En av tingene jeg gleder meg aller mest til i 2015 er å se Body Count live på Graspop Metal Meeting. Tenk da, Ice Motherfuckin på et jorde i Belgia, løpende rundt på scenen mens en hel festival mosher til Body Count’s In The House, Talk Shit Get Shot og KKK Bitch? Saklig. Nå topper de et gnistrende comeback med å slippe video til sin briljante cover av Suicidal Tendencies-klassikeren Institutionalized. Ice-T blir dritforbanna på konen og epost-leverandøren, da blir det et sant helvete for alle rundt ham. Vakkert.

Festivalsommeren fortsetter! For noen uker siden var vi på Download (les om høydepunktene her), denne helgen gikk turen til Graspop Metal Meeting i Belgia. Vi var på festivalen for første gang i fjor, og ble umiddelbart forelsket i denne koselige lille festivalen helt nord på den belgiske landsbygden.

Les mer: Pyro elsker Belgia – Graspop 2012

Så i var det på igjen, og sammen med kompisene Skjebstad (postmannen som ofte er med Pyro på tur), DJ Herkules fra National Rap Show, Frode og Rune la Pyro ut på metaltur til Belgia. Først to dager i Brüssel med tegneseriemuseum, belgiske vafler, enorme mengder blåskjell og sjokoladeshopping, før vi satte oss på toget til Mol, hvor vi bodde noen kilometer unna festivalområdet.

Øverst på programmet sto Twisted Sister, Slipknot og Iron Maiden som headlinere, lenger nede sto Pyro-favoritter som Parkway Drive, In Flames, Unearth, Papa Roach og UDO, pluss norske band som God Seed, Dunderbeist og Mayhem. Innimellom alle disse artistene var det selvsagt det vanlige festivallivet, og som i fjor leverte Graspop easy living i form av null festivalkøer, enkelt tilgang til alle scenene, enormt hyggelige folk og stor stemning. Et lite minus sammenlignet med i fjor var total mangel på informasjon rundt shuttlebusser som aldri kom, men da var det bare å labbe ut på veien for å finne taxi.

Uansett, her er noen høydepunkter fra årets Graspop-helg:

Årets festivalinnsats: Papa Roach
— Si hva du vil om Jacoby Shaddix og hans nu metal-overlevninger i Papa Roach, men makan til iver etter å få det til å funke skal du lete lenge etter. Og gjett om det funker. Fra første anslag av Still Swingin fra deres nye plate, via kvalitetscomebacket Getting Away With Murder til allsangen på gjennombruddshiten Last Resort: Papa Roach er blitt et stort festivalrockband som passer bedre enn alle andre til hovedscenen utpå ettermiddagen.

Årets coverlåt: Stone Sour gjør Children Of The Grave
— Akkurat da vi sto og snakket litt om at vi liker Stone Sour, men at de mangler en x-faktor, kjører de ut en magisk coverversjon av Black Sabbaths litt glemte Children Of The Grave. Å høre en av metalens beste vokalister servere denne tunge perlen med Roy Mayorga på trommer er livsbekreftende. Og låten sparker settet opp noen hakk, så resten blir mye bedre enn starten.

Årets crowdsurfer: han i rullestol på Parkway Drive
— Rullestolcrowdsurfing sprer seg som ild i tørt gress! For en farsott. Vi applauderer, og legger til at Graspop fremsto som en festival som er veldig godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Flatt og jovialt er stikkordene.

Årets solstråle: hun som serverte iskald vareprøvepils på supermarkedet
— Tidlig som sent. Alltid blid. Smelt.

Årets stadiongjennombrudd: Parkway Drive
— Det er bare et drøyt år siden jeg så Parkway Drive rive taket av lille John Dee i Oslo, nå erobrer de elegant Europas største festivalscener. Allsangen på Wild Eyes, avslutningen med Carrion, breakdownet på Swing (se eget punkt), alt gikk inn i en symbiose med glade fans og et band som var genuint lykkelige over å bringe metalcore til massene. Australske Parkway Drive er klar for de store oppgavene nå.

Årets t-skjorte: FAT PEOPLE ARE HARDER TO KIDNAP
— Synd vi ikke har bilde. Han fyren var legendarisk.

Årets arvtaker: In Flames tar snart over for Maiden
— Fact, not opinion? In Flames har et så hit-tungt, publikumsvennlig, hardtslående og jovialt sett nå at det bare er å skyve dem øverst på alle festivalplakater. Og om fem-ti år? Jeg ser ikke bort fra at vi snakker Valle Hovin eller den slags. Iron Maiden leverte helt greit, men jeg tør påstanden om at bandet selv ser enden på eventyret. Spillegleden er svekket, Harris virker mer bitter enn entusiastisk, og man får ikke noe som ligner på en overraskelse eller fravikelse fra formelen. In Flames bugner over av positivitet og entusiasme og metalglede, og er så folkelige og tilgjengelige som man kan bli.

Årets partyband: Deez Nuts
— Party and bullshit! Take moneymoneymonyemoney, get moneymoneymoneymoney! We’re back by popular demand! You don’t wanna fuck with deez! Kjempeunderholdning på en tidlig søndags formiddag, Suicidal Tendencies med litt Tupac-sprinkle og en ukuelig selvtillit. Jeg gjentar: party and bullshit! Kanongøy.

Årets allsang: Ghost som avslutter med Monstrous Clock
— Satan i helvete! Bokstavelig talt. Når et festivalhelt synger med på avslutningen med “Come together/together as one/Come together/for Lucifer’s son”, da er det bare å reise hendene mot telttaket, synge med den stemmen man har, og kjenne gåsehuden bre seg nedover barisen.

Årets beste venn: Underberg
— Man trenger legende urter på festival. Tidlig og sent. Og så blir man frisk av det.

Årets taxisjåfør: han med stun gun
— Ja, vi traff en kar som flashet stun gun i taxien. Før han kjørte oss til den kebabsjappen i Mol vi skulle til, men insisterte på at vi måtte gå på en nattklubb ved siden av og spørre etter Natasha. Skulle bare si at Leon hadde sendt oss. Godt forsøk, pimp.

Årets merchvinner: Terror, for andre år på rad
— Noen i Graspop Metal Meeting må da se hvor uhorvelig mange kids som går med Terror-merch? Sokker, hatter, jakker, skjorter, man skulle tro Los Angeles-bandet hadde egen moteagent i Belgien.

Årets beste konsert: P.O.D.
— De er kristne, steine, rare og breiale, og de leverer mer fengende enn noen andre band jeg har hørt i 2013. mesteparten av låtene er hentet fra Satelite, men Alive, Here Comes The Boom, Youth Of A Nation, Set It Off og tittelsporet låter egentlig mer som tidløs arenarock enn datert nu metal. Lost In Forever, beste låten fra nye platen, beviser for øvrig at P.O.D. fremdeles kan skrive superbangers.

Årets mest bortkastede lysshow: In Flames
— Jeg elsker at In Flames svir av latterlige summer på show og stas og spas, men som de selv påpekte i år: de kunne latt lysene ligge hjemme til kl 19-konserten på en belgisk solsøndag. Funny.

Årets breakdown: Parkway Drive midtveis i Swing
— Swing! Swing! Swing! Swing! MOTHERFUUUUUUUUUCKER! Jada.

Årets mest ufine: hun med gaffelen
— Ikke alle festivalfrivillige var like høflige da de skulle fortelle stakkars festivalbesøkende at man ikke kunne urinere akkurat der eller der. Da var det frem med gaffelen. For real.

Årets tyngste veteraner: Korn
— Korn overbeviste ikke voldsomt på Download for noen uker siden, men på Graspop satt settet som et spett i stivnende betong. Enten det var gamle klassikere som Blind og Dead Bodies Everywhere eller den brautende dubstepmetalen i Skrillex-samarbeidet Get The Fuck Up.

Årets sceneinvasjon: Phil Anselmo på Agnostic Front
— En miniinvasjon fra sidestage på Agnostic Front-konsert trenger ikke bli noen suksess, men Phil Anselmo fikk danse og klovne seg så mye han ville, Roger Mirret smilte bare. Klemz + koz.

Vi hadde ikke med oss fotograf, så bildegalleriet under er mer stemningsbilder enn profesjonell dokumentasjon. Om du vil se skikkelige bilder fra festivalen, sjekk Graspop sine bandbilder på denne lenken eller festivalens kosebilder på denne lenken.

Tidlig i 2012 diskuterte Pyro-kompis Jon Skjebstad aka Postmannen og jeg om vi skulle ta oss en festivaltur utenfor Norge. Siden det ikke er noen norske festivaler som tilbyr kombinasjonen ultimat metalprogram og deilig komfort, scannet vi kontinentet for et sted hvor vi kunne sette fyr på oljepenger mens vi danset til liflige metaltoner.

Etter hvert begynte belgierne i Graspop å levere den ene killer oppdateringen etter den andre på programmet, og jo flere navn som kom på plakaten, jo enklere ble det å ta avgjørelsen: 2012 + Graspop = sant.

Først kjørte vi to dager ferie i Brussel med vafler, frites, sjokolade, Tintin og fotografering med Manneken Pis, før vi tok tog opp mot den nederlandske grensen til byen Dessel. Der er det Graspop Metal Meeting, og vi sjekket inn på et morsomt lite hotell ute på et jorde i Belgia. Siden festivalen var på nabobonden sitt jorde, passet det utmerket. Her er vår oppsummering av tre dager på den belgiske landsbygden:

Program: wow!
— Jeg har ikke sett et mer komplett metalprogram enn Graspop 2012, med unntak av monsterfestivalen Download i UK. Old school-favoritter som Twisted Sister, Motorhead og Slayer, moderne klassikere i Lamb Of God, Killswitch Engage, Gojira, Unearth og Machine Head, overraskende gjenforeninger som Sacred Reich, pøbelvennlige Limp Bizkit, ungdomsfavoritter som August Burns Red, personlige helter som Unearth. Perfekt miks av gammelt, nytt og overraskende.
Sjekk det imponerende programmet her

Beste konsert: Lamb Of God
— Lamb Of God er for tiden verdens beste metalband, og når de er i toppform – som på Graspop – leverer de en perfekt blanding Slayer-thrash, Pantera-groove og sørstatshelvete. Åpningen med Desolation og Ghost Walking satte tonen, før det avsluttet med sedvanlige Black Label. Randy Blythe kjørte så hardt at man skulle tro han forventet å bli arrestert for drap uken etter. Kremt. #FreeRandyBlythe

Dårligste konsert: ingen
— Alle bandene vi så leverte som ville helvete. Helt sant.

Beste gjenforening: Jesse og Killswitch Engage
— Jesse Leach er tilbake i Adam Ds trygge favn, og det varmet hjertene våre å ta imot energien, entusiasmen og gleden Jesse Leach viste over å stå på scenen med sine gamle venner i Killswitch Engage. Og viktist av alt: han synger latterlig bra. Kanskje ikke så skingrende episk som Howard Jones, men mye mer intenst og rått.

Beste fra scenen: Adam D
— Adam D holdt en lang, ektefølt monolog om hvor mye det betydde for ham og Killswitch å se alle metalheads som digger dem, og at vi fans er grunnen til at de holder på år etter år. Før han avsluttet med: “Having said that, this next song is dedicated to your mothers pussies”.

Beste gamlis: Dee Snider
— Lemmy var i brukbar form på Graspop sammenlignet med Sweden Rock to uker før, men han når ikke Dee Snider til anklene. Dee har energinivået og fuck you-attityden  til en 19 år gammel bandanna-hardcore-gangster fra Boston.

Eneste nedtur: lyden som ødela for Comeback Kid
— Vi fikk hørt G.M. Vincent & I, men låten og konserten ble ødelagt av at anlegget spraket og konket og gikk til helvete. Samme skjedde med Fear Factory, selv om jeg heldigvis fikk med meg at Burton C. Bell og Dino knuste seg gjennom Edgecrusher.

Beste gjesteopptreden: Donald Tardy
— Har du hørt Tardy legge ned trommetorden? Har du sett Obituary-trommisen regjere på Redneck? Vi har. Se det deilige klippet her, vi var nedi piten der og koste oss.

Største nå-mister-vi-grepet låt: Break Stuff
— Limp Motherfuckin Bizkit leverte et strålende mrosomt sett. Take A Look Around, My Way Rollin, Livin It Up, Faith og andre bangers gjorde det belgiske jordet om til We Love The 90s (Nu Metal Style), men da Wes Borland fyrte opp Break Stuff, var vi 20.000 som mistet grepet fullstendig. “And if my life keep going this way, I just might BREAK YOUR FUCKING FACE TONIGHT”. Deilig 90-tallspoesi, og et av sommerens store høydepunkter så langt. Minus for at Limp Bizkit ikke solgte små lomme-chainsaws som merch. Pluss for tekstlinjen “To the ladies, and the fellas…and the people who dont give a FUCK!”.

Mest dansete konsert: August Burns Red
— De er kristne og streite, men spiller helt koko publikumsvennlig metalcore. August Burns Red fikk et fullsatt telt av kids og feite metalfolk til å rocke hardt og synge og danse. Få med deg August Burns Red på Fabrikken i Oslo 3. november.

Hyggeligste politimann: han som skulle ta en fyr som hadde slått en dame
— Vi måtte rapportere et lite tyveri, og da ble vi stående og prate en stund med en hyggelig snut som fortalte at det var mye weed (som han lukket øynene for) på festivalen, lite knips og pulver, generelt god stemning, men bittelitt vold. Etter en liten drøs om den belgiske landsbygden vs den belgiske byen, måtte han løpe, for han skulle ta en fyr som hadde slått en dame. “That guy is not sleeping in his tent tonight”, sa han og jogget ut på jordet. ACAB – All Cops Are Belgians!

Beste publikum: alle konserter
— Det var topp stemning på alle konserter, og ikke minst stappfullt (uten at det var ubehagelig) på alle gigs. Til og med da Unearth spilte kl 13:55 en dag, var det 3-4000 ivrige metalheads der.

Beste coverlåt: War Pigs
— Joda, Killswitch avsluttet med Holy Diver. Men da Sacred Reich dro War Pigs, slik de gjorde på Surf Nicaragua EP-en, fant stjernene sin ultimate posisjon, og universet ble ett med menneskeheten. At vi senere på kvelden fikk høre Ozzy gjøre War Pigs mens Slash viste hvilket Les Paul-geni han her, bidro til highfiving og bromancing som Belgia ikke har sett siden Enzo Scifo.

Organisering: perfekt
— Vi sto ikke i kø en eneste gang, verken til billetter, inngang, toalett, øl eller mat. øl kostet ca 2 euro for glass med 0.25, mat kostet 3-4 euro for burger, taco, pølse, pizza eller hva man ville ha. Veldig hyggelige folk som jobbet på festivalen var det også. NB: vi var ikke på teltområdet, så vi kan ikke gå god for det.

Vitamininnsprøyting: Gary Holt i Slayer
— Vi har sett Slayer med Exodus-gitarist Gary Holt noen ganger nå, og det blir bare bedre og bedre. Og stadig mer fly forbanna. Det virker som Kerry King også har innsett at han må rocke litt, ikke bare være Kerry King. Slayer 2012 låter bedre enn de har gjort på hele 2000-tallet.

Dårligste oppdragelse: han som stod og dreit oppetter gjerdet, inn i et hull han hade klippet i gjerdet
— Vi prøver å slette disse bildene fra hodene våre. Vil ikke snakke mer om det.

Festivalens moteplagg: badekåpe
— WTF? Vi traff haugevis med folk som sjanglet rundt i badekåpe og sneakers. Etter det første underlighetssjokket hadde lagt seg, måtte vi innrømme at det så meeeeget behagelig ut. Badekåpe har rett og slett overtatt for piratlooken som dominerte noen år. Se bildegalleriet lenger nede

Mest episke backdrop: Machine Head

— Vi elsker den MH-logoen med løvene. Føles oss nesten beskyttet av 2 stk norske riksløver. Vi elsker for øvrig også Robb Flynn uten forbehold. So. Fucking. Heavy.

Mest representerte band som ikke var på Graspop: Terror
— Vi så sikkert 100 Terror-skjorter eller hoodies på graspop. en fyr hadde til og med fullt kostyme: hoodie, sokker og bandanna med Terror-logo. Ekte.

Minst glad i Idol-dommere: Jay-Jay French
— Jeg følte meg litt truffet av anti-Idol-tiraden til Jay-Jay, det skal jeg innrømme. Spesielt siden Jon gestikulerte til scenen og pekte ned på meg samtidig.

Sureste fyr: Dave Mustaine
— Megadeth spilte en kul konsert, men grinetrynet Dave Mustaine måtte selvsagt kjefte på publikum. “you guys on this side are not having fun” blablabla. Jeg elsker Megadeth, men Dave Mustaine må snart lære seg å klappe igjen den vindskeive kjeften sin. Festbrems på sitt eget party.

Beste spørreundersøkelse fra scenen: Twisted Sister
— “Do you wanna rock or do you wanna fuck?”

Beste t-skjorte: uoffisiell Slayer
— “Roses are gay/Violets are gayer/Fuck this poem/And listen to Slayer”

Belgisk bildegalleri