Her i Pyro-redaksjonen har 4. mars lenge vært en merkedag i kalenderen. Da kommer nemlig Architects tilbake til Norge, etter megavellykkede konserter på Hove-festivalen og John Dee tidligere. Den engelske hardcore-gjengen surfer elegant i kjølvannet av Bring Me The Horizon, og lager storslagne refrenger like naturlig som refsende hissig kritikk av regjeringer og kjøttspisere (hey!) og alle som måtte være bittelitt ute på høyrekanten.

UANSETT: Vi har 2×2 billetter til Architects på Rockefeller, hvor de også har med seg briljante Every Time I Die som support. For en helaften det blir! Fortell kjapt i kommentarfeltet at du har lyst å gå på konsert, logg inn med Facebook eller Twitter så vi får tak i deg, og så kan DU vinne to billetter.

Every Time I Die er et herlig orkester, og snart gir de ut sin nye plate Parts Unknown som er produsert av Converge-sjef Kurt Ballou. Andre video ut fra platen starter faktisk der den første Thirst ender, så da blir det vill fest med bandet og venner i Decayin With The Boys her og nå.

Every Time I Die imponerer mer og mer for hvert album de gir ut, og vi håper at From Parts Unknown som kommer tidlig i juli fortsetter imponeringen. Første video ut er til Thirst. Lover godt.

Lamb Of God har levert ett av årets beste album i følge oss. Her fra Hove 2012.

Hva var de beste albumene som kom i hardrocken og metalen i 2012? Vi har et svar. Uenig? Enig? Fornøyd?

Det har blitt en tradisjon at vi i Pyro gir deg vår topp 10-liste over albumutgivelser innen hardrocken og metalen. Litt for å være en motvekt mot alskens mas om Karpe Diem, Frank Ocean og Sundfør oss her og Sundfør oss der. Vi liker rock vi. Og her er vår unummererte ti valg for 2012.

Every Time I Die-Ex Lives

En av outsiderne på listen, og kjempet knallhardt om plassen på listen med Cancer Bats som ga ut plate omtrent samtidig. Tidligere har Every Time I Die vært akkurat litt for vanskelige med sin svært aggressive blanding av metal og punk. På Ex Lives har de roet litt ned på galskapen, og ikke minst dratt inn en rekke sterke låter rent melodisk. En svært god og overraskende plate som har levd lenge i stereoen gjennom 2012. En skattekiste som bare venter på at du åpner den.

Van Halen-A Different Kind Of Truth

Ikke vet jeg hvorfor comebacket til Van Halen ble mer omtalt her hjemme, men vi backet hvertfall A Different Kind Of Truth hele veien til nyttår. Et Van Halen tilbake i toppform, og med nesten orginalbesetningen intakt. Savnet etter Michael Anthony må uansett legges litt til siden, for her leveres det på høyt nivå gjennom hele platen. Mange av låtene stammer fra gamledager, og blandingen av gammelt matriale og nytt band ga oss årets beste festplate. Undervurdert.

Deftones-Koi No Yokan

Det er bare å bøye seg i snøen for det Deftones har klart musikalsk de siste årene. Koi No Yokan er omtrent like god som Diamond Eyes fra 2010. Det betyr et nytt mesterverk innen svevende og tung rock. Koi No Yokan er bra første gang du hører den, og så blir albumet bare bedre og bedre. Nok en gullmedalje.

Enslaved-Riitiir

Enslaved blir eldre og bedre for hvert bidige år. Og sangene blir lenger og lenger. Uten at det gjør noe som helst. Verdens beste band innen progressiv metal? Definitivt. En opplevelse fra første til siste sekund.

Purified In Blood-Flight Of A Dying Sun

Dudes wanna mosh. Hør nå, Norge. Vi har et av de beste bandene i metalen her hjemme. Se til å sjekke ut Purified In Blood nå da. Tungt, hardt, monumentalt og alle andre metal-klisjeer du kommer på er merkelappen dette albumet får. Du har en oppgave i 2013. Hør mer på Purified In Blood.

Gallows-Gallows

Spenningen var stor i ene halvdelen av Pyro i 2012. Ville Gallows uten vokalist Frank Carter i det hele tatt fungere? Carter var jo hele konseptet i Gallows. Inn i det erkebritiske bandet kom kanadieren Wade MacNeil. Mange var skeptisk, og mer enn det. Men Wade og Gallows leverte langt over forventet. Når Asbjørn er fornøyd bør de fleste ha ristet av seg den sunne skepsisen.

Rival Sons-Head Down

Bandet alle liker å like ga full gass gjennom året med både konserter på forrige plate Pressure & Time, utgivelse av Head Down, og så konserter på den platen. Ingen tid å miste for rockens nye posterboys. Litt mindre umiddelbar denne gang, men herrer og kvinner med litt tålmodighet får mye igjen for innsatsen. Stor rock på rekke og rad.

Lamb Of God-Resolution

For et år Lamb Of God hadde i fjor. Den moderne metalens dampveivals ga ut høyst strålende Resolution tidlig i 2012, startet en solid turné, og så ble plutselig vokalist Randy Blythe fenglset i Praha i sommer anklaget for å ha forvoldt dødelige skader på en fan under en konsert i Tsjekkia noen år tidligere. En mystisk sak der Blythe satt fengslet i over en måned før han fikk reise hjem til USA. I år starter rettsaken mot Blythe, og Pyro følger nøye med i noe som kan forandre måten konserter arrangeres på. Uansett utfall laget Lamb Of God et av fjorårets beste metalalbum.

The Sword-Apocryphon

Liker du tunge riff er det bare å la seg rive med av The Sword. De er de aller beste i klassen, og følger opp monsteralbumet Warp Riders med noe som muligens er enda bedre. Så tungt og stilig at ord bare blir unødige. Hør denne platen. Nå.

Gojira-L’ Enfant Sauvage

Metalens beste instrumentalister? Meget mulig. Nok en stor musikalsk prestasjon av våre franske helter. Innviklet og lett tilgjengelig samtidig. Et prov på at moderne metal ikke står tilbake for noe.

Vi ønsker også å gi salutt og honnør til et par andre norske band som leverte solide plater gjennom 2012. Vi glemmer sikkert noen nå, men Blood Command, Okkultokrati, Aura Noir, God Seed, Nekromantheon, El Caco, Krakow, Borknagar, Lakei, Overthrow, Turbonegro, ICS Vortex, og Ihsahn ga oss svært minneverdige musikalske opplevelser via filer eller vinyl i året som gikk. Vi takker. Og det var bare noen av de norske som ikke kom inn på listen. Rocken død? Ikke oss bekjent. Norsk metal FTW.

Herre… Every Time I Die har virkelig laget et av årets beste album med Ex-Lives. Det er bare å legge seg ned på gulvet og la dem kjøre over deg. Gang på gang. For eksempel mens videoen til I Suck (Blood) ruller over dataskjermen din. Herre….

TRC – Team UK, single
— Anthem om alle de fete bandene som rocker UK nå for tiden. Lover bra for neste album fra TRC.

Dragonforce – Cry Thunder, fra The Power Within
— Oioioi, denne inviterer til å bruke sommeren på magiske fjellturer, gjerne kombinert med å slåss med drager mot onde krefter og slavedrivere som vil ødelegge menneskeheten.

El Caco – Hatred, fra Hatred, Love & Diagrams
— Fremdeles et av de beste bandene i Norge, denne perlen fra nye platen til El Caco fungerer også helt latterlig bra live.

Lamb Of God – Ghost Walking, fra Desolation
— Det er få band jeg gleder meg mer til å se i sommer enn Lamb Of God. Graspop Metal Meeting er åstedet, moshpiten skal få kjørt seg.

Your Demise – Forget About Me, fra The Golden Age
— Herlig hoppehardcore fra UK, denne låten inneholder den herlige linjen “And I’m living the dream, cause I got my fuckin’ team”, en setning som kommer til å bli ropt i baris mot himmelen med kompiser på hver festival i sommer.

Cancer Bats – Old School, fra Dead Set On Living
— Canadas vakreste siden Anvil og Summer Of 69. Black Sabbath møter Kvelertak møter digg hardcore.

Accept – Stalingrad, fra Stalingrad
— Tysk metal om krig og sånt. Blir det bedre?

Every Time I Die – Underwater Bimbos From Outer Space, fra Ex Lives
— Ex Lives er beste platen ETID har laget, variert og vakker og vill. Sjekk hele.

High On Fire – Fertile Green, fra De Vermis Mysteriis
— Seigt og hissig, det er få som gjør undergrunnsmetal bedre enn Matt Pike og gjengen.

En av platene som har truffet Pyros hovedkvarter hardest i år er Ex Lives. Laget av eminente Every Time I Die. Et hysterisk bra album fra et like hysterisk bra band. Ny video ute nå. Dig it.

Pyro er tilbake med en ny bunke album som har fått sin tid i spilleren vår. Både norske og internasjonale utgivelser fra både øverste og midterste hylle. Blant annet Borknagar, Aura Noir, Imperial State Electric, Soulfly, Cannibal Corpse og Every Time I Die. Kjør!

Vi hører mye musikk i Pyro, og prøver så godt vi kan å styre deg riktig i villnisset av plater som kommer innen de harde sjangrene. Ta oss i hånden og la oss føre deg inn blant roser og ugress.

Soulfly-Enslaved (Roadrunner)

Jeg har hatt stor glede av alle Soulflys siste utgivelser, selv om verden der ute ser ut til å ha gitt opp karrieren til Max Cavalera litt. Denne gangen har også Soulfly fått et par svært gode anmeldelser her hjemme, uten at jeg helt forstår hvorfor. For dette er første gang på lenge at Soulfly faktisk skuffer meg. På Enslaved er det enkelt og greit for mye dilldall. Sangene trekkes ut i tid helt unødig, og mange av låtene virker mindre inspirert enn tidligere. Fremdeles får du den snerrende og velkjente vokalen til Cavalera, og fremdeles går det hele unna i et voldsomt tempo, men bandet roter seg vekk i alskens ekstra krydderier, og hele retten smaker litt rart på grunn av det. Lydverkets Helle Stenkløv var enda mer kritisk, les hennes anmeldelse av platen her. Albumets desidert hardeste låt ser du video av under. World Scum er Soulfly som går dødsmetalen i næringen.

Every Time I Die-Ex Lives (Epitaph)

Every Time I Die balanserer som kunstnere på den stramme linen mellom kaotisk hardcore og fengende hardrock. Og ikke ulikt The Bronx makter ETID nok en gang å fusjonere alt til et mesterverk. Her går det altså sånn unna at det ikke er lett å unngå at hjertet banker fortere og at kroppen reagerer. Det er som å bli angrepet av musikk fra alle kanter. Et angrep som aldri stopper. Skrik, skrål, ville temposkift, banjo, udødelige riff… Jeg bøyer meg i hybelkaninene og ber om mer og mer og mer. Fy faen altså, for et album. Beklager bannskapen, men av og til må man bare…. Asbjørn har anmeldt platen for Lydverket, og er rørende nok enig. Videoen til en av albumets beste låter ser du under.

Cannibal Corpse-Torture (Metal Blade)

Dødsmetalens obelisk er tilbake. Og du vet akkurat hva du får når Cannibal Corpse står bak hushjørnet og venter på deg. En kniv i siden. Rent musikalsk altså. Dødsmetal av den gamle skolen. Tungt og hardt med groteske tekster og ditto låt-titler. Du vet at Cannibal Corpse er tilbake når låtene heter As Deep As The Knife Will Go og Followed Home Then Killed… Jeg har aldri vært den største tilhengeren av dødsmetal, eller Cannibal Corpse for den del, men det er ingen tvil om at alle som har et mørkt sted i hjertet sitt for New Yorks sykeste vil ha en morbid glede også av bandets nyeste album. Encased In Concrete under. For din nytelse. Eventuelt forskrekkelse.

Cannibal Corpse – Torture – 04 – 04_Encased in Concrete

Shadowmind-World Gone Mad (egen utgivelse)

Har du fulgt med på Pyro-sidene de siste dagene vet du at dette er en favoritt. Jeg har ventet på debuten til Shadowmind fra Rogaland de siste månedene, etter at de sendte oss noen svært gode låter i høst. Men at første album skulle låte så bra som dette var intet mindre enn sjokkerende. Shadowmind spiller ganske hard metal, men er ikke redd for å gi deg melodiøse refreng og deilige pusterom mellom all viraken. World Gone Mad er en fantastisk start for Shadowmind, og er du bare pittelitt interessert i norsk metal sjekker du ut dette bandet. Du kan starte med låten Nightfall under.

Shadowmind-Nightfall

Conquistadores Of The Useless-Hot Boots N’ A Tiny Hat, Red Marble N’ A Can Of Lard, Come On Join The Magic Carpet Ride (VME)

Med årets til nå lengste tittel på et rockealbum (dog slått såvidt av Fiona Apples nye) braser Conquistadores Of The Useless fra Oslo inn i livet mitt. Fakta først. COTU (blir lettere slik..) er en trio, du finner dem blant annet på Urørt, og de har garantert alle platene til Mudhoney i samlingen sin. Det siste betyr at COTU til tider minner farlig mye om nettopp Mudhoney. Som jo er et av Seattles flotteste band gjennom tidene. Dermed serveres skeiv og hard rock med et par nikk til stoner-sjangeren på veien (refrenget på Eyes Open, Mouth Shut kan nesten synges oppå Fu Manchus Hell On Wheels…). Oslos nyeste trio leverer på et ganske høyt nivå, men mangler litt på låtmatrialet for at importøl-korken skal nå helt i taket.

Aura Noir-Out To Die (Indie Recordings)

Verdens styggeste band, kaller de seg. Den diskusjonen overlater jeg til andre. Det er mange kandidater der ute. Men at Aura Noir fremdeles er et av norges aller beste metalband er det ingen tvil om. Og fremdeles leverer Aurings en skitten saus av gammel thrash med hint fra black metal. Akkurat slik sånn saus skal låte. Samtidig som bandet får metalen sin til å høres grumsete ut får de også plassert noen fantastiske innsatser på instrumentene sine gjennom albumet. Aura Noir låter kanskje som et band som pløyer gjennom låtene raskest og ondest mulig, men bak fasaden gjemmer det seg et band som virkelig leverer avansert metal. Gjennomført på alle vis. Solide (og stygge) saker. Abbadon hører du under.

Aura Noir-Abbadon

Hysterica-The Art Of Metal (Black Lodge)

Forrige gang svenske Hysterica slapp album ble jeg henrykt over de fem tøffe damene fra Stockholm som gikk Manowar i næringen med sin pompøse über-heavy metal. På oppfølgeren The Art Of Metal har Hysterica tonet litt ned på realnessen, og faller til tider vel mye over i den dvaske og platte delen av power metalen. Fremdeles høyst feststemt på sitt beste, men litt færre kanon-låter fra SatAnica og Anni De Vil denne gangen. Synd det. Sjekk en av mine favoritter fra albumet under. Fear Of The Light.

06 – Fear of the Light

Christian Mistress-Possession (Relapse)

Vi kjører på med flere tøffe damer. Vi må ha flere av de i metalen. Christine Davis har en flott vokal når hun fronter Christian Mistress fra staten Washington i USA. Hun minner litt om en rocka utgave av Ida Maria i uttrykket, men der stopper jeg sammenligningen. For Christian Mistress er langt hardere enn Ida Maria. På Possession gjør Christian Mistress god gammeldags tungrock, og det gjør de på strålende vis. Nok et band som spiller retro-metal, men som får retro til å høres svært bra ut. Det er nesten så jeg må sjekke kalenderen og se om vi er i 1979. Sjekk den meget tøffe låten Pentagram & Crucifix under.

Imperial State Electric-Pop War (Sound Pollution)

Med sin andre fulle plate med Imperial State Electric etter at Nicke Andersson la ned The Hellacopters viser han igjen teft for å lage god rock. Imperial State Electric er mer basert rundt Anderssons hang til klassisk rock og blues enn det The Hellacopters var, men det er ikke mulig å høre på bandet uten å få flashbacks til det som en gang var. Imperial State Electric er streitere, mykere og litt kjedeligere enn The Hellacopters, men på sitt beste i singelen Sheltered In The Sand, eller i godlåten Narrow Line, presterer Nicke Andersson noe av det bedre i sin lange karriere. Ikke full pott til resten av platen, men full pott til både albumcover og det faktum at Nicke slett ikke gir opp rocken. Bare det å høre stemmen hans på nye album gjør livet litt bedre. Narrow Line under. Rock slik rock skal være.

Imperial State Electric – Pop War – 02 – NARROW LINE

Borknagar-Urd (Century Media)

Jeg strekker hendene i været og medgir at jeg aldri helt har vært en fan av Borknagar. Om jeg skal dømme etter bandets nye plate har jeg enten gjort en gedigen tabbe, eller så har bandet plutselig blitt veldig gode. Jeg tror vel mest på det første. Urd er uansett en meget sterk utgivelse fra Borknagar. En dose ekstremt og en dose proggete gjør Urd til en svært lyttevennlig miks av det beste fra begge verdener. Sammenligningen med det siste Enslaved har gitt ut er kanskje ikke helt fair, men i uttrykk ligger ikke bandene langt fra hverandre, selv om Borknagar har mer clean vokal enn Enslaved. Intet mindre enn en gledelig overraskelse. Jeg liker overraskelser. Og jeg lover å gå i platesamlingen for å finne frem gamle Borknagar-plater. Jeg vet at de er der et sted. Sjekk låten Roots under.

02__Borknagar_-_Roots

Orchid-Capricorn (Church Within Records, utgitt 2011)

Dette er ikke en ny plate, men det er en musikalsk gullgruve som har gått mye på spilleren min de siste ukene. For etter at jeg så videoen til tittelkuttet var jeg solgt, og bestilte albumet tvert. Orchid er fra San Francisco og spiller klassisk heavy metal med lange blikk tilbake til de første Black Sabbath-utgivelsene. Men jeg er en sucker for retro-metal, og Orchid er blant de flinkeste nye elevene i kullet. Tung og deilig heavy med store riff og enda større hjerte. Ikke nyskapende og overraskende, men enormt givende rent musikalsk likevel. En ekstra bonus var at albumcoveret var like bra som innholdet, med utbrettsbilde og det hele. Herlig! Sjekk for all del Orchid via Reverbnation, og se den herlige videoen under.

Orango-Colonial Militia Vol. 1

Oslo-baserte Orango spiller ikke veldig hard rock, men med gitarene trygt plantet mellom Big Bang og Cato Salsa Experience et sted hiver jeg dem likevel inn i denne spalten denne måneden. Det er nok ikke alt på Orangos nye plate som vil glede hardrockeren i deg, men når bandet til tider skrur til 11, og lar alle hemninger fare, da er de sannelig gode. Klassisk rock for bilen. Overhodet ingenting galt i det. Litt usikker på de mer rolige låtene på platen, dog. Det kalles visstnok dynamikk, men er også ofte litt kjedelig. Sjekk video til låten Blue Suit under.

Tulus-Olm Og Bitter (Tabu)

Tulus er her igjen med sin kalde, men samtidig ganske fengende black metal. Tulus går ikke unna i et rasende tempo hele veien, og vokalen er ei heller gjemt bakerst i lydbildet. Dermed kan Tulus også passe tilhørere som ikke er dypt inne i black metal-sjangeren. Tekstmessig handler det dog om mørke og kulde i sjelen, noe som helt klart kler den halvmørke musikken. Tulus er ikke veldig ekstreme, og det passer meg godt. Men så spørs det hva puristene sier da…

Blood On Wheels-Blood On Wheels

Fakta-o-rama først. Blood On Wheels er et band sammensatt av medlemmer som tidligere har spilt (og spiller?) i fine trønderorkester som Cadillac, Moving Oos og Nullskattesnylterne. Første låt fra platen, kombinert med et solid presseskriv, fikk meg virkelig til å glede meg til debutplaten. Og åpningen med de strålende rockerne Captain Tonga, Chemical High og Cut From Stone får kroppen til å vugge som en gammel MC5-plate. For det handler om musikk med en klassisk garasjerock-feeling dette. Blandet med litt classic rock i tradisjonen til Kiss. Men så flater det hele litt ut. Blood On Wheels klarer ikke å holde på oppmerksomheten fullt ut. Sangene glir litt inn i hverandre, og det er jo trist når en har et par killer-låter på lager. Småskuffende, men definitivt rock med et solid potensiale for glede.

Anti-Flag-The General Strike (SideOneDummy)

De politiske pop-punkerne i Anti-Flag er tilbake med en ny stabel med sanger om livet i USA. Og som alltid sparkes det alle veier, men bare oppover, når Anti-Flag leverer nye låter. Det er enkelt å avfeie Anti-Flag som slogan-skrikende oppviglere, men hører man etter på både låter og tekster leverer nok en gang Justin Sane gode ting på begge fronter. Liker du poppete punk som også har en mening, så er det bedre å høre på Anti-Flag enn på Green Day. Både musikalsk og tekstmessig. Ikke det at Green Day er dårlig. De er bare ikke så bra som Anti-Flag….

Keith Buckley er vokalist i Every Time I Die, som nettopp har sluppet det svært tøffe albumet Ex Lives. Her møter du Buckley i en sigarettpause mellom innspillingen av to låter i studio. Fint lite intervju med en av de beste frontfigurene i moderne rock.

På tirsdag spilte vi en av låtene fra Every Time I Dies nye album Ex Lives som kommer i starten av mars. Underwater Bimbos From Outer Space låter vilt og frenetisk, sånn som vi er vant til at ETID høres ut. Derfor er det kanskje litt overraskende å se og høre andre låt ut fra albumet. For Revival Mode er mykere enn vi er vant til fra den kanten av rocken. Men låten er superbra, så jeg har ingenting å klage over…

Aaaah, deilig med nytt år og ny musikk. Tre Pyro-favoritter er ute med nye låter, vi synser og peker og forklarer.

Lamb Of God er ute med digg ny plate, Nekromantheon triumferer, og El Caco lager mer episk og storslagen hardrock enn noensinne. 2012 har rett og slett startet på aller beste måte.

Men det fortsetter, her har du tre blodferske låter jeg har hørt mye på i det siste:

Lower Than Atlantis – If The World Was To End

— Veldig britisk åpning, nesten litt Smiths/Pulp-aktig. Men så er vi tilbake i fengende Lower Than Atlantis-land, og den såre stemmen til Mike Duce får boltre seg. Dødsfet na-na-na-na avslutning, generelt en flott ny låt fra Lower Than Atlantis, selv om jeg savner den rå nerven som lå utenpå det briljante Far Q-albumet.
Jeg har ikke anelse når Lower Than Atlantis slipper ny plate, men de spiller på SubScene i Oslo 8. mars.

Your Demise – Forget About Me

— …men her snakker vi nerve. Saaaaaklig fet teaser fra det kommende albumet til de engelske guttungene i Your Demise. “Cause I’m living my dream, and I got my fucking team”, dette er bromance moshcore på sitt beste, med et allsangvennlig refreng av beste sort. Go baris! Fikk forresten denne meldingene fra Pyro-lytter/postmann Jon Skjebstad: “har Your Demise fullstendig på hjernen nå. Nesten plagsomt.” Den tiltredes.
Albumet The Golden Age slippes 26. mars.

Every Time I Die – Underwater Bimbos From Outer Space

— Typisk Every Time I Die, dette. Kaotisk arrangement, frenetisk vokal fra Keith Buckley, og riff feitere enn Tjukkholmen.  Tar lit tid før den sitter, men god in-your-face vibb på låten. Albumet Ex-Lives slippes 6. mars.

Merk av datoen 6. mars. Da kommer Every Time I Die med sin nye plate Ex Lives. Musikken gir meg tro på en bedre verden, men ikke nye videoen…

Med medlemmer fra Every Time I Die, Anthrax og Fall Out Boy må Damned Things kunne kalles et nytt superband. Albumet Ironiclast kommer i midten av desember.

Every Time I Die er Pyro-favoritter, og her er en ny video fra bandets siste plate New Junk Aesthetic.

Flere konkurranser trukket. Vi er i støtet.

Vinnere av Every Time I Die deluxe-utgaver:

Tom Nordstrøm, Flekkefjord

Kristian K. Lehne, Krokelvdalen

Thomas Hanssen, Tårnåsen

Vinnere av Alice In Chains-cd:

Elin Freim, Karmsund

Pål Ruben Hovind, Gol

Andreas Nilsen, Trondheim

Celebert besøk og hard spilleliste.

Demonaz fra Immortal plukket favoritter i sistetimen, og vi intervjuet All That Remains. Her er hele listen:

Murderdolls-Dead In Hollywood

Megadeth-Endgame

Kiss-I’m An Animal

Every Time I Die-Roman Holiday

Municipal Waste-Wolves Of Tsjernobyl

Lynyrd Skynyrd-Skynyrd Nation

Ace Frehley-Fox On The Run

Gallows-The Great Forgiver

All That Remains-Overcome

ZZ Top-I Thank You

Wrist Rocket-What Better Time Than Now?

W.A.S.P.-Crazy

Svölk-Anchor

Immortal-All Shall Fall

Celtic Frost-The Usurper

Venom-Black Metal

Bathory-The Return Of Darkness And Evil

Motörhead-Overkill

Posessed-Pentagram

Slayer-Altars Of Sacrifice

Fields Of The Nephilim-Moonchild

Piledriver-Sex With Satan

Tungt på Pyro i kveld.

Demonaz fra selveste Immortal er nemlig husgjest i kveld, og spiller sine favoritter fra metal-historien i en hel time for deg. Men det er ikke det eneste vi kan by på. Vi er da skikkelige innbydere. Derfor gir vi deg også intervju med All That Remains, muligheten til å vinne den nye platen til Every Time I Die, og helt ny musikk fra band som Lynyrd Skynyrd, Municipal Waste og Kiss. Sa jeg Kiss? Oioioi.

Den nye platen til Every Time I Die heter New Junk Aesthetic, og her er første video Wanderlust.