Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)