(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

El Caco har turnert i Europa de siste ukene, og siste rapport fra europaveiene kom i helgen. Vi gir ordet til vokalist El Osa og sier takk for laget.

Tour report 3

Våkner ca. syv ganger hver morgen. Ingen av gutta, bortsett fra Ole “Nødpass” Rokseth, sover hele strekk her. Vi er vandrende zombier på tur, og det kan jo være fordi de nødvendigste ting ofte kan bli vanskelige å gjennomføre når en vil det selv. Ta eksempelvis klubben igår. Der fantes det ikke ett toalett med krok på døra, og da er det vanskelig å motivere seg, kremt. Bortsett fra dette har GBR vært over all forventning i forhold til oppvartning og blide mennesker og vi har ikke blitt kastet ut én gang. Ting forandrer seg. Siden det er samme promotor idag som i Manchester skal det meste være på plass. Håper v..i. Bussen startet presis, og da blir det en liten svipptur til HMV i Birmingham for load in. Loadingen er en av de bratteste noensinne. Vi snakker fire bratte lange trapper, og for zombiene blir det en grei oppvarming til lydsjekk. Bra ting: komme i form, toalett som er rent, skal spille konsert, byen (så langt) og at Red Fang har samme load inn. De fikk forresten låne er par kabinetter av oss grunnet bæringa.

Rett etter lydsjekk måtte vi ha MAT!!!! Ikke loff med sirup på. Når første måltid blir kl 1630 kan folk fort bli litt grumpy, men når en finner en burgersjappe med 100% rent kjøtt, håndlaget og med nydelig tilbehør stiger utrolig nok humøret. Vi har våre 45. minutter i dag. Band of Sculls spiller i samme huset denne kvelden. Det er blitt en bra duo med El Caco og Red Fang på tur. Begge banda hjelper hverandre under changeover for at ting skal gå knirkefritt, og så lenge logistikken fungerer tar det ikke lange tiden mellom hvert band. Et fullstappet lokale fikk se to sultne rockeband servere det de er gode for og publikum slukte det hele med god appetitt. Det er alltid fett å bli bedt om å komme tilbake fort, og så får man se hvor lenge det blir til neste gang vi spiller i Birmingham igjen. Etter nedrigg og pakking av bil skulle begge bilene dra kl 0100 for å rekke til Dover før båten gikk. John syntes det var en god idé å sitte på med oss siden vi hadde ekstra senger og han brakte med seg litt drikke som takk. Noen syntes dette var veldig godt og en ny tegneserie ble tegnet. Det markerte slutten på Storbritannia og over kanalen venter Belgia.

Dette stedet husker vi som ganske fett og ganske halvfullt fra forrige gang. Load er super siden det ligger på bakkeplan, så der kommer man lett unna. Denne gangen var det min tur til å krype til korset. SVT-en er ikke frisk så det ble å bruke reserven, en Orange Bass Terror 1000. To amper ødelagt på mindre enn 2 uker!! Det funker uansett. Middagen var helt suveren og de hadde alt og litt mer til disposisjon. Denne kvelden var det tre band. Et lokalt, og oss andre. De lokale gutta hadde kjempefin stil, og ei merchdame som spurte om noen ville bruke deres t-shirts når vi spilte. Aaron, David og John takket pent nei, og sa de allerede hadde skjorter som luktet. Vi sa nei vi også. Imorgen skal RF spille på Speedfest og vi må nøye oss med å være tilskuere, men day off med konserter av Monster Magnet, Graveyard, Orange Goblin og mange andre blir sikkert greit. Vi fikk gjestelista til Red Fang. Blir spennende å se hva denne kvelden gir. Nederland vøtt!!

Funker i Flamskland også. Super merkelig lytting for alle mann, men jaggu ble det ikke en god gjennomføring her også. Red Fang hadde bare 60 minutter i dag, men for noen av de var det helt greit. Ja, egentlig alle. De har jo ikke akkurat ligget på vent, som visse andre den siste tiden, så en kort konsert kommer som oftest godt med fra tid til annen. Det funket tålelig bra med Orangen også, selv om den er en smule fintfølende. Biebob ligger litt utenfor en større by som heter Turnhout. Klubben er visstnok den mest kjente rockepuben i Belgia, så folk reiser fra langt vekk for å se yndlingsbanda sine. Det blir litt som om folk fra Oslo skulle dratt til Kløfta på konsert….. Utenkelig med andre ord. En beskjed kom akkurat fra England angående ampen til Anders, og der var det strømforsyningen og noen sikringsholdere som hadde røket, så der blir det reparasjon. Hva med Fredrik spør du kanskje? Jo, han ryker som vanlig cymbaler i tide og utide og lommeboka blir tynnere for hver gang. Nå rommer den nok knapt et visakort uten dekning og med gjeld på stripa. Trommeskinn er som plekter å regne forresten.

En lørdag uten spilling? Hva skjer da? Speedfest i Eindhoven faktisk! Jeg nevnte kanskje det tidligere? Jaja. Mye fete band, gjesteliste og ikke noe å gjøre. Blir vel moro da. Vi (Robert og jeg) skaffet litt mer belgisk sjokolade og det ble en lokal pizza/kebab/burger-sjappe som vant konkurransen om hvor spise frokost. Pizzaen var helt suveren med friske grønnsaker og salami. Det er påfallende hvor mange som ikke snakker engelsk i Belgia. De snakker jo en blanding av tysk, hollandsk, fransk og engelsk, men halvparten holder seg til moderspråket. Peking (som i finger mot et objekt) klarer seg en stund, men å beskrive en matrett med én finger kan bli en utfordring.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Så startet vi turen mot Holland. Altså, seks mil er jo ikke langt. Undertegnede hadde sittet litt lenge på Biebob, siden vi ikke hadde annet å gjøre enn å være tilskuere dagen etter, så det ble litt lite søvn, men friske og raske gikk vi inn på Speed Fest. The Bronx og Suicidal Tendencies sto også på listen. Graveyard er jævlig fett live, jeg tror de faktisk er mer 70-tall enn syttitallet, og det sier det meste når mye av vår inspirasjon kom mellom 60- og 80-tallet. Det er sinnsykt mye folk inne i det enorme fabrikklokalet. Vi møtte Brian etter konserten, og vi var helt enige i at så mye folk best gjorde seg foran oss mens vi spilte gig i stedet for å være en del av det. Passe trivelig ble kvelden uansett, selv om det hadde vært bedre å spille selv, så veldig mye klaging ble det ikke. Det var jo tross alt lørdag, og Suicidal Tendencies avsluttet ballet. Avslutningen i Køln på en søndag blir jo litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å gjeste byen igjen. El Caco har spilt der en rekke ganger og første gang var Popkomm. Den gangen spilte vi også en akustisk konsert på Rock Hard-scenen. Sist vi spilte ble vi låst inn i en kjeller etter gig og servert to øl hver. Den bookingagenten brukte vi ikke etter det.

Siste konsertdag Det regner og vi har akkurat kjørt ut av Eindhoven etter å ha jukset til oss strøm fra Speed Fest. Siden vi reiste med Red Fang kunne vi jo bare si at vi var med dem, og at vi måtte ha strøm. Det blir den vanlige tankstellestoppen for kaffe som gjør ventingen på et skikkelig toalett uutholdelig. Bare et par timer nå. Frokost og andre fasiliteter i Køln. Det regner fremdeles. Ole Sovehjerte ligger i den nederste bunken, fri for bekymringer og med et utrolig antall timer i drømmeland. Vi andre er fremdeles zombier, selv om jeg faktisk fikk noen timer denne natten etter å ha sett “The Fighter” og “Machete” etter konsertene. Bare for å beskrive litt rørepinneri kan det nevnes at når en skal ha kaffe på automat lønner det seg å sette en kopp under der kaffen kommer…..

Det er lov å kjøre i 120km/t her. Vi ligger i rundt 100km/t bare for å gi dere helt unødvendig informasjon. Robert kjører mens han sitter og nikker med hodet til musikken. En kan anta at han hører på Olga Templova, en tsjekkisk ompasangerinne med utrolig suksess i gaten der Robert bor. Han minnes de duvende hoftebeina og den enorme utringningen syngende i gaten. Nå på cd-r kopiert over på telefonen slik at han kan ta henne med seg over alle landegrenser. Han kjenner nok duften av Praha der han sitter nikkende med hodet. Trafikken inn mot Køln blir tettere. Det regner mer. Robert nikker mindre med hodet, kanskje fordi han nå kun har pluggene i uten musikk. Fredrik og jeg fant en nød-dram stående gjemt midt på bordet. Veldig god whisky og kun 1cl delt på to. Nei, det var fra flaske. Ikke et glass som sto der. Vi snakker varmt om de få dråpene og lengter etter en dusj. Snart.

Klubben Essigfabrik er tålelig stor med rundt 1200 kapasitet. Det romler godt i den gamle fabrikken. Vi fikk høre at det var ca. 500 i forhåndssalg, så dette virker til å bli en fin aften. Red Fang hadde ingen god formiddag da de som seg hør og bør festet til langt utpå morrakvisten med de andre banda fra i går kveld. Vi var i meget bedre form etter å ha festet alene sammen med flere tusen andre. Kvelden gikk over all forventning, eller vi hadde jo forventninger, så det sto til forventningene. 800 ivrige mennesker virkelig koste seg og kjøpte merch. Siste kveld med avskjed og forhåpentligvis gjensyn med amerikanarane ble dermed en suksess. De behandlet oss med respekt og var høflige hele veien, så siste del av turen må sies å være den beste delen. Band trenger support-turer, ingen tvil om det. Takk til Red Fang!!

Nå står vi på kaia i Kiel og venter på containeren som skal romme instrumenter og mye sure sokker. Vi er trøtte og fornøyde. Vi lengter ikke akkurat etter musikaler på båten, men å komme hjem er alltid deilig. Og akkurat i det vi tenkte at siste ord var skrevet ble vi nødt til å legge til en liten fotnote. Jo da, vi hadde selvfølgelig booket hjemturen på Kiel-ferga den dagen det var dansecruise! Ingemars signerte skiver og spilte konsert sammen med Christiania ut i de sene nattetimer. Lydmannen hadde tydeligvis satt lyden dagen før, han var ingensteder å se. Ganske spesielt. Etter at brakkesyken slo inn for fullt på den trange lugaren tok vi rennafart og plasserte oss på den puben som var absolutt lengst bort fra galskapen! Ikke at det hjalp så mye, allsang på tekster om far, mor og internett med tillagt svorsk aksent lød helt bort til fire litt slitne fyrer som nøt litt godt i glasset. Samtidig prøvde vi å overse godt voksne damer med blinkende reinsdyrhorn på hodet.

Takk til dere som tok dere tiden til å lese skribleriene våre!
Sees på veien!

El Osa

Nok en favoritt reiser rundt i Europa. Kjør rapport nummer 1 fra El Caco.

Alle de norske favorittbandene våre er ute på tur samtidig, og da blir det en kø av fine reisebrev fra motorveien. Snart kan vi forhåpentlig tilby cruise-rapport fra Enslaved, men enn så lenge første del av El Cacos rapport hjem til Norge.

Turnérapport # 1

Vær snill å ta hensyn til datid, nåtid og fremtid da alt blir skrevet før, nå og etterpå.

Dag 0

Container sto klar på brygga da vi ankom Color Lines lasteområde, og bilen var fyllt til randen med instrumenter og merch. Denne gangen kommer vi forberedt slik at utlendingene kan få brukt lommepengene på litt skikkelige varer. Ny design har vi til og med laget. På Kielfergen med 90% grå hoder pluss Oslo Ess (og stort crew, disse kidsa har blitt fine på det) ombord gledet vi oss til en kveld med krenging og sprit etter at den lokale (på båt er alt lokalt) pizzasjappa hadde blitt utprøvd. Staselig mette ruslet vi ut på promenaden og inn i lugaren. En firesengers med minst like mange stjerner med innfelte senger og en skjerm i 15″ klassen møtte oss. Der inne skulle vi ta en hvil og et glass god Single Malt før pianobaren lokket oss inn i natten. Ei pianøse av utenlands opprinnelse klarte å gjøre kvelden komplett ved å radbrekke en rekke slagere, og det var bare å nynne med.

Dag 1

Ja, slike nattlige strabaser gjør gjerne litt vondt. Vi er i Tyskland og finner til slutt containeren med det som skal hjelpe oss å bevise hvilket land rocken egentlig kommer fra, nemlig USA. Vi ser en miniliner med henger som skal være hus og hjul for oss i to uker fremover. Den venter på oss, sammen med sjåføren fra Tsjekkia som heter Robert. Trivelig fyr som sikkert har flere døgn på veien enn en gjennomsnittlig superstar. Dette blir godt.

Veiene i Tyskland er rette, som oftest, og det gir en behagelig reise for oss rockfarere. Målet den første dagen er å få bussgange slik at balansenerven venner seg til duvingen uansett posisjon. Etter en stund blir en så vant til det at stillestående senger føles unormale og åpne rom blir kjedelig siden ditt egne lille rom er på ca 75 cm. x 200 cm.

Osnabrück nærmer seg faretruende. Det er snart tid for get in på klubben Bastard. Klokken er 15.14 og vi har reist i ca 29 timer. På Bastard Club skal det spelles punkegig (altså når det kun er litt høyttalere til vokal, og kanskje til ei tromme eller to) uten fancy effekter som klanger og delayer. Dønn ærlig med andre ord. Vi er ganske bortskjemte med utstyr i Norge, og det norske publikum kan lett bli ført bak lyset med enorme høyttalere og masse hjelpemidler. Her har vi gått den lange veien, og punkegigs gjør oss rett og slett enda mer skjerpa. Så gjenstår det å se om det dukker opp noen hyggelige konsertgjengere ikveld – på en tirsdag.

Geek stuff: På klubben lå det en pakke til gitaristen. En custom made pedal laget av Stamos (tidligere gitarist i Djerv). Han laget en kopi av Zvex Woolly Mammoth med integrert boost. Det ble en hissig jævel til bruk på Hatred og pedalen fikk navnet Bully Mammoth. Anders hadde også fått igjen Gibson Les Paul-baritonen sin fra vår alles kjære Robert guitar wizard-reparatør etter et halsbrudd. Som ny og kanskje bedre da den nå er forsterket med karboninnlegg.

Det dukket faktisk opp ivrige konsertgjengere som fulgte nøye med på hva vi hadde bedrevet tiden med siden forrige visitt til det vestlige Germanske riket. Husk at det var en stund siden, så de fikk servert et friskt antall nykomlinger de forhåpentligvis sent vil glemme. Konsertstart presis 20.55??! De tar hensyn til at folk skal komme seg trygt hjem etter konserten og der har vi nok et og annet å lære hjemme, men det skal innrømmes at å stå ferdig pakket halv tolv er litt underlig. Wicküler var forresten dagens øl. Midt på treet egentlig.

Dag 2

Kroppen kan føles litt øm etter første natt i en buss. Hodet er skrudd på litt skjevt, albuen er i dyp søvn, og magen murrer. Neste tankstelle er gjerne 9 mil unna siden det som regel er 10 mil i mellom. En våkner gjerne når bussen stopper, strekker litt på pelsen, og er akkurat for sein til å få seg en kaffe. 9 mil. Bare 9 mil til.

Vi må få introdusere Ole. Ole Rokseth spiller i et nytt prosjekt under navnet Hymn. Han spilte tidligere i bandet Buckaduzz. Nå derimot må han ta til takke med å selge merch for oss. Vi er glade for at han er her slik at vi slipper den jobben. Ole er glad i frokost.

Lys- og lydmenn ble hjemme etter å ha fått tilbud om dårlig hyre, kummerlige forhold og minimalt med duppedingser å skru på. Det er kun oss igjen. Vi gambler med lokale folk. Av og til funker det. Som regel funker det ikke. Neste stopp er Cham. En by i Tyskland som selv ikke tyskerne vet om, unntatt de som bor der og Drillo. Det ligger ved grensen til Tsjekkia et sted. Der er det en stor fan som har booket oss. Sånne vi liker. Dinosaur Jr. med låten I Bet On Sky passer fint som soundtrack når vi cruiser gjennom det østlige tysklands grønngråe landskap.

LA er klubben i Cham (Sies kam med litt skarring på K som tyskerereranane gjør), og der har de egen pub med selvbetjening. For noen vil dette virke skremmende, så også for oss. Vi kan jo risikere å få det gøy både før, under og etter konserten. De har en Chevy pick-up fra 50-tallet stående inne i lokalet. Sier litt, og makan til fet konsert. Det ble å ta frem litt oldies for de som hadde fulgt oss siden Viva pluss litt nytt. Mange av de nye kjente tyskerfansen også. Ole kunne rapportere at minst 70 prosent var innom merchboden. Sexyfullt!!

Cham er en liten bygd med 17.000 innbyggere, litt mindre enn Lillestrøm altså, men de har huset storheter som Sepultura, Sick of it All, Napalm Death og Obituary….. Og nå El Caco, snøft. Litt seinere spelling ble det også fordi supportbandet tok seg frihet til å dra ut settet litt……med ca 45 min. Hva faen er det med lokale supportband som får sine små minutter og bestemmer seg for at “dette er så fett at vi holder på litt til….bare litt til” . Skaper bare masse oppgitthet og surmuling. Disse gutta spilte hovedsakelig coverlåter også (Mustang Sally? Du verden..). Når de bestemte seg for stenge klubben for natten fikk vi dusjet og fortsatte feiringen av Cham inne i bussen med Single Malt. Bare Salzburg blir like fett…. Ølen kom i et assortert utvalg og det smakte godt.

Dag 3

Vi våkner til lett snø i luften. Det regnet som falt i går fryser lenger sør og blir til snøkrystaller. Ikke noe vi ikke er vant til, men som de lokale nyhetene i Sør-Tyskland gjør et stort nummer ut av. Det er varmt i bussen. Vi kryper mot Østerrike på smale veier (i Germansk skala) og titter ut på små bygdesamfunn hvor interessen for rock, midt på dagen en torsdag, er forbeholdt arbeidsledige og de med iPod på jobben eller i fjøset. Vi har fokus på et vogntog med DHL-logo. Den første kaffen for dagen er konsumert, Fredrik kommer med en tirade om hvor unødvendig mynter er, og Anders nikker anerkjennende. Robert, sjåføren sitter rolig der fremme og tenker trolig på at han er veldig nære hjemme, i Praha, og skal snart svinge rattet i andre retningen. ..vekk. Nå regner det igjen og journalistene har ingenting å hyle ut om lengre.

Rock House i Salzburg har vi gjestet før, og det er en lækker klubb med to scener. Dette er så vidt vi kan huske gamle vinkjellere som var fyllt til randen av tønner med….vin. Nå skal de fylles opp av mennesker fulle av nettopp vin, og vi skal underholde dem med slagere mange sikkert aldri har hørt. De skal gå hjem med platen de aldri fikk tak i for å øve seg til neste gang vi kommer. Som dere skjønner er planen allerede lagt og det gjenstår å se om manuset blir fulgt.

Support for i aften er det tyske bandet Jenny Hooker, oppkalt etter den kjente transvestitthora i gamle Salzburg på 1800-tallet, kan hende. Soundchecken gikk knirkefritt og lydmannen med alle de riktige tingene i beltet virket til å ha tålelig kontroll, og han virket også som han hadde alle de hørselsskadene en lydmann av en viss alder bør inneha. Som kronisk skrekk for høy lyd på scenen og en liten døvhet for diskant ut i lokalet. Med andre ord så det lyst ut. Stage time ble satt til 22.15. Dette tok vi med knusende ro da tid fort blir uvesentlig når du ikke har noe annet å rekke. Det ble en liten strekk etter middag (gulasj) for et par av gutta slik at tenningsnivået skulle nå høyder vi enda ikke har sett.

Nivået var satt og konserten startet på tiden. Denne gamle vinkjelleren var fyllt opp av gamle og nye fans som mildt sagt var forventningsfulle. De fikk, var fornøyde, og gikk. Jævlig moro. Etter at folket, arrangør og vakter hadde gått satt vi igjen med bartender Andreas og lydmann Wolf. Som prikk over i-en ville Wolf spandere litt rom, og ikke hvilken som helst rom. Faktisk den beste vi noen gang hadde dyppet våre lepper i. Pyrat XO Reserva ble tatt bilde av for at den skulle bli mer enn bare et minne en sen kveld på en pub i Salzburg. Det er noe med det å sitte igjen etter stengetid og rolig la inntrykkene fra kvelden sige inn. En perfekt avrunding rett og slett. Ølen, som forøvrig er den beste hittil, het Weihenstephan.

Neste stopp er Milstatt. Følg med.

El Osa.

Hamars eget villdyr Dunderbeist reiser gjennom Europa med de store metalbandene Fear Factory og Devin Townsend Project. Reisebrev nummer to inneholder tysk suksess, manuell flytting av bil og generell rockethet.

Vi gir ordet til Dunderbeist, og minner om at første del av dagboken kan leses her.

Dunderbeist
”The Epic Industrialist tour”
Turnedagbok del 2

Mandag 12. november – C-Club, Berlin

Hele reisefølget hadde gledet seg stort til en hel dag i Berlin by før konsertkvelden, men grunnet motortrøbbel på vei ut fra Danmark, og dermed forsinkelser som gjorde at vi havnet midt i verste rushtrafikk inn til Berlin, gikk jo hele den planen i das dass.

På denne turneen er jo Dunderbeist supportband, og det merkes, spesielt når det kommer til begrensninger av teknisk art fra de andre lydmennene. På grunn av at dette var veldig tilfellet for Berlin-konserten, så brukte vi mye av tiden i rushkø til å stresse og ringe rundt for å få leid inn en digitalmikser. Men når vi kom frem på spillestedet og Petter lydfar instant bonder med den lokale teknikeren (noe som gikk på dissing av skrivemaskintrommer) får vi goodwill og tildelt ekstra linjer på mikseren. Deilich!

Turnerutinene begynner nå å gå på skinner, og verdens mest effektive Dunderbeist rigger opp og ned og hit og dit, opplært under pisken til Dave (stage manager). Dave er et kapittel for seg, en liten rødhåret erkebritiskmann med fiskeøyne og veldig kort lunte (dette er inntrykket to dager før han skulle slutte å røyke for øvrig, to be continued…).
Et eller annet sted mellom 500 og 1000 sterotype metaltyskere fikk gleden av å se og høre oss denne kvelden, og vi storkoste oss på scena og leverte turnesettet bestående av disse låtene:

Fear and loathing
Through the peephole
Father serpent
Songs of the buried
La guerre du feu
Four of the seven
Shields Alligned

I Tyskland har vi også et veldig bra promoapparat som jobber for oss, og det var satt opp en rekke intervjuer som vi gjorde før og etter show, og vi hang ut med de fine promofolka våre fra Pirate Smile utover kvelden. Plutselig passerte klokka midnatt og Ronny hadde bursdag (ca. 19 årsdag red.anm), og etter en norsktysk bursdagssang og øl i trynet (hadde ikke kake) ble vi med på en meget kul rockepub som i følge tysk målestokk skulle ligge rett rundt hjørnet. Det vil si et kvarters spasertur, men det var det absolutt verdt. Billige drinker, topp stemning og moro for unga.

Kvelden ble avsluttet med currywürst og et hav av ketsjup og majo (tyskerne vet å sette pris på latterlige mengder av ketsjup og majo) og auf wiedersehen motherfuckers. Ellers gikk det stile og rolig for seg i Berlin, bortsett fra at Åsmund reiv ned en eller annen mur som delte byen på tvers, men det håper vi at vi slipper noe pes for i etterkant..

Tirsdag 13. november – Essigfabrik, Köln

Ny dag, nye muligheter, og fortsatt i gråe Tyskland. Essigfabrik var en knall venue, også beliggende på der Alnabru, som alle andre venues på turen virker det som, noe som gjør at planlagte shoppingturer i sentrum på dagtid ikke ble så enkelt som vi hadde trodd på forhånd. Men det finnes jo lokale kneiper med god würst og bayer overalt læll.

Siden vi dro fra Norge hadde vi grunnet plassmangel måtte klatre over en diger basstromme og diverse annet stash hver gang noen skulle på do i bussen. Men i Köln kom redningen i form av en tilhenger som vi fikk levert for resten av turneen, transportert av vår nå nye sjåfør – Dennis – verdens beste fyr, som tok over bussrattet herfra. Litt om Dennis: Tysk 28-åring med digre muskler og tatoveringer, glad i metal og etter første dag storfan av Dunderbeist, og ny turnekompis med en “ikkeno er stress og alt ordner seg”-holdning.

Konserten gikk knallbra, og vi omvendte mang en tyskertøs. Torgrim passer på å rope ut at vi heter Dunderbeist 8 ganger mellom hver låt, så det så de også ut til å få med seg, og under siste låt ”Shields Alligned” står hele salen på ca. 1000 folk og gynger og skåler og koser seg! Folk kommer bort og prater og tar bilder, og kjøper skiver og t-skjorter i merchboden vår, og Espen merchman flørter uhemmet med alle tyske Rigmor-er i nærheten, om de har type eller ikke.
Resten av kvelden går med på sysler som å spise deilig middag, se litt Devin Townsend og Fear Factory, pakke og loade bussen, dra en tur på den lokale strippeklubben, drikke øl og alt er som normalt.

Onsdag 14. november – Substage, Karlsruhe

Karlsruhe. Sør-Tyskland, men fortsatt ikke helt i syden. Grå industrismåby, men finfint spillested, også beliggende på Der Alnabru. Kaffemaskina på bussen var tom for kaffebønner og all grunn til panikk. Men det første som møtte oss da vi åpnet bussdøra var en syklende cafè! Jup. En smørblid tysker som sykla rundt på det mobile kaffebrenneriet sitt og solgte både kaffe og kaffebønner og redda dagen.

Noen hadde også greid å parkere bilen sin rett bak hengeren på bussen vår så vi ikke fikk loada ut utstyret. Men det var jo heller ikke noe problem, for vi løfta bilen og bærte den 10 meter bort, sterke Hedmarks-morons som vi er! Synd ingen fikk med seg ansiktsutrykket på bileieren når han returnerte.. Vi ble også møtt av langtveisfarende fans som hadde tatt tog i 4 timer for å se Dunderbeist, samt en kamo-kledd erketysker og blodfan som hadde venta på oss i 5 år. Sånne ting varmer hjertet (og forer egoet)!

Konsertene blir bedre for hver kveld, og Substage-gigen denne kvelden var høydepunktet så langt på turen. Deilig når settet begynner å sitte balletight og alt går på skinner, og når publikum koser seg nesten like mye som oss. Etter nedrigg, mingling med fans, litt cava og middag og dusj så var det plutselig Fredrik sin tur til å ha bursdag. Huzzaaa! Så vi ble da geleidet til en rockepub ”rett rundt hjørnet” som da var 20 minutters gange. Ikke spilte de rock heller. Men de hadde en å-se-så-hardt-jeg-kan-slå-maskin, som selvfølgelig Kristian og John umiddelbart la sin elsk på. Kristian er herved kåret til Hedmarks sterkeste mann.

Ferdig med Tyskland for denne gang, og på tide å fortsette jakten på Syden.

Auf wiedersehen, motherfuckers!

Neste episode i turnedagboken: Le Frankrike og El Spania!

Yours truly
Der Beist

Sjekk video nummer to fra turen der alt blir forvirring når det gjelder å huske hva som skjedde hvor.

Oslo-bandet Wolves Like Us er på langtur i Europa sammen med Junius,  og skriver postkort hjem til Norge via Pyro. Andre del coming up.

Nok en herlig og billedtung rapport fra rocke-felten gjennom Europas grenser følger.  Blant annet med stand-in på vokal og konsert på homsebar. Første del kan du lese her, om du glippet på den. God underholdning også der. Vi gir ordet til Lars Kristensen og Jonas Thire fra Wolves Like Us. Først Lars:

Forsetter vi på veien nå? Visstnok.

Varierende tyske byer kan komprimeres ned til følgende anekdote. Vi ankommer litt for sent til get-in. Vi måtte jo ha pølse på bensern. Det lastes inn en rimelig tung backline. Lokale gutter bærer det letteste. Fire spørsmål stilles alltid: Er det trådløst nett her? Når spiller vi? Når er det middag? Hvor skal vi bo? Lydsjekk annenhver gang. Lydmannen vår Terje (han er tysk, men oppkalt etter Terje Rypdal) synes vi bør ha lengre lydsjekk. Vi spiller B- Real på PA-en og danser ghetto gjennom lokalet. Junius spiller bra. Vi svetter. Vi drikker øl. Noen er oppe lenge, noen sovner på sofaen backstage. Gjenta.

Vi hadde spesielt bra konserter i Munchen og Køln, steder vi har vært flere ganger før med Wolves Like Us. Fullt, poging, singalongs og generelt god stemning. I Munchen spiller vi med Pelican, og alle gjør rent bord. Fantastisk kveld. Køln var stappfullt og helt sinnsykt.

Så over kanalen til England. Sist vi var her fikk tre av fire i bandet tatovert en hånd som gir tommel ned, såpass ræva var det. Forventingene er mildt sagt lave. Første kveld er Hit The Deck Fest, en slags neonfarget pønkefestival som egentlig ser mest ut som en Bring Me The Horizon-video hvor alle kidsa har knoke- og hals-tattoo (og selvsagt ikke noe på armene). Vi er over tredve og utelukkende kledd i svart, så vi passer ikke helt inn får en si. Overaskende nok har vi en bra kveld, bra med folk og topp stemning. Bortsett fra at jeg blåser stemmen, og faktisk må til legen for å ordne opp i det dagen etter.

De neste to dagene får jeg ikke ut et pip, og merchmannen vår, Jason, synger både i Glasgow og Manchester. Han sang i band i gamle dager, og kan alle tekstene våre, så konsertene funker faktisk overaskende bra (thanks Jason). Aporopos lave forventinger, Glasgow var ok. Greit nok. Greit. Manchester er den værste gigen vi har vært borti som band. Promotøren dobbeltbooket, og flyttet showet til en bar som kun betjener menn, uken før uten å fortelle oss om det. Det er 12 folk på konserten i tillegg til bandene. Fyren klarer til og med å klage til meg at han taper 800 pund på dette showet (jeg klapper meg selv faktisk litt på skulderen for at jeg beholder fatningen der). Unnskyld utrykket, men fakk off, twat. Ok, ferdig.

(foto: Eline Røvedatter)

London er genialt som alltid. Jeg tråkker rundt i Soho alene, kjøper en kaffe og en bok, og stemmen er til og med tilbake. O lykke. Skulle bare ønske jeg hadde mer tid her, selvsagt. Alt bra igjen. Junius er forresten blitt våre nye brødre fra andre mødre fra nå av. For noen gutter. Jeg kommer til å savne dem når dette er over. Konserten i kveld var flott, vi møter gamle og nye venner, og har det litt for moro. Igjen. Nuvel. Jeg lar Jonas ta over fortellinga herfra.

I klassisk Wolves Like Us-stil må vi selvfølgelig sette oss rett i bilen etter showet i London. Det skjedde i Riga, i Køln og nå i London. Og  det kommer til å skje i Amsterdam om noen dager også. Typisk for oss er å ha masse tid i en liten Dorf ingen har hørt om før. Men når det er sagt så er det jo ofte der det blir spontane sjøslag. Vi har blitt ganske flinke sjømenn etterhvert. Så joda, ut av London i hui og hast. Måtte bare bære utstyr gjennom en gigantisk kø inn til en homse bar, og innom Crowbar å drikke et par lynraske singlemalts først. Et par timer senere befant vi oss plutselig på et gigantisk hotell utenfor Dover med fjordutsikt. Sov et par timer og kom oss til helvete vekk fra denne øya. Nok for denne gang. Bra og dårlig. Skikkelig elsk/hat å turnere i United Kingdom.

Så bærer det til Frankrike til en gig vi har gleda oss til. En gammel kompis av Toy setter opp konserter i Le Havre, og klarte å få til det eneste franske showet på denne turen. Helt rått. Roulio Ben Salad er, foruten å ha et fantistisk navn, en veldig fin fyr. Han har vært i Norge på besøk, og vi kjenner han alle litt fra før, så denne kvelden er allerede i boks. Et gøyalt lite punkeshow i kjelleren på en svett bar. Brie, rødvin og barings. Var til og med en kar som prøvde å voldta Hi-Haten min på slutten av settet. Hah. Hvis det er god stemning pleier vi å sette ut cymbalene så folk kan hamre litt på dem på slutten. Moro for unga…

Spiser enda litt mer brie og varme croissanter fra Roulio og kona hans, og setter oss i bilen kl 0800 med kursen mot Tyskland igjen. 10 timer i bil senere, i zombiemodus etter å ha hørt alle Russian Circles (ja, absolutt alle) skivene, er vi i Ahlen. Som nettopp er en slik Dorf ingen har hør om før. Kulturhus-stemning, og helt rett under gjennomsnittlig gig, men digg mat og kule kids som kom på showet. Siden det var lørdag bestemte vi oss fort for å bli med på leken. Vi ville på bar, og en lokal gjeng tok oss med på en nyåpna metal-pub. Kunne ikke blitt bedre. Men gud bedre for en grusom sprit de helte i oss. Den het Korn og var enda jævligere enn bandet… Neste stopp Amsterdam.. (to be continued).

Flere bilder fra turneen kan du nyte under, men først kan du se videoen til Secret Handshakes av Wolves Like Us…

Vreid med venner er på frekk tur gjennom Europa. Les del tre i den pågående reiserapporten her.

Vreid Blog del 3:

Dag 8: Katowice, Polen

Welcome to hell! Dagen starta med at bussen blei stoppa av polsk politi. Etter ein times meininglaus inspeksjon fekk me køyre vidare. Når me kjem til venuen er stemninga god. Klubben ser veldig bra ut, og me ser fram til vårt første show i Polen. Men så møter me ein lobotomert nepeskalle av ein promotør. Dagens show var ein del av ein festival, og promotøren har ikkje kjøpt flybilletter til dei andre banda som skal spele, og hevdar han ikkje har peng til å betale oss då kontoen hans er sperra. Vår strålande turnemanger Dolores prøver å forhandle med denne nepeskallen i 5 timar, og får lovnad på lovnad om at det skal ordne seg. Men til slutt er nok, nok. Flasker singlar vegger imellom og me skal fyre opp bussen for å komme oss avgårde då klubbeigaren kjem springande. Han vil redde situasjonen ved å betale oss ut hyra mot at promotøren må skrive over noko eigedom han eig til klubbeigaren. «Spinal tap» anyone?? Til slutt får me faktisk hyra i cash, og kan rigge opp til konsert. Konserten går veldig bra. Alle band får knall respons frå publikum, og det er mykje energi som må ut på scena denne kvelden. Dog er ikkje konserten heilt fri frå Spinal Tap sekvensar heller. Røykmaskina henger seg opp, trommisen vår Jørn ser ikkje cymbalane sine, og me har problem med å finne vegen av scena i røykhavet. Puh, for ein dag. Då er det deiligt å kunne sette seg på utendørs backstage med iskald pils, pizza og 25 grader kl 12 om natta. Allright, dermed var land nummer 22 invadert.

(polska policia)

Dag 9: Berlin, Tyskland

Varmen følgjer med oss vidare inn til gode gamle Berlin. Når me går ut av bussen så er det som å gå inn i ein bakarovn. Det blir stor glede når me finn eit vaskeri på klubben og får rensa opp garderoben. Litt mindre glede då undertegna oppdagar at han har levert scenebrok med 1500 kroners øyreproppar til vask. Segt!!!!! Berlin er ein av mine absolutt favorittbyar; historie, godt øl, god mat, greie prisar, kulturell metropol, ja rett og slett ein ufatteleg treveleg storby. Denne gangen blir det ikkje tid til dei store utfluktene, men me får ribbe til middag og har ein strålande bakgård med øltelt. Der riggar eg til min eigen White Russian bar på ettermiddagen. Baren blir raskt invadert, og Kampfar gutta let seg ikkje be 2 ganger når dei får tilbud om denne kvite juvelen.

(høyst lokale white russian-bar)

Konserten går veldig bra, og igjen er det bra oppmøte og tyskarane viser seg igjen som eit svært dedikert publikum. Etter kampen får me streama Portugal – Norge på ein PC. Kvelden ender med ei rekkje norske gretne tryner, og eit smilande portugisisk i form av Kampfar sin lydmann. Som straff måtte han sove i hengaren på veg til Munchen. Konserten i Berlin var ein del av ein festival. Resten av banda var utelukkande tyske grindcore/«humor» band. Siste band ut toppa det heile med at vokalisten dreit i broka og kasta dritten ut i salen……., og så lurer me på for korfor me aldri har høyrt om tysk humor??? Please keep you shit in Germania.

Dag 10: Munchen, Tyskland

Varmen føle oss sydover, og det er nærmare 30 grader. Då passar det godt at klubben har eigen ølhage. Dagen blei tilbragt på klubben. Sture & Stian tok pressebilder for Blackstar og me fekk jobba litt med arrangemanga på vårt bidrag til den komande Enslaved tribute-plata. Å få vettug internett tilgang er framleis ei utfordring, og ei linje som taklar skype er berre å gløyme. Så det blir telefonisk kontakt med heimen. Eldste dotter er 3 år, og til min store glede så elskar ho å synge til meg på telefonen. Hennar utgave av «alle fugler» er toppen på min «playlist» om dagen. Minsten på 10 mnd er ikkje vekke ho heller. Kl 08.15 (midt på natta i turnemodus) våknar eg av at telefonen min ringer, då eg tek den skjønnar eg at ho har tjuvlånt telefonen til min kjære fru, og vil ha eit par ord med sin omreisande far. Me sler av ein prat om blæh, ugh., mi , væh osv…. Ikkje heilt ulikt samtalane på nattestid ellers i turnebussen.

(gitarpreparering backstage)

Kva så med dagens konsert? Jau, det var rett og slett ein høydare. Blant våre beste klubbkonsertar Tyskland ever. Massevis av folk og topp stemning, rett og slett ein knall kveld for alle banda. Turneen har gått så smooth konsertmessigt, at all berre går og ventar på ein smell:-) Om natta blir me statistar i ein Derrick episode. Ein trailersjåfør med grått hår i hockeysveis og ein nydeleg grå melert singlet går amok med traileren sin utanfor klubben. Han brasar inn i det han kan, og ei stund ser det ut som han skal angripe turnebussen med traileren. Etter ei stund dukkar Derrick sine disiplar opp. Dei konstaterer at mannen faktisk er edru, men har hatt eit nervøst samanbrot. Harry Klein & co meiner at løysinga er ei god natt søvn. Det tyske kriminal polizei har tydleg blitt meir liberale med åra. Allright, då forlet me Tyskland og set kursen mot gjøkur, ost & høge fjell.

Dag 11: Zürich, Sveits

Når me kjem til klubben i Zürich kl 1 om dagen sitter det fans ventande utanfor klubben. Dei har rigga seg til ved elva med pils og spanderer velvillig på reisefylgjet vårt. Me blir sittande å prate med dei utover dagen. Det er alltid fascinerande å møte fans som har lært seg å snakke norsk, snakk om dedikasjon. Me tek oss ein runde rundt i byen, og turen blir avslutta av med svalestup i elva av vår eminente lydman Dr.Bentsen.

Salen er den klart minste på turneen, og har ein maks kapasitet på 200. Når det i tillegg er decibelgrense på 96, så medfører det at trommesettet står skjerma bak pleksiglas. Det ser ut som om trommisen sitter i eit dusjkabinett, og det ser sjølvsagt heilt løk ut:-).

Når me skal starte settet er det kanskje 25 stk i salen, og det tegnar seg til å bli ein blåmandag. Men iløpet av første låta så renn det inn med folk, og antallet 5-doblar seg raskt. Dermed blir det intimt, heftig og grisevarmt på scena. Det er så gale at scentechen vår Tor faktisk svime av på siste låt. Publikum er nok ein gang strålande, og det er herleg å stå på scena med så mange die-hard fans på plass. Bergensarane i Krakow som er support blir bedre og bedre dag for dag, og dei bli overvelda når legenda Tom G Warrior frå Celtic Frost/Tryptikon kjem å skamroser dei etter konserten. Oki, sjekkar ut for denne gang. Den franske riviera er neste stopp.

(god stemning ved elven i Zurich)

Og vi elsker det! Ivar Peersen og resten av banden gjør Europa utrygg for bartendere og kelnere.

Turneblogg 1: Europa april 2011.

Zaandam 26. April 2011

Da står vi parkert langs kanalen i Zaandam, ca. en time utenfor Amsterdam. Vi har en fridag etter fire vel gjennomførte konserter, og slapper godt av. Promotør for giget her i morgen har vært så elskverdig å låne oss nøkkelen til klubben i dag, så vi har fått dusjet, vasket klær og alt mulig annet man kan drømme om på en fridag.

Turen startet som seg hør og bør i London. Vi fløy fra Bergen på skjærtorsdag, vanhellige som vi er. På Flesland traff vi våre partners in crime Immortal, som var på vei til å headline Inferno i i Oslo. Regner med den opptreden satt som ei kule om vi kjenner the Doom Occultas rett. Den ene mellomlandingen var i Frankfurt, og vi tenkte at dette må jo gå greit midt i påskehøytiden. Nei, nei og nei. Det skal ikke sies om det skyldes overdrevet inntak av eggedosis eller dårlig samvittighet for at Jesus ble plaget på det groveste av romerne for oss synderes skyld; innkommende fly til Bergen var i alle fall solid forsinket. Da vi kom til Frankfurt var det med løping, nød og neppe at vi rakk inn på neste fly til Brussel. Det vi var 100% sikker på var at bagasjen aldri kom til å komme frem i tide, og at vi måtte få låne instrumenter og en slags erstatning for sceneklærne i London. Ingen loadere kom løpende til flyet i siste sekund heller. Sånn går det med folk som spiller, drikker og fjaser i påsken. Tenkte vi. Og tok feil. Tyske loadere er jaggu like kjappe som stereotypen om den tyske supereffektive arbeideren. Hvert eneste kolli og hvert eneste instrument kom helskinnet frem. De klarte kunststykket å få bagasjen kjappere mellom de to flyene enn tiden det tok å flytte oss passasjerer. Det burde vært obligatorisk for all verdens stuere/loaders å tilbringe noen uker på tyske flyplasser. Litt som at norske pensjonister burde tvinges til å studere køkultur i Japan for å beholde retten til pensjon.

(Abbath i fin form på Flesland)

Anyhow, utenfor flyplassen sto vår alles favorittsjåfør Andy og ventet med sitt sedvanlige blide og tyske oppsyn. Vi bruker selskapet Coachservice hver gang, å spare seg til fant på billige drittbusser fra Portugal er gjerne noe man lærer å ikke gjøre the hard way. Turen gikk til Calais og rett på ferjen over til England. Noe hardcore festing ble det ikke, så det ble med noen rolige glass øl og vin og påfølgende snorking.

Vel fremme i Camden var det solskinn og tjue pluss. Sommeren var på plass, rett og slett. Jeg og Grutle tok retning oppover på jakt etter en pub med et av ordene “head”, “arms”, “lion” eller lignende i navnet. De stedene pleier å ha et godt utvalg på tappefronten. Vi fant en som het noe i rette gaten og satte oss godt til rette ute på fortauet med hver sin duggfriske Bombardier. Ingenting slår en god bitter ale til frokost. Vi var litt i villrede om hva vi skulle velge som nummer to, men fikk god hjelp av far i baren. Han slengte like godt opp små samplers av samtlige sorter på tapp, og Grutle valgte seg ut en favoritt. Det må innrømmes at vi var litt flaue. Valget falt på en jubileumsutgave av merket Prince of Ales i anledning det forestående kongelige bryllupet og var for anledningen døpt om  til Prince of Wales. Litt Se og Hør-schwung der altså. Den flytende brunchen ble avsluttet med et glass Staropramen. Det var herlig forfriskende med litt høyere kullsyreinnhold etter de “flate” engelske alene.

Tilbake på klubben Underworld var det lydsjekk og den lille utfordringen i å få plass til support Negura Bunget på scenen, som er på ca. samme størrele som Garage i Bergen for de som har vært der. Det hele løste seg fint og det var på tide å få i seg litt middag. Selv om Gordon Ramsey mener den engelske utgaven av det indiske kjøkkenet er særdeles underlegen originalen er det likevel et slags must å spise indisk i London (Grutle og Cato har sågar funnet seg et stamsted ved King’s Cross). På meg ble det en Chicken Tikka med en iskald Cobra-klokkereint!

Evenementet var utsolgt, og det var virkelig trangt om plassen. Stemningen var helt på topp! Som vanlig i London var det om å gjøre å få oss ut så snart som mulig (konsertstedene forvandles til skikkelig kjipe unz-unz-nattklubber ca. fire sekund etter at siste band er gått av scenen). Det ble noen brune og røde på bussen, men igjen var det ro og tung søvn som dominerte på vei tilbake over den engelske kanalen.

Om det var varmt og fint i London, var det ellevilt hett i Lille, Frankrike. Makan til bakerovn! Frokosten/brunsjen som møtte oss på denne klubben er noe av det mest imponerende jeg har vært med på. Nygrillede spareribs, pai, woket biff, indisk fikensalat (!) og mere til. Det er akkurat når man tenker at noe er for godt til å være sant, at det er for godt til være sant. Den lokale arrangøren var nemlig ganske koko. Han begynte dagen som hyggeligheten selv. At han stilte med bærehjelpene 1,5 timer for seint var ikke noe vi skulle holde mot ham. Det var lagt inn god margin iht. når dørene skulle åpne og konsertstart, så nema problema. Når det opprinnelig var snakk om at lydsjekk skulle være ferdig klokken 17.00, ble vi ganske overrasket over at arrangøren klikket fullstendig sånn ca 17.10. Her var det roping, riving i håret og best av alt et utrop om at: “ziz iz nøt Amerika!” (noe vi allerede hadde mistanke om grunnet hans egen ganske heavy aksent). Det var fristende å gjøre oppmerksom på at han selv stod ansvarlig for en 1,5 timers forsinkelse i sånn ca. hundre personers påsyn, men vi nøyde oss med tenke “føkk ju, monsieur” og jobbet videre. Tjue minutt seinere var vi ferdige, og hadde hentet inn en time av sjarmtrollets forsinkelse og kunne igjen gå tilbake til å glede oss til kveldens konsert.

Turen gikk ned i Lilles solfylte gater, og vi fant oss en hyggelig liten fortausrestaurant. Vi fant en variant av Grimbergen (et av ytterst få drikkendes franske øl) vi ikke hadde sett før; Grimbergen Røde Frukter. Dette var helt prima. Av de forsøkene på å kombinere øl og frukt jeg har vært borti, må dette være det desidert mest vellykkede. Ikke for søtt, hysterisk forfriskende og samtidig innenfor de velkjente rammene av øl. Snadder. Bare vær obs på at det forsatt er alkohol i det, et faktum jeg og Grutle merket ganske kjapt etter å ha inntatt et par svære beger i beste tørst-etter-maraton-stil.

Vel tilbake på venue før konsert kunne vi registrere at psycho-arrangøren var borte (sannsynlig på date med en liter vodka til tonene av stemmer i hodet), men vår venn kokken var der og hadde disket opp med en saftig middag. Gazpacho og avokado med sjømatsalat til forrett, kalv eller laks til hovedrett, og en dessert jeg ikke fikk med meg. Majestetisk. Konserten gikk helt greit. Vi leverte varene, men synes kanskje Lille-publikummet gjorde ørlite skam på både den franske lidenskap og lørdag som ukedagen for utagering.

Neste dag i Limoges, også i Frankrike, var en av de mindre begivenhetsrike dagene: Bare enormt avslappende. Klubben var i tipptopp stand. Det hele bar preg av å være en slags metal-landsby i ødemarken. Det var unge og gamle metalfolk som tok i et tak enten med teknikk eller på kjøkkenet. Mange hadde med seg kidsene kledd opp i diverse metal-shirts størrelse mikro. Det ble ikke akkurat mindre trivelig av at de skiltet med den høyeste bunken pannekaker jeg noensinne har sett. Etter mange og lange timer på sofaer, lydsjekk og en litt skuffende middag var det konserttid igjen. Forsalget var på beskjedne 68 billetter, men det var jo i ødeland, så vi hadde ikke forventet all verden. Stor var derfor overraskelen da det plutselig sto 360 pers i lokalet når introen satt igang. For en konsert! Publikum var helt med. De nevnte kidsene hadde plass på sidescenen hvor de spilte luftgitar og koste seg. Etterpå ble det vel en slags fest, men da det skulle reises videre på den lokale metalpuben, var det bare Cato og Grutle som orket. De gamle er eldst.

Så var turen kommet til Europas Tromsø; Paris. Vi har pleid å spille på La Locomotive, naboen til Moulin Rouge. Nå har derimot sistnevnte likegodt kjøpt opp førstnevnte og sørget for at det ikke skal arrangeres noe som engang ligner metal der igjen. Så irriterende syntes de at det var med metalkonserter i nabolokalet. Vel, vel, vårt nye tilholdssted var Noveau Casino, noe som ikke var noe dårlig alternativ i det hele tatt. Fin klubb, og uten rottene vi pleide å hilse på borte på La Locomotive. Etter hvert dukket sambygdingnene våre fra Vulture Industries opp. De skulle gjøre en one-off supportjobb på denne konserten (de tok det på veien hjem fra turneen de var på med Taake, som for øvrig satt utenfor i solen med hver sin ferske baguette). Stemningen steg da arrangør Fred kunne fortelle at også denne konserten var utsolgt, og konserten var en fin bekreftelse på høye forventninger. Vi har muligens vært enda mer energiske, men dette var vel omtrent så energisk det gikk an å være i et relativt grovt overfylt lokale med absolutt null oksygen. Vi fikk besøk av vår gode venn Stephen O’Malley (Sunn O))) og masse annet), som syntes det hele var såpass underholdene at han heiv seg med bussen. På et tidspunkt uttalte han sågar at “you guys have got quite a civilized thing going on here”. Ikke verst. Vel fremme i dag tidlig tok jeg, turmanager Tonje og O’Malley en trivelig lunch, før sistnevnte heiv seg på et tog tilbake til Paris. That’s rock’n’roll for you.

Jeg er jo klar over at det er en voksende Cato Bekkevold-fanklubb der ute (jeg er medlem selv), og har derfor valgt å inkorporere et par utvalgte Bekkis-sitat som har falt i perioden det aktuelle reisebrevet er fra.

På spørsmål om han hadde husket å få med Enslaved-logoer til basstromme-frontene:

“De ligger hjemme ja. Om folk trenger logoer på basstrommene for å skjønne hvilket gig de er på, har de ingenting der å gjøre.”

Cato liker å ta seg en strekk, og må “av og til” hentes av fortvilte turnemanagere og teknikere fire-fem sekund før konserten skal begynne. En av disse spurte pent om han kunne sette på vekkerklokke i Lille:

“Jeg setter klokka på ni, change over er ti over ni. Jeg trenger bare sette meg bak slagverket og telle til fire,så er det gjort.”

Så til slutt et universelt tema fra garderoben i Limoges, hvor det ble slått fast at bakrus ikke trengte være så ille så lenge det var god stemning og et fravær av fysisk smerte:

“Den beste fyllesyka er når du står opp og tar en tre-fire brune for å kutte av de verste toppa.”

Ok, da har vi vært og inntatt et bedre gresk måltid med uendelige mengder kjøtt, og det er på tide å se noe halvmoro på video her. Snakkes i andre og siste blog neste uke!

Purified In Blood kjører over Europa. Les reiserapport her.

Etter 4 års fravær fra Europas veier til Roma er vi endelig tilbake i selvet øyet av metallstormen; Tyskland. For bare noen år siden trålet vi gjennom Europa som om det var vår egen bakgård. Det var på høy tid å senke hygiene-standarden og dra tilbake til de illeluktende spillestedene Europa har å by på. De feite, headbangende brille-tyskerne foran scenen er de samme.  Get-in maten med brød, peanøttsmør og gammelt syltetøy er den samme. Lite har forandret seg, og det er helt i orden.

(Sagblad gjør sin imitasjon av sin favorittpresident Nixon)

Vi er på tur med to amerikanske band og ett kanadisk. Born of Osiris (USA) spiller brutal (og da mener jeg brutal) Meshuggah-metal med fiksfakserier som synth og masse sampling. Skeptisk til hele opplegget, men brutaliteten er det ingenting å si på. Progressivt og gjennomført. Protest the Hero (Canada) er kanskje det bandet som trekker mest folk på denne turneen med sin skjeggete nerde-metal med catchyness og humor som våpen. Vokalisten gjør stand-up på scenen mellom låtene og snakker om størrelsen på penisen til bandmedlemmer. Darkest Hour (USA) er et band vi har hatt kjennskap til siden vi dro på interrail til Belgia og Nederland på ymse hardcore-festivaler. De feirer sine 15 år på beina med denne turneen. Musikken er tungt inspirert av Göteborg metal.

(Lonestar fra Darkest Hour drikker med to hender. Alltid)

Når man turnerer med amerikanske band er det ikke alltid lett å vite hva slags folk man får med å gjøre. Heldigvis har det vist seg å være en knakenes god gjeng dette. Vi bor alle i en stor nightliner og klarer oss overraskende bra med så liten plass per hode. Som band flest liker også disse å feste hardt. Første kvelden i Stuttgart ble en innvielsesfest uten like. Vår egen Hallgeir gjør sport i å toppe det meste av drøyhet og ender opp med salto i midtgangen kun iført sokker. Festen fortsetter til bussen ankommer legendariske Doornoosje i Nederland. Denne spilleplassen har huset det meste av band siden tidlig 80-tall. Black Flag i ´84 står som et av høydepunktene til spillestedet.  Romslig backstage og god mat.

(Hallgeirs for-tidlig-tryne er et sikkert tegn på turnè)

Etter Nederland står tre dager i England for tur. Manchester er først ut og Stig, Sander og jeg er mest opptatt av å finne en spiseplass vi tilfeldig datt innom forrige gang vi var her i den kinesiske delen av byen. Jommen fant vi ikke frem til samme plass og gaflet i oss falsk kylling som smaker så likt at vi spør flere ganger om den faktisk er vegetarisk eller om de egentlig bare drar oss i beinet. Etter konserten er det fest på en uteplass ved navn Satans Hollow. En artig plass som kan minne om helvetes forgård interiørmessig. Klientellet er heller ikke langt unna samme plass. Ingen jenter med ekte hårfarge i sikte, utrolig fælt blekk på folk, korsett i massevis og alle guttene ser ut som Oli i Bring Me The Horizon. Dette gjelder for så vidt for hele England og er ikke spesielt i Manchester, bare så det er sagt.

(Vår gode venn og lysmann Bacon-Chris kom på besøk i Manchester)

London er en plass jeg liker godt. Det ble jakt på deilig vegetarmat også her. Favorittplassen var dessverre stengt ned, men vi fant selvfølgelig en annen plass å få i oss soya. Alltid moro å treffe gamle og nye kjente i London. Folk fra Gallows var der for å  hilse på, og vår labelsjef i UK Dante var også bland de besøkende.

(Protest the Hero´s Timmy er en artigkar som faktisk skal til Trondheim og stille i skjegg-konkuranse i mars. Denne mannen har mange egenskaper)

Tilbake til fastlandet stod Antwerpen i Belgia for tur. Landet der vi som kids lærte å moshe i sin tid. Da til det legendariske metalcore-bandet Liar. Fun fact: Også vårt første møte med Darkest Hour var i Belgia på Goodlife Fest 2003. Det ble windmills og floorpunching også denne gang. Vår egen Sander Sagblad har hatt på seg partyhatten siden dag 1. Han har også hatt på seg spy-hatten siden dag 1, og tok den ikke av seg før dag 5. Hvem skulle tro denne gutten har vært straight edge?

(Sander i partymodus 2.0.)

Nå raver vi rundt i Tyskland på hjul og ødelegger by etter by. I går gjorde vi Berlin med stor suksess, i dag en by som er litt vanskelig i uttalelsen. Neste oppdatering blir om en ukes tid. Følg ellers med på Twitter for små rapporter fra et liv på veien: @TommySvela.

(Stig henger ut i merch-avdelingen)

Hva var høydepunktet på turneen?
– Høydepunktet var definitivt å spela i Polen, det bekrefta mistanken våras om at polakkar er galne. Me fekk vodka og eplejuice i bøtter og spann, publikum stagediva og mosha kontinuerligt, til slutt drog dei gitaristen vår Maciek ut i publikum på ein ufrivillig crowdsurf (etter konserten var ferdig vel og merka).

Hva var det døveste som skjedde?
– Innbrudd i bilen. I Malmö av alle plasser! Siste plassen på turneen me hadde forventa å få innbrudd, Zagreb og Paris må skjerpa seg! Det gjekk greit heldigvis, fekk to knuste ruter, men bilen var så tettpakka med utstyr at de kun klarte å få med seg ett par kofferter med pedaler og noken ledningar i. Hell i uhell!

Hvilke låter falt best i jord hos utlendingene?
– Hmm, det såg ut til å være “Blodtørst”,”Mjød” og “Ulvetid”. Må sei me er litt rørt over at det alltid var noken folk som kunne deler av tekstene! “Bleu-Turrsth”

Hvordan kom dere overens med de andre bandene? Få noen gode bromance-stories da!
– Alle bandene me var på tur med var drittkjekke, men me endte vel opp med å henge mest med Kylesa. Dei var litt mer party enn resten av gjengen. Laura drikke som ein mann og trommisane røyke gras som om det sku vore gras. Kjempegjeng!

Så dere forresten var nakne med Converge på scenen (se fin video under), fortell hva som skjedde?
– Det som skjedde var at me hadde vært og dusja, så hadde me glemt klærnå på scenen. Me kunne jo ikkje springa rundt nakne resten av kvelden, så då måtte me heilt enkelt og greit springa ut og henta dei.  Neida, me skulle bare tøysa med dei siden det var siste konserten. Me noia litt etterpå for Jacob virka som han blei drittforbanna, han skulte blant anna drittsurt på oss når han introduserte sangar som handla om karma og kalte oss for shitheads fra scenen. Etterpå va han drittglad, snodige greier, antar at han skulle holda den seriøse hardcore-fasaden oppe!

Og hva skjer med Kvelertak fremover?
– Nå har me litt sånn festivalting på gang, skal spille på Reading og Leeds nå i helgen og døgnvill og rått og råde uken etterpå. Så blir det Norges-turne med Purified In Blood i oktober, og ny Europa-turne med Coliseum og Bison B.C i November. Så får me vel begynna å tenka på nye låter så snart me får ro i kroppen igjen, det blir digg!

BONUS: Kvelertak rapporterer til Lydverket underveis.

Kvelertak rocker Mjød i Gøteborg:

På hjemmebesøk hos franskmenn, Sjøhyenar:

Naked City:

Naken lunch: