Helloween-eventyret som er skrevet i mange kapitler fortsetter med albumet My God-given Right 29. mai. Av og til rent for mykt og melodiøst, av og til perfekt power metal. Gjør opp din egen mening med videoen til tittelkuttet der handlingen speiler albumcoveret med et slags post-apokalyptisk New York i hovedrollen.

My God-Given Right kommer i slutten av mai, og vi kan vel enes om at Helloween kjører bra på singelen Battle’s Won?

Helloween og Gamma Ray skal spille på Rockefeller samtidig, og vi ga vekk billetter.

De tyske metaltraverne i Helloween trenger ingen presentasjon her på Pyrosidene. Karene har holdt det gående med forskjellig besetning siden det glade 80-tall, og leverer stadig god metal på sine album. Spesielt 7 Sinners fra 2010 ble en favoritt her til gards, mens årets Straight Out Of Hell kanskje skuffet litt. Uansett blir det nok mer enn god stemning når Helloween igjen inntar Oslo og Rockefeller tirsdag 2. april.

Litt spesielt er det vel også at Kai Hansens band Gamma Ray skal spille samme kvelden. Kai Hansen var jo tidligere medlem i Helloween, men tilsynelatende er alle sammen gode busser for tiden (uten at jeg har fulgt så utrolig nøye med i timen..). Ekstra support kommer fra Shadowside.

Vi ga vekk billetter til konserten, og denne konkurransen er nå trukket. Vinnere har fått beskjed via epost.

Vi tok en pause fra stereoen i desember siden det ikke kom så mye plater den måneden, men nå er vi enormt tilbake i støtet med nytt fra Audrey Horne, Bad Religion, Black Debbath, Hatebreed, Dropkick Myrphys, Voivod og mange flere. Med musikalske meninger og smakebiter.

Januar betyr nye album, og mange fine navn byr på ny musikk samtidig. Pyro geleider deg gjennom jungelen. De to første er signert Asbjørn mens jeg har skriblet ned resten. Velbekomme.

Hatebreed – The Divinity Of Purpose

Jamey Jasta og hans Hatebreed er på sitt sjette studioalbum, men det er heldigvis minimalt som har forandret seg med årene. The Divinity Of Purpose er lastet til randen med metalmarinerte hardcoreriff og allsangvennlige slagord av typen “Standing for something you believe in, means sometime standing alone”. Med andre ord er en aldeles nydelig Hatebreed-plate, med høydepunkter i Own Your World (sjekk teksten: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”) og den herlige Slayer-hyllesten Dead Man Breathing. Perfekt oppladning til Hatebreed-konsert på Trondheim Metal Festival i mars. En av årets beste låter kom tidlig (faktisk sent i fjor) med Put It To The Torch. Sjekk den herlige videoen under.

Black Veil Brides – Wretched And Divine: The Story Of The Wild Ones

Oioioi, konseptalbum fra bandet som får Mötley Crüe til å se ut som usminkede soccermoms! Black Veil Brides har gått under radaren til de fleste her hjemme, men i England har de blitt omfavnet av såvel kids som Kerrang for sin blanding av posering, semigoth og fengende refrenger. Musikalsk låter det som en blanding av Coheed & Cambria på sitt mest rocka, Nickelback på sitt mest metalinspirerte og de radiovennlige melodiene til Shinedown. Av og til fungerer det ganske bra, som på fengende I Am Bulletproof, men Andy Biersack (han heter det!) og hans besminkede trupp klarer aldri å nå helt opp til sine ledestjerner. Gleder meg uansett til å se dem live for å sjekke hvorfor de er blitt så populære. In The End fra albumet ser du i videoformat under.

Black Debbath – Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock!

Black Debbath har vært vekke en god stund, og det er godt å bli minnet på at humor og rock fremdeles kan blandes til gull. Det som alltid har vært Debbaths fortrinn er at de ikke bare er morsomme, men at de også lager enormt gode låter og riff. Bytt Kjøkkenklut Oftere går The Sword en høy gang på riffing og kvalitet. Det aller meste på sisteplaten bør kunne gå rett hjem hos alle som liker tradisjonell tungrock, selv om det også finnes et par steder der ting går litt i stå. Og tekstene er som alltid morsomme. Både en og to og tre og fire ganger. Minst. Bør også sees live… Den herlige videoen til Nei Til Runkesti På Ekeberg ser du under.

Voivod – Target Earth

Kanadiske Voivod må være et av metalens mest undervurderte og oversette band. Voivod er litt sånn som Mastodon, bare uten suksessen. Ekstremt nyskapende i sin tid, meget gode instrumentalister, og inspirasjonskilde for veldig mange musikere. Voivod laget noen ekstremt gode album på 80-tallet, og lager fremdeles den alternative metalen sin selv om hovedkomponist Piggy døde for noen år siden. Nå er ikke Voivod like nyskapende musikalsk i 2013 som de var for 25 år siden, men fremdeles lager bandet metal godt utenfor allfarvei, og de er fremdeles et meget spennende og inspirerende orkester. Mechanical Mind fra albumet kan du høre under.

Dropkick Murphys – Signed And Sealed In Blood

Greit at Dropkick Murphys er en favoritt hos meg, og at alle der ute gjerne ikke er like entusiastisk, men Bostons fineste leverer virkelig varene på sitt nye album Signed And Sealed In Blood. Akkurat passe dose med tradisjonell irsk folkinspirasjon, og akkurat passe dosert med punkrock. Jeg skrev en full anmeldelse av albumet hos p3.no/musikk, og er fremdeles enig med meg selv. Dropkick er tilbake i storform. Sjekk den rolige og vakre Rose Tattoo under.

Audrey Horne – Youngblood

Audrey Horne har gått fra å være et habilt rockeband til å være landets beste hardrockere. Nå er det ikke så mange band i Norge som spiller klassisk hardrock da, men likevel… Den store forløsningen kom via forrige album da Audrey Horne virkelig begynte å skue tilbake i rockehistorien, uten at musikken derav låt datert. Også på Youngblood er det arven etter Deep Purple, Thin Lizzy og Iron Maiden som bærer både riff og gitarsoloer, mens vokalen og resten av ingrediensene får musikken til å låte moderne tross retro-inspirasjonen. Som på forrige album har Audrey Horne også denne gangen laget noen virkelige crowdpleasere i Redemption Blues, Straight Into Your Grave og tittelkuttet. Stabilt imponerende. Hør selv i Redemption Blues.

01 Redemption Blues

Helloween-Straight Out Of Hell

Jeg hadde egentlig gitt opp de høyst legendariske tyske metalheltene i Helloween for lenge siden, men så lot jeg meg begeistre vilt av bandets forrige plate 7 Sinners som kom for noen år siden. Dermed var det med spenning og forventning jeg håpet at Straight Out Of Hell kunne videreføre den følelsen. Slik gikk det ikke. Det finnes en del enkeltspor på Helloweens nye som både er kraftige og som gir meg god følelse, men omtrent halvparten av låtene blir rett og slett litt tøvete. Asshole innehar en av de aller dårligste tekstene på lenge, og singelen Nabataea blir for voldsom i all sin power-glory. Godt mulig fansen vil elske dette. Jeg forsøkte, men klarte det bare av og til. Sjekk hva du synes selv med en av de nevnte låtene som video under.

Chickenfoot – LV

Chickenfoot er et av disse mange superbandene som etter min mening ikke helt får ut potensialet sitt. På den ene siden er det forfriskende at de tar seg selv veldig lite alvorlig, på den andre siden fremstår prosjektet kanskje litt vel lekent. Til tider treffer Chickenfoot blink, men albumene har en tendens til å inneholde litt mye fyllstoff. Siste utgivelse er en live-samler der halvparten av låtene er tatt opp gjennom 2012-turneen Different Devil Tour, mens andre halvdelen er b-sider og eldre livekutt. Samlet blir det, som studioalbumene, helt greit.

Kylesa – From The Vaults Vol. 1

Kylesa gir oss månedens tøffeste albumcover, men leverer bare til middels karakter med musikken. Grunnen til det er, som tittelen indikerer, at From The Vaults Vol. 1 er en samling av låter som ikke har passet inn på platene deres. Noe av matrialet er gull, spesielt låtene Laura Pleasants synger på, mens annet bare er tull (trommejam på et album, skjerpings…). Er du Kylesa-fan bør du få med deg denne, og er du glad i god tungrock bør du også sjekke denne samlingen for å finne et par favoritter. Coverversjonen av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun er verdt sjekke-bryderiet alene.

Hadens – Damnation EP

Det ferske bandet Hadens fra Bergen har hentet mye fra hjembyens metalhistorie når de debuterer med 3-spors (pluss en intro) ep-en Damnation. Bandnavnet ligner svært mye på Hades, og musikalsk ser Hadens mye mot Immortal. Det handler altså om relativt melodiøs black metal. Ikke noe galt i å trå varsomt i opptråkkede spor på debutplaten, og Hadens går stødig bortover stien. En lovende start på noe som kan bli veldig interessant å følge videre. Tittelsporet under.

Hadens-02 Damnation

Deathbed Reunion – Obviously Late Ep

For halvannet år siden var Deathbed Reunion fra Rogaland et av de nye norske bandene vi hadde mest tro på, og siden har de jobbet seg fremover via konsertscenen og via studio. Ep-en Obviously Late kom mot slutten av fjoråret, og inneholder fire låter som ganske pent beskriver akkurat hvordan Deathbed Reunion låter. En god sørpe av hardcore, punk og rock. Ganske forvirrende lydbilde til tider (som sjangeren krever), men alltid med en god melodi ett eller annet sted i bunn om du leter godt. Jeg liker Deathbed Reunion enda bedre etter denne ep-en, men musikken de lager er ikke for alle. Mer Deathbed Reunion via Urørt, og sjekk for all del gode Half Past Years under. Se opp for intervju med bandet i Pyro i februar.

01 Half Past Years

Pitch Black Mentality – The Pitch Black Reality

Pitch Black Mentality kommer så vidt jeg vet fra Askøy utenfor Bergen, og debuten The Pitch Black Reality er spilt inn både på Askøy, i Bergen og i Chile der trommisen befinner seg… Uansett hva som er spilt inn hvor har albumet blitt en hyggelig overraskelse. I en proppfull sjanger der gammel thrash-inspirasjon blandes med moderne metal stikker Pitch Black Mentality hodet frem med en hel del ok låter. Tidligere nevnte blanding mellom det gamle og nye har en tendens til å bli for striglet og for sterilt produsert, og Pitch Black Mentality går nok litt i den fellen, men samtidig innehar bandet (eller prosjektet?) definitive kvaliteter når det gjelder musikalitet og låtskriving. Kjenner at jeg liker dette. Litt Testament, litt Soilwork, gammelt og nytt blandet. Du kan høre et par låter av Pitch Black Mentality via Urørt, eventuelt kan du sjekke musikk i videoen under.

Requionox – Through The Eyes Of The Dead

Oslo-baserte Requinox (som ikke må blandes med thrash-legendene Equinox) spiller heavy metal og er stolt av det. Som man jo bør være. Debuten Through The Eyes Of The Dead har mange mangler, og det skorter litt på låtmatrialet, men spillegleden og entusiasmen er det lite å si på. Det spriker veldig mellom det svake og det godkjente her, men låter som Dance Of The Dragon vitner om at bandet har evne til å skrive god tungrock. Bare de leter lenge nok inni seg selv. Satser på at det blir flere slike låter neste gang. Sjekk Requinox på Urørt og hør nevnte låt under.

Requinox-Dance Of The Dragon

Messerschmitt-Messerschmitt

Bråkete og olm doom og stoner fra innerste Halden er det som befinner seg på debuten fra Messerschmitt. Tung, tung upolitisk rock spilt for og av fans av tung, tung upolitisk rock. Utgitt i 500 eksemplarer på vinyl. Til tider meget bra, til tider litt uferdig, men med både lyd og innstilling stilt inn riktig. Spennende debut fra et band som har vært spennende en stund nå. All The Little Children kan høres under, og den og en annen låt kan også lastes ned fra Messerschmitts Urørt-sider.

Messerschmitt – All The Little Children

Bad Religion-True North

Jeg har vært fan av Bad Religion i enormt mange år, men til og med jeg må medgi at alle platene til Bad Religion de siste femten årene låter veldig likt. Det er den samme malen hver gang; korte og poppete punklåter med krasse politiske tekster (uten at jeg har noe tekstark på denne nye platen). Bandet treffer blink et par ganger på hvert album, men roter seg også ofte vekk med litt sviskete mid-tempo-låter og daffhet. Jeg kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt for disse punk-legendene, men solide album hele veien gjennom er det lenge siden de har levert. Helt ok altså. Denne gangen også. Låten med den poengterte tittelen Fuck You under.

Leadsledge – Epilog Part II

Leadsledge fra Bergen blir stadig bedre. Siste ep fra den kanten heter Epilog Part II, og på utgivelsens fire låter trykket bandet ut en god blanding av hardcore og metal. Leadsledges medlemmer spiller (eller har spilt) i andre band som In Confesso, Clown, Hellish Outcast og Blood Command, og hever på den siste ep-en sin egen standard ganske mye. Både på egenhånd i låtene Dead End og Martial Art, og ikke minst med hjelp fra gjestevokalistene Silje Tombre (Blood Command) på Revival og Toschie (Audrey Horne) på Resonance. Hør Siljes vakre skrik under og sjekk Leadsledge på Urørt.

Leadsledge-Revival (feat.Silje Tombre)

Gaia’s Revenge – Reborn

Gaia’s Revenge fra Ski datt inn i radaren vår i fjor, og vi kåret dem like greit til å være blant landets mest lovende band. Nå kommer debuten i form av Reborn, og Gaia’s Revenge imponerer fortsatt. Tungt, hardt og ganske moderne uten å miste synet av melodiene. Tenk In Flames, bare litt hardere. Fremdeles svært lovende, og definitivt på vei opp og frem. Til deg. Gaia’s Revenge finner du via Urørt eller så hører du bandet via klippet til Emotional Breakdown under.

The Knut – The Knut EP

Joda. Navnet er ganske forferdelig, men la ikke det skremme deg fra å besøke The Knut på Urørt. Der kan du laste ned låtene som befinner seg på Møre-gjengens debut-ep som er gitt ut i 500 eksemplarer nylig. Sjangeren er hardrock med mer melodi enn tyngde, og det er ett eller annet i de to første låtene Crossroads (som du kan se i videoform under) og spesielt i Mojo Delivery Man som får meg til å smile. Resten av ep-en er ikke like bra, men som debut kan The Knut skryte av å ha truffet ett eller annet hvertfall hos en som liker rock. Så langt fra nyskapende som det går an å komme, og det kler The Knut bra.

Mammüth – Gone With The Wolves

Mammüth må ikke forveksles med det fiffige og tunge (rent vektmessig) bandet Mammoth fra 80-tallet. Norske Mammüth kommer nemlig fra Drammen, og består av noen av folkene bak metalfestivalen Music Of Mass Destruction. Mammüth flesker like greit til med 12-minutteren Blood From Water som første låt, og selv om resten av låtene ikke er like lange fatter ikke drammenserne seg i korthet. Men det gjør man heller ikke i sjangeren Mammüth inspireres av. Her kan en høre glimt av Neurosis, Crowbar og diverse sludgeband, og det er en sjanger som ikke har så veldig mange utøvere i Norge. Dermed blir Mammüth er tungt pust inn i den norske metalscenen. Noen av låtene trekkes nok litt ut i langdrag uten at musikken skriker etter mer pusterom, men en del av kuttene her er riktig så hyggelige. Inspirerende start på en forhåpentlig fin fremtid. Assault To Prevail under.

Mammüth-Assault To Prevail

Man The Machetes – Idiokrati

Så har arven etter Kvelertak allerede dukket opp hos norske band. Først ut er Man The Machetes. Det er muligens litt urettferdig å plassere dem i Kvelertak-båsen, for de innehar utvilsomt egne kvaliteter, men den markante blandingen av skrikevokal og store og polerte riff ble perfeksjonert på Kvelertaks debut. Og perfeksjoneres nok ytterligere på Kvelertaks neste plate. Låter som Mageplask og Slagen står fint på egne bein, og synes du at det er stas med hard musikk med norske tekster kan nok dette være et band for deg. Men tankene dine går sikkert også til Kvelertak ganske kjapt under lyttingen.

The Good The Bad And The Zugly – Anti World Music

Der Man The Machetes åpenbart er inspirert av Kvelertaks musikk drar The Good The Bad And The Zugly inspirasjon fra et annet norsk band i sin musikk. For det er helt umulig å høre på Anti World Music uten å tenke på Turbonegers album på siste halvdel av 90-tallet. The Good The Bad And The Zugly høres helt identisk ut som Turbo gjorde på Ass Cobra og Apocalypse Dudes. Ikke noe galt i det, men nå vet du hvertfall hvor vi er rent musikalsk. Punkrock, fete skingrende gitarer, gjengvokal, negativitet og deilighet. De er gjerne kopier, men de spiller deathpunk av høy kvalitet. En ny favoritt. Anti World Music indeed. One Kidney Man under. Nyt!

The Good The Bad And The Zugly-One Kidney Man

Virus – Oblivion Clock

Virus har lenge vært et band som i likhet med tidligere nevnte Voivod har vært et musikernes band. I likhet med Voivod leker stadig Virus med metalen som sjanger, og blander inn elementer fra jazz, alternativ rock, lydeffekter og alskens rart i musikken sin. Til tider engasjerende, men til tider også litt vel forvirrende. Er du allerede inne i Virus sin musikalske verden skuffer de nok ikke denne gangen heller, og er du klar for å bli overrasket er det bare å hive seg over katalogen til dette norske bandet. Oblivion Clock er en ep som også inneholder gjenutgivelse av spor som har vært ute i lite opplag tidligere. Blant annet en fin og poppete coverlåt av Walker Brothers. Virus gjør akkurat som de vil.

Killtek-The Noise Of Rage/Silence Of Self Destruct

Vi har sagt det mang en gang på radioprogrammet, men det skjer altså veldig mye bra i Trondheim for tiden. Det dukker opp nye band hele tiden, og Trondheim Metal Fest som arrangeres i mars imponerer med et strålende program. Killtek skal faktisk spille på festivalen, og debuterte nylig på plate. Killtek består av musikere som også spiller i Torch og Grown Into Nothing som er to andre gode trønderband, og ep-en er skrudd av Marc Görtz fra tyske Caliban. Nå har jeg aldri vært en fan av den mer industrielle delen av metalen, og det er i det landskapet Killtek opererer. Musikken er hard og full av gitar og trommer, men det hele er også delvis elektronisk. Til tider engasjerende, men i lengden noe masete. Men som sagt er ikke industriell metal helt min greie, så jeg oppfordrer til å sjekke ut ep-en helt på egenhånd. Game Changer hører du under.

The Resistance-Rise From Treason EP

Svenske The Resistance er et slags superprosjekt med medlemmer som tidligere har spilt i svært gode svenske band. Jesper Strömblad og Glenn Ljungström har vært med i In Flames, Marco Åro spilte i The Haunted, mens Chris Barkensjö er fra mer ukjente Kaamos. Sammen er de altså The Resistance, og på debuten går det fort i svingene. Tenk deg en hybrid av Hatebreed og In Flames, så er du på sporet. Hybriden høres bra ut den, selv om det er vanskelig å felle noen dom etter fire låter. Anbefales trygt, spesielt om du liker Hatebreed. Og hvem liker vel ikke Hatebreed? Galninger.

The Promdates-Coffee’s Hot, We’re Not

Jeg tror The Promdates kommer fra Ålesund, men jeg vet at de spiller herlig pop-punk. For det har de gjort i stereoen min de siste minuttene. Og det føles fint. Jeg vet at mange lyttere og lesere av Pyro avskyr pop-punken, men personlig elsker jeg enkelheten i sjangeren. The Promdates er ganske så myke til og med for å være pop-punk, men har noen herlige låter på platen sin. Det skorter litt på tighthet og engelskuttale, men alle som sporter en t-skjorte av Chixdiggit i innercoveret sitt er gode i min bok. Sjekk The Promdates på Urørt og lytt til låten I Feel Alright under.

Helloweens første låt fra den kommende platen Straight Out Of Hell handler om det gamle riket Nabatea i dagens Midt-Østen. Tidenes første demokrati. Verden forandrer seg. Ikke Helloween. Og bra er det.

Nye skatter kan vente på deg. Hør og les om de siste ukers albumslipp i hardrocken og metalen.

Da har jeg lyttet intenst til en hel del album som vi enten har spilt fra, eller kanskje kommer til å spille fra, i Pyro. Noe veldig bra. Noe ikke fullt så bra. Men alt ganske så hardt. Enjoy.

Van Halen-A Different Kind Of Truth (Interscope)

Det er så lett å la seg rive med når et av ens favorittband endelig er tilbake etter laaaang tid i dvale. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å forbli kritisk til Van Halens comeback-plate, men det er ikke lett. Van Halen var tross alt en svært viktig del av min oppvekst innen hardrocken, og bandet tok både musikken, sceneshowet og ikke minst humoren til nye høyder gjennom sine store år på 70- og 80-tallet. Men det er lenge siden. Hva når Van Halen returnerer med orginalbesetning nesten intakt?

Jo. Det skal jeg si deg. Det er som om tiden har stått stille. Og det er ment i så positiv retning som du kan tolke det. Låtene på A Different Kind Of Truth høres ut som Van Halen anno sånn circa 1980. Kanskje ikke så rart siden store deler av albumet er bygget opp rundt gamle uutgitte låter som er spilt inn på ny. Men drivet er på plass, den herlige Van Halen-vuggingen er her, det samme er David Lee Roths finurlige stemme og ikke minst koringen, trommingen og gitarspillet jeg forelsket meg dønn i som pur ung rocker.

Mange har klaget på lyden, noen mener at låtene ikke holder mål, men jeg er uenig i begge deler. Produksjonen kunne sikkert vært bedre, men jeg har ingen store problemer med lyden. Og låtene dunster det vintage Van Halen av. Jeg medgir gjerne at en og annen låt er sånn passe, men slik er det da på de aller fleste gamle platene også. Nye Van Halen funker som bare det. I bil. På kontor. På soverom. Jeg får en stor følelse av lykke når jeg lytter til A Different Kind Of Truth. Og det er den sanne sannheten.

Six Eyes Lost And The Scum Suckers Of The Universe (egen utgivelse)

Norge har ikke fostret så mange gode band innen segmentet hard rock de siste årene. Oslo Ess er et unntak. Six Eyes Lost kan også vise seg å bli et unntak. Det er hvertfall mye på denne andreplaten fra siddisene som gleder. De har drivet, de har refrengene og de har noe som minner om pågangsmot i musikken sin. Ikke forvent deg progressive element, følsom synging eller skjeggete blues. Six Eyes Lost handler om hard rock som kun er ment å gi deg smilefjes både i ansiktet og på mobilen. Ikke alt er like stas på denne platen, men det som er stas kickstarter festen i hodet en fredagskveld. Enkel hardrock for et enkelt liv. Sjekk videoen til Dancing Around The Sun under.

Napalm Death-Utilitarian (Century Media 27/2)

Napalm Death har fulgt meg helt siden jeg så videoen til Suffer The Children på MTV på tidlig 90-tall. Den gangen var engelskmennene noe av det villeste og hardeste jeg hadde hørt. Men tidene forandrer seg, og det har også Napalm Death gjort. Fremdeles leverer bandet ekstrem-metal blandet med en punk-attityde i både musikalsk leveranse og tekstunivers, men de har definitivt blitt streitere med årene. Ikke at det er noe negativt. Jeg er fremdeles på Napalm Deaths side. Utilitarian låter slik som Napalm Death har gjort i det siste. Sinte, politiske, snerrende, og sånn passe gode. Nå er det ikke noen tekster med den zip-filen jeg har av albumet, men titler som Think Tank Trials og Fall On Their Swords tyder på at gamleguttene ikke har blitt mindre opptatt av samfunnet med årene. Som forventet fra Birminghams hardeste.

Funfact: Napalm Death må vel være et av få band i verden (av en viss størrelse) der det ikke er noen orginalmedlemmer igjen i besetningen?

Sjekk ut låten Errors In The Signals under. Får litt Sepultura-vibb på refrenget. Det er en god vibb.

02__Napalm_Death_-_Errors_In_The_Signals

Ribozyme-Presenting The Problem (Indie Recordings)

La oss starte med det positive. Ribozyme har gått fra å være et begredelig post-grunge-band med for mange medlemmer til å bli en trio som leverer hard rock på høyt nivå. Bandets to siste album har virkelig presset dem opp i elitedivisjonen av norske rockeband, selv om den kommersielle suksessen har uteblitt. Det var derfor med svært høye forventninger jeg spent satt Presenting The Problem på play. Og det hele starter der Ribozyme endte forrige gang. Med spenstig rock som blander Tools lekenhet og vokal-uttrykk med mer forståelig hardrock som El Caco. Men utover på platen vil Ribozyme gå nye veier. Forståelig nok.

Men det er ikke alt bergenserne prøver seg på som fungerer like bra. Den crazy saksofonen på Leverage er både artig, men samtidig forstyrrende (spilt av Jørgen Munkeby fra norske Shining), de rolige Nine Inch Nails-aktige partiene med elektronikk i diverse låter blir fort anmasende, Downside Advantage høres ut som en Alice In Chains b-side, og ideen om å ha Fredrik Saroea fra Datarock med på Scale Of Values gjør låten til en rocka Datarock-låt, noe som umulig kan ha vært poenget.  Delvis meget stilfullt. Delvis ganske dvaskt med tanke på Ribozymes siste utgivelser. Lekenhet er bra, men den som er med på leken får også smake steken…

Et av albumets høydepunkt for meg er tittelsporet. Nyt det under. Og sjekk Ribozyme live. Der smeller det.

01 Presenting The Problem

Corrosion Of Conformity-Corrosion Of Conformity (Candlelight, slippes 27/2)

Corrosion Of Conformity (eller COC som de også kalles) er virkelig et av de mest undervurderte bandene i rockehistorien. Amerikanernes katalog på 80- og 90-tallet er knallsterk, og nå slipper COC sitt første album på syv år. Det gjør de med samme besetning som laget den klassiske Animosity-platen i 1985. Det betyr at Pepper Keenan, som også er kjent fra Down, ikke synger. Noe han har pleid å gjøre. De få gangene COC har gitt ut plate de siste tyve årene.

Musikken kan beskrives som tung og duvende heavy metal, med gitar-riffene godt plantet i Sabbath-land. Ikke veldig doom-aktig, men veldig riffbasert. Med litt punk-spirit blandet inn til tider. Og det liker jeg. Tunge riff gjør livet bedre. Store deler av albumet leverer på høyt COC-nivå, men det må nok medgis at tyngden ikke treffer blink gjennom samfulle låter. En ørliten liten skuffelse, men veldig fint at COC fremdeles eksisterer. Og ryktet forteller at Pepper Keenan skal returnere neste gang.

Unisonic-Ignition Mini Album (earmusic)

Gamle helter endelig samlet igjen. Unisonic er nemlig bandet der Helloween-kameratene Kai Hansen og Michael Kiske nok en gang forenes. De to karene har spilt sammen i flere konstellasjoner siden storhetsdagene til Helloween, men Unisonic er vel det første skikkelige bandet de to har hatt sammen siden den gang. Nå er det ikke så mye å sette metalgebisset i her, siden minialbumet kun inneholder tre Unisonic-låter (hvorav en er en demo) og en live-versjon av Helloween-slageren I Want Out. Men som en forsmak på debutalbumet som skal komme i slutten av mars fungerer Ignition likevel bra. Det handler gledelig nok om det de to herrene kan best, svært melodiøs heavy metal. Ikke mer og ikke mindre. Og det er mer enn bra nok til at jeg gleder meg til fortsettelsen. Se videoen til låten Unisonic under.

Dunderbeist-Black Arts & Crooked Tails (Indie Recordings)

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri helt skjønte fenomenet Dunderbeist da de sang på norsk. Men den historien lar vi være historie, for nå har Dunderbeist gått over til engelsk språkdrakt. Og da er det lettere for meg å være med på laget. Ikke det at det å synge på norsk er negativt, men akkurat i Dunderbeists tilfelle fenget det ikke meg.

Så til det nye albumet Black Arts & Crooked Tails som definitivt er et steg i riktig retning. Fremdeles handler Dunderbeist om ganske streit hard rock, ikke så veldig langt unna eksempelvis El Caco, og fremdeles lager bandet mange gode låter. Men det mangler noe på helheten. Det er noe som gjør at jeg ikke blir imponert. Flere av sangene virker anmasende og oppstykket, og jeg har problemer med å se en rød tråd gjennom Dunderbeists musikk. Jeg skjønner mer enn tidligere, men er fremdeles altså litt forvirret. Kanskje gjelder frasen “it’s not you, it’s me” her? Du kan gjøre det opp din egen mening under hvis du lytter til låten Fear & Loathing.

Fear & Loathing

Ninth Circle-Judecca EP (egen utgivelse, distribuert av Indie)

Vi har fulgt Ninth Circle fra Asker ganske tett helt siden vi kåret bandet til å være et av landets mest lovende i 2008. De pirret oss litt med en ep for noen år siden, og nå er endelig Ninth Circle klar med fersk musikk. I stedet for å slippe alle låtene på en gang deler Ninth Circle inn debuten sin i tre ep-er, og først ut er altså Judecca.  Tematikken er inspirert av Dantes verk Inferno, intet mindre, og de lover selv tekster sentrert rundt religiøs fanatisme, apati og grådighet…

Musikken kan karakteriseres som hard thrash, ispedd vokal-inspirasjon fra dødsmetalen, og Ninth Circle leverer til bestått og vel så det. Nå er det mange band som opererer innen samme metal-univers for tiden, og det er ekstremt vanskelig å skille seg ut, men herrene fra østlandet makter å presse ut nok følelse mellom riffene til at jeg tror på det de holder på med. Litt steril og sedvanlig moderne metal-lyd på produksjonen kanskje, men det tåler man.

Sjekk videoen til Scum under her.

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent EP (egen utgivelse, tilgjengelig digitalt nå og på 10″ vinyl i mars)

I likhet med Ninth Circle (se over) spiller Imbalance fra Oslo energisk thrash blandet med mer ekstreme musikalske element. Det er derfor ikke så rart at disse to bandene turnerer sammen i Norge akkurat nå. Imbalance låter litt mer punkete enn sine turnevenner, og leverer skitne og solide saker på denne ep-en. De tre hovedlåtene gjør grundig inntrykk, om man bare setter seg ned og lytter.

For på overflaten kan Imbalances musikk virke noe anonym, men ved større innlevelse får jeg også større utbytte. Et voldsomt øs, kombinert med gode instrumentalister, vitner om et band som kan og bør få et større navn i metalscenen. Ekstra plusspoeng får de for å covre norske Trashcan Darlings via en av låtene. Både humoristisk og kjærlig på en gang. Imbalance har også lagt ved to live-spor som ikke ikke funker like bra. Mye grunnet den dårlige lyden. Men ta deg uansett tid til å lytte litt til ep-ens tittelspor under. Spennende metal fra Norge.

01 – Imbalance – Readymade Contraptions of Descent

John Devil-Porcelain Doll EP (egen utgivelse)

John Devil kommer fra Tromsø, og er et av ytterst få band her i Norge som tør å dra inspirasjon fra amerikanske band som Taking Back Sunday og Alkaline Trio. Småemosjonell rock med stor lyd. Det skal de har ros for. Problemet med John Devil på denne utgivelsen er at det hele låter litt uferdig. Eksempelvis på Last Leaf som du kan høre under. En god låt i bunn, men med for lite pasjon og for lite instrumental kvalitet til at sangen fungerer tilstrekkelig. Mye å jobbe med, men props for å spille en musikkform som Norge mangler gode band i.

John Devil-Last Leap

De gamle Helloween-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen er endelig tilbake igjen i samme band. Unisonic har de kalt prosjektet, og nyeste ep er allerede ute med et fullt album ventet i mars. Lovende?

De har hvertfall kledt seg ut, både kvinner og menn i denne nye versjonen av Dr. Stein. Er det noen som tuller med oss?

Helloween stiller et av tidenes viktigste spørsmål. Pyro-redaksjonen svarer et rungende “Ja!”.

Sjefen for plateselskapet Frontiers overtalte ex. Helloween-vokalist Michael Kiske til å lage plate sammen med den amerikanske sangeren Amanda Somerville. Pyro er høyst usikker på om det var nødvendig, men her er hvertfall video til en av låtene.

Vi har vært innom Helloween tidligere i denne spalten. De sliter med coverne sine. Det kan man trygt si.

Men det faktum gjør jo bare at resten av oss får litt ekstra underholdning i hverdagen. For her har vi et av de dårligste coverne i historien. Ikke bare skjer det merkverdige ting på bildet, men albumets tittel er også høyst idiotisk.

Pink Bubbles Go Ape var Helloweens fjerde album, og så dagens lys i 1991. Etter tre suksesser ble dette albumet en skuffelse for fansen. Kai Hansen hadde forlatt bandet, og den nye lyden var ikke helt som forventet.

Jeg er høyst usikker på hva albumets tittel har med cover-bildet å gjøre, men kanskje noen der ute kan fortelle meg noe? Helt sikkert er det hvertfall at både Helloween og damen på bildet har gått litt ape… Coverbildet er egentlig ganske fint. Hadde det ikke vært for at damen prøver å skvise en rå fisk i gapet. Jeg håper hvertfall at det er middag hun har i tankene, og ikke kyss, klapp og klem. Ved siden av står en fugl og ser misunnelig på måltidet. Hva fuglen gjør inne i dette store huset vet jeg ei. Kanskje står døren på vidt gap til stadighet. Men en fin fugl er det hvertfall. Bak fuglen ligger et eller annet menneske i en krybbe. Koko tenker jeg, og lurer på om det er torsk jeg skal ha til middag i dag.

Så veldig stilig font og farge på tittelen på platen er det vel heller ikke. Men vi elsker jo Helloween likevel. Alle som en. Platen inneholder forresten en låt som heter Heavy Metal Hamsters. Bare sånn for å fortsette fokuset på dyr.

Og selvsagt faller valget på Helloween.

I 1987 var nemlig bandet Helloween ganske så hard kost for ører som ellers var vant til den myke delen av hardrocken. Vel var man fan av Iron Maiden og Dio, men Helloween var ekstra skumle. Og med albumet Keeper Of The Seven Keys Part One spikret Helloween seg inn i bevisstheten til alle som likte hardrock. Ikke minst med videoen til Halloween, ute i skogen, med rare fremtoninger og gresskar over hele linjen. Svært sterk kost. Helloween holder på fremdeles, og spilte blant annet på årets Norway Rock Festival.

Dette er video-editen av Halloween. Sangen på platen er på betraktelig flere minutter.

Jøye meg…

Denne ukens albumcover er altså så dårlig at det nesten ikke er nødvendig med ord for at alle skal skjønne hvor vi vil hen. Det er bare å kaste et lite blikk på skandalen over. Men historisk sett er denne platen litt spennende. Det var nemlig med utgivelsen av Chameleon i 1993 at det virkelig begynte å gå ille for tyske Helloween, som på slutten av 80-tallet hadde gjort det stort med sin kraftfulle Maiden-inspirerte metal.

Det begynte vel saktens å gå nedover med Helloween etter suksessen med de to Keeper Of The Seven Keys-platene, men da Chameleon kom ga de aller fleste tilhengerne virkelig opp. For Helloween kjørte på med forferdelig blanding av køntri, akustiske gitarer og ville synther. Ingen skjønte noe. Aller minst bandet selv, som relativt fort etter utgivelsen knakk i to.

Og så er det dette med coveret da. Kan dette være det minst rocka coveret noensinne? Fronten på albumet ser mest ut som en kunstner som har forsøkt å tegne en indianerhøvdings hodepryd. Eller er det en regnbue? Eller er det en logo for SOS-Rasisme? Ikke vet vi. Men et særlig tøft cover er det ikke….

Pyro ved Heavy-Bård, Sivilarbeider-Sindre og Totto er på Norway Rock Festival. Her kan du lese om første dag med godbiter og flauser.

Etter en lang kjøretur fra Bergen ankom Pyro Norway Rock Festival i Kvinesdal akkurat tidsnok til å se første band K(Nine) fra Stavanger begeistre de av publikum som hadde trosset regnet og funnet veien til ølteltet. Alice Coopers utstyr var nemlig flere timer forsinket grunnet tåke, og dermed måtte deler av programmet flyttes fra hovedscenen til ølteltet. K(Nine) fikk liv i kalde og våte sjeler med sin harde og bastante metalcore, og beviste at de virkelig er et av de nye bandene å se opp for her i Norge. Til alt overmål beviste de også senere på dagen at de er hyggelige typer å drukne en del øl med. Respekt.

Respekt fortjener også Ronni Le Tekrø. For sitt utrettelige arbeid med å fremme hardrocken her til lands. Det har han da også fått pris for av oss i Pyro. Vi har masse rom i hjertet vårt for Ronni Le. Men soloprosjektet som han holder på med nå holder ikke mål. Ronni Le Tekrø entret scenen langt etter oppsatt tid, grunnet forsinkelsene med Coopers utstyr, og ga oss den ene dvaske pop-låten etter den andre. Og mellom sangene fortalte han ting som han mest sannsynlig var den eneste på sletten som skjønte noe av. Konserten kuliminerte med en forferdelig versjon av TNT-klassikeren Seven Seas, først i kønridrakt og så med Tekrø som vokalist, før hele konserten styrtet i avgrunnen med barnesangen Jon Blund. Vi elsker deg, Ronni. Men for satan, get a grip…

Backstreet Girls på sin side har grep. Konserten ble flyttet inn i et stappfullt og overvarmt øltelt, og Backstreet beviser nok en gang at de kan punkboogie til fingerspissene. Svett rock, lunken øl og en heisen heiagjeng foran scenen. Svært sexy. Og ikke minst over-ekte. Backstreet altså. For noen herlige typer.

Svenske Pain har aldri vært Pyro-favoritter, og befestet vel den posisjonen med sitt sett på hovedscenen i går. Dog mente Heavy-Bård at “de var langt bedre enn fryktet”, hva nå det egentlig betydde. Pain viste seg fra en bedre side i backstage-loungen noe senere med bordet fullt av steinhard alkohol og et voldsomt humør.

Danske Volbeat er det mange Pyro-venner som har tipset oss om de siste månedene. Suksessen i Danmark begynner å smitte over på oss nordmenn, og det var mange som hadde tatt turen for å se dette bandet som er vanskelig å beskrive. I det ene øyeblikket er de metal, i det andre punk og i det tredje et croonende hardrock-band. Men samme hva vi beskriver dem som, så er det noe som mangler. Vokalisten har en voldsom stemme, bandet er tight, men nerven mangler. I gamle dager hadde de fått karakteren G+ på ungdomsskolen.

Det er lenge siden jeg hørte på Helloween, og dermed er jeg heller ikke kvalifisert til å mene så mye om konserten på NRF. De aller fleste låtene var totalt ukjente for meg. Men da Helloween mot slutten av settet dro i gang klassikere som Future World og Dr. Stein, så var Pyro-redaksjonen med på notene. Og med på hodebangingen. Tross regn og kulde og strømbrudd i øltelt og det hele.

Så var det duket for mannen bak alle forsinkelsene som Norway Rock Festival slet med gjennom hele dagen. The Alice. Cooper dukket opp bak et svært lerret, tok livet av en liksom-Alice, og spilte en hitparade derfra og ut. Eric Singer var tilbake på trommer etter turneen med Kiss, og Cooper selv var i storform. Vi fikk dansing, vi fikk teater, vi fikk sverd og vi fikk rock. Og avslutningen med Poison og Elected bare stadfestet at Alice Cooper er en av rockens aller største. Takk til Norway Rock for at jeg endelig fikk sett mannen.

Hardcore Superstar gikk vi glipp av og Paul DiAnno hørte vi gjennom en teltduk. Og dermed var fredagen på NRF historie. Festivalen har vokst betraktelig i år, og sliter som alle andre voksende festivaler med en rekke vokse-sykdommer. Forsinkelsene er en ting. Strømbrudd i ølteltet en annen. Ekstrem glatt og bratt slette foran scenen, en tredje. Listen er lang. Men what the hell. Vi fikk se Alice. Og vi overlevde. Og publikum så ut til å kose seg, selv om været definitivt ikke var på vår side.

Grunnet alle forsinkelsene ble altså diverse band flyttet fra hovedscenen til ølteltet, der Pyro egentlig skulle spille plater. Så dermed ble det ikke så mye spilling på oss. Men vi får ta det igjen i dag. Forhåpentlig.

Lenker:

 K(Nine)

Ronni Le Tekrø

Beckstreet Girls

Pain

Volbeat

Helloween

Alice Cooper

Hardcore Superstar

Veldig mye tyder på det. Pyro skal hvertfall nedover.

Det er rett og slett en voldsom line-up Norway Rock har klart å skrape sammen i år. Kvinesdal er stedet for sterk og potent musikk i starten av juli. 10.-13. juli braker det hele løs. Og jammen skal ikke Pyro prøve å skape den riktige stemningen med litt god gammeldags dj-ing i ølteltet fredagen og lørdagen under festivalen.

Og med Alice Cooper, Turboneger, Soilwork, Helloween, Hardcore Superstar, Motörhead, We, Volbeat, Audrey Horne og flere på programmet tyder alt på at dette blir en fantastisk helg. Pyro er klar. Er du klar?