Pyro er tilbake med en ny bunke album som har fått sin tid i spilleren vår. Både norske og internasjonale utgivelser fra både øverste og midterste hylle. Blant annet Borknagar, Aura Noir, Imperial State Electric, Soulfly, Cannibal Corpse og Every Time I Die. Kjør!

Vi hører mye musikk i Pyro, og prøver så godt vi kan å styre deg riktig i villnisset av plater som kommer innen de harde sjangrene. Ta oss i hånden og la oss føre deg inn blant roser og ugress.

Soulfly-Enslaved (Roadrunner)

Jeg har hatt stor glede av alle Soulflys siste utgivelser, selv om verden der ute ser ut til å ha gitt opp karrieren til Max Cavalera litt. Denne gangen har også Soulfly fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. For dette er første gang på lenge at Soulfly faktisk skuffer meg. På Enslaved er det enkelt og greit for mye dilldall. Sangene trekkes ut i tid helt unødig, og mange av låtene virker mindre inspirert enn tidligere. Fremdeles får du den snerrende og velkjente vokalen til Cavalera, og fremdeles går det hele unna i et voldsomt tempo, men bandet roter seg vekk i alskens ekstra krydderier, og hele retten smaker litt rart på grunn av det. Lydverkets Helle Stenkløv var enda mer kritisk, les hennes anmeldelse av platen her. Albumets desidert hardeste låt ser du video av under. World Scum er Soulfly som går dødsmetalen i næringen.

Every Time I Die-Ex Lives (Epitaph)

Every Time I Die balanserer som kunstnere på den stramme linen mellom kaotisk hardcore og fengende hardrock. Og ikke ulikt The Bronx makter ETID nok en gang å fusjonere alt til et mesterverk. Her går det altså sånn unna at det ikke er lett å unngå at hjertet banker fortere og at kroppen reagerer. Det er som å bli angrepet av musikk fra alle kanter. Et angrep som aldri stopper. Skrik, skrål, ville temposkift, banjo, udødelige riff… Jeg bøyer meg i hybelkaninene og ber om mer og mer og mer. Fy faen altså, for et album. Beklager bannskapen, men av og til må man bare…. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket, og er rørende nok enig. Videoen til en av albumets beste låter ser du under.

Cannibal Corpse-Torture (Metal Blade)

Dødsmetalens obelisk er tilbake. Og du vet akkurat hva du får når Cannibal Corpse står bak hushjørnet og venter på deg. En kniv i siden. Rent musikalsk altså. Dødsmetal av den gamle skolen. Tungt og hardt med groteske tekster og ditto låt-titler. Du vet at Cannibal Corpse er tilbake når låtene heter As Deep As The Knife Will Go og Followed Home Then Killed… Jeg har aldri vært den største tilhengeren av dødsmetal, eller Cannibal Corpse for den del, men det er ingen tvil om at alle som har et mørkt sted i hjertet sitt for New Yorks sykeste vil ha en morbid glede også av bandets nyeste album. Encased In Concrete under. For din nytelse. Eventuelt forskrekkelse.

Cannibal Corpse – Torture – 04 – 04_Encased in Concrete

Shadowmind-World Gone Mad (egen utgivelse)

Har du fulgt med på Pyro-sidene de siste dagene vet du at dette er en favoritt. Jeg har ventet på debuten til Shadowmind fra Rogaland de siste månedene, etter at de sendte oss noen svært gode låter i høst. Men at første album skulle låte så bra som dette var intet mindre enn sjokkerende. Shadowmind spiller ganske hard metal, men er ikke redd for å gi deg melodiøse refreng og deilige pusterom mellom all viraken. World Gone Mad er en fantastisk start for Shadowmind, og er du bare pittelitt interessert i norsk metal sjekker du ut dette bandet. Du kan starte med låten Nightfall under.

Shadowmind-Nightfall

Conquistadores Of The Useless-Hot Boots N’ A Tiny Hat, Red Marble N’ A Can Of Lard, Come On Join The Magic Carpet Ride (VME)

Med årets til nå lengste tittel på et rockealbum (dog slått såvidt av Fiona Apples nye) braser Conquistadores Of The Useless fra Oslo inn i livet mitt. Fakta først. COTU (blir lettere slik..) er en trio, du finner dem blant annet på Urørt, og de har garantert alle platene til Mudhoney i samlingen sin. Det siste betyr at COTU til tider minner farlig mye om nettopp Mudhoney. Som jo er et av Seattles flotteste band gjennom tidene. Dermed serveres skeiv og hard rock med et par nikk til stoner-sjangeren på veien (refrenget på Eyes Open, Mouth Shut kan nesten synges oppå Fu Manchus Hell On Wheels…). Oslos nyeste trio leverer på et ganske høyt nivå, men mangler litt på låtmatrialet for at importøl-korken skal nå helt i taket.

Aura Noir-Out To Die (Indie Recordings)

Verdens styggeste band, kaller de seg. Den diskusjonen overlater jeg til andre. Det er mange kandidater der ute. Men at Aura Noir fremdeles er et av norges aller beste metalband er det ingen tvil om. Og fremdeles leverer Aurings en skitten saus av gammel thrash med hint fra black metal. Akkurat slik sånn saus skal låte. Samtidig som bandet får metalen sin til å høres grumsete ut får de også plassert noen fantastiske innsatser på instrumentene sine gjennom albumet. Aura Noir låter kanskje som et band som pløyer gjennom låtene raskest og ondest mulig, men bak fasaden gjemmer det seg et band som virkelig leverer avansert metal. Gjennomført på alle vis. Solide (og stygge) saker. Abbadon hører du under.

Aura Noir-Abbadon

Hysterica-The Art Of Metal (Black Lodge)

Forrige gang svenske Hysterica slapp album ble jeg henrykt over de fem tøffe damene fra Stockholm som gikk Manowar i næringen med sin pompøse über-heavy metal. På oppfølgeren The Art Of Metal har Hysterica tonet litt ned på realnessen, og faller til tider vel mye over i den dvaske og platte delen av power metalen. Fremdeles høyst feststemt på sitt beste, men litt færre kanon-låter fra SatAnica og Anni De Vil denne gangen. Synd det. Sjekk en av mine favoritter fra albumet under. Fear Of The Light.

06 – Fear of the Light

Christian Mistress-Possession (Relapse)

Vi kjører på med flere tøffe damer. Vi må ha flere av de i metalen. Christine Davis har en flott vokal når hun fronter Christian Mistress fra staten Washington i USA. Hun minner litt om en rocka utgave av Ida Maria i uttrykket, men der stopper jeg sammenligningen. For Christian Mistress er langt hardere enn Ida Maria. På Possession gjør Christian Mistress god gammeldags tungrock, og det gjør de på strålende vis. Nok et band som spiller retro-metal, men som får retro til å høres svært bra ut. Det er nesten så jeg må sjekke kalenderen og se om vi er i 1979. Sjekk den meget tøffe låten Pentagram & Crucifix under.

Imperial State Electric-Pop War (Sound Pollution)

Med sin andre fulle plate med Imperial State Electric etter at Nicke Andersson la ned The Hellacopters viser han igjen teft for å lage god rock. Imperial State Electric er mer basert rundt Anderssons hang til klassisk rock og blues enn det The Hellacopters var, men det er ikke mulig å høre på bandet uten å få flashbacks til det som en gang var. Imperial State Electric er streitere, mykere og litt kjedeligere enn The Hellacopters, men på sitt beste i singelen Sheltered In The Sand, eller i godlåten Narrow Line, presterer Nicke Andersson noe av det bedre i sin lange karriere. Ikke full pott til resten av platen, men full pott til både albumcover og det faktum at Nicke slett ikke gir opp rocken. Bare det å høre stemmen hans på nye album gjør livet litt bedre. Narrow Line under. Rock slik rock skal være.

Imperial State Electric – Pop War – 02 – NARROW LINE

Borknagar-Urd (Century Media)

Jeg strekker hendene i været og medgir at jeg aldri helt har vært en fan av Borknagar. Om jeg skal dømme etter bandets nye plate har jeg enten gjort en gedigen tabbe, eller så har bandet plutselig blitt veldig gode. Jeg tror vel mest på det første. Urd er uansett en meget sterk utgivelse fra Borknagar. En dose ekstremt og en dose proggete gjør Urd til en svært lyttevennlig miks av det beste fra begge verdener. Sammenligningen med det siste Enslaved har gitt ut er kanskje ikke helt fair, men i uttrykk ligger ikke bandene langt fra hverandre, selv om Borknagar har mer clean vokal enn Enslaved. Intet mindre enn en gledelig overraskelse. Jeg liker overraskelser. Og jeg lover å gå i platesamlingen for å finne frem gamle Borknagar-plater. Jeg vet at de er der et sted. Sjekk låten Roots under.

02__Borknagar_-_Roots

Orchid-Capricorn (Church Within Records, utgitt 2011)

Dette er ikke en ny plate, men det er en musikalsk gullgruve som har gått mye på spilleren min de siste ukene. For etter at jeg så videoen til tittelkuttet var jeg solgt, og bestilte albumet tvert. Orchid er fra San Francisco og spiller klassisk heavy metal med lange blikk tilbake til de første Black Sabbath-utgivelsene. Men jeg er en sucker for retro-metal, og Orchid er blant de flinkeste nye elevene i kullet. Tung og deilig heavy med store riff og enda større hjerte. Ikke nyskapende og overraskende, men enormt givende rent musikalsk likevel. En ekstra bonus var at albumcoveret var like bra som innholdet, med utbrettsbilde og det hele. Herlig! Sjekk for all del Orchid via Reverbnation, og se den herlige videoen under.

Orango-Colonial Militia Vol. 1

Oslo-baserte Orango spiller ikke veldig hard rock, men med gitarene trygt plantet mellom Big Bang og Cato Salsa Experience et sted hiver jeg dem likevel inn i denne spalten denne måneden. Det er nok ikke alt på Orangos nye plate som vil glede hardrockeren i deg, men når bandet til tider skrur til 11, og lar alle hemninger fare, da er de sannelig gode. Klassisk rock for bilen. Overhodet ingenting galt i det. Litt usikker på de mer rolige låtene på platen, dog. Det kalles visstnok dynamikk, men er også ofte litt kjedelig. Sjekk video til låten Blue Suit under.

Tulus-Olm Og Bitter (Tabu)

Tulus er her igjen med sin kalde, men samtidig ganske fengende black metal. Tulus går ikke unna i et rasende tempo hele veien, og vokalen er ei heller gjemt bakerst i lydbildet. Dermed kan Tulus også passe tilhørere som ikke er dypt inne i black metal-sjangeren. Tekstmessig handler det dog om mørke og kulde i sjelen, noe som helt klart kler den halvmørke musikken. Tulus er ikke veldig ekstreme, og det passer meg godt. Men så spørs det hva puristene sier da…

Blood On Wheels-Blood On Wheels

Fakta-o-rama først. Blood On Wheels er et band sammensatt av medlemmer som tidligere har spilt (og spiller?) i fine trønderorkester som Cadillac, Moving Oos og Nullskattesnylterne. Første låt fra platen, kombinert med et solid presseskriv, fikk meg virkelig til å glede meg til debutplaten. Og åpningen med de strålende rockerne Captain Tonga, Chemical High og Cut From Stone får kroppen til å vugge som en gammel MC5-plate. For det handler om musikk med en klassisk garasjerock-feeling dette. Blandet med litt classic rock i tradisjonen til Kiss. Men så flater det hele litt ut. Blood On Wheels klarer ikke å holde på oppmerksomheten fullt ut. Sangene glir litt inn i hverandre, og det er jo trist når en har et par killer-låter på lager. Småskuffende, men definitivt rock med et solid potensiale for glede.

Anti-Flag-The General Strike (SideOneDummy)

De politiske pop-punkerne i Anti-Flag er tilbake med en ny stabel med sanger om livet i USA. Og som alltid sparkes det alle veier, men bare oppover, når Anti-Flag leverer nye låter. Det er enkelt å avfeie Anti-Flag som slogan-skrikende oppviglere, men hører man etter på både låter og tekster leverer nok en gang Justin Sane gode ting på begge fronter. Liker du poppete punk som også har en mening, så er det bedre å høre på Anti-Flag enn på Green Day. Både musikalsk og tekstmessig. Ikke det at Green Day er dårlig. De er bare ikke så bra som Anti-Flag….

Jeg ble kraftig begeistret for Hystericas over-the-top-metal da de tøffe damene fra Stockholm slapp sin debutplate Metalwar i 2009. Med finurlige navn som SatanIca og Anni De Vil, og ikke minst noen flotte låter, var det bare å la seg rive med. Om begeistringen fortsetter inn i neste plate vil vise seg, men albumet The Art Of Metal er hvertfall på god vei. 9. mars slippes det løs på oss, og her har du en teaser på alle låtene.