For det var et prosjekt hele greien. Et deilig prosjekt. Pyro har kjøpt katalogen til Rainbow, og mener den fortjener din oppmerksomhet.

Det finnes mange undervurderte band i rockens historie. Thin Lizzy er ett av dem. Warrior Soul et annet. Men i dag er det på tide å trekke Rainbow frem i lyset igjen.

For da Ritchie Blackmore fikk nok av funk-fascinasjonen til sitt kjære Deep Purple laget han et band som både har blitt litt glemt, og som satt en slags rekord i gode vokalister. Rainbow startet med halve besetningen til Ronnie James Dios første band Elf, og laget musikk som hellet mer mot heavy metal enn det Deep Purple gjorde. Ritchie Blackmore var den naturlige leder, og hans noe strikte egenskaper som sådan førte til et hav av forandringer i besetingen, og også den herlige miksturen av forskjellige og fantastiske vokalister. Rainbow er noe så sjelden som et band som har hatt tre vokalist-skifter som alle har ført til foranding, men også til suksess og kvalitet. Black Sabbath og Deep Purple har også hatt mange vokalist-skifter, men ingen har gjort det hele like lekkert som Rainbow.

Jeg flesket nylig til og kjøpte hele katalogen av studio-album som Rainbow ga ut (med unntak av comeback-platen Stranger In Us All fra 1995 med Doogie White på vokal), og det er en vidunderlig reise gjennom noe av det beste som er produsert innen melodiøs heavy metal. Det starter litt tregt med Ritchie Blackmores Rainbow-platen i 1975, men låter som Man On The Silver Mountain bar bud om en stor fremtid. Og ikke minst er Rainbow bandet som virkelig fikk fart på karriæren til Ronnie James Dio. Året etter dukker klassiske Rising opp med historiske låter som Stargazer og Tarot Woman, og Rainbow beviste at de var et band å regne med. En nødvendighet i enhver tungrock-samling. Det samme kan sies om Rainbows siste studio-album med Dio på vokal. Long Live Rock N’ Roll fra 1978 er metal-historie, metal-nytelse og metal-kunst på en og samme tid.

Så kom første vokal-skifte, og samtidig første stil-skifte. Blackmore ville vekk fra metalen, og ville ta Rainbow i en mer kommersiell retning. Dio ga seg, ble vokalist i Black Sabbath, og Rainbow hanket inn Graham Bonnet fra The Marbles (etter å ha fått nei fra selveste Ian Gillan). Og transformasjonen fungerte. Til en viss grad. Platen Down To Earth dukket opp i 1979, og inneholdt Rainbows første hit-singler i All Night Long og ikke minst Since You Been Gone. Men konstellasjonen varte bare en liten tid, før Bonnet ble erstattet med Joe Lynn Turner, og nok en forandring i Rainbows lydbilde.

For Joe Lynn Turner tok bandet til enda mykere breddegrader med sin fløyelsmyke stemme. Og det er definitivt ikke negativt ment. Joe Lynn Turners tid med Rainbow inneholder flere av de aller beste og mest populære sangene i katalogen. I Surrender og Spotlight Kid fra fantastiske Difficult To Cure (1981), MISS Mistreated og Death Alley Driver fra Straight Between The Eyes (1982), svisken Street Of Dreams fra Bent Out Of Shape (1983), og ikke minst singelen Jealous Lover som aldri dukket opp på noe album. Kraftfull og nydelig kost.

Så fikk plutselig Ritchie Blackmore lyst til å gjenforene Deep Purple med Perfect Strangers-platen midt på 80-tallet, Rainbow forsvant, og ble litt glemt. Hvertfall når vi driver og skriver 2010 på alskens regninger. Men gjør deg selv en tjeneste. Ta deg bryet med å dykke ned i Rainbows tre forskjellige perioder på 70- og 80-tallet. Periodene er like forskjellige som de er glitrende. Det eneste som binder alt sammen er Blackmores gitarspill og hang til klassisk inspirert komponering.

Et lite utvalg av låter fra de tre forskjellige vokalistene følger. I kronologisk rekkefølge.

Ronnie James Dio:

Graham Bonnet:

Joe Lynn Turner:

Herlighet for et band…. Evt. herlighet for noen band….

Vel var dette Malmsteens første fot innenfor i rockesirkuset, men hva skjedde med coverkunsten?

Alcatrazz var (og er) bandet til Graham Bonnet som tidligere sang i MSG og Rainbow. I 1983 slapp Alcatrazz sitt debutalbum No Parole From Rock N’ Roll, og på gitar fant man en ung Yngwie Malmsteen. Historien til Alcatrazz ble en lang rekke av nesten-suksess, men katalogen inneholder mang en perle. Ikke minst coveret til debuten. Takk til Heavy-Bård for tips.

På No Parole From Rock N’ Roll lekes det heftig med bandnavnet Alcatrazz, som alle vet er et berømt fengsel i San Fransisco. Minus en z. Både tittel og platecover henspeiler mot fengselslivet. Og coveret er legendarisk dårlig. Logoen er fin nok. Gul, men fin. Bildet derimot… En monster-stein som flyger i luften der en fange er innesperret. For en vill og idiotisk idè. Steinen ser herlig falsk ut, forresten.

Men hva betyr dette? Er det hele cellen som har flydd ut i luften? Er det aliens som står bak? Er dette en flukt? Hva skjer her egentlig? Pyro skjønner ingenting. Men vi skjønner at Alcatrazz startet karriæren med et vanvittig albumcover. De skal dog ha skryt for å ha husket skyggen under steinen, og for den stilige gule stickeren med “features Yngwie Malmsteen” på. Alt som features Yngwie er bra.

Musikken, spør du? Den får du under. En herlig fengsels-video (selvsagt) for låten Island In The Sun.