Guns N’ Roses gjorde en såkalt residency i Las Vegas i fjor, de spilte altså flere konserter på rad samme sted, og nå skal resultatet ut på dvd i 3d kalt Appetite For Democracy. Forhåpentlig låter resten av konserten litt bedre enn Paradise City. Mystisk valg som teaser av utgivelsen, om det faktisk er en offisiell trailer da. Ser slik ut. Axl er ute på sykkeltur vokalt. Selv om han ikke har sykkelshorts. Kjenner at det er på tide å dra frem Chinese Democracy frem fra hyllen og se hvordan den låter i 2013.

Sjekk når han snakker med den største selvfølgelighet og overbevisning om at det alltid er noen eller sin egen feil at han kommer for sent på scenen, og at det har vært slik siden 1991 pga den onde manageren hans. Det klør i hodet mitt hvorfor Eddie Trunk ikke tar med oppfølgingsspørsmålet “Ja, men alle andre som er på turné klarer å komme seg på scenen til riktig tid, slik at fansen kan komme seg hjem i tide og ha den hyggelige kvelden de har betatl for?” Og den evige hyllesten Eddie Trunk leverer som start på spørsmålene er baaaare irriterende.

Anyways, jeg skal ikke rante for mye, folk vet vel etter hvert at jeg synes Axl Rose er en oppblåst, pompøs, selvrettferdig fyr som behandler fans som dritt. Se intervjuet selv, det er ganske fascinerende.

PS1: Funny den historien med det som skulle være originale coveret på Appetite, Challenger-eksplosjonen. Den har jeg ikke hørt før, artig.

PS2: Intervjuet er gjort kl 0530 på morgenen. GNR begynte konserten i Miami ved midnatt, to timer etter supportbandet Buckcherry var ferdig.

Axl Rose viser nok en gang sine vakre kvaliteter som menneske. Nå i Argentina, der en kar får passet sitt påskrevet. Hvorfor? Ja, si det. Det ser ut som det er en fyr i entouragen til Axl som kommer i skade for å være i nærheten når Hans Kongelige Tjukkas skal ut av bilen og inn på flyplassen. Priceless.

Mitt favorittmedlem i Guns N’ Roses var alltid Duff. Nå kommer han med bok om livet sitt. Sjekk eller last ned første del av boken her.

Hva skulle de spilt, og hvem skulle vært med? Kom gjerne med innspill. I demokratiets ånd.

Jeg hadde en voldsom drøm i helgen. En forrykende drøm. Ikke bare føltes drømmen som virkelighet, jeg husket den også da jeg våknet. Det skjer ikke ofte. Men sterke inntrykk forblir gjerne i kroppen?

Uansett. Jeg drømte at jeg var i England, på Reading-festivalen, og grunnen var at Guns N’ Roses skulle spille gjenforeningskonsert. Stemningen var til å ta og føle på, folk var pumpet up to the max, og jeg var nervøs på bandets vegne. Der slo jeg øynene opp, så de kom aldri på scenen i drømmen (omtrent som i virkeligheten bada-pisj). Men hva om drømmen blir virkelighet?

Jeg var voldsomt opphengt i Guns N’ Roses på slutten av 80-tallet etter at jeg først leste om bandet i det amerikanske bladet Hit Parader. De så enormt tøffe ut, som en litt hardere versjon av Mötley Crüe, og det var akkurat det de var da jeg endelig fikk tak i debut-LPen på import noen uker senere. GN’R ble raskt favorittbandet mitt (sånn utenom Kiss da), og jeg fulgte dem ganske tett helt til de brøt opp litt utpå 90-tallet. Som sagt virket stemningen og følelsene i drømmen veldig reelle, og etter at jeg hadde fått i meg en kraftig frokost (egg og bacon, må vite) funderte hjernen videre på dette med gjenforening av bandet vi kalte Gunsen.

For vil en gjenforening noen gang inntreffe? Axl har sine egne ting på gang, det samme har Slash og Duff, mens Izzy vel forholder seg ganske rolig, og Adler stadig maser om hvor stilig det hadde vært med en ny tur med gamlebandet. Og ikke minst; ønsker vi en gjenforening? Vel hadde det vært enormt stilig (forhåpentlig), men vi aner vel alle at det hadde endt i en tornado av dårlig stemning og skittkasting. Er det kanskje bedre å beholde minnene fra dengangda?

Men sett nå at nyheten plutselig kom. Guns N’ Roses på verdensturne. Stopp pressen!

Hva skulle de da spilt? Hele førstealbumet eller en gigantisk best-of-kavalkade? Noe fra Chinese Democracy? Noe fra solo-platene?

Hvem skulle vært med? Ønsker vi oss orginalbesetningen fra Appetite For Destruction? Eller Use Your Illusion-besetningen? Og hva med Dizzy?

Hvem skulle vært supportband? Jeg går for Faster Pussycat og Cinderella, for nostalgiens del… Men hvem ville du hatt med?

Hvor skulle de spilt om de kom til Norge? Innendørs, utendørs?

Hva er dine drømmer og tanker omkring temaet? Og ønsker vi oss egentlig dette?

På Guns N’ Roses sin konsert på O2 Arena torsdag dukket plutselig Duff McKagan opp. Han gjestet med bass på You Could Be Mine, med gitar på Nice Boys og Knocking On Heavens Door og med tamburin på Patience. Dette kommer i tillegg til Steven Adlers stadige bønner om en GN’R-gjenforening i pressen, så da er det vel bare Izzy og Slash som må overtales?

Arve Nytun har alltid fulgt nøye med på hva Axl driver med og hva vi skriver om ham (sjekk for eksempel denne diskusjonen om Chinese Democracy), og her får du hans forventninger til kveldens konsert. Eksklusivt for Pyro, selvsagt:

Mine forventningar til Guns N Roses
av Arve Nytun

Eg har våre fan av Guns N’ Roses sidan musikkinteressa tok meg i 6-7 års alderen, då Use Your Illusion-albuma kom i 1991. På dette tidspunktet var Axl og Duff verdens kuleste musikere. Dette antageligvis for at dei stod for vokalinnslag saman med Izzy. Eg lærte meg raskt å sette pris på Izzy då eg vart noko eldre, og forstod kor viktig brikke han hadde spelt i låtskrivinga i Guns N’ Roses.

Det skal seiast at ventetida på Chinese Democracy var lang fra 1994 til 2008, men eg var alltid fast bestemt på vente på denne plata, da fraværet av Axls si stemme fra musikken skapte eit sakn i musikkverdenen. Da hjula begynte å rulle med enkelte konsertar i 2000-2002 perioden var dette umåtleige spennandes tider, og først i 2006 skulle eg bli vitne til mine fyrste konsertar med bandet. Eg var alltid 100 prosent oppdatert på besetninga i Guns N’ Roses, og sette meg inn i musikaranes historie innan tidligare band og prosjekter. Ofte vart eg svært overraska da eg såg at mange av dei nye medlemmane hadde relasjonar til andre band eg hørte på frå før, Tool, A Perfect Circle, Nine Inch Nails etc.

Mine forventningar til konserten i kveld er store, og eg gledar meg vel so mykje til dei nye sangane som dei gamle klassikarane. Eg er fullt inneforstått med at bandet kan komme seint på scena, dette er noko som Guns N Roses har gjort sidan starten, og for min del gir det berre ekstra spenning og hjartemassasje. Spelar det eigentleg nokon rolle?
Dette er rock’n’roll. For meg er det viktig at dei nostalgiske følelsane ikkje tek overhand for interessa for det nye materiale. Guns N’ Roses er eit innovativt band som tek sjansar for å utvikle musikken. Sjølvsagt er det greit å ikkje like alt, men eg sett pris på objektive diskusjonar om musikken, og ikkje alltid det fokus på myter og situasjoner rundt. Eg gledar meg vanvittig til konserten og ikkje minst til å sjå kva bandet gjer i framtida.

Kos dykk alle på konsert, og når dykk stend i spektrum og begynner å bli utolmodige, trøst dykk med det mannen sjølv seier: just a little patience.

Axl rocker Ukraina, Slash kjører seg opp med en discoklassiker. Hvem vinner?

De gamle bandkompisene Axl Rose og Slash har ikke så mye pent å si om hverandre, men begge to er fremdeles giganter i rockehistorien. Mest fordi begge bidro til Appetite For Destruction, Lies og Use Your Illusion-duoen, men også fordi de er flinke til å vise sin evige kjærlighet til musikk.

Det har ført til at de har gjort en rekke gjesteopptredenes, og her har vi to av de beste. Det interessante her er at de hver for seg har ganske lik entré når de overraskende dukker opp på scenen med henholdsvis Elton John/Queen og Chic.

Men spørsmålet er, hvem leverer mest episk entré? Deeeeebatt!

Først ser vi et av mine favorittklipp fra internett gjennom tidene, nemlig Axl på besøk hos Elton John i Ukraina, med Queen på scenen. Jeg anbefaler deg å se hele videoen, men om du absolutt vil ha et hint om Axl-time, så skipper du til 03:00 og ser derfra.

Så er det Slash og disco/funk-legendene Chic med den eviggrønne dansegulvslageren Le Freak. Slash viser at han kan både rock og funk her, og om du er i spolehumør så starter du på 02:40.

Det er ti år siden Slash slapp sin forrige soloplate. Nå har han med seg gjester fra Motörhead og Black Eyed Peas pluss pluss. Pyro dissekerer albumet, låt for låt.

Få artister skaper så høye bølger på internetthavet som de fem originalmedlemmene i Guns N Roses. Steven Adler som drar på rehab med TV-team på slep, Axl Rose med sine barnslige og sutrende forsinkelser og utbrudd, og selvsagt mannen med hatten og krøllene: SLASH.

I oppkjøringen mot slippet av dette soloalbumet (som noen mener er hans første ordentlige soloalbum, men fuck det: vi regner Slash´s Snakepit som soloplater) har ryktebørsen gått mer glohet enn en crackpipe i de mørke bakgatene rundt Sunset Strip. Skal hun geiten fra Black Eyed Peas virkelig synge Paradise City? (Ja, men bare på bonusutgaven som slippes i Japan og i Classic Rock-utgaven) Blir det gjenforening av GNR med Appetite-besetningen? (Nei, tviler på det) Skal Ozzy være med på platen? (Ja!) Kommer virkelig Slash til Kristiansand? (Ja, han gjorde jo det) Har Axl bannlyst Slash-merch på GNR-gig? (Nei, tror dette bare var et rykte) Spilte ikke Slash på Michael Jackson-låten Black Or White likevel? (Visstnok ikke, han sier selv han bare var med i musikkvideoen) og så videre etc og så videre.

Men nå er det nok av alle disse ryktene, for på tirsdag 6. april slippes omsider albumet, som er oppkalt etter legenden selv. Nok dill, mer plateprat: Pyro går gjennom Slash-platen. Låt. For. Låt.

(Et lite PS før vi begynner: vi håper selvsagt at du sier din mening i kommentarfeltet under. Du kan streame hele platen fra denne linken. Kjøøøøøøør debatt.)

Ghost (feat. Ian Astbury & Izzy Stradlin)
— Soloplaten til Slash åpner på aller beste vis. Et sprekt, sprudlende riff som jobbes frem av Slash og Izzy Slash setter classic i classic rock, og med Ian Astbury på vokal er dette rockeperfeksjon. Det er så man får lyst å selge alt man eier, dra til USA, og bare drive rockeradio døgnet rundt. Eventuelt kjøpe en svart Mustang Convertible, og cruise rundt landet til lyden av låter som Ghost.

Crucify the Dead (feat. Ozzy Osbourne)
— Det fortsetter bra med Ozzy Osbourne på vokal på Crucify The Dead. Selv gikk jeg glipp av Slash-avslutningen på Quart i fjor, der Ozzy selv dukket opp, men alle rapporter sier at gamlefar leverte som en tenåring. Her på Crucify The Dead er det nok trikset og fikset i studio, men det betyr ingenting. Låten begynner som en klassisk Ozzy-ballade (tenk Fire In The Sky, Killer Of Giants), før refrenget slår inn med flerrende Slash-gitar og fistpumpin´ rytmeseksjon. Flott låt, og ganske annerledes fra åpningssporet.

Beautiful Dangerous (feat. Fergie)
— Det var nok hardt å svelge for de strengeste talibanrockerne, men godeste Fergie fra Black Eyed Peas gjorde en – bokstavelig talt – god figur da hun rocket Quart-festivalen inn i solnedgangen sammen med Slash i fjor. BEP-vokkisen jokket og gned seg rundtom på scenen som en perserkatt med løpetid, og viste en stemmeprakt som kler deilig rock. I tillegg hadde Fergie tre låter på 1. plass i USA fra sin solodebut, og tre 1. plasser i samme land fra seneste Black Eyed Peas-albumet, og slik suksess kommer alltid fra talent. Så forventningene til hennes deltakelse var faktisk skyhøye. Men akk så skuffende Beautiful Dangerous er. Kompet er kjedelig og retningsløst, og gjør ikke noe annet enn å bygge under den liksomtøffe vokalen. Det høres ut som Disturbed som covrer Alannah Myles sin Black Velvet vel over midnatt på en bar hvor publikum er mer opptatt av å spise spareribs enn å se på bandet. For å løfte humøret bør du sjekke Fergies versjon av Heart-bangeren Barracuda.

Promise (feat. Chris Cornell)
— Jasså, du vil spille rock igjen, Chris? Sist vi så deg knuste du en gitar og laget råtten R&B med Timbaland på Scream-albumet, men det var kanskje ikke så moro når ingen var interessert i det nye karrierevalget? Promise er en kjedelig rockelåt som kunne vært på det andre soloalbumet til Chris Cornell, det med You Know My Name. Traust, trist og trøstesløst. Jo raskere Soundgarden er tilbake, jo bedre.

By the Sword (feat. Andrew Stockdale)
— Nå begynner et mønster å vise seg på albumet. Dette er ikke et Slash-soloalbum med gjestevokalister, det er Slash som lager låter som passer vokalistene. By The Sword kunne vært på det seneste Wolfmother-albumet, Cosmic Egg. Og når vi ser tilbake på de fire første låtene, kunne de – med unntak av Fergie – vært på de respektive artistenes egne album. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men det gjør at albumet høres mer ut som filmmusikk, samlealbum eller noe lignende enn et Slash-produkt. By The Sword låter for øvrig fett, som om drager og dronninger og trollmenn hadde tatt over Sunset Strip, og det minner meg om at jeg enda en gang må finne frem Cosmic Egg og spille det brutalt høyt hjemme når kona er ute av huset. Kanskje invitere Krisvaag på en helaften med Zeppelin, Clutch og Wolfmother? Hm, memo to self.

Gotten (feat. Adam Levine)
— En annen kar som ofte får kjørt stemmebåndene på anlegget her hjemme, er Adam Levine. Jeg har alltid vært svak for Maroon 5, helt siden balladen She Will Be Loved dukket opp for en del år siden. Må finne fram de to platene deres. Enkel, vakker popmusikk, og det er også det vi får på Gotten. Grei gjennomkjøring fra både Slash og Levine. Kan bli P4-hit, og bør få en stor omfavnelse av nattefavorittkanalen Klem FM.

Doctor Alibi (feat. Lemmy)
— Jaja, klart Lemmy måtte være med. Bare tittelen Doctor Alibi låter som en klassisk Lemmy-fanfare, og det er da også det vi får. Men selv om låten er en rett-fram rockesak som fungerer, tar jeg meg i å tenke at Lemmy-deltakelsen på Probot-albumet var to hakk bedre. Der Doctor Alibi står til en highfive med middels intensitet, var Shake Your Blood en bodyslam man gjør etter touchdown i en Super Bowl.

Watch This (feat. Dave Grohl & Duff McKagan)
— Angående Dave Grohl, så måtte han dukke opp her også. Watch This er en tung, instrumental sak hvor Slash får vist seg fram. Funker.

I Hold On (feat. Kid Rock)
— Ikke misforstå, jeg elsker Kid Rock, men her blir han litt anonym. Greit levert sørstatsrock, kan vi håpe at denne vokser? Hadde forventet litt mer American Bad Ass fra Mr Rock.

Nothing to Say (feat. M. Shadows)
— Aaah, endelig får vi høre hvordan Slash høres ut med en ung, sprek metalvokalist. M.Shadows fra Avenged Sevenfold gjør som vanlig en frekk Axl Rose-imitasjon, og Slash gjør gnistrende rytmegitarer slik vi aldri har hørt ham før. Denne låten kunne vært på et av de to seneste A7X-albumene, og jeg blir ikke overrasket om Slash dukker opp som gjest på deres kommende album. Som med alt annet på dette albumet låter det mer som gjestevokalistens band enn som en Slash-låt, men når det er så gode låter i bunn får det bare være.

Starlight (feat. Myles Kennedy)
— Myles Kennedy var i ferd med å erstatte Robert Plant i Led Zeppelin, men har måttet nøye seg med en gjesteplass på slutten av Slash-albumet. Denne balladen er fin, men Pyro-redaksjonen kunne tenkt seg å høre Myles bring the rock med Slash også. De tyngste, mest rocka låtene på de to Alter Bridge-albumene Myles Kennedy synger på er klassiske greier. Sjekk ut det, om du ikke kjenner karen fra før. Myles Kennedy skal for øvrig være sjefsvokalist når Slash skal ut på turné for å pushe dette albumet.

Saint is a Sinner Too (feat. Rocco DeLuca)
— Wikipedia-historien om Rocco DeLuca er ganske morsom, der kommer det blant annet frem at bluesvokalisten DeLuca sitt band er signert til et selskap som er deleid av Kiefer Sutherland. På Saint Is A Sinner Too gir han følsom og grei balladevokal.

We’re All Gonna Die (feat. Iggy Pop)
— Jeg husker godt da Slash dukket opp på Brick By Brick-platen til Iggy Pop, og la tyngde til jenteklassikeren Pussy Power. Her gjengjeldes tjenesten, og sammen med Ghost, Nothing To Say og Ozzy-sporet er dette et klart høydepunkt.

Bonus: Jeg traff His Slashness i Amsterdam nylig, her ser du et klipp derfra:

Verden går i sirkel, og Duff McKagan er ny bassist i Jane’s Addiction.

Ryktene har gått i lang tid, men nå er det altså bekreftet at Duff McKagan fra Velvet Revolver og Duff McKagans Loaded skal erstatte Eric Avery som ny bassist i Jane’s Addiction. Og for meg personlig er dette et voldsomt flashback til slutten av 80-tallet ettersom Jane’s Addiction og Guns N’ Roses var mine to favorittband på den tiden.

Jane’s Addiction stod for den litt nymotens hardrocken med sin gigantiske Nothing’s Shocking-plate, mens Guns N’ Roses var de slemme guttene i samme by. Nemlig Los Angeles. Og favoritten min i GN’R var alltid den litt punkete Seattle-typen Duff. Dermed altså en perfekt blanding når Eric Avery diverre måtte ut av Jane’s Addiction. Ikke lenge etter at han ble med i bandet igjen etter mange år som eneste orginalmedlem som ikke ville være med. Nuvel. Når man ikke kan få orginalbesetningen på ny plate, så nøyer jeg meg gjerne med Duff på bass. Og plate er de visstnok i gang med å lage. Alle hjerter gleder seg?

Her er Pyros definitive guide til rockebøkene der ute.

Denne artikkelen postet vi i vår, men siden julen er like rundt hjørnet, så kan kanskje dette være en god guide til hva som havner på ønskelisten din?

Man blir kanskje ikke mye smartere av å lese et tonn med bøker om rock, men moro er det. Veldig moro. Her er Pyros guide i jungelen av sider som drypper av riff, rus og råning

Men det er ikke bare vi som skal si vår mening. Her vil vi gjerne ha alle brukere av Pyronett på banen. Både til å kommentere våre meninger, og ikke minst posting av bøker vi har oversett. Gi oss og andre info om dine favoritter og bomkjøp.

Anthony Bozza/Slash – Slash

Denne boken holder jeg faktisk på med akkurat nå. Forventningene var ikke skyhøye, selv om jeg har vært fan av Guns N’ Roses siden Appetite For Destruction forandret verden på 80-tallet. Men overraskende nok er Slash både en god historieforteller, og boken blir aldri den sedvanlige oppramsingen av sex og dop som jeg fryktet. Utvilsomt et godt kjøp for den jevne rockesupporter.

Marcus Gray – Return Of The Last Gang In Town

Du skal være veldig interessert i The Clash for å komme gjennom denne boken. Men om du, som meg, klarer hundrevis av inngående sider om hele karriæren til et av verdens beste og viktigste band, så kommer du ut på andre siden med alt du trenger å vite. Ikke minst er ikke Marcus Gray redd for å sette fokus på de mindre hyggelige sidene ved The Clash som den konstante kranglingen, sviket av idealene de startet med, og enden på det hele med pinlige Cut The Crap.

Håkon Moslet – Sagaen Om Denimfolket

Turbonegers historie er en særdeles velskrevet og morsom bok. Full av merkelige historier, mørke skjebner og absurd rockegalskap. Sagaen gikk unna på et par intensive lesedager, og bør finnes i ethvert denimhjem.

Chuck Klosterman – Fargo Rock City

En bok du må ha om du har et hjerte for rock i bokform. Chuck Klosterman har en sylskarp penn, og forteller historien om oppveksten som heavy-fan i USA på en perfekt måte. Fargo Rock City er ustyrtelig morsom, lett å relatere seg til, og særdeles viktig å ha lest.

Chuck Klosterman – Killing Yourself To Live

Nok en bok av vår favorittforfatter. Denne gang reiser han rundt i USA for å besøke steder der rockestjerner har endt livene sine. På veien roter han seg helt vekk, til alle leseres store begeistring. En reise i gode historier og absurde hendelser. Vi anbefaler forresten artikkelsamlingene til Klosterman også. Både Sex, Drugs And Cocoa Puffs og IV er verdt hver krone. Morsomme ting om alt fra rock til basketball på rekke og rad.

Erlend Erichsen – Najonalsatanisten

Denne boken er utgitt kun fordi satanister og black metal er oooooo-så farlig. Historien om to black metal musikere som tipper over er lettere dvask, men om du er helt opphengt i den svarte delen av metalen så kan denslags muligens fenge.

Lemmy – White Line Fever

Historien om Lemmys liv burde vært skrevet mye bedre. Synd og skam at White Line Fever stort sett er kjedelig. Hvordan er det mulig? Det handler om Lemmy for svarte…

Christopher Krovatin – Heavy Metal And You

Heavy Metal And You er rett og slett en liten kjærlighetshistorie om metal-fantasten Sam som får seg ny kjæreste. En kjæreste som slett ikke skjønner noe av kjærligheten til musikken. Mange flotte referanser redder en heller tynn suppe av en historie.

Steven Rosen – Black Sabbath

En grei gjennomgang av historien til Black Sabbath. Og bare det er jo nok. Langtfra den beste bandbiografien vi har lest, men verdt en hundrelapp i paperback.

Johnny Green/Gerry Barker – A Riot On Our Own

Disse to herremennene jobbet på veien med The Clash i mange år. En og annen god historie dukker opp, men du skal være dypt inne i Clash-verden for å kunne nyte denne.

Michael Azzerad – Our Band Could Be Your Life

Det finnes ikke så mye heavy i denne boken, men kjennere av alternativ rock vil ha glede av denne gjennomgangen av et titalls viktige bands historie. Vi snakker om band som Fugazi, Hüsker Dü og Replacements, og de er jammen ikke dårlige. Boken er heller ikke dårlig. Kanskje noe tunglest, men langtfra dårlig. Litt som en ny Manowar-plate egentlig.

Frithjof Jacobsen – 101

På veien med Gluecifer skjer det mye moro. Men ikke nok moro til at boken om det ble mer enn sånn helt passe grei sengelektyre.

Stephen Davis – Hammer Of The Gods

En klassisk bok om et klassisk band. Stephen Davis forteller deg historien om Led Zeppelin på en fabelaktig måte, og satt med denne boken en skyhøy standard for hva man kan forvente av bøker om de villeste rockebandene. Men om historien med fisken og piken er sann, se det er det ingen som vet.

Jon Savage – Englands Dreaming

Englands Dreaming er en god bok, men en vanskelig bok. Savage går dypt inn i både Sex Pistols og den engelske pønkebevegelsens opprinnelse. Det handler om både fransk kunst og engelske bråkebøtter. Tunglest og høyinteressant på samme tid. Ikke noe for de med dårlig tid.

David Konow – Bang Your Head

Stort sett en klipp-og-lim bok der forfatter Konow stjeler fra alt og alle. Målet er å fortelle historien om heavy metal, men ender som en oppramsing av ting man som rocker allerede vet.

Dee Dee Ramone – Lobotomy

Dee Dee Ramone var en junkie og en idiot. Det er omtrent det man lærer av denne boken. Styr langt unna.

Stein Østbø – Hekta

VGs wannabe-rocker Østbø forteller historien om Ronni Le Tekrø, fra fødsel til show på TV Norge. Det gjør forfatteren på en helt streit og grei måte, men tiden med TNT i USA er viet alt for lite plass.

Trygve Mathisen – Tre Grep Og Sannheten

Pønkens opprinnelse i Norge fortelles på en litt vel inngående måte. Sikkert meget god lesning for de som opplevde tidsånden, men for oss andre blir det litt for mye småband som knapt ga ut plater og fanziner som ble trykket opp i ni eksemplarer. Dog en fin bok om norsk pønk er noe du higer etter å vite alt om.

Seb Hunter – Hell Bent For Leather

Dette er intet mindre enn en nydelig bok. Enkelt forklart er det den engelske utgaven av Fargo Rock City. Altså den ekte historien om forfatter Seb Hunters oppvekst som heavy-fan der AC/DC og Kiss var viktigere enn noe annet i livet. Fortalt på en særdeles god og humoristisk måte. Knallbok, intet mer og intet mindre.

Dave Navarro/Neil Strauss – Don’t Try This At Home

Dave Navarro fra Jane’s Addiction er en tåpelig fyr. Det lærer man i denne boken.

Charles R. Cross – Kurt Cobain: Heavier Than Heaven

Historien om Kurt Cobains liv er naturligvis spennende. Fra Iron Maiden-fan til posterboy for en hel generasjon med rockeband på et par år. Og så, vips, skallen utover veggen. Heavier Than Heaven er skrevet med innlevelse og kunnskap. Anbefales.

David Lead/Ken Sharp – Kiss: Behind The Mask

Det er svært mange bøker om Kiss der ute. Eksempelvis bør man styre unna bøkene Gene Simmons har skrevet om sin egen fortreffelighet. Behind The Mask er derimot noe som hører hjemme i hyllen. Boken er delt i to mellom et intervju med bandet, og historien om Kiss. Og selv om Pyro-redaksjonen har god kontroll på bandets historie, så lærte vi mang en ting da vi reiste gjennom denne boken. God bok, som Brigt Jensen sa det.

Deena Weinstein – Heavy Metal

Et slags antropologisk forsøk på å forklare hva heavy metal er. Problemet er at vi vet hva heavy metal er fra før. Og ikke minst at dette er akademisk vissvass som minner oss om anstrengende vårmåneder med pugging av bøker på Universitetet.

Michael Moynihan – Lords Of Chaos

Historien om black metal og kirkebrenning. Fortalt på en strålende og innsiktsfull måte. Herr Asbjørn Slettemark dukker opp som kommentator i en av de nyere utgavene av boken. Sexy.

Anthony Bozza – Tommyland

Tommy Lee har blitt koko for lenge siden. Denne boken er også koko. Og ganske kjedelig. Mye puling og dilldall. Lite musikk. Der har du vel egentlig Tommy Lee i et nøtteskall.

Neil Strauss – Mötley Crüe. The Dirt

Obligatorisk. Terningkast ti.

Lars Ramslie – Destroyer
Norske romaner handler ofte om blinde glassverandaer eller dølle politimenn. Destroyer handler om å vokse opp med Kiss. Velskrevet, engasjerende og dypt sympatisk bok fra Ramslie. Det ryktes at det skal lages film av boken, men da med Turboneger i stedet for Kiss som tema.

Stephen Davis/Aerosmith – Walk This Way: The Autobiography Of Aerosmith
Litt langdryg, men likevel god lesning om The Toxic Twins. MYE dop, endel bluesrock og litt piker under seksuelle lavalder er gjennomgangstonen.

Allright. Der har du Pyros gjennomgang. Kommenter villig vekk enten du er enig eller uenig. Og kom gjerne med egne tips og vink.

Dr. Pepper Day?

De fleste har vel fått med seg den geniale reklamekampanjen til brusmerket Dr. Pepper i USA. En gratis Dr. Pepper til alle i USA om Chinese Democracy kom i løpet av 2008. Vel, i dag er platen i butikken, og alle amerikanere kan velte seg i gratis lesk. Selvsagt ikke uten litt egeninnsats. Her er hva folk må gjøre:

1. On the Nov. 23, 2008 release date, go to www.drpepper.com
2. Register your information to receive a coupon for one free 20-oz. Dr Pepper.
3. When your coupon arrives, redeem it wherever Dr Pepper is sold.
4. Drink your Dr Pepper slowly to experience all 23 flavors. Dr’s orders.

Strengt tatt ikke så vanskelig, og strengt tatt ganske så morsomt. Tenk å kunne feire Chinese Democracy med en offisiell GN’R-brus.

I morgen kommer Chinese Democracy i butikkene. Nesten på dagen 20 år etter Lies.

Chinese Democracy-22. november 2008. Lies-29. november 1988. Utrolig å tenke på at det altså er 20 år siden Lies skulle drøye ventingen mellom Appetite For Destruction og Use Your Illusions-platene. Og nesten like utrolig å tenke på at Chinese Democracy endelig kommer ut til fansen på skikkelig vis. Vi vet ikke helt om vi skal mimre eller tenke fremover. Men ettersom nesten alle videoene til Guns N’ Roses er fjernet fra Youtube får vi nøye oss med denne versjonen av Patience fra American Music Awards i 1989. Visstnok med selveste Don Henley på trommer. God helg, og god tur i platebutikken lørdag!

Inntrykkene spriker fra det geniale til det håpløse, og det som er helt sikkert er at denne platen kommer til å skape debatt lenge etter Santa Lucia er unnagjort.

Det må understrekes: dette er et førsteinntrykk basert på fem-seks gjennomlyttinger, og ikke noen endelig dom over Chinese Democracy. Full anmeldelse kommer i Bergens Tidende på lørdag eller tirsdag, og jeg er sikker på at jeg kommer til å høre mye på dette albumet i månedene som kommer.

Men nok om det, mer om de 14 låtene på Chinese Democracy.

1. Chinese Democracy
– Etter at Chinese Democracy-singlen har gått på P3 en god stund, har den vokst centimeter for centimeter. Riffet er enkelt og naivt og produsert med litt vel skarp lyd, men det fungerer bra sammen med Axls sinte tekst. Kule fraseringer på vokalen, og god dynamikk mellom bridge og det som er et slags refreng. Antydninger til gåsehud når Axl frekker seg til og snerrer “even with an iron fist”. Chinese Democracy fungerer veldig bra som åpningslåt.

2. Shackler’s Revenge
– Whoops, her kommer første bevis på at dette albumet er spilt over en lengre periode. Shackler´s Revenge sender tankene til Korn-innspillinger fra tidlig 2000-tall, fra albumene der Korn ikke helt viste hvor de kom fra eller hvor de skulle, men hadde usunne mengder penger tilgjengelig til å betale for dyre studioer og fancy programmeringsteknikere. Den industrielle produksjonen og de kliniske gitarene låter statisk. Rob Zombie og Marilyn Manson får industriell metal til å høres organisk ut, Axl Rose sliter med å få personlighet inn her. Teksten fortsetter temaet fra åpningen, bare kjedeligere. “I got a wicked demon/his hunger never fades/I got an empty feeling/I won´t be home today” osv. Refrenget har en viss allsangappell.

3. Better
– Axl Rose fortsetter med en bitter fortelling om hvor mye han misliker en person som bare omtales som “you”. “Replay the part/you stole my heart/I should have know (sic) you´re crazy” er en av de mange tekstlinjene Axl letter hjertet sitt for, uten at vi blir noe klokere på hvem han egentlig snakker om. Åpningen på låten er grusom, Axl klynker og nynner forsiktig over en trommeloop og fislete gitarer, mens selve verset er vintage Axl med sår melodilinje.

4. Street of Dreams
– En ballade om en gate fylt av drømmer. Axl overanstrenger seg voldsomt på vokalen, og den intensiteten som av og til kommer når han drar skikkelig på, sklir her over i komplett parodi. Åpningen er en ren invitasjon til Saturday Night Live og Mad TV om å gjøre narr av en godt voksen mann som anstrenger seg som en liten gutt på potta. Axls stemme låter faktisk ganske bra gjennom hele albumet, men her tipper det over.

5. If The World
– Fra vondt til verre. If The World er den verste låten som er laget under Guns N´Roses-banneret. Lissom-funky runkegitar legges over et klissete synthteppe Kjetil Bjerkestrand kunne vært stolt av, og Axl synger for en gangs skyld noen positive ord om kjærlighet. Men fra mannen som satte seg ned med penn og papir og skrev Sweet Child ‘O Mine, er denne teksten knapt nok verdig bakerste side i en skoledagbok. “I never knew the way that you looked at me/would ever mean so much to me”. Og hva er det med disse programmerte trommene? Det låter slik The September When gjorde midt på 90-tallet da de desperat prøvde å breake det engelske markedet med “moderne produksjon”.

6. There Was a Time
– Endelig en skikkelig opptur. There Was A Time har klassiske fraseringer fra Axl: unike, flytende og helt på høyde med November Rain og Estranged. Låten har god dynamikk, og et overraskende refreng som man får lyst å høre gang på gang. Avslutningen med episke gitarsoloer kler låten veldig bra, og viser hvor godt leiesoldatene Robin Finck og Buckethead kan fungere. Albumets klart beste låt, fra den magiske åpningen med “Broken glass and cigarettes/writin’ on the wall/it was a bargain for the summer/and I thought I had it all” til det storslagne allsangstemaet som slår inn før gitarsoloen.

7. Catcher in the Rye
– Axl Rose kan helt sikkert identifisere seg med forfatteren J.D. Salinger, som ikke har gitt ut en bok siden 1965 eller blitt intervjuet siden 1980. Axl Rose viser si respekt på en lite subtil måte, nemlig å oppkalle en låt etter Salingers mest kjente bok. For dem som ikke kjenner til den fabelaktige boken, ble den bisart namedroppet av Mark David Chapman som inspirasjon for drapet på John Lennon. Selve låten Catcher In The Rye er en helt grei uptempo-ballade basert rundt keyboarddrønn fra Dizzy Reed og Axls tekst om at han skulle ønske han hadde et våpen i hånd.

8. Scraped
– Queen-aktig åpning med flerstemt koring, som så bryter over i albumet s tyngste riff. Axl fortsetter med uinspirerte tekster, her klarer han å skrive konfirmasjonsdepping som “Sometimes I feel like/the world is on top of me/breakin´ me down with/an endless monotony”. Hvor er de lekre metaforene, de illsinte hatslagordene eller de smellvakre kjærlighetserklæringene? Låten understreker også mangelen på riff på albumet. Scraped byr på den mest tydelige gitarriffingen på albumet ved siden av tittelsporet, men det er åpenbart at Buckethead, Bumblefoot, Robin Finck og de andre ikke er visjonære gitarister som tar låtene til nye plan. De gjør jobben sin superprofesjonelt, men har lite kreativ magi å vise til. Soloene er ofte gode, men selve temaene de byr på er litt over midt-på-treet.

9. Riad N’ the Bedouins
– Axl begynner å bli varm i trøyen her. Her synger han om sand og beduiner og nomader og barbarer over flerrende gitarlyd og lekkert trommearrangement. En av albumets bedre låter, det gjelder også for gitarspillet som sender tankene til Jane’s Addiction.

10. Sorry
– En bekmørk, massiv ballade som river seg inn under huden. Sorry er messende på grensen til hypnotiserende, og den mørke gitarveggen viser hvilke retninger Axl har gått i under innspillingen. Den mørke stemmen til Axl setter en dyster stemning for låten, og det dukker opp bilder av en ustabil Axl som sitter alene i et mørkt rom og forbanner seg over de råtne kvinnene i sitt liv. Teksten er naiv dystopi om andre menneskers (les: kvinner) elendighet. Dette er lyden av voldsalarmer som utløses i en symfoni av kaldt hat. For albumet sin del trekker det opp, fordi det uttrykker noe helt spesielt og intenst, selv om det er ubehagelig. Som Motorpsycho sa det: “It feels so good to feel again”.

11. I.R.S.
– Denne låten har versert på nettet i årevis i forskjellige versjoner, og nå er I.R.S. endelig kommet på plate. Den fine åpningen med kassegitar og lekker solo blir forstyrret av en trommeloop, før det går over i et godt rockedriv. Tipper dette blir single etter hvert.

12. Madagascar
– Madagascar er en annen gammel traver fra demoene som har lekket fra Chinese Democracy, og Guns N’ Roses spilte da også denne live på en MTV-tilstelning for ganske mange år siden. Axl Rose synger som om livet står på spill, og den personlige teksten fungerer langt bedre enn de mange platthetene som preger tekstarket. Axl har aldri snakket i små ord, og her sampler han Martin Luther King med den største selvfølgelighet.

13. This I Love
– Har noen av dere sett Forgetting Sarah Marshall? Da husker dere de ubetalelige scenene hvor hovedpersonen synger Dracula-musikalen sin. This I Love kunne hørt hjemme der med sødmefylte dramatikk, overdrevne pianospilling og ufrivillig komiske tekst. Man sitter og venter på at en halvfull Kate Bush skal kommende danse inn i rommet med piratskjorten til Seinfeld godt knyttet rundt midjen.

14. Prostitute
– Prostitute begynner som nok en uptempoballade med programmert trommeloop og Axl som synger om forstyrret kjærlighet, før gitarvegger slår inn og vekker lytteren. Hele fem gitarister er kreditert på låten ved siden av trommer og bass, i tillegg til orkester, orkestersynth, bass og det noe kryptiske instrumentet sub-bass. En kjedelig avslutning, selv om Axl leverer en god vokalinnsats.

Hvem av Pyro-lytterne der ute har hørt albumet? Hva synes dere? KJØR DEBATT.

Chinese Democracy er i salg førstkommende lørdag.

Chinese Democracy i Rolling Stone.

Ikke lenge til jul. Heller ikke lenge til Chinese Democracy utrolig nok skal befinne seg i en butikk nær deg. Rolling Stone Magazine har allerede anmeldt platen, og jammen får den ikke god kritikk også. Les hele anmeldelsen her.