“Norway watch out – we´re coming over for Hove Festival next year!!”

Helt klart på tide, spør du oss. Dette er utrolig nok første gang dette vidunderlige punkbandet kommer til Norge for å kjøre seg opp. Vi feirer med å ta en liten gjennomgang av Gallows-dekningen på Pyro så langt i år:

Grey Britain – gjennomgang låt for låt

Videoen til London Is The Reason

Pyro dro til London for å oppleve Gallows live

Pyro kårer årets plater halvveis i 2009

Gallows lager kaos på turné i USA

Enda mer Gallows i USA

Og nok en rapport fra Gallows i USA

Og til de av dere som ikke får nok av dette, så kommer det snart ny konsertrapport om Gallows. Pyro skal nemlig på førjulstur til UK for å se Gallows, Slayer og Motörhead om noen uker.

Litt sent ute med første rapport, men festivallivet byr på så mange utfordringer og hinder at ting tar tid. Uansett, Hovefestivalen er godt i gang med strålende vær, og en foreløpig statusrapport må til.

Kjørekompis Herkules og jeg ankom mandag formiddag etter en nydelig helg på hytten hans utenfor Risør, og etter en overraskende smidig innsjekking og akkreditering var det hytteaction i noen timer. På veien inn mot traff området traff vi postmann Skjebstad, Pyros stringer fra Sørlandet. Han var på plass med sin kjæreste i en snasen liten bobil (memo to self: ta bilde av bobilen), og sedvanlig klar for konsert og action.

Etter en runde med Radioresepsjonen live, hvor Tyholt Apenes ikke overraskende sto før høydepunktet, var det duket for Montée, hvor den glade eks-JR Ewing-gitaristen Erlend Mokkelboost kjører seg opp på hvot funk og freke rytmer. Ikke så hardt, men solid gjennomført og mer enn litt dansbart.

Amfiscenen var på sin side viet hiphop den første delen av kvelden (PS: vi kommer til rock/metal-biten). Fra Trondheim kom en gjeng frekke pøbelunger som rapper om politi, narko og fæst, og kaller seg Bromstad Billionaires. Herlig obsternasig, tungt og arrogant. Flott gjeng. Når det gjelder Fat Joe og Jadakiss, er det bare å sitere Robert Goulat: ”why let some hooligans tear down the biz”. Begge to er høyt oppe på lista mi over gode rappere, men settene de gjorde på Hove var rotete, kaukende og preget av overstyrt lyd. Skjerpings, selv om Lydverkets Marius Asp ikke er helt enig.

And then there was rock. El Caco har lenge vært favoritter i Pyro-boken, og med Heat-albumet har de begynt å få en ganske så solid fanskare blant rockefolket. Da vi ankom teltet utpå kvelden var det sjokkerende stappfullt, og 3-4000 fans sang med, hoppet, moshet og rocket hardt gjennom hele settet. Vi har sett El Caco spille seg til toppkarakter flere ganger før, men har aldri opplevd at de blir så omfavnet av et så stort festivalpublikum. Framme i piten var det tidvis Iron Maiden-aktig stemning, med intens utfoldelse i sentrum. Må si meg helt enig med Torgrim Øyre sin sekseranmeldelse i Dagbladet.

Etter at rapperne hadde gitt seg i Amfiscenen og Ting tings hadde skapt festivalstemning på Hovescenen inntok Eagles Of Death Metal Amfiets nattprogram, og som vanlig når Jesse Hughes spiller i Norge kommer publikum i tusentall. The Boy´s Bad News, Cherry Cola og de andre deilige garagerockanthemene til den beartede frontfiguren passer perfekt i festivalsetting, og når solen har senket seg over Amfiet og skogen, er Jesse Hughes mannen som kan by på fest.

Tirsdagen begynte uheldig med et underlig angrep av sykdom på både Herkules og meg, så vi måtte kontemplere, meditere og drive ut demonene på hytten mens postmann Skjebstad rapporterte direkte fra området. Først var han på Architects, og meldte ekstatisk tilbake: ”Vanvittig kompetent og energisk opptreden av Architects. Åpnet seg en moshpit etter fem minutter, som kulminerte i en circle pit som dekket hele plassen. Kunne til tider ikke se scenen for støvet som ble virvlet opp av krigsdansen til de par hundre tenåringene foran meg. Vilt. Terningkast 6, med andre ord”.  Senere fikk Skjebstad med seg slutten på The Black Dahlia Murder, og da kom denne kjappe rapporten: ”terningkast 5 på de 20 siste minuttene av The Black Dahlia Murder, i hvert fall”.

Etter hvert som formen stabiliserte seg rakk jeg innom Parkway Drive, som imponerte stort med store thrashriff og en evig rekke av breakdowns. Publikum var med fra første sekund, og sørget for circle pits, moshgalskap og alt man kan drømme om på metalkonsert. Breakdowns for president!

Etterpå kom Killers, så på publikum, spilte hits, og vant. Sjekk Håkon Moslets overstrømmende anmeldelse her, han maler poetisk med bred pensel og fargesprakende ord. Selv synes jeg discolåtene ble litt fjollete, men det ble veid opp av en episk rock, kule pophits og et pubikum i toppform. Høydepunkt: helt klart When We Were Young, en Born To Run for 2000-tallet.

I dag er det Benea Rach, All That Remains, Enslaved og Slipknot, rapport kommer i morgen. Sånn går nu dagan!

Sjekk flere Faith No More-høydepunkter her:

Mens vi venter på FNM… del 1

Mens vi venter på FNM… del 2

Mens vi venter på FNM… del 3

Mens vi venter på FNM… del 4

Her er en bonusvideo, en dødsfet liveversjon av samme låt, med litt smekker Take That i begynnelsen. Faith No More, mine damer og herrer:

Sjekk flere Faith No More-høydepunkter her:

Mens vi venter på FNM… del 1

Mens vi venter på FNM… del 2

Mens vi venter på FNM… del 3

Sjekk forrige Faith No More-høydepunkt her:

Mens vi venter på FNM… del 1

Skal vi se videre…Parken i Bodø må besøkes, og når Storås disker opp med Machine Head er de en sterk kandidat til festivalalmanakken vår. Hole In The Sky har booket Pentagram, det blir bekmørkt og digg. Puh!

Så mange festivaler, så mange band, så mange obligatoriske konserter!

Hva sier dere der ute, hva skal dere få med dere i år? Isis på Roskilde, kanskje? Def Leppard på Download? Kanskje vi får litt inspirasjon og kaster oss på en av festivalene dere disker opp med.

Vi kommer tilbake med mer senere i dag.

I mellomtiden kan du kose deg med denne godbiten:

En politimann på Sørlandet har nemlig tatt et slags oppgjør med denne kulturen hvor folk drikker øl, kliner i telt og røyker samme type sigaretter som en fyr som vant 8 OL-gull. Målet for kritikken er Hovefestivalen, som KrF-topp og politileder Ove Gundersen er grunnleggende skeptisk til.

Under sommerens festival var Ove Gundersen innsatsleder på Tromøya, og sier til Agderposten at han kan bekrefte at det foregikk «åpenlys drikking, sexing og doping» over alt.

I tillegg skuler han nervøst på band som Satyricon, som spilte på Hove i fjor.
– Jeg har selv sett at det er fokus på satanisme med en del av bandene. Det er klart at man ikke ser direkte satanisme i utpreget form, men det er fokus hos flere av gruppene som jeg synes er betenkelig og som jeg opplevde som skremmende.

Dette er altså Norge anno 2009

En av de mange tusen som rocket hardt på Killswitch Engage-konserten på Hovefestivalen, har lagt ut denne sjarmerende snutten fra moshpiten. Bra jobbet der ute!

Onsdag skulle vise seg å bli en dag med både opp- og nedturer. Norske Animal Alpha beviste hvorfor vi aldri spiller dem i Pyro, men Flogging Molly gjorde hele Amfi-scenen om til en herlig blanding av fyllefest, låvedans og forbrødring i punkrockens tegn. Metalkids, gothere, streite vestkantbabes og voksne nysgjerrige danset og sang sammen under en time med strålende underholdning fra Flogging Molly.

Bad Religion skuffet tilsvarende med dårlig lyd, slapp spilling og minimalt med karisma. Festivalens store nedtur? Punkrocklegendene var ikke i nærheten av å bevise hvorfor de fremdeles bør kalles legender.

Lengre anmeldelser av Animal Alpha, Flogging Molly og Bad Religion.

Da mørket hadde senket seg, gjorde Behemoth en killerkonsert med sin deilige polske metal, og avslutningen med I Got Erection var både morsom og fengende. Primordial fulgte med kampmetal så pompøs at vi fikk mest av alt lyst å hente hesten og sverdet og dra ut i krig, og vi gleder oss voldsomt til å se dem på Hole In The Sky i august. “We are Primordial from the Republic of Ireland, and we hail you, brothers and sisters”. Sterkt.

Avslutningsvis onsdag fant Dimmu Borgir fram peiskos-DVD-en, og leverte et bra, men tidvis ganske komisk show. Det holder ikke å slenge noen bilder i dårlig oppløsning på en storskjerm, og fylle på med litt tekstutdrag i karaokefonter. Men bandet spilte bra, Simen sang gnistrende på cleanvokalen, og publium koste seg.

Dessverre fikk jeg ikke med meg Job For A Cowboy tidlig torsdag, og rakk bare de siste låtene til Bullet For My Valentine. Waliserne låt tett og fint, og jeg håper de kommer og spiller på John Dee, Rockefeller eller lignende til høsten.

Killswitch Engage har på sin side allerede vært på Rockefeller, og etter Oslo-konserten var forventningene skyhøye til Hove-konserten. Og gjett om de ble innfridd. Howard Jones sang som om den blå himmelen over oss var neste stopp, og Adam D vekslet mellom å briljere på gitar, smådanse over scenen og fortelle grisevitser. Eventuelt gjøre alt samtidig. This Is Absolution, The End Of Heartache og Fixation On The Darkness er noen av de herlige låtene som rulles ut før den obligatoriske avslutningen med Holy Diver. Perfekt konsert. Dessverre måtte jeg sitte og jobbe da Cavalera Conspiracy spilte, men de fleste rapportene – bortsett Fra Hole In The Sky/Dagbladets Torgrim Øyre – var positive.

De fleste var også positive til Hellacopters, som skapte godstemning med sin joviale actionrock. Bandet kommer sannsynligvis tilbake i høst for sin aller siste konsert i Norge, der finner du garantert Pyro.

Lengre anmeldelser av Killswitch Engage og Hellacopters.

Fredage begynte superdøvt med kaldt, rått vær og surt regn, men solen tok heldigvis ansvar en times tid før Purified In Blood skulle spille sin første konsert på halvannet år.
Det var unektelig ganske rart at de seks siddisene skulle spille sin aggressive vestkystthrash på hovedscenen som tar 15.000 pers, men når noen tusen fans og nysgjerrige dukker opp kl 16.45 blir det finfin stemning rundt scenen. Bandet åpner med Imprisoned Freedom, og spiller gjennom store deler av Reaper Of Souls-albumet i løpet av 45 minutter. Sterk tilbakekomst fra PiB, og den nye låten de spilte vitner om at de fremdeles har kontroll på kvaliteten. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Jacob Bannon og hans Converge spiller sin kaotiske hardcore for et lydhørt publikum, og det er stas å høre Lonewolves, No Heroes og Eagles Become Vultures fra en norsk festivalscene.

Satyricon steppet inn for syke Opeth, og spilte et publikumsvennlig sett av rockete black metal-klassikere som Fuel For Hatred og K.I.N.G., og fylte på med fanfavoritter som Forhekset og Mother North.

Lengre anmeldelser av Purified In Blood og Satyricon.

Svenske In Flames har åpenbart veldig masse fans i Norge, og etter Jay-Z var de bandet som trakk mest publikum til Hovedscenen. Nærmere 10.000 Hove-deltakere danset og sang sammen med svenskene, som hadde brukt hundretusenvis av kroner på raketter, flammer og granater. The Mirror´s Truth, Alias, I Am The Highway, Delights And Anger representerer den nye platen, mens Take This Life og Come Clarity får kongelig mottakelse. På avslutningen My Sweet Shadow avsluttes Hovefestivalen på beste vis med fyrverkeri, flammer og konfetti som vi aldri har sett det før, og In Flames beviste at de er et av verdens største metalband i 2008.