Talking Watches With Eric Singer from HODINKEE on Vimeo.

Ganske nøyaktig femti prosent av Pyro-redaksjonen er veldig glade i flotte klokker, så vi smiler bredt av denne nerdete videoen. Vi har tidligere sett nevnt i blader at Kiss-trommis Eric Singer er meget glad i historiske urverk, men her bretter han ut hele samlingen sin for den prestisjetunge klokkebloggen Hodinkee. Ingen store overraskelser, men blant annet noen godbiter fra Jaeger og Heuer. Kiss/Eric Singer-fans får også sitt her, blant annet nærbilder av Kiss-memorabilia og referanser til diverse turneer og turer. PS: Takk til Tord Krogtoft for lenke.

Tarjei Strøm rapporterer hjem om tidenes villeste opplevelser. Les. Le. Lev.

Vår mann i rock har for andre år på rad vært på cruise med Kiss i Karibien (fjorårets rapport kan du lese her). Denne gang går det over alle støvleskaft. Til og med over Gene Simmons sine støvleskaft. Tarjei opplever mer på et par dager enn han har gjort hele livet. Over til herr Strøm. Dette er hans beretning.

Så var det altså klart for Kiss Kruise igjen. Denne gangen byttet jeg ut min kjære samboer Juni med min fetter og tidlige læremester i hardrock Arild Lindeflaten.

Arild møtte meg i Los Angeles et par dager før Kruiset slik at jeg kunne ta ham med på tidenes heavy-sightseeing i verdens deiligste by. Dette er for øvrig nøye dokumentert her. Andre høydepunkt fra L.A.-turen inkluderte releaseparty for den nye Motörhead-platen på Rainbow Bar & Grill, møte med Trouble Circus fra Bodø på Sunset Strip (les om deres reise her), en overfet Gwar-konsert på House of Blues, og en vanvittig helaften på Universal Studios Horror Nights Halloween-skrekkpark. Her endte vi opp på VIP-lounge med storheter som Tim Armstrong, Tom Morello og Serj Tankian….. Heavy over hele linjen der altså, og en fin start på rocketuren vår.

Dagen før vi skulle dra fra Los Angeles til Miami våknet Arild, fyrte deretter i gang Macen sin, og skulle ta sin daglige morgenrunde på nett. Da øynene løp over skjermen så han plutselig en annen hotell-gjests maskin dukke opp på det delte nettverket. “Anders Tengners MacBook Pro” stod det å lese i delt-feltet. ANDERS FUCKINGS TENGNER. La meg forklare hvorfor dette er tidenes mest absurde sammentreff.

Arild Lindeflaten lærte meg alt om hardrocken på 80-tallet, og alt han visste om hardrock lærte han fra det svenske bladet OKEJ. Anders Tengner var OKEJ-journalisten som egenhendig holdt heavyrocken i live og gjorde den enormt svær i Skandinavia på første halvdel av 80-tallet. Han oppdaget nærmest W.A.S.P., skrev alle de beste KISS-reportasjene og relanserte hele Alice Coopers karriere i 1986. En legende med andre ord. Mannen som gjorde oss begge til de vi er i dag, og som rett og slett var grunnen til at vi hadde endt opp på dannelses-reise på Sunset Strip og senere skulle på båt med KISS. Vi møtte aldri Tengner, vi vet ikke hva han gjorde i L.A. (på det samme lille motellet som oss), men at dette var tidenes slumptreff er det ingen tvil om!

Nuvel. Over til Kiss Kruiset.

Søndag 27.oktober dro vi tidlig fra hotellet for å sjekke inn i god tid på LAX slik at vi kunne nå direkteflyet vårt til Miami, ankomme solbyen på ettermiddagen, og være klar til avreise med båten mandag formiddag. Slik skulle det derimot ikke gå. Riktignok sjekket vi inn to timer for tidlig og fikk gode plasser på gaten ved siden av vår egen, men midt i all heavy-mimringen og fellesoppkjøring til Kiss-turen vi nå skulle på klarte vi å miste flyet.

Ja riktig.

Vi satt i to timer og gledet oss og snakket om vår felles rocke-oppvekst, og glemte rett og slett å gå på flyet. Jeg er avholds, Arild drakk ikke, vi mistet flyet. Noen vil kanskje kalle oss surrete. Det er helt ok.

Nå var gode råd svært dyre, og heldigvis fikk vi booket om flyet vårt via San Diego slik at vi kunne ankomme Miami 05:30 mandag morgen. 7 timer før sjekk inn på båt.

Pheeeeew.

Som bonus 1 har vi spilt mye i San Diego med Datarock, og jeg kunne vise Arild litt rundt i den flotte byen på vestkysten. Som bonus 2 havnet vi på samme lounge som Carmine Appice (gedigen heavylegende av en trommis) i Los Angeles uten at vi turde å gjøre noe mer med det. Mandag morgen landet vi pent i Miami, fikk (heldigvis) fatt på bagasjen som hadde stått på flyplassen over natten, fikk sjekket inn på Holiday Inn og fikk sovet litt der frem til det var tid for å reise til båten. Let’s go rock n’ roll!

San Diego detour…

DAG #1:

En innsjekk på et cruiseskip kan minne om en innsjekk til en internasjonal flygning, med alt det innebærer. Likevel er det noe kjekkere når det hele er KISS-relatert. Her står du i kø med hundrevis av likesinnede KISS-fans i alle aldre. Nesten 2500 fans fra 33 nasjoner var totalt på båten, og da sier det seg selv at det til og med blir magisk stemning på innsjekken.

Vel inne på båten (samme båt som i fjor) ble jeg møtt av en deilig følelse av å være tilbake med kjente fjes overalt, KISS t-skjorter på alle overalt og KISS på anlegget.

Stemning.

Dette er kanskje vanskelig å fatte bare ved å lese, men når det er KISS i bakgrunnen OVER ALT; på resturanten, i casinoet, i heisen, i gangen, alle veier, da blir det en enormt deilig stemning. Du står i pissoiret og hører en obskur låt fra The Elder, liksom. Hvor rått er ikke det? På lugaren vår lå det også gaver som ventet på oss fra KISS. Et litt uforståelig KISS-teppe og en håndsignert Kruise-poster. Rått. Da var det bare å pakke ut og gjøre seg klar for drømmereisen.

Etter utpakk og utforskning av båten bar det opp på dekk for den første KISS-konserten. Umaskert og unplugged på scenen mens båten seilte fra Miami. Det første som slo meg på unplugged-konserten var at jeg ikke ble like sjokkert av å se KISS i levende live, rett foran øynene mine, som jeg ble sist. Jeg hadde liksom blitt litt vant til det og kunne derfor nyte konserten enda mer fokusert enn sist.

Som lovet i forkant (og mye av grunnen til at fans drar på disse cruisene) dro KISS på med masse obskurt låtmateriale de sjelden eller aldri spiller, og jammen fikk jeg et lite sjokk likevel da de prøvde seg på tittelsporet fra Creatures Of the Night, og da de dro hele Acrobat/Love Theme From Kiss (en av deres aller første låter). Da måtte jeg jobbe hardt for å holde tårene tilbake. Herregud så sterkt: Mitt favorittband gjennom tidene, så tett på, akustisk, på en båt, med totalt obskure låter og med de mest dedikerte fans fra hele verden. VANVITTIG deilig!

Svært artig var det også da hele bandet disset Genes valg av Hawaii-shirt for anledningen. Paul mente det var så ille at han krevde en “ceremonial burial at sea”. Fantastisk å se bandet så løsluppent og nært.

Etter konserten svevde vi alle på en slags KISS-lykkerus og brukte resten av kvelden på å se det fantastiske Nashville-coverbandet The Big Rock Show (med Paul Taylor fra Winger på keyboard) gjøre kun de deiligste låtene fra det glade 80-tall, samt at vi tok en tur innom KISS-karaoken. Det høres kanskje rart ut, men som sist var karaoken noe av det gøyeste på båten. Helt vanlige folk fra hele verden ble superstjerner der de stor og fremførte sine mest elskede KISS-låter foran andre fans. Win/win. Fetter Arild havnet også alene i heis med KISS-manager (og generell hardrock-manager-legende) Doc McGhee, og måtte vise den lille mannen veien opp i suiten sin. Sånn er det på Kiss Kruise, liksom.

DAG #2

Dag to startet rolig på frokostbuffeten (vi snakker svææææære buffeter, åpent døgnet rundt med ALT av mat helt gratis) hvor jeg traff på KISS-trommis Eric Singer. Jeg har truffet ham tidligere, men håndhilste høflig igjen og takket nok en gang for hvordan hans trommespill revolusjonerte min egen stil som ung trommeslager.

Stort.

Eric er altså en av mine aller største trommehelter, og på dette tidspunktet hadde jeg ingen idé om hvor mye mer Eric Singer-magi jeg skulle få oppleve på denne turen. Mer om det om litt.

Båten la til kai i Key West noen timer denne dagen, så vi fikk oss en fin liten turist-runde i denne svært turistifiserte Florida-småbyen også.

Trivelig.

Etter Key West-runden ble vi sittende i solsteken på dekk og snakke med andre norske KISS-fans (med 85 norske Kiss Navy-rekrutter i år er Norge den best representerte nasjonen i forhold til innbyggertall). Her gikk praten løst og ledig om gårsdagens sett-liste og om rykter vedrørende de neste konsertene. Utrolig trivelig. Vi fikk også vite at den legendariske Helge fra Kiss Army Stord (og den fantastiske Halvsju-reportasjen) på tidlig 80-tall var på båten. Herregud! Her snakker vi KISS-legende, folkens. En av mine store helter. På ekte.

Så var det tid for konsert med hardrock-legendene Nightranger på dekk. Her hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt, men fikk virkelig rockesjokk over leveransen til de gode gamle San Francisco-rockerne. Foruten egne deilige hits (Sister Christian) dro de knallhardt på med Damn Yankees-låter (bassist og vokalist Jack Blades spilte i supergruppen) og tidlig Ozzy (supergitaristen Brad Gillis tok over for Randy Rhoads og spiller på Speak of the Devil-platen). En totalt fullkommen heavyrock-konsert der altså.

Så var det bare å finne seg en god plass inne i atriumet på skipet. Siden det er ca. 2500 personer på båten – og skipets konsert-klubb kun huser 1250 – gjorde KISS innendørskonsert to dager på rad slik at alle skulle få sett bandet i full mundur på liten klubb. Vi skulle se dem dagen etter, og fikk derfor nyte live-overføringen av konserten på storskjerm i atriumet sammen med mange andre fans som hadde benket seg foran lerretet.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er faktisk totalt magisk å sitte og se en direkteoverført konsert (som jo skjer bare noen hundre meter unna på skipet du er på) sammen med dedikerte og dønn spente fans. Det hele kan sammenlignes med det å se favoritt fotball-laget ditt på storskjerm, på favorittpuben din, med favorittfolka dine, og at de scorer annenhvert minutt. Overmagisk stemning der altså.

Før konserten startet ble jeg stoppet av en type som likte DEVO-tatoveringen min, og som selv gikk i DEVO t-shirt for anledningen. Det viste seg å være ingen ringere enn hardcore-legenden Frank Novinec fra Hatebreed (OG Terror, OG Integrity, OG Ringworm), og her var vi altså begge to på Kiss Kruise i Atlanterhavet. Nydelig type og topp stemning.

Også på denne konserten (nå i full sminke og utstyr) dro KISS på med obskure låter. Det hele toppet seg da de valgte å dra låten “The Oath” fra The Elder i sin helhet. Her kom tårene igjen gitt. KISS spiller ALDRI noe fra The Elderplaten fra 1981, og prøver rett og slett å fortrenge hele platen. Men som Paul sa til fansen før de dro igang låten;  “I know you wanna hear this, ’cause you guys are the only ones that bought the album”. Rommet eksploderte da KISS spilte låten, folk gråt, klemte hverandre og gjorde det klassiske “we´re not worthy”-movet fra Waynes World-filmen mot lerretet. Noe av det sterkeste jeg har vært med på. Andre obskure høydepunkt inkluderte sjeldent-til-aldri-før spilte låter som “Let Me Know”, “Ladies In Waiting”, “Almost Human”, “Mainline” og “Anything For My Baby”. En set-liste verdt hele turen alene.

Etter konserten måtte vi summe oss litt med deilig mat før det plutselig ble min tur til å levere. Det var nemlig duket for en såkalt “KISS Kruise Drum-Off”, altså en tromme konkurranse. Nesten 90 trommeslagere (av høyst varierende kvalitet) skulle bedømmes og plukkes ut til finale dagen etter. Dommerne var blant annet trommisen i The Big Rock Show og trommisen i Nightranger. Deilig absurd.

Jeg deltok rett og slett for å få muligheten til å tromme foran selveste Eric Singer i finalen dagen etter, noe som alltid har vært en liten drøm for meg. Alle fikk tromme 20-sekunder hver (!), og etter at alle hadde fått prøve seg var jeg heldig nok til å bli plukket ut til finalen. At jeg ble hyllet av Paul Taylor – keyboardist i favoritt AOR-orkesteret mitt Winger – var premie nok i seg selv.

Vel tilbake på lugaren (og klar for sengetid) lå det et brev og ventet meg på sengen. Her sto det å lese at det var finale neste formiddag, og at jeg kunne velge meg en KISS-låt jeg ville spille med coverbandet Priss foran Eric Singer. Herregud så uvirkelig. Herregud så deilig.

DAG #3

Onsdagen våknet jeg etter tidenes deiligste søvn. Her var jeg altså, på båt i Atlanterhavet, med KISS, og skulle om noen timer få tromme, få vise meg frem, få spille en KISS-låt foran en av mine aller aller største trommehelter. FOR ET LIV!

Etter en grei og usunn amerikansk pannekaker-med-bacon-og-sirup-frokost var det ned i atriumet igjen for å delta på drum-off finalen. Lokalet var fullt, Eric Singer var på plass for å bedømme, og vi var nå 9 trommeslagere som var plukket ut til å få flotte seg i finalen. Nummer 2 ut var lille Alexey fra Las Vegas. En 10-år gammel asiatisk jente som shreddet seg gjennom “Black Diamond” som om hun ikke hadde gjort annet her i livet. Helt utrolig rått å se på!

Alexey er et Youtube-fenomen som legger ut råstilige trommecovers av kjente rockelåter, og er en tromme-elev av Eric Singer himself. Jeg ble sporenstreks fan og kjente at hun her bare måtte vinne. Seieren min var jo uansett at jeg fikk spille foran Eric, og jeg fikk som bonus selv dratt på litt gjennom en fyrrig versjon av “Black Diamond”.

Jeg var i himmelen. Tenk å få spille for Eric? Det hele føltes som en drøm.

Det ble ikke mindre uvirkelig da Alexey og jeg ble plukket ut av Eric til å gjøre hver vår solo etter at de andre 7 trommisene var eliminert. Herregud. Alexey shreddet seg gjennom 1 minutts vill tromme-improvisasjon, og jeg gjorde det samme like etterpå. Eric syntes det ble for vrient å velge ut en vinner så han ba publikum bedømme. Jeg hadde allerede bestemt meg. Dette var Alexey sitt show, denne lille prinsessen – rockens fremtid – MÅTTE vinne. Publikum skulle få avgjøre i form av jubel.

Først for Alexey.
Hele rommet jublet.
Så meg.
Hele rommet jublet.
Rematch.

Først for meg.
Hele rommet jublet igjen, jeg ristet høflig på hodet, pekte på Alexey og oppfordret til applaus.
Så Alexey.
Hele rommet eksploderte!
Fantastisk!!
Jeg bøyde meg ned på kne og hyllet denne fantastiske trommehelten på kun 10-år!
Premien var et trommesett Pearl hadde sponset som Eric brukte på Unplugged-showet på dekk første kvelden.
Vel fortjent.

For å la opplevelsen synke gikk jeg av scenen for å få meg litt tid til å samle meg, men jeg ble stoppet av en eldre herremann med et alvorlig uttrykk. “Hi, my name is Paco, I´m the tourmanager of KISS – what you did there was amazing and we really appreciate both the talent and what you did with Alexey. Eric wants to meet you”, sa han. Og før jeg visste ordet av det stod Eric Singer foran meg og hyllet spillingen min. Han hadde fått så fot på det hele at han ville gjøre noe spesielt for meg senere på dagen, fortalte han.

Dån.

Jeg holdt masken så godt jeg bare kunne, takket og bukket og gav kontaktinfoen min til Paco, som nok en gang understreket at gleden over dette møtet var på deres side. Nå kan jeg dø lykkelig. Virkelig. Noe av det mest absurde jeg har vært med på. MIN store helt ville gi MEG noe?

Så var det bare å vente da.

Tiden ble brukt til å se en ny og fantastisk konsert med coverbandet The Big Rock Show på dekk, og ta bilde på scenen til KISS, før jeg fikk beskjed av fetter Arild om å komme meg til lugaren med en eneste gang. KISS sin tourmanager hadde ringt og lagt igjen beskjed. Jeg hastet ned og ringte han opp igjen.

Det viste seg nå at Eric insisterte på å møte meg senere på kvelden. Helst før KISS show # 2 (som vi jo skulle på), og vi ble enige om å ta det når vi skulle ta bilde med KISS litt senere. Som i fjor fikk alle på båten bilde av KISS sammen med seg selv og de man delte lugar med. En høyst upersonlig seanse der man står i en slags samlebåndskø før det blir din tur og du blir loset kjapt inn i et avlukke der KISS står klar og poserer de to sekundene det tar å ta bilde med deg.

Vi stilte oss i kø, og da det ble vår tur ropte Eric ivrig ut “Thats the guy! Make sure everything is ready for him” til assistentene sine, mens han pekte lurt på meg. Mystisk. Spennende.

Vi fikk oss et kjapt bilde, og fikk beskjed om å vente i salongen like utenfor avlukket til bandet var ferdig med alle bildene. Her ble vi sittende i nesten to timer, på de beste setene i huset, med fri innsikt inn til KISS og alle bildene som ble tatt. Et helt fantastisk syn – utsikt til våre 4 store helter i full sminke, et syn jeg aldri kan bli vant til. Vi fikk spesialbehandling av KISS sine sikkerhetsvakter, og alle andre som prøvde å oppholde seg nær oss ble jaget bort – dette var vårt og KISS sitt show.

Perfekt!

Da KISS omsider hadde gjort seg ferdige med bilder var det bare oss og bandet med sin innerste sirkel av vakter og manager Doc McGhee som fikk være igjen, samt  to fans som skulle få treffe Paul, og en som skulle treffe Tommy. Det var nå kun 20 minutter til KISS skulle på scenen, og her sto vi altså – midt i det aller helligste. KISS romsterte rundt oss som kjemper med sine platformsko og høye hår. Bortsett fra Gene. Han satt like ved oss på en stol, stirret inn i en søyle og pumpet seg opp for å komme i demon-karakteren før showet som bare var minutter unna. Noe av det heftigste jeg har sett. Demonens eget førkonsert-rituale rett og slett, et skue få dødelige forunt. Dette hadde jeg drept for som liten.

Så kom Eric bort til oss, fortsatte skrytet og takket for min ydmykhet og mitt trommespill, og hadde med en gave til meg. Gaven var hans egen skarptromme som er spesialbygget etter hans egen bestilling og er trommen han bruker på alle konsertene med det nye speilkule-settet sitt. Helt fuckings awesome!!!

Etter litt prat og trommenerding ble KISS samlet og hastet avgårde av manager Doc. Det var tross alt snart stagetime. Det er umulig å beskrive hvor rått dette var.

Spesialbehandlingen, vennligheten, gaven – i det hele tatt var det helt vilt å oppleve at bandet virkelig gir alt. Her hadde de brukt 2 timer på å sminke seg og komme seg i full utrustning, så 2,5 timer med bilder sammen med nærmere 2500 fans, så tok de likevel seg god tid til oss bare 20 minutter før de skulle gå på og levere konsert-varene i 90 minutter?

Helt fantastisk.
Jeg elsker KISS.

Nå var det bare å legge trommen forsiktig fra seg på lugaren og spurte til showet. Vi hadde knallplasser veldig nær scenen, og bandet dro nok en gang på med obskure perler blandet med allsang-klassikere. Og som om ikke det var nok å ta innover seg at bandet sto der bare noen få meter foran meg og kvernet ut den ene gromlåten etter den andre, så jobbet hjernen på spreng for å ta inn alle inntrykkene fra dagen.

Der satt Eric og spilte på et gedigent trommesett med speilkule-look, som han nå hadde gitt MEG skarptrommen til, og for en liten halvtime siden var vi alene med disse rockekjempene mens de gjorde seg klar til konserten. Uvirkelig. Lett den beste KISS-dagen i hele mitt liv, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.

Andre små høydepunkter fra denne dagen var å treffe en svenske som samlet på KISS-kostymer fra 80-tallet som var brukt på scenen av KISS. Han viste velvillig frem bilder på sin telefon fra samlingen: Genes jakke fra “Heavens on Fire”-videoen, Pauls hatt fra “Uh, All Nite”-videoen, og en rekke fargerike kostymer fra Animalize- og Asylum-perioden som han kunne pinpointe til eksakte datoer de hadde blitt brukt på de respektive turnèer. En helt fantastisk type.

I køen til KISS-bildet traff vi også på en herremann som hadde sett KISS nærmere 100 ganger, og som hadde sett Iron Maiden på pub tidlig 80-tall, og som var mannen som hadde fått tak i hodeskallen som Blackie Lawless drakk blod fra på den legendariske “W.A.S.P. Live at the Lyceum”-konserten i 1984. Kun på KISS Kruise treffer man slike typer.

DAG #4

På Kruisets siste fulle dag hadde båten sluppet ned ankeret utenfor Norwegian Cruise Lines sin egen lille private øy i Bahamas Great Stirrup Cay. Etter nok en solid og deilig frokost på båten satte vi oss på en av de mange shuttlebåtene som gikk mellom skipet og den private øyen. Fiffig nok havnet vi sammen med coverbandet The Big Rock Show som var på vei til øyen for å spille konsert for oss, og jeg fikk endelig slått av en prat med keyboardist Paul Taylor, altså kjent fra Winger.

Jeg elsker jo Winger av hele mitt hjerte, så jeg fikk skrytt litt, lært at han også spiller i Cinderella (!), og så klart også hørt litt om hvordan det lå an med Winger om dagen. Som den heavymetal-nerden jeg jo er visste jeg godt at Paul også spilte med Alice Cooper i 1987 og 1988 og fikk dermed servert noen røverhistorier fra perioden. Paul er med i den fantastiske “The Nightmare Returns”-konsertvideoen fra 1987 som jeg så på omtrent hver dag fra 1987 til 1989, så det var stort for meg å få pratet med legenden.

På øyen gjorde vi det som man jo gjør på en privat cruise øy; bader, spiser gratis grill, soler seg og hører på de flotteste klassikere servert av et knallbra heavy metal-coverband. The Big Rock Show holdt konsert på stranden, og hadde valgt ut et nydelig sett som kledde den karibiske solen perfekt. Da jeg lå der i solsteken i de mest perfekte omgivelser og hørte Ratts “Round and Round” perfekt fremført tenkte jeg “nå har jeg det så bra som man overhodet kan ha det”. Et perfekt øyeblikk.

Etter en halv dag i solen var det bare å komme seg på båten for å få med seg dagens høydepunkt: Q&A med KISS på båtens store utendørs dekk. Her satt bandet på scenen i 90 minutter og svarte på spørsmål fra fans fra hele verden. Fantastisk nært og utrolig interessant med et åpent og snakkesalig band i svært godt humør som ga oss lange og gode svar. KISS er ofte pompøse sitatmaskiner i offentlige intervju-settinger, så det var utrolig kult å få muligheten til å se dem åpne skikkelig opp og snakke direkte til oss fans. Gene Simmons var som vanlig hakkekyllingen, og offer for de tre andres interne band-spøker. Helt nydelig å bevitne.

Etter spørrerunden ble bandet værende igjen på scenen der de poserte for bilder og signerte det folk måtte ønske. Dette har jeg aldri sett dem gjøre før, og det er igjen godt å se at bandet storkoser seg og virkelig gir alt for die-hard fansen. Jeg kjente nok en gang på den deilig stolte følelsen av å være KISS-fan.

Senere på kvelden var det duket for kostymekonkurranse. Det var jo tross alt Halloween. Tommy Thayer stilte som dommer, og folk hadde som sist gjort seg svært flid med utkledningen sin. Utrolige mange kreative, forseggjorte og morsomme kostymer, men mitt personlige høydepunkt var Hatebreed-Frank som sammen med sine like kredible hardcore-venner hadde kledd seg ut som DEVO. Altså, gitaristen i Hatebreed utkledd som DEVO, bedømmes av gitaristen i KISS i en kostyme-konkurranse…. Kun på Kiss Kruise kjære venner, kun på Kiss Kruise.

Kvelden ble avsluttet på dekk med nok en deilig konsert servert av Nightranger. Neste morgen skulle vi legge til havn igjen i Miami, så vi tok oss noen ekstra runder rundt på båten for å suge til oss litt mer Kruise-magi før vi tok kvelden. Vi traff på tourmanager Paco igjen, som gav meg en klem og nok en gang understrekte at gleden var på deres side, og håpet at vi snart skulle sees igjen.
Stort. Rett og slett stort.

DAG #5

Da var det bare å stå opp og kjenne på den litt vemodige følelsen av at eventyret var over for denne gang. Etter en siste frokost på båten var det bare å sjekke ut og gå i land i Miami. Her slo vi ihjel noen timer langs Miami Beach før vi satte kursen mot flyplassen og kvelds-flyene våre tilbake til Norge og virkeligheten. Med et stort smil om munnen. Arild og jeg hadde tross alt lagt bak oss TIDENES Kiss tur som gikk langt over våre villeste forventninger. Selv om det kun er snakk om 4 dager og 5 netter, så føltes det som om vi hadde vært på båten i en evighet

En deilig evighet.

Dagene om bord er så proppfulle av opplevelser og inntrykk at det føles som om tiden står stille og at man beveger seg i sakte film gjennom et uendelig flott KISS-univers. Tiden raser ikke avgårde, man bare er. I en slags KISS himmel, om du vil. Pompøst, jeg vet, men det kan ikke sammenlignes med noe jeg har vært med på før. Både voksne-Tarjei og den 10-år gamle KISS-supporteren inni meg er så evig takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. 4 dager ren magi, på en båt, i atlanterhavet, med verdens beste band, med verdens beste fans.

I wanted the best and I got the best, the hottest band in the world: KISS <3

Selveste Eric Singer kommer til Norge.

Eric Singer er trommis i Kiss, og spiller også med Alice Cooper. På toppen av det hele har han sitt Eric Singer Project som han turnerer med når hovedbandene slapper av. Ivrig fyr. Forrige gang Eric Singer Project var i Norge hadde han med seg både John Corabi og Bruce Kulick, og jammen stiller ikke begge denne gang også.

Vi ga vekk billetter til konserten, og konkurransen er nå trukket. Vinnerne har fått beskjed om at de står på gjestelisten. Takk til alle som deltok!