye skjegg, serru). Etter middag ble det en kjapp drink på et hotell borti streeten og så tilbake til hotell og etter hvert buss. Fortsatt i et slags mildt regnvær, mens resten av byen forskanset seg bak gardinene. Tenk om noen ble våte…

Neste dag i Charlotte skulle bli en av de merkeligere dagene så langt i turnelivene våre. Vi ankom venue, kikket ut vinduet, og alt var som forventet. Det vil si, bedre enn forventet. Her skulle uværet vært verre. Vel, intet regn, og et par små flekker med en millimeter eller to med snø. Så kom sjokkbeskjeden fra arrangør: konserten var avlyst! Forklaringen var at hele staten North Carolina var i en «State of Emergency» – andre steder i staten var det snø og det måtte brøytes. Derfor var arrangør bekymret for at noen skulle havne i en crazy ulykke på vei til konserten, og dermed saksøke dem for å ikke ha avlyst. Det må kunne kalles å ta konseptet «føre var» et steg videre. Ja, så da var det bare å innta et lass med frokost på den lokale dineren (hvorfor har vi ikke dinere med egg, bacon, koteletter og stekte poteter overalt i Norge også? Kvifor?!) og kjøre til et hotell og kule (skj)egget. Der var det treningsrom og gratis «middag» som bestod av pølser, nekro-burgere og pommes frittes. Altså mer barneselskap enn middag. Så vi våget oss ut i uværet (flau bris og mini-minimalt med snø). På den første restauranten vi kom til ble vi møtt av en servitrise som stengte butikken på grunn av uværet. Etter å ha kikket rundt oss og forsikret oss om at det ikke var noe skjult kamera noe sted prøvde vi naboen Firebird Wood Fired Grill. Vi varmet opp med noen grillede grønnsaker, og så ble det en delikat ytrefilet med soppsaus. Firebird; et nytt og positivt bekjentskap.

Firebird-biff foto Ivar

(Firebird-biff, foto: Ivar)

Det var litt for spennende å ankomme Norfolk, Virginia, for der var det virkelig en del snø. Men ikke noen avlysning. For å parafrasere Obelix (sammen med Billy Gibbons mine to store moteikon): «Amerikanerne er helsprø, you’ve gotta love ‘em”. Neste sprøing var på dineren borte i gata. Da jeg prøvde å bestille frokost kunne den relativt sure vertinnen opplyse om at de ikke serverte frokost eller noe som helst med egg for den saks skyld. Dette på grunn av «the weather». De var åpne, ingenting var avlyst, men frokost og egg ble for drøyt med snø i gatene. Good. Videre borte i gaten lå Hell’s Kitchen (populært navn på spisesteder rundt omkring), og om de ikke hadde frokost på menyen var i alle fall servicen blid og upåvirket av snø. En runde originale Buffalo Wings, og en solid tunfiskburger satt som et skudd. Veldig mye annet var det ikke å finne på, men konserten var steinbra. Vår backstage hadde biljardbord, så det ble noen runder (med tilhørende dundertap, selvsagt) med Amon Amarths særdeles joviale crew og Skeletonwitch. Sjeldent hyggelig gjeng å reise med dette, altså.

Silver Springs, Maryland var et nytt sted for oss, og dagen gikk med i garderoben til innspilling av ei vise vi skal bidra med i forbindelse med den kommende Tall Ships Race festivalen i Bergen. Dere får hørt det tidsnok; en Enslaved-ifisert shanty i kvade-stil. Det ble bare tid til en kvikk Thai-take away (det funker som sagt hver gang), og så var det konsert. Nok en virkelig bra konsert. En produktiv, men ikke veldig spennende dag der. Like greit å komme seg til Boston, asap.

Boston sett fra Ivar

(Boston sett fra Ivar)

Boston er en av mine virkelige favoritter, og ikke bare på grunn av dialekten. Jeg gikk inn til byen, og holdt meg rundt Boylston Street, en slags hovedgate. Mye fint å se. Boston Public Library er et syn for såre øyne etter en del grå stygge byer den siste uken. Oppdrag 1: finne suvenir med hummer på til vesla hjemme. Check. Etter den massive innsatsen belønnet jeg meg selv med en lokal IPA og litt nachos med hvit mais-guacamole. Så var det ut og traske mer rundt i området før det virkelig store oppdraget for lørdagen: en tur på Atlantic Fish. Det var såpass knallsuksess sist turné at jeg noterte meg adressen. Her er det topp service og prima råvarer. Er man i Boston blir det sjømat. Først seks østers (fra tre forskjellige havner i Massachusetts) med champagne-vinagrette og coctail-sauce, og så en knapp kilos fersk hummer. Med en lokal IPA attåt, selvsagt. Deka-dens. Suk-sess.

Boston-østers

(Boston-østers, foto: Ivar)

Boston faktisk hummer foto Ivar

(faktisk hummer i Boston, foto: Ivar)

Boston hummermerch foto Ivar

(fake hummer i Boston, foto: Ivar)

Er du i Boston, sjekk ut Atlantic Fish. Uansett, det kunne ikke bli annet enn en pangaften på House of Blues. Utsolgt og stormende jubel. Grutle var i storslag, fortalte vitser og herjet på. Etter konserten fulgte han opp med å bryte håndbak med fansen på den lokale metalpuben. Det er å leve og puste metal på ordentlig, kids. 1-1-0 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth. Ja apropos Grutle og metal. Han havnet like godt på amerikansk nasjonal-tv tidligere på dagen. Amon Amarth-gutta hadde en billett til overs til en hockey-match. Under nasjonalsangen plukket produsenten ut fire relativt suspekte karer som fulgte intenst med. Så der var de. Artig at de ser ut som om de aldri har moret seg mindre. Metal.

Hockeygutta foto TV

Fridag i Philadelphia må begynne med en tur på Reading Terminal Market, og er verdt en tur over Atlanteren i seg selv (sjekk nettsiden deres om du ikke tror meg). Her er alt innen sjangeren «mat» representert fra hele USA og store deler av verden. I dag ble det test av en Beck’s Cajun Café, New Orleans-style (savner den byen allerede), og deres jambalaya (Andouille-pølse, kylling, reker, ris, paprika, løk og Cajun Kreolsk krydder; sterke saker). Heftig start på dagen. Etter å ha snust inn atmosfæren var det bare å vandre gatelangs med en liten stopp innom en veldig trivelig pub for en Miti Bleu (Martini med blåmuggsfylte oliven surret inn i italiensk skinke), litt focaccia og en neve prosciutto-skinke.

Martini med ost og skinke foto Ivar

(Martini med ost og skinke!, foto: Ivar)

Klokken tre hadde vi reservasjon på El Vez, en av Philadelphias mest populære spisesteder. Vi skjønte fort hvorfor. De er kjent for sine blodappelsin-margaritas og guacamole. Begge deler ble sporenstreks prøvd ut, og dette var virkelig noe av det beste innen Texmex jeg har smakt. Hovedretten ble reke-tacos, og igjen var det inner-tier. Jeg har ikke smakt så gode tacos siden Mexico-turnéen tilbake i 1995. Dessert ble en lokal IPA (sic) på en pre-forbudstid-style pub (de er moderne her borte for tiden). Perfekt.

Preforbudstid-style bartender foto Vikky

(Pre-forbudstid bartender, foto: Vikky)

Kvelden var langt fra over, det var nemlig Super Bowl Sunday. Vi hadde bord på Brauhaus Schmitz hvor vi møtte Skeletonwitch og Baroness. Snakk om samling toppfolk! Som vanlig prøvde amerikanerne å forklare meg hvordan sporten fungerer, uten at jeg skjønte noe særlig. Underveis ble det tysk øl og kjøtt. Og til slutt vant Seattle Seahawks.

Brauhaus med Baroness og Skeletonwitch foto Omeed

(på Brahaus med Skeletonwitch og Baroness, foto: Omeed)

Morgenen etter flyttet bussen seg ned til sentrum, og det var tid for å klargjøre til konsert. Frokost ble en annen Philadelphia-tradisjon: the Philly Cheese Steak Sandwich. Jim’s, rett ved venue, har ordet på seg for å lage de beste, så turen gikk dit. Vanvittig bra. Det ble for øvrig middag der seinere også, med varianten Philly Pizza Cheese Steak. Publikum møtte opp i hopetall, konserten gikk meget bra, og kvelden ble avsluttet sammen med Baroness-John over et par vinger og en brus. Good stuff.

Pregig New York foto Finn Arne Nystad

(før konsert i New York, foto: Finn Arne Nystad)

Så endelig; New York. Jeg tok turen til Bronx og fikk meg en tatovering av Handsome Pete hos Tattoo Seen (for de som leste forrige reisebrev; dette er sjappen til grafittiens gudfar Richie Seen som vi traff i Las Vegas på turneens første dag). Det ble en veldig bra Classic American tolkning av kona, selvsagt med gitaren min (tøft, rett og slett).

Classic American kone-med-gitar tattoo foto Handsome Pete

(ny tattoo, foto: Handsome Pete)

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp tirsdags-taco på en restaurant over gata fra venue, og så var det konsert-tid igjen. For meg ble dette kanskje turneens så langt eneste skuffelse. Publikum viste tegn på storby-blaserthet. De liker det, men ser så mye fett på en uke at de ikke helt klarer å la seg engasjere. Kombinert med en ganske bedriten klubb (Irving Plaza), ikke-eksisterende backstage-komfort, og en del teknisk trøbbel på scenen, ble det litt nedtur. Håper det blir tilbake på en av de gode klubbene neste gang. Bowery Ballroom, for eksempel. Det mest spektakulære i New York var vel det som skjedde etterpå. Vår eminente solo-gitarist Arve «Ice Dale» tok seg «noen glass» i Brooklyn, endte opp på bussen til Amon Amarth, sovnet etter hvert og ble flott dekorert i fjeset av svenskene og sprittusjen deres. Dette havnet utover natten på Twitter. 1-1-1 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth.

IceFail

Long Island og Huntington dagen etterpå var en «siste-liten» booking på det som egentlig var tenkt å være en fridag. Kombinert med dårlig vær (faktisk dårlig vær for en gangs skyld) ble oppmøte relativt labert, for første (og forhåpentligvis siste gang) på turen. Men de som var der gjorde så godt de kunne kunne, og det ble greit nok. Dagen hadde to høydepunkt. Det første var jalapeno-burgeren over gaten (delicious!), og det andre var Skeletonwitch sin nye merchandise. De hadde tatt bildet av Ice Dale, tilføyd en ny hashtag: «#Icefail» og trykket det opp på hvite t-skjorter. Perfekt! Når du leser dette har historien gått sin seiersgang over nettet, og #IceFail er nå et uttrykk for å drikke for mye og kubbe i venners selskap med påfølgende moro på din bekostning.

Ok, folks. Det var nok informasjon for denne gangen! Det gjenstår i alle fall ett reisebrev for denne gangen, så fortvil ikke. Blir det mer håndbak? Er Bekkevold plutselig blitt voldsomt normal? Hvem blir tegnet i fjeset? Følg med!

– Ivar

]]>
https://p3.no/pyro/enslaved-in-the-us/feed/ 0