Les også: En haug med blogginnlegg fra Ivar, anbefales varmt

Under moshpit-bildet får du talen, ord-for-ord, og folkens…tenk at vi lever i et land hvor en black metal-dude holder tale på nasjonaldagen. Det er ganske magisk å tenke på.

“Gratulerer med dagen, Etne! Takk til 17. mai komiteen for invitasjonen og tillitserklæringa dette er – ja, hvis ikkje det er slik at ein eigentleg ønska seg ein skandale frå talarstolen, då – for å sprite opp stemninga, liksom. Eg er i alle tilfelle beæra. I dag er me alle Etnebuar, også me som først flytta til på åttitalet, og så flytta frå igjen på 90-tallet. Ikkje berre får eg gleda av å snakke til dykk som feirar dagen her som innfødde og heim-på-besøkande som meg; men eg får også vist fram bygda «mi» til min eigen stadig voksande familie. Ikkje berre vert eg sjølv litt større og hårete for kvart år som går, men no får me ungar også. Det å ta med dei små tilbake til «der det skjedde» er ein god test på kor godt ein kjenner seg heime, og det gjer eg verkeleg her eg drar med meg det vesle familiesirkuset rundt på 17. mai-feiring i Etne.

17. mai i Etne var mitt første møte med musikkindustrien og showbiz; det vart tråkka ein god del meter rundt i denne rimeleg omfattande bygda – i ein slags vadmelsuniform med ein tilhøyrande ekstremt varm hatt. Det var brutalt, det skal eg innrømme; men det var noko som måtte gjerast – og det ga ei god kjensle av å drive med musikk. Ei long historie gjort kort; skulekorpsets eminente dirigent skal ifølge familiemytologien vår ha tipsa mor og far om at ein el-gitar kunne vere noko for den vesle karen som bråka så fælt på trommene i pausane. Og slik byrja det. Men, for å sitere Kaizers Orchestra: «nei, nok om meg. La oss snakke litt om deg // Kva synes du om meg?»

Det er mykje i dag som handlar om å vere best – ikkje nødvendigvis i betydninga å ha inneha noko traust talent som er medfødt eller øvd fram – det gjeld å stikke seg fram, bli berømt fortast mogelegt og huska. Melodi Grand Prix Junior, Idol, Norske Talenter, X-faktor og så videre; det handlar om å komme inn frå gata og bli «oppdaga»; å sjokkere jury, sjåarar og Youtube med eit talent ikkje nokon har høyrt makan til før. Kidsa, og ikkje minst foreldrene får eit sjokkerande møte med rampelyset. Først eit positivt sjokk; det er spennende møter, produsentar med hodetelefoner og clipboards, klokker som tell ned og opp igjen på veggen, og kjendisar som sit foran ungen, riv seg i håret og gret av lykke fordi din unge er det største talentet siden Michael Jackson. Men så er det jo det, at lys som kjem på, ofte skrus av igjen. –Innan klassisk musikk har dei allereie egne program for å hjelpe anspente born, og dei første initiativa vert no tatt til tilbod for born og unge som vert overkjørt i diverse talentkonkurransar (true story). Om nokre år har me kanskje eit offentleg behandlingstilbod for reality-deltakarar og rosabloggarar også.

Det er meir enn fint nok med skulekorps, speidaren, det lokale fotballaget eller for den saks skuld kulestøt – som eg sjølv prøvde meg på i tre vekers tid på slutten av barneskulen; eg klarte ikkje å bli best sjølv om eg var den einaste deltakaren, så det var lagt på hylla rimeleg kjapt. Ein lærer seg å vere medvirkande årsak til at noko større enn seg sjølv fungerer; til og med store ting frå tid til annan– utan at flomlyset av den grunn settes akkurat på deg, eller at ein nødvendigvis kjem på tv. Sånt er godt å ha med til ein skal vere del av eit team på ein arbeidsplass, vere del av av eit band (ikkje alle kan synge eller spele solo heile tida har eg måtte leve med), vere ein av fleire husstandar i eit burettslag, eller generelt vere som deltaker i konseptet «menneskeheiten».

Eg har reist litt (no fekk eg sagt det), og ein av dei tinga som gjorde at eg skvatt litt dei første gongene i USA, og då særleg i New York og Los Angeles var den tidvise rope-snakkinga enkelte dreiv med ute blant folk; då snakkar eg ikkje om sånn finnar-eller-indre-dalstrøkingar-i Syden-høgt; der long avstand til nærmaste nabo og long tid mellom samtalene har slipt vekk heile «innestemme»-konseptet, men skikkeleg «the US of f’in A»-høgt. Kvifor skulle dei på død og liv kringkaste livshistoria si-på bygda lærte me jo at det gjeld å holde den slags lågmelt? Eg var berre 17, og som den bonden i byen eg er var og er, spurte eg nokon eg tenkte hadde peiling der borte, og fekk til svar at mange fekk det med seg tidlig i livet av foreldra og omgivnadene at ein måtte vere om seg om ein skulle verte «oppdaga»-også ute i det offentlege rom. Og no begynner same keisamme kulturen her borte i provinsielle Nord-Europa og Norge; me drøymer om at me, eller ungane våre, skal verte oppdaga og å gå frå 0 til Beyonce på eit par fredagskveldar. Nei, gå heller i skulekorps og start eit par håplause band (slik eg gjorde), eller vær ein grei fyr på det lokale laget og bli ein suveren leiar i næringslivet seinare. Er du god nok vert du oppdaga, du treng ikkje vere på audition heile tida, lzm. Å vera lagspelar er inga hindring for kreativitet og talent. Det har funka i Etne.

Eg var tidligare i år deltakar på Made In Etne Weekend; eit slags bransjetreff for kreative folk frå kultur og næringsliv med det til felles at ein er, eller har vore i Etne-bransjen. Det stadfesta verkeleg noko eg visste fra før; at det har kommet utruleg mange dyktige, oppfinnsomme og talentfulle folk frå Etne også etter Ingvar Moe – ikkje berre innan musikk, men og innan handverk, kunst, næring, design, mote og så vidare. Det er lenge sidan eg som profesjonell musikar merka meg kor ofte «Etne» dukka opp i samtalar om profesjonell lydproduksjon rundt i Norge – både i konsert- og studiosammenheng. Så har det også vorte lagt merke til at folk flyttar tilbake til Etne; noko som er smått fantastisk og ein glimrande bonus for oss avhopparar, når me kjem tilbake på besøk: me kjem til ei bygd som lev, og ei bygd full med folk me kjenner. For meg, uten familie igjen i Etne, er kontakten med alle disse flotte folka fra gamledager det som er min forbindelse til bygda. Siste åra har det blitt innspilling i ABC studio borte på gamleskulen, klassereunion på Lions klubb, og tryning  over ein trommaspelande Bjarte Rolland på Fugl Fønix under avslutningsjammen på Made in Etne Weekend; alle blant de artigste opplevelsane eg har hatt i såkalla voksen alder. Ei stor takk til dei som vart verande og alle dei som flyttar heim og gjer noko – eg vonar næringslivet og den politiske leiinga veit å sette stor pris på dei.

For ein skal vere stolt av å vere frå Etne, synes eg. Ikkje fordi f.eks Ølen er noko dårligare… eller vent litt, dumt eksempel; Ølen er jo litt dårligare. Spøk til side; det er ein bra dag å vere stolt av å vere fra, ha flytta til, ha budd i eller befinne seg i Etne for øyeblikket. Ikkje fordi det er så flott morenejord her (å du store som dei masa om morenejord på skulen), ikkje fordi Erling Skakke hadde høvdingsetet sitt her, eller fordi det ifølge Wikipedia kjem fem berømte folk herfrå (inkludert Erling Skakke og meg sjølv – kanskje Wikipedia skulle tatt ein liten oppfrisking på Etnologien sin). Nei, eg synes me skal vere stolte av dei me er, fordi me er dei me er; så enkelt er det. Å ha ein identitet fordrar å vite noko om veien fram til der ein er no. Derfor er det bra å vite noko om historia si, til dømes. Det er mange viktige fortellingar i fortellingane – som at kristningsikonet Olav den Heilage også hadde ei side ved seg som nytta metodar me i dag forbinder med diktatorar; mellom anna kua ham motstand gjennom å kidnappe heidninghøvdingar sine koner og døtre, og trua med å drepe dei dersom gubben ikkje bøyde kneet for han. Noko som ville fått einkvar mann med hjarte til å kaste gamle gudar på dynga.

Me kan tenke på at grunnlova i orignalform inneheldt innreiseforbod for jødar. Når eg vaks opp heromkring trudde eg Norge var eit av dei få landa i verda der ein ikkje dreiv med korrupsjon hverken på heime- eller bortebane. Så vart me jo betre kjent med Veidekke og Yara etter kvart. Me treng aldri bekymre oss for å falle heilt utanfor, eller gå utan pengar her i oljelandet. Men det sit igjen ein del dykkarar som fant olja for oss – dei skjelv og har vondt i hovudet, men me vil ikkje kompensere dei skikkelig for det dei ofra. Me kan stort sett sei alt det kjipe og nedverdigande om andre me kjem på, med fullt navn i kommentarfelta no til dags – for me har ytringsfrihet. No døyr snart dei siste av krigsseilarane som var med å sikre at me har den ytringsfriheten, utan at dei heller fekk den anerkjennelsen og kompensasjonen dei fortjente og ønska seg. Vår rolle som geniale lille Nobelpris-og-Oslo-avtale-Norge er å vere eit hyggeleg, tidvis belærande, fredsskapande, forhandlande og tolererande førebilde for resten av verden. Og så ender me opp med å finlese jussen for å sjå om me kan tvinge Dalai Lama til å nytte kjøkkeninngangen på Stortinget – for ikkje å tråkke Kina på tærne – slik at vil kjøpe dyre ting av oss mens dei sel oss billige ting; slik at me kan verte enda litt rikare. Eg seier altså ikkje at ein finn berre blomster og rikdom langs vegen når ein dykker ned i historia, men alt ugraset er også ein del av identiteten. Å vite om ting ein kanskje ikkje syntes funka så bra før, gjer i alle fall ein del forklaringar på notida, og ikkje minst gjer det oss eit verktøy til å endre no- og framtida.

17. mai er ein dag for å feire nasjonen Norge og vår historie. Så får ein vere raus nok til å la andre få legge det dei legg i «Norge» denne dagen. Gjer det dine kjensler for flagget noko mindre varme og ekte at andre skulle finne på å vifte med eit billigprodusert eit med litt feil fargenyansar, og gud forby: ørlitegrann feil dimensjonar? Eller for den saks skuld: kvifor skulle det påverke mi nasjonalkjensle at nokon plutselig vert heilt FN i hovudet, og vil vifte med alle slags flagg i toget? Når folk begynner å grunngi sin stolhet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårlegare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet. Nasjonalromantikk dreier seg for meg om malerier av fjorder, sødmefull musikk frå litt sure hardingfeler, fjordhestar (eller kva det heiter), vikinghjelmar, og å synes at damer berre er såååå flotte i bunad – alle desse tinga i seg sjølv. Fordi det er fint, heilt for seg sjølv. Ikkje fordi det er så mykje betre enn jungel, heilsure feler med berre to strengar, kamelar, masse gullringar rundt halsen og damer i meir flagrande gevanter. For ting som heile tida må haldas opp, og synes betre om enn andre ting er ein jo i bunn og grunn ikkje så genuint begeistra for, eller hur? Då er det jo akkurat som om ein ikkje heilt er sikker på kva ein syns innerst inne? Om ein er trygg på at ein er god nok i seg sjølv, at ein har ei interessant, slett ikkje perfekt, men interessant og fargerik historie, så kan ein fort få ei innsikt i at andre også kan ha ei annleis, men like interessant og fargerik historie. Det er fleire bevis på at hardingfele og tostrengs-ørkenfiolin let fett saman om dei vert håndtert av folk som kan sitt handverk.

Frå mitt ståsted ser det ikkje ut som om sletting av alle grenser, billedleg og bokstavelig, alltid fører med seg så veldig mykje meir forståelse og varme mellom folk. Tvert i mot – stadig fleire identitetsforvirra bøller slår om seg i gater og i kommentarfelt, fleire religiøse fanatikarar finn nye grupper å plage og starte krig mot. Ein treng kanskje ikkje gå heilt Jan Eggum med «mor, eg ve tebake». Men det trengs og småsamfunn, det var jæklig stas å få handskrevne brev i postkassa og ha møter på cafe som vart avtalt per telefon forrige veke og kor me har sinnsjukt mykje å fortelle kvarandre som ikkje allereie me er leie av å lese om på nett. Eg lurer og på om det hadde vert meir stas å seie «ja, me fekk forresten ein ny baby for nokre veker sidan» om ikkje alle hadde svara «ja, eg såg det…»?

Men å stå her og slå om seg med store ord om global forbrødring og forsøstring, samhald, identitetsbygging gjennom å kjenne si historie, sunn nasjonalisme og ikkje minst skulekorps; kan eg jo gje inntrykk av at eg står her og kjenner meg i posisjon til å kaste den første steinen i det norske 17. mai-huset. Men det er nok eit glashus. Me står eit par steinkast unna tidligare nevnte skular frå oppveksten. Mobbing var eit kjent fenomen også då, sjølv om me ikkje hang kvarandre ut på nettet og tok bilder i dusjen med smarttelefonar. Eg var ikkje betre enn nokon andre, så mykje kan eg seie. Når me hadde reunion i haust vart det snakka om kvifor enkelte ikkje kom; nokon av dei hadde nok gjort eit bevisst valg, og det skjønner eg godt. No står eg ikkje her og legg meg flat som ein annan politikar som har bygd noko ulovleg eller klint med feil folk slemt; den slags offentleg syndsforlatelse ville ikkje tene til noko anna enn at eg kjenner meg betre – men eg nyttar sjansen til ein liten appell; også til meg sjølv som rimeleg fersk forelder. Det er viktigare enn nokonsinne å vere involvert i kva kidsa driv med – om ikkje verda sjølv har vorte meir kynisk, så har kynismen fått nye måtar å nå fram til dei kidsa på. Om ikkje barna våre vert mobba eller slit sjølv, kan det hende dei veit om nokon andre som har det tøft – og då kan ein jo nytte sjansen; om ikkje ein skal drive å blande seg så mykje inn direkte, så kan ein jo plante idear om kva som er bra og godt her i verda. Det er tøft og kult å bry seg, og stille opp for andre som treng det. Om man henter inspirasjonen og ordlyden fra Haavamaal, Bibelen, sin indre stemme, Trond Viggo eller Dalai Lama kan ikkje vere så farleg – hovudsaken må vere å ha noko å formidle.

No vart det mykje tungt og lzm-djupt her, så eg vil gjerne få slutte med ei litt lettare historie. Den er nok ikkje heilt sann, men det er jo sjelden dei beste vitsane. Og dessutan vekker det minner om når eg skjemde ut foreldra mine gjennom å fortelle ein forferdeleg dårlig nordmannen-svensken-og-dansken-vitsen frå scena nettopp her oppe i samfunnshuset ein 17. mai for lenge sidan – då toastmasteren gjorde den grusomme tabben å annonsere åpen mikrofon. I det eg nærma meg <med lys barnestemme> «og så pissa svensken i buksa og kasta undikken over taket» sneik moderen seg langs veggen bakerst i lokalet og ut døren. Så no skal me sjå om me klarer å gjenstå sukseen: Eg hugsar alle dei gongene det var sirkus her nede på flaten når eg var liten. I denne historia var sirkusdirektøren på reise, og hadde ein heil dag å slå i hjel mens riggarane tok seg av rigginga dagen før første forestilling. Det var ein relativt liten, roleg stad og tirsdag; det einaste av interesse var ein hotellbar i det vesle sentrumet – ikkje heilt ulikt Etne sentrum. Som einaste besøkande sat han seg i baren og bestilte ein kaffe. Han spurte servitøren om det var noko som skjedde; var det noko action? Fyren tenkte seg om lenge; jo, det var tirsdag og klokka var litt over tolv. Om direktøren venta til klokka ett kom det til å skje noko spennande. Kvar tirsdag klokka ett kommer det nemlig inn ei and, setter seg ned på barkrakken og bestiller ei øl og en sandwich. Dette syntes sirkusdirektøren høyrtes veldig interessant ut, så han bestilte ei ny kaffe og satte seg til å vente. Klokka vart ett, døra smalt opp, og inn kom ei and i overall vraltande. Anda hoppa opp på krakken, og bestilte… ei øl og ein sandwich. Direktøren lot anda få i seg ein stor slurk og ein solid bit før han flytta stolen sin nærmare. Han kremta og prøvde seg med eit «ja… du kosar deg med lunchen?». Anda kikka ikkje opp, men svarte med eit kort «ja, ein prøver jo». «Ja, du.. du er ei and, du»- direktøren kom ikkje på noko betre. «Ja, det skal være Snickers og Twist» svara anda mellom to solide slurkar øl. Tydeleg imponert sa direktøren vidare «.. og du kan snakke!?». «Ja, det er ting som tyder på det», kom det fra anda. Då klarte ikkje sirkusdirektøren å halde seg lengre: «Kunne du tenkt deg å komme og jobbe for meg?». «Kva driv du med, då?» ville anda vite. «Eg er sirkusdirektør!». Anda ga han eit skeptisk blikk – «Sirkusdirektør? Kva skal du med ein snekkar?».

Ivar Peersen topper hele greien med sitt tredje og siste reisebrev fra USA-turen. Virkelig klasse. Ordet er Ivars.

Finnes det bedre måter å starte dagen på enn å rulle inn i til Chicago? Dette er virkelig en favoritt blant mange amerikanske perler (ikke så harry å være begeistret for USA nå, når de har Barack og vi har Siv, tenker jeg). I dag skulle det bli en velkomst som overgikk alle våre tidligere besøk. En av Chicagos mest populære og berømte kulinariske etablissement er Kuma’s Burgers. Konseptet er brutalt enkelt; de har burgere – alle oppkalt etter metal-band. Hva med en Judas Priest-burger (fruktig? læraktig?)? Eller om du er vegetarianer kan du prøve en Neurosis-burger. I de ekstremt røykfylte lokalene (de leker ikke steking, disse gutta) mures det konstant ut maksimalt med metal. Fra Grindcore til klassisk 80-talls-jodling spilt inn i litt for stramme bukser. Temmelig artig å se et stappfullt lokale med alt fra godt voksne lunch-venninner, via politifolk, til oss. Er burgeren god nok er det ingen som lar seg plage av at Napalm Death og annen vidunderlig ulyd blastes fra høyttalerne. Kompromissløst! Ikke rart de har en spektakulær kø for å få bord helt fra starten av dagen.

I dag, i forbindelse med vår konsert på House of Blues, hadde vi fått æren av å gi navnet til dagens spesialburger, «The Veilburner» Enslaved-burgeren. Vi var invitert til å teste den, og (de fleste, i alle fall crewet, meg selv og barte-Grutle) stilte yr av begeistring og nysgjerrighet (mens enkelte sarte artistsjeler syntes 12 på dagen var for tidlig for burger, noen var redd for å få vondt i magen, snakk om hardcore Viking-band!). Nå mannet alle seg til slutt opp til å være høflig nok til å prøve, og det var vel ingen som angret til slutt. Selve burgeren var klasse A+; saftig, mør og likevel fin og spretten i konsistensen. Deretter fulgte et lag av lønnesirups- og rosmarin-marinert strimlet flankstek (også kjent som «slagside», en lite brukt del av dyret i Norge – amerikanerne kaller det «skirt steak»), marinert i Stout-øl fra Left Hand-bryggeriet, og en helt utrolig aoli med lønnesirup og bacon. Før hele symfonien ble toppet med «fries-ifiserte» og krydrete løkstrimler skvist mellom to kringle-brød («pretzel-buns», søk opp oppskrift via google og prøv – burgeren blir aldri den samme!).

(The Veilburner, foto: Bekkis)

Det kan virke noe materialistisk, men der og da (og fortsatt gjennom de sensoriske minnene) ga «Veilburner»en meg en intens lykkefølelse. Dette er lett den beste burgeren jeg noen sinne har smakt. En artig digresjon er at vi ikke har noe bilde av annonseringen av burgeren som «Dagens Burger» på den digre tavlen i restauranten. Det viste seg at den hadde stått der. I to sekund. Før første kunde inn døren gjorde oppmerksom på at Black History Month nettopp var startet. Det tok seg kanskje ikke helt ut med «Today’s special: ENSLAVED» når hele nasjonene er opptatt av slaveriets historie. Vi tar den. Det finnes viktigere ting i verden enn navnet sitt på tavlen på verdens beste burger-restaurant. Få ting, riktignok, men de finnes.

Hvor enn ironisk det kan virke ble gildet fulgt opp med en tur på et lokalt treningsstudio. Det besøket ble igjen fulgt opp med lydsjekk og besøk av venner backstage. Vi er heldige med vennene, og det ble både sigarer og en helt grusom lokalprodusert bitter-schnapps de mente bare nordmenn var sprø nok til å like. Bekkis og et par av svenskene i Amon Amarth-crewet var vel de som ikke tok sterk avstand fra den galskapen. Ja, og så ble det konsert. Det er fortsatt en konsert-turné dette her, selv om denne bloggen ikke alltid gir inntrykk av det. Stilige blogger fra band som egentlig er mye bedre enn headliner og generelt er ekstremt undervurderte og ekte skulle være lett å google frem for de som mener det blir for lite fokus på backstage og scene. Konserten ble særdeles bra, som konserter alltid blir i Chicago. Lykke. Grutle klinket til med skrøner og et aldri så lite stand-up show, og publikum likte det de så og hørte. Oppdrag fullført.

Om Chicago var kaldt, så var vi nå kommet til turens desidert kaldeste dag; Minneapolis (Minnesota) og Mill City Nights-klubben. Her var vi også på forrige headliner-runde, og visste at vi hadde en bra dag foran oss. Etter å ha testet utvalget rundt klubben var det tydelig at Loon Bar var stedet for oss. Alternativet var en kjempedårlig bar med kjip mat og et sted som heter Sneaky Pete’s, som ligger vegg i vegg med Dreamgirls (regner med Sneaky Pete er over og sniker hos drømmejentene fra tid til annen). De to sistnevnte har blitt hoppet over utelukkende på navnene – ingen av de tilsier at kjøkkenet har noen spesiell plass i driften. Loon Bar er bunnsolid diner-kost, og opp til flere av de som jobber der hevder å ha norske aner. Etter det jeg kunne observere i løpet av dagen lo de høyt og mye, og drakk relativt kjapt og mye når de gikk av skift, så slett ikke usannsynlig at de er norske, nei.

Maten er grei, men ikke særlig mer, noe de selv bemerket, og mente det hadde med nevnte norskhet å gjøre («it’s not supposed to taste too much around here, we think it’s a Norwegian thing»). Når jeg senere på dagen la turen innom er det mulig jeg kan ha satt i gang et lite gastronomisk familiedrama. Servitøren fra frokost-burritoen kom på å spørre om lutefisk virkelig var like begredelig i Norge. Over en relativt mandig porsjon Buffalo Wings og en kylling-BLT måtte jeg først høre om hva slags tilbehør de brukte. Tilbehør? Nei, det var kun lutet fisk på bordet og ei potet hver. Sånn skulle det gjøres. Jeg fortalte at forfedrene her muligens hadde dunket knollen i rekken på overfarten, for poenget med lutefisken er jo tilbehøret. Øynene ble store, lengtende og samtidig litt håpefulle der jeg la ut om bacon, ertestuing, sennep, løk og alt mulig som går an å løfte luteopplevelsen med. Det hersket sterkt tvil om det lot seg gjøre å tulle med tradisjonene, men et forsøk var det verdt. Håper det hele ender i jubel.

Noe som i alle fall forårsaket jubel var besøk fra både Surly Breweries og 3 Floyds, som for anledningen hadde lansering av en spesiell øl til bandene og publikum: Asator Viking IPA, kun til salgs på denne konserten. Mektig! Konserten ble som sist meget bra (kanskje på grunn av all norskheten rundt her), og etterpå ble vi plukket opp av gutta fra Hammerheart Breweries (jepp, 3 bryggerier på en dag, ikke verst). Austin driver bryggeriet hvor han også har installert bar. Her ble det pizza, innomhus-bryggete smaksprøver det vi maktet og orket, og full (sic) guidet tur rundt i selve bryggeriet. Austin har gått i lære hos Haandbryggeriet i Drammen, og varene hans var helt prima. Et tegn på at fyren muligens hadde vært innom Norge var første øl på menyen med det velklingende navnet «Badetiss»; en lys og sommerlig American Blonde Ale. Heldigvis/dessverre tar alle gode ting slutt, og det ble tilbake på bussen og reisen gikk videre. Takk Austin, Bekah, Nathaniel og alle kompisene deres som var der!

(Hammerheart Breweries, foto: Ivar)

Etter all denne spenningen falt det seg kanskje naturlig å ta turen innom Lawrence, Kansas. Her var det rett og slett ingenting. Snø, kjipe bygninger og endeløse gater som ikke endte opp i noe som helst. Etter en tre timers gåtur mener jeg å ha belegg for siste påstand. Men et stykk vanvittig bra pizzaria hadde de. Tynnbunnet italiano-style med parma-skinke, sopp og trøffelolje var akkurat det doktoren ville anbefalt, og en utsolgt konsert ble nok en triumf for oss landsens gutter. Neste dag var fridag et eller annet sted på veien; nærmere bestemt Hays, Kansas. Hele dagen gikk med til trening, svømming, badstu og innspilling av disse Tall Ships Race-greiene jeg har nevnt tidligere. Og en ikke altfor spennende Hawaii-pizza fra Papa Johns (en av de mindre ille pizzakjedene her borte). Nok om den mandagen.

(innspilling av Tall Ships-“greier”, foto: Omeed)

Så var det Denver, og litt mer spennende tider. Først en skikkelig kopp kaffe på Common Ground rundt hjørnet fra klubben. Det kan jo virke litt underlig med all denne spankuleringen etter (og skrytingen av) god kaffe, men vi er jo bortskjemte med utrolig god hjemme-brygget traktekaffe i Norge. Den «vanlige» kaffen i USA på klubbene og på kafe/pub/low-brow restauranter er jo aldeles elendig. Som Cola uten sukker, kullsyre og tilsetningsstoffer. Sort vann hvis du er heldig, gjennomsiktig brunt vann stort sett ellers. Om en ser etter i øvre venstre hjørne på bildet fra stedet, vil du også se på den ansatte at kaffen ikke bare var god på smak, men også rik på oppkvikkende koffein.

(kaffe i Denver, foto: Vikky)

Men hele dagen var bare en oppladning til en av turens høydepunkt; besøk på Fire on The Mountain. De som leste reisebrev fra forrige USA-turne husker kanskje dette stedet fra Portland, Oregon (jada, smigrer meg selv nå, men det er jo teoretisk mulig at noen er så interessert). Mens jeg med tårer i øynene og turnélisten i hendene denne gangen kunne konstatere at denne turen ikke inkluderte Portland oppdaget jeg plutselig at geniene hadde åpnet sin første utenbys avdeling i Denver, og der skulle vi! Dagen var kommet, lydsjekk unnagjort, bare å hive seg i taxien og komme seg avgårde. Stedet var en temmelig nøyaktig replika av originalen. I god Pavlov-stil fikk jeg vann i munnen i det jeg åpnet døren. Menyen var den samme også, så det ble et knapt dusin vinger av typen Jéfe («sjef»). De aller sterkeste på menyen. Jeg skal innrømme at jeg var litt redd der jeg satt og ventet. Denne gangen visste jeg hva jeg gikk til. De kom, smakte fantastisk, selvsagt side om side med lokal IPA-øl (sterke kyllingvinger og mikro-brygget IPA må jo være tidenes kombo), og jeg holdt på å stryke med som sist. Duck-lipsene mine brant og svetten rant.

(Fire on the mountain fire in the Peersen, foto: Omeed)

Når servitør-Johnny kom med bryggpåfyll spurte han hva dealen var med passet i beltet. Jeg måtte jo innrømme at jeg var verdensberømt og spilte i kveld, nærmere bestemt i Enslaved. Jaha, sa han og tuslet tilbake. Og kom fykende tilbake som skutt ut av en sirkuskanon et par minutter senere. Kokken var blodfan, og lurte på om han kunne få lage en ekstra haug med vinger til å ta med tilbake på klubben. Ja, det måtte da være greit. Det er alltid kjekt å treffe folk som liker musikken sin, men dette var jo helt hinsides til match. Neste servitør som passerte bordet kunne gjøre oppmerksom på kokken nå også hadde satt på musikken min. Og jo, nå la jeg også merke til at liflig indie-taffel var byttet ut med vestlandsk hyl-og-skrik-metal av typen Enslaved. Når take-awayen var klar fikk vi hilst på kokken Mac, som mildt sagt var like begeistret som meg. Og selvsagt skulle han på konserten. Og for en konsert det ble; steinbra! Etter konserten ble det testing av Jéfe-vinger for de som orket det, med svettende panner og tommelen opp som resultat fra de fleste (også må jo enkelte svette, bli rød i trynet og kommentere at det ikke er sterkt i det hele tatt – sånn er jo bare noen menn skapt). Det er bare å glede seg til neste tur til Portland og/eller Denver!

(Ivar og metal-kokken, foto: Omeed)

Salt Lake City forbinder jeg med to ting; OL og mormonere. Nå står ikke noen av temaene mitt hjerte nært, men mormonerne er i alle fall interessante i kraft av å være aldeles og fullstendig spik spenna gærne. Ok, ikke så gærne som scientologene, men ikke langt unna. Slektsforskning for å «bakover-frelse» døde folk og et nært, varmt samarbeid med mafiaen i Las Vegas i etterkrigstiden er spennende stikkord. Nå har vel Russland, Gerhard Heiberg og IOC for så vidt gjort en innsats for å gjøre OL mer spennende for oss med sans for det bisarre og mørke, det skal sies. OL er på vei opp.

Uansett, vegg i vegg med venuen (et høl av et sted, for øvrig – et digert, sort høl) lå det selvsagt en misjonær-utstyrs-butikk. Her kunne man få kjøpt slips, vannposer til å ha inntil kroppen inni dressen med diskré sugerør (man blir jo tørst av å tråkke rundt og plage folk, for eksempel i Bergen), behagelige sko (brostein tar på) og gøyale Spiderman-lange underbukser for de som misjonerer i kaldere strøk. Saklig. Den tredje tingen jeg etter dette skulle komme til å forbinde med Salt Lake City var noe mer positivt ladet; fantastisk Thai-mat. Nå har jeg nevnt til, og forbi, det kjedsommelige, hvor bra Thai-mat er her borte, men maten på Tea Rose Diner i bydelen Murray var virkelig noe for seg selv. Lunch med ferske scampi-vårruller, og kokosmelk- og chilisuppe var ikke bare noe av den beste Thai-maten jeg har smakt, men også så enormt omfangsrikt porsjonsmessig at middagen ble sikret ved hjelp av en doggy-bag.

Etter Amon Amarths lydsjekk var unnagjort fikk vi med tre av gutta; vokal-Johan, gitar-Johan og bass-Ted, til å legge vokal på skute-visa vår. Det ble virkelig prikken over (shant-)i’en. Et kvarter seinere, i halvfem-tida, sto Bekkis opp (etter å ha purket seg gjennom seks vers og 8 refreng omhandlende Håkon Jarl og gutta) og vi lydsjekket. Lyden var for så vidt grei, men det forberedte oss ikke på hva som skulle skje under selve konserten. Da gikk like godt strømmen en par-tre ganger. Alltid like gøy, men i sånne settinger lønner det seg å være ukjent med konsepter som syting, stjernenykker og overfølsomhet (kall oss gjerne et utypisk norsk metalband i utlandet, høhø), og vi benyttet anledningen til å spisse show-ferdighetene våre. Bekkis dro i gang trommesoli (ja, flere), Grutle trasket rundt og fikk hilste på store deler av de tusen oppmøtte, mens jeg fikk lansert teorien om at mormonere sto bak, og oppfordret folk til å lage en god konspirasjonsvideo om temaet for opplasting på Youtube (jeg har ikke sett noe enda, men det kan jo være en del av konspirasjonen).

(Skute-vokal, foto: Ice Dale)

Det hele endte med en solid seier i vår favør; publikum og de andre bandene syntes dette var en interessant og ny måte å takle strømbrudd på. Klubben prøvde seg med at vi hadde «plugget i for mange ting» (hehe), men måtte til slutt innrømme av de hadde lagt et solid strutseegg, og ga om ikke annet avkall på merch-kommisjonen for kvelden (som i utgangspunktet er en vederstyggelighet, men det får bli en annen diskusjon).

Det er viktig å følge opp frampek fra tidligere blogger. Et av spørsmålene fra forrige runde var «har Bekkis blitt normal?», eller noe i den duren. Jeg får av og til kritikk (tildekket eller direkte) for å være belærende, så jeg lar her leseren bedømme selv gjennom en liten post-Salt Lake City-anekdote. Dere husker super-vingene kokken Sam sendte med bussen i Denver? Når noe er så blodig sterkt krydret holder det seg greit et par dager ekstra i kjøleskapet (nå er jeg belærende igjen). De fleste hadde som sagt testet disse, og nå hadde Bekkis nådd et såpass episk beruselses-nivå at han, selve definisjonen på norsk folkelighet (kjent for sitater som «gidder ikke gå på sånne «to asparges i kryss»-restauranter», «man tørker seg ikke i rævva før man driter» og et par tusen til) skulle teste en kruttsterk vinge. Det endte med ett bittelite halvt bitt inn i vingen; deretter sjokk, svetting, skriking, pusting, styrting av to-tre liter melk (absolutt all melk på bussen, til alles glede neste morgen), mild utskjelling av vår iransk-fødte lysmann («how can you guys eat this s**t?» – med referanse til at Midtøsten historisk sett har brukt mer sterk mat enn «oss»; som beviselig har unngått alt med smak) og støtting av kropp mot diverse møbler mens han bannet, skrek, steiket, hev etter pusten og forbannet verdens sterke krydre og deres opphav. Majestetisk.

Det andre spørsmålet som henger i luften rundt pulten her fra forrige gang, var om det ble mer håndbak (Grutle synes det er en ålreit ting å drive med når han er tørst). Turens siste fridag skulle tilbringes i Winnemucca, Nevada. Stedet besto av et kombinert hotell, kasino og meksikansk restaurant (egentlig en grei oppsummering av Nevada). Jeg begynte i restauranten med tortilla-suppe og Huevos Rancheros («Bondens Egg»), stekte egg på lettstekte tortillas (hvete eller mais), tomat- og chilisaus, dobbelstekte bønner, ris og guacamole. Deretter ble det å begynne å pakke til returen, en tur på hotellets treningsrom, boblebad, svømmebasseng, klesvask, litt jobbing og en solid høneblund (fet Donald Duck-dag).

Så var tiden kommet for middag på den meksikanske restauranten. Deling av en haug Guacamole er obligatorisk, før middagen ble en saftig biff Mexican style og et par Margaritas. Etter middag måtte jeg benytte meg av at hotellet hadde delvis ok internett-forbindelse, og slo av en prat med de hjemme. Lykke. Kvelden ble avsluttet på kasinoet (og dermed var hele Winnemucca gjort på en dag). Jeg klarte å rote vekk et par 20-dollarsedler på automatene (man skal være ganske treg i toppetasjen for å ikke skjønne at man ikke kan gå i pluss på disse helvetesmaskinene), i godt selskap med cowboyhatter, surstoffmasker (med tilhørende tanker på hjul) og rullings. På vei ut så jeg at Grutle hadde slått seg sammen med en haug meksikanere på fest og en cowboyhatt ved navn Glen (det fant vi ut tidligere på kvelden, da Grutle prøvde å knabbe hatten hans inne på restauranten). Rett før avreise kom en rimelig tørsteslukket Grutle tilbake fra kasinoet, og kunne rapportere at han hadde brutt håndbak, og at han dessuten hadde knust meg i håndbak når som helst (ingen protest der). Så der vi fikk vi to svar på en gang. Det ble mer håndbak og han er fortsatt sterkest.

Neste morgen var det San Fransisco, denne fantastiske byen med så utrolig mange hjemløse hippier flytende rundt i gatene. Jeg har jo vært her noen ganger gjennom årene, men er temmelig sikker på at det var usedvanlig mye hjemløshet på gang nå. Kan det være tiden på året, eller er det et forsinket resultat av de tøffe årene USA har vært gjennom siden Wall Street-gutta kjørte det helt i grøften i 2008? Det vet hverken jeg eller Lisa Ekdahl noe om, men påtagelig var det. Vi tok turen til Ferry Market nede ved havnen der man tar båten til Alcatraz og den slags. Fengselet har vi sjekket et par ganger før, så nå var det matmarkedet inne på fergeterminalen som var greien. Det ble rimelig skuffende i forhold til markedet i Philadelphia tidligere på turen. Her var det stort sett råvarer og ikke så mye å smake på der og da. Jeg tar jo ikke med meg vakuumpakket italiensk skinke, en flakong dyr olivenolje og en kasse grønnsaker tilbake for å lage på bussen («to asparges i kryss»-matlaging er jeg litt ensom om å like ombord). Unntakene var en utmerket (dobbel) Kaffe Macchiatto (to go) hos Blue Bottle Coffee Co, og en kopp (sic) med utvalgte skinke-prøver hos butikken med tidenes feteste navn: «Tasty Salted Pig Parts». Ikke helt tilfreds la jeg turen innom Boudin Sourdough Bakery for litt chili-suppe og et fantastisk brie- og skinke-smørsurdeigsbrød før turen gikk tilbake til klubben.

(Havnen i SF, foto: Omeed)

Konsertene i San Fransisco er alltid fantastiske, og denne kvelden var slett intet unntak. Et helt utrolig publikum og et utsolgt Regency Ballroom! Siden dagen etter involverte ekstra scene-produksjon og masse greier, valgte vi å legge siste-konsert-spøken til denne kvelden. Grutle og Arve gikk i bresjen for å lage en spesial-utgave av Amon Amarth-skipet, døpt Amon Avasa (etter Vasaskip-suksessen svenskene er så stolte av). Vi trakket over scenen med skipet og vikinghjelmer i plast, og gutta gliste. Nå var det vanskelig å få et godt bilde av det, siden vi befant oss på scenen når det skjedde, men jeg har lagt ved arbeidstegningen (god planlegging er viktig).

Siste dag var (endelig) her, og vi var tilbake i Los Angeles. Dagen begynte med en tur på Vacation Records for signering og meet-and-greet med fans. Oppmøtet var storveies, med lang kø utenfor når vi ankom, og fansen og band var i storform. Tilbake på venue The Wiltern var det forberedelser til hjemreise, og en litt nostalgisk stemning som rådde. Før dørene fikk jeg tid til en siste kulinarisk utskeielse; mer guacamole og en 350 grams Rib Eye-biff med hvitløkspoteter. Blir en stund til jeg slipper å ta oppvasken selv, så det var bare å nyte. Konserten gikk prima med turens største oppmøte; utsolgt og 2300 folk innenfor. Vi fikk sågar moret oss litt med Skeletonwitch også ved hjelp av parykker av oransje garn fikk hele bandet og crewet kledd seg ut som Bekkis (som Skeletonwitch har utnevnt som en slags guddom), og valset litt rundt på scenen. Amon Amarth leverte mer «et merkelig opptrinn» enn en siste-konsert-spøk ved å sende inn vokal-Johan for å gi oss hver sin Underberger-flaske og takke for turen i mic’en. Hyggelig uansett.

(signering i LA, foto: Nuclear Blast)

Nå er ikke jeg noen siste-konsert fyr, mens enkelte i bandet må møte på flyplassen iført tåke og Au De Bryggeri liker jeg å være ferdig på jobb når siste giget er gjort. Så det ble å blunde på bussen, krangle som f**n med flyplasshotellet som brukte en time på å finne reservasjonen vår, sove mer, tråkle seg gjennom LAX og suse hjem. I selskap med en kunstnertype som snorket noe så inni helheim med nebbet på vidt gap hele veien.

(flying high, again…?, foto: Bekkis)

Da snakkes vi på neste tur. Sannsynligvis en Europa-variant. Regner det blir mer utfordring av normalitetsbegrepet, håndbak og ikke minst mat og drikke. Og kanskje litt musikk.

-Ivar

Reiserapport del to fra Enslaveds USA-tur 2014 er levert. Del en leser du her. Ordet leveres herved til gitarist og matkjenner Ivar Peersen.

Jeg våknet, kikket ut vinduet og der var Mikke Mus, Steamboat Willy-periode. Han gliste mot meg fra nabobussen på parkeringsplassen. I dag var vi kommet til Orlando og Lake Buena Vista. En slags åpen Disney-park. Inklusive House of Blues, hvor vi skulle spille. Hvorfor ikke? Litt trening backstage, en tur på suvenirbutikken (vesla hjemme må jo ha Minni Mus-ører), og så var vel det meste utforsket. En padlebåt-tur på en kunstig Disney-innsjø en halvdyster vinterdag var ikke helt det jeg ønsket meg.

Etter noen telefonintervjuer og lydsjekk var tiden kommet for middag. Endelig litt action! Det ble en middag i husrestauranten. House of Blues er litt som blues. Jeg skjønner jo hvorfor det er populært, men det blir liksom ikke det helt store. Litt overivrig etter mosjoneringen slo jeg til med nachos med spinat-, artisjokk- og ostedip til forrett, og et fullt rakk bbq-glaserte spareribs til hovedrett. Når jeg skulle på scenen tre timer seinere satt det fortsatt litt vel godt i kroppen, men å gjøre et par steinharde Enslaved-låter funker utmerket som en digestive – litt uti åpningslåten «Death in the Eyes of Dawn» kjente jeg det livne i lundar igjen. Giget var helt greit, men publikum bar vel litt preg av preg av å være i Andeby. Apropos; Skeltonwitch fikk ikke være med på kveldens gig fordi Disney (som eier House of Blues-kjeden) hadde reagert på tekstene. Småpinlig for oss andre. Å ikke være for drøy for Disney er jo litt trist for et ekstrem metal band. 1-0-0 til Skeletonwitch om å være mest metal der.

(Grutle med stilig ryggmerke)

Tid for fridag. Denne gangen i Savannah, Georgia. Jeg bet meg merke i noen varsler i hotellresepsjonen om en masse aktiviteter og bussturer som var avlyst på grunn av det kommende uværet. «Jøss», tenkte jeg og kikket nærmere på varslene. Det var for i kveld! Alskens stormer og nedbør og ikke vet jeg. Jaja, får håpe taket på rommet og bussen holder stand, ikke mye annet å gjøre. Av og til virker nettet på hotellene, og da er det topp å få snakket litt med hjemmefronten. Midt i all glamouren () er det ikke bare lett å være vekke fra familie med koner, kjærester og barn.

Så ble det en tur på treningsrommet. Det besto av en tredemølle som prøvde å ta livet av meg på første forsøk, og en heller surrealistisk stegmaskin som kanskje virket. Manualer har vi med selv, så svett ble man jo til slutt. Såpass svett at jeg ville ta meg en dusj på rommet. Det burde jo latt seg gjøre, om det ikke hadde vært for at nøkkelen ikke virket. Ålreit, ordne. Nei. I resepsjonen så de jo navnene til turnemanageren og meg på dataen. Men hvordan kunne hun vite at jeg var meg? «The computer says no». Legitimasjonen min lå jo på rommet. Etter ti minutter med verdens absolutt minst logiske og fruktbare debatt (inkludert to minutt dyp pust og telling til 100 utenfor) gikk hun aller nådigst med på å sende med en gammel kæll (vaktmester eller far, det vites ikke) bort på rommet for å hente ID. Jeg hentet mitt norske pass, og legg merke til at gamlefar ser meg gå inn på rommet, åpne en bag, fiske ut en veske («it’s a man-purse!»), åpne innerlommen i vesken og fiske det ut. Tilbake i resepsjonen var beskjeden at fint det, men jeg måtte ha amerikansk førerkort. Helt seriøst. At jeg uten å nøle kunne fiske frem bitte små ting som lå godt skjult inni andre ting på rommet betød ingenting. For når jeg ikke har lov til å kjøre bil i USA kan det være det samme. Jeg kan være hvem som helst. At det var deres nøkkelkort som bare ikke virket to timer etter innsjekk var heller ikke relevant. Men ok, det gjelder å velge sine slag. Her var ikke jeg rette mann til å vinne slaget. Jeg hentet turneleder og ventet utenfor i duskregnet (husk; styggvær i anløp), mens amerikanere skrek og truet hverandre på helse og karriere innenfor. To minutt seinere hadde jeg et par nye nøkkelkort.

Litt jobb og lite moro seinere var det på tide å ta en tur ned til byen. Det blåste en flau bris og regnet litt (som Bergen med gassen bare så vidt inne). Hvor ble det av været, spurte vi den svært hyggelige drosjesjåføren. Lettere beskjemmet kunne han fortelle at dette var selve katastrofeværet. De var ikke vant til vind og regn i Savannah. Så byen var praktisk talt tom, alle flyktet hjem. Vel, mer plass til oss da. Vi fant en aldeles super restaurant ved navn Vic’s On The River, og du store så klassisk! Et skikkelig flott 1800-tallsbygg med brygge utenfor vinduene der det lå fortøyde hjuldampere. Servitørene var flott kledd opp i tidsriktige antrekk, mens en pianist besørget den rette musikken. Når første servitøren jeg fikk øye på var av afro-amerikansk opphav ikledd klassisk 1800-talls-dress ble jeg et nanosekund småbekymret for at vi hadde ramlet inn i noe «The South Will Rise»-galskap, men både betjening og klientell var godt og blandet (og jeg har sett for mange filmer). Jeg har truffet mange rare, og en del skikkelig skremmende, folk opp gjennom årene, men har til gode å treffe skikkelig kjipe old-school sørstatsrasister. Håper det forblir sånn. Forrett var Østers Rockefeller (friterte østers med fersk spinat, røkt bacon, parmesan og Sambuca), og så ble det jaggu en solid Ribeye-filét med hummerfylt potet (!), braisert spinat og trøffelsmør (relativt pompøst, jeg vet). Ypperlig paret med noen glass av husets Rosé (kan drikke rosévin med såpass mye skjegg, serru). Etter middag ble det en kjapp drink på et hotell borti streeten og så tilbake til hotell og etter hvert buss. Fortsatt i et slags mildt regnvær, mens resten av byen forskanset seg bak gardinene. Tenk om noen ble våte…

Neste dag i Charlotte skulle bli en av de merkeligere dagene så langt i turnelivene våre. Vi ankom venue, kikket ut vinduet, og alt var som forventet. Det vil si, bedre enn forventet. Her skulle uværet vært verre. Vel, intet regn, og et par små flekker med en millimeter eller to med snø. Så kom sjokkbeskjeden fra arrangør: konserten var avlyst! Forklaringen var at hele staten North Carolina var i en «State of Emergency» – andre steder i staten var det snø og det måtte brøytes. Derfor var arrangør bekymret for at noen skulle havne i en crazy ulykke på vei til konserten, og dermed saksøke dem for å ikke ha avlyst. Det må kunne kalles å ta konseptet «føre var» et steg videre. Ja, så da var det bare å innta et lass med frokost på den lokale dineren (hvorfor har vi ikke dinere med egg, bacon, koteletter og stekte poteter overalt i Norge også? Kvifor?!) og kjøre til et hotell og kule (skj)egget. Der var det treningsrom og gratis «middag» som bestod av pølser, nekro-burgere og pommes frittes. Altså mer barneselskap enn middag. Så vi våget oss ut i uværet (flau bris og mini-minimalt med snø). På den første restauranten vi kom til ble vi møtt av en servitrise som stengte butikken på grunn av uværet. Etter å ha kikket rundt oss og forsikret oss om at det ikke var noe skjult kamera noe sted prøvde vi naboen Firebird Wood Fired Grill. Vi varmet opp med noen grillede grønnsaker, og så ble det en delikat ytrefilet med soppsaus. Firebird; et nytt og positivt bekjentskap.

(Firebird-biff, foto: Ivar)

Det var litt for spennende å ankomme Norfolk, Virginia, for der var det virkelig en del snø. Men ikke noen avlysning. For å parafrasere Obelix (sammen med Billy Gibbons mine to store moteikon): «Amerikanerne er helsprø, you’ve gotta love ‘em”. Neste sprøing var på dineren borte i gata. Da jeg prøvde å bestille frokost kunne den relativt sure vertinnen opplyse om at de ikke serverte frokost eller noe som helst med egg for den saks skyld. Dette på grunn av «the weather». De var åpne, ingenting var avlyst, men frokost og egg ble for drøyt med snø i gatene. Good. Videre borte i gaten lå Hell’s Kitchen (populært navn på spisesteder rundt omkring), og om de ikke hadde frokost på menyen var i alle fall servicen blid og upåvirket av snø. En runde originale Buffalo Wings, og en solid tunfiskburger satt som et skudd. Veldig mye annet var det ikke å finne på, men konserten var steinbra. Vår backstage hadde biljardbord, så det ble noen runder (med tilhørende dundertap, selvsagt) med Amon Amarths særdeles joviale crew og Skeletonwitch. Sjeldent hyggelig gjeng å reise med dette, altså.

Silver Springs, Maryland var et nytt sted for oss, og dagen gikk med i garderoben til innspilling av ei vise vi skal bidra med i forbindelse med den kommende Tall Ships Race festivalen i Bergen. Dere får hørt det tidsnok; en Enslaved-ifisert shanty i kvade-stil. Det ble bare tid til en kvikk Thai-take away (det funker som sagt hver gang), og så var det konsert. Nok en virkelig bra konsert. En produktiv, men ikke veldig spennende dag der. Like greit å komme seg til Boston, asap.

(Boston sett fra Ivar)

Boston er en av mine virkelige favoritter, og ikke bare på grunn av dialekten. Jeg gikk inn til byen, og holdt meg rundt Boylston Street, en slags hovedgate. Mye fint å se. Boston Public Library er et syn for såre øyne etter en del grå stygge byer den siste uken. Oppdrag 1: finne suvenir med hummer på til vesla hjemme. Check. Etter den massive innsatsen belønnet jeg meg selv med en lokal IPA og litt nachos med hvit mais-guacamole. Så var det ut og traske mer rundt i området før det virkelig store oppdraget for lørdagen: en tur på Atlantic Fish. Det var såpass knallsuksess sist turné at jeg noterte meg adressen. Her er det topp service og prima råvarer. Er man i Boston blir det sjømat. Først seks østers (fra tre forskjellige havner i Massachusetts) med champagne-vinagrette og coctail-sauce, og så en knapp kilos fersk hummer. Med en lokal IPA attåt, selvsagt. Deka-dens. Suk-sess.

(Boston-østers, foto: Ivar)

(faktisk hummer i Boston, foto: Ivar)

(fake hummer i Boston, foto: Ivar)

Er du i Boston, sjekk ut Atlantic Fish. Uansett, det kunne ikke bli annet enn en pangaften på House of Blues. Utsolgt og stormende jubel. Grutle var i storslag, fortalte vitser og herjet på. Etter konserten fulgte han opp med å bryte håndbak med fansen på den lokale metalpuben. Det er å leve og puste metal på ordentlig, kids. 1-1-0 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth. Ja apropos Grutle og metal. Han havnet like godt på amerikansk nasjonal-tv tidligere på dagen. Amon Amarth-gutta hadde en billett til overs til en hockey-match. Under nasjonalsangen plukket produsenten ut fire relativt suspekte karer som fulgte intenst med. Så der var de. Artig at de ser ut som om de aldri har moret seg mindre. Metal.

Fridag i Philadelphia må begynne med en tur på Reading Terminal Market, og er verdt en tur over Atlanteren i seg selv (sjekk nettsiden deres om du ikke tror meg). Her er alt innen sjangeren «mat» representert fra hele USA og store deler av verden. I dag ble det test av en Beck’s Cajun Café, New Orleans-style (savner den byen allerede), og deres jambalaya (Andouille-pølse, kylling, reker, ris, paprika, løk og Cajun Kreolsk krydder; sterke saker). Heftig start på dagen. Etter å ha snust inn atmosfæren var det bare å vandre gatelangs med en liten stopp innom en veldig trivelig pub for en Miti Bleu (Martini med blåmuggsfylte oliven surret inn i italiensk skinke), litt focaccia og en neve prosciutto-skinke.

(Martini med ost og skinke!, foto: Ivar)

Klokken tre hadde vi reservasjon på El Vez, en av Philadelphias mest populære spisesteder. Vi skjønte fort hvorfor. De er kjent for sine blodappelsin-margaritas og guacamole. Begge deler ble sporenstreks prøvd ut, og dette var virkelig noe av det beste innen Texmex jeg har smakt. Hovedretten ble reke-tacos, og igjen var det inner-tier. Jeg har ikke smakt så gode tacos siden Mexico-turnéen tilbake i 1995. Dessert ble en lokal IPA (sic) på en pre-forbudstid-style pub (de er moderne her borte for tiden). Perfekt.

(Pre-forbudstid bartender, foto: Vikky)

Kvelden var langt fra over, det var nemlig Super Bowl Sunday. Vi hadde bord på Brauhaus Schmitz hvor vi møtte Skeletonwitch og Baroness. Snakk om samling toppfolk! Som vanlig prøvde amerikanerne å forklare meg hvordan sporten fungerer, uten at jeg skjønte noe særlig. Underveis ble det tysk øl og kjøtt. Og til slutt vant Seattle Seahawks.

(på Brahaus med Skeletonwitch og Baroness, foto: Omeed)

Morgenen etter flyttet bussen seg ned til sentrum, og det var tid for å klargjøre til konsert. Frokost ble en annen Philadelphia-tradisjon: the Philly Cheese Steak Sandwich. Jim’s, rett ved venue, har ordet på seg for å lage de beste, så turen gikk dit. Vanvittig bra. Det ble for øvrig middag der seinere også, med varianten Philly Pizza Cheese Steak. Publikum møtte opp i hopetall, konserten gikk meget bra, og kvelden ble avsluttet sammen med Baroness-John over et par vinger og en brus. Good stuff.

(før konsert i New York, foto: Finn Arne Nystad)

Så endelig; New York. Jeg tok turen til Bronx og fikk meg en tatovering av Handsome Pete hos Tattoo Seen (for de som leste forrige reisebrev; dette er sjappen til grafittiens gudfar Richie Seen som vi traff i Las Vegas på turneens første dag). Det ble en veldig bra Classic American tolkning av kona, selvsagt med gitaren min (tøft, rett og slett).

(ny tattoo, foto: Handsome Pete)

Tilbake i byen ble det tid til en kjapp tirsdags-taco på en restaurant over gata fra venue, og så var det konsert-tid igjen. For meg ble dette kanskje turneens så langt eneste skuffelse. Publikum viste tegn på storby-blaserthet. De liker det, men ser så mye fett på en uke at de ikke helt klarer å la seg engasjere. Kombinert med en ganske bedriten klubb (Irving Plaza), ikke-eksisterende backstage-komfort, og en del teknisk trøbbel på scenen, ble det litt nedtur. Håper det blir tilbake på en av de gode klubbene neste gang. Bowery Ballroom, for eksempel. Det mest spektakulære i New York var vel det som skjedde etterpå. Vår eminente solo-gitarist Arve «Ice Dale» tok seg «noen glass» i Brooklyn, endte opp på bussen til Amon Amarth, sovnet etter hvert og ble flott dekorert i fjeset av svenskene og sprittusjen deres. Dette havnet utover natten på Twitter. 1-1-1 Skeletonwitch-Enslaved-Amon Amarth.

Long Island og Huntington dagen etterpå var en «siste-liten» booking på det som egentlig var tenkt å være en fridag. Kombinert med dårlig vær (faktisk dårlig vær for en gangs skyld) ble oppmøte relativt labert, for første (og forhåpentligvis siste gang) på turen. Men de som var der gjorde så godt de kunne kunne, og det ble greit nok. Dagen hadde to høydepunkt. Det første var jalapeno-burgeren over gaten (delicious!), og det andre var Skeletonwitch sin nye merchandise. De hadde tatt bildet av Ice Dale, tilføyd en ny hashtag: «#Icefail» og trykket det opp på hvite t-skjorter. Perfekt! Når du leser dette har historien gått sin seiersgang over nettet, og #IceFail er nå et uttrykk for å drikke for mye og kubbe i venners selskap med påfølgende moro på din bekostning.

Ok, folks. Det var nok informasjon for denne gangen! Det gjenstår i alle fall ett reisebrev for denne gangen, så fortvil ikke. Blir det mer håndbak? Er Bekkevold plutselig blitt voldsomt normal? Hvem blir tegnet i fjeset? Følg med!

– Ivar

(It’s a chopper baby, foto: Paul Ponkow)

Enslaved er igjen på tur i USA. Denne gang sammen med like skjeggete og like skandinaviske Amon Amarth og like skjeggete men veldig amerikanske Skeletonwitch. Slikt blir det selvsagt galskap av. Nok en gang bøyer vi oss i støv for reiserapport fra Ivar Peersen.

Ålreit. Turne. Det tar aldri slutt, dette her. Alt er som det skal være. Vi forlot Flesland en guffen torsdag morgen, stakk stortåen innom Schipol Amsterdam, mellomlandet i Minneapolis, og før vi visste ordet av det var vi i Los Angeles. Det var fortsatt ett døgn igjen til turnestart, så det ble tid til en liten tur ned til L.A. sentrum. Det vil si bydelen Culver City, hvor vi parkerte bussen utenfor plateselskapet vårt Nuclear Blast sine lokaler. Etter å ha hentet backline var det blitt seint, og jetlag er ikke noe ideelt utgangspunkt for en skikkelig bytur, så det ble med et par kjappe drinker på en utrolig mørk og bråkete plass. Amerikanere snakker generelt veldig høyt («America! Yeah!»), noe som egentlig er ganske praktisk og ryddig (prøvd å føre en samtale med en lavmælt fyr med sammenbitte tenner og konstant innestemme fra den norske landsbygda?), men konseptet er virkelig tatt til nye høyder på nattklubbene. Musikken er konsert-høy, så de eneste to alternativene er å holde kjeft eller skrike til hverandre. Å holde kjeft er ikke et alternativ her, så det blir skriking. Igjen; litt slitsom men helt straight.

Vi kjørte opp til første stopp; Las Vegas. Viva! Som sist vi var her, med Dimmu Borgir, var åstedet House of Blues. Etter en solid three eggs-and-bacon frokostburrito var det kult å treffe de andre to bandene; headliner Amon Amarth, og første support Skeletonwitch. Vi har truffet de begge før, og førsteinntrykket av å være to særdeles omgjengelige band ble ytterligere forsterket. Det ble gjennomgang av utstyret og litt reise-seighet, så det ble ikke tid til å «gjøre» Las Vegas denne gangen. Det ble gjennomgang av en del helt nyinnkjøpt utstyr. Delta Airlines tok like godt og sendte siste utstyrskassen vår til Hawaii (!). Den var ny. Trikset var å ikke ta kassen ut av flyet i det hele tatt, men å la den stå igjen innerst og så la flyet gå videre til Honolulu. Nevnte kasse dukket da opp dagen etter, og vi krysser fingra for at Delta holder det de lover med å erstatte utleggene vi ble påført. I tillegg hadde vi med oss våre nybygde gitarer fra det nye norske merket Futhark (som nå er vår hoffleverandør av gitarer og basser), og det er jo mildt sagt noe meget spesielt å spille på et nytt instrument – disse anbefales!

Før show takket jeg og Grutle ja til et besøk hos Bones Legacy Choppers. Vi har det til felles at vi hverken kan kjøre eller har peil på motorsykler, men vi synes de ser utrolig fete ut (litt som med damene våre: vi skjønner ingenting, men de ser utrolig bra ut…). Paul Ponkow finner gamle sykler, fikser de opp, tar vare på dem og stiller dem ut. Rett over veien var studioet til Richie Seen, en kompis av Paul. Richie er intet mindre enn «grafittiens gudfar» – her skjønte vi at det nok finnes folk som kjenner til hans leven og laden bedre enn oss, men vi skjønte også at vi var i umiddelbar nærhet av en storhet!

(Ritchie Seen, moderne maler, foto: Ivar)

Konserten var upåklagelig; bra med folk og en god del mer entusiasme å spore i publikum denne gangen. Dette blir en bra tur! De fleste tok seg bra ut, og bussen rullet videre ut i natten.
Neste stopp var Phoenix, Arizona. Temmelig tørt, varmt og fint; noe ganske annet enn våte gamle Bergen. Klubben var temmelig skuffende, litt britisk i stilen (les: ingen flater har vært av rørt av såpe og vann på et par år), men utsolgt – og da er det vel ikke lov å klage? Vi befant oss i utkanten av byen, så det var særdeles lite å se og ta seg til. Etter en god times trasking en vei var det bare å snu på hælen og traske tilbake. Det ble bestilt noe kurant thai-mat og så var det gig igjen.

Konsertlokalene lå vegg i vegg med Asylum Records; en av Phoenix siste uavhengige platesjapper. Etter en prat med eieren ble det klart at de, som så mange andre av sine likemenn/ -sjapper, så mindre lyst på fremtidsutsiktene og fryktet stenging neste året. Det gjør jo at man setter enda større pris på en sjappe som Apollon tilbake i hjembyen. Support your local platesjappe! Konserten ble, som utsolgt show oftest blir, en veldig positiv opplevelse. Publikum var med på nytt som så vel som gammalt materiale, og vi gjorde en relativt framifrå jobb.

Fridag i El Paso høres nok stiligere ut enn det er. Det var jaggu ikke mye å få finne på utover å ete frokost på Applebys (en liten opptur at det er samme kjeden som faren til Will Ferrell sin karakter i «Talladega Nights – the ballad of Bobby Ricky» blir kastet ut av til stadighet) og chille på hotellet. Byen kan vel beskrives som like lite spennende som «sandwichen» lydmann Berntsen (for anledningen med Morten Abel) fikk servert på Raumarock; graden av gastro-skuffelse var såpass episk at jeg bestemte meg for en gang å få flettet inn den anekdoten i en blogg. Gjort. En definitiv gastro-opptur ble avslutningen på dagen; Amon Amarth-gutta inviterte oss alle med på Steakhouse rett ved hotellet. En nesten rå og godt blodig filét mignon i følge med et par iskalde Sam Adams Lagers satte et verdig punktum for en ikke altfor spennende dag.

Så var det San Antonio. Fet by, men klubben er et høl. Jeeez Louise, trenger ikke gi opp helt selv om det er varmt, liksom. Så om å gjøre å komme seg ut derfra i en fart. Med meg på veien fikk jeg tips av turnemanageren om et sted ved «the river walk»; en nydelig liten løype langs begge sider av elven som går midt gjennom byen (de som er interessert i hva elven heter kan lese andre blogger, som f.eks www.jegvetaltomgeografiogfisk.bekkis). Mitt anliggende var å finne stedet Dick’s Last Resort. Konseptet var rett og slett utrolig uhøflig service. Midt i blinken. For mitt eget vedkommende ødela jeg det litt med å være alt for begeistret, så de glemte å fornærme meg (hvis ikke «Zakk Wylde, you need another beer?» var et forsøk på en fornærmelse – de kunne i alle fall kalt meg tjukk eller noe).

(Dick’s Last Resort, foto: Ivar)

Et par eksempler på hvorfor dette stedet rulet følger: En ung dame slet med å bestemme seg (kommentar unødvendig) på et av nabobordene. Midt i mumlingen og «mmm»-ingen blir hun avbrutt av at kelneren skriker ut «oh my god, have you NEVER been to a restaurant before!» før han snur seg til øvrige gjester med et «I swear, its like pulling teeth over here!». Storartet. Så kom en voksen dame med sin skjønne eldre mor i en rullestol, og bakset med å komme seg inn dørene fra utendørsterrassen. Da måtte jo selvsagt en av kelnerne rope fra andre enden av terrassen «are you guys going to the bathroom?». Et bekreftende, men svært bekymret nikk fra datteren ga tilsvaret «make sure you light up a match in there, people are trying to eat out here». Og så videre. Til underholdningen mesket jeg meg et dusin deilige Classic Buffalo Wings, og en liten bøtte skrell-selv reker. Og en hveteøl. Meh, hveteøl begynner å bli litt dølt; det må liksom være 100% tyskprodusert fulltreffer om det skal være noe. Koselig lys farge og litt daff banan-ettersmak gjør liksom ikke jobben lengre. Jaja, tilbake på klubben og lydsjekk. Konserten ble knakende bra!

(Reker, vikinger og hveteøl, foto: Ivar)

Vi var jo allerede i Texas, og da må man innom Dallas. Å være tilbake på House of Blues er en drøm etter en kveld i San Antonio. Rent, pent og profesjonelt. Det ble tid til en tur på treningsstudio (kan ikke bare spise og drikke øl, vettu) og så ble det middag på dineren rett over gaten. Når man først har prøvd de virkelig sterke kyllingvingene ender man ofte i en catch 22. Jeg har skjønt at de fleste bare tror vingene deres er sterke – men jeg må bare prøve, i tilfelle de virkelig er det. Rent rasjonelt hadde det vært smartere å prøve en av de mildere vingene de har full peil på. Noen ganger gir det likevel resultater; disse vingene var (nesten) sterke, og ikke verst i det hele tatt. Klok av hvete-skade holdt jeg meg til en lokal IPA som akkompagnement: Suksess. Konserten var igjen bra, og det er fryktelig mye folk på disse konsertene. Skjegg er tydeligvis rimelig populært for tiden. Lengdemessig ligger vi relativt likt med Amon Amarth, med Skeletonwitch rett bak. Vår fordel er at vi har to stykk med relativt seriøs hårvekst i fjeset. Meg med ZZ-top style og Grutle med klassisk goatee-og-mustasje. Så i min bok leder vi soleklart. De andre har hver sin representant med «skikkelig skjegg», mens diverse smultringer og hobby-barter i alle tre bandene ikke teller. Dun på haka er så 90-talls.

Så var det Houston, og nok en House of Blues. Litt trening på bussen (som en klassisk Cypress Hill-video, bare uten røyking av marihuana til vektløftingen), og frokost inne på klubben. En super «Juicy Lucy»-burger med fritert løk, jalapenos (eller «jalla-peniser» som de kaller dem på gatekjøkkenet på Landåstorget i Bergen) og ett stykk premium US-beef satte stemningen. Vi delte backstage med gutta fra Skeletonwitch, så stemningen var gjennomgående kanon hele dagen. Til middag ble det italiensk restaurant i nabobygget med et glass straight Merlot og Linguini Portobello. Portobello-sopp er skogsbunnens indrefilet. Nok en kanon konsert, og så ble det en slags fuktig aften hvor undertegnede endte opp med å spise både egen og Skeletonwitch-gitarist Nate sin mat. Han skal få igjen den tacoen en vakker dag. Jeg lover.

(Glamorous Margarita)

Neste fridag var til våre store lykke i New Orleans, hvor vi ikke har vært før; hverken med band eller i sivil. Som fan av serien Treme har jeg vært sugen lenge, og endelig var vi her. Etter noen timer på hotell med mer trening (jeg kommer til å se ut som 80-talls Schwarzenegger når jeg kommer hjem, eventuelt ikke), klesvask og Skyping med heimen, var vi klar for en tur ned til Bourbon Street. For en by, for en stemning, for en vibb! Vi startet med en tur på Acme Oyster House og kjørte på med en ekte New Orleans margarita, en lokal lager, seks ferske østers til forrett og et berg av sjømat til hovedrett: friterte reker, hvit fisk og fritert østers. Uovervinnelig. Turen gikk videre til et sted det sto mye bra om online: Kingfish Coctail Bar. Det var ingen underdrivelse. Etter et par lokalt bryggede IPA’s var det på tide å prøve ut den fantastiske bartenderen Chris’ magiske drinker. Den lokale spesialiteten «French 75» var en vinner; en frisk coctail bestående av gin, sitron, sukker og musserende vin – forfriskende! Etter noen timer var det igjen tid for mat, og nå samlet hele gjengen seg på Redfish Grill. Forrettene var blåkrabbe, alligator-kjøttboller, sjømat-gumbo, grillet østers og diverse utrolig god fisk. Til hovedrett ble det «Redfish» (igjen må jeg bare referere til den ovennevnte bloggen for de som må vite hva det egentlig var). Etterpå ble det pub, hvor det muligens ble litt vel seint. Men for en kveld!

(Østers i Orleans, foto: Vikky)

Ikke akkurat uthvilt, men inspirert og ved godt mot var det tid for utsolgt konsert i Atlanta. Tenåringsidolet Cody Simpson hadde også et utsolgt show i samme bygg, så de to køene så rimelig absurde ut ved siden av hverandre. Atlanta var for øvrig utrolig kaldt. Det var ingenting å se, så det ble litt lett trening backstage, og take-away thai (det sikreste kortet på turné i Statene). Igjen en kjempebra konsert, og nå merket vi at formen virkelig begynte å sige på. Ja, og forresten: vi signerer ting og hilser på fans i merchen etter hver eneste konsert – utrolig kjekt å møte gamle og nye lyttere. På en så vellykket supportturné ser man umiddelbare resultater: vi har hver kveld møtt utrolig begeistrede fans som ikke har hørt oss før, og som har blitt revet med etter å ha sett konserten. Det er verdt hver eneste dråpe svette, og hver eneste tilbakelagte mil.

Deretter var det tilbake i varmen og Tampa, Florida. Artig å oppleve strålende sol og sommer i januar. Dette var dagen for en slags sjørøverparade i byen, som var full av feststemte folk i kostymer og med perlekjeder rundt halsen. En tur på gymmen (hvor alle var verdens største og sterkeste; der fikk Arnold-drømmen en trøkk), og en lydsjekk seinere var det ut og sjekke mulighetene. En kullovnsbakt pizza med alskens gode greier på var det som trengtes, med dessert i form av en kubansk espresso og sigar på en rimelig autentisk Havanna-sigarbar. Konserten var enda en opptur, og etterpå ble det chilling på bussen med utsikt over krigssonen paradedagen nå hadde utviklet seg til. Jeg har ikke sett lignende siden forrige St. Patricks Day i Birmingham. Sett en festlig hatt på folk, og de mister det fullstendig.

(Have a cigar, foto: Vikky)

Så er vi kommet til dagen i dag – for anledningen i St. Lauderdale, fortsatt i Florida. Tiden i varmen nærmer seg slutten, og vi har nytt den så godt vi kan. I mangel på spennende ting rundt oss ble det igjen take away Thai som reddet dagen. Konserten ble så til de grader utsolgt (blant annet på grunn av busslaster med passasjerer på «70.000 Tons of Metal»-cruiset som går herfra i morgen), at et par hundre ble stående utenfor uten billetter. Publikummet var med klar margin det beste så langt på turen, og vi leverte rimelig nært opp mot optimalt (100% når vi jo aldri, men det er heller ikke meningen). Og så sitter vi her, Bekkevold og jeg, mens resten av bussen har tatt kvelden. Håper denne første uken var like ålreit å lese om som den har vært å leve gjennom – dette har vært en enorm start på det jeg tror kommer til å bli en seiersmarsj over det amerikanske kontinent. Det er mye som skal smakes på og sees ennå!

– Ivar

Ivar Peersen, foto: Kabel.

Enslaved har nyss gjort unna sin aller første tur til Australia. Gitarist Ivar er som alltid på pletten med nydelig rapport.

DOWN UNDER, baby, DOWN UNDER!

Ach, Australia – hvor har du vært hele mitt liv? For et folk, for et sted, for et kontinent. Oppsummert: begeistring.

Men la oss gå litt mer systematisk til verks. Vi har kjempet innbitt for å komme oss til Australia lenge. Det vil si, lenge var det et sted vi kunne tenkt oss å besøke, uten særlig peil på hvordan, hvem, når og så videre. Så, for et par år siden begynte de første reelle mulighetene å dukke opp. Allerede i fjor begynte vi å la lage plakatdesign, men så begynte mystiske ting å skje. Ting vi ikke helt skjønte. Australia er intet lett land at komme seg til, som vikingene pleide si (eventuelt lot de være å si akkurat det). Men når man først er der.. Man!

Vi reiste fra Flesland via Amsterdam og til Singapore for en kjapp stopp og skifte av flyselskap. Det blir aldri trøbbel med skifte av selskap underveis. Eller jo, det blir alltid trøbbel med skifte av flyselskap underveis. De bittesmå damene på transfer syntes det var helt koko at vi hadde såpass med bagasje med oss, og forlangte ublue summer for å slippe oss videre med flyet som var to timer unna avgang.

Jo, den slags har vi vært ute for før, og hvert lille gram med medbragt utstyr var jo forhåndsklarert med reisebyrå og australsk promotør. Så det var opp med kredittkortet og «vi får betale og få igjen pengene av rette vedkommende, ingen problem» og ingen sure miner. Men så lett var det ikke. Først forhandlet de ned prisen helt på egenhånd. «800 dollars» – «ok, sure» – «ehhhh, no 250 dollars» – «well, even better» – “you so tall!” – “well, that’s…” – «ok final number; 155 dollars». Saklig.

Ok, frem med kredittkort. Da måtte de ut av terminalen (!), noe som kunne ta opptil 40 minutter. Jaja, puben da. Godt bortgjemt (de er ikke så hissig på unpure rock’n’roll i Singapore) tok vi en vodkashot (som betyr «breddfullt melkeglass» på singaporisk) og en Bulmers cider. Vel tilbake ved skranken var damen tilbake, men kortet funket likom bare ikke. I stedet for den «tradisjonelle» metoden med å taste inn navnet som sto på kortet («Enslaved») tenkte de det var bedre å taste inn et tilfeldig valgt navn fra en av billettene våre. Så.. nei. Gode råd var i ferd med å bli dyre, så det ble uttak fra minibank og kontantbetaling. Men, de måtte jaggu meg ut for det også (en kjapp 40-minutters tur for å legge litt penger i en kasse; snedig konsept).

Vi ventet og ventet, boarding begynte og bekymrede telefoner fra gaten tikket inn. Til slutt måtte vi forhøre oss om hvor damen med kontantene kunne befinne seg, for å løpe og finne henne. Alternativet var nå å miste flyet til Perth. Jeg og Cato (han fra Masterchef, hehe) beinet avgårde i hennes antatte retning (som heldigvis var samme vei som gaten) og traff blink rimelig kjapt. Der tasset hun rolig og fornøyd rundt og småpratet med andre flyplassansatte med kvitteringer og boardingpass i neven. Vi prøvde å ikke se for ville ut i det vi snappet til oss papirene og beinet det vi var god for mot gaten – hvor vi som siste to ombordstigende så vidt rakk det hele. Singapore der altså.

Flyturen til Perth gikk greit, og vel fremme var det bare å dure rett i immigrasjonskontrollen. Her kom første hint om hvorfor det ikke er så lett å komme seg til Australia som band. De er rimelig (les: enormt) strenge på hvem de slipper inn; like eller mer enn USA. Vi hadde visum på plass, men de var ikke helt fornøyd med typen visum. Det var tydelig at de ventet på akkurat oss, der vi i køen stakk oss like lite ut som en isbjørn med solbriller på en golfklubb bare åpen for giraffer. Det ble stilt noen spørsmål, og som så ofte ellers i livet skulle det vise seg at det lønner seg å være mest mulig ærlig og nøyaktig.

Etter å ha gått utenfor og pratet med promotør (som ventet på oss), var immigrasjonsoffiseren fornøyd med at historiene stemte og valgte å godta den tolkningen av reglene som lå til grunn for vår søknad. Men; vi ble utførlig registrert i datasystemet. Neste gang var det ikke snakk om noe annet enn et annet visum (som er vanskeligere å få). Fair enough, mate!

Vårt lokale vertskap var promotør-duoen Andrew og Robert, og det gikk ikke mange sekundene før tonen var helt der den skulle være. Gutta hadde med lokalt Pale Ale i bussen, perfekt temperert, og humoren var 100% kompatibel (les: umoden
og teit, slik vi liker den). Flying start. Av på hotellet, rørende gjensyn med nederlandsk lydmann (les: ikke så rørende, nederlendere på jobb er svært lite emosjonelle), kjøleskap på rommene fylt med Indian Pale Ale, lykke, søvn.

Neste morgen kom vi oss avgårde til bydelen Fremantle, og hva var vel mer passende enn å innta en kongebrunsj på et spisested som hadde Bon Scott-bronsestatue utenfor. Jeg visste jo at fyren var en fysisk lilleputt (og at jeg
er mer Gulliver på den øyen med små folk), men han var liksom enda mindre enn jeg trodde. Folk får dure rundt i de dumme bussene sine og se på Black Metal-sightseeing i Oslo, men det blir jo liksom ikke noe særlig sammenlignet med å
henge på home turfen til Bon Scott.

Ivar og Bon, foto: Kabel.

Vi fikk servert historier om da AC/DC banket opp Deep Purple med crew (fordi sistnevnte brukte opp spilletiden til førstnevnte på tull og tøys), og det var i det hele tatt en temmelig enorm opplevelse. “It’s a long way to the top, if you wanna have brunch in Fremantle“. Maten var deilig. Lyst på sjømat var liksom det første som slo oss når vi først var
midt i alt havet (som Australia og de store byene dets er), og det innfridde. En begeistret kelner kom innom bordet og spurte på vegne av en kompis om «are you guys that band from Norway?». Ja det var vi, nærmere bestemt Enslaved. «Oh sorry, he was thinking about another band». Ålreit, good talk, mate. Heldigvis hadde en av de andre kelnerne billett til kveldens konsert, og anerkjente oss som det bandet fra Norge – så egoet forlot restauranten fortsatt intakt.

Vel fremme på klubben traff vi gjengen fra promoter Andrew sitt band Rise of Avernus, og igjen satt tonen rimelig umiddelbart. Opprigg, lydsjekk og det hele gikk som smurt, og alt lå til rette for kveldens konsert på Rosemount Hotel. Fakta: i Australia betyr ikke «Hotel» nødvendigvis «hotell». Det kan gjøre det, men det holder at det er et bygg hvor folk går for å drikke. Ja, hvorfor ikke kalle det hotell også?

Konserten gikk glimrende, folk var faktisk så entusiastiske som man hadde håpet på. Perth er den storbyen i verden som ligger lengst vekk fra neste storby, så tre-fire hundre folk en torsdag kveld får man være storfornøyd med. En som var ekstra fornøyd var vokalist Grutle. Før gigs på nye steder pleier han å be om tips om hva som er festlig å si fra scenen i henhold til lokal humor og etikette (eller mangel på sådan). Det lyste opp i øynene på vår mann når de fortalte at «g’day,
you cunts!» var en super måte å si hei og samtidig uttrykke en høy grad av affeksjon for de fremmøtte. For et band som har turnert mye i USA hvor man for ALT i verden aldri må si «cunt» (det er det aller, aller verste man kan si), og i sentral-Europa (der skjønner de lite av morsomhetene til Grutle, generelt), var vi nå kommet «hjem». Banningen og anatomi-referansene satt løst, og publikum gikk generelt bananas.

Norsk gentlemanforening på studietur til Australia, foto: Ivar.

Etter giget ble det virkelig hyggelig, med meet-and-greet ved merchandisen. Vi møtte blant annet en kar som spilte første utgivelsen vår på radiostasjonen sin i 1993, og som hadde fulgt oss siden. Han ville ha autografene i passet sitt (!), noe som førte til et par håpløse forsøk på å forklare uttrykket «å få sitt pass påskrevet»…

Etter ca to timer på puten og en dusj var det flyplassen igjen og fly til Melbourne. Vi skulle fra ytterst sørvest til ytterst sørøst, så det ble noen timer til på flyet. Heldigvis satt man trangt, omringet av deltagerne i VM i Bredskulderhet og vinnere av OL i Fri Barneoppdragelse. «Skriker du alt du kan, vennen? Så fint, da
vet vi at du er i live og at du ikke er stum. Good».

Ved landing Melbourne var formen på et slags rørende lavpunkt, og gleden var stor da vi fikk vite at det var satt av et par timer til å sove på hotellet før lydsjekk. Vel fremme på hotellet (som denne gangen var av typen folk bodde og sov på) kunne vi konstatere at eieren George var klin kokos. Måpende og overtrøtte så vi hvordan han ikke i det hele tatt hadde tenkt å levere ut noen nøkler. Han ville fortelle om seg selv, snakke om og dele ut rabattkuponger på kaffe, og gratulere oss med diverse merkelige ting (som å være i Melbourne; det var visst litt av en bragd). Hans assistent Melissa hadde tydeligvis opplevd dette før, og til slutt ble den usammenhengende bablingen kombinert med våre desperate små bønner om å
bare få nøklene for mye: hun løpte fnisende ut av resepsjonen. Til slutt fikk vi nøklene, og det ble da en time på øyet.

Det var jo litt synd med all denne effektiviteten; det ble ikke tid til de store kulinariske utfluktene. Det ble thai take-away og mye deilig lokalt mikrobrygg i garderoben. Neste gang satser vi på pub-til-pub-vandringer og kenguru-biff. Det vi egentlig var der for; konsertene, ble det også tid til, og konserten i Melbourne var eksepsjonell på alle måter. Fullt opp med folk – et sted mellom 6 og 700 dudes og dudettes – og fantastisk stemning. Igjen ble det ropt glade «cunts!» til og fra scenen, og det var i det hele tatt et gig med en helt fantastisk stemning.

Vi klarte å holde oss våkne tilbake igjen til hotellet, før man sank inn i dyp, dyp søvn. Neste morgen var George tilbake i resepsjonen, og hadde igjen mye fint han ville fortelle om. Til vår store glede var nå forholdene på vår side. Vi trengte ingenting fra ham, så det var bare å slenge nøkkelen på disken og spankulere fri og frank ut av ordstrømmen. Snakkes, George. Not.

Uansett var neste etappe til Sydney ikke så ille. En time etter avgang var vi nede igjen, og ble møtt av et rimelig røykbelagt Sydney. Siste ukers skogbranner preget fortsatt byen jeg alltid tror er hovedstaden på quiz (føkkings Canberra, altså-feil hver gang!). Konserten skulle være på Universitetsområdet på en rimelig fresh venue. Det ble tid til en øl med en lokal venn før lydsjekk, og endelig ble det tid til en tur ut på restaurant. Det ble japansk biff Teriyaki, et par øl og elendig service – strøkent.

Coco the Monkey – aka Cato Bekkevold – ble smådårlig i magen (eller som han sier selv; «løen i børsa») av sushien, men leverte varene (som han alltid gjør) på konserten. Super konsert. Det var Halloween-aften. Dermed dukket blant annet drageprinsesse Daenerys Targaryen (Game of Thrones) opp foran undertegnede på scene høyre. Kombinasjonen av kostyme, stripper-dansemoves og Enslaved-musikk var om ikke annet veldig uttrykksfull. Stemningen fortsatte oppad, og plutselig sto vi mellom to låter mens 700 pers taktfast uoppfordret ropte «Cunts! Cunts! Cunts!» av full hals. I følge promotørene var dette første gang det hadde skjedd, og ba oss ta det til oss som en overstrømmende kjærlighetserklæring fra et ellers noget reservert Sydney-publikum. Helt klassisk Enslaved-øyeblikk: et over-begeistret publikum kaller oss en gjeng med f****r under en konsert på et universitet.

Drageprinsesse i støtet, foto: Ivar.

Noen øl etterpå var det nok et par kjappe timer på puta (med unntak av Herbrand, som tok turen ut i morgentimene for å se United-kamp – han er rask på labben når det er fotball på gang, vet du). Siste stopp var Brisbane, og en gnagende nostalgi begynte å gjøre seg gjeldende. Det ble jo veldig kjapt dette her. Noe hvile var det ikke tid til. Det måtte rigges
til kvelden. Det ble derimot tid til en kjapp tur ut for å spise før konserten. En skikkelig bra kinesisk oppi gaten med stort Dim Sum utvalg sto for et herremåltid, og så var det gig igjen. Litt mindre folk her, type tre hundre, men vi klarte å tvinge dem ut av søndagsboblen. En fet avslutning på en fet tur.

Dim-Bur-Zum i Brisbane, foto: Ivar.

Et par timer søvn igjen og så var det å ta hele løypa via Singapore og Amsterdam tilbake til Bergen. Litt vinter, en kjapp jul og så er det USA igjen i januar med Amon Amarth og Skeletonwitch. Det blir spinnvilt. Just sayin’. Tenker vi leses da!

Enslaved gjør Rockefeller sammen med andre gode band. Vi ga vekk billetter som nå har fått nye eiere.

Enslaved har vært favoritter i Pyro i lang tid, og har den svært sjeldne egenskapen at de stadig blir bedre som band. På reisebrevene vi stadig får fra Ivar Peersen fra alle verdens hjørner kan det virke som om Enslaved nesten ikke befinner seg i Norge, men lørdag 8. juni inntar progmetal-bastionen Rockefeller, og med seg har de det supergode svenske retrorock-bandet Witchcraft, de nye norske krakilske rockerne i Man The Machetes, og et nytt bekjentskap for oss i Pyro (som dog har holdt på lenge) i form av Tusmørke.

Vi ga vekk billetter til konserten, og denne konkurransen er nå ferdig. Vinnere har fått beskjed i innboksen. Vi takker alle som deltok!

Enslaved er akkurat ferdig med sin turné rundt i Europa, og Ivar har nok en gang levert et strålende reisebrev til Pyro.

Pyros egen reiseguide i alt som er metal og mat er i gang igjen. Nyt, elsk, og les gjerne del 1 her.

Ingen rester for de med viker (no rest for the wicked). To måneder med mer eller mindre sammenhengende turnering setter sine spor. Det var altså morgen i Amsterdam, og morgendisen fylte bussen. Det vil si, det kan ha vært alkotåke etter at noen av gutta hadde smakt seg gjennom alt av drikkevarer i løpet av natten. På slagmarken foran i bussen kunne vi se Bekkis sitte parkert i ekte Jokke-stil (kompisen til Pondus), mens Grutle fortsatt besatt bevissthet og menneskelige trekk. Sistnevnte ønsket oss sågar god tur inn til Amsterdam, før han selv tok seg en velfortjent hvil.

Amsterdam er veldig fint. Og veldig stygt. Ti meter fra togstasjonen begynner coffee-shops og merkelige kafeer som reklamerer for “breakfast” OG “full massage” (spesi kombo) å poppe opp. Ut fra sistnevnte type etablissementet spratt det en liten røyskattaktig figur som hveset “don’t be shy, come in – everybody gets happy here!”. Jeg tviler på han siktet til omeletten. Til og fra coffee-shopene var trafikken godt i gang; hvorfor ikke kickstarte uken med å røyke på plass sementhjelm og hjernetåke? Jeg synes de “ærlige” narkoturistene er best (jeg har opparbeidet et inntrykk av at denne kategorien er dominert av øst-europeerne; de andre later som om de er der for arkitektur og museer). De ærlige daffer rundt i treningstøy mens de vekselvis kniser med de røde, smale øynene, og tilfredsstiller ete-kickene hos lokale Belgian Frittes-selgere.

Jeg var relativt klar for å ete litt selv, og la i vei mot Restaurant de Kas. Turneleder Vikky hadde blitt tipset om denne, og vi skjønte raskt hvorfor. Økologisk mat er tydeligvis på moten på kontinentet (uttales “kånt-i-nang-ett”), og Restaurant de Kas er visst toppen innen grønt. Selve lokalet er et digert tre-armet drivhus. En arm med grønnsaker, en til bar og en til restaurant. I tillegg kunne kelneren fortelle oss at de drev et gårdsbruk utenfor byen som også supplerte råvarer. Fint for samvittigheten, men hva sier ganen?

Ganen var storfornøyd med vårt valg av dagens to-retter med anbefalt vin. Aperitiff var musserende nederlandsk (!) hvitvin, og forrett besto av tre deler: blåskjellsuppe med brød, parmaskinke med kokt egg, og et utvalg aldeles nydelig inhouse-rotgrønnsaker med sellerirot-krem. Det hele tonesettes til en tørr og fin Riesling (kelneren var vant med skepsis ved uttale av akkurat det navnet, og det ble umiddelbart fulgt opp med en forsikring om at dette IKKE var en «typisk» Riesling). Hovedrett var norsk vintertorsk med potetpuré, med kapers, spinat og rødbeter, skylt ned med en italiensk hvit som jeg noterte meg het Ciropicarello. Episk.

(en norsk torsk i Amsterdam, foto: Ivar)

Turen gikk tilbake til området opp mot togstasjonen hvor butikkene ligger tett. Nå er ikke shopping langt over “amputasjon av nesen uten bedøvelse” på min liste over ting jeg kan tenke meg å drive med i ledige stunder, men jeg liker å kjøpe bøker. De har noen seriøst bra bokbutikker her, så det ble en liten bunke. Dagens kupp besto i boken “The Psychopath Test” av Jon Ronson. Samme fyr som har skrevet “The Men Who Stares at Goats”. Sjokkerende, interessant, men morsom og informativ. Nesten som en helaften med Bekkis (av og til med litt mindre vekting av “informativ”, riktignok). Vi fant etter hvert en hyggelig kneipe hvor vi fortærte en tallerken med ymse nederlandske oster og en flaske musserende rosé (utrolig hva man kan tillate seg med helskjegg), over et par runder Uno (spillet er morsommere enn filmen).

Som om ikke alt dette var nok for en dag, ble det også tid til å møte en norsk venninne som har gjort hollender av seg. Jeg møttes Åsta på Leissenplatz (bra område for mat og drikke, mind you), hvor det ble et par øl før middag. Det påstås at Umi Sushi er den beste i Amsterdam. Etter denne andre gangen er jeg mer enn villig til å kjøpe den påstanden. Etter en leksjon fra Bekkis om utrydningsfaren spiser jeg ikke ål, men det meste andre på menyen gikk ned på høykant sammen med husets helt kurante hvite. Fortreffelig! Vi reverserte ruten, og avsluttet med et par kirsebær-øl før jeg tok bussen tilbake til Amstelveen. Tilbake på skuta kunne jeg konstatere at de tidligere nevnte festløvene hadde satset på reparasjon fremfor restitusjon, uten å bli særlig reparert.

Så var det Køln og klubben Underground. Her har vi stoppet innom jevnlig siden vi begynte å turnere igjen for alvor i 2005. Et av mine kjæreste minner herfra er et intervju vi gjorde backstage rundt de tider. En Metal-tysker med eget magasin og legendarisk bart/lugg-kombo klinket til med følgende godbit: “so guyz, where did you firzt feel ze Metal; in ze ballz or in ze heart?”. Jeg husker ikke om jeg eller Grutle i det hele tatt klarte å svare. Men jeg husker at vi spurte om å få se spørsmålsarket, liksom for å få bekreftet at dette (og andre like brilliante) spørsmålet var nedskrevet (les: stilt med overlegg), noe han stolt viste oss at det var. Til nåtid: klesvask på myntvaskeri. Det er mye som ordner seg på turné når klærne er rene. På lydsjekken hadde strømproblemene flyttet seg fra rytmegitar til bass (det er noe VELDIG rart med strømmen her), men vårt eminente crew fant ut av det. Et par hundre entusiaster fylte fint opp Underground, og konserten ble veldig bra. Vår beste av mange i Køln, intet mindre.

Fridag igjen, på vei mot Wien. Vi stoppet i en relativt liten og søvnig by i nærheten av den tysk-østerrikske grensen; Passau – ved Donaus bredder. Vi var parkert for langt unna sentrum til at det var noe særlig å se på, så det ble en tur innom Toys’R’Us, minibanken og dagligvaren før vi dro en trivelig middag på byens serbiske restaurant. Serbisk mat er ikke til å kimse av. Noen snedne lammekjøttboller med middelhavstilsnitt ga et overveldende positivt førsteinntrykk av la cuisine serbe, og så var dagen mer eller mindre over. På vei mot Wien så vi en film om Henry 8., artig type egentlig. Dette med å halshogge seks-syv koner (en døde vel helt av seg selv også) virker spennende.

Wien! Snakk om flott by! Etter en døsig frokost på bussen med te og bok følte jeg meg våken nok til å legge ut på tur. På vei mot sentrum fant jeg en særdeles hyggelig liten café hvor jeg bestilte en espresso og en sellerirotsuppe. De har mye bra kafeer i Wien. Nedover i byen fikk jeg tatt en skikkelig turistrunde med bilder av meg selv fremfor diverse staslige bygninger. Etter en del spankulering tok jeg turen innom to relativt obskure museer; globus- og Esperantomuseet. Begge deler var helt topp: bitte små museer med null folk i (go figure med de hyperaktuelle temaene), og for meg svært interessant. Til slutt ble det en tur innom Papyrus-museet med kanskje litt mer «klassisk» metaltematikk: gamle skrifter og mumier (de laget masker av papyrus bl.a), før jeg la veien tilbake til klubben for lydsjekk. Selvsagt med en kaféstopp til for påfyll av suppe (de er enormt gode på suppe i Wien) og espresso.

(det finnes faktisk et Esperanto-museum!, foto: Ivar)

De lokale support-actene viste seg å være en gjeng mindre trivelige ungdommer. Ikke at jeg opplevde noe personlig, men det jeg fikk referert var ikke så flott. Våre gode venner i Winterfylleth fikk først beskjed om å holde kjeft. De lokale superheltene skulle ikke tilsnakkes på engelsk (på tide å innse at det skar seg for tysk verdensherredømme allerede i 1945, dudes?), og som takk for å fortsatt få lov til å bruke backlinen til de altfor høflige engelskmennene sølte de en liter eller to med øl over den. De spiste opp det som var av mat (som heldigvis var kjempedårlig), og trakasserte turnelederen vår når de ble bedt om å fjerne seg fra vår garderobe og la vårt øl være i fred. Altså: får du tilbudet om å spille live med bandene «Ketelens Brukke» og/ eller «Schwarzkristall» neste gang du er i Wien, nøy deg ikke med et høflig «nei takk», men finn frem de store ordene. La meg presisere her at det stort sett er snakk om ett eller to råtne epler når lokale band fucker opp ryktet sitt så til de grader, men det er jo ansvaret til de andre i bandet å bli kvitt sånne idioter, så boo-hoo om alle blir skåret over samme kam. Det er deres felles skam (la dere merke til at det rimet?). Dessuten er det jo lokal-promoter sin jobb å 1) ikke invitere sånne løker til å spille, og 2) passe på at de ikke løker seg dersom de nå først blir invitert. De gode nyhetene er at det bittelille lokalet (plass til 200 pers) var helt fullt, publikum var topp og vi gjorde en veldig bra konsert. Og når vi var ferdige hadde de lokale tullingene tørket vekk. Så dagen ble alt i alt veldig bra!

(Enslaved og Winterfylleth med Gibson-posering)

Jeg våknet (nesten) i Budapest og hørte regnet tromme mot bussen. Det var rett og slett så hjemmekoselig (jeg bor tross alt i Bergen) at jeg sovnet enda dypere, og vips var så store deler av dagen gått at planene om full utforsking av downtown Budapest forsvant. Vel, vel, jeg var i alle fall uthvilt. Lydsjekk gikk topp, og i dag var alt av lokale folk helt geniale. Cateringen var utsøkt, lokal support var ikke bare veldig bra, men også veldig trivelige (de endte for øvrig opp med å bli signert av Winterfylleth sitt engelske selskap i løpet av kvelden – det kaller jeg et dagsverk), og senere på kvelden viste publikum seg å være i toppform! Det ble forresten tid til en liten tur ut mellom lydsjekk og middag. Vi gikk en halvtimes tid til det temmelig brutalt titulerte Terrormuseet i Budapest. Det er rett og slett åpnet opp en bygning som huset det hemmelige politiet til både det ungarske nazipartiet fra krigstiden, og deretter det kommunistiske diktaturet som fulgte. Denne sammenslåingen er ytterst symbolsk. Det spiller ingen rolle om det er til høyre eller venstre de lener seg, politisk ekstremisme er temmelig likt, bare med ulike farger og symboler som bakteppe.

Man begynte øverst med kontorer, uniformer og lignende, før det ned mot kjelleren utviklet seg gradvis til det verre. Et rom med ekte galger fra etterkrigsdagene – hvor hevnens time var kommet – var spesielt dystert. Barnestemmer fra høyttalere i veggen leste opp navnene på noen av de mange ofrene for en blind hevnkampanje som fulgte da nazistene mistet makten. I «Tårenes Sal» var det tent lys for de som døde i et av husets mange torturkamre og fangehull. I Gulag-rommet var det utstilt små usle eiendeler fanger hadde mistet livsgnisten sammen med i Sibir, mens tv-intervjuer på veggene med overlevende gjorde det hele uutholdelig og bunnløst trist. Etter en lang gang med bilder av overgriperne som hadde «arbeidet» på huset kom selve fangecellene. Etter å ha sett den verste cellen; et rom som kun var mulig å stå oppreist i, ved siden av en polstret celle (den ene ledet vel fort til den andre), hadde jeg ikke annet valg enn å komme meg ut igjen på gaten.

Den oppgittheten som føles etter å ha sett hvor jævlige folk klarer å være med hverandre er vanskelig å beskrive. Og jeg mister bare enda mer respekt for folk som kjøper musikk laget av politiske ekstremister. Ok, så har reggaen sin militante homofobi og deler av rappen et retardert kvinnesyn, men det er faen meg flaut hvor mange metalfolk som fortsatt bruker «musikken har ingenting med personenes politiske overbevisning å gjøre»-floskler. Flaks at Adolf, Mao og gutta var så dårlige til å male da, eller så hadde vel veggene deres vært full av dritten deres også («joda, han var jo litt ekstrem, men kjempefine bilder, da!»).

Ahh, München. Vi hadde en fridag før, og en etter, konserten på Backstage Club, og fikk parkere utenfor fra lørdag til mandag. Takk Backstage! Det er fem minutt gange til bussholdeplassen, og så ti minutt med buss til selve sentrum i byen. Altså et ypperlig utgangspunkt for litt city exploration. Eller å være parkert «in the middle of nowhere» som en av våre mindre eventyrlystne kolleger skal ha sagt. Den om det. Jeg, turneleder Vikky, Grutle og Bekkis løp avgårde til første og beste buss til sentrum. Brødrene Bardus la i vei for å finne tysk pølse og kjøtt, mens jeg fikk med meg Vikky for å finne lekebutikk. Etter nærmere to måneder borte fra en nesten fersk baby går dragning mot lekebutikk opp proporsjonalt med antall dager vekke fra nurket, tydeligvis. Uansett, vi fant noen artige småsaker, og det var på tide med middag.

(en stor og fin tysk en, foto: Ivar)

Er du sulten er München stedet å være. Vi gikk på zum Augustiner, en gigantisk restaurant/ølhall ikke langt fra Marienplatz (hvor det er lett å ankomme via buss, trikk eller bane). Det var trangt om plassen på en lørdag (gutta fikk ikke plass her litt seinere når de prøvde), men vi var ytterst heldige og fikk en flik av et langbord. Jeg bestilte straks en stor øl (liters-muggen), og etter få strakser kom kringler og sennep på bordet. Bare der er jo lykken et faktum. Jeg bestilte et stykk pattegris (altså ikke hele grisen, men en del), og her snakker vi mørt og saftig. Vi fulgte opp med mye byvandring, og kom oss innom et digert marked med mye rart (chili-mandler er ingen dum idé, for eksempel). Etter nok gåing var en liten appetitt tilbake, og turen gikk innom Bratwurstherzl. Er du i München, så stikk innom her for en hjerteformet tinntallerken med organiske München weisswürsts stekt over åpen flamme med sauerkraut (eller evt potetsalat), og en kald øl rett fra trefatet i baren. Vi sneik med oss en siste seidel på en kneipe ved Hauptbanhof, og satte kursen mot bussen igjen.

(München weisswürst, foto: Ivar)

Vi ble vekket til tidlig lydsjekk neste dag, selveste 1. påskedag (oi, så mye påskehøytiden betyr når man er på turné, og allerede sliter med ukedager og om det er morgen eller kveld når man våkner). Konserten vår på Backstage var utvidet til en hel liten festival med et veldig flaut navn som lokalarrangør hadde kokt i hop: «Dark Easter Metal Meeting». Må det være dumt bare fordi det er Tyskland og metal? Det tar liksom litt snerten av en headliner-spot på en festival når den heter Mørkt Påskemetalmøte. Men cateringen var upåklagelig. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt noe særlig om bandene som spilte før oss, med unntak av det mer enn kurante bandet Dark Fortress. Og kanskje Bethlehem, men det viste seg å være like lite min kopp te som jeg fryktet (til å være kjent for å lansere genren «Suicidal Black Metal» tidlig på 90-tallet var de bemerkelsesverdig livaktige, må sies). Knappe tusen folk hadde droppet påskekontemplasjonen for dette mørke påskemetalmøtet (urgh), stemningen ble rett og slett elektrisk, og merchen fikk vinger. Flott dag! Denne gangen var det Larsen og Isdal som sto for festen, mens vi andre ladet opp til turneens siste fridag; nok en gang i München.

(griseknoke og and, perfeksjon på tallerken, foto: Ivar)

Forrige tur til sentrum hadde et utpreget tysk snev over seg. I dag var det italiensk som gjaldt. Vi begynte dagen på Cafe Pini. Igjen ikke alt for langt fra Marienplatz. Heltefrokosten besto av foccacia med parmaskinke og grønt, espresso og Aperol Spritz (Prosecco, Aperol og Club Soda). Derfra var det til Deutsches Museum for å se på over 100.000 objekter innen teknikk og vitenskap, inkludert det originale første flyet til brødrene Wright, U1 ubåten, den første programmerte datamaskinen, Carl Benz første bil og et utall enorme, små og merkelige maskiner og teknologier. Det eneste som var å utsette var et utrolig uggent tysk seriemorder-par som råklinte med veldig åpne øyne inne i en modell av en tidlig biltunnel. Etter det sjokket var det tid for en aperitiff. Vi fant en ny italiensk kneipe med mer Aperol Spritz og litt «bare» Prosecco for å feire siste fridag. Den dundrende suksessen to dager tidligere fristet til gjentagelse, og vi gikk tilbake til zum Augustiner. Først en liter og kringle, før jeg overgikk meg selv med å bestille hvit aspargessuppe og en «spesial»: pattegris, griseknoke og and. Uslåelig. Det var bare å takke München for laget. Her skal det forskes videre på mat og drikke i fremtiden.

(den store dampmaskinen, foto: Vikky)

Neste dag var det tid for den eneste polske konserten på turneen i Wroclav. Dagen bar preg av forberedelser til turneslutt, og det ble bare tid til en kjapp tur opp i byen som var veldig fin. Håper det blir tid til mer utforsking en annen gang. Konserten var enormt bra, og vi har aldri opplevd et så entusiastisk publikum i Polen før! Klubben var liten med plass til 200 folk, men var til gjengjeld fylt til randen, og det kokte virkelig! Fett Polen, vi kommer tilbake!

Det er alltid knall å være tilbake i Berlin. Det er noe monumentalt vakkert over denne byen. Første del av dagen gikk med til arbeid og en vanvittig bra burger ved siden av klubben for kvelden (SO36). Etter lydsjekk var det tid for turneens siste kulinariske utflukt. Det gikk gjetord om en italiensk restaurant ved navn Boccacelli, ikke langt fra U-bahn stasjonen Nollendorfplatz. Jeg satte ut sammen med Vikky. Hun er som meg villig til å gå langt og betale mer enn litt for det enkelte foraktelig refererer til som «to asparges i kryss med noe skum attåt», bare det smaker bra nok. «Mye» er ofte bra, men ikke nødvendigvis nok i seg selv.

Vel fremme på Boccacelli ble det (selvsagt) husets Prosecco mens vi så over menyene. Pour petit moi ble det en latterlig svær og god skinke/kylling-salat. Hovedretten var en spesialitet jeg ikke har sett før. Først kommer kelneren ut med et digert ostehjul (en slags halvhard italiensk ost) som var uthult. Med en krummet kniv skrapet han ut flak som han samlet i bunnet av hullet. Når han syntes han hadde nok løs ost satte han fyr på en væske han hadde i to skjeer som han da helte over den revne osten. Osten brant og smeltet mens han rørte i fersk pasta (en litt tykkere spaghetti-variant), før han hadde det over på tallerken. Til slutt helte han over en lys saus som han toppet med tynne flak av fersk, hvit trøffel han tryllet frem. Vel fremme på bordet kom den obligatoriske ferskkvernede pepperen på, og et glass rødt hver ble det også. Det hele var svært passende: turneens beste måltid helt på tampen! Igjen et sted jeg skal tilbake.

(full fyr i osten!, foto: Ivar)

Konserten på SO36 ble en solid opptur. Forsalget var relativt dystert, med mindre enn femti solgte uken før. Fra bussen kunne jeg se folk strømme til, og innen vi gikk på scenen hadde vi i det minste passert to hundre. Ikke helt katastrofe. Berlin (og Tyskland generelt) er røft for et band av vår type (jeg kan ikke utdype hva jeg mener uten å fornærme noen, så jeg står over). Vi har sett en solid fremgang på denne turen, og som dere skjønner har det vært en fremgang fra et svært røft utgangspunkt noen år tilbake. Uansett håper vi sterkt på å bli invitert tilbake til SO36 som er en av våre favorittklubber! Kvelden ble avsluttet med drink-kalas med Winterfylleth på cocktailbaren Molotov på andre siden av klubben.

Siste dag falt på Hamburg. Det ble mye pakking og telling, og en helt topp steik-middag innomhus på klubben Logo. Siste gig-spøken vår med Winterfylleth besto av en salig saus av Blackadder- og Father Ted-innslag, noe som slo godt an blant britene på scenen. Og ikke så bra an blant publikum. Den ene tilbakemeldingen fra salen på spøkene var en litt irritert stemme: «watt ze føøøkk!!??». Da slo Winterfylleth sitt innslag under vår konsert bedre an. De hadde laget vikinghjelmer og sverd av papp som de «angrep» oss med på scenen. Dette traff midt i tyske metalhjerter («make ze look, zey are vikingz attacking ze vikingz.. haa-haa-haa!»), og stemningen kunne ikke vært bedre på tampen av en lang turne. Vi tok våre bilder, noen la seg, noen tok seg en fest, og plutselig var det over. Nå er det lenge til neste turne. Not. Tenker vi blir tvunget ut igjen til høsten. Vi får snakkes da! Takk for seg.

– Ivar

(The Leprechaun King Bekkis bak trommene i Belfast, foto: Brian McClain)

Enslaved fikk mot tradisjonen ikke Spelemann i år, men humøret er på topp når Ivar Peersen igjen rapporterer hjem til Norge fra den europeiske motorveien. Europablogg del 1 følger.

Jeg gir bare det skreve ord til Ivar Peersen fra Enslaved siden han tar så godt vare på det:

Bussen vugger frem og tilbake. Det hogger i bremser og spinnes i hjul. Nei, ikke USA igjen! Det er en glugge i bunken som jeg drar til side, og vi står på tvers over skinnegangen i et eller annet snø-inferno. Det virkelig interessante er at synsfeltet fylles av et tog, på vei mot gluggen og bunken min. Det hadde vært en relativt forståelig drøm å ha etter helvetes-uken i Nord-Amerika vi nettopp kom hjem fra. Etter at neste vugg påførte meg et solid kakk i knollen ble det dessverre klart at det ikke var noen drøm. Vi var ankommet Paris midt i en eller annen idiotisk snø-rekord (selvfølgelig), og sto nå kledelig fast på tvers av en skinneovergang.

(avreise igjen, foto: Ivar Peersen)

Kvelden før hadde vi flydd inn til Køln, hvor det tok et par timer å finne tollkontoret. Hver gang vi er utenlands må vi innom tollkontoret for å deklarere import av instrumentene vi har med oss for å unngå moms smelt på toppen når vi kommer tilbake til Norge. Tror muligens disse reglene var beregnet på folk som krysser grensene med tonnevis av pels, fisk og kinesiske oppblåsbare ulver (google «inflatable wolf», det er en egen industri), og ikke fem musikere med hver sine instrumenter og pedaler.

Uansett, alle skilt med «customs» på geleidet oss til diverse stengte tax-free refusjonsskranker (tax-free refusjon er vel strengt tatt ikke det samme som «customs»?). I det vi skulle til å gi opp (vi var på dette tidspunktet omtrent de eneste igjen på flyplassen) spurte jeg et par bygningsarbeidere som var på vei ut av bygningen om de visste noe om toll og ikke minst tollere. Joda, det var i enden av den trange gangen der borte, inn den åpne døren på venstre siden. Den døren uten skilt eller merking. Og jaggu, der inne satt et halvt dusin tollere og lurte fælt hva de skulle finne på midt på natten. Jeg vurderte å tipse dem om at det ville bli mer action om det faktisk var mulig å finne dem, men lot være. Det er noe med tyskere i uniform som ikke innbyr til sarkasme og harselas. Det de manglet på tilgjengelighet tok de igjen på effektivitet; blekket sprutet og stemplene fløy gjennom luften. Vi kom oss på bussen til gode gamle Andy, og kunne legge i vei til Paris.

Toget stoppet heldigvis i tide, vi kom oss av skinnene, og fikk parkert ved Centre de Science et de l’Industrie utenfor Paris sentrum. Solen skinte, og det var bare å dure i retning downtown Paris; Europas Tromsø (den går man aldri lei). Jeg tok trikk og metro ned til Pigalle som er et legendarisk område for konserter og snusk. Her finner man Moulin Rouge, og samtlige strippe-/sexklubber i Paris. Utenom de som eventuelt har noe klasse, da. Her er det nedslitt, begredelig og etter sigende ikke så reint lite farlig å begi seg ut på kjødets smale sti. Jeg var derimot her i musikkens medfør, slik jeg pleier å være, og hadde ikke like mye å frykte.

Sulten holdt på å ta knekken på meg, så det ble en liten nødstopp på McDonalds før jeg nådde frem til klubben. Der kunne jeg konstatere at bussparkeringen som vanlig var gått åt merde. Når noen har prøvd å reservere bussparkering løser den franske bilist det hele på en veldig elegant måte. Først setter arrangør opp en sperring tilsvarende lengde på bussen (gjerne med henger og litt ekstra), med tillatelser og så videre. Så kommer første Pierre eller Nathalie kjørende forbi på jakt etter en parkeringsplass. Han/hun hopper ut av bilen og «krymper» sperringen litt sånn at de får plass i en av endene. Og slik fortsetter det til barrikader og sperrebånd er en liten bylt på tvers mellom de to sist ankomne bilene.

Men det finnes grunner til å ikke ville avlive alle franskmenn (noe man effektivt kunne gjort ved f.eks å tvinge de til å spise samtlige måltider på McDonalds en hel uke). Noen av dem er greie folk, inkludert min kompis Nicholas som jeg nå møtte utenfor klubben. Vi gikk noen kvartaler vekk fra Pigalle, og inntok en vanvittig bra lunch på Cafe Qui Parle («kafeen som snakker»; må være en slektning av Bekkis). Gåselever akkompagnert av søt vin, biff tartar og sjokoladefondant fulgt til alters av en herlig fruktig rødvin, og til slutt en digestive i form av overraskende god pærebrennevin (det høres jo suspekt ut).

Glad og mett var det tilbake på klubben Divan de Monde for lydsjekk, og ting var imponerende på skinner til å være første dag på turen. Et par intervjuer seinere var det bare å varme opp og komme seg på scenen. Oppmøtet var upåklagelig, og stemningen sto i taket som den pleier å gjøre i Paris. Etter giget ble det tid til en drink med kompiser på en nabopub, og igjen kom jeg på at man ikke må kjøpe mat på selve Pigalle; turistfellen. Ostene smaker mindre enn en Norvegia Lett når du er forkjølet, og eventuelt kjøtt som kommer på bordet bør man ikke spekulere i hvor kommer fra en gang. Kort oppsummert er Pigalle stedet for musikk, men lite annet.

(Herbrand holder liv i stemmen med peppermynte, that’s metal for you!, foto: Bekkis)

Vi kom oss over til Storbritannia etter litt forsinkelse på grensen ved Kanalen på grunn av amerikanerne i crewet. Når man vet hvordan det er andre veien er det vel ikke så rart at andre land hevner seg litt på amerikanere på tur. Vi kom oss uansett til Manchester til slutt, og det ble tid til en tur på ekte engelsk pub for et par Magners-cidere på tapp (den dagen et parti går inn for holdningsendring til cider og forbud mot Grävens snakker vi mulig innmelding). Vi fikk møtt supportbandene Winterfylleth og Ancient Ascendant (sistnevnte er bare med til og med London). De virket som svært trivelige folk, lydsjekk gikk fint, og jeg og Grutle fikk fyrt i oss en libanesisk middag med lammekebaber som smakte helt fortreffelig. Det var bra oppmøte på Live NQ, og solid trøkk i de som var der.

Neste morgen våknet vi til et litt uvant scenario. Vi hadde parkert i naturskjønne, rene og grønne omgivelser! Vi var i North Wales for å gjøre vår debut på festivalen Hammerfest. Festivalområdet var rett og slett et gigantisk campingområde hvor konsertene foregikk i en slags underholdnings-storsal. Til backstage fikk vi utdelt fire gedigne campinghytter – nytt, rent og halvluksuriøst. Første sak på agendaen var en signerings-session på Starbucks der det var møtt opp en god del folk. Heldigvis også en nordmann sånn at vi kunne få utløp for alle «Hammerfest – festivalen eller den norske byen?»-vitsene våre.

(hytteliv på Hammerfest, foto: Vikky)

På vei til intervjurunder i pressesenteret traff vi på gutta i Candlemass. De skulle ikke spille før dagen etter, og var i et episk (doomisk og metallisk) fest-humør. Jæklig trivelig gjeng, altså. Intervjuene var helt ålreite, og så var det middag. Hehe. Et stykk panert og mur-fritert fisk, noen erter og en temmelig bakt potet. Etter hyggelig påtrykk fikk man ut litt eddik og salt/pepper, noe som gjorde det hele helt levelig. Ikke alle bandene var helt forberedt på gruvearbeider-menyen, og etter sigende skal enkelte tyske band ha blitt «sjokkert og opprørt» over cateringen. Etter et par timer med hytteidyll var det på tide å komme seg på scenen, og det ble en topp debut på Hammerfesten for oss! Litt spesielt at det var både Burger King og pizzakjeden Papa Johns i salen, men det er jo en første gang for alt.

(publikum Hammerfest, foto: Ivar Peersen)

En kjapp dusj senere var det tilbake på bussen utenfor området. Det vil si, den og alle de andre hadde allerede kjørt over til motsatt side av hele området for å loade utstyret. Et kvarter for tidlig. Med tanke på hvor mye jeg maser og bruker meg i løpet av en kveld skulle man jo tro at det mulig å legge merke til at jeg ikke var der når de kjørte. Eller var det kanskje akkurat det de hadde gjort, og gitt seg selv et lite frikvarter? Det var min tur til å bli sjokkert og opprørt, men jeg fant til slutt både Bounty og mannskapet.

Jeg fikk ikke med meg mye av turen over til Dublin, og da jeg våknet kjente jeg at en lørdag i Dublin var midt i blinken. Første post på programmet var lunch med Grutle. Vi gikk nok litt for kort av gårde, for Guinnessen vi fikk servert nede i gata var fra boks. Den var jo god og alt, men ikke det vi var på jakt etter. Maten var det mer suksess med. Vokalist-kollegaen inntok tradisjonell irsk frokost (som var mye det samme som tradisjonell engelsk frokost, bare en anelse mindre grotesk og fettdryppende), mens jeg gikk for en smak av det irske kjøkken: kål og bacon. Ikke frokostbacon, men den tykke, saftige typen man gjerne kaller «kanadisk» bacon på andre siden av Atlanteren. Sammen med fløtegratinerte poteter og et glass Bulmers (som er det samme i Irland som Magners er alle andre steder, pga opphavsrettighetsgreier) var det en kongelig lunch. Men det gjensto å få smake en ekte Guinness. Som alle sier er så meget bedre i Dublin enn alle andre steder.

(en ekte Guinness i ekte Dublin)

Grutles kompis Dave dukket opp etter lydsjekk, og fungerte som en utmerket guide resten av dagen. Sammen med Bekkis (trommer og legendarisk atferd) og Vikky (merch og turnemanager) kom vi oss ut av turistløypa og fant en liten sidegate med en overfylt pub. Mer enn vanlig på grunn av Paddy’s (St. Patricks Day) dagen etter. Men vi fikk oss nå hver sin Guinness som smakte helt vidunderlig og silkemykt. Jeg skjønner at man ikke kan fly til Dublin hver gang man blir tørst, men da finnes det jo masse flotte ting på tapp i Norge som ikke er bleke kopier av noen fjern original. Jeg hører heller på noe annet om coverband er eneste alternativet til det jeg egentlig vil høre, om du skjønner hva jeg mener.

Etter en god del timer på denne flotte puben, og etter å ha blitt kjent med en del lokale (irer må jo være de mest sosiale pubgjengerne i verden), var det på tide med litt middag. Nok en gang var det svært gunstig å ha en proff lokalguide. Dave tok oss med på Jewel in the Crown – en helt fantastisk indisk restaurant i hjertet av Dublin. Jeg bestilte en sterk Jalfrezi, min nye indiske favoritt. Retten er ikke opprinnelig indisk, den stammer visstnok fra kineserne back in the days, og er en smakseksplosjon av oljer, krydder og grønne chilier. Oppladningen kunne altså ikke vært særlig bedre, og konserten bar preg av den gode stemningen; både på scenen og i salen. Dublin må det returneres til snarlig!

Det var søndag og St. Patricks dag, men heldigvis foregikk det i relativt rolige former i Belfast. Vi hadde opplevd et inferno av alkoholforgiftning, spying og offentlig degradering i fjor i Birmingham på samme dagen. Kanskje det var alle årene med borgerkrigslignende tilstander i Belfast som ikke gjorde Paddys til noe ekstraordinært her. Mens vi filosoferte over dette kjørte en politibil forbi, som for å illustrere tankerekken. Det var rett og slett en bitteliten tanks med jerngitter rundt absolutt alt som kunne skades på utsiden av bilen, og selvsagt skuddsikre, sotede ruter. Note to self; som generell regel skal man unngå klammeri med politiet, men særlig i Belfast. Det skjedde ikke noe særlig denne dagen utover litt Skyping og forefallende kontorarbeid. Litt snasen nuddel-takeaway seinere og vi var klar for scenen. Som forventet var det ikke all verden med folk, opp mot 150 eller noe sånt (ikke verst da egentlig for en søndag), men skal si de var klar for Enslaved. Konserten var kanon, og merchsalget etterpå var håndfast bevis på at de virkelig likte det de hørte og så.

(live på St. Patrick’s Day i Belfast, foto: Brian McClain)

Mandag var egentlig fridag, men vi hadde business i London denne mandagen, så det ble første fly til Heathrow, mens crewet krysset over til Skottland og kjørte sør-øst mot London for å møte oss igjen på kvelden. Nøyaktig hva vi fant på denne dagen kommer litt seinere (neste blogg?), men moro og stort for oss var det. Etter nok et indisk herremåltid (jeg synes indisk er best i Storbritannia), Jalfrezi igjen, kom bussen rullende inn og vi var tilbake på skuta.

Neste stopp var Sheffield og klubben Corporation. Et litt dystert lokale i en litt dyster by, og kanskje ikke den helt store konserten. Visst var det tirsdag, og oppmøtet var helt greit, men det var liksom ikke mulig å få de med dit vi ville ha de. Kanskje vi hadde latt oss skjemme bort de siste dagene?

Bristol er kjent som cider-byen i England, så etter et par kjappe telefonintervju på bussen var det ut og finne en pub for lunch. Grutle og Herbrand hadde lokalisert en trivelig kneipe hvor vi inntok et par lokale cidere og enda litt Magners. Som den idioten jeg er lot jeg meg rive med av reklame for noen «really hot wings». Som om de vet hva «really hot» er i England. Det gjør de ikke. Men så er jo kyllingvinger helt straight i seg selv. Den lokale cideren Black Rat (som lignet mistenkelig på tåkete beina-dine-blir-gele-cider fra Hardanger) fikk tommelen opp fra Grutle, og vi ruslet videre til vi fant en Brew Dog-pub.

Dette anerkjente mikrobryggeriet har et veldig kult pub-konsept. Jeg kan bare drømme om at Nøgne Ø hadde satt i gang noe lignende (de hadde for øvrig et solid utvalg av sistnevnte merke i hyllene). Man kan sette sammen sample-brett fra alle typene de har på tapp, eller få hjelp til å sette det sammen ut fra preferansene sine, og personalet er utrolig kunnskapsrike og hjelpsomme. Jeg fikk som IPA-fan satt sammen en sampler av fire IPA-er (rangert fra mildest til sterkest, i bitterhet, ikke nødvendigvis alkoholvolum): «Dead Pony Club» (fin og mild IPA for «nybegynnere»), «IPA is Dead» (straight IPA), «Libertine Black» (min første sorte IPA, helt knall) og til slutt vinneren «Hardcore IPA» (akkurat det navnet lovet). En runde med brettspillet «Who Wants to be a Millionaire?» fikk ettertrykkelig bevist at tålelig kurant norsk allmennkunnskap ikke lar seg oversette selv om man kan engelsk. Pinlig. Før jobb ble det bakte østers og sushi på en ikke særlig trivelig japansk restaurant. Konserten var derimot en opptur, og den vesle skuffelsen fra kvelden før var fort glemt.

(Brew Dog-sampler i Bristol, foto: Ivar Peersen)

Tilbake i London begynte dagen med presse for meg og Grutle, heldigvis uten for mange spørsmål om britisk allmennkunnskap. Vi fikk blant annet besøkt våre venner på Metal Hammer og gjort en podcast for dem. Med tett timeplan ble det ikke tid til de store kulinariske utskeielsene, men en aldeles nydelig shish kebab med lam på Town Grill i Camden ble det tid til før lydsjekk. Konserten var utsolgt på The Underworld (som forrige gang) og publikum var i fyr og flamme.

Etterpå var det å ta farvel til Ancient Ascendant, som var ferdig nå som Storbritannia var unnagjort. Vi kan bare ønske dem det beste. Makan til positivt og proft supportband skal du lete lenge etter. Det vil si, går du til neste garderobe finner du Winterfylleth, som også er en drøm å reise med. Jovisst har utenlandske band i mange år sett mot Norge for inspirasjon og for å lære om profesjonalisering av ekstrem metal, men norske band har også mye å lære av utenlandske band. Når man for eksempel er support, som vi selv også har vært mang en gang, skjønner utenlandske band (og særlig disse to) at man er med for å støtte opp turen på best mulig måte. Man vil være med å selge billetter, man gjør sitt for å få ting til å gli lettere, og har en viss form for ydmykhet til rollen.

Dette vil jeg påstå vi har vært ganske gode på selv når vi har blitt beæret med supportjobber for større band, som Dimmu Borgir og Opeth. Mitt inntrykk har etter hvert blitt at med norske band i supportrollen får man ofte et litt trist inntrykk av at alt dreier seg om å komme seg ut av supportrollen på turneen. Man har liksom havnet nederst på plakaten på grunn av alfabetet og tilfeldigheter. Hovedbandet har dårlig basstrommelyd, er ikke joviale nok (ja, for dere vet hvordan det er å være heltidsmusiker som har jo turnert i tjue år og hatt karrierer som svinger verre enn Ole Ivars beste låter), man har for kort spilletid, og så videre. Mye bra med Norge altså, men jeg tror muligens «det er typisk norsk å være best»-mantraet kan få ta seg en liten pause i blant. Det er enormt med bra band fra andre land som er villig til å jobbe hardt. Just throwing it out there, som brura sa.

(med supportbandene i Sheffield, foto: Ivar Peersen)

Turen tilbake til kontinentet gikk smertefritt, og vi var tilbake i Vosselaar og klubben Biebob. Vårt fjerde gig på rappen på samme klubben (takk for tillitten!). Det er ganske nøyaktig ingenting som skjer i denne byen, så det ble film, Skype, jobb og generell henging denne dagen. Klubben serverte et kyllingmåltid som ene og alene ble holdt oppe av den kanskje beste peppersausen jeg har smakt. Konserten var faktisk hakket vassere enn det pleier å være her (de er nok litt sedate her av natur, er jeg redd), og selv om det ikke var helt fullt hus var det greit med entusiasme, og vi duret videre til Den Bosch i Nederland.

Dagen i Den Bosch var ikke spesielt mye mer spennende enn Vosselaar, bortsett at de faktisk har en by man kan traske rundt i her. Etter byvandringen traff jeg sågar på en nordmann fra et sted på vestlandskysten som takket for i går. Han hadde fått julegave av konen: tur til Belgia og Nederland for å se et par Enslaved-gig. Enten en veldig god, eller en veldig utspekulert kone der altså. Klubben W2 vartet opp med anstendig middag (chorizo løfter pytt-i-panne-konseptet hakket opp til «nokså sivilisert»), og både nordmannen og resten av det gode oppmøtet syntes å digge konserten. Det gjorde også vi. Dette var for øvrig kvelden for den hjemlige Spellemannprisen, og vi kunne gratulere Nekromanteon med velfortjent harpe!

Det andre og siste Nederlands-giget falt på Amstelveen, en liten forstad til Amsterdam. Selve Amstelveen var ikke så mye mer enn et kjøpesenter og busstasjonen vi sto parkert ved, så jeg benyttet sjansen til å busse inn til Amsterdam for en beta lunch, kaffe og boklesing (ikke akkurat «The Dirt»-materiale, men trivelig lell). Klubben P60 ble drevet av noen få profesjonelle, med svært god hjelp av et kobbel svært dyktige og dedikerte unge frivillige. Alltid artig å se mesteparten av folkene som er på jobb i moshpiten under konserten, det er ikke hver dag! Konserten ble en skikkelig opptur. Søndag kveld og langt ute i Suburbia tok det faktisk godt av ute i settet, og vi dro frem det vi hadde av ekstralåter. De fleste kjente to ukers sammenhengene jobbing på kroppen og dro inn årene på bussen, mens Grutle og Bekkis gikk for «her-skal-det-feires»-modellen. Nå er det morgen på denne første fridagen, og den har jeg tenkt å tilbringe i sin helhet i Amsterdam. Solen er oppe, og det er jaggu Grutle og Bekkis ennå også. Sånn går nå dagene. Snakkes når det hele er over neste uke!

Ivar

(Enslaved og Kokken Joe, foto: Finn Arne Nystad)

Enslaved fikk seg nyss nok en nominasjon til Spelemann, og er akkurat nå på turné i USA. Ivar Peersen rapporterer hjem til gamlelandet via Pyro.

Enslaved gjør Amerika for tiden, og som vanlig leverer gitarist Ivar Peersen lesverdige rapporter hjem. Dette er del to, og om du gikk glipp av del en kan du lese den her.

Showbiz er ingen dans på roser. I skrivende stund har vi noen timers stopp i Golden, British Columbia (Canada), og jeg har tilbrakt siste døgnet med full feber og tilhørende kroppslige utslag. Man får tilskrive det ren flaks at det slo ut siste konsertdag før fridag, og håpe det er bedre i morgen. Det er jo ikke akkurat som om vi kan ta en telefon til klubben i morgen og si at vi har en million i feber, og om ikke vi kan få penga likevel. Tenk på den neste gang du drar en tre-dagers på grunn av vond stortå for å se den nye sesongen av «Sexy Ancient Vampires With Remarkably Updated Hairdos».  Konsert må det blir uansett (vi har aldri avlyst en konsert siden 1991, hverken på grunn av sykdom eller noe annet som var i vår makt).

Forrige ukes eskapader ble avsluttet med at vi rullet inn i Richfield, Utah. Det var fint lite å ta seg til der utover å skrive reiserapport til dere og få unna litt av den alltids truende bunken med «haster!» på skrivebordet. Over veien fra hotellet lå det en fristende liten diner ved navn Wingers. Så når presset etter hvert ble for sterkt var det tid for lunch. Det ble Fish’n’Chips Southern Style – med gyldenstekt malle og stekte poteter. Wingers-brødrene (som var av norsk opphav en generasjon eller to tilbake) brygget sitt eget øl innomhus, og deres Hazy Wheat Hefeweizen var ikke verst, men det er fortsatt tyskerne som kan Weissbier. Det ble enda mer blogging med dårlig tv i bakgrunnen på rommet, og så bød turnemanager Vikky på et italiensk hjemmelaget herremåltid på bussen med pasta, grønnsaker og pesto. Marveloso. Mye mer enn det var det ikke som skjedde i Richfield, og helt ærlig er vel dette sannsynligvis en av byens mer spennende dager noensinne.

Så var turen kommet til en av godbitene på turneen: Fredagskonsert i L.A. Forventningene lot seg ikke dempe av at vi var sedvanlig forsinket inn til byen. Vel fremme ble vi møtt av en svært hyggelig overraskelse. Min favoritt-restaurant i L.A. er med klar margin Manuel’s El Tepeyac i East L.A. Porsjonene er sinnsyke (Bekkis er f.eks sjanseløs, just sayin’), og eieren selv Manuel Rojas er mildt sagt legendarisk. Første gang vi spiste der i 2007 endte jeg opp på fortauet utenfor klokken 10 om morgenen. Jeg var så full av livsglede, burrito og Tequila (nye gjester må drikke med Manuel – som selv er tørrlagt) at jeg rett og slett måtte legge meg nedpå litt i East L.A.-solen. Denne gangen var det dessverre ikke tid for noe Manny’s. Trodde vi. I det bussen parkerte spratt det ut en meget fornøyd kar fra en bil tvers over gaten. Han hadde, på oppdrag fra plateselskapet vår, kjøpt inn verdens sannsynligvis største svine-burrito til oss alle på bussen. Etter at 7-8 røslige karer hadde spist det vi var gode for var det fortsatt rikelig igjen til nattmat.

(foto: Vikky)

Ja, det stemmer jo! Vi var i L.A. for å spille konsert. Blir av og til litt ivrig på maten her. Som Herbrand en gang så klokt sa om reisebrevene: «Det handler jo bare om mat, jo!». Typisk tynne folk. [Advarsel: resten av avsnittet inneholder tidvis grov produktplassering] Uansett, før konserten tok jeg turen opp til Peavey sitt showroom på Sunset Boulevard. Vel fremme hadde jeg reist fra lommeboken, så ned igjen til bussen og plukke opp den igjen. Som mangeårig sponsor av meg selv og bandet er dette et selskap vi har et veldig godt forhold til. Artistrep Brandon tok i mot og viste frem det siste innen amper og gitarer. Vi har stort sett brukt modellen 6505+ i kombinasjon med Classic 30 (for «renlyd»), men jeg er jo alltid klar for å prøve noe nytt (som brura ikke nødvendig alltid sier). Resultatet ble uansett en gryende forelskelse i den nyere modellen Peavey 3120.

I tillegg fikk de imponert meg med en gitar som stemmer seg selv uten noe lydforringelse. Hvordan får de til? Hva blir det neste? Menn på månen? Jeg har faktisk opplevd mer enn en gang i USA å stille den spørsmålsrekken og få til svar «yeah, we already did that way back, man». Tiltroen til at vi europeere kan lese og skrive er ikke alltid like høy her borte, ei heller deler vi samme hang til ironi og sarkasme. Så når du lander i L.A. og en brande bak deg med army-cut roper ut «hell yeah! U-S-A!» så er det godt mulig at han mener det (faktisk hendelse, november 2012). Ja, nå skal ikke vi nordmenn snakke for høyt heller da. Sett nordmenn «prute» i Syden? Eller vært på jobb på julebord («berre sett igjen flasko, håhå!»)? Eller prøvd å spise romantisk middag på Potetkjelleren med Veidekkes «arbeidsmøte» på nabobordet («husk dåkk bordellet i Hamburg, eller-håhå!). Så basically er vi alle idioter, da. Nice.

(hos Peavey, foto: Peavey)

Etter nerding hos Peavey var det tilbake til klubben, og litt henging med våre venner i plateselskapet Nuclear Blast pluss litt lydsjekk, testing av elektriske sigaretter i sigarsjappen ved siden av (merkelige greier), litt sushi på bussen og tilbake for å henge på klubben. Kompis Finn Arne hadde tatt turen over for å følge oss på de to konsertene i California. Trivelig med litt besøk fra gamlelandet! Men det var også andre celebre gjester der denne kvelden. Merharban Singh fra Space-X tok turen innom for å hilse på, og delte ut jakker og fete kulepenner med satellitter som fløt rundt inni der (som de gamle pennene med undertøy som sklir av damene når man snur pennen). Det er vel første gang vi har kunnet si at vi hadde en rakettforsker backstage helt fritt for ironi. Space-X bygger og fyrer av raketter som leverer forsyninger, og snart tar med folk, opp til romstasjonene der ute. Utrolig spennende å treffe og snakke med en sånn fyr. Selvsagt er Meshuggah favorittbandet hans (han er jo rakettforsker), men veldig trivelig at Enslaved er helt der oppefor ham også. Før vi gikk på scenen kom det gledelige budskapet om at det var over utsolgt (de ble litt ivrige og fortsatte å selge litt til), og for en jubelkveld dette ble! Litt teknisk trøbbel borte på min side gjorde at jeg nok ikke leverte min beste scenefremførelse (i det lyden faller ut for 97. gang på 3 låter begynner man å bli litt engstelig for å bevege seg for mye). Men hva jeg ikke leverte ga Grutle og Arve tilbake med tifold!

Etter showet ble jeg invitert med Loana, Merhaban (Space-man) og noen kompiser av dem på Canters, en jødisk deli-restaurant ikke så langt fra klubben. Jeg skulle vel klare meg uten alt for mye melk, bacon og skalldyr neste timen, og dessuten må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd denne etniske varianten. Jeg bestilte et Corned Beef & Sauerkraut-smørbrød med tidenes beste pickles. Yum! Utrolig bra! En av kompisene som var med het Joe og var selv av jødisk opprinnelse, og er dermed en av de som kan fortelle vitser om folket sitt uten at det bærer helt galt av sted. Joes bidrag til turneens vitsesamling var helt enkelt: «Hva er en jødisk manns største dilemma? Gratis bacon». For en dag, for en konsert, for en nattmat! Legg turen innom Canters neste gang dere er i L.A., dere vil ikke angre!

(Canters er delien Guns N’ Roses spiste gratis på i starten av karrieren fordi delien er eid av familien til Marc Canter (som nå driver delien). Marc Canter ga nylig ut en flott billedbok med gamle fotografier og historier fra starten av Guns N’ Roses).

Neste dag våknet vi opp på vei inn til San Fransisco, og for et skue denne byen er i solskinnet! Med de klassiske bakkene, havnen, broene, freaksene. Første oppdrag var Guitar Center for litt kabler og dippedutter, og deretter en fånyttes jakt på artige kostymer (fant et hotdog-kostyme her sist). Det viser seg at de beste sjappene bare er åpen i ukene før Halloween. Vi får se om vi finner noe i New York til slutt. Tilbake på Slim’s nærmet det seg lydsjekk, men først var det å hilse på vår gode venn; Kokken Joe. Igjen lurte han på hvordan det gikk med Turboneger (må vel være favorittbandet hans) og spesielt Hank. Igjen var det å melde alt vel om førstnevnte og ikke-så-fantastisk med sistnevnte. Men han var meget fornøyd med den nye sangeren, så topp stemning. Han kjenner tydeligvis igjen en matentusiast når han ser en, for han dro meg inn på kjøkkenet for å servere meg som første gjest for dagen. En nydelig suppe på koriander og bacon lovet mildt sagt godt, men hovedretten tok kaken: saftig oksestek med rosmarin-poteter. Way to go, Joe! Vi kunne ikke annet enn å takke for maten og gi fyren ei «Riitiir»-skive.

Konserten ble helt avsindig. Igjen var det stinn brakke med over 700 mann og hæla i taket. San Fransisco-gutta kan gå på konsert, det skal være sikkert. Alt i alt et av de beste showene jeg har gjort. Også veldig artig å høre at selveste Jello Biafra (ex. Dead Kennedys) hadde vært på konserten. Men det artigste var vel at kokken Joe på veien hjem hadde tenkt at matmonsen i Enslaved sikkert var sulten etter giget, og kom innom med en godporsjon krydderkylling og salat til meg backstage. For en omsorg! For en menneskekjenner!

(fullt hus i San Fran, foto: Finn Arne Nystad)

Så kom en langtur fra San Fransisco til Portland, Oregon. Det som hadde vært av varme var en saga blott, og gitt den lange turen var vi temmelig forsinket da vi kom frem. Overgangen fra glade San Fran til et dystert industristrøk i Portland slo mot oss i det vi hastet av bussen for å loade inn på klubben (de lokale folkene var unnasluntrere på høyde med Smørbukk). Ikke var det backstage og artistbaderommet var kledelig dekorert med et lag urin over hele gulvet. Hva gjør man i en sådan mørk stund? Snuser opp turneens beste spise- og drikkested, selvsagt. Litt etterretning fortalte meg om et sted ved navn «Fire on the Mountain Buffalo Wings». Det var ikke bare et «bra» sted, det var selve Nirvana. Sugen på smak, og å rette opp forrige ukes fadese på vinge-fronten spurte jeg om å få det mest ekstreme de hadde. Den nest sterkeste var Ghost Chili Wings, men de var etter sigende relativt greie i forhold til Jefe-varianten. Så Jefe it is, then. To stykker gikk ned ganske kjapt og føltes som «ganske sterkt». Så kom det. Det mest sinnsyke jeg har vært med på – svette, tårer, hud; alt rant. Jeg følte meg som på en relativt infernalsk bad-trip der jeg satt i hjørnet alene og prøvde å late som om jeg ikke trodde ansiktet mitt holdt på å smelte av meg. Jeg hørte meg selv bestille flere av husets egne IPA, «Shocks of Sheba IPA», og klarte etter hvert å få innpå alt. Etter en times tid kom jeg til meg selv og spankulerte svært så fornøyd tilbake til klubben som nå fikk være så bedriten som den bare ville. Dagen var uansett en suksess.

(på kjøkkenet til Fire On The Mountain Wings)

Det må ha vært ganske tydelig at jeg var fornøyd; Grutle meldte seg på en ny tur opp etter lydsjekk. Og ny runde med Jefe på meg og mer IPA. For et fantastisk sted! Kommer til å legge turen innom der igjen mang en gang. Publikum i Portland holdt en høyere standard enn lokalene. Igjen stinn brakke (populært blant de unge dette Enslaved-opplegget) og stormende jubel. Litt skuff at Oregon-lovene forbyr inntak av alkohol på scenen, men vi klarer jo et gig uten skåling. Etter konserten kom vår bryggeri-venn James innom med en spesiallaget Enslaved-IPA som smakte fortreffelig! En dag som begynte dårlig, men som endte opp akk så bra! For øvrig første dagen jeg har spist så sterk mat at det har endt opp med ekstreme smerter ved vannlating. Fullstendig og totalt verdt det.

(Ivar tripper på Jefe-wings, foto: Grutle)

(Grutle med Enslaved-øl, foto: Bekkis)

Videre til Seattle og en ny klubb vi ikke har vært på. For så vidt greit det, vi pleier å spille i en temmelig sjuskete del av byen, så helt i orden å spille på Broadway Avenue med masse ålreite butikker og en helt kul klubb; Highline Bar. Litt sært med en 100% vegansk klubb, men det veganske de laget der var i alle fall av høyeste klasse. Må ha vært første dagen hele Enslaved inntok null kjøtt i løpet av en «arbeidsdag». Spesielt kylling- og fiske-imitasjonene til veganergjengen var svært imponerende. Det er jo ikke vanskelig å skjønne at folk blir veganere i dagens verden, særlig her borte, men det blir nok neppe en livsstil for meg. Men som mye annet må det prøves før man gjør seg opp noen mening om det.

Nede i lå platesjappen Spin Cycle hvor jeg fant fete plater med blant annet Kraftwerk, Slowdive og Roy Orbinson. Grutle fant en haug med Beatles-snop, og vi var meget fornøyde. Så fornøyde at vi inviterte fyren som eide sjappa på konsert som takk for innsatsen for det fysiske format. Han hadde uansett tenkt å se Pallbearer, men kjente ikke Enslaved så godt. Skal si fyren så lyset/mørket! Etter konserten stormet han tilbake på sjappa og hentet ut to sju-tommere som gave til meg og Grutle, som takk for «oppdagelsen». Han husket tydeligvis smakene våre, for Grutle fikk en Beatles-single mens jeg fikk en Mighty Mouse limited edition-single. Fantastisk! Konsertstedet var for øvrig på størrelse med Garage i Bergen, og var tjåka fullt. Ikke verst på en mandag! Konserten var topp, selv om lysriggen var såpass enerverende dårlig at en lommelykt eller to i hendene på de fremste publikummerne hadde gjort samme eller bedre nytte. Min spøk om at det fantes en norsk utgave av Frasier (Seattle er jo Frasier-byen) med Grutle i hovedrollen, slo godt an. I den norske versjonen ga Grutle samme rådet til alle som ringte inn: kjøp en kasse øl og hør på heavy!

(gaver i Seattle, foto: Bekkis)

Så var det over grensen til Canada og Vancouver. Tirsdagen begynte relativt vilt med annonsering av at vi var nominert til Spellemannprisen for «Riitiir». Utrolig artig! Samme hvordan det går er det jo en stor ære å bli nominert! De siste rundene i Vancouver har vi spilt på klubben Rickshaw i et helt forferdelig område (av mange beskrevet som noe av det verste den vestlige verden har klart å produsere den senere tid). Da OL i Vancouver gikk av stabelen i 2010 fant noen luringer ut at de skulle dumpe alle junkiene og de mentalt syke opp i området rundt East Hastings Street. Kjempelurt. Nå ser det ut som noe som ble ansett som for drøyt for en drøy film. Totalt og fullstendig helvete på jord. Spør (eller kanskje ikke) band som har spilt i området om hva de har sett av menneskelig fornedrelse, og du vil ikke tro historiene. Så det var en kjærkommen avveksling å skulle spille i en annen del av byen denne gangen.

(feiring av nok en hyggelig nominasjon til Spelemann, foto: Vikky)

Først var det frokost nede i byen på den ikke helt metal-klingende restauranten Crepes. Men bra var det; egg, bacon og sitron-crepes. En kjapp halvannen times spasertur seinere og jeg var på klubben. Nok en kontordag, men jeg tok i alle fall med maskinen ned på puben i første etasje sammen med Grutle og Mirjam (som var fløyet inn på besøk, og sjelden har vel uttrykket hans bedre halvdel kommet mer til sin rett) som så på hockey. Timene fløy og plutselig oppdaget jeg at puben ble fylt av folk med morske fjes og ishockey-drakter. Det var tid for kamp for det lokale laget Vancouver Canoucs. Det gikk samtidig opp for meg at å sitte på det beste bordet midt i lokalet og streve med momsoppgaver og turneregnskap under en ishockeykamp kanskje ikke var helt det store, så vi pakket sakene og flyttet oss til klubben. Vi hadde igjen besøk av gode venner; mor og datter Tupper var for andre dag på besøk med gavekurv (leker, snop og vin), og far og datter Andrew og Celina var også innom. Artig med disse to-generasjons-parene som dukker opp og følger Enslaved rundt omkring. Skal man først ha en felles hobby kan Enslaved være et ålreit alternativ, tydeligvis. Igjen var det topp oppmøte og bra konsert, selv om feberen nå begynte å veie tungt på kraniet for undertegnede.

Og der er vi; fridag i fjellene med lite annet å ta seg til enn å pleie helse, ta badstu og spise boksemat (ikke mye vits å flotte seg uten smaksløker). Men mye av det beste gjenstår, i morgen i Edmonton er det ventet mye folk, dagen etter i Calgary (sagt med Sølve Grotmol-stemme) ryktes det om nært utsolgt. Og ikke minst, i morgen regner jeg med å være back in business hva angår det gode liv. Jada, det blir mer smak, mat, drikke, utforsking og moro. Til slutt et minneord om tidligere nevnte Manuel Rojas, som døde fire dager etter L.A.-besøket vårt av høy alder. Han begynte å nærme seg 100, så det var vel ventet. Takk for fantastisk mat, Manny!

Enslaved gjør USA igjen, og da rapporterer selvsagt Ivar Peersen hjem til Norge via Pyro. Første reisebrev tikket inn i natt.

Enslaved gjør nå en relativt lang turné i USA med Ancient VVisdom, Royal Thunder og Pallbearer. Vi gir kontrollen over til ordsmedar Ivar Peersen.

Jarra, jarra. Da var vi tilbake på landeveien i Amerika. For å være heeeelt spesifikk er vi på vei gjennom fjellene i Utah på vei til Richfield hvor fridagen skal tilbringes. Etter hva jeg har hørt kan Richfield oppsummeres i et par enkle konsept: et hotell (hvor vi skal henge) og spisesteder (hvor i alle fall jeg skal spise). Så for å ha noe å snakke med dere om må vi litt tilbake i tid.

En fin liten flytur over dammen tok oss forrige uke fra Bergen til New York (eller «Ny Jokke» som byen ble kalt da norsk humor total-peaket med Yngvar Numme og gjengen). Vi ble møtt av vårt amerikanske crew; tour manager/merchansvarlig Vikky, trommetech Brian og gitartech Bryan. Lydmann Kabel tok vi med oss fra Nederland (du må ha en nederlender i rekkene om du vil at det skal funke, viser det seg – og det er selvsagt gøy å gjøre narr av «språket» deres). Et luksuriøst nattmåltid på Burger King senere, og vi var på vei til første stopp Philadelphia.

Tilbake i 2010 (Dimmu Borgir-turen) ble jeg oppmerksom på verdens aller feteste plass ikke langt fra dagens spillested: Redding Terminal Market. Her snakker vi om et avsindig bra mat-marked. Forrige gang var det et originalt Philly Cheese Steak-sandwich fra legendariske Carmine’s (på dette markedet har de feteste sjappene egen merchandise) som skulle testes. Denne gangen var Dinics Pork and Beef (hvor fett firmanavn er det? Kom igjen!) som skulle avlegges et besøk. Deres toppselger ble nylig kåret til «Americas best sandwich», så dette måtte jo bare prøves. Timing var viktig, så vi kom oss ned dit før lunsj-tider. I følge rapportene er det voldsomme køer rundt lunsjen. Godbiten besto av nydelig italiensk brød, solide mengder saftig svinekjøtt, provolone-ost og en slags syltet rosenkål-greie. Svinekjøttet er ovnsbakt en hel natt, og så får det hvile noen timer før det blir servert. Sannsynligvis den beste smørbrødskonstruksjonen denne karen har smakt. Sterk start. Det går helt fint å ha det fett på turne om man kommer seg vekk fra Playstation-kjøret og drikk-Jäger-alene-i-senga-opplegget (jada, har sett band som driver med det).

(Ivar og Grutle i Philly, foto: Bekkis)

Tilbake på lydsjekk fikk vi hilst på de andre banda og testet utstyret. Ikke overraskende funket det helt fint. Og så var det på tide med middag. Tilbake downtown snuste vi opp sportsbaren Milkboy hvor det ble IPA, Pale Ale, kyllingvinger og to-tre happy hour-drinker sammen med Grutle og Bekkis. Det ble såpass happy hour at en liten høneblund bak i bussen måtte til før konserten. Konserten ble meget bra, ca. 300 tilskuere var langt bedre enn vi hadde håpet på i Philly! Hyggelig var det også å se Baroness-gutta i publiken, som i følge tourmanageren er fans. Det kan vi godt slå fast at går begge veier. Håper det blir tid til en tur sammen med den gjengen en gang! Med en såpass bra start på turen var det bare å legge i vei i retning Baltimore.

Heldigvis er ikke hele Baltimore like ille som områdene det fokuseres på i serien The Wire. Men man ser påfallende mange zombier rundt i hele byen. De vingler omkring og står svimlende etter å ha inntatt ting de burde ligget unna. Sammen med Grutle snuste jeg opp et trivelig lite etablissement ved navn Turps Sportbar. Her fikk vi satt tenna i en lokal spesialitet; nydelig krabbesuppe – og igjen gikk jeg rett i kyllingvingene med dødsforakt. Denne gangen var de av den sterke sorten, så pannesvette og tårer presset seg frem. Nydelig. Etter en frisk Fat Tire Amber Ale oppdaget vi at de hadde Magners cider på tapp, så da ble det et par sånne også.

Tilbake på klubben rakk vi akkurat lydsjekk, og så ble det et par timers hvile før konserten. Igjen var det meget bra oppmøte. Man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet for at folk kommer seg ut døren og kommer for å se oss, og konserten gikk steinbra. Et lite opphold midt i konserten grunnet en røket forsterker ble det også tid til. Reserveforsterkeren vi skulle få levert kvelden før var ikke med, for geniet som leverte den satte den inn på et lager uten å si fra til noen, og når klubben neste dag fant den tenkte de at det var like greit å ikke si det til noen. Merkingen «delivery to Enslaved» trengte jo ikke ha noe med bandet Enslaved som spilte der kvelden før å gjøre. Det kunne jo være tilfeldighet. Hvis du er på tung syre. Når de endelige klarte å koble (etter vårt 15. «er dere helt sikre på at ikke dere har sett en amp som skulle til oss?»), var det for seint. Og selvsagt røyk den ene forsterkeren jeg hadde til rådighet. Heldigvis hadde Grutle hengt med de rette folkene før avreise, og var et oppkom av relativt grusomme vitser før Ancient VVisdom hostet opp en kompatibel amp fra sin tilhenger utenfor. Godt jobbet til oss alle!

(Ivar, foto: Vikky)

Så var det tilbake til Millwale, Pittsburgh, og Mr. Small’s Theatre. Dette er 4. gangen vi er her på relativt få år, og det er definitivt en favoritt på ruten. Frokost inntas som alltid på Lincoln P & G Diner; en diner i et apotek. Selve spillestedet er en tidligere kirke med utrolig flotte fasiliteter til backstage. Jeg hopper over min vanlige «var kirke-er konsertsted-utrolig mye bedre bruk nå-blabla»-tale her. Herlig take-out green curry fikk oss i storform (sammen med en del cognac, sjølvsagt). Konserten gikk kanonbra (ikke uventet, ser ut til å gå den veien) og oppmøtet var topp. Vi møtte for øvrig igjen «Fuck you, Phil»-gjengen fra Metal-cruiset Barge to Hell i desember. Det var en gjeng der som hadde laget «Fuck you, Phil»-plakater som de fikk oss til å posere med for kamera. Storyen var at denne Phil hadde trukket seg fra å være med på cruiset. Kanskje en litt streng reaksjon fra gutta, men de om det. De var tydeligvis på plass i kveld, i minuttene før introen hørte vi de fremføre mottoet sitt taktfast. Underveis i konserten kunne ikke Grutle dy seg fra å spørre hvem denne Phil egentlig var. En svært uvillig fyr ble løftet opp av kompisene; som for øvrig hadde trykket opp merch siden sist. Da vi pakket ut for kvelden hang en flott «Fuck you, Phil»-skjorte med offerets ansikt på over speilet på bussen. Au revoir, Millwale!

Neste stopp var Detroit (…ok: Rock City). Vi fryktet det verste. De få gangene vi var her i foregående årtier har det vært temmelig nekro og dystert. Men denne gangen havnet vi en hyggelig del av byen. Første etasje av klubben Magic Stick var befolket av en bowlinghall (!), og hadde jeg ikke fått et relativt latterlig kutt i fingen (matematisk helt perfekt ytterst på plekterfingeren) skulle jeg vært med og blamert meg på banen. Jeg er episk elendig i det meste innen finmotorisk presisjonsaktivitet («sport»), med unntaket bordcurling (sic), men synes det er artig å prøve. Og ikke minst ser jeg verdien for bivånende. Å drite seg ut er et godt alternativ til å gi komplimenter, om man vil at sine medmennesker skal føle seg bedre. Så supportbandene sto for bowlingen denne dagen.

Forresten en fabelaktig samling support acts: Pallbearer, Royal Thunder og Ancient VVisdom. Som alle tre har det svært praktiske ved seg at det er veldig lett å se hvem som er i hvilket band. Pallbearer ser ut som et stonerkollektiv (skjegg, dongeri, og omgitt av en konstant pot-sky), Royal Thunder er rock – 100% i tiden (tynne bein, skinny jeans og neck- and hand-tattoos) og Ancient VVisdom ser ut som styret i Charles Mansons venneforening (pannebånd, skinnjakker  og «brother» i stedet for «dude»). Til sammenligning mangler vi nok den type helhetlig stil. Vår stil er vel ikke annet enn at ingen av oss hadde passet inn i noen av de andre bandene. Særlig Pallbearer har truffet mitt musikkhjerte, dette er et band som skal følges videre med argusøyne (og angusbiff).

Ved siden av bowlinghallen var pizzarestauranten hvor kveldens middag skulle inntas. Det gjorde vi, uten at det var noe særlig minneverdig utover et visst abdominalt ubehag i etterkant. Da var konserten bedre! Igjen var det bra oppmøte og topp stemning! Med unntak av en idiot på første rad som hadde fyrt innpå en 13-14 halvlitere for mange før giget. Han var om seg og gjorde det unødig trangt for folkene rundt seg, og på et tidspunkt mistet han balansen og trynet inn i en fyr ved siden av seg. I stedet for å beklage uhellet tolket han det heller som et angrep (!), og klinket til nevnte sidemann midt i nebbet. Blodet rant friskt, og idiotens forsøk på forsoning (han prøvde seriøst å klemme fyren han slo til mens sistnevnte desperat prøvde å stoppe blodstrømmen) falt på steingrunn. Etter voldsomme protester fikk vaktene hevet ham ut og vi kunne fortsette. Fyren med nesen fikk et håndkle av oss, og var såpass røff at han sto konserten ut med et stadig rødere håndkle i fjeset. Sterkt. Ekte. I overkant. Denne dagen satte for øvrig Bekkis (Cato Bekkevold, trommis) ny rekord i… Bekkishet. Etter å ha sovet en god del timer før giget (denne fyren er for ekte for vekkerklokker), ble han observert i køen for bestilling av pizza etter at bandet før oss var ferdig på scenen. Syv salige minutt før introen fyrte i gang kom han løpende inn backstage med kul på magen og sekundvisere i blikket. Only Bekkis is real.

Så var vi tilbake i den gamle gode vindbyen Chicago med sine uendelige, brede gater. Jeg og Grutle la turen ned en av dem og kom frem til Jimmy Greens – en jovial og flott sportsbar. Her ble det en heidundrende Bloody Mary til forrett, og jeg har aldri sett på maken til perfeksjonert Bloody Mary. I tillegg til selve drinken, som var mixet helt etter kunstens regler, var garnityret hakket forbi «fantastisk»: Selleri, grønn paprika, oliven, ost (!), salami (!!), banan (!!!), gul chili og sikkert mer. Usannsynlig bra smakte det i alle fall. Sjølve måltidet ble en Gringo Burger – skikkelig home-made-style burger med meksikansk vri. Midt i blinken. Turen tilbake var kald og lang (mye som turen til), og det var tid for lydsjekk og dagens slåsskamp med amerikansk strøm og jordingsproblemer. Vi pleier å vinne den krigen heldigvis, men det er jo snodig at de som har så peil på atomkraft ikke klarer litt straight elektrisitet.

(Ultimate Bloody Mary, foto: Grutle)

Nok jamring om det; litt thai-takeaway seinere på bussen, og det var tid for storfint besøk. Sjefen for 3 Floyds Beers, et bryggeri rett utenfor Chicago, kom innom med kasser av gratis vareprøver; Alpha King (APA), Gumballhead (American Wheat Ale), Robert the Bruce (Scottish Ale) og Jinx Proof (pils). Som om ikke det var rørende nok kunne han fortelle at 3Floyds er klare som egg for å lage en egen Enslaved-øl for kommersielt salg! Kan vår drøm om en fruktig og skambitter EPA (Enslaved Pale Ale) være innen rekkevidde? Fyren sa han skulle fly opp til Vancouver-giget, så da ser vi sikkert litt nærmere på detaljer. Her snakker vi om om et bryggeri som har som motto: «it is not normal» og mission statementet «we will fuck you in the face with awesomeness». Hvordan skal det ikke bli et nydelig og poetisk samarbeid? Og så var det tid for konsert. Og for et gig! Temmelig stappfullt lokale og kanon stemning. Kjempekveld!

(Enslaved-øl på vei?, foto: Kabel)

Under forrige US-turne klaget jeg voldsomt over nekro-opplegget på klubben Station 4 i St. Paul. Denne gangen var vi over i tvillingbyen Minneapolis og den slightly mer siviliserte venuen Mill City Nights. Her hadde de dører på toalettene, flatene hadde vært i kontakt med vann de siste 60 årene og så videre. Grutle og Bekkis hadde en isfiske-date med Todd & gutta fra Surly Brewery (for de som husker det kom de innom med masse snadder-øl på forrige runden), noe som etter sigende var helt top notch. De fikk ingenting, men hadde en fin dag med øl (selvsagt), og pizza levert midt ute på isen. Selv gikk jeg på en liten smell med noen helt bedritne kyllingvinger fra rett over gaten. Jeg har (som den observante leser kan ha merket seg) fyrt innpå en god del vinger opp gjennom årene, og det er vel første gang totalskuffelsen har inntruffet. Amerikanerne pleier få til de, lizm. Jeg lest litt om diverse forsøk på definisjon av «lykke»/«tilfredshet», og noe jeg har skjønt er at dersom noe funker, go for it. Ingen grunn til å teste ut tofu-vaktelen du ikke har anelse om hvordan vil funke når du vet at gode gamle Insanely Hot Buffalo Wings kommer til å smelle i sikringsskapet. Men det medfører altså faren for totalnederlag når det kjente og kjære svikter. Men livet går videre.

(Bekkis i fiskebukse i Minneapolis, foto: Grutle)

Etter noen timers hvile og arbeid på bussen, og et halv-forglemmelig sandwich-måltid (jeg tror det var mer meg som lot meg prege av morgenens vinge-fiasko; Grutle var overbegeistret for sin tilapia) var det tilbake på Mill City Nights. Jeg skal innrømme at en såpass diger venue og Minneapolis på en mandag kveld gjorde meg halvnervøs, men der var det et par hundre entusiaster på plass og høy stemning. Her må jeg få skyte inn en liten observasjon om metalfolket, vi er jo tidvis en rimelig spesiell gjeng. Dagens observasjon dreier seg om å være konsekvent men pragmatisk. Under Ancient VVisdoms konsert var det noen i publikum som «tok» greien deres, og noen som ikke gjorde det. Det er jo strengt tatt ikke metal de bedriver, mer countryrock ispedd classic rock-gitarer og militant perkusjon. Med relativt satanisk-inklinerte tekster. Ikke bare Charles Manson-aktige i utseendet, altså. Vel, på venstre side foran scenen var det en metal-dude som ikke skjønte dette i det hele tatt, og sto og så på gutta spille som om han observerte et stykke maling tørke ganske så langsomt. Helt til, i siste låten, hvor refrenget består av, blant annet, ordene «Lucifer, Lucifer». Da kviknet fyren til og hyttet begeistret med neven og svingte på luggen. I det de ikke lengre uttalte navnet på Mørkets Fyrste i direkte ordelag, sank han sammen i total apati igjen. Før han igjen kviknet voldsomt til på neste refreng. Og så videre, helt til låten var ferdig. Basically var han på jakt etter musikalske opplevelser så lenge det enten a) var skikkelig hardt (noe han seinere på kvelden syntes Enslaved var, og lot seg rive med) eller b) ikke er hardt i det hele tatt, men omtaler Mørkets Fyrste i direkte ordelag. Fett. Takk til Todd og Surly Brewery for nye forsyninger til bussen med masse nydelig øl!

Neste dag var fridag, som begynte med at frokosten koinsiderte med avslutningen på Bekkis og Grutle sin fest (den friske luften på isen fikk fart på gutta tydeligvis), samt en avreven drivstoffslange som heldigvis lot seg reparere ganske kjapt. Vel fremme i Omaha ble det innlosjert på Econolodge (i kategorien Nekrotell) og en frekk burger nede i byen. Mye mer skjedde ikke dagen. Regnskap og biz på hotellrommet, og ut for middag seinere på kvelden. Old Chicago serverte en topp Chicken Parmesan hvor råvarene kom tydelig fram. Noen timer til med jobbing på rommet, og videre into the night i retning Denver.

Dagen gikk med til mer jobb, denne gangen en nytteløs kamp med Bank of America om å få betale regningene våre. Vi havnet i en slags loop der vi har fått åpne konto her borte, men så mangler vi noen ting siden vi ikke er statsborgere. Det hadde vært lett å fikse, men svakheten med store amerikanske bedrifter er at det er umulig, 100% umulig, å komme frem til noen som faktisk kan endre noe. De du får tak i leser opp standardiserte svar på det spørsmålet de synes ligner mest på det du spør om. Og ber du om å få snakke med noen andre sender de deg videre til noen på akkurat samme nivå i en litt annen avdeling. I bunn og grunn satt jeg med dette fra 12 til vi skulle på scenen seinere, bare avbrutt av litt inhouse pizza til middag. Bra pizza, dudes (evt brothers)! Bekkis klinket til og spiste opp før vi skulle på scenen, og alt lå til rette for en helaften. Og det ble det. Opp mot 400 gærninger hadde stappet seg inn i lokalet denne onsdagskvelden, og stemningen eksploderte fra første takt. Grutle kunne tidlig slå fast at dette var feteste publik på turen så langt. Triumf! Noen av gutta tok turen på pub, mens jeg holdt meg med et par brewskies på bussen. Drit dag, fet kveld!

Og nå er vi altså i Ingenmannsland i Utah… Hvordan blir så denne dagen? Imploderer Los Angeles under konserten i morgen som en følge av de absurd kraftige metal-frekvensene vi kommer til å skape fra scenen? Lar Herbrand barten gro i San Fransisco? Følg med neste uke!