Kvelertak skal spille på festivaler i Norge i sommer, men hvilken festival har det aller beste rockeprogrammet? Pyro går i dybden og triller terningene….

Siden Hole In The Sky og Norway Rock Festival begge er nedlagt finnes det ikke store sommerfestivaler her til lands som utelukkende er viet hardrock og heavy metal, men det betyr ikke at rocken er kuet. De fleste festivalene har en hel del rock på programmet, og Pyro tar saken. Dette er Asbjørns vurdering av festivalenes rockeprogram 2012:

Terningkast 6:

Slottsfjell 19.-21.7, Tønsberg med Seigmen, Wolfmother, Black Tusk, Cancer Bats, Gallows, Pure Love, Graveyard, Insense, Red Fang, Rival Sons, Suicidal Tendencies.

En herlig blanding av undergrunnslegender som Suicidal Tendencies, potente nye liveband som Cancer Bats, sensasjonelle Rival Sons, deres retrokolleger Graveyard, og overraskende nok Frank Carters Pure Love OG Gallows med ny vokalist på samme festival. I tillegg et ukjent, men dødsfett rockeband som Red Fang, og alltid suverene norske Insense. Tønsberg kommer aldri til å bli det samme.

(Rival Sons, foto: Christian Misje)

Terningkast 5:

Hove 26.-29.6, Tromøya med Rise Against, Lamb Of God, Lost Prophets, August Burns Red, Band Of Skulls, Dropkick Murphys, Devildriver, Eye Of Horus, Nekromantheon, Overthrow.

Solide bookinger av Lamb of God og Rise Against, to av mine favoritt liveband, mens Lostprophets gjør sin første norske jobb på mange år. Gode norske bookinger med trønderne i Eye Of Horus, de deilige thrasherne Nekromantheon og siddisene i Overthrow.

Malakoff 20.-21.7, Nordfjord med Seigmen, Turboneger, Meshuggah, Gallows, Rival Sons, Jayhawks, Rumble In Rhodos, El Caco.

Makalaus booking fra en liten bygdefestival. Meshuggah i Nordfjord er sensasjonelt, og Rival Sons kommer til å begeistre alle de lokale rånerne. Imponerende og solid fra Malakoff.

(Turboneger, foto: Raymond Mosken)

Terningkast 4:

Bergenfest 21. -24.6 med Kyuss Lives, Flogging Molly, Billy Talent, Opeth, Ribozyme, Turboneger.

Rosinen i pølsen er Billy Talent, et band som har spilt til terningkast 6 alle de tre gangene jeg har sett/hørt dem. Ellers jevnt solid fra Bergenfest.

Rock N’ Lol 6.-7.7, Søfteland Os med Enslaved, Audrey Horne, Kvelertak, El Caco, Ribozyme.

Hyggelig norsk metalprofil på denne festivalen i år. Ribozyme får gjort litt festivaler i sommer, mens Kvelertak alltid leverer, og Audrey Horne låter veldig spennende før ny plate.

Måkeskrik 27.-28.7, Kristiansand med Purified In Blood, Turboneger, Oslo Ess, Årabrot, Wolves Like Us, The Good The Bad And The Zugly.

Enormt lovende start på denne sørlandsfestivalen. Purified, Turbo og Oslo Ess er alle blant sommerens morsomste liveband.

Øya 7.-10.8, Oslo med Black Keys, Refused, Afghan Whigs, Baroness, Bob Mould, Devil’s Blood, El Doom & The Born Electric, Nekromantheon, Årabrot.

Kult med Black Keys, men med budsjettet og peilingen Øya har er det litt skuffende at de ikke har noe sensasjonelt på metalfronten. Rart at Slottsfjell fikk Pure Love foran Øen.

Southern Discomfort 14.-15. 9, Kristiansand med  Candlemass, Solefald, In Vain, Sheol Afterlife, Cobolt 60, Dimenzion Psychosphere.

Sørlandsk kult-festival for metalfolket. Gode ting.

Terningkast 3:

Bukta 19.-21.7, Tromsø med Wolfmother, Thin Lizzy, Jayhawks, Graveyard, Rival Sons, Death By Unga Bunga, Legendary Shack Shakers, Nomads, Oslo Ess, Real McKenzies.

Hyggelig booking fra Bukta, men litt kjedelig. Rival Sons og Wolfmother og Oslo Ess til tross, dette blir litt for mye som forventet.

Andre anbefalinger:

Øyesletta Open Air 22.-23. 6, Kvinesdal: en rar miks av mye rart, men Hammerfall, Evergrey, Trendkill og Shadowmind er jo bra.

Midnattsrocken 5.-7.7, Lakselv: Thin Lizzy, Europe, Kvelertak, men så var det slutt…

Skånevik Blues 5-7. 7, Skånevik: Twisted Sister og Thin Lizzy, og dett var dett.

Fjellparkfestivalen 19.-20/7, Flekkefjord: El Doom & The Born Electric, Honningbarna, Nekromantheon, Real McKenzies, og Moron Police låter slett ikke ille.

Kollen, lørdag 30.6, Oslo: Kiss, Billy Idol, Raga Rockers, Turboneger, men er det en festival egentlig?

Kanalrock 3.-4.8, Horten: Toy Dolls, Sham 69, Knuste Ruter, Livstid, Oslo Ess holder punk-flammen levende. Satt først opp fjorårets program, og lurer derfor på om ikke Kanalrocken fortjener plass blant de store med slikt et program av legender blandet med nye galninger…

Vindmølle: Larm 2012, 9.-12.8, Gurisenteret Smøla: TNT, El Cuero, Tony Carey, Lillasyster, Ingenting, Orango, Carburetors, Heatseekers… Mye rawk for pengene.

Hard Anger, 31.8-1.9, Eidfjord: 66 Crusher, Susperia, Ensiferum (FIN), Goddamn, Claymords, Endstille (GER), Diskorge (USA), herlig initiativ, usikker på om line-upen trekker nok folk.

Vi har garantert glemt noen festivaler som har nok rock, metal eller punk på plakaten til å komme med her. Fortell oss gjerne om disse i kommentarfeltet.

Metalens feteste band for tiden kommer til Norge i sommer.

Lamb Of God har nyss sluppet det som kommer til å bli et av årets beste metal-album med sin Resolution, og nå kan den norske fansen juble en gang til siden Hove-festivalen slipper nyheten om at bandet skal spille på Tromøya tirsdag 26. juni.

Her er pressemeldingen som tikket ut fra Lamb Of Gods hovedkvarter for noen minutter siden:

Due to the overwhelming response to LAMB OF GOD’s Resolution CD in Norway, the band has been asked to appear June 26th at the Hove festival in Norway.  Their appearance at the festival will necessitate the rescheduling of the June 26th Zagreb, Croatia show at the Boogaloo and the June 27th Ljubljana, Slovenia show at Kino Siska.  Both shows will be rescheduled to be part of LAMB OF GOD’s planned European/UK tour for February/March 2013.

Sjekk den voldsomme Ghost Walking-låten under.

Dersom du skal på Hovefestivalen, får du gleden av å se fantastiske Architects fra England i levende live. De spiller på torsdagskvelden, og kommer rett fra en kanonsuksess av en turné med Bring Me The Horizon i UK. I klippet over får du en liten teaser på hvordan turnélivet utarter seg…og om du klikker videre…

…så kan du kose deg med denne gnistrende videoen fra Architects:

“Norway watch out – we´re coming over for Hove Festival next year!!”

Helt klart på tide, spør du oss. Dette er utrolig nok første gang dette vidunderlige punkbandet kommer til Norge for å kjøre seg opp. Vi feirer med å ta en liten gjennomgang av Gallows-dekningen på Pyro så langt i år:

Grey Britain – gjennomgang låt for låt

Videoen til London Is The Reason

Pyro dro til London for å oppleve Gallows live

Pyro kårer årets plater halvveis i 2009

Gallows lager kaos på turné i USA

Enda mer Gallows i USA

Og nok en rapport fra Gallows i USA

Og til de av dere som ikke får nok av dette, så kommer det snart ny konsertrapport om Gallows. Pyro skal nemlig på førjulstur til UK for å se Gallows, Slayer og Motörhead om noen uker.

Ti heldige vinnere får en Kvamme på veggen.

Flinke Martin Kvamme har designet disse Hove-posterne for Faith No More i 100 eksemplarer. Vi ga vekk 1/10 del av dem til Pyro-lyttere som fortalte oss om sitt beste band-merch. Dere sitter på alt fra sjeldne plakater, via signerte plekter, til drøy black metal-merch. Her er de som får plakat hjem i posten:

Bernt Sætaberget, Oslo

Ingar Grindflek, Tylldalen

Bjarte Langhelle, Førresfjorden

Ove Berge, Eikelandsosen

Christopher Viland, Oslo

Sondre Bø Bratlien, Oslo

Thor Håkon Lindstad, Åkrehamn

Kristian Rebnord, Austrheim

Erlend Volden, Sørumsand

Solveig Kvadsheim, Sandnes

Etter noen lange dager med deilige konserter fra blant annet El Caco og Parkway Drive, var metalkalaset flyttet til hovedscenen på onsdag. Tidligere har det vist seg som lite vellykket å sette mørke band på hovedscenen tidlig på dagen, og tabben ble gjentatt i året.

Benea Reach åpnet ballet i 5-tiden, og det ble relativt klart at et norsk undergrunsband ikke har noe på den scenen å gjøre på ettermiddagen. Akkurat som da Purified In Blood spilte der i fjor, så var det glissent rundt på gressplenen.

Bandet spilte sin dunkle, Meshuggah-inspirerte metal på mer enn godkjent vis, det er få norske band som leverer dvelende, mathcorefarget metal bedre enn Benea Reach på en god dag. Dessverre fikk konserten noen skraper av en sutrende vokalist. Det blir bare usympatisk – og ikke ironiskmorsomt, som kanskje var planen – når man kjefter på at det er for lite Benea Reach-skjorter i publikum.  Et annet tips: når man skal hoste opp slagg fra halsen mellom låtene, ikke ha mikrofonen inntil munnen. VI satser på å se Benea Reach på en klubb snart, det er der de hører hjemme.

Etter svensknorske Benea Reach hadde spilt fra seg og hostet opp slagget, var det tid for Enslaved. Bandet hadde levert en sjokkerende dårlig akustisk opptreden på Radioresepsjonen noen timer tidligere, så det var gledelig å se og høre at bandet var på plass i toppform på Hovedscenen. Ice Dale leverte flammende soloer, Ivar Peersen drømte seg til skyene i progsoloene, og Grutle og Bekkis sto for komp tryggere enn grunnfjellet under dem. Høydepunktet var Fusion Of Earth And Sense, tror den er hentet fra 2006-albumet Ruun. Sjekk for øvrig VGs toppkarakter her.

Etter to runder med norsk metal, ruslet vi inn i skauen og så en drøy halvtime av amerikanske Gaslight Anthem. På sitt beste, som for eksempel The ´59 Sound og Old White Lincoln, er Gaslight Anthem de naturlige arvtakerne til Springsteen og Bon Jovis desperate og storslagne New Jersey-rock, men som postmann Skjebstad foran meg sa: ”Det blir litt flatt i lengden”.

Inni mellom de første konsertene rakk jeg et kjapt intervju med Mike fra All That Remains, en hyggelig kar fra Massachussets. Han fortalte at bandet gledet seg stort til å spille rett før Slipknot, og at de var helt satt ut av det fine været og digg natur.  Det kunne virke som All That Remains hadde tatt med seg solenergien til scenen, for makan til overraskende konsert er det lenge siden jeg har vært på. All That Remains har sikkert solgt noen hundre plater i Norge, og spilte for 100-150 pers i Oslo for to år siden, men i går samlet de 3-4000 på sletten foran hovedscenen. Publikum sang med, moshet, hoppet og koste seg stort mens solen gikk ned bak kvintetten fra USA. Når avslutningen ble Two Weeks og This Calling, var dette faretruende nær toppkarakter. De melodiske refrengene bredde seg utover skogen, riffene var tettere enn øynene på hillbillyungene i Piknik med døden, og All That Remains ble rett og slett høydepunktet denne onsdagen på Hove.

Det sier jo en del når man vet hvem som gikk på etter dem. Slipknot er et av verdens beste metalband gjennom tidene (Topp 10, for å være nøyaktig), men i går sleit de voldsomt med lyden. Der de fleste andre band (utenom rapperne som ødela for seg selv på mandag) har hatt glassklar og feit lyd, fikk Slipknot tidvis full kollaps på miksebordet. Ikke vet vi hva som skjedde, men første halvdel, fram til Duality, var ganske krise. Men når Slipknot fikk knappene til å fungere, som på nevnte Duality, Psychosocial og Before I Forget, så er det ganske så uslåelige. Corey Taylor drar på den melodiske hardrockvokalen han har finslipt i Stone Sour, før han faller ut i angstfylt skriking slik ingen metalekstremister gjør etter han, mens Joey Jordison briljerer bak det hydrauliske slagverket, og klovnen holder showet gående med balltre og perkusjon. Nydelig. Avslutningen med Spit It Out inkludert alle-mann-ned-på-kne fungerer selvsagt, og konserten går i det minste ut på en opptur.  Om jeg må trille terning, så lander det nok på en 4-er.

Vi fikk for øvrig gjort et suoerfett intervju med klovnemannen i Slipknot, det skal på Pyro i løpet av sensommeren. Mye bra prat om midnattssol, festivalgigs og klovnens forhold til Jane´s Addiction.

For øvrig vil Pyro på egen regning kommentere Håkon Moslets anmeldelse på Lydverket sin side. Moslet triller til en 3-er, som ikke er helt borti natta i forhold til vår opplevelse, men han har åpenbart tatt på seg gammelmannshatten før han satte pennen på papiret. Å påstå at Slipknot er et band med dårlige låter (ja, jeg ser at han skriver ”dårligere enn Kiss”, men jeg tolker det som at han ikke synes låtene deres er gode nok) mener vi er en urimelig påstand. Vi snakker om et band som gjennom sitt debutalbum, med pioneerlåter som Wait And Bleed og Sic, redefinerte hvordan ekstrem metal ble formet – og fremdeles blir det – gjennom hele 2000-tallet. Vi snakker om et band som gjennom låter som Duality, The Heretic Anthem og The Blister Exists skrudde sammen en perfekt miks av blast beats, stadionrefrenger og ramsalt thrash. Vi snakker om et band som med Psychosocial og hele det nye All Hope Is Gone-albumet har tatt ekstrem metal ut til et bredt publikum gjennom briljant låtskriving som det viktigste og maskene som en god nummer to. Dersom låtene hadde vært mindre viktige enn maskene, så hadde Slipknot stått på det lokale NAV-kontoret sammen med Mushroomhead.

For øvrig er Slipknot 9 og ikke 8, slik Moslet mener. Sjekk tekstlinjen ”The trial of the nine has begun” på det nye albmet, en grei retningslinje om antall bandmedlemmer.

Jaja, vi kan ikke alle være enige om alt, og vi slår gjerne følge med Håkon Moslet neste gang han inviterer til gjennomlytting av No More Tears. PS: sjekk Håkons anmeldelse av Pyro-favorittene The Black Dahlia Murder her, og resten av Lydverkets Hove-anmeldelser her.

Her i Pyro-redaksjonen er vi uansett alltid like interessert i hva dere som var på konserten mener som hva oss gamle musikkjournalister i NRK måtte mene. Noen av dere som var på Slipknot eller de andre konsertene? Fortell!

Litt sent ute med første rapport, men festivallivet byr på så mange utfordringer og hinder at ting tar tid. Uansett, Hovefestivalen er godt i gang med strålende vær, og en foreløpig statusrapport må til.

Kjørekompis Herkules og jeg ankom mandag formiddag etter en nydelig helg på hytten hans utenfor Risør, og etter en overraskende smidig innsjekking og akkreditering var det hytteaction i noen timer. På veien inn mot traff området traff vi postmann Skjebstad, Pyros stringer fra Sørlandet. Han var på plass med sin kjæreste i en snasen liten bobil (memo to self: ta bilde av bobilen), og sedvanlig klar for konsert og action.

Etter en runde med Radioresepsjonen live, hvor Tyholt Apenes ikke overraskende sto før høydepunktet, var det duket for Montée, hvor den glade eks-JR Ewing-gitaristen Erlend Mokkelboost kjører seg opp på hvot funk og freke rytmer. Ikke så hardt, men solid gjennomført og mer enn litt dansbart.

Amfiscenen var på sin side viet hiphop den første delen av kvelden (PS: vi kommer til rock/metal-biten). Fra Trondheim kom en gjeng frekke pøbelunger som rapper om politi, narko og fæst, og kaller seg Bromstad Billionaires. Herlig obsternasig, tungt og arrogant. Flott gjeng. Når det gjelder Fat Joe og Jadakiss, er det bare å sitere Robert Goulat: ”why let some hooligans tear down the biz”. Begge to er høyt oppe på lista mi over gode rappere, men settene de gjorde på Hove var rotete, kaukende og preget av overstyrt lyd. Skjerpings, selv om Lydverkets Marius Asp ikke er helt enig.

And then there was rock. El Caco har lenge vært favoritter i Pyro-boken, og med Heat-albumet har de begynt å få en ganske så solid fanskare blant rockefolket. Da vi ankom teltet utpå kvelden var det sjokkerende stappfullt, og 3-4000 fans sang med, hoppet, moshet og rocket hardt gjennom hele settet. Vi har sett El Caco spille seg til toppkarakter flere ganger før, men har aldri opplevd at de blir så omfavnet av et så stort festivalpublikum. Framme i piten var det tidvis Iron Maiden-aktig stemning, med intens utfoldelse i sentrum. Må si meg helt enig med Torgrim Øyre sin sekseranmeldelse i Dagbladet.

Etter at rapperne hadde gitt seg i Amfiscenen og Ting tings hadde skapt festivalstemning på Hovescenen inntok Eagles Of Death Metal Amfiets nattprogram, og som vanlig når Jesse Hughes spiller i Norge kommer publikum i tusentall. The Boy´s Bad News, Cherry Cola og de andre deilige garagerockanthemene til den beartede frontfiguren passer perfekt i festivalsetting, og når solen har senket seg over Amfiet og skogen, er Jesse Hughes mannen som kan by på fest.

Tirsdagen begynte uheldig med et underlig angrep av sykdom på både Herkules og meg, så vi måtte kontemplere, meditere og drive ut demonene på hytten mens postmann Skjebstad rapporterte direkte fra området. Først var han på Architects, og meldte ekstatisk tilbake: ”Vanvittig kompetent og energisk opptreden av Architects. Åpnet seg en moshpit etter fem minutter, som kulminerte i en circle pit som dekket hele plassen. Kunne til tider ikke se scenen for støvet som ble virvlet opp av krigsdansen til de par hundre tenåringene foran meg. Vilt. Terningkast 6, med andre ord”.  Senere fikk Skjebstad med seg slutten på The Black Dahlia Murder, og da kom denne kjappe rapporten: ”terningkast 5 på de 20 siste minuttene av The Black Dahlia Murder, i hvert fall”.

Etter hvert som formen stabiliserte seg rakk jeg innom Parkway Drive, som imponerte stort med store thrashriff og en evig rekke av breakdowns. Publikum var med fra første sekund, og sørget for circle pits, moshgalskap og alt man kan drømme om på metalkonsert. Breakdowns for president!

Etterpå kom Killers, så på publikum, spilte hits, og vant. Sjekk Håkon Moslets overstrømmende anmeldelse her, han maler poetisk med bred pensel og fargesprakende ord. Selv synes jeg discolåtene ble litt fjollete, men det ble veid opp av en episk rock, kule pophits og et pubikum i toppform. Høydepunkt: helt klart When We Were Young, en Born To Run for 2000-tallet.

I dag er det Benea Rach, All That Remains, Enslaved og Slipknot, rapport kommer i morgen. Sånn går nu dagan!

VINNER ER TRUKKET! DET BLE LENE, SOM SVARER CIRKA MIDTVEIS NEDI HER.

Hove-plakaten er ikke helt klar ennå, men så langt ser det lovende ut for Pyro HQ. Allmektige Slipknot og de gjenforente geniene i Faith No More topper plakaten, og bak dem finner vi perler som The Black Dahlia Murder, All That Remains, Parkway Drive, Architects og Bring Me The Horizon, samt deilige norske band som El Caco, iskald og true viking power-guttene i Enslaved.

Og siden vi er i ekstra godt humør på festival, så sjekker vi sikkert ut flammestarterne Prodigy og supergangsteren Fat Joe også. We put the fest in festival!

Vi har fått de stramme skinnhanskene våre rundt et par ekstra festivalpass som vi deler ut til våre vakre lyttere, og alt du må gjøre er å lage en rangeringsliste over de fem feteste konsertene på Hovefestivalen. Ikke hvilke band du håper skal komme, men altså rangere de som allerede er booket. Her finner du det som er booket så langt.

For å sparke i gang konkurransen har vi fått Ivar Peersen (Verdens Beste Blogger) til å lage sin Topp 5. Du trenger ikke skrive like langt som Ivar, men gjerne like poetisk. Det må for øvrig ikke bare være metalband på listen heller, føl på valgfriheten.

1. Faith No More
– Mike Patton er en helt rå vokalist, at han er klink kokos er jo også en bonus. Selv liker jeg best platene etter Angeldust platen, Album of the Year er favoritten.

2. Slipknot
– Slipknot er proft til fingerspissene, så om jeg ikke har kjøpt noen album så ser jeg de mer enn gjerne live. Så de første gang på Quart-en i 2005, makan til karismatisk frontfigur skal du lete lenge etter, og gitarlyden passer like bra til en kald pils som chili-ølpølse. Også er det jo totalt uekte å like dem, det appellerer ikke så reint lite det heller – go Scream-forum!

3. El Caco
– Fikk liksom aldri ordentlig fot på El Caco før sisteplaten, men den sparker til gjengjeld så kraftig fra at jeg har joinet fanrankene. Med ny trommis er de dynamitt live, dette må ses.

4. Montée
– Ikke akkurat metal, men jeg er en hund etter velproduserte saker med sære akkorder. Erlend Mokkelbust fra Montée introduserte meg for øvrig for en av heltene sine; Todd Rundgren, så skylder han intens headbanging på første rad gjennom hele Montée konserten.

5. Iskald
– Labelmates på Indierec som imponerte meg stort med forrige album Revelations of Reckoning Day. Etter sigende har de noen meter igjen å gå på livefronten; treffer de blink på Hove er jeg der for å få det med meg!

Let’s go, sleng opp dine fem favoritter. Husk mailadresse, slik at vi kan ta kontakt.

Sjekk flere Faith No More-høydepunkter her:

Mens vi venter på FNM… del 1

Mens vi venter på FNM… del 2

Mens vi venter på FNM… del 3

Mens vi venter på FNM… del 4

Sjekk flere Faith No More-høydepunkter her:

Mens vi venter på FNM… del 1

Mens vi venter på FNM… del 2

Sjekk forrige Faith No More-høydepunkt her:

Mens vi venter på FNM… del 1

Skal vi se videre…Parken i Bodø må besøkes, og når Storås disker opp med Machine Head er de en sterk kandidat til festivalalmanakken vår. Hole In The Sky har booket Pentagram, det blir bekmørkt og digg. Puh!

Så mange festivaler, så mange band, så mange obligatoriske konserter!

Hva sier dere der ute, hva skal dere få med dere i år? Isis på Roskilde, kanskje? Def Leppard på Download? Kanskje vi får litt inspirasjon og kaster oss på en av festivalene dere disker opp med.

Hatebreed slipper snart live-dvd, og gir derfor vekk fire låter helt gratis.

Hatebreed er et gigantisk liveband. Det fikk Pyro og mange andre bevis for på fjorårets Hove-festival, der Hatebreed knuste all motstand. 2. september slipper Hatebreed live-dvden Live Dominance, og akkurat nå kan du sjekke hvordan Hatebreed låter. På Hatebreeds Myspace-side kan du frem til 25. august nemlig laste ned fire låter helt gratis, et par av disse er tydeligvis fra live-dvden. Sjekk Hatebreed live fra Hove i fjor under.

Black Tide spilte på årets Hove-festival, og vi ga vekk debutplaten for å feire det hele. Vant du?

Black Tide er herlige kids fra Florida, og spiller så hardt og flott at man skulle tro de hadde vært i gamet i mange år. Det har de naturlig nok ikke. Men en feiende flott debutplate kalt Light From Above har de presset ut i rekordfart. De har også deltatt på Ozzfest, og i forrige uke spilte de på Hove. Vi ga vekk eksemplarer av albumet til de som svarte på hva som var deres favorittband under årets Hove-festival. Artig nok fikk Opeth flest stemmer, og de kom aldri til festivalen. Cavalera-brødrene snappet en god andre plass, og disse får plate i posten:

Renè Undem, Sandnes

Ove Jakobsen, Heimdal

Mikal Svendsen, Oslo

Magnuns Setså, Tjelta

Her kan du både lære mer om og høre mer av bandet: