Festivalsommeren fortsetter! For noen uker siden var vi på Download (les om høydepunktene her), denne helgen gikk turen til Graspop Metal Meeting i Belgia. Vi var på festivalen for første gang i fjor, og ble umiddelbart forelsket i denne koselige lille festivalen helt nord på den belgiske landsbygden.

Les mer: Pyro elsker Belgia – Graspop 2012

Så i var det på igjen, og sammen med kompisene Skjebstad (postmannen som ofte er med Pyro på tur), DJ Herkules fra National Rap Show, Frode og Rune la Pyro ut på metaltur til Belgia. Først to dager i Brüssel med tegneseriemuseum, belgiske vafler, enorme mengder blåskjell og sjokoladeshopping, før vi satte oss på toget til Mol, hvor vi bodde noen kilometer unna festivalområdet.

Øverst på programmet sto Twisted Sister, Slipknot og Iron Maiden som headlinere, lenger nede sto Pyro-favoritter som Parkway Drive, In Flames, Unearth, Papa Roach og UDO, pluss norske band som God Seed, Dunderbeist og Mayhem. Innimellom alle disse artistene var det selvsagt det vanlige festivallivet, og som i fjor leverte Graspop easy living i form av null festivalkøer, enkelt tilgang til alle scenene, enormt hyggelige folk og stor stemning. Et lite minus sammenlignet med i fjor var total mangel på informasjon rundt shuttlebusser som aldri kom, men da var det bare å labbe ut på veien for å finne taxi.

Uansett, her er noen høydepunkter fra årets Graspop-helg:

Årets festivalinnsats: Papa Roach
— Si hva du vil om Jacoby Shaddix og hans nu metal-overlevninger i Papa Roach, men makan til iver etter å få det til å funke skal du lete lenge etter. Og gjett om det funker. Fra første anslag av Still Swingin fra deres nye plate, via kvalitetscomebacket Getting Away With Murder til allsangen på gjennombruddshiten Last Resort: Papa Roach er blitt et stort festivalrockband som passer bedre enn alle andre til hovedscenen utpå ettermiddagen.

Årets coverlåt: Stone Sour gjør Children Of The Grave
— Akkurat da vi sto og snakket litt om at vi liker Stone Sour, men at de mangler en x-faktor, kjører de ut en magisk coverversjon av Black Sabbaths litt glemte Children Of The Grave. Å høre en av metalens beste vokalister servere denne tunge perlen med Roy Mayorga på trommer er livsbekreftende. Og låten sparker settet opp noen hakk, så resten blir mye bedre enn starten.

Årets crowdsurfer: han i rullestol på Parkway Drive
— Rullestolcrowdsurfing sprer seg som ild i tørt gress! For en farsott. Vi applauderer, og legger til at Graspop fremsto som en festival som er veldig godt tilrettelagt for rullestolbrukere. Flatt og jovialt er stikkordene.

Årets solstråle: hun som serverte iskald vareprøvepils på supermarkedet
— Tidlig som sent. Alltid blid. Smelt.

Årets stadiongjennombrudd: Parkway Drive
— Det er bare et drøyt år siden jeg så Parkway Drive rive taket av lille John Dee i Oslo, nå erobrer de elegant Europas største festivalscener. Allsangen på Wild Eyes, avslutningen med Carrion, breakdownet på Swing (se eget punkt), alt gikk inn i en symbiose med glade fans og et band som var genuint lykkelige over å bringe metalcore til massene. Australske Parkway Drive er klar for de store oppgavene nå.

Årets t-skjorte: FAT PEOPLE ARE HARDER TO KIDNAP
— Synd vi ikke har bilde. Han fyren var legendarisk.

Årets arvtaker: In Flames tar snart over for Maiden
— Fact, not opinion? In Flames har et så hit-tungt, publikumsvennlig, hardtslående og jovialt sett nå at det bare er å skyve dem øverst på alle festivalplakater. Og om fem-ti år? Jeg ser ikke bort fra at vi snakker Valle Hovin eller den slags. Iron Maiden leverte helt greit, men jeg tør påstanden om at bandet selv ser enden på eventyret. Spillegleden er svekket, Harris virker mer bitter enn entusiastisk, og man får ikke noe som ligner på en overraskelse eller fravikelse fra formelen. In Flames bugner over av positivitet og entusiasme og metalglede, og er så folkelige og tilgjengelige som man kan bli.

Årets partyband: Deez Nuts
— Party and bullshit! Take moneymoneymonyemoney, get moneymoneymoneymoney! We’re back by popular demand! You don’t wanna fuck with deez! Kjempeunderholdning på en tidlig søndags formiddag, Suicidal Tendencies med litt Tupac-sprinkle og en ukuelig selvtillit. Jeg gjentar: party and bullshit! Kanongøy.

Årets allsang: Ghost som avslutter med Monstrous Clock
— Satan i helvete! Bokstavelig talt. Når et festivalhelt synger med på avslutningen med “Come together/together as one/Come together/for Lucifer’s son”, da er det bare å reise hendene mot telttaket, synge med den stemmen man har, og kjenne gåsehuden bre seg nedover barisen.

Årets beste venn: Underberg
— Man trenger legende urter på festival. Tidlig og sent. Og så blir man frisk av det.

Årets taxisjåfør: han med stun gun
— Ja, vi traff en kar som flashet stun gun i taxien. Før han kjørte oss til den kebabsjappen i Mol vi skulle til, men insisterte på at vi måtte gå på en nattklubb ved siden av og spørre etter Natasha. Skulle bare si at Leon hadde sendt oss. Godt forsøk, pimp.

Årets merchvinner: Terror, for andre år på rad
— Noen i Graspop Metal Meeting må da se hvor uhorvelig mange kids som går med Terror-merch? Sokker, hatter, jakker, skjorter, man skulle tro Los Angeles-bandet hadde egen moteagent i Belgien.

Årets beste konsert: P.O.D.
— De er kristne, steine, rare og breiale, og de leverer mer fengende enn noen andre band jeg har hørt i 2013. mesteparten av låtene er hentet fra Satelite, men Alive, Here Comes The Boom, Youth Of A Nation, Set It Off og tittelsporet låter egentlig mer som tidløs arenarock enn datert nu metal. Lost In Forever, beste låten fra nye platen, beviser for øvrig at P.O.D. fremdeles kan skrive superbangers.

Årets mest bortkastede lysshow: In Flames
— Jeg elsker at In Flames svir av latterlige summer på show og stas og spas, men som de selv påpekte i år: de kunne latt lysene ligge hjemme til kl 19-konserten på en belgisk solsøndag. Funny.

Årets breakdown: Parkway Drive midtveis i Swing
— Swing! Swing! Swing! Swing! MOTHERFUUUUUUUUUCKER! Jada.

Årets mest ufine: hun med gaffelen
— Ikke alle festivalfrivillige var like høflige da de skulle fortelle stakkars festivalbesøkende at man ikke kunne urinere akkurat der eller der. Da var det frem med gaffelen. For real.

Årets tyngste veteraner: Korn
— Korn overbeviste ikke voldsomt på Download for noen uker siden, men på Graspop satt settet som et spett i stivnende betong. Enten det var gamle klassikere som Blind og Dead Bodies Everywhere eller den brautende dubstepmetalen i Skrillex-samarbeidet Get The Fuck Up.

Årets sceneinvasjon: Phil Anselmo på Agnostic Front
— En miniinvasjon fra sidestage på Agnostic Front-konsert trenger ikke bli noen suksess, men Phil Anselmo fikk danse og klovne seg så mye han ville, Roger Mirret smilte bare. Klemz + koz.

Vi hadde ikke med oss fotograf, så bildegalleriet under er mer stemningsbilder enn profesjonell dokumentasjon. Om du vil se skikkelige bilder fra festivalen, sjekk Graspop sine bandbilder på denne lenken eller festivalens kosebilder på denne lenken.