(Zakk Wylde i godt driv)

Nrks fotograf Roy Hilmar Svendsen knipset bilder på Ozzy-konserten i Bergen tirsdag. Mye fint. Check it.

Det var en herlig stund på en kald vårkveld da Ozzy inntok Bergen sammen med vennene sine. Noen ord om selve konserten postet jeg tidligere i uken, men nå kan vi konsentrere oss om det visuelle…

(Se hvor glad han er)

(Ozzy smiler til Geezer, vakkert)

(Let’s go fuckin’ crazy)

(Slash-fans og Ozzy-fans i skjønn forening)

(Geezer Butler stjal showet)

(Slash er alltid ikonisk)

Typete typer på tur. Ozzy og vennene hans spiller i Bergen og i Oslo neste uke. Vi ga vekk billetter til konsertene, og vinnerne har nå fått en beskjed via eposten sin.

27. april slipper Rhino/Warner Music The Devil You Know, det nye albumet til Heaven & Hell. Heaven & Hell består altså av Tony Iommi og Geezer Butler fra originalbesetningen av Black Sabbath, samt Ronnie James Dio og Vinnie Appice, som begge har vært med i Black Sabbath tidligere.

Kvartetten kommer til Oslo Spektrum 4. juni, og etter å ha sett DVD-en kvartetten ga ut i fjor, anbefaler vi den konserten på det varmeste. Mens du venter på konsert og album, kan du pirre forventningene med denne gjennomgangen av The Devil You Know:

1. Atom And Evil
– Tung og seig åpning på albumet. Ronnie James Dio synger episk og kommanderende, som om han står på toppen av pyramidene i Egypt og beordrer solen til å stå opp nok en gang. Produksjonen låter bra, ikke ulikt de tre låtene bandet spilte inn til samleplaten ”The Dio Years” for noen år siden. Altså veldig enkel, men åpen og tung produksjon.

2. Fear
– Tony Iommi leder fremdeles an med seige, gotiske metalriff, men ”Fear” er litt mer uptempo enn ”Atom And Evil”.  Hovedriffet er hypnotiserende, og kunne gått på audition dersom Maiden hadde annonsert et realityshow for oppfølgeren til Powerslave.

3. Bible Black
– Balladeåpning og greier, ikke ulikt The Sign Of The Southern Cross. Dio spør essensielle spørsmål som ”Who are we” og slenger ut tekstlinjer som ”Here´s another spell/it will take me straight to hell”. Jeg lurer forresten på om Bible Black er en snikreferanse til King Crimson-albumet Starless And Bible Black? Etter flere gjennomlyttinger står Bible Black igjen som den beste låten på platen.

4. Double The Pain
– Mystisk bassåpning, før Tony Iommi dropper inn med et ti tonn tungt riff fra metalhimmelen. Albumets mest uptempo låt så langt, uten at det sier så mye, The Devil You Know er nemlig seigere enn alle karakteren i Mongoland kjørt i slow motion. Som mange andre låter på albumet, vokser Double The Pain med hver gjennomlyttinger. Double The Pleasure, kan man gjerne si. Sjekk for eksempel den drømmende bridgen som dukker opp før refrengene, digg.

5. Rock And Roll Angel
– Ronnie James Dio har skrevet en del låter om rock and roll opp gjennom ørene, ref Long Live Rock And Roll og Rock And Roll Children, og han har vel også satt penn til papir om engler, så da er det vel bare naturlig å skrive en låt om rockeengler. Litt kjedelig låt på første lytt, etter en sterk åpning på albumet, men det bedrer seg når albumet sniker seg under huden.

6. The Turn Of The Screw
– Litt kjedelig låt? Dio synger sånn passe inspirert, og Iommi-riffingen gjør lite for å gi låten tyngde og fasetterte svartfarger.

7. Eating The Cannibals
– En sang om å spise kannibaler? Spennende! ”Come to the meeting/it is true that we are eating the cannibals”. Mystisk låt, men i likhet ned The Turn Of The Screw litt kjedelig.

8. Follow The Tears
– ”Follow the money”, sier de i Alle Presidenters Menn, men Heaven And Hell vil at vi heller skal svømme ned en elv av tårer for å finne det vi trenger. Pompøs og stor intro som går rett over i et klassisk Iommi-riff med horrorsynth. Albumets største og feteste låt, ved siden av ”Bible Black”.

9. Neverwhere
– Sammen med The Turn Of The Screw og Eating The Cannibals en litt kjedelig låt. Iommi tryller som vanlig gigantiske lyder ut av plekteret sitt, men magien er fraværende.

10. Breaking Into Heaven
– Dio og Iommo & co er ikke rent lite frekke. De skal steike meg bryte seg inn i himmelen. Er det fordi Gud nekter dem adgang, eller er de bare i rent opprørsmodus? Det er i hvert fall en flott, melodiøs avslutning på et album som trenger noen gjennomkjøringer før de legger seg rundt halsen din som en kjælen katt.