Karmøygeddon i Haugesund fikk en bra start med gårsdagens konserter, men det var først  når helgen kom publikum tok av.

Allerede da vi entret dørene på klubbscenen Jimmy Legs da første band Fear Theories ble gratulert av publikum for god innsats var det godt med folk i lokalet. Klokken var knapt passert 15, men Haugesund var tydelig klar for en lang dag med metalopplevelser. Og opplevelsesrikt ble det.

Alle bilder er tatt av Bård Heavy Nordvik. Les mer om torsdagens konserter her.

Sister Sin

Svenskene i Sister Sin tok stemningen opp i det lave taket på Jimmy Legs fra første sleazete tone. Ikke bare ser medlemmene ut som Mötley Crüe anno Girls, Girls, Girls, de høres også nøyaktig ut som samme bands debutalbum Too Fast For Love. Til tider så nært musikalsk at en kan synge gamle Mötley-låter (og noen Accept-låter…) oppå Sister Sins komposisjoner, men det gjør ingenting når Sister Sins Liv Jagrell på en effektiv måte planter et smil på oss alle. Taktfast støtte og et takknemlig band. God start på dagen.

Sahg

Bergenserne i Sahg kom direkte fra turné i utlandet sammen med Audrey Horne, og det preget nok Olavs stemme noe. Han slet noe voldsomt i låter som The Executioner Undead og Pyromancer, men reddet det hele inn med sin gode og etter hvert erfarne scenefremtoning. Resten av bandet leverte som alltid tradisjonell heavy metal av meget høy standard, og vi fikk også hørt den nye singelen Firechild pluss en tyvlyss på sangen Slip Of The Edge Of The Universe som begge dukker opp på ny plate i oktober. Jeg har sett Sahg mange ganger nå, men har aldri sett bandet få en slik tilbakemelding fra publikum. Stormende jubel og rørende symbiose mellom karene på scenen og alle som hadde løst billett. Og massiv banging foran scenen. Godt levert fra alle hold.

Grunnet Paradise Lost-intervju og behov for påfylling av mat hoppet jeg over Trollfest-konserten. Sikkert like greit siden blandingen av folk og metal aldri har vært min greie. Mer om det senere. Mye mer…

Djerv

Band og tilskuere hadde nå forflyttet seg til den langt større Byscenen, og det var ganske fullt da Djerv braste inn på scenen. Albumet Djerv ga ut for noen år siden kom seg aldri helt under huden min, men live er gruppen blant de bedre her i landet. Grunnen til det ligger kun i vokalist Agnetes alltid like severdige personlighet. Hun evner virkelig å få publikum på sin side med sine stadige bevegelser og positurer, og hun ser både skremmende og vakker ut med sitt kritthvite hår, ditto ansikt og tung svart sminke rundt øynene. Nå skal en ikke glemme at resten av Djerv backer henne på en god måte, men det er Agnete som er i fokus. Plusser jeg på at hun synger og skriker på en svært god måte er det ikke mer å trekke på konserten enn at Djerv trenger flere minneverdige låter som Headstone og Madman for at det skal bli skikkelig sving på sakene.

Grand Magus

Svenskene i Grand Magus har vært en Pyro-favoritt i mange år nå med sin tradisjonelle og supergode heavy metal. Her regjerer de gamle guder i Judas Priest og Manowar – pluss tordenguder og Odin – og det hele er så deilig at jeg blir stående hele konserten med hyttede never sammen med resten av den nesten fullsatte Byscenen. Grand Magus har blitt bedre for hver gang jeg har sett dem, og siden dette var tredje konsert jeg har bevitnet begynner de virkelig å imponere stort. Vokalist JB har grodd hår siden sist, og med fornyet prakt på topp svinger han seg gjennom moderne metalklassikere som Hammer Of The North, Sword Of The Ocean og Iron Will. Jeg gleder meg allerede til neste Grand Magus-konsert når de spiller på Bergenfest Loud i juni sammen med Immortal, Behemoth og Cult Of Luna.

Så langt en god rekke med kos. Og så….

Eluveitie

Folkmetal. Jeg har aldri skjønt det. Litt rart egentlig, siden jeg er stor fan av celtpunken som blander irsk folkemusikk og punk med Dropkick Murphys som det store bandet i sjangeren. Men metal + folk er et regnestykke jeg ikke har løst så langt. En løsning kom heller ikke i løpet av den timen Eluveitie fra Sveits fylte hele scenen med fløyter, gitarer, fele, bass, sekkepipe (med geitehodeskalle på!) og et instrument jeg ikke aner hva heter. En blanding av hard metal med små-growlete vokal og folkrock med vanlig vokal av en herre og en kvinne i front er det Eluveitie spiller, og den smekkfulle salen går fullstendig av hengslene. Folkefest og total galskap. Mens Pyros to utsendte sitter på galleriet med svære spørsmålstegn plantet i pannen. For uansett hvordan man snur og vender på den ser det idiotisk ut å bange med en fløyte. En suksessfull konsert, uten at jeg skjønner noe av musikken.

Paradise Lost

De mørke veteranene i Paradise Lost skulle få det vanskelig med å følge opp publikumsfrieriet til Eluveitie. Og der sveitserne var svært takknemlig for mottakelsen virket Paradise Lost-frontfigur Nick Holmes litt oppgitt og sur over responsen. Ikke at han hadde så stor grunn til det. Haugesund heiet på Paradise Lost, men den skikkelig gode stemningen kom ikke før mot slutten av et litt uinspirert sett. Da var det på tide å sette seg i taxien på vei mot en tidlig lørdag med en ny bunke gode artister på planen.

Flere bilder fra fredagens konserter finner du under. Heavy-Bård var frekt frempå med kameraet sitt hele veien!

Sister Sin:

Sahg:

Djerv:

Grand Magus:

Paradise Lost:

You want blood? You got it. Pyros trofaste følgesvenn, og mannen som elsker heavy mest i hele verden, enten heavyen er myk eller brutal, kalles Heavy-Bård. Han har en vakker oppsummering av året for deg.

Vi sier det for siste gang. Lever stemmen din i vår lytterkåring og bli med å bestemme hva som har vært aller best gjennom 2011. Aller siste ekspert-tips kommer fra den beste av de alle. Mannen som elsker tungrock mer enn sitt eget liv. Mannen som nyter både Europe og Treat, blandet med Atheist og Autopsy. Mannen som sluker alt som har med heavy å gjøre. Den enestående Heavy-Bård. Take it away:

Årets album:

Mastodon – The Hunter. Mastodon roer ned progressiviteten og vender snuten (artig formulering, jfr platecoveret) i retning sin egen klassiker Leviathan, med mer riffing og rett-på-sak-låter. Litt artig at alle de som la de økende innslag av prog-elementer til grunn for hvorfor de to forrige utgivelsene var så enormt bra også er meget begeistret for at prog-elementene på årets utgivelse var tonet ned.

Årets låt:

Whitesnake-Forevermore. Tittelkuttet fra Whitesnakes siste utgivelse er intet annet enn årets mest episke komposisjon. Det hjelper selvsagt at den er fremført av like episke Coverdale.

Årets konsert:

The Darkness på Norway Rock Festival. Justin Hawkins er et fyrverkeri av en frontfigur. Uangripelig synging og spilling toppet med britisk humor og uselvhøytidelighet understreker bare det åpenbare faktum: The Darkness har mange enormt gode låter som gjør seg enormt godt live.

Årets norske band:

Taake. Det måtte altså litt banjoklimpring til for at Taake endelig ble løftet opp og frem fra undergrunnen. Glem ikke at Taake har vært stabil leverandør av kvalitets-blackmetal i lang tid, og årets utgivelse bekrefter dette, uavhengig av banjo.

Heavy-Bård intervjuer Sahg. Egenproduserte bilder har nådd Pyro-bloggen!

En av mange grunner til at vi er svært glade for at Heavy-Bård har begynt å skrive for oss her på Pyrobloggen er at han kan operere et kamera. Dermed kan vi endelig produsere video-intervjuer med ujevne mellomrom. Først ut er selveste Sahg, som nylig slapp sin deilige plate Sahg III. Under årets Hole In The Sky-festival gjorde de en liten session for pressen i baren på Garage, og der var Heavy-Bård klar med kamera og spørsmål.

Sprett champagnen, Pyro har produsert egen video-sak. Og det blir ikke den siste. Ære være Heavy-Bård. Ære være Sahg. Ære være heavy metal.

Herlig frekt.

Herlig nyhet for alle brukere av Pyros nettside.

Heavy-Bård er nok kjent for mange Pyro-lyttere. Ikke bare har han hatt diverse egne spalter på Pyro, han har også vært med oss på turnè, på Hove-festivalen og på vårt 5-årsjubileum. I sommer var han også med å rapporterte hjem fra årets Norway Rock Festival. Heavy-Bård er Pyros tredje medlem, og vi er ekstremt glade for at han nå skal skrive saker om hardrock og metal for oss her på Pyronettet.

Asbjørn og jeg har ofte nok å gjøre med å lage Pyro på radio, og diverse andre radio- og tv-program, så en ekstra mann på laget gjør oss både sterkere og bedre rustet til å gi deg alt du trenger å vite om metalen. Hver dag. Hele uken. Gi mannen en kraftig applaus, og gled dere til mye moro på Pyronettet fremover. De første sakene fra Heavy-Bård dukker nok opp om noen uker.

Pyro på Norway Rock Festival dag 1.

Det regner. Det regner noe helt sinnsykt på Norway Rock Festival. Men alle tanker om våte klær og gjørmete underlag ble blåst vekk av en kraftsalve av et musikalsk program på åpningsdagen. Men la oss ta det hele i kronologisk rekkefølge.

Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen.

(må det urineres, så må det urineres, gjerne midt blant publikum)

Rammsund starter festivitasen med sin nynorske versjon av Rammstein, og klarer så smått å få liv i et noe hutrende publikum midt på dagen. Pyro så ikke nok til å felle noen dom over bandet, men de som har ankommet festivalområdet veiver med til den litt spinkle cover-musikken.

Mens Jørn Lande, eller Jorn om du vil, spilte måtte jeg reise på Hotell Utsikten for å intervjue Jay-Jay French i Twisted Sister, så da gir jeg henrykt ordet over til fenomenet Heavy-Bård som overvar konserten i sin helhet.

Jorn.
Mannen med Stemmen.
Stemmen med enorm S.

Forventningene kunne knapt vært større.
Desverre ble de ikke helt innfridd, og det beklages på det sterkeste. Lande synger med en stemme som ingen annen i landet, om ikke verden, kan måle seg med. Likevel blir det unødvendig langt mellom høydepunktene.
Set-listen består av for mange anonyme låter fra de siste utgivelsene, og det manglet favoritter som Starfire og Out To Every Nation. Uforståelig.  Stormcrow, Man of the Dark og opuset av en hyllest-låt, Song for Ronnie James Dio, ble låtene som toppet konserten.

Apropos Dio: Jorn viser hvordan man forvalter arven etter RJD som ingen annen. Tungt, seigt og vokalmessig perfekt.  Norges beste vokalist, sammen med monster-gitarduoen Moren/Myhre leverer  en flott dose tungrock, men klarer ikke å innfri mine enorme forventninger.

Heavy-Bård signing off. Totto back in rock-mode-business.

Dagens første virkelige god-stund kom med australske Airbourne, som med sin høyst tilbakeskuende form for hardrock fikk enorm dreis på begersvingingen blant publikum. Det gamle trikset med en vegg av Marshall-kabinett ser like bra ut i 2010 som da Motörhead gjorde det i hine hårde dager. Vokalist Joel O’ Keeffe løper fra side til side på scenen, av og til ut blant publikum, og skriker seg hes på gullkantete rocke-anthems som Chewin’ The Fat og Cheap Wine And Cheaper Women. Armene i været hos publikum, tommelen opp hos Pyro, og en perfekt tidlig start på en lang rockedag. Enkel rock er ofte den beste rock.

Der Airbourne er unge, virile og ernergiske, er Saxon gamle, sedate og legendariske. Og selv om forskjellen på de to bandene er stor, så leverer også Saxon varene. Ikke minst gjennom sin vidunderlige katalog av metal-hits som Heavy Metal Thunder, 747 (Strangers In The Night), Wheels Of Steel og Motorcycle Man. Men også nyere låter som Live To Rock glir fint inn i et trygt og godt sett. Saxon leverer fremdeles, selv om håret er grått og kroppen er rynkete. Live to rock, vettu. Ekte vare har ingen holdbarhetsdato.

Megadeth er definitivt et av verdens beste metal-band. Med sin tekniske thrash har de gledet Pyro helt siden starten, men Megadeth har også en tendens til å bli et band man heller lytter til i live-versjon enn et party-band. Det blir ofte stillestående og flatt, men på Norway Rock Festival starter konserten med et knippe svært gode låter som Head Crusher og In My Darkest Hour, før vi får en rekke låter fra prakt-albumet Rust In Peace. En Mustaine i hvit skjorte leverer sammen med Dave Ellefson en svært god åpning, og publikum responderer.

Litt ut i konserten beveger Megadeth seg utover 90-tallet i låt-valget, og Pyro faller litt ut av konsentrasjonen, før alt tar seg opp igjen mot slutten med en fiffig medley av gamle klassikere. Og når Dave Mustaine kjører i gang Mechanix, som jo er orginalen til Metallicas Four Horsemen, er alt såre vel. Godkjent pluss fra et band som ikke alltid leverer rent visuelt.

Så. Mine. Damer. Og. Herrer. Twisted. Motherfucking. Sister.

Et band som gjennom karriæren har fått et ufortjent rykte for å være et pop-metal band. Selvsagt grunnet suksessen og videoene til I Wanna Rock og We’re Not Gonna Take It. Mye hår og mye rosa rysjer. Men i 2010 har Twisted Sister gått tilbake til røttene, kastet sminkepungen og de villeste outfitene i veikanten, og fremstår som det harde rockebandet fra New Yorks tøffeste gater som de er.

Dee Snider og hans gjeng av orginalmedlemmer er kanskje ikke kjent her i Norge for sitt andre matriale utenom hitene, for publikum er litt tilbakeholdne, men fra starten med Come Out And Play, via tunge metal-låter som You Can’t Stop Rock And Roll, Stay Hungry, Captain Howdy, Shoot ‘Em Down fremstår Twisted Sister som intet mindre enn et helt uvirkelig bra band. Dee Snider er en av tidenes beste rocke-frontmenn og backingen fra resten av søstrene er høyst stødig og god. Dio-hyllest og fremførelse av en sterk versjon av Rainbow-låten Long Live Rock And Roll fikk Pyros lille gjeng til å miste helt forstanden, og da Dee Snider smører balladen The Price mot huden vår er det ikke et øye som er tørt. Mest fordi det fremdeles pøser ned, men følelsene er definitivt i et virrvarr.

(Totto og Heavy-Bård mister det på Long Live Rock And Roll)

Konserten ender med knalltunge Burn In Hell, allsang på I Wanna Rock, ektefølte takke-taler fra bandet til sitt norske publikum som de har spilt mye for de siste årene, og en kraftig versjon av hyllest-låten SMF (Sick Mother Fuckers) til fansen. Vi blir stående en stund for bare å se litt ut i luften. Vi hadde forventet en underholdende konsert. Men vi hadde ikke forventet en konsertopplevelse som det går ti-år mellom hver gang man får servert. En maktdemonstrasjon av en fremførelse av en platekatalog som fortjener langt mer respekt. Twisted Sister kan ikke toppes.

Fy faen i helvete så enormt jævla bra. Beklager språket på slutten der, men så bra var det altså.

Her er litt ekstra bilder for your pleasure:

Å komme hjem til kyllingvinger etter en hard festivaldag er perfekt!

Totto og Heavy-Bård diskuterer rock med Torgrim Øyre fra Dagbladet.

Megadeth i godt driv.

Alexi Laiho plukket låter, og Pyro ga deg blant annet nytt fra Megadeth. Sjekk listen her.

Shinedown-Sound Of Madness

Ripper Owens-Believe

Billy Talent-Devil On My Shoulder

Rancid-Damnation

Jaqueline-King’s Table

Propagandhi-Dear Coach’s Corner

Macalimb-Still Alive

Megadeth-Headcrusher

Ratt-Shame, Shame, Shame

Hatebreed-Escape

The Parlour Mob-Dead Wrong

Cauldron-Chained Up In Chains (Pyros sommerhit)

Tragedy-Call To Arms

Children Of Bodom-Blooddrunk

Guns N’ Roses-Nighttrain

Suicidal Tendencies-You Can’t Bring Me Down

Dimmu Borgir-Mourning Palace

Skid Row-Monkey Business

Lamb Of God-Redneck

In Flames-Cloud Connected

Poison-Fallen Angel

Children Of Bodom-Bodom Beach Terror

Finnene kommer. Hør etter.

Kveldens hovedgjest er ingen ringere enn Alexi Laiho, gitarist og vokalist i finske Children Of Bodom. Alexi får halvdelen av kveldens Pyro til rådighet for å plukke sine favoritter fra hardrock-historien. Det blir både mykt og amerikansk, og ikke minst norsk og kaldt. Sjekk ut Alexis favoritter, og selvsagt litt Bodom-rock, i kveldens andretime.

I førstetimen slipper vi nok en gang Heavy-Bård til. Direkte fra nedkjøling i badekaret gir han deg en ny kåt låt fra sitt rikholdige kåtskaps-arkiv. Du får også helt ny metal og gammel rock i en salig blanding, samt sjansen til å vinne den ferske platen til pønke-legendene i Rancid.

Frekt besøk av Marc Farrano fra Faith Circus, Heavy-Bård i badstu og Papa Roach-konkurranse var noen av bestanddelene i kveld. Her er låt-listen.

ZZ Top-Beer Drinkers And Hell Raisers

Sigh & Explode-Circle Performs Square

Tardy Brothers-Bring You Down

Papa Roach-Hollywood Whore

Metallica-My Apocalypse

Miksha-Forcefed Hate

Thin Lizzy-Massacre (live)

Scorpions-He’s A Woman She’s A Man

Faith No More-Zombie Eaters

Heaven & Hell-Eating The Cannibals

Chimaira-On Broken Glass

Faith Circus-Tried N’ True

Whitesnake-Lay Down Your Love

Slash’s Snakepit-Just Like Anything

TNT-Downhill Racer

Union-I Wanna Be

Mötley Crüe-Hammered

Badlands-High Wire

Yngwie Malmsteen-Rising Force

Faith Circus-Back On Love

Selveste Marc Farrano på Pyro i kveld.

I kveld blir det sterkhet. Marc Farrano er vokalist i det herlig melodiøse hardrock-bandet Faith Circus, som nå endelig er ute med sin debutplate. Marc var også hovedsanger i det bergenske koret på Det Store Korslaget på TV2, og prikket inn både låter fra Guns N’ Roses og Bon Jovi før koret på en ussel måte ble stemt ut av serien. Marc Farrano har plukket låter til en hel time, og listen er noe av det sterkeste vi har sett på lang tid. Gled deg.

Vi skal også i kveldens sending gi deg en ny knall-kåt låt fra Heavy-Bård, som i kveld har beveget seg fra sin vante plass i badekaret og rett inn i en erotisk badstu. Papa Roach-konkurranse og nye låter fra Heaven & Hell, Tardy Brothers og Miksha blir det også. Rock N’ Roll Ain’t Noise Pollution vettu.

Heavy-Bård koste seg i badekaret, og Nick fra 3 Inches Of Blood ga deg en vidunderlig time med rock.

Hele listen over kveldens låter her godtfolk:

Sepultura-Attitude

Scissorfight-Victory Over Horseshit

Kreator-Destroy What Destroys You

Queens Of The Stoneage-If You

Iron Maiden-The Clairvoyant

Dr. Living Dead!-Kindergarten Cop

Dragonforce-Heartbreak Armageddon

Hirax-Lightning Thunder

Poison-Talk Dirty To Me

W.A.S.P.-King Of Sodoma And Gomorrah

Civet-You Got It

Whitechapel-This Is Exile

3 Inches Of Blood-Night Marauders

Kiss-Love ‘Em Leave ‘Em

UFO-Only You Can Rock Me

The Who-Heaven And Hell (live)

Van Halen-I’m The One

Turbonegro-Good Head

Scorpions-Steamrock Fever

Rush-Anthem

Aerosmith-Same Old Song And Dance

3 Inches Of Blood-Axes Of Evil

Dette spilte vi i kveld gitt.

Pyro gikk i sistetimen gjennom noen av årets beste plater, og i førstetimen slapp vi blant annet til selveste Heavy-Bård. Fint det.

Backstreet Girls-Christmas Boogie

Disturbed-Criminal

Unearth-My Will Be Done

Girlschool-Don’t Talk To Me

Motörhead-Ace Of Spades (alternativ versjon)

Pixies-Planet Of Sound

Soulvenom-Kings Of The Nile

Sebastian Bach/Axl Rose-Stuck Inside

Helix-Gimme Gimme Good Lovin’

Billy Talent-Burn The Evidence

El Caco-Heat Heat

Keeper-Lost XXXmas

P.O.D.-Shine With Me

SSS-SK8 And Destroy

Whitesnake-Good To Be Bad

Buckcherry-Cream

Jorn-Lonely Are The Brave

Trivium-Throes Of Perdition

The Plight-Pull The Trigger

Gojira-Vacuity

We-That’s Why (You’re So Fine)

Slipknot-Sulfur

Black Stone Cherry-Please Come In

Glyder-Sweets

Cancer Bats-Hail Destroyer

Tommy fra Purified In Blood skriver om opplevelsen av å spille support for Slayer.

Dagen nærmet seg med stormskritt og jeg valgte å reise til Oslo et par dager i forveien. Folk som drikker kaller det forspiel. Jeg benyttet anledningen til å få hive innpå litt mer blekk på kroppen på Invictus Custom Tattooing. Før jeg ble stukket fikk jeg meg en deilig tur i Nordmarka for å lufte hodet og resten av skrotten. Episk tur det der.

De resterende i Purified in Blood kjørte fra Stavanger til Oslo på gamlemåten, og ankom sent søndag kveld. De var jævli klare for en bytur. Så fort de fikk strekke ut beina og kommet seg i horisontal posisjon innhenta kjøreturen dem og de dovnet til. Vi var så heldige å vinne en plass som supportband for selveste Slayer, bandet som har stått våre hjerter nærmest. Dette er stort for en gjeng brøleaper fra Stavanger. Ikke bare fikk vi se storheter som Slayer og Mastodon, men vi fikk spille support. Perfekt.

Vi ankom Spektrum ca. 13.00, og begynte med å loade utstyret. Timene gikk før vi fikk lov å sette opp utstyret vårt på scenen. Vi fikk beskjed om å holde oss på en plass til vi beskjed om noen annet. Det klarte vi ikke. Ved siden av scenen stod Brent fra Mastodon og gitartechen hans og så litt trøtte ut. De kviknet til da de så gitaren min, og plutselig hadde vi en ting gående om gitarer. Brent ville vise meg sin gitar som han nettopp fant igjen i Danmark etter den ble stjålet for 8 år siden. Han var stoka. Jeg var stoka. Det var visst ikke bare gitaren min de syns om, de likte tydeligvis kjæresten min Camilla også, noe hun etter min mening ble altfor glad for og tar opp ved enhver passende og upassende anledning.

Tiden mellom lydjsekk og “stagetime” var ikke lang. En gjeng kids og en gjeng eldre kids hadde samlet seg foran scenen og tok oss vel imot. Det var ikke et fullsatt Spektrum, men det var rått uansett. Kunne ikke høre plektrene mine falle i bakken når jeg kastet et par ut etter konserten, hvilket er et bra tegn. Productionsmanageren hadde gitt oss masse regler på hva vi ikke fikk gjøre; ingen spytting, ingen vannsøl, ingen føtter på monitor. En skulle tro det ikke var mulig å gjennomføre en konsert med slike regler ettersom en vanlig Purified konsert består av nettopp disse tingene. Men det gikk på hengende håret. Productionmanageren var bare ute og kjeftet på oss én gang. Ikke verst.

Amon Amarth spilte etter oss, og jeg hadde vel strengt tatt sett mer frem til en dusj i de fotballgarderobe-dusjene på backstage enn å se Vikingarna igjen. Dessuten virket de utrolig dølle der de gikk og sopet skjegget sitt i bakken på backstagen. Ikke så mye som en brøl fra garderoben deres. Lite vikingaktig. Mastodon var på som neste band, og jeg hadde gledet meg lenge. De er for tiden en trio ettersom gitarist Bill ble igjen i London grunnet sykdom. Brent forklarte meg at han spilte på gitarer med litt flere strenger enn normalt for å få mer trøkk ettersom det bare var én gitar på scenen nå. Syns det funket som faen. Melvins cover var siste sang og den ga virkelig hodet noe å gynge på. Helt rått. Må inrømme at Trivium ble litt neglisjert fra min side, men fikk sett siste låt og de kan det de holder på med. Det er bare at det de holder på med ikke treffer meg helt. Men for all del.

Så var det tid for Slayer. Kerry King la fra seg avisa på backstagen, og slengte på seg litt kjetting som dinglet fra buksa. Jeg hadde vært og “drøst” (Stavangerutrykk for løst snakk i god tone) litt med gitartechen til King tidligere på dagen, og var fornøyd med å få sjekke ut gitarene hans. Selv om hele Reign in Blood ble spilt i en eneste gallopp, virket ikke publikum storfonøyde av den grunn. Kanskje det hadde noe med lyden å gjøre..? En interessant observering fra min side var at Jeff Hannmann ved et tidspunkt lente seg mot trommeriseren mens King spilte solo. Han trodde kanskje ingen så han, ettersom spotlighten lynte mot King. Klandrer han ikke. Et pust i bakken er kanskje det som skal til for å klare å meie igjennom hele Reign in Blood. Bak hele gjengen hang en low-tech LED skjerm som så ut til å være leftovers fra en nedlagt 90-talls arkadehall. På denne skjermen hadde de mekka til masse kjekke skjermsparere som gikk under hele konserten. Veldig necro, som Heavy Bård passende sa i sin rapport fra samme turné.

Da kvelden var omme var den likevel ikke omme. Det ble en efterfest på et utested i Oslo. Kerry King var eneste representant fra Slayer. Mens crewet slafset i seg norske jenter, satt han i hjørnet og fiklet med iphonen sin. Litt nerdat. Alle i Mastodon (Utenom Bill såklart) var tilstede og det var god stemning. Vår svenske venn og ubrukelige trommetech Ulven var også med. Han, Anders og jeg drakk hylleblomstdrikk og Farris mens vi så alle bli mer og mer vindskeive i blikk og gange. Alltid like morsomt.

Etter mye lekeslossing utenfor uteplassen, bar det hjemover. Flesteparten hadde søkt ly hos kompisene våre på Invictus. Setter pris på det. Mye inntrykk fra denne dagen. Stor takk til juryen som ga oss sjansen til å rocke med gamlekara.

-Tommy Svela, Purified In Blood

(foto: Kåre Ivar Skjørestad)

Pyro følger Enslaved på tur i Europa fra innsiden, og reisebrevene fra Ivar blir bare bedre og bedre.

PYRO-BLOG 3: 23. november – Barcelona, Spain

Bloggen skrives av Ivar Bjørnson (gitar i Enslaved) med ymse gjestebloggere fra turen.

Da var vi i Paris og hadde unnagjort en liten haug med intervjuer. Ahhh, fransk logistikk – dette er jo et utømmelig tema vi var innom i forrige blogg(stikkord: taxi). Ja intervjuene ja. Det er noe helt spesielt med franske intervjuer; ikke alle, men de fleste: de har skrevet opp spørsmålene til punkt og prikke på engelsk og har båndopptaker. De leser opp spørsmålet og så svarer du. Høres jo egentlig ganske normalt ut, det eneste litt sære er at de er komplett uinteressert i hva du svarer. Du vet, litt som japanske fototurister: det er ikke opplevelsen der og da som er greien, men bildene etterpå. På samme vis er den franske journalisten interessert i å høre hvordan samtalen foreløp i etterkant. Det er unektelig litt spesielt å komme halvveis i en lengre filosofisk utgreiing, og om du da tar en litt for lang puste-/ tenkepause så blir det bare avbrutt med (fransk aksent: )”yes, ok. Next question: how you feel on pagan?”.

Vel, så var det signing-session på den locale metalpuben. Bra med folk som møtte opp egentlig – med tanke på at vår herlige franske promomann hadde annonsert seansen en halvtime før i form av ett A4 ark på døren til venuen noen hundre meter unna. Logistikk som forventet altså. Hva trengs så til en signeringssession? Folkene var der, og de hadde med ting de ville ha signert. Så da skulle promo-Kjell altså fikse noe å signere med. Ikke sjans. Til tross for at vi fikk bekreftet det flerfoldige ganger i forveien, ble det litt i overkant å ordne fem tusj-penner en tirsdag ettermiddag i Paris. Vel, vi fikk tak i én tusj fra en passerende tekniker (må jo bare elske crewet vårt altså) og så kunne vi sette i gang. Det tok sin tid med den ene tusjen, men hell i uhell så var jo også de oppmøtte franske og dermed logistisk akklimatisert. God stemning. Turen gikk til en restaurant borti gata for Enslaved gutta. Sånn rett før biffen ankom Heavy-Bård; mannen og legenden. I tekstmeldingen forut hadde vi forklart vår lokasjon med at vi var ”på restauranten rett over gaten fra Sexodrome”. Altså ikke særlig vanskelig for Bård å finne frem.

Kveldens konsert gikk sinnsykt bra; det pleier å gå bra i Paris, men denne kvelden var magi. Ok, vi kunne tenkt oss litt flere folk – men ble fortalt at i løpet av disse to ukene var Paris besøkt av Cradle of Filth/Gorgoroth, Opeth, Satyricon, Morbid Angel, Slipknot, Slayer, Heidenfest (pagan-festivalen vi var innom i blog 1), Finnish Fire festivalen og altså oss. Etter konserten ble det party igjen, og Heavy-Bård bidro sterkt til å dra opp stemningen til nye høyder. Kveldens seigeste kommentar var det muligens undertegnede som kom med i introduksjonen av Heavy-Bård til en fransk venn; ”This is Heavy-Bård. His name is Bård and he likes Heavy, that’s why we call him Heavy-Bård”. Tipper Frenchie syntes vi virket som en ordentlig kul gjeng. Vel, kvelden måtte jo ta slutt, og vi vinket farvel til monsieur Heavy og durte videre i natten.

(Enslaved, Audrey Horne, Krakow, og Heavy-Bård!, foto: Marius Løbø Fimland)

Så var turen kommet til Rennes, også i Frankrike. Enhver regel har unntak, og Rennes var turens franske opptur. Godt organisert, god kaffe og helt på klokken. Middagen besto av grønnsakssuppe, så laks med grønnsaker, en frekk hvilerett i form av ostefat og så til slutt sjokolade-fondant til dessert. Slik er mitt Frankrike! Konserten var kanon-bra (igjen, skal si vi er i støtet) for alle tre bandene, og mottagelsen var kongelig. Dere ser vel hvor dette leder hen: fest! Cognacen flommet og forbrødringen med the locals gikk så det grein. En av de lokale hadde med en ganske så fet overraskelse. Han drev et organisk mikrobryggeri og hadde laget en mindre kolleksjon av spesial Enslaved ”Vertebrae” øl i form av en spesialkomponert Red Ale, komplett med Enslaved-etikett og alt. Det ble anbefalt å innta ølet med crepes (fransk tynn pannekake), noe kompisen hans (som var kokk, for sikkerhets skyld) hadde laget for anledningen. Nakne damer er jo en ting, men fans som mekker øl og pannekaker er ikke til å kimse av det heller. I tillegg går det jo faktisk an å blogge om det sistnevnte.

Nå gikk turen til Lyon, hvor vi sist var med Keep of Kalessin i oktober 2007. Vel, her var logistikken tilbake for fullt. Middagsserveringen er muligens det seigeste jeg har opplevd (det vil si, denne rekorden slås litt seinere i denne blog’en, så gled eder). Ok, så middag klokken 19.00.Flottings. Et lite rom fungerer som cafeteria. Alle sitter seg ned og er klar på slaget 19.00. Da begynner gutta å finne frem frossen lasagne og setter i mikroen som viser ”20:00” på nedtellings-apparaturet. I mellomtiden får vi 20 kose oss med fire tomater og en halv mozzarella. Det vil si, før vi rekker å slå oss ned alle sammen kommer lokale lyd- og lysarbeidere og tar stolene og salaten – for sikkerhets skyld er de ganske sure fordi de synes vi har tatt litt mye av tomatene deres. Nok detaljer, for å summere: en time og et kvarter seinere har nesten alle fått servering – med unntak av de som mistet besinnelsen før vi kom så langt. Vel, giget gikk nå greit og vår gode venn Joel fra Geneve i Sveits var på plass med et avsindig utvalg delikatesser til bussen. Igjen et enormt ekte metal-hode som stiller opp for kunsten. Lærdommen er at skal du spille i Lyon, så få cash og kjøp din egen mat. Vi freste videre til Toulouse for det fjerde og siste Frankrike-showet.

(foto: Kåre Ivar Skjørestad)

Vel, annen-hver-dag-er-fin-i-Frankrike-regelen funket igjen: dagen på Havana Cafe i Toulouse var helt wonderful: bra mat, masse folk, og en god del drekka. Etter konserten var venuen tilholdssted for et såkalt ”eksotisk party”, med usannsynlig umoderne hip-hop og relativt moderne unge mennesker. Backstagen måtte vi gi fra oss til stripperne som skulle opptre seinere (så aldri noe til de for øvrig), så det ble ut og blande seg klubben. Uten å nevne navn var det vel enkelte som erfarte at enormt drita metal-nordmenn med uvasket konsert-hår ikke var helt chic hos franske hip-hop berter. Kveldens vinner ble Ice Dale som prøvde å gjennomføre en samtale med en spansktalende publikummer ved hjelp av de fire ordene han kunne: ”mi casa, su casa”. Hadde han tatt med et ord til eller to hadde det kanskje gitt noe mening. Uansett hva som ble sagt svarte en knestående Ice Dale ”mi casa, su casa”. Ubetalelig. Herbrand Larsen (keyboards & vokal Enslaved) var den som glei best inn, men så er jo han eneste i stammen med bling-faktor over 0. Etter å ha klart å rive Ice Dale inn i bussen og lagt Frode var vi ferdig med Frankrike. Så da skulle resterende logistikk være en dans på roser. De av oss som har vært ute før visste at selve monsteret var next up; Spania. Ai caramba!

Første Spania stopp var i går, lørdag i Madrid. Først kommer vi til klubben og skal parkere. Bussen er 14 meter + stor henger og spanjolene har ordnet til 8 meter parkeringsplass. Når vi spør hvordan i ******* de har tenkt å få til det, viser de med nette håndbevegelser og mumling på spansk. Til slutt går de med på at det ikke er mulig, og etter at tourmanager i svært tydelige ordelag fikk forklart at bussen faktisk måtte parkeres for å kunne gjøre konsert klarte de motvillig å ordne noe greier i andre enden av byen. Så nå var ikke det noen mulighet til å henge på bussen denne dagen. Men, men – på den andre siden hadde vi jo verdens minste og kaldeste backstage for alle 18 mann å kose oss i de neste 12 timene. Forbannade tøyseland altså, slår ikke feil. Middag klokken 20.00. Joda, supert det. 21.45 kom den (et godt stykke uti Audrey Horne sitt sett). Har vel egentlig aldri sett en rider bli så utrolig lite oppfylt som denne dagen. Etter 12 timer med å jage rundt etter folk som lyger om hva som helst for å slippe å gå en ekstra meter, var de fleste klare til å bare gi opp, så det ble en ekstremt rolig kveld med film i begge etasjer. Kjetil Greve (trommer Audrey Horne) pådro seg for øvrig et stygt kutt i hånda under utlast, men det ser ut til at det går greit.

I skrivende stund står vi parkert i Barcelona. Det vil si, klubben har fucket opp parkeringen utenfor klubben. Selvfølgelig. Men publikum er bra her (glemte å nevne at de var mange og bra i går Madrid), og det er det som teller. Så selv om det er søndag, er dette slutten på denne ukas blogg. For i morgen er det hvile og fridag. For å komme gjennom siste dag i logistikkens dypeste avgrunner må nok et gammalt turne-skinn ty til en drink eller to. Og så må det jo feires at retningen er ”et annet sted” etter konserten. Så får vi håpe at jeg husker rett; at Italia er mer enn bare enormt god kaffe og skinke!
-Ivar

Heavy-Bård rapporterer fra Paris. Korrespondent-style.

“-Paris is burning…” synger Dokken så dramatisk. Dramatisk ble det også for undertegnede da Slayer og Unholy Alliance III-sirkuset skulle oppleves i Paris forrige tirsdag.

Kvelden begynte riktig så trivelig med øl og Jäger på den lokale puben. Selv om musikken som ble servert ikke var av den tyngre sorten, og mest preget av gammel Elton John, så var forfriskningene så gode at avreise til konsertarenaen ble utsatt. Jeg overbeviste meg selv at jeg kunne klare meg uten det lokale oppvarmingsbandet, samt Amon Amarth, og stille med friske ører og godt humør da mektige Mastodon startet sitt show.

Dramatikken var til å ta og føle på da jeg etter nesten 40 min på metrosystemet, på vei til Le Zenith, skjønte at tiden var i ferd med å løpe fra meg. Da jeg endelig nådde metrostasjonen, viste det seg at det gjenstod ti minutters gange (som ble til nesten 20 min, siden jeg gikk feil). I det jeg ga fra meg billetten i døren, hører jeg et voldsomt publikumsbrøl. Jeg hører også Mastodon…..som pent takker for seg. Skandalen var et faktum. Min noe “løse” reiseplanlegging lot seg ikke kombinere med en presis og effektivt konsertavvikling. Der stod jeg (som en kuk, som Bjørn Sundquist ville sagt det), i Paris, og måtte spise i meg at jeg nettopp hadde gått glipp av tiårets (kanskje) viktigste metalband.

(Heavy-Bård får se en flott change-over mellom Mastodon og Trivium)

Det ble snarere til at jeg drakk det i meg, takket være et godt serveringstilbud, og mens scenen ble gjort klar til Trivium, fant jeg meg et konfortabelt sete et stykke opp på tribunen. For en som hørte Trivium for første gang for en drøy måned siden, på cden som fulgte med oktoberutgaven av Classic Rock Magasin, så var ikke forventningene særlig store. Til det var bandet og deres materiale for ukjent for en eldre herre som meg selv.
Likevel gjorde de unge amerikanerene en god og profesjonelt gjennomført opptreden. Det var tydelig at Trivium stortrivdes på den store scenen, og leverte kontant metal med høy energi. Fansen var storfornøyd etter responsen å dømme, men for min egen del ble det en transportetappe mot Slayer.

Umiddelbart etter at Trivium gikk av scenen, ble det i lysriggen hengt opp et stort, hvitt sceneteppe. Det skulle ikke røpes hva som foregikk (bokstavlig talt) i kulissene. Etter kveldens lengste change-over og endeløs hoiing og taktfast “Sley-ørr”-roping fra den franske fansen, var det endelig klart for John, Paul, George and Ringo. (Les Tom, Jeff, Kerry og Dave). Det braket løs med en låt fra Christ Illusion, umiddelbart fulgt opp av “War Ensemble”. Endelig begynte undertegnede å få valuta for (inngangs)pengene. Videre ble det servert låter fra alle platene utenom Diabolus in Musica og Show no Mercy, samt den helt ferske låten “Psycopathy Red”. Uten å røpe hele set-listen, kan jeg si så mye at Reign in Blood-entusiaster fikk en meget flott kveld.

Slayer leverte et spillemessig helstøpt show, på sedvanlig vis fritt for unødvendige fakter og tørrprat.
Det oppsiktsvekkende denne kvelden var en enorm storskjerm som fungerte som backdrop. Ikke en vanlig storskjerm, slik man er vant med fra arenakonserter, men en diode-skjerm med sjarmerende dårlig oppløsning. Ikke ulikt slik TV-spill så ut før C 64. På denne “skjermen” snurret Slayer-logoen i forskjellige varianter, samt en del videosnutter og effekter mens låtene ble fremført. Dette var både uvant, og strengt tatt litt unødvendig. Samtidig er det litt artig at når Slayer først skal gjøre multimedia, så gjør de det necro-style.

For Pyro, i Paris, Heavy-Bård.

(Heavy-Bård, fornøyd og typete, utenfor Le Zenith)

The brothers are back in town…

Det er så deilig at brødrene Cavalera har funnet tilbake til familieidyllen. Det skar seg veldig mellom Igor (eller Iggor som han nå kaller seg) og Max da Sepultura splittet på 90-tallet, og det tok drøyt mange år før de spilte i samme band igjen. Men en av de gledeligste utgivelsene i år er Cavalera Conspiracys plate Inflikted. Vi besøkte Max og Iggor i bandbussen backstage på årets Hove-festival, og fikk brødrene til å plukke sine favorittlåter innen rocken. Det blir hardt, det blir viktig og det blir bra.

Vi slipper deg også inn i Heavy-Bårds innerste følelser der han ligger naken i badekaret og forteller om de kåteste sangene i rocken. Vi gir vekk den nye dvd-en til Lamb Of God. Og vi gir deg den nyeste musikken fra hardrockens ville verden. Denne uken vil det si litt Metallica, litt Black Stone Cherry og muligens litt Extreme. Intet mindre.

Faith Circus endelig på gang. Heavy-Bård blir stjerne.

Heavy-Bård er vår trofaste kumpan i Pyro. Enten han blir dynket i blod, smørt inn med babyolje, eller leverer sprengkåte låter på radioen. Men nå skal han bli stjerne også i musikkens verden. Bandet Faith Circus gir nemlig ut debutplate i september. Og jammen gjemmer ikke Heavy-Bård seg helt bakerst på scenen der. Knallmyk rock og sterke mennesker. Dette må gå bra. Sjekk musikken på bandets Myspace-side. Og sjekk det flotte coveret!

Heavy-Bård var med. Og dette ble spilt i kveld.

Hellsongs plukket favoritter i andretimen, vi ga vekk den nye platen til Keep Of Kalessin, og Heavy-Bård kåtet deg opp i badekaret. Fin sending, synes vi. Dette spilte vi:

Metallica-Motorbreath

Terror-Crush What’s Weak

Pennywise-One Reason

Keep Of Kalessin-A New Empires Birth

Jimi Hendrix-Wild Thing (live)

The Plight-Pull The Trigger

Korn-Haze

Bullet Boys-Smooth Up In Ya

Saxon-Motorcycle Man

Torche-Grenades

Motörhead-Doctor Rock

The Barrels-Ain’t That Good

International Superheroes Of Hardcore-Screamo Gotta Go

Hellsongs-Seek And Destroy

Guns N’ Roses-Paradise City

At The Gates-Blinded By Fear

AC/DC-Highway To Hell

Slayer-Raining Blood

Rage Against The Machine-Killing In The Name (live)

Twisted Sister-We’re Not Gonna Take It

Judas Priest-Painkiller

Iron Maiden-The Trooper (live)

Thin Lizzy-Dancing In The Moonlight (live)

Entombed-Hollowman

Svenske Hellsongs er hovedgjester i kveldens Pyro, men vi har et par ess til i ermet.

Hellsongs gjør nedstrippete og nydelige cover-versjoner av metalens klassikere. Du har sikkert hørt bandets akustiske låter på Pyro tidligere, men i dag har Hellsongs fått i oppdrag å plukke sine absolutte favoritter fra rockehistorien. Vi kan love at andretimen i kveld blir en eneste lang hitparade.

Vi har også frekke ting å by på i førstetimen. Heavy-Bård marinerer både seg selv og deg i badekaret med en ultrafrekk kåtskaps-kåt, vi gir vekk signerte eksemplarer av den nye platen til Keep Of Kalessin, vi avslører hva som blir årets sommerhit på Pyro, og vi spiller musikk fra proletarer som Motörhead, Pennywise og Metallica. Stor stas. Stor rock.

Mer om Hellsongs kan du lese på bandets nettside.

Her er forresten Hellsongs fra Pyros 5-års jubileum i fjor. Vakkert.

Ny sending. Nye muligheter. For oss og for dere. Plenty med god rock loves uansett.

Hva skal vi så ta oss til i kveld? Skal vi se her. To medlemmer fra Dillinger Escape Plan skal plukke favorittlåter for deg, og det kommer til å bli hardt, mykt, nydelig og ekkelt. Vi skal også gi vekk den nyeste platen til Children Of Bodom som de har kalt for Blooddrunk. Heavy-Bård ligger fremdeles i badekaret og kåter seg opp med myk heavy, og musikken blir blant annet besørget av Judas Priest, Killswitch Engage og Europe. Skrev jeg nyss det? Skal vi spille Europe i kveld? Svært deilig og riktig.