To svensker har i årevis jobbet med en dokumentarfilm om Gary Moore. Se traileren her.

Jörgen Holmstedt og Stefan Mossberg er herrene bak filmen, som vil inneholde intervjuer med blant annet Thin Lizzy-heltene Brian Downey, John Sykes, Eric Bell og Brian Robertson. Dokumentaren vil få premiere en gang dette året, men det er usikkert hvor og når den vil bli vist.

Det var et sjokk å motta meldingen om at Gary Moore plutselig ikke lenger var blant oss.  Vi oppfordrer derfor alle til å bruke helgen til å minnes og glede seg over all den gode rocken som Moore har skapt gjennom en lang karriere.

Etterhvert som Gary Moore gikk seg mer og mer fast i bluesen, glemte mange at det er han først og fremst er hardrockgitarist. Først med Thin Lizzy, og deretter som soloartist. Og det var heller ikke bluesen Moore liret av seg som har inspirert generasjoner av gitarister, blant annet John Norum, Kirk Hammet, Zakk Wylde og Randy Rhodes. Det mange glemmer opp i alt gitarsnakket er at Moore også var en formidabel låtskriver og en vokalist godt over gjennomsnittet. Det er derfor vanskelig å anbefale bare ett eller to album, rett og slett fordi mannen har skrevet så mange bra låter. Alt fra rask, klassisk heavy som “Hiroshima”, “Rockin’ every night” og “Out in the fields” til storslått og gjennomprodusert tungrock som “Over the hills…” og “After the war” til en rekke myke og svært gode ballader som “Empty rooms”, “Falling in love with you” og “Crying in the shadows”. 

“Wild Frontier” er en vilt god låt. Sjekk hvordan Gary veksler mellom militæruniform og frynset skinnjakke.

“After the war” er episk med sitt majestetiske åpningsriff. I videoen forvalter Moore plagget skinnfrakk på forbilledlig vis.

“Out in the fields”. Classic stuff, ’nuff said. Selvsagt i uniform.

Om du ikke har et forhold til Gary Moore, så er dagen i dag tiden for å innlede et. Begynn gjerne med den melodiske og livsbejaende perlen “Once in a lifetime” fra albumet “Run for Cover” . Gary Moore er død. Lenge leve Gary Moore!

En helt er borte.

Gary Moore var en av de store i rocken på 80-tallet, før han begynte å lage blues med stor suksess. Moore var også med i både Thin Lizzy og det bandets forløper Skid Row. Som gitarist både i rocken og innen bluesen har Gary Moore blitt fremhevet som en av de største. Det er med stor sorg Pyro skriver disse ordene, da en av våre store helter døde søndag morgen. Gary Moore døde visstnok mens han sov. All ære for en fantastisk karriære, og vi minnes både konserten i Drammenshallen i 1989 og fjorårets oppvisning på Norway Rock Festival. Over The Hills And Far Away blir kveldens triste soundtrack. Phil Lynnott og Gary Moore får nå spille sammen inn i evigheten.

Pyro lar seg ikke stoppe og leverer stemningsrapport fra tredje dag på Norway Rock Festival.

Pyro-redaksjonen er stadig i støtet i Kvinesdal, og bringer deg litt om det som skjedde på festivalens tredje dag. Vi er ikke slitne engang. Rocken er så sterk at vi blir renset hver time. Alle bilder er tatt av Sindre Didriksen. Kjør.

(noen foretrekker å være alene, hører han på Hearts hit Alone tro?)

Dagene starter tidlig i Kvinesdal. Rocken også. Allerede klokken 12 er første band på, og det når vi jo aldri. Men rapportene fra de som var der tyder på at svenske Crashdiet gjorde sin sleazerock ganske så bra.

Dagens store overraskelse kom med neste band. Audrey Horne har alltid vært et bra orkester, men det har skortet litt på de skikkelig gode låtene. Det fikset de på sin tredje plate som kom tidligere i år. Dermed var det med en viss spenning vi stilte opp, sammen med ganske så mange andre, for å bli overbevist. For Audrey Horne har det siste året blitt et voldsomt bra band også live. Med to av landets mest karismatiske gitarister i Thomas Tofthagen og Arve Isdal, et massivt komp, og en entertainer på mikrofonen regelrett spruter det av bandet for tiden.

Og de skuffer definitivt ikke på sør-vest-landet heller. Audrey Horne feier gjennom det meste av sin nye plate på en ekstremt overbevisende måte, og får publikum med på notene fra eh… første note. Vokalist Torkjell er mer nede blant publikum enn oppe på scenen, og låter som Bridges And Anchors, Pitch Black Mourning og monster-balladen Sail Away låter som det amerikanerne kaller a million dollars. God lyd, fint vær, salig stemning. Og sjokkerende bra.

Der Audrey Horne overrasket og gledet Pyros utsendte, der feilet vår gamle helt Tony Harnell totalt. Det er noe med ex. TNT-medlemmer og denne festivalen. For to år siden var det Ronnie Le Tekrø som klovnet det til med sin solo-konsert på Norway Rock Festival, og i år var det altså amerikanske Tony Harnells tur. Med et svensk band bak seg, som med fordel kunne øvet ganske mange ganger til sammen med Tony, tok han fatt på en time med solo-låter og TNT-klassikere. Noe som kunne blitt veldig bra, men som falt som en død måke til bakken. Utight og uinspirert foran et fåtallig publikum. Til og med 10.000 Lovers låt amatørmessig. Pyro elsker deg Tony, men denne konserten skar i ørene. Jeg siterer TNT-fan Heavy-Bård; “Tony Farvel?”.

(true viking-outfit, baby)

Så var det lytte-tid. For på samme måte som Megadeth, som jo spilte på festivalens første dag, så er Enslaved blitt et band man mer lytter til enn hopper takten til. For taktene er jo så vanskelige at hoppene i så fall ville sett noe usynkronisert ut. Enslaved har forvandlet seg til å bli et prog-metal band av rang, men musikken har etterhvert blitt så vanskelig å spille at jeg godt skjønner at bandmedlemmene står mye i ro. Skjønt, gitarist Arve Isdal står ikke i ro. Han poserer villig vekk.

Enslaved ga oss lange og monumentale låter fra sine tre siste plater, og også litt stand-up fra scenekanten. Som da Ivar Peersen og Grutle Kjellson sprengte bibel-beltet. En bibel festet med gaffa-tape rundt magen til gitarist Ivar, som jo ikke er den slankeste i bandet, Ivar slipper magen løs, og bibel-beltet sprenges. Viking-humor. God humor. Enslaveds konsert ble en time med skåling og lytting i solen. Ikke dumt det. Slett ikke dumt. Det nye platecoveret fikk vi også se via storskjermen. Moderne. Platen kommer i september. Det blir nok en Pyro-favoritt.

(cousin It?)

Neste band på nok en sterk line-up skulle vise seg å bli dagens andre overraskelse. Et band jeg ikke har fulgt så nøye gjennom deres lange karriære. Men et band som passet perfekt inn i festival-programmet. Simpelthen fordi Gamma Ray er en eneste lang hyllest til heavy metal. En heseblesende blanding av deilige riff, voldsomme gitar-soloer og munter stemning fra scenen gjør konserten til et eneste langt smil. Det er noe med disse power-metal-bandene. De er så glade. Så fornøyde med å stå på scenen. Det smitter. Og slutten med Helloween-klassikeren I Want Out fikk hele sletten til å synge med. Gamma Ray; lett å like, vanskelig å elske.

Under Cavalera Conspiracy måtte jeg løpe til intervju med Geoff Tate i Queensrÿche, så  da fikk Heavy-Bård den viktige oppgaven med å informere deg om hva som skjedde da brødrene Max og Iggor spilte.

Navnet Cavalera er for mange ensbetydende med Sepultura. Selv om Cavalera Conspiracy har noen gode låter fra Inflikted-skiven, som de også spiller, så er det på metal-klassikere som Roots bloody Roots, Refuse/Resist og Troops Of Doom at pulikum virkelig tar av. Det er ingen tvil om at brødrene Cavalera har funnet tilbake til kjemien, og de gjør en konsert i velkjent aggressiv stil. Iggor er fortsatt en av bransjens mest hardtslående trommiser, og Max viser at growle-vokalen er inntakt. Gitaristen gjorde også en strålende jobb både på soloer og riffing, spesielt siden Max sin rytmegitar tidvis forsvant i mixen (av og til fordi han rett og slett ikke spilte på den…). En flott time på sletten i Kvinesdal, som ga oss konspiratører enda mer tro og lyst på en Sepultura-gjenforening.

Ferdig med intervju. Totto er tilbake.

Nest siste band i går var legendariske Queensrÿche. Bandet som fikk proggete metal ut til folket på 80-tallet med fantastiske plater som Operation Mindcrime og Empire. Et band som faktisk fremdeles til tider slipper konsept-album. Siste plate fra Seattle-bandet heter American Soldier og er et resultat av hundrevis av intervjuer som vokalist Geoff Tate har gjort med personer som har vært i forskjellige kriger. Tunge ting.

Nå skal det sies at Queensrÿche har glidd litt av radaren de siste årene. Hvertfall av Pyro-radaren. Så en del av låtene bandet spilte hørte vi for første gang i går. Men også disse låt bra. For er det noe Queensrÿche kan, så er det å spille. Svært gode instrumentalister over hele scenen. Vokalist Geoff Tate dukker opp med en saksofon, som knapt høres i lydbildet, og det var vel det eneste merkverdige med denne konserten. For resten ble en kosestund. Også Queensrÿche er noe innadvendt live, men med låter som Empire, The Thin Line, Jet City Woman og den hårreisende vakre balladen Silent Lucidity har vi ingenting å klage på. INGENTING!

På en annen festival kunne Gary Moore vært en vel voksen booking. Men her på Norway Rock Festival passer den gamle helten perfekt inn. Ikke minst fordi mister Moore på den pågående turneen har lagt vekk den traurige bluesen til fordel for sine gamle rocke-klassikere. Gary Moore var tross alt en stor rockeartist på 80-tallet, før Still Got The Blues ødela alt. Den låten er en av få blues-sanger som leveres i dag, for her handler det meste om bastant keltisk rock. Out In The Fields, Military Man, Over The Hills And Far Away, godsakene strømmet ut av gitaren, og da Gary Moore spilte den ekstremt sterke balladen Empty Rooms var det ikke rom for annet enn kjærlighet i hjertene våre. Kjærlighet og varme. Hadde ikke bakken vært full av øl, så hadde vi lagt oss i fosterstilling og bare følt.

Kvelden ble avsluttet med et knippe låter fra Cumshots på den lille telt-scenen, og de leverer alltid på et høyt nivå. Med gitarist Ole-Petter på hjemmebane er stemningen i salen på kokepunktet, og selv om strømmen går hist og pist, så klinker Cumshots til med en perfekt avslutning på en lang, lang festivaldag. I Still Drink Alone er et anthem av dimensjoner, og Pyro slentrer av gårde ut i natten. Med vissheten om at det fremdeles er en dag igjen, og med en svært god følelse i kropp og sjel.

Norway Rock dag 3. Still got the rock. Her er flere bilder sim du kan titte litt på:

(Torkjell i Audrey Horne forteller eventyr, peking nummer 1)

(Max Cavalera burner til med peking nummer 2)

(Peking sier dere? Jeg er med)

(gitargud Arve i Enslaved, skinn og baris, ingen tid til peking)

(Heavy-Bård driver journalistisk arbeid sammen med Herbrand i Enslaved og Nrks egen Øyvor Bakke)

Gary Moore med en av sine mange sterke låter om krig og fred og sånn.

Gary Moore var særdeles opptatt av krig på 80-tallet. Ikke bare gjorde han Out In The Fields sammen med Phil Lynott, og den kraftige Military Man, han smalt også After The War i bordet i 1989. En særdeles god vise, og en video vi i Pyro husker med store øyne. Legg merke til den veldig stygge skjorten til Gary, den litt vel lange skinnfrakken, det knallsterke flagget og ikke minst mannen med ikke mindre enn to synther. Dette var 80-tallet, vet du. Synther skulle man ha. En god låt til å starte helgen med.