I helgen var Pyro-favorittene El Caco på Svalbard. Her er rapporten vi fikk tilbake fra vokalist Osa. PS: Husk å sjekke det siste El Caco-albumet, Hatred, Love & Diagrams. Et av fjorårets beste.

—

Å ankomme polarstrøk i tynne jeans, og for noen av oss tynne bein,  er en helt annerledes opplevelse enn det noen av oss er vant med. Uansett er det nord-eksotisk!! Landskapet sett fra flyet er arktisk i ordets rette forstand. Hotellet har det passende navnet Svalbard hotell og Kroa heter Kroa. Polet heter Nordpolet og snøscooter heter snøscooter.

Vi skal etter planen spille torsdag aften og på denne onsdagen er det planlegging som gjelder. Planlegging av scootertur til østkysten der isbjørnene samles på denne tiden av året og planlegging av hvor mange lag klær det går an å kle på seg uten å bli helt urørlig, litt som hvor mange ganger du kan brette et ark. Dette er et taxfreekontinent med billig av alt som er gøy og en nordmann, flere nordmenn, vet å utnytte seg av disse godene. 175 for en kartong røyk og 29 pr snusboks. Jævlig bra når undertegnede ikke eier nåla i høystakken da eller?!! Det er snart middag på Kroa og resten av kvelden feirer vi at vi skal være her i to dager.

Ca 3.1.1920 var det en eksplosjon i den eldste gruva her på øya og den smellen var så kraftig at den sendte en hest, som de brukte på den tiden til å frakte kullet, en kilometer over dalen og bebyggelsen i Longyear. De har funnet deler av en hest i fjellsiden på andre siden. Eksplosjonen skal ha hatt en hastighet to ganger fortere enn en kule, ca 2000 m/s så samtlige arbeidere inkl hester døde. En av de døde manglet hode inntil de fant det trykket ned i magen på vedkommende, og det sier jo litt.

Bilde av gay rum, før anbefalt på Instagram, ble jeg servert på guidens pub, en pub du nok  aldri vil se likens til i Norden når det kommer til sortiment av sprit. Glem alt annet du har sett før og se for deg din yndlingsdrikk, spør og du får. Himmel og helvete på samme tid med andre ord. Inngangen går forresten igjennom noe som ser ut som et kjøpesenter, så de har klart å gjøre opplevelsen litt annerledes her også.

Romen spurte du? Jo, den var god den…..

Det bar inn i natten hvor vi veltet oss i godsakene og vi klarte nesten ikke løsrive oss fra puben, men med turen i 25 minus i tankene gjorde vi lurt i å komme oss i køya, har forresten køyeseng også…

Tidlig morgen, rett over åtte, nærmere bestemt ni skulle frokost spises før musikerne dro på ekspedisjon, som seg hør og bør i arktiske strøk. Tilpassing av dresser, votter, hjelm, finlandshette og sko på scooterutleiebutikken. Beistene sto utenfor og ventet på spente nybegynnere. Det var kun -21 grader og vi trykket inn gassen med høyre tommelfinger. Det er sånn man får igang 800 kubikk med belte og ski.

Det er sånn at du ikke klarer å beskrive sånne turer, og det er sånn at du føler deg veldig heldig som får oppleve å kjøre mellom fjellene, over fjellene og langs med sjøen i arktisk farvann og sitte inne i en hytte i -20 til lunsj. Vi så ikke isbjørn, men den så sikkert oss, det var sånn det føltes der vi slynget oss mellom fjellsidene i bratte motbakker og enda brattere medbakker. Det beit i kinnene men du bryr deg ikke, du skalv i underarmene men du fortsetter å gi gass. Det er så inne i helvete fett. Fy faen!!!!! Vi skal tilbake….på tredagers tur.

Etter å ha parkert, fordøyd inntrykkene og spist uttrykkene kom varmen, og vi prøvde å omstille oss til at vi faktisk skulle spille konsert også??!! Veldig rart og enda en ting å se frem imot. Lydsjekk samtidig som vi var i scootermodus. Det gikk det også, det viser seg at det meste går an på Svalbard.

Middag, luksus med deilige retter for kokte tryner. Det kommer til å bli et realt slag i mellomgulvet.

Jørgen gjorde jobben og El Caco leverte det som var mulig i arktisk modus. Folk klappet og vi spilte. Låtvalg fra alle seks platene, til bekymring for de som bodde rett over Kroa og til begeistring for de som hadde mulighet til å gå et annet sted. Vi ville ikke la kvelden ta slutt, for det avsluttet jo egentlig denne ekspedisjonen. Åge og Sambandet skulle spille her to dager seinere. Vi undrer oss om han har like mye glede av kubikk og isbreer som oss. Trolig ikke, han har nok vært her mange ganger før og regnes kanskje som pendler, annethvertårpendler kanskje.

De stenger kl 0200. Da er det over og ut. Skjenkebevillingens utsendte styrer inntaket med jernhånd slik at det ikke blir anarki på øya. Ingen moms eller andre avgifter, men kom ikke å tro det hersker kaos på Svalbard. Det ble en liten night cap på hotellet før Hr Søvn fikk slippe til. Morgendagen var reisedag. Tilbake til fastlandstemperatur, avgifter og skatter. Vi skulle gjerne vært her lenger, og vi kommer definitivt tilbake hvis de vil ha oss.

Takk for denne gang og på gjensyn.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

El Caco har turnert i Europa de siste ukene, og siste rapport fra europaveiene kom i helgen. Vi gir ordet til vokalist El Osa og sier takk for laget.

Tour report 3

Våkner ca. syv ganger hver morgen. Ingen av gutta, bortsett fra Ole “Nødpass” Rokseth, sover hele strekk her. Vi er vandrende zombier på tur, og det kan jo være fordi de nødvendigste ting ofte kan bli vanskelige å gjennomføre når en vil det selv. Ta eksempelvis klubben igår. Der fantes det ikke ett toalett med krok på døra, og da er det vanskelig å motivere seg, kremt. Bortsett fra dette har GBR vært over all forventning i forhold til oppvartning og blide mennesker og vi har ikke blitt kastet ut én gang. Ting forandrer seg. Siden det er samme promotor idag som i Manchester skal det meste være på plass. Håper v..i. Bussen startet presis, og da blir det en liten svipptur til HMV i Birmingham for load in. Loadingen er en av de bratteste noensinne. Vi snakker fire bratte lange trapper, og for zombiene blir det en grei oppvarming til lydsjekk. Bra ting: komme i form, toalett som er rent, skal spille konsert, byen (så langt) og at Red Fang har samme load inn. De fikk forresten låne er par kabinetter av oss grunnet bæringa.

Rett etter lydsjekk måtte vi ha MAT!!!! Ikke loff med sirup på. Når første måltid blir kl 1630 kan folk fort bli litt grumpy, men når en finner en burgersjappe med 100% rent kjøtt, håndlaget og med nydelig tilbehør stiger utrolig nok humøret. Vi har våre 45. minutter i dag. Band of Sculls spiller i samme huset denne kvelden. Det er blitt en bra duo med El Caco og Red Fang på tur. Begge banda hjelper hverandre under changeover for at ting skal gå knirkefritt, og så lenge logistikken fungerer tar det ikke lange tiden mellom hvert band. Et fullstappet lokale fikk se to sultne rockeband servere det de er gode for og publikum slukte det hele med god appetitt. Det er alltid fett å bli bedt om å komme tilbake fort, og så får man se hvor lenge det blir til neste gang vi spiller i Birmingham igjen. Etter nedrigg og pakking av bil skulle begge bilene dra kl 0100 for å rekke til Dover før båten gikk. John syntes det var en god idé å sitte på med oss siden vi hadde ekstra senger og han brakte med seg litt drikke som takk. Noen syntes dette var veldig godt og en ny tegneserie ble tegnet. Det markerte slutten på Storbritannia og over kanalen venter Belgia.

Dette stedet husker vi som ganske fett og ganske halvfullt fra forrige gang. Load er super siden det ligger på bakkeplan, så der kommer man lett unna. Denne gangen var det min tur til å krype til korset. SVT-en er ikke frisk så det ble å bruke reserven, en Orange Bass Terror 1000. To amper ødelagt på mindre enn 2 uker!! Det funker uansett. Middagen var helt suveren og de hadde alt og litt mer til disposisjon. Denne kvelden var det tre band. Et lokalt, og oss andre. De lokale gutta hadde kjempefin stil, og ei merchdame som spurte om noen ville bruke deres t-shirts når vi spilte. Aaron, David og John takket pent nei, og sa de allerede hadde skjorter som luktet. Vi sa nei vi også. Imorgen skal RF spille på Speedfest og vi må nøye oss med å være tilskuere, men day off med konserter av Monster Magnet, Graveyard, Orange Goblin og mange andre blir sikkert greit. Vi fikk gjestelista til Red Fang. Blir spennende å se hva denne kvelden gir. Nederland vøtt!!

Funker i Flamskland også. Super merkelig lytting for alle mann, men jaggu ble det ikke en god gjennomføring her også. Red Fang hadde bare 60 minutter i dag, men for noen av de var det helt greit. Ja, egentlig alle. De har jo ikke akkurat ligget på vent, som visse andre den siste tiden, så en kort konsert kommer som oftest godt med fra tid til annen. Det funket tålelig bra med Orangen også, selv om den er en smule fintfølende. Biebob ligger litt utenfor en større by som heter Turnhout. Klubben er visstnok den mest kjente rockepuben i Belgia, så folk reiser fra langt vekk for å se yndlingsbanda sine. Det blir litt som om folk fra Oslo skulle dratt til Kløfta på konsert….. Utenkelig med andre ord. En beskjed kom akkurat fra England angående ampen til Anders, og der var det strømforsyningen og noen sikringsholdere som hadde røket, så der blir det reparasjon. Hva med Fredrik spør du kanskje? Jo, han ryker som vanlig cymbaler i tide og utide og lommeboka blir tynnere for hver gang. Nå rommer den nok knapt et visakort uten dekning og med gjeld på stripa. Trommeskinn er som plekter å regne forresten.

En lørdag uten spilling? Hva skjer da? Speedfest i Eindhoven faktisk! Jeg nevnte kanskje det tidligere? Jaja. Mye fete band, gjesteliste og ikke noe å gjøre. Blir vel moro da. Vi (Robert og jeg) skaffet litt mer belgisk sjokolade og det ble en lokal pizza/kebab/burger-sjappe som vant konkurransen om hvor spise frokost. Pizzaen var helt suveren med friske grønnsaker og salami. Det er påfallende hvor mange som ikke snakker engelsk i Belgia. De snakker jo en blanding av tysk, hollandsk, fransk og engelsk, men halvparten holder seg til moderspråket. Peking (som i finger mot et objekt) klarer seg en stund, men å beskrive en matrett med én finger kan bli en utfordring.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Så startet vi turen mot Holland. Altså, seks mil er jo ikke langt. Undertegnede hadde sittet litt lenge på Biebob, siden vi ikke hadde annet å gjøre enn å være tilskuere dagen etter, så det ble litt lite søvn, men friske og raske gikk vi inn på Speed Fest. The Bronx og Suicidal Tendencies sto også på listen. Graveyard er jævlig fett live, jeg tror de faktisk er mer 70-tall enn syttitallet, og det sier det meste når mye av vår inspirasjon kom mellom 60- og 80-tallet. Det er sinnsykt mye folk inne i det enorme fabrikklokalet. Vi møtte Brian etter konserten, og vi var helt enige i at så mye folk best gjorde seg foran oss mens vi spilte gig i stedet for å være en del av det. Passe trivelig ble kvelden uansett, selv om det hadde vært bedre å spille selv, så veldig mye klaging ble det ikke. Det var jo tross alt lørdag, og Suicidal Tendencies avsluttet ballet. Avslutningen i Køln på en søndag blir jo litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å gjeste byen igjen. El Caco har spilt der en rekke ganger og første gang var Popkomm. Den gangen spilte vi også en akustisk konsert på Rock Hard-scenen. Sist vi spilte ble vi låst inn i en kjeller etter gig og servert to øl hver. Den bookingagenten brukte vi ikke etter det.

Siste konsertdag Det regner og vi har akkurat kjørt ut av Eindhoven etter å ha jukset til oss strøm fra Speed Fest. Siden vi reiste med Red Fang kunne vi jo bare si at vi var med dem, og at vi måtte ha strøm. Det blir den vanlige tankstellestoppen for kaffe som gjør ventingen på et skikkelig toalett uutholdelig. Bare et par timer nå. Frokost og andre fasiliteter i Køln. Det regner fremdeles. Ole Sovehjerte ligger i den nederste bunken, fri for bekymringer og med et utrolig antall timer i drømmeland. Vi andre er fremdeles zombier, selv om jeg faktisk fikk noen timer denne natten etter å ha sett “The Fighter” og “Machete” etter konsertene. Bare for å beskrive litt rørepinneri kan det nevnes at når en skal ha kaffe på automat lønner det seg å sette en kopp under der kaffen kommer…..

Det er lov å kjøre i 120km/t her. Vi ligger i rundt 100km/t bare for å gi dere helt unødvendig informasjon. Robert kjører mens han sitter og nikker med hodet til musikken. En kan anta at han hører på Olga Templova, en tsjekkisk ompasangerinne med utrolig suksess i gaten der Robert bor. Han minnes de duvende hoftebeina og den enorme utringningen syngende i gaten. Nå på cd-r kopiert over på telefonen slik at han kan ta henne med seg over alle landegrenser. Han kjenner nok duften av Praha der han sitter nikkende med hodet. Trafikken inn mot Køln blir tettere. Det regner mer. Robert nikker mindre med hodet, kanskje fordi han nå kun har pluggene i uten musikk. Fredrik og jeg fant en nød-dram stående gjemt midt på bordet. Veldig god whisky og kun 1cl delt på to. Nei, det var fra flaske. Ikke et glass som sto der. Vi snakker varmt om de få dråpene og lengter etter en dusj. Snart.

Klubben Essigfabrik er tålelig stor med rundt 1200 kapasitet. Det romler godt i den gamle fabrikken. Vi fikk høre at det var ca. 500 i forhåndssalg, så dette virker til å bli en fin aften. Red Fang hadde ingen god formiddag da de som seg hør og bør festet til langt utpå morrakvisten med de andre banda fra i går kveld. Vi var i meget bedre form etter å ha festet alene sammen med flere tusen andre. Kvelden gikk over all forventning, eller vi hadde jo forventninger, så det sto til forventningene. 800 ivrige mennesker virkelig koste seg og kjøpte merch. Siste kveld med avskjed og forhåpentligvis gjensyn med amerikanarane ble dermed en suksess. De behandlet oss med respekt og var høflige hele veien, så siste del av turen må sies å være den beste delen. Band trenger support-turer, ingen tvil om det. Takk til Red Fang!!

Nå står vi på kaia i Kiel og venter på containeren som skal romme instrumenter og mye sure sokker. Vi er trøtte og fornøyde. Vi lengter ikke akkurat etter musikaler på båten, men å komme hjem er alltid deilig. Og akkurat i det vi tenkte at siste ord var skrevet ble vi nødt til å legge til en liten fotnote. Jo da, vi hadde selvfølgelig booket hjemturen på Kiel-ferga den dagen det var dansecruise! Ingemars signerte skiver og spilte konsert sammen med Christiania ut i de sene nattetimer. Lydmannen hadde tydeligvis satt lyden dagen før, han var ingensteder å se. Ganske spesielt. Etter at brakkesyken slo inn for fullt på den trange lugaren tok vi rennafart og plasserte oss på den puben som var absolutt lengst bort fra galskapen! Ikke at det hjalp så mye, allsang på tekster om far, mor og internett med tillagt svorsk aksent lød helt bort til fire litt slitne fyrer som nøt litt godt i glasset. Samtidig prøvde vi å overse godt voksne damer med blinkende reinsdyrhorn på hodet.

Takk til dere som tok dere tiden til å lese skribleriene våre!
Sees på veien!

El Osa

Lillestrøms rockestolthet El Caco rapporterer hjem fra pågående tur gjennom Europa. Denne gang både suksess og skuffelser i Østerrike, Sveits og på de britiske øyer.

Første reisebrev hjem kan du lese her.

Tour report 2

Dag 4

Vi ankom Milstatt ca kl. 16, og kom til et gammelt kloster som også huset riddere som skulle beskytte byen mot tyrkerenes fremmarsj. Det endte med at de “tapre” ridderene låste seg inne mens innbyggerene ble massakrert. En borg for losers med andre ord. De ridderne som entret klosteret klokken fire idag skal spille til alle har glemt denne episoden…. Nei, nå tar vi vann over hodet. Venuen har et litt spøkelsesaktig preg og det kan jo hende at et par av ridderne ble inne i klosteret til de døde og fremdeles er her…. Turen gjennom alpene skapte et snev av politisk engasjement. Vi undret oss over hvorfor veiene er så smale fra Oslo til Bergen, og hvorfor noe av grunnen er fordi det er vanskelig å lage veier i fjellet. Ta en tur til Østerrike, de har klart det som virker så umulig.

Scenen på Bergwerk er veldig bred og lite dyp. Det hadde passet best med en linedanceopptreden, og du kan ikke unngå de sedvanlige stolpene uansett hvor du står…. Ogg de har discokule. Men akkurat nå spiller de Rape Me av Nirvana, og det gjør alt bare fint. Rape Me viste seg å bli det siste fine med dette stedet. Det måtte komme!! Jævlig mørkt ble det. Det var iskaldt backstage og vi skjønte hva vi hadde å jobbe med. Det kom ca 11 stykker, mellom låtene var det helt stille, kun avbrutt av et par utydelige østerrikske kommentarer. Vi spilte bra, men det kan jo hende at fortvilelsen i blikkene våre avslørte et og annet. Det gjelder uansett å levere. To-tre stykker kjøpte t-shirts, litt cd-er og vinyl så de tre kommer til å huske en litt mørk konsert de likte. Ølet for kvelden het Stiegl. Vi fikk vidka (vodka). I morgen er det lang kjøretur til Olten, Sveits. Det skal viske ut denne dagen om det så blir med Whisky.

Dag 5

Med ett ble det vinter. Snøen hadde lagt seg da vi forlot spøkelsesbyen. Vi var på vei til nye jaktmarker. Sveits er alltid litt spennende å kjøre inn i. Tollen er mildt sagt streng og en veit aldri om man blir stående lenge i sjekken med spørsmål om hvorfor vi er her og hvor lenge vi blir. Merchsalg er strengt forbudt uten løyve. Denne gangen lot de oss passere etter å ha sett passene og Roberts førerkort og det var ingen spørsmål om merch. Digg! Utfordringen i kveld blir db-limit på ca 95 og tre lokale supportband. Ikke at supportband er noe problem, men ofte kommer de med litt for lite utstyr til å gjennomføre en gig. Og hvem spør de da? Jepp, du gjettet helt riktig og vi endte opp med utlån av basskabinett, humre.

Vel, Olten er slett ikke en landsby men en fullverdig by med masse kirkeklokker som ringer samtidig kl 19 den 1.desember. Det er en vakker by faktisk, og den har en ganske stor togstasjon. Klubben Coq D’Or er fin den også. Lydmannen forstår ikke engelsk og brukte tolk. Denne lørdagen kan bli ganske interessant og vi spiller seint. Undertegnede pådro seg strekk i ryggen ved rigg og Anders sin nakke sitter så vidt, så resterende painkillers blandet med alkohol blir resepten på denne Stoner-kvelden. Fakta: Det er 16-års grense på øl og 18 på sprit. Planten cannabis kan dyrkes i to potter til eget bruk. Det være seg THC- effekt eller tauverk. Ølen for kvelden er Eichhof Lager. Rettelse: hullet i loven er tettet så det er ikke lengre lov å ha råvarer til tauverk. Dette kommer fra en pålitelig kilde, nemlig en lokalist.

Det å ha kalde backstager går det sport i. Ikke nok med at det er kaldt, det er også soverommet til det italienske bandet Black Rainbows, og de stakkarene må ha oss motbydelige landeveisfarere tett innpå seg inntil vi har dratt vår kos. De ser ikke ut til å plages av det men de er jo også mer vant enn oss nordmenn til å ha folk innenfor komfortsonen.
Konserten gikk strålende, og noen av Sveitserne røyket tauverk for harde livet for å henge med i svingene. Dette gikk nemlig litt for fort for mange siden de nok hadde forberedt seg på riff som sto til gangtempo. Olten overrasket oss faktisk litt siden byen var ukjent og moshpiten vokste av herlige mennesker. Vi hadde faktisk to ekstranummer denne kvelden. Arrangørene fortjener også sin ros for god oppvartning. Lykke !

Kvelden ble tålelig lang og forlenget av strømproblemer med bussen. Et av støpslene hadde gått varm og forårsaket til slutt kortslutning. Det kunne blitt en kald natt i Sveits hadde det ikke vært for at bussen gikk på diesel…..

Dag 6 (fridag)

Fridagen hvor vi først skulle loade utstyret i snøværet før vi begynte turen mot de britiske øyer skulle gitt oss tre stempler i passet. Vi drar til Belgia, siden det er et slikt spooky land, gjennom Frankrike og Luxembourg for å overnatte før vi tar fergen. Skulle kanskje stoppet for litt sveitsisk sjokolade også…. Det å ha fridager er godt for helsa og mindre bra for lommeboka. Det skal konsumeres mat og drivstoff samtidig som det ikke kommer noe cash inn. Vi stopper ikke for å lage merchbod langs veien heller. Men lyset i tunnelen er ikke lenger unna enn til mandag. Da venter London-gig med Red Fang, noe enhver mann med et lite gen av rock ville gledet seg til. Nå som dette skrives sitter/ligger vi og venter på neste stopp og da blir det middag på hele hurven. Kan bli i Luxembourg .

Det ble Frankrike gitt. God mat, veldig god mat faktisk. Luxembourg måtte også gjestes grunnet billig bensin, diesel, tobakk, sprit og alt annet som er moro og som den norske stat elsker å avgiftsbelegge. Det tar ca. et kvarter å kjøre gjennom det lille avgiftsskye landet før Belgia står for tur. I Belgia blir man møtt med dårlige veier sånn at en regelrett spretter rundt i sengen på bussen etter et anker å holde i. Vi nærmer oss tankstelle som skal gi oss ly for natten.

Dag 7

Bussen fyres opp og vi starter reisen mot London. Veiene er fremdeles belgiske og vi humper oss frem mot Calais. Vår kjære unge merchmann Ole ble minnet på av fransk toll/politi at passet hans var meldt stjålet. Etter grundig undersøkelse av minnet kunne en trøtt gutt erindre at han hadde meldt passet savnet men at han jo hadde funnet det. Det er ikke sånn ting fungerer for passet er fremdeles ugyldig…. For alltid. Av en eller annen grunn ville ikke Frankrike ha Ole så de sendte han med oss til England hvor passet mest sannsynlig vil bli konfiskert. Idéen er dermed at han må til den norske ambassaden i morgen for å skaffe seg et nødpass, mens vi drar fra London inatt. Toget blir da Oles redning til Manchester etter å ha ordnet disse bagatellene. Vi er snart ved Dover og vi gleder oss til en dusj på venuen Garage.

(Dover)

Det tar litt tid å komme seg gjennom Londons gater, men når vi til slutt kom frem ventet en fin scene hvor ingen av oss tidligere hadde spilt. Og hyggelige folk. Red Fang-gutta var imøtekommende mannfolk så disse dagene sammen med dem ser ut til å bli easy going. Etter at de var ferdige med lydsjekk rigget vi oss opp. Trommer og bass funket fint, men forsterkeren til Anders begynte å brenne. Det i seg selv høres jo ganske fett ut, men konsekvensene er alt annet enn fett. Det må skaffes ny. Leies altså! Heldigvis er det ganske greit her hvor backlinefirmaer står i kø, så innen en halvtime var nytt utstyr på plass. Lydsjekk virket greit, og våre 45 minutter på scenen var nå godt forberedt. Utsolgt var det også hørte vi, og det stemte bra det! Dette ble turnéens høydepunkt så langt. Et ivrig publikum lutter øre til nordmennenes musikk. Mange hadde kommet bare for å se oss også, og de la ikke skjul på det. Utrolig hyggelig for et lite band i et stort land.

Merchsalget gikk strålende og nye fans fikk innblikk i en mye større diskografi enn de visste om. Dette sier jo det meste om hva som er blitt gjort på promofronten de siste årene i England. Nada! Vi fikk kortet til lydmannen som gjerne gjorde lyd på oss neste gang vi kom til England, og kvelden fortsatte med et hærlig møkkete sett av Red Fang. Disse gutta er ikke vanskelige å snakke med og begge band gledet seg til turen videre….. Selv om de misunte oss bussen vår med køyer, og vi misunte dem hotell med dusj. Det lukter ikke godt inne i bussen nå. Det er halvvått spilletøy over alt og eimen av salmiakk stikker i øynene. Glamorøst skal det være. Vi gjorde også et intervju med Total Rock i forkant av konserten og det ble litt mimring sammen med journalisten vi sikkert snakket med for 10 år siden. Han hadde fulgte nøye med alle disse årene og skaffet seg de fleste platene på en eller annen måte. Avgang kl 0130 mot Manchester med tre mann, undertegnede og Fredrik pluss Robert the driver. Anders hadde plutselig fått ferten av noe i London slik at han heller ble igjen og tok toget dagen etter og Ole måtte jo til ambassaden for deretter å gjøre det samme. En splittet gjeng.

(Red Fang)

Dag 8

Manchester er en studentby. Ikke bare to fotballag som konkurrerer om å bruke mest penger på spillere. Én ting du ikke gjør her er å fortelle hvilket lag du holder med, spesielt når noen av de på klubben synger City-sanger. Det var ikke helt utsolgt denne kvelden, men begge banda viste hvor skapet skulle stå og i hvilken retning døra skulle åpnes. Etter gig ble det en lokal hyggelig tur til en pub hvor alle bandmedlemmer fikk sagt det som var usagt og som gjorde at vi fikk mer spilletid. Det er nemlig sånn at en ofte har 30 minutter til disposisjon, og det kan jo føles litt kort. Brian fra Red Fang fortalte oss at det var uakseptabelt at vi kun skulle ha de få minuttene, og at de skulle se til at vi fikk litt ekstra tid selv om de andre supportbandene måtte vike. Sånn funker det. Vi speller okke som. Ølen for kvelden ble Guinnnes og Krombacker……jepp!!!’ Geekies: Gitarampene til Red Fang er transistoramper fra Sunn. Begge bruker vrengen i ampen og det låter jævlig møkkete og fett. De ampene får du nesten gratis i USA. Jeg vil ha! På bass brukes det gitarstack fra Marshall.

Dag 9

Over the hills to Scotland. Det engelske landskapet med sine runde åskammer og steingjerder viser seg når vi nærmer oss whiskyens mekka. Et par kjappe truckstops med litt fôr til sultne sjusovere (ellevesovere), og morragretne blir fort litt blidere. Ei bøtte kaffe kan man få og den holder til 3 personer minst. Vi er litt spente på hva vi får av spilletid, selv etter lovnader kvelden før, så settet vi spilte i går blir nok redigert. Vi har byttet litt på låter slik at det blir mer interessant for oss selv, men når det blir tidspress holder vi oss gjerne til et fast sett som vi vet tiden på. Vi rigget av scenen på 7 minutter i går kveld, så der stjeles det ikke noe tid. 4 band betyr ofte kaos, men vi får nå se.

Jada, se det! Begge bandene stjal tid fra settet vårt, og for at Red Fang ikke skulle miste den lille tiden de hadde til rådighet fra 21-22 kortet vi ned på settet. Lovnaden om mer spilletid lot seg uansett ikke gjøre siden det ikke var tid. Vi hadde noen blodfans der og det er leit å kutte i settet når folk har ventet i vintre og votter etter endelig å få se oss igjen siden sist gang i 2005. Uansett, det føltes godt etter jobben og folk var mer enn fornøyde. Curfew klokken 22 er jo helt vilt. Det stappfulle lokalet oset av energi da Red Fang entret scenen, og mange fulgte rådet til Aron når han sa folk burde spandere en drink på El Caco-gutta. Nice! Tidlig ferdig kveld og alle var vel så og si fornøyde med den. Midt på treet pluss, og litt til. I morgen er det Birmingham, og noe sier meg at det kommer band fra den byen som har betydd et og annet for oss…

El Osa

Nok en favoritt reiser rundt i Europa. Kjør rapport nummer 1 fra El Caco.

Alle de norske favorittbandene våre er ute på tur samtidig, og da blir det en kø av fine reisebrev fra motorveien. Snart kan vi forhåpentlig tilby cruise-rapport fra Enslaved, men enn så lenge første del av El Cacos rapport hjem til Norge.

Turnérapport # 1

Vær snill å ta hensyn til datid, nåtid og fremtid da alt blir skrevet før, nå og etterpå.

Dag 0

Container sto klar på brygga da vi ankom Color Lines lasteområde, og bilen var fyllt til randen med instrumenter og merch. Denne gangen kommer vi forberedt slik at utlendingene kan få brukt lommepengene på litt skikkelige varer. Ny design har vi til og med laget. På Kielfergen med 90% grå hoder pluss Oslo Ess (og stort crew, disse kidsa har blitt fine på det) ombord gledet vi oss til en kveld med krenging og sprit etter at den lokale (på båt er alt lokalt) pizzasjappa hadde blitt utprøvd. Staselig mette ruslet vi ut på promenaden og inn i lugaren. En firesengers med minst like mange stjerner med innfelte senger og en skjerm i 15″ klassen møtte oss. Der inne skulle vi ta en hvil og et glass god Single Malt før pianobaren lokket oss inn i natten. Ei pianøse av utenlands opprinnelse klarte å gjøre kvelden komplett ved å radbrekke en rekke slagere, og det var bare å nynne med.

Dag 1

Ja, slike nattlige strabaser gjør gjerne litt vondt. Vi er i Tyskland og finner til slutt containeren med det som skal hjelpe oss å bevise hvilket land rocken egentlig kommer fra, nemlig USA. Vi ser en miniliner med henger som skal være hus og hjul for oss i to uker fremover. Den venter på oss, sammen med sjåføren fra Tsjekkia som heter Robert. Trivelig fyr som sikkert har flere døgn på veien enn en gjennomsnittlig superstar. Dette blir godt.

Veiene i Tyskland er rette, som oftest, og det gir en behagelig reise for oss rockfarere. Målet den første dagen er å få bussgange slik at balansenerven venner seg til duvingen uansett posisjon. Etter en stund blir en så vant til det at stillestående senger føles unormale og åpne rom blir kjedelig siden ditt egne lille rom er på ca 75 cm. x 200 cm.

Osnabrück nærmer seg faretruende. Det er snart tid for get in på klubben Bastard. Klokken er 15.14 og vi har reist i ca 29 timer. På Bastard Club skal det spelles punkegig (altså når det kun er litt høyttalere til vokal, og kanskje til ei tromme eller to) uten fancy effekter som klanger og delayer. Dønn ærlig med andre ord. Vi er ganske bortskjemte med utstyr i Norge, og det norske publikum kan lett bli ført bak lyset med enorme høyttalere og masse hjelpemidler. Her har vi gått den lange veien, og punkegigs gjør oss rett og slett enda mer skjerpa. Så gjenstår det å se om det dukker opp noen hyggelige konsertgjengere ikveld – på en tirsdag.

Geek stuff: På klubben lå det en pakke til gitaristen. En custom made pedal laget av Stamos (tidligere gitarist i Djerv). Han laget en kopi av Zvex Woolly Mammoth med integrert boost. Det ble en hissig jævel til bruk på Hatred og pedalen fikk navnet Bully Mammoth. Anders hadde også fått igjen Gibson Les Paul-baritonen sin fra vår alles kjære Robert guitar wizard-reparatør etter et halsbrudd. Som ny og kanskje bedre da den nå er forsterket med karboninnlegg.

Det dukket faktisk opp ivrige konsertgjengere som fulgte nøye med på hva vi hadde bedrevet tiden med siden forrige visitt til det vestlige Germanske riket. Husk at det var en stund siden, så de fikk servert et friskt antall nykomlinger de forhåpentligvis sent vil glemme. Konsertstart presis 20.55??! De tar hensyn til at folk skal komme seg trygt hjem etter konserten og der har vi nok et og annet å lære hjemme, men det skal innrømmes at å stå ferdig pakket halv tolv er litt underlig. Wicküler var forresten dagens øl. Midt på treet egentlig.

Dag 2

Kroppen kan føles litt øm etter første natt i en buss. Hodet er skrudd på litt skjevt, albuen er i dyp søvn, og magen murrer. Neste tankstelle er gjerne 9 mil unna siden det som regel er 10 mil i mellom. En våkner gjerne når bussen stopper, strekker litt på pelsen, og er akkurat for sein til å få seg en kaffe. 9 mil. Bare 9 mil til.

Vi må få introdusere Ole. Ole Rokseth spiller i et nytt prosjekt under navnet Hymn. Han spilte tidligere i bandet Buckaduzz. Nå derimot må han ta til takke med å selge merch for oss. Vi er glade for at han er her slik at vi slipper den jobben. Ole er glad i frokost.

Lys- og lydmenn ble hjemme etter å ha fått tilbud om dårlig hyre, kummerlige forhold og minimalt med duppedingser å skru på. Det er kun oss igjen. Vi gambler med lokale folk. Av og til funker det. Som regel funker det ikke. Neste stopp er Cham. En by i Tyskland som selv ikke tyskerne vet om, unntatt de som bor der og Drillo. Det ligger ved grensen til Tsjekkia et sted. Der er det en stor fan som har booket oss. Sånne vi liker. Dinosaur Jr. med låten I Bet On Sky passer fint som soundtrack når vi cruiser gjennom det østlige tysklands grønngråe landskap.

LA er klubben i Cham (Sies kam med litt skarring på K som tyskerereranane gjør), og der har de egen pub med selvbetjening. For noen vil dette virke skremmende, så også for oss. Vi kan jo risikere å få det gøy både før, under og etter konserten. De har en Chevy pick-up fra 50-tallet stående inne i lokalet. Sier litt, og makan til fet konsert. Det ble å ta frem litt oldies for de som hadde fulgt oss siden Viva pluss litt nytt. Mange av de nye kjente tyskerfansen også. Ole kunne rapportere at minst 70 prosent var innom merchboden. Sexyfullt!!

Cham er en liten bygd med 17.000 innbyggere, litt mindre enn Lillestrøm altså, men de har huset storheter som Sepultura, Sick of it All, Napalm Death og Obituary….. Og nå El Caco, snøft. Litt seinere spelling ble det også fordi supportbandet tok seg frihet til å dra ut settet litt……med ca 45 min. Hva faen er det med lokale supportband som får sine små minutter og bestemmer seg for at “dette er så fett at vi holder på litt til….bare litt til” . Skaper bare masse oppgitthet og surmuling. Disse gutta spilte hovedsakelig coverlåter også (Mustang Sally? Du verden..). Når de bestemte seg for stenge klubben for natten fikk vi dusjet og fortsatte feiringen av Cham inne i bussen med Single Malt. Bare Salzburg blir like fett…. Ølen kom i et assortert utvalg og det smakte godt.

Dag 3

Vi våkner til lett snø i luften. Det regnet som falt i går fryser lenger sør og blir til snøkrystaller. Ikke noe vi ikke er vant til, men som de lokale nyhetene i Sør-Tyskland gjør et stort nummer ut av. Det er varmt i bussen. Vi kryper mot Østerrike på smale veier (i Germansk skala) og titter ut på små bygdesamfunn hvor interessen for rock, midt på dagen en torsdag, er forbeholdt arbeidsledige og de med iPod på jobben eller i fjøset. Vi har fokus på et vogntog med DHL-logo. Den første kaffen for dagen er konsumert, Fredrik kommer med en tirade om hvor unødvendig mynter er, og Anders nikker anerkjennende. Robert, sjåføren sitter rolig der fremme og tenker trolig på at han er veldig nære hjemme, i Praha, og skal snart svinge rattet i andre retningen. ..vekk. Nå regner det igjen og journalistene har ingenting å hyle ut om lengre.

Rock House i Salzburg har vi gjestet før, og det er en lækker klubb med to scener. Dette er så vidt vi kan huske gamle vinkjellere som var fyllt til randen av tønner med….vin. Nå skal de fylles opp av mennesker fulle av nettopp vin, og vi skal underholde dem med slagere mange sikkert aldri har hørt. De skal gå hjem med platen de aldri fikk tak i for å øve seg til neste gang vi kommer. Som dere skjønner er planen allerede lagt og det gjenstår å se om manuset blir fulgt.

Support for i aften er det tyske bandet Jenny Hooker, oppkalt etter den kjente transvestitthora i gamle Salzburg på 1800-tallet, kan hende. Soundchecken gikk knirkefritt og lydmannen med alle de riktige tingene i beltet virket til å ha tålelig kontroll, og han virket også som han hadde alle de hørselsskadene en lydmann av en viss alder bør inneha. Som kronisk skrekk for høy lyd på scenen og en liten døvhet for diskant ut i lokalet. Med andre ord så det lyst ut. Stage time ble satt til 22.15. Dette tok vi med knusende ro da tid fort blir uvesentlig når du ikke har noe annet å rekke. Det ble en liten strekk etter middag (gulasj) for et par av gutta slik at tenningsnivået skulle nå høyder vi enda ikke har sett.

Nivået var satt og konserten startet på tiden. Denne gamle vinkjelleren var fyllt opp av gamle og nye fans som mildt sagt var forventningsfulle. De fikk, var fornøyde, og gikk. Jævlig moro. Etter at folket, arrangør og vakter hadde gått satt vi igjen med bartender Andreas og lydmann Wolf. Som prikk over i-en ville Wolf spandere litt rom, og ikke hvilken som helst rom. Faktisk den beste vi noen gang hadde dyppet våre lepper i. Pyrat XO Reserva ble tatt bilde av for at den skulle bli mer enn bare et minne en sen kveld på en pub i Salzburg. Det er noe med det å sitte igjen etter stengetid og rolig la inntrykkene fra kvelden sige inn. En perfekt avrunding rett og slett. Ølen, som forøvrig er den beste hittil, het Weihenstephan.

Neste stopp er Milstatt. Følg med.

El Osa.

TRC – Team UK, single
— Anthem om alle de fete bandene som rocker UK nå for tiden. Lover bra for neste album fra TRC.

Dragonforce – Cry Thunder, fra The Power Within
— Oioioi, denne inviterer til å bruke sommeren på magiske fjellturer, gjerne kombinert med å slåss med drager mot onde krefter og slavedrivere som vil ødelegge menneskeheten.

El Caco – Hatred, fra Hatred, Love & Diagrams
— Fremdeles et av de beste bandene i Norge, denne perlen fra nye platen til El Caco fungerer også helt latterlig bra live.

Lamb Of God – Ghost Walking, fra Desolation
— Det er få band jeg gleder meg mer til å se i sommer enn Lamb Of God. Graspop Metal Meeting er åstedet, moshpiten skal få kjørt seg.

Your Demise – Forget About Me, fra The Golden Age
— Herlig hoppehardcore fra UK, denne låten inneholder den herlige linjen “And I’m living the dream, cause I got my fuckin’ team”, en setning som kommer til å bli ropt i baris mot himmelen med kompiser på hver festival i sommer.

Cancer Bats – Old School, fra Dead Set On Living
— Canadas vakreste siden Anvil og Summer Of 69. Black Sabbath møter Kvelertak møter digg hardcore.

Accept – Stalingrad, fra Stalingrad
— Tysk metal om krig og sånt. Blir det bedre?

Every Time I Die – Underwater Bimbos From Outer Space, fra Ex Lives
— Ex Lives er beste platen ETID har laget, variert og vakker og vill. Sjekk hele.

High On Fire – Fertile Green, fra De Vermis Mysteriis
— Seigt og hissig, det er få som gjør undergrunnsmetal bedre enn Matt Pike og gjengen.

(El Caco på Bylarm 2012, foto: Per Ole Hagen/Nrk)

Fredag 23. mars gjør El Caco Rockefeller i Oslo. Vi ga vekk billetter.

El Caco har gitt ut en smyger av en plate i år, og er nå ute på tur for å spille for oss. Med seg har de også Trained To Bite og Pyro-favorittene i Ribozyme. En helaften i vente på Rockefeller neste fredag. Vi delte ut fire billetter her på sidene denne uken, og vinnere ble Niciolai og Trine, som får ta med en venn hver. Svaret på hva den siste platen til El Caco heter var og er Hatred, Love And Diagrams.

Lysten på denne fine platen i cd-samlingen din?

El Caco er landets rockestolthet for tiden, og slapp nylig platen Hatred, Love & Diagrams, som bare vokser og vokser for hver gang du er i nærheten av den. Vi kjørte konkurranse på en liten bunke med cd-versjoner av albumet i forrige uke. Svaret på hvor El Caco er fra er jo da Lillestrøm.

De som får Hatred, Love & Diagrams hjem i posten er da Bård Brørby fra Jevnaker, Arild Apeland fra Sandnes og Gunn Pinslund fra Trondheim.

Dette bandet skal intervjues i kveld. Og vi lover også perfekte mengder kraft og tyngde i samfulle to timer på din radio.

Herrene på bildet bærer navnet Skeletonwitch, og var nylig i Norge for å turnere sammen med Aura Noir og Nekromantheon. Amerikanerne har lenge vært favoritter her i Pyro med sin fine blanding av heavy metal og dødsmetal, og jeg huket tak i gitarist Scott Hedrick da Skeletonwitch spilte i Bergen, og det hele endte med et fint intervju som du får høre i kveld.

Vi skal også kjøre en spesial om hardrock- og metalband som synger om diverse sjangre, vi skal gi vekk El Cacos nye album Hatred, Love & Diagrams, og vi skal spille helt ny musikk fra Every Time I Die, The Cult og Dunderbeist. La det swinge.

Vi peiser på med El Caco-intervjuet i reprise fra radioen her. Hvis du gikk glipp av det for en ukes tid siden.

Siden Nrk ikke har en avtale med foreningen for mange av plateselskapene (IFPI) for tiden blir ikke Pyro lagt ut som reprise via stream på sidene våre. Vi kan heller ikke legge ut musikk fra noen av bandene på disse selskapene, hvis ikke bandet selv tillater det eller har lagt ut musikken sin via Youtube. Men et av de beste plateselskapene i Norge er ikke med i IFPI. De heter Indie Recordings, og derfor kan vi legge ut intervjuet som vi sendte med El Caco i forrige uke. El Muthafuckings Caco.

El Caco intervju

(foto: Per Ole Hagen/Nrk)

El Caco var gjester i en hel time, og vi intervjuet også Kampfar. Mye norsk. Najs det.

Rollins Band – What’s The Matter Man

Orange Goblin-Red Tide Rising

Van Halen-She’s The Woman

Lamb Of God-Ghost Walking

Accept-Bucket Full Of Hate

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre

Ribozyme-Presenting The Problem

Kampfar intervju

Kampfar-Ildstemmer

Motörhead – Waiting For The Snake

Kvelertak-Fossegrim

Imbalance-Readymade Contraptions Of Descent

El Caco-Disconnect

Sick Of It All-Maladjusted

White Zombie-Thunder Kiss ‘65

Nirvana-Something In The Way

Placebo-The Bitter End

Jane’s Addiction-Mountain Song

Deftones-You’ve Seen The Butcher

Metallica-Master Of Puppets

Mastodon-Blood And Thunder

(foto: Jørn Veberg)

Et av landets desidert beste band kommer på visitt i kveld. Men vi har mye mer enn det på planen.

El Caco altså. For et orkester. Gang på gang overbeviser de med sin deilige rock både på album og fra scenen, og vi haler dem nok en gang i studio for å la dem fortelle hva som har inspirert den litt mørkere og roligere nye platen. El Caco plukker en time med inspirasjonsrock for deg i kveld. Vi skal også prat med noen andre som har holdt på lenge. Faktisk lenger enn El Caco. For norske Kampfar startet allerede på tidlig 90-tall, og er et av de beste black metal-bandene der ute. Sisteplaten Mare overbeviste stort i fjor, og vi intervjuet bandet da de turnerte i Norge i fjor. Legg til at vi gir vekk Lamb Of God-album, og at vi spiller helt ny musikk fra Nekromantheon, Orange Goblin og Van Halen. Rock it!

Kvinne. Mann. I symbiose. Det skal handle om duetter i Pyro i kveld. Men det blir ikke veldig sippete og følsomt av den grunn.

Duetter mellom herrer og frøkner er ikke så veldig fremtredende i hardrocken. Men vokalt samarbeid mellom menn og kvinner finnes, og vi skal gi deg mye av det beste i kveldens sistetime. Bildet over er hentet fra den vakre videoen til den enda vakrere duetten Close My Eyes Forever av Lita Ford og Ozzy Osbourne. Det blir nok den mest sippete låten i kveld, for duetter er ikke bare ballader, skal det vise seg. Jeg er helt sikker i min sak når jeg sier at dette blir en vakker og rockete Pyro-time.

Vi skal som alltid også gi deg en time med det beste av det nye og det beste av det gamle som en oppladning. I kveld intervjuer vi landets tøffeste rockeband akkurat nå. De heter El Caco, og slapp nettopp en helt ny plate som bare vokser og vokser på oss. Vi skal også kjøre norsk i kveldens konkurranse der vi skal gi vekk det nye og drit-tøffe albumet til Nekromantheon. Skitten og stygg thrash perfeksjonert på Østlandet. Og så blir det ny musikk fra Van Halen (tenk få skrive noe slikt!), Soulfly og Lamb Of God. All in the name of rock n’ roll!

Norges stolthet El Caco har nyss sluppet plate.

Fredag kom El Caco endelig med nytt album. Veldig stas. Så stas at vi sendte de ti spørsmålene til El Osa. Og så fikk vi svar. Og så presenterer vi hele skiten for deg. Lytt til en av mange fine låter på platen mens du leser. Skeleton heter den.

Skeleton

1. Hvem er du og hva skjer?

Øyvind Osa, bass og vokal i El Caco. Vi er i full gang med innkjøringen til turnè.

2. Den første platen du kjøpte?

Jeg kjøpte meg nok først en kassett da det jeg hadde var en mono kassettspiller fra Phillps. Den første jeg kjøpte var nok Unmasked med Kiss i 1980 på kassett, og når vi først er i gang var den første cd-en State of Euphoria med Anthrax i1988

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Nei, men tidligere  var det kun jeg som likte the Cure og Simple Minds. Det var ikke stuereint i rock/metall miljøet. Nå for tiden er det vel OK å like hva som helst…nesten.

4. Taco; lefse eller skjell?

Mest praktisk med lefse men absolutt best med skjell

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

Hm, i Kina serverte de noe grillmat med chili vi var litt usikre på hva var, så vi kalte det chihuahua sticks. Vi fant vel aldri ut hva det var, men det smakte godt og vi fikk fortalt at det mest sannsynlig ikke var hund.

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

Black Sabbath fordi det var det jeg hørte først og Paranoid var en av de første låtene vi  noen gang spilte i band. Jeg digger Iron Maiden også, men BS er nærmest som guder å regne. Det er ikke uten grunn vi spiller seig rock, for å si det sånn.

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?

Powertrip- Monster Magnet
Spacegrass- Clutch
Angel of Death- Slayer

8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Jeg har prøvd lær på en hel turné over 6 uker. Det er jeg ferdig med, ganske enkelt av den grunn at det er usannsynlig varmt. Dongeri er helt klart mye bedre og kommer i flere variasjoner. Spandex har jeg aldri vurdert, selv om jeg har vært  og er stor fan av Mötley Crüe. Tror det er for mye mannlige hormoner i kroppen til at jeg kan føle meg komfortabel i det

9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Aner egentlig ikke. Kan være fordi det er noe jeg føler jeg mestrer til tider, og fordi det er noe en alltid blir bedre på. Det er også en grei måte å få generert frustrasjon gjennom. Man blir også minnet på at det er det feteste man kan gjøre  under noen konserter og øvinger da ståpelsen kryper oppover ryggen og skaper velvære.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

Hard Rock med gode melodier og tidvis dyster fremtoning. Sjekk bandet fordi du må gjøre deg klar til vi kommer og spiller live i byen din.

I morgen slippes El Cacos nye album Hatred, Love And Diagrams (mer om det her), og like før plateslipp serverer Lillestrøms finest en flunkende ny video til låten Hatred.

Hva har Pyro hørt på siden jul da tro? Mye norsk, that’s what. Og et par strålende utgivelser fra England.

Da er det på tide å ta en liten oppsummering av hva som har rullet på våre avspillingsenheter de siste ukene. Mye norsk denne gangen, og en del som ble gitt ut like før jul. Merk at Nrk og de største plateselskapene ikke har blitt enig vedrørende publisering av musikk på nett, så på noen av utgivelsene har vi ikke mulighet til å krydre omtalen med den faktiske musikken. Vi får trøste oss med at dette definitivt ikke gjelder alt på listen denne gangen.

Bits Between-Chosen Death (egen utgivelse, distribuert gjennom Diger)

Vi starter i Råde, Norway. Med debutplaten til Bits Between som gjør en blanding av hardcore og thrash som låter fortreffelig både morgen og kveld, uansett om man bor øst, vest, sør eller nord i landet vårt. Det finnes ikke for mange slike band i Norge, og musikken gir meg flashbacks til gode opplevelser med band som Hatebreed og Sick Of It All. Rullende trommer, moshing, hopping, Bits Between har det som skal til. Sjekk det ut om du ikke har noe imot hardcore-inspirasjon i din daglige metal-diett. Albumet er veldig nylig distribuert av Diger. Fine typer det også. Åpningskuttet på platen kan du nyte under.

Bits Between-What Does It Take

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre (Indie Recordings)

Whoah…. Straight outta Kolbotn masserer Nekromantheon igjen de gamle thrash-fibrene i kroppen min. Nekromantheon kom først inn i vår bevissthet med sitt voldsomme thrash-angrep Divinity Or Death fra 2010, og i fjor relanserte de også sin første ep We’re Rotting med ekstramatriale. Også det et nydelig og skittent nekro-thrash-mesterverk. For her handler det om thrash på den gode gamle, og litt skumle, måten. Nekromantheon låter ikke produsert, de gir deg ikke endeløse gitar-soloer og sing-a-long-refreng. Nekromantheon er thrash på den illeluktende gamle europeiske måten, med inspirasjon fra Kreator og Destruction, og ikke Exodus og Metallica. Og der er det en stor forskjell.

Rise, Vulcan Spectre går også unna i minst ti kilometer i timen over fartsgrensen. Akkurat på grensen til å få bot om de blir tatt. Den ene låten er tøffere enn den forrige, og jeg får nesten en tåre i øyekroken over at slik musikk kan lages i 2012. Jeg er forlengst fan, og gleder meg stort til å se Nekromantheon sammen med Skeletonwitch og Aura Noir på Fire Walk With Me Vol. 2-turen som kommer opp i februar i seks norske byer. Se dem. Hør dem. Elsk dem. Blood Wisdom under.

02 – Blood Wisdom

Aspherium-The Veil Of Serenity (gitt ut i november)

Så var vi plutselig i Moss. Som vel har vært mest kjent for poppete punk og garasjerock. Men Aspherium viser at det finnes metal-musikere med teknikk ned til fingerspissene i byen også. For her snakker vi klinisk og teknisk ekstrem-metal med voldsomme brekk, fremragende gitarsoloer og instrumentalister på et høyt nivå. Produsert med et lydbilde som høres mer ut som operasjons-sal 1a enn studio 2b. Men samtidig som det å være knallgod definitivt er positivt, så har ofte moderne ekstrem-metal et problem med at produksjonen og finessene tar vekk noe av magien. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg om Aspherium går i den fellen eller om de finter seg forbi. Uansett er dette albumet proppfullt av detaljer og melodilinjer som vil få deg til å måpe. Ekstra pluss for av og til å roe det massive angrepet på hørselssansen ned med gitarpartier som minner om gode gamle Maiden og Rainbow. Puh…. Sterke saker dette. Tittelsporet finner du under.

Aspherium-The Veil Of Serenity

Ground Zero System-Counterculture (egen utgivelse)

Vi her i Pyro har aldri helt vært dypt inni den industrielle delen av metalen, selv om vi har en og annen Ministry– og Godflesh-plate i samlingen. Rammstein har gjort sjangeren populær, og det er mange der ute som liker denne mørke og maskinelle blandingen av metal og elektronisk musikk. Men siden jeg langt fra er en ekspert på dette feltet innen metalen skal jeg nøye meg med å si at norske Ground Zero Systems nye plate (den andre i rekken) låter upolert og massiv. Akkurat slik jeg kan tenke meg at kjennere av slik musikk vil at ting skal låte. Ekstra pluss for noen refreng i In Flames-klassen. Godt jobbet.

Ground Zero System-Endgame

El Caco-Hatred, Love & Diagrams (Indie Recordings)

Er det ett band i Norge som virkelig fortjener suksess så er det El Caco. Trioen fra Lillestrøm har kvernet ut kvalitet gang etter gang, men det har aldri løsnet helt for gjengen når det gjelder salg og popularitet. Nå forsøker El Caco seg med sin sjette plate, og det låter som El Caco alltid har gjort. Tungt, rockete, stort, godt. Forskjellen mellom denne platen og den forrige er at El Osa og bandet våger å lage litt mer dvelende og rolig musikk. På Heat var det mye kjapp rock som fenget umiddelbart. På Hatred, Love & Diagrams må man nok som lytter jobbe litt mer med å komme skikkelig inn i låtene og helheten. Kanskje ikke så lurt i disse flytende og heseblesende nedlastingstider. Personlig har jeg alltid likt El Caco best når de er tunge og konsise, og dermed havner ikke denne på toppen av min personlige liste over El Caco-album. Men husk at El Caco alltid er gode uansett. Bare litt roligere denne gang. Lytt til låten Hatred under.

Hatred

Orange Goblin-A Eulogy For The Damned (Candlelight Records, slippes 13. februar)

Litt tidlig ute med denne, men nå har jeg bodd med denne platen helt siden desember, og jeg må bare få skrike ut hvor engasjert jeg er. ORANGE GOBLIN HAR LAGET ET LITE MESTERVERK HER! Sånn. Nå er det ute av systemet. Så til begrunnelsen.

Orange Goblin har lenge vært et av de beste bandene i stoner-sjangeren, men kvaliteten har aldri helt gitt den suksessen bandet fortjener (ikke ulikt El Caco der altså..). Engelskmennene har holdt på helt siden 90-tallet, men det er først nå at de virkelig har truffet meg pladask i hodet. For her er riffene så knallgode, låtene så tunge, magien så åpenbar, at det bare er til å stole på meg. Hvertfall om du har en plass i kroppen som liker hard stoner-rock. Kanonbra. Kanon. Bra. Sjekk dette når albumet kommer.

Hollow-Between The Lines (Indie Recordings)

Tvillingene Mikkelsen Hoel har store hjerter for heavy metalens historie, og er like mye fans av sjangeren som musikere. Men når de kommer sammen som Hollow, og man hører inspirasjonen fra Bark At The Moon-æra Ozzy, er det lett å la seg rive med. Hollow gjør metalen sin på gamlemåten. Ikke noe fancyschmancy studiotrickery. Dønn ærlig heavy metal. På sitt beste gir det frysninger, men som med de fleste andre utgivelser klarer ikke Hollow å holde på oppmerksomheten over samfulle elleve låter. Litt opp og ned i låtmatriale, litt for få super-låter, men en kan ikke annet enn å elske mye av innholdet på albumet. Sjekk den kjappe og fine Eternal Betrayer under.

Hollow-Eternal Betrayer

Caliban-I Am Nemesis (Century Media, utgis i starten av februar)

Tyske Caliban har gjort sin metalcore med sånn passe suksess i mange år nå, og på nyeste album moderniserer de lydbildet (mulig de har gjort det tidligere også, men det har ikke jeg fått med meg..) med en hel del små klipp med elektronisk musikk. Det er ikke første gang metalband tar i bruk virkemidler fra elektronika, bare de siste årene har Bring Me The Horizon gjort det på en bra måte og Korn på en ikke så bra måte. Caliban blander hvertfall elektronikaen inn som et lite krydder-moment i låtene sine, som ellers består av ganske hard metalcore blandet med svulstige refreng. Ikke dårlig. Ikke enormt bra. Memorial under.

03__Caliban_-_Memorial

El Doom & The Born Electric-El Doom & The Born Electric (Rune Grammofon)

Denne så jeg ikke komme. For Ole Petter Andreassen, som altså er El Doom, har tidligere levert rifftung rock med Black Debbath og Thulsa Doom og negativ metal med Cumshots. Men med sitt nye prosjekt går herren helt nye veier, og beveger seg inn i den progressive delen av rocken. Fremdeles er musikken til tider tung og hard, men sammen med The Born Electric er El Doom langt mer dvelende og vanskelig enn vi kjenner ham fra tidligere. Musikken er bygget rundt prog-rockens historie, og bandet disker opp med relativt lange låter som både er intrikate og fengende samtidig. Noe som ikke alle progressive band der ute klarer. Ofte ender det opp med kun det intrikate.

El Doom opererer selv som vokalist på dette albumet, og overraskende nok gir stemmen hans flashback til både Ian Gillan fra Deep Purple (ikke Child In Time-hyl, men den dype stemmen til Gillan) og Geoff Tate fra Queensrÿche (i sine minst hylende stunder). Musikken kan vel også plasseres et sted mellom de to bandene. Ikke så rockete som Deep Purple og ikke så metal som Queensrÿche. På sitt roligste og mørkeste kan El Doom & The Born Electric faktisk minne om et proggete Madrugada. Selv om El Doom sikkert spyr i munnen sin over å lese noe slikt. En høyst overraskende og spennende debut. Min favoritt på platen er It’s Electric, som du kan høre under.

El Doom-It’s Electric

Crippled Black Phoenic-(Mankind) The Crafty Ape (Mascot Records, slippes 30. januar)

Mer prog. Mer deilig prog faktisk. Men ikke bare prog. Bland inn blues, shoegaze, pop, heavy, og galskap, så begynner du å nærme deg der britiske Crippled Black Phoenix opererer. Som oftest vidunderlig vakkert, med dype nikk til Pink Floyd, andre ganger rockete og kompromissløst. Dobbelplaten (Mankind) The Crafty Ape, som sikker er en konsept-plate uten at jeg skjønner om hva, er bare noe som må høres. Noe som må nytes. Utforskes. Elskes. Eller hates. Sånn bortsett fra et par unødvendige mellomspill mellom låtene er dette en kollosal reise i hva musikk kan være om man lar seg gripe og rive med. Stunning, som de sier der borte på øyen. Nyt The Heart Of Every Country under.

Crippled Black Phoenix-The Heart Of Every Country

Oak-Leeches & Pearls (egen utgivelse)

Beskrivelse musikalsk: hardrock fra Hønefoss. Bandet skriver selv i presentasjonen sin at de er inspirert av alt fra AC/DC til Rammstein, men det jeg hører mest av i musikken til Oak er norske band som WE og El Caco. Ikke dumt det. Nå skal jeg ikke forlange at et nytt norsk band skal være på samme nivå som nevnte travere fra starten, og det er heller ikke Oak. Men det er nok positive element her til at vi skal holde et halvt øre og helt øye på hva dette bandet foretar seg fremover. Debutplaten mangler litt på låtmatriale og produksjon, og til tider faller bandet litt i den pompøse fellen, men det er noe her som får meg til å ha troen. Sjekk åpningskuttet Serpent Ride under.

Oak-Serpent Ride

Tonic Breed-On The Brink Of Destruction (egen utgivelse)

Mer nytt fra Norge. Denne gang fra Sarpsborg, en by med fine tradisjoner innenfor vintage norsk thrash (Artch, Witchhammer), og det er også thrash Tonic Breed gir oss på det som vel er debuten deres. I gamle dager ga band ut en rekke demoer (gjerne på kassett) før man debuterte, mens det i dag er like enkelt å trykke opp en cd (eller en haug med datafiler). For tyve år siden ville nok denne platen blitt omtalt som en demo, siden det er tydelig at bandet er på en ferd mot å finne sitt eget uttrykk. Låtmatrialet er bygget rundt inspirasjon fra Metallica, rent musikalsk et sted mellom Ride The Lightning og Black Album, med litt Exodus hevet inn i miksen. Noen av låtene lider litt under en noe hakkete rytmeseksjon og engelskuttalen er ikke alltid helt flytende. Men det finnes likevel mye positivt her som kan foredles til noe eget og bedre med tiden. Keep the faith. Survive This hører du under.

Tonic Breed-Survive This

Lamb Of God-Resolution (Roadrunner)

Den første store metalutgivelsen i år skuffer ikke. Asbjørn har gått platen nært i sømmene her.

Hatred er første låt ut fra Hatred, Love & Diagrams som kommer 27. januar. Hør sangen her.

Jeg har hatt gleden av å kunne lytte til den nye El Caco-platen i snart en måned nå, og kan rapportere om litt roligere låter denne gangen, men kvaliteten er minst like stor som den alltid har vært. Følg med på Pyro fremover for mang en komposisjon fra nyeste El Caco. Her er altså første smakebit. Et slags tittelkutt.

Hatred

I starten av januar skal Pyros lytterkåring avgjøres. Det er fremdeles ikke for sent å delta. Gå inn her og avgi stemme. Litt senere i januar kommer nytt album fra El Caco. 2012 starter bra, men her summerer El Osa fra El Caco opp sitt 2011.

Hatred, Love & Diagrams slippes løs på verden 27. januar. Vi gleder oss masse, masse, masse. Men nå; El Osas favoritter fra året som nesten er omme. Vi gir over ordet:

Sliter med å bestemme hva jeg synes var best skal jeg innrømme, men gir dere dette:

Årets album:

Machine Head-Unto the Locust

Årets låt:

Wolves like Us-Deathless

Årets konsert:

Deftones på Sentrum Scene i Oslo

Årets norske band:

Insense grunnet deres bra skive(r), og at det endelig ser ut til å løsne etter så mange år med hard jobbing.

For da kommer det ny plate fra det meget potente bandet El Caco. Hatred, Love And Diagrams kommer 27. januar, og blir en naturlig nyårs-favoritt. Fint cover også. Alt er på stell.

“Murder at your every foot steps, a child toy’s sudden death”. Min favorittlåt med Slayer akkurat nå. To dager igjen, herre jemini.

Lørdag spiller både El Caco og Sahg i samme hus i Oslo. Henholdsvis på Rockefeller og på John Dee. Vi har trukket konkurransen, og vinnere har fått beskjed via email. Takk for alle svar!