Dunderbeist er vel hjemme etter support-turné for det populære tyske bandet Der W i deres hjemland. Siste rapport fra karene tikket inn i morges.

Vi takker for herlige og billedtunge reisebrev fra pølserike tyske byer, og bare nevner at del 1 kan leses her og at del to finnes her. Nå over til Ronny fra Dunderbeist.

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
del 3 av 3

DAG 10

Rockeekspressen ankom det sydlige Tyskland, nærmere bestemt Stuttgart, og denne dagens arbeidsplass hadde virkelig sjel. LKA Longhorn hørtes på forhånd mer ut som en biffrestaurant (eventuelt en båt), men viste seg å være en knallbra Rockefeller-ekvivalent, tett tapetsert med plakater på tak og vegger fra tidligere besøk. Det var nesten vanskelig å finne et fett band som IKKE hadde spilt der. Til og med das dass var dekket av stickers og hilsener fra alt mellom Obituary og Turboneger, og rockesjela hadde spist seg godt inn i veggene på Stuttgarts rockevenue nummer eins.

Selv om Der W reiste med full produksjon og rocketrailer med eget lyd- og lysanlegg, så skulle til og med lyden vise seg å bli magisk i Stuttgart. Noen lokaler bare funker så utmerket til dette formålet, og dette var et slikt lokale. Så etter en finfin soundcheck var motivasjon og humør på topp. Lokal kusine og lokalt brygg ble inntatt, og tulletysken satt ekstremt løst. «Paty mit bier», og alt som rimer på dette kan erstatte en hvilken som helst annen sangtekst, og de fleste udødelige rockeklassikere fikk gjennomgå denne voldtekten på backstagen før (og etter) showtime.

Stuttgartpublikummet var ekstremt hyggelige med oss, og vi var ekstremt hyggelige tilbake. Live-kjemien fungerte også utmerket denne kvelden, og denne konserten var vel i ettertid den feteste på hele runda. Utsolgt lokale fylt med i underkant av 2000 rocketørste sørtyskere, kongelyd, et ladd hedmarksbeist som sprutet på scena og rop og klapp og topp stemning. Rett og slett dritfett!

«Paty mit bier» ble vel til og med annonsert fra scenen, og dette mottoet fortsatte utover kvelden etter endt konsert og til de sene timer. Og når det var tomt for bier to party mit, så koster jo ølkasser i Tyskland en brøkdel av det nordmenn er vant til, så da ble suksessen ytterligere feiret (mit bier, ja), og et samlet beist var enige om dette hadde vært en råflott aften, som ble avsluttet med buss, rødvin og Clutch. Heia Stuttgart!

DAG 11

Oppkast skulle vise seg å bli stikkordet for denne dagen i Oberhausen. I Nurnberg to dager tidligere hadde Henning (der W bassfar) vært spysjuk, og i løpet av denne natta hadde halve bussen til tyskerne ligget utslått og spydd fra begge høl. Sånne ting smitter fort, og spesielt når man bor så tett på hverandre. Ronny i norgebussen var eneste heldiggris som led samme skjebne, og bussturen vår til Oberhausen var ikke spesielt trivelig for hans vedkommende. Reisefølget var en paranoid gjeng da vi ankom den tyske gruvebyen (visstnok), og folk ble bare mer livredde etter å ha hørt historier fra den andre bussen og lagt sammen to og to etter Ronnys nattevandring, som plutselig kunne vise seg å meget sannsynlig skyldes annet enn bare party mit bier.

At dealen med Oberhausen ikke inkluderte catering ved ankomst gjorde heller ikke motet noe sterkere hos gjengen som gikk redde rundt på tom mage helt til etter soundchecktid. Men Ronny følte seg bedre en stund, og soundcheck i den digre gamle tyske hallen som så ut som en gammel fangeleir var grei skuring, som til slutt ble belønnet med pizzamiddag på en sportsrestaurant(!). På vei hit fant vi også en diger og ledig hall full av innendørs fotballbaner, noe som ble flittig brukt av sporty beist i ventetimene som fulgte. Fussball izt cool.

De ikke like sporty beista lå strødd på backstagen, mette, trøtte og slitne. Dette kom til å bli en tung dag på jobb. Men når salen fyltes opp med tre tusen gærninger, klare for en dose hardrock, så entret beistet scena med et par ekstra gir, hentet fra uante steder. Ikke akkurat hverdagskost for oss å spille for slike folkemegder. Moro moro, selv om responsen og atmosfæren kanskje ikke var helt som i Stuttgart.

Etter nok en vellykket konsert returnerte oppkastspøkelset og Ronny forsvant på das dass og tilba porselensguden. Store øyne ventet da han kom ut igjen og paranoiaen blomstret for fullt igjen. Hvor er munnbind og gummihansker hen?? Stemninga resten av kvelden var forholdsvis laber og engstelig, men heldigvis slapp resten billig unna. Vel, våre folk i hvert fall. JC, tyskertrommis, satt med ei bøtte bak seg på scena og spydde med jevne mellomrom under hele Der W showet.. Stakkars krek.

DAG 12

Vi befinner oss plutslich i Bremen, og det er et nytt hull i turnékalenderen. En fridag med andre ord. Og det er sool, og det er varmt og deilig! Ikke bare det, men formen er på plass igjen og hælvete er over. Beistene er fornøyde, har sovet godt og lenge, og etter frokost på Starbucks parkerer vi de sie rompene våre i campingstoler i parken (en liten gressflekk på kaia..) og nyter goværet med pilsnerskum i skjegget. Stereoanlegget for anledningen er en Iphone oppi et plastkrus (funker som faen!). Fotballen blir flittig brukt på parkeringsplassen, og Torgrim får seg nesten en svømmetur i havnebassenget etter en noe misberegnet Flo-pasning.

Pier 2 heter morgendagens spillested, og det er utenfor her vi får stå parkert på fridagen. Venue-manageren er også så elskverdig å låne oss lokaler, das dass, dusj og en hangout med wifi noen timer. Rekreasjonen er et faktum, og fornøyde beist tar seg en trikketur til downtown Bremen som vi på forhånd hadde hørt mange fine ting om. Sentrum viste seg å være fantastisk fint med gamle svære bygninger og kirker og hele sightseeingpakka. Dessuten var alt samlet slik at man ble ferdig med dette spetakkelet på cirka fem minutter, så da vandret saueflokken videre gatelangs på jakt etter en real matbit.

Etter deilige, feite burgere og enchiladas med lokalt brygg attåt hadde vi fått nok av sentrum og returnerte med tysk trikk tilbake til Der Vippetangen retning bussen. Men på veien måtte vi selvsagt på en handletur for å fylle opp kjøleskapet. John og Fredrik var i slaget, og syntes plutselig det var en kjempegod idé å ta seg en stunt-snarvei på vei tilbake til bussen. Luftlinje er alltid korteste rute, og den skulle plutselig benyttes. Så gutta hopper over gjerder og toglinjer og forsvinner inn i det ukjente på idiotoppdrag. Vi andre tar heller den trygge gode gå-ruta rundt industribygget som ser ut som blanding av et krigsfengsel og en ubåtfabrikk, og oppdager da vi ankommer campingstolene våre i parken at luftlinje tydeligvis ikke var det raskeste alternativet allikevel.

Fredrik obeserveres i casual gange over fengselsgårdsplassen (la oss kalle det fengsel, da det gjør historien litt mer spennende), men hvor er John? Jo, han henger fast på et gjerde han måtte klatre over og ser ikke spesielt elegant ut der han roper på hjelp. Og siste hinder mellom fengslet og campen vår er et høyt gjerde med piggtråd surret godt over alle flater, mest sannsynlig satt opp for å hindre folk fra å komme seg INN. Men problemet til John og Fredrik nå var jo å komme seg UT. Fredrik løste dette fint ved å klatre opp noen trapper til et tårn, og gjør et helt fantastisk superhelthopp uten å nøle over gjerdet og lander på taket av et strømhus, og hopper lett ned på plenen og setter seg ustresset ned i campingstolen og jekker seg en pils. Side note: dette stuntet ble gjennomført i tresko! Han andre rømlingen trenger derimot hjelp opp og ut gjennom piggtråd og over gjerder, men kommer seg til slutt helskinnet i mål. Flukten fra fengslet er unnagjort og latteren satt løst, mye på Johns bekostning de neste timene. Batman og Robin, som de ble omdøpt til, var endelig frie menn og tilbake i rockehverdagen.

DAG 13

Etter en natt på en buss som for en gangs skyld ikke har vært i bevegelse var det en uthvilt gjeng som våknet opp utenfor Pier 2 i Bremen. Latteren og Robin-mobbingen satt fortsatt løst og friskt i minne, og det generelle humøret var godt. Catering var på plass og dagsrytmen kunne opprettholdes på en tysk, effektiv og røddig måte. Frokost klokka 12. Loading klokka 14. Soundcheck kl 16. Middag kl 18. Konsert kl 20. Ordung muss sein. Og dette ble en røddig aften også, med mye folk, topp stemning og bra levert konsert. Bremenpublikummet var riktig så trivelig, og med god direkte feedback leverer vi alltid litt ekstra.

Bremen var egentlig ment å være turnéavslutningen, men på grunn av de tidligere avlysningene i starten av turneen (hæ, sier du? Les del 1) hadde det underveis blitt booket en ny konsert i München til påfølgende dag. Selvfølgelig veldig stas. Men rutinga var ikke like stas. Bremen ligger helt nord i Tyskland. München ligger helt sør. Tyskland er et stort land. Med andre ord betød dette forholdsvis tidlig avreise (etter litt merchsalg og intervjuer og tullball) og en skranglete buss i bevegelse hele natta og påfølgende morgenkvist. Så kjølern ble igjen fylt opp med klirrende emballasje og Creedence skulle stå på anlegget hele veien til München, om nødvendig. Spell no Creedence a! Selvfölgelich! Klirr klirr. Glugg glugg. ZzzzzzzzzZZZ (Åsmund drev sitt eget trevirke bakerst i bussen, og jobbet knallharde nattskift, til varierende popularitet).

DAG 14

Siste dag på turne! Hjemmene våre i Oslo og Hamar (ja, og Lisboa da) er så nære så nære, men allikevel så fjerne her, helt sør i Tyskland. Og jaggu våkner vi ikke opp i selveste Syden også. Du veit, en sånn dag som vi har tre ganger i løpet av en norsk sommer hvor det er skikkelig skikkelig årntli varmt og deilig, nesten litt for mye av det gode? Sånn var formiddagen i München. Store deler av denne dagen ble tilbragt utendørs. At traileren med hele lyd og lysanlegget var noen timer forsinket, som igjen gjorde hele den tyske tidsplanen urøddig, gjorde ikke oss så mye. Vi hadde sol. Og gratis kalde flasker med Becks. Og mat. Og kaffe. Og sol. Nevnte jeg sol? «Titten raus! Es ist sommer», som n’Åsmund til stadighet fortalte tyskerne..

Men det morsomste av alt var hvor vi var plassert, og alt som skjedde rundt oss mens vi satt der og ventet i sola. Dagen derpå var himmelspretten (eller Kristi himmel farsdag, den andre farsdagen i året, kom vi frem til på et punkt..), og kvelden i forkant er visstnok den store partydagen i Tyskland. Og hvor befant vi oss? Midt i hele spetakkelet. Det ble parkert sportsbiler rundt oss, som vi hørte at skulle bli vasket grundig av bikinimodeller. Ikke var bilene særlig møkkete i utgangspunktet, men vaskes skulle de. Og det ble heiset ned et bur på andre siden av oss, her skulle det visst danses inni. Og det ble montert rodeo-okser, partytog, barer, scener og det ene med det andre, rundt den plassen vi satt, som lå rett på utsiden av inngangen til spillestedet. Mein Herr. Her skulle det visst partyes mit bier ja. Det skal visst feires skikkelig at en fyr i en bok hoppa skikkelig høyt en gang for et par tusen år siden.

Men vi er tross alt profesjonelle musikere på jobb (!?), og det skal rigges, sjekkes og spilles, og så rigges ned igjen. Så business before pleasure. Tonhalle het klubben i München, og det var et stort og trivelig sted som rommet i overkant av 2000 mennesker. Det var mye usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som kom til å dukke opp, nettopp fordi dette var et show som ble booket veldig nylig, som en erstatning for det avlyste München-showet noen uker tilbake.

Dunderbeistene var klare som kinderegg for å gi tyskerørene juling en siste gang (i denne omgang), og det var faktisk flere oppmøtte som hadde blitt utsatt for dette flere ganger på turneen. (En liten gjeng som vi snakka med senere samme kveld hadde nettopp unnvært sin femte Dunderbeistgig på denne turneen. Wow!). Så vi ga alt vi hadde igjen av superkrefter (Batman og Robin også), og leverte en siste kickass gig i München, og det viste seg å bli forferdelig morsomt! Publikummet likte oss tydeligvis veldig godt denne kvelden, og da er det alltid sjukt fett å spille. Alt stemte, og et verdig punktum på konsertrekken i Tyskland ble satt.

Danke Schön, Deutschland! Hit skal vi definitivt tilbake (ja, faktisk allerede i August på Wacken festivalen). Deler av det siste Der W-showet ble iakttatt, biler ble vasket (men ble tydeligvis aldri rene nok) utenfor venue, akkompagnert av mugger med bayer (Bayern München??), tårevåte (nuvel) avskjeder med crew og band ble tatt, og beistene avsluttet Tyskland med moro på den lokale rockepuben med biljard, metal, motorsykkel, drinker og currywurst.

Skranglebussen transporterte et tungt sovende beist over grensa til den Tsjekkoslovakiske republikk (?) og Praha internasjonale flyplass hvor mårratrynene våre tok farvel med Ivo bussjåfør, grep med seg overvektsbagasjen, og ramlet inn i retning fly og hjem til kjære Norge (og hjem til Portugal for Pettern..).

Auf wiedersehen!

Til slutt: tusen takk til Pyro og alle leserne, og tusen takk til alle tyskere og andre som har bidratt som vi har møtt og spilt for (og som gidder å lese dette via google translate).

Over und ut på vegne av Dunderbeist
Ronny Råskinn

Dunderbeist dundrer gjennom Tyskland som supportband for folkelige tyskerhelter i Der W, og leverer lesverdige rapporter hjem via Pyro. Del 2 tikket inn i går kveld…

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
Del 2 av 3 (del 1 leser du her).

DAG 5

Ich bin ein Hamburger, som han Kennedy ikke sa. Men vi var endelig tilbake i Hamburg, forventningsfulle og med sprudlende humør.

Forhistorie: Det er 2009. Dunderbeist er på roadtrip til Tyskland for å gjøre to showcaser for diverse bransje. Den første av disse i Hamburg, hvor vi totalt blir tatt på senga av hele byen, og da ikke minst Reperbahn og all dets prakt på godt og vondt. Vi spiller på stedet Beatles startet opp som husband i sine tidlige dager, og gjør en god jobb på samme sted, før vi skal tilbringe de to neste døgnene midt i satans navle. Transvestitter, she-males, strippeklubber, sprit og dop og faenskap lurer på hvert hjørne og i hvert vindu, og selv om Beista tilbragte vår tid på rockepuber og barer sammen med bransjefolka våre og reisefølget vårt (kompiser er ikke dritvonde å be til å fylle ledige bussseter/senger på tur til Tyskland), så ble det ekstremt mye humor og drøye ting som skjedde rundt oss hele tiden. Så hele den turen kunne nok fylt opp en betraktelig større spalte enn den allerede har, med startpistol, dukkehus og urin som noen tilfeldige utvalgte stikkord.

I HVERT FALL så var vi tilbake i Hamburg i 2013. Vi var tilbake på Reperbahn, og vi skulle spille på klubben i etasjen over klubben vi spilte forrige gang. Bussen stod parkert midt i transegata, og Große Freiheit er denne dagens (og neste dags) kontor. Dette skulle vise seg å egentlig bli den kjipeste venuen på turen med det vanskeligste publikummet å spille for. Men vi var på forhånd bestemte på at Hamburg skulle bli fryktelig (og) festlig, og det kan vel også sies at det ble sånn, selv om ikke alt utspilte seg helt etter forventningene. Konserten vår gikk bra og knirkefritt som vanlig, selv om salen ikke var full og publikummet var noe tung å dra i gang. Som på forrige turné så går ting veldig på skinner etter tre-fire konserter, og vi spiller settet så bra som vi aldri før har gjort.

Blablabla konserter, rock, rigging og eting. Skipper den biten som jeg regner med er det dølleste lesestoffet i slike artikler om hopper noen timer frem i tid. Siden vi ikke skulle reise noe sted til neste dag, men bli i Hamburg og spille på samme sted neste kveld, så var også tur-headliner Der W og crew klare for å utforske byen denne kvelden, så Beistene og en gjeng med W-er havnet på rockepuben Lunacy som ikke lå mange gatene unna. Her ble det shottet mexicanere over en lav tresko, skyllet ned med mengder lokalt øl med mye god rock og metal på anlegget. Kristian fikk seg litt feit nattmat og la seg på bussen med litt hjelp fra gode bandkolleger..

Kvelden ble toppet (og avsluttet) med showmannen Åsmund som noen av oss tilfeldig fant på stedet Thai Karaoke rett ved siden av bussparkeringen. Der var han og sjauegutta til Der W (en herlig gjeng) i full gang med Karaoke-kjøret, og Åsmund eide hele sjappa med fantastiske fremføringer av Whitesnake-låter på scena både stående og liggende utover gulvet. «Foool for your loving no mooooooooore!»

DAG 6

Fortsatt Hamburg. En gjeng ikke helt i vater våkner opp på en illeluktende buss og er til dels klare for en ny dag i syndens pøl. Etter mengder med kruttsterk tomatsuppe og kaffe (tyskere kan for øvrig ikke kaffe) var det på tide med litt business, og halve bandet var ute på kaffedate med både booking-agent og fremtidig mangement, og la planer om verdensherredømme og nye røvertokter. Siden påfølgende dag var 1. mai skulle ting foregå litt tidligere denne kvelden, slik at scener og lokaler kunne ryddes til en helvetes fest, noe tyskere tilsynelatende syntes er en fryktelig ålreit tradisjon på denne dagen. Siden vi befant oss nettopp der vi var, og med fridag påfølgende dag skjønte vi vel alle at dette fort bare kunne gå en vei.

Men først konsert. Som på mange måter ble veldig lik dagen før. Ikke fullt lokale (skjønner ikke helt greia med at de booket en dobbeltgig når det ikke var utsolgt noen av de to dagene!?), og et litt tungt (men ikke like tungt) publikum å jobbe med. Byen vi hadde gledet oss mest til på forhånd ble den som skuffet mest. Altså, det var ikke på noen måte krise. Det var fett som fyttirakkern, og vi leverte hundre prosent, men greia med å være supportband er publikummet som er tilstede ikke alltid er like engasjerte som det vi er vant med hjemme, og i noen byer var dette mer merkbart enn i andre. Men moro læll!

Etter vår gig, hovedbandets gig, og den rutinemessige merchandise-samlingen med meets, greets und biers etter showene, var det ut på nattevandring igjen. Kebab, øl, mexicanere og tequilas. Folk ble litt mer spredt denne kvelden, men de fleste av tyskerne og samtlige nordmenn trasket pub til pub i Hamburg, prata mye skit, bondet godt og topp stemning og lite ugang. For noen varte kvelden lengre enn andre, og JC (trommefar i der W) rakk ikke bussen tidsnok til avreise og ble strandet i Hamburg en ekstra dag. Haha!

DAG 7

En velfortjent og velkommen fridag er på sin plass. Et komatøst Beist våkner opp i småbyen Göttingen, som ligger ganske så midt i Tyskland. Rett bak K-en i Tyskland på kartet sånn cirka (for å resirkulere gammel dårlig humor). Det er godt utpå ettermiddagen før gjengen våkner til live, og de som tør, våger seg ut på en liten sightseeing og fotballpub og kebabjakt, mens andre mer eller mindre forblir i bunkersen med nye nedlastninger (lovlige selvsagt) på datamaskinapparatet. Det ble fortært taco. Det ble fortært sterk taco. Det ble tilbudt en tacosaus som var så drøy at man måtte underskrive en kontrakt før man fikk den helt på. Sausen var like sterk inn som den var ut igjen.. Nuffsaid. Göttingen er for øvrig en fantastisk koselig og fin by. Vakre bygninger, og ditto imøtekommende og hyggelige mennesker. Det finnes verre steder å slå ihjel dødtid, for å si det sånn.

DAG 8

Uthvilte Hedmarkinger hadde fått hvilt seg ut etter Hamburgerhelvetet, gredd skjegget og vaska kroppen, og var klare for en ny dag på jobb. Dagens kontor (som vi hadde stått parkert utenfor det siste døgnet) het Stadthalle og lå til en forandring ikke tyve minutters togavstand unna bysentrum, så litt shopping av rene boksere, hele jeans og tunge boots lå tilrettelagt. Beista koste seg og ble enige om at pensjonisttilværelsen godt kunne finne sted i nettopp denne byen.

Katrine ble gode venner med det lokale Polizeiet, som hun trengte å snakke med noen ganger for å anmelde Mac-en hennes som ble stjålet fra backstagen i Hamburg. Konserthallen var også fantastisk fin, og alt lå til rette for en knallhard og fet comeback i Göttingen (eller Gothenburg, som Kristian så fint kalte det i en dårlig engelsk samtale senere samme kveld. Kjett med geografi). Konsert gikk smooth som bare det, og publikummet var en kjempeopptur. Moro med turne!

Endelig var det også ordentlig internettforbindelse på en backstage, noe som ble flittig brukt til viktige ting her i livet som online biljard med hverandre (en hit etter hvert på turen). Pool is cool.
Merch ble solgt, skjegget til Torgrim ble befølt av nok ei gæærn tysker-Turid, og vi hadde tid og overskudd til en liten lokalpub og nattmat til bussturen videre, med tv-serier i de klaustrofobiske, prompeinfiserte bunkersene våre (kan umulig være sunt i lengden..). Zzzzz.

DAG 9

Ny dag, ny by, samme gamle mårratryner som ser eldre ut for hver dag på busstur på de germanske autobahner i tsjekkoslovakisk buss med dårlig dempere. Nürnberg var dagens by på lista, og vi skulle heeelt i utkanten av bygrensa, faktisk innom den lokale dyreparken, hvor vi skulle spille i løveburet. Eller Löwensaal, som venuen het. Det lå faktisk tilknyttet dyreparken. Vi kom oss aldri inn dit, noe Ronny var helt fornøyd med etter et mareritt om nesehorn på bussturen..

Löwensaal så rimelig krise ut ved første øyekast, og kanskje det mest stusselige konsertstedet så langt på turneen, med latterlig kjip akustikk, liten scene og kummerlige lokaler. «Welcome to the ass-hall», som lydtech-Lars ønsket oss velkommen med da vi ankom.. Men etter hvert som det fylte seg opp med tilreisende tyskere, så skulle det vise seg å bli veldig god stemning der inne, og akustikken var plutselig ikke så krise lenger når tomrommene ble okkupert av rare tyske muskelbunter. Slike kvelder har en tendens til å ende opp som en giga-opptur. Lave forventninger = positive overraskelser, og vi storkoste oss fælt oppå scena der, og publikum vel så mye. Vi hadde faktisk circlepit ute i publikum på opptil flere låter, og det er jo stas!

Åsmund som hadde slitt med feber og halsgrums et par dager leverte godt vokalt med hjelp av gode antiflu-drops som han fikk en hel godtepose av fra JC i hovedbandet, og både han og resten av beista tok en tidlig kveld og kunne sove seg friske og raske til neste stopp, som vi gleda oss fælt til etter gode historier fra både turneleder og band. Stuttgart, hier we komme!

Til neste gang, mårna!
Der Beist

De reisevante herrene i Dunderbeist er tilbake på veien, og gir deg selvsagt insideinformasjon via Pyro.

Forrige gang Dunderbeist reiste langs europaveiene var da de spilte oppvarming for Fear Factory og Devin Townsend Project før jul, og nå har de reist fra gode gamle Noreg igjen for å spille rocken sin for lydhøre tyskere. Vi kjører suksessoppskriften med rapporter fra veien igjen her på Pyro.

Reisebrev fra Germania
(Del 1 av 3)

Dunderbeistet rapporterer tilbake fra selveste Tyskland, hvor de har fått det farefulle oppdraget å varme opp publikummet til DER W et par ukers tid. Som forrige gang blir dette topp underholdning i form av ord og bilder, formidlet på Pyros rocka nettsider. Aller først: hvem, hva, hvor og hvorfor ikke?

Reisefølget består denne gangen av: Torgrim, Åsmund, Kristian, Fredrik, John og Ronny. Også kjent som Dunderbeist.
Petter skrur lyd og hører på tung bluesbasert rock.
Katrine blinker lamper og tar seg en sporadisk joggetur.
Ivo kjører buss og er fra Tsjekkoslovakia.

Og det er i Tsjekkoslovakia at denne historien begynner. Et turnesultent (og alltid tørst) Dunderbeist flyr til Praha der møter vi den utvandrete Mossekråka Petter som fløy inn et par timer tidligere fra sin nye hjemby Lisboa, smørblid i skjegget og klar for tur. Her møter vi også Ivo, en stillferdig og trivelig tsjekker som vi greide å lure til å transportere oss rundt i bussen sin de neste ukene. Men bussen var ikke klar enda da vi landet, så fikk vi oss en guidet sightseeing gjennom alle kriker og kroker og humpete trange brosteinsgater i downtown Praha, som for øvrig er en fantastisk fin by.

Den innleide backlinen blir gjennomgått og godkjent, henger blir pakket, og bussen er klar for å fylles med beist og brygg. Bussen er for øvrig en mini-nightliner, og i en helt annen verden en monsterdoningen vi reiste rundt med på forrige turne i høst. Bussen lyser av østblokk, og er akkurat passe stor til at det akkurat er plass til 9 mann, både vertikalt og horisontalt. Og med kald pils i hånda og tung og mørk bluesrock på anlegget er ikke vi en veldig kravstor gjeng på veien.

DAG 1

Bussen går hele natta og de skjeggete hedmarkingene (vel, stort sett i hvert fall) våkner opp i Köln, i selveste Den Tyske Bundesrepublikken. Vest er best. Enda bedre enn hest. Og Köln er en stor og trivelig by som vi nå besøker for tredje gang, og er et finfint startpunkt for denne turneen.

Forventningene våre er nok ganske store til denne turneen, og vi vet at dette blir en litt annen tur enn den vi rapporterte hjem om i november. Denne gang er det større spillesteder, bedre catering, bedre kår jevnt over, og det skal faktisk være mulig å få seg en dusj og noe proviant uten store problemer. Luksus. E-werk heter klubben på turnedag 1, og vi gliser godt når vi ser store og fine lokaler som rommer 2500 folk. Vi blir ekstremt godt tatt i mot av det tyske crewet, og alle er så latterlig positive og effektive og hjelpsomme hele tiden. Tyskere as!

Litt om hovedattraksjonen og de andre folkene:
Der W var et totalt ukjent navn for noen av oss før vi ble booket med på denne turneen, og det er det nok helt sikkert for de fleste nordmenn også. Men man kan kanskje sammenligne bandet med DumDum Boys på noen måter (bare litt hardere). De er dritstore i Tyskland, synger på tysk, og allsangen sitter like løst hos publikummet som på en britisk fotballstadion. Frontmannen, Stephan Weidner, også kjent som «der W» er mannen alle roper på og som alle kjenner. Og de fleste kjenner han vel best som frontfigur i de smått legendariske Böse Onkelz som herjet på 80-og 90-tallet med sitt noe frynsete rykte. Men det er proffe og flinke folk, og vi kan absolutt se kvaliteten i det de leverer, selv om det rent musikalsk er langt unna det meste som er representert i noen av beistenes platesamlinger.

Vi kommer veldig godt overens med alle mann fra første stund, og sammenlignet med småsure amerikanske primadonnaer som vi hadde friskt i minnet er jo dette kjempeluksus for slike som oss. Første konsert på turneen gikk veldig bra. E-werk var utsolgt og fullt på tre nivåer i salen, og vi gjorde nøyaktig det vi skulle. Dette var også vår aller første konsert med inear-monitoring på alle mann, noe som var fryktelig uvant, men samtidig også fryktelig deilig. Klokkeklar lytting direkte inn i kraniet! Eneste minuset med dette opplegget er at noen gitarister savner en kasse (monitor) de kan sette foten på i front på scenen når de skal tøffe seg litt ekstra… Beistet omvendte mang en tyskertøs og var storfornøyde med hvor vi hadde lagt turnelista på første kveld. Dette ble feiret med øl og tequilas. Prost!

DAG 2

Så var det på høy tid med en fridag. Hehe, vi hadde ikke noe annet valg, da det var lagt inn en day off på denne dagen. Vi som så vidt hadde begynt turneen fikk en hel dag i Wurzburg hvor vi sov, spiste texmex, spilte fotball og så tv-serier. Siden vi sto parkert utenfor klubben vi skulle gjøre neste konsert på slo vi like godt i hjel noen timer der på kvelden, drakk lokalt brygg, og hørte på en metal-dj sammen med mye rare metaltyskere. Mer var det vel strengt tatt ikke å si om fridagen i Wurzburg, annnet enn at det var en kjempegod ide å fylle kjølern på bussen med masse take away chili con carne til nattmat. Noe som skulle vise seg å ikke være en like god ide dagen derpå…

DAG 3

Fortsatt i Wurzburg, med nattmat utover hele skjorta og gode, oppblåste chilimager. Men ny dag med gig og fullt opplegg betyr også god catering, miljøforandring, og tilgang på sanitære frynsegoder. Posthalle het dagens kontor, og det er en svær venue inne i en postterminal midt i den snodige tyske småbyen. Størrelsen på stedet er vel omtrent som i Köln, og det ble sagt at vi kunne vente oss i underkant av 2000 publikummere denne kvelden.

Nå må det også nevnes en liten forhistorie til turneen. Stephan Weidner (Der W-frontmann) hadde en sykkelulykke noen dager før turneen, knakk tre ribbein, går på en tung diett av smertestillende, og måtte til og med avlyse den første uka med turne. Dette gjorde også at på en del av konsertene (slik som i Wurzburg) kom det en del tilreisende som fikk gratiskonsert som plaster på såret for avlysningene som ble gjort i nærliggende andre byer. For vår del hadde jo dette lite annet å si enn at vi fikk flere folk på konsertene, og at hovedprimadonnaen stort sett var fraværende bortsett fra under sin egen konsert.

Trivielle fakta fra dagen til glede for lokale lesere: Kristian fikk seg en fin ny hårklipp og ble et halvt år yngre.

Konserten i Posthalle gikk fint, og selv om publikummet ofte er litt vriene og skeptiske i starten av settet vårt, mykner de godt opp underveis, og mang en tysker ble igjen bebeistret etter en godt levert gig. Og selv om konsertene våre slutter med to låter på norsk (Hatet og Gjør som far din) er det liten merkbar forskjell hos et publikum som ikke forstår stort engelsk allikevel.

Setlisten som virker gjennomgående for turneen ser for øvrig slik ut, for de som skulle bry seg:
La Guerre du Feu
Father Serpent
Shields Alligned
Songs of the Buried
Lucifer Eyes
Four of the Seven
Centuries
Through the Peephole
Hatet
Gjør som Far Din

Kvelden blir avsluttet med flerstemte barnesanger i kano og svensktopper backstage, godt selskap og mere lokalt brygg, før beistet legger ut på nattevandring på leting etter mer sterk diett (og noen havner på 80s disco party på en lokal klubb og danser til Falco..).

DAG 4

En ny dag truer. Denne dagen er vi i en forstad til Frankfurt som heter Neu Isenburg. Dette er også hjembyen til hovedbandet, og det er satt opp intet mindre enn syv band for kvelden. Det regjerer fullt kaos. Vi er en gjeng folkesky hedmarkinger som prøver å være minst mulig i veien for stressa tyskerere (pluss svensker og dansker denne kvelden faktisk), og holder oss mest for oss selv. Så lenge vi har tilgang på viktige ting som mat og øl så plager vi ingen..

Dørene åpner så tidlig som klokka fire, og rundt 1500 folk møter opp på Rocknroll Fiskeboll søndagsmatinè med punkrock og metal på menyen. Dunderbeist går på ca. åtte som de andre kveldene, og selv om energinivået før konsert er labert henter vi frem flere ekstra gir fra uante plasser og leverer igjen et rockesirkus på godt over middels nivå. Publikummene tar oss godt i mot, og fornøyde nordmenn forlater åstedet godt varmet opp til de store lokale heltene i Der W.

Vi er alle slitne etter gig og tar en tidlig kveld for en gangs skyld, hele gjengen. Sikkert ikke dumt med tanke på at de neste to døgnene skal tilbringes i selve syndens pøl..

Neste stopp: Hamburg! (hjelp!)

Auf Wiedersehen!
Der Råskinn, Dunderbeist

Ganske mye blod og masse dyr utgjør store deler av musikkvideoen til Dunderbeists låt Father Serpent. God video, god låt, god stil. Vi gratulerer.

Dunderbeist har vært mye i Pyro i det siste, og vi kronet det hele med konkurranse. Album eller t-skjorter er på vei til vinnerne.

Dunderbeist ga ut album i fjor vår, og de leverte også svært fine turrapporter fra turneen de gjorde med Fear Factory og Devin Townsend Project rundt i Europa. Jaggu kom det ikke nok et album like før jul som heter Songs Of The Buried, og da beæret de oss med nok et besøk i Pyro. Fine typer.

Vi fikk inn utgaver av Songs Of The Buried på både vinyl og cd, samt at vi sikret oss et par Dunderbeist t-skjorter også. Full pott! Alt gikk selvsagt direkte ut igjen til våre lesere og lyttere. Her er vinnerne som får fine ting i posten veldig snart:

Roberto Lopez

Heidi Kase

Ingrid Halvorsen

Rune Brenne

Andreas Jota

Kenneth Paulsen

Torstein K. Aspaas

To av disse kommer på besøk i kveld. Kvinnen er dessverre ikke en av disse.

I kveld får vi besøk av et band jeg hadde gleden av å se turnéåpningen til i Bergen på torsdag. Black Debbath gjorde en sedvanlig god og morsom konsert på Hulen, og pøste på med låter fra sin nye plate Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-Rock! Du får høre ett kutt fra den platen i kveldens sending, men når Ollis og Lars fra Black Debbath kommer på besøk i vår andretime skal det aller meste dreie seg om hvilke band og låter som har inspirert orkesteret når de nå returnerer til offentligheten med sin deilige rock.

Vi skal også intervjue Torkjell Rød som fredag slipper nytt album med sitt svært gode band Audrey Horne, vi skal kjøre hele tre konkurranser med stikkord Dunderbeist, Iron Maiden og Shot At Dawn, og vi skal spille helt ny musikk fra band som Dropkick Murphys, Man The Machetes og Kylesa.

Rock? Ok.

Dunderbeist ga deg sanger om døden, vi intervjuet Lakei, og vi feiret livet med god rock. Hele listen under.

Whitesnake-Here I Go Again

Shot At Dawn-Welcome To Your Destruction

Dropkick Murphys-The Boys Are Back

AC/DC-Rock N’ Roll Train (live)

Einherjer-Varden Brenne

Year Long Disaster-Show Me Your Teeth

Gojira-L’ Enfant Sauvage

Lakei intervju

Lakei-Budbringer

Poison-Something To Believe In

Hadens-Die

Dunderbeist plukket sanger om døden:

Dunderbeist-Songs Of The Buried

Graveyard-Ungrateful Are The Dead

Refused-Rather Be Dead

Insense-Death For Me, Death For You

Led Zeppelin-Gallows Pole

Mustasch-Down In Black

Architects-Early Grave

Mastodon (Feistodon)-A Commotion

The Haunted-Bury Your Dead

To av disse herrene skal snakke om døden i kveld. Og rocken. Selvsagt. Blir ikke så mørkt som det høres ut som.

Pyro er tilbake i vanlig gjenge etter romjulssendingene, og kan dermed i kveld by på både gjester og intervju. For å ta gjestene først, så handler det om Dunderbeist som på slutten av fjoråret turnerte i Europa med Fear Factory og Devin Townsend Project. Noen fikk sikkert med seg de fine rapportene bandet sendte oss fra europaveien? Dunderbeist slapp også platen Songs Of The Buried like før de reiste ut på tur. En plate som handler om døden, tap og savn. Dermed ga vi Dunderbeist oppgaven å plukke sine favorittlåter om nettopp døden. Det mangler ikke på slikt i hardrocken, og vi er spente på hva de kommer opp med.

Vi skal også intervjue bandet Lakei i kveldens sending. Fjorårets mest overraskende album het nemlig Konspirasjoner, og var signert disse punk-metal-typene fra Bergen. Vi finner ut hvor Lakei kom fra og hvor de er på vei. Så legger vi til AC/DC-konkurranse og ny musikk fra Vreid, Dropkick Murphys og Shot At Dawn bare for å få deg opp i fjerdegir.

Dunderbeist leverer siste reiserapport fra sin begivenhetsrike tur rundt i Europa som oppvarmingsband for Fear Factory og Devin Townsend Project. Strålende underholdning, nok en gang.

Dunderbeist har levert ord på ord om sine opplevelser på motorveier og vannhull rundt i Europa de siste ukene, og siste og fjerde del av eventyret kan nytes under. Om du har glippet på noen av de andre reisebrevene finner du de her og her og her.

Dunderbeist
”The epic industrialist tour”
Turnedagbok del 4 av 4

Onsdag 23. november- Day off – Sevilla, Spania

AU!

Vi våkner bakfrem, opp ned, og vrengt som svettegymsokker etter kula i Sevilla. Fortsatt i Sevilla. Fortsatt på tysk monsterbuss. Moro med ei fyllekule, ikke like moro å våkne etter en. Men stemningen blant beistene er faktisk overraskende god, spesielt etter at gårsdagens hendelser graves frem igjen på både kamera og på folkemunne. Latter og kaffe er fin medisin. Men den aller beste medisinen er mat. Feit mat, gjerne spansk. Så vi samler våre tynnslitte nervetråder og våger oss ut av bussen i retning Sevilla sentrum på tapasjakt.
Dessuten trenger alle sårt en dusj siden slike fasiliteter ikke alltid er like tilgjengelige, spesielt ikke for et supportband som helst skal vente til de 18 amerikanerne har fått badet seg i ”luksusen” først. Ingen nordmenn skal komme her å bruke opp varmtvannet må du skjønne..

Så det første vi gjør da vi ankommer sentrum av den svære Sydenmetropolen (ja, vi er idioter fra Hamar, så for oss er dette verdens største by, spesielt på en sådan dag) er å booke oss et par rom på Hotel Macarena (no shit!), og vi får vasket av oss flere dager med konsertsvette og navlelo, slappet av litt, og skypet med våre bedre halvdeler hjemme. Medisin del 1, check!Medisin del 2 er da altså mat. Og det ble aldri tapas, men det ble en deilig treretters feit junk-orgie på en spansk kneipe, bestående av mye kjøtt, jalapenos, ost og bacon og da works. Deilig!

Lite mer å rapportere hjem om fra denne dagen siden vi var så slitne hele gjengen at vi dro sporenstreks tilbake til bussen og kræsja i hver vår bunkers med hver vår laptop og headset og oppdaterte oss på siste episoder av Sons Of Anarchy, The Walking Dead, Dexter, Homeland og denslags…. Natta Sevilla!

Torsdag 24. november – Penelope, Madrid, Spania

Ronny Reiseleder blir vekket av en fortvila Dennis Busssjåfør som sliter med ustabil GPS og trange gater i digre Madrid. Kartlesning og hjelp behøves. Etter å ha funnet frem gjennom tredve enveiskjørte smug med millimeter-klaring til monsterbussen, og fått El Puddingen og crewet (lokalpromotøren for Spania-jobbene) til å løfte vekk en feilparkert bil (it never ends!), og jaga vekk ei illsint El Borghild på verandaen i etasjen over (2 stk monsterbussen ødela jo den flotte utsikten hennes måtte vi forstå!) så kunne vi endelig senke skuldrene. Trodde vi..

Først begynte parkeringsvaktene å bry seg veldig, deretter kom politiet, og til slutt stod det en gjeng av parkeringsvakter, politi, promotører, bussjåfører og turnemanagere i en klynge og diskuterte på tysk, spansk og engelsk om hverandre de neste to timene! Mens alt dette kakleriet pågår får vi plutselig overraskelsebesøk fra en kompis hjemmefra, Jonas, til alles (minus Katrine og Ronny som sto bak hemmelighetskremmeriet) store sjokk! Han har reist hele dagen for å joine oss på busstur videre, og etter å ha fått prekviert en bunkers på bussen og jekket seg et par velkomstpils blir han kasta ut i eventyret.  Dennis Busdriver forsvinner plutselig fra hønseflokken som krangler utenfor bussen, og syntes plutselig nå var det perfekte tidspunktet å finne seg et myntvaskeri for å vaske litt skittentøy.

Så når endelig flokken kom frem til en løsning på alt, og bussene måtte flytte seg umiddelbart ellers ble hele gigen avlyst (!), var ikke sjåføren vår å få tak i, og alle begynte å hisse seg opp igjen og løpe rundt i ring. Med stresspuls på 300 fikk Ronny endelig tak i Dennis som nekta å forlate klesvasken sin! Vi kunne heller ikke passe på den siden det samtidig var tid for soundcheck med den lille tiden vi hadde til det. Så da måtte vi be nyankomne Jonas om å finne vaskeriet, for så å passe på klesvasken til Dennis som måtte løpe tilbake til bussen sin, få huden full for forsvinningsnummeret, før han endelig fikk flytta på bussen. En times tid etter tikker det inn en sms fra Jonas på vaskeriet:

”Håper sjåføren deres dukker opp snart for jeg holder SERIØST på å pisse på meg!”. Hehe. Han knep igjen som en helt og kom tilbake til konsertstart med en pose rene klær og en sprengfull blære han endelig fikk tømt!

Chaos AD var endelig over, og det var showtime for spanske beist! Standarden på Penelope i Madrid var som spanske venues flest, altså liten plass, mye teknisk knot og slappe røykehuer av noen lokalteknikere. Men vi kom oss i mål, og fikk blåst den spanske hovedstaden godt med hedmarkske dundertoner!

Så var det duket for fest igjen. Vi hadde jo tross alt ikke tatt en fest på to dager (!), og dessuten måtte jo Jonas ønskes hjertelig velkommen. Og fest vart det. Faktisk såpass at noen av oss på slutten av kvelden fikk en streng skjennepreken fra Devin-tourmanager Paul om skjerpings! Unødvendig, ja, men igjen kanskje også nødvendig slik at vi holdt oss litt mer i skinnet på resten av turen. I hvert fall sånn i full offentlighet. En morsom kveld i hvert fall, som endte i at vi spredte oss over den ganske byen på diverse puber, og samlet oss igjen i et parkeringshus rett under det kongelige spanske slottet i de sene timer der bussene befant seg. Buenos Notches Madrid!

Fredag 25. november – Rock City, Valencia, Spania

Syden, beibi! Alle hadde gleda seg fælt til Valencia som i følge Ronny skulle være det varmeste stedet på hele runda. I følge YR var det 30 grader og sol i Valencia, og det var rett før badeshortsen kom på at noen tok en liten dobbeltsjekk og fant ut at det også er en by som heter det samme i Venezuela i Sør-Amerika.. Smekk på pungen, men allikevel var det t-skjorte vær så vi kunne ikke klage.

Fortsatt var spillestedet plassert på El Alnabru, så vi var like idiotisk usentralt igjen, og da ble det å finne seg en kinamatsjappe i lagerland. En kinamatbuffet som for øvrig var latterlig bra og billig. Ikke dumt, i hvert fall ikke for oss andre. Men tromme-John begynte å få magetrøbbel etter dette, og det skulle komme til å prege resten av turneen for hans del.. Mer om denne dritten etter hvert..

Rock City het dagens arbeidsplass, og på utsiden så det lovende ut. Men når vi åpnet gitardøren inn til salen kom vi på hvorfor vi begynte å bli lei av Spania. Både vi og våre amerikanske reisevenner bare ristet oppgitt på hodene og rigget den altfor lille scena med det altfor skrantende utstyret. Nå skal det være sagt at det var ikke bitte små scener/steder med stusselige hjørner dedikert til livemusikken altså, men denne turneen var en forholdsvis stor produksjon, med tre band som alle skulle plassere sin fulle backline på scenen. Og trommesettene til de to hovedbanda er ikke akkurat noen Mikke Mus-sett for å si det sånn.. Med andre ord så burde El Puddingen og co. ha gjort en smule bedre forarbeid til den spanske delen av turneen vår. Men nok syting. Vi kom til syvende og sist også i mål her (selv om det gikk ekstremt treigt denne dagen).

Siste spanske konsert gikk som smurt, dog med et noe sært sceneoppsett med en sidelengs og ut på kanten plassert John, og et band med balanserende skurker på den andre ledige flekken på scena, foran en for anledningen prosjektert Dunderbeist backdrop. Et smekkfullt publikum tok oss som vanlig veldig godt i mot, og storkoste seg på både vår konsert, samt Devin og Fear Factory som leverte i kjent stil.

Vi kunne ikke forlate Spania uten å ha spist tapas! Tapas er jo fantastisk digg! Men grunnet dusteplasseringer av venues på turen så var det jo ikke bare bare å finne en bra tapasrestaurant. Men i Valencia hadde vi jaggu flaks. Rett rundt hjørnet for Rock City lå det en lokal spansk sjappe med skikkelig tapas! Så da ble det El Etegilde på oss (vel, minus et par matpingler i bandet som ikke helt skjønte greia med tapas. Suckers!).

Lørdag 26. november – Rockstore, Montpellier, Frankrike

Vi våkner opp tilbake i Frankrike med bussen full av dvask potetomelett utover gulvene. (Note to self: Ikke ta med masse doggybager med matrester på bussen rett før en humpete tur over Pyreneene..).

På tide å dreie språkforståelsesskiva et par hakk tilbake og begynne å si LE i stedet for EL foran alle ord (ækkeså vanskelig med språk sånn egentlig!). Bussene stopper ved et hotell et par mil unna Montpellier hvor vi må parkere. Dette fordi Montpellier er full av trange smågater og det er visst en umulighet å ferdes via tysk monsterbuss der, så vi og utstyret blir transportert av de lokala promotørene. Helt streit.

Endelig er det også et spillested som ikke befinner seg på Le Alnabru, men midt i Le Sentrum. Så den Hedmarkskesaueflokken som alltid har noen timers dødtid på formiddagen tenkte å benytte denne tiden til litt turisme og shopping. Og havner på McDonalds.. Du vet, den typisk franske matkjeden.. John begynner å bli sliten og flyr jevnlige turer på dass. Hva han driver med der er det helt umulig å si. Det kan jo være hva som helst. Men la oss kalle det Le Bomelom. Flere andre begynner også å merke at vi har vært et par uker på veien, og det begynner å tære på. Selvfølgeligheter som dusj, dass, vann og mat (og alenetid) begynner å nærme seg fremmedord, og det blir til at man bruker den lille fritiden man får på å oppdrive slik luskus.

Etter hvert finner vi formen igjen, er tilbake til nesten normalen (minus John), og er i gang med å rigge klart på en venue med hjelpsomme franskmenn, tekniske ting som faktisk virker, en scene med god plass og alt er på stell. Ingen savner Spania bemerkelsesverdig.. Og dette ser ut til å bli en finfin kveld.

Det ble også en finfin kveld, men et par ting trakk litt ned. Katrine lystech, som har gjort en helt fantastisk jobb på hele turneen (makan til arbeidsjern!) hadde maks uflaks midt under gigen vår da plutselig lysmikseren slo seg av og det ble bekmørkt. Kølschvart og awkward. Vi spilte videre som om ingenting skjedde de neste verdens lengste 30 sekundene, og lysene igjen blinket ( til og med i takt med musikken!).

Nedtur nummer to, og den absolutt kjipeste greia denne kvelden, noe som preget alle tre konsertene denne kvelden, var den strenge decibel-grensa på stedet. Strenge decibelregler er drepen for enhver konsert. Ikke for at banda har så lyst til å spille skadelig høyt. Snarere tvert i mot. Det ødelegger hele konsertopplevelsen for publikum siden lydteknikere stadig må holde igjen og begrense alt mulig, noe som igjen bidrar til lave vokaler og et veldig trommedominert og snodig lydbilde. Publikum aner ofte ikke så mye om dette, og går gjerne hjem med et dårlig inntrykk av både livebandene og spillestedene. Så kjære dere hjemme i Norge som har påvirkningskraft eller en rolle å spille i debatten rundt dette, og det som kommer til å skje med samme tiltak hjemme i Norge. Hør vårt hjertesukk! Ikke overdriv decibelgrensen nedover! La heller folk skade ørene sine, bruke ørepropper eller bli hjemme. Takk.

Etter konserten hooket Ronny, Fredrik, Espen og flere opp med Tattoo-Medi som hadde tatt turen for å se oss igjen og for å henge ut. Trivelig! Det ble dessverre ikke tid eller anledning til noe Devils Blood blekk på Petter denne kvelden heller, men det ble både tid og anledning til diverse øl og tequila på byen i Montpellier, og god stemning mellom gærne franskmenn og sluskete Hedmarksbønder.

Tilbake på bussen i de sene timer var det fullstendig kaos i formen til John, og stakkarn la spontant igjen kompost både i franske buskaser og søplebøtter.. På et strengt skilt over dassen på bussen vår står det med stor skrift ”NO SOLIDS!”, noe som meg kjent er veldig vanlig på nightlinere, og noe som for øvrig også er drit-greit.. Au Revoir!

Søndag 27. november – Magazini Generali, Milano, Italia

En sliten og skitten skurkegjeng ankommer Italia, nærmere bestemt Milano. Milano var nok en av de byene vi hadde gleda oss mest til å få sett, men Alnabru var igjen stedet for kveldens evenement, og vi fikk verken glede av turismemagneter eller shoppingbonanza denne dagen heller. Men vi fikk oss endelig en sårt etterlengtet dusj på et hotell ikke langt unna. Språkforvirringen var komplett igjen, og hotellrommet måtte ordnes og betales mer eller mindre på tegnespråk (det hjalp lite å sette ”il” foran norske ord her gitt..). Ikke syntes europeere flest at visabankkort er noe særlig til legitimasjon heller. Rart det der. Skal folk liksom gå rundt med passet sitt i lomma til enhver tid? Makan..

Spillestedet var et av de største så langt på turneen, og hadde den feteste lysriggen ever til Katrines store begeistring! Alt lå til rette for å utvikle seg til en riktig så råflott aften på Magazini Generali. Dessuten kan det rapporteres om at å spise pasta i Italia er noe helt annet enn Sopps og Dolmio på det norske kjøkken..

Dunderbeist-konserten var utrolig fet! Flere av oss mener at dette kanskje er den beste konserten vi gjorde på hele turen, og i hvert fall en av de morsomste! Publikum var veldig på lag med oss, og vi vant nok kvelden når det kom til publikumsrespons også. Må skryte litt og vøtt. Er ikke den gjennomsnittelige Hedmarks-moronens hverdagskost å erobre tusen engasjerte metal-italienere!

Devin Townsend Project leverte også veldig bra denne kvelden, og Petter, Åsmund, Ronny og Katrine så konserten i sin helhet (for første gang på turneen) fra backstage-galleriet rett over scenen. Man må bare beundre Devin Voldemort og hans fantastiske standup-talent med impulsive og rare bemerkninger, kanadiske taler og svart humor mellom låtene. Fin fyr ass!

Så langt på turneen hadde vi ferdes innenfor EU, og ikke hatt noen møter med tollen siden Svinesund. Men denne natta skulle vi reise til Sveits, et molboland i alpene, ikke veldig ulikt Norge på mange måter. Dermed måtte all merchandisen vår gjemmes litt her og der inne i bussen slik at vi skulle unngå diverse dusteregler og ekstrakostnader og full vareopptelling på grensa midt på natta. Noe som fungerte utmerket (takk til Petter for gode tips og råd om taktisk unnasluntreri!). Etter en pause på grensa og diverse tollopplegg ble det musikkquiz og Fernet i bussen inn i de sene timer. Alle var jo tross alt livredde for fjellturen vi skulle gjøre i løpet av natta, så like greit å legge seg mest mulig i tåka slik at vi kunne sove tungt gjennom det verste hælvetet.. Arrivederci!

Mandag 28. november – Z7, Pratteln, Sveits

Hei Sveits! Siste dag for oss på the Epic Industrialist Tour, og en dag for pranks!

Prank nummer 1, og egentlig den beste av alle, kom fra Jochen, den Østerriske bussjåføren på amerikanernes buss. Han hadde lurt oss trill rundt kvelden før angående nattas reiserute, og skremt oss alle opp i sky om fjellveier og stup og hellinger og svinger og Trollstigen eat your heart out. Noe som hadde resultert i en livredd Dennis Busdriver som hadde tilbrakt mye av tiden før avreise på dass med stressmage, og et band litt mer slitne enn strengt tatt nødvendig siden vi skulle sove dypt og tungt gjennom denne turen og sedaterte oss deretter kvelden i forkant. I hvert fall; turen gikk knirkefritt, og det var knapt en bakke eller en sving. Det gikk tunneler gjennom fjellene og alle veier var smoothe og trygge. Så vi våkna opp i Pratteln i Sveits og skjønte ikke en dritt. Hehe.

Prank nummer 2 var fra oss, en ganske så uskyldig en, men morsom lell. Denne gikk ut på at vi spilte siste låta i settet vårt (Shields Aligned) iført Devin-masker påført Dunderbeistsminke. Vi så sikkert ekstremt rare ut, og det føltes også ekstremt rart å spille med, men tror greia ble vellykka. Vi fikk mange smil og kommentarer fra både publikum, stagecrew og Devin & co etter gigen.

Konserten gikk for øvrig veldig bra, og spillestedet (Z7) var det største på hele turneen (1600 kapasitet). Lokalet var ikke helt stappfullt, men rundt 2/3 av gulvet var dekket av metal-sveitsere som så vår avskjed på denne fantastiske turneen. Og tross vemodigheten med siste konsert så vant vi nok publikum også denne kvelden. Det var faktisk flere folk i salen under vår konsert enn under Fear Factory, og det var jo absolutt stas for en gjeng skjeggete bønder på busstur i Europa!

Siste kveld måtte det jo også bli en skikkelig fest! Alt annet ville jo være dumt!? Amerikanerne hadde jo også fridag dagen derpå, så alt lå til rette for en kveld full av pranks, fyll og moro. Vi starta festen sammen med merchman Simon i merch-standen, og Espen og Ronny fungerte som svartebørs-bartendere med en koffert full av rom og cola under bordet, mens vi saboterte Devin og Fear Factory merchen til Simon.

Amerikanerne slang seg med på festen etter hvert, og til slutt endte vi opp med en skikkelig spring break på monsterbussen vår. (Se videoen under i artikkelen, så skjønner dere hva vi mener med spring break. Amerikanere ass..). Tequilas gikk ned på høykant og støynivået var godt over alle lovlige decibel-grenser. Til og med Dino (Fear Factory-gitarist med forholdsvis romslig BMI) fikk plass på bussen vår etter hvert, og avskjeden var til sist et trist faktum før vi skulle kjøre videre til Køln i Tyskland og fly hjem til fedrelandet igjen.

Avslutningsvis vil vi sende en stor takk til alle som bidro til denne turneen! Først og fremst vårt fantastiske crew: Petter Lyd, Katrine Lys og Espen Merch for uvurderlig god hjelp og et veldig godt selskap. Så til alle som kom og så oss på konsertene våre, selv om dere sikkert ikke leser dette uansett, og om dere skulle finne på å bruke google translate og pine dere gjennom rare italienske og franske setninger så skjønner dere sikkert ikke no læll. Men danke/gracias/merci hvertfall! En kembostor takk til fantastiske Dennis Bussjåfør, en stor takk til (nesten) alle promotører i de forskjellige land, en kjempetakk til Fear Factory og Devin Townsend Project med crew, og til deres tourmanagere Paul og Wedge for å holde ut med oss og hjelpe oss gjennom dette.

Og til slutt, og ikke minst, takk til alle Pyros lesere for at dere fulgte disse artiklene. Håper de ga en informativ og underholdende beskrivelse av turnelivet på godt og vondt!

Over og ut, og trygt hjemme igjen.

Mvh

Ronny Skribent og Dunderbeist. Slitne, men storfornøyde beist!

(foto: Nuno Bernardo)

Norske Dunderbeist kjører fremdeles gjennom Europa sammen med de internasjonalt kjente bandene Fear Factory og Devin Townsend Project, og da er det viktig å rapportere hjem om opplevelsene. Del tre av Dunderbeists reisebrev leser du her. Ekstra bonus i bunnen av saken: Herlig video. Ikke glipp på den!

Vi gir ordet til Beistet, og minner om at de to forrige reisebrevene kan leses her og her.

Dunderbeist
”The Epic Industrialist Tour”
Turnedagbok del 3

Torsdag 15. november – Day off in France

Etter Tysklands-erobringen sto selve riket hans Frank for tur, bedre kjent som Frankrike, eller LØ Frankrike som det heter hos urinvånrne. Strekket til Bordeaux var det lengste på hele turen, og grunnet dette var det lagt inn en fridag på turneen til denne reiseetappen, og grunnet busssjåførregler om hviletid etc. måtte vi finne oss et sted å tilbringe denne dagen. Dart-prinsippet ble mer eller mindre brukt for å bestemme destinasjon, og pila havnet helt tilfeldig på en trivelig småby som het Montlucon, cirka midt i landet, nærmere bestemt rett bak A-en i Frankrike på kartet.

Lite skjønte vel innbyggerne i den ikke-turistifiserte byen når den digre bussen vår krøp seg gjennom de trange middelaldergatene, og det datt ut en gjeng skjeggete vikinger sultne på biff og rødvin. Vi havna på Mækkern, en global junkfoodkjede ikke spesielt kjent for hverken biff eller rødvin, og ikke hadde de det heller. Men de hadde både toalett og trådløst nett, så der ble vi sittende noen timer. Dessuten hadde Fredrik bursdag og fikk både ballong og bursdagssang (og en flat og dritkjedelig Lø Big Mac).

Ronny, Petter, Espen og John oppdaget fort den lokale tattoosjappa, og fant umiddelbart tonen med gjengen som jobba der. Så da ble det Dunderbeist-symbol foreviget på ryggen til Råskinnet! En småsnurt Petter hadde en plan om et fett Devil´s Blood-symbol på leggen sin, men det ble det aldri tid til. Eieren var jo tørst, og hadde studioet fullt av kompiser, øl og fransk metal, så Tattoo-Medi og co. ville heller ta oss med på både den lokale biff-restauranten og den lokale stampuben. Synd a gitt!

Deilig biff og rødvin ble fortært på høykant, før vi endte opp på tattoo-franskmennenes favorittvannhull EL LOCO, vegg i vegg med restauranten. Her var det lanseringsfest for en ny vin, og det var hyra inn et brasiliansk dænsbænd (!) for anledningen. Kneipa var smekkfull av utrolig trivelige og delvis gale franskmenn som syntes det var veldig stas å ha omreisende rockebeist på besøk. Og det var jaggu stas å være på besøk også, men klokka ble fort midnatt og Dennis (don´t fuck with the busdriver) venta klar med monsterbussen sin, og tok lø farvel med våre nye venner. Au revoir Montlucon!

Fredag 16. november – Rock School Barbey, Bordeaux, Frankrike

Sprøtt hvordan en fridag på tur gjør at det føles som det er dritlenge siden man har vært på jobb, men det var faktisk tilfellet i det vi ankom Bordeaux sørvest i Frankrike, og møtte våre amerikanske reisefølgesvenner på Rock School Barbey. Men det var deilig å endelig komme til et sted med digital mikser, internett som virket og det meste på stell. Kul venue var det også, så dette skulle vise seg å bli en tres bien kveld!

Som i Tyskland var det tidlig konsertstart, og et gira Dunderbeist sto på scenen klokka halv åtte, et tidspunkt som faktisk funker å spille på en fransk fredagskveld. Masse folk, masse god feedback fra publikum, god feel hele veien, og som alltid like gøy å spille settet vårt, men denne gangen for franskmenn.

(foto: Diego Oliveira)

Til tross for at vi var i Frankrike fikk vi middagen servert i andre etasje på en Londonbuss som var parkert i bakgården, og som også fungerte som vår backstage. Cateringen var skuffende, dog. Tyskerne kunne sin mat mye bedre enn franskmennene tydeligvis, så etter å ha forlatt backstagebussen halvsultne fortsatte vi etegildet på en lokal kebabsjappe som serverte tidenes beste kebab. Kebabsjappa hadde for øvrig sitteplasser inne, nede i en kjeller som var et gammelt bankhhvelv, altså trangt, lite, mørkt og skummelt. Så skummelt at John skremte vettet av en tåkete Petter som skulle utforske disse lokalene på egenhånd i de sene timer. Har dessverre ikke noe bilde av det vettskremte skjeggefjeset hans, men hadde dette eksistert hadde dette vært hovedbildet på denne artikkelen, lett!

(foto: Nuno Bernardo)

Det er kanskje noen som lurer litt på hvordan de to hovedbandene er siden det er lite skriblerier om det, men det er jo det samme hver kveld, så jeg tror det kan bli rimelig kjedelig lesestoff. Men litt kjapt: Devin Townsend og Fear Factory bytter på å headline hver kveld. Begge band leverer gode show, men ingen av de er egentlig våre favorittband. Flinke folk (minus Fear Factory vokkisen som synger surt som et lass sitroner hver kveld), og et veldig basstromme-fokusert lydbilde. Fullt hus hver kveld, og storfornøyd publikum. Fear Factory avslutter hver kveld med gamle slagere fra Demanufacture (eneste goskiva deres), og Devin er showman så det holder, og spiller på sin kanadiske sjarm og bisarre humor. Musikken er like mye på tape som fremført akustisk, så det føles veldig juksete, men de greier tydeligvis å lure publikummet sitt kveld etter kveld.

Lørdag 17. november – Plateruena, Durango, Spania

På tide å dreie språkforståelsesskiva i skallen ett hakk til, og et totalt språkforvirra Dunderbeist entrer det spanske land via småbyen Durango. Eller El Verum som vi omdøper den til, siden størrelsen på byen ikke er veldig langt unna Elverum (men alt annet er rimelig annerledes ja…). Durango er en del av Baskerland som ikke anser seg som en del av Spania, og landsdelen har forsøkt å bombe seg unna denne tilhørigheten i mange år, noe som ser ut til å ha gått meget bra..

Byen utforskes, lokal cuisine fortæres, og det er på tide å dra på jobb igjen. Spania skal vise seg å bli noe av en giga-nedtur når det kommer til standard både på det tekniske, det gjestfrie og det generelle med unntak av publikumsmottagelsen som var massivt bra. Maten er god da, men denne må kjøpes for egne penger grunnet en elendig promotør for de spanske jobbene. El Puddingen som han etter hvert ble omdøpt til.

Scenene er små, monitorer og kabler virker ikke, ting tar fryktelig lang tid da lokale teknikere i Spania stort sett kjederøyker weed, og ting blir oftest et resultat av nettopp dette. Men vi er tålmodige beist, vi finner oss i det meste, og ting går som regel greit til slutt, noe det også gjorde denne kvelden.

Konsertstart var seint – til en forandring – og vi gikk ikke på scenen før klokka var 22, og da var det masse folk på plass og topp stemning. Dunderbeist omvendte mang en skeptisk metalspanjol (eller metalbasker, som de sikkert ville omtalt seg selv som), og til slutt virket et enstemmig Plateruena enige om at de hadde bevitnet noe godt over gjennomsnittet bueno. Muchas Gracias!

På slutten av kveldene pleier vi stort sett å stå rundt ved merch-boden vår, snakke litt med de lokale, selge og signere skiver, og spandere drinker på merchmannen til hovedbanda. Simon heter han, og er en skrullete brite (ikke ulik en yngre Michael Palin). Han er kanskje den triveligste fyren i hele reisefølget på den andre bussen, og i Durango holdt Espen og Simon fest i merchen og bonda godt for resten av turen. Onkel Policia eskorterte oss ut av El Verum, og den tåkete rocke-ekspressen var plutselig på vei til Portugal!

Søndag 18. november – Hard Club, Porto, Portugal

Politieskorte skulle vise seg å bli stikkordet også for Porto. Vi brukte ekstremt mye tid til lok og rot i downtown Porto før vi greide å skjønne hvor vi skulle. GPS-er er ikke så flinke til å beregne kjøreruter ut ifra høyden på en buss, og dermed var jo helvete løs når vi havna midt i den portugisiske gryta med den tyske monsterdoningen vår. Så etter at halve Portos politistyrker (og lokale nysjerrigpedro-er) hadde hjulpet oss å snu buss og henger på en bro ble vi eskortert med blinkende lys frem til Hard Club.

Porto er en nydelig by, og for første gang på turen skulle vi ikke spille på “El Alnabru” (altså utenfor selve sentrum), så vi hadde noen timer å slå i hjel til å vandre gatelangs og fortære en helt nydelig lokal brunch bestående av enorme mengder biff og pommes frites. I Portugal kan de tydeligvis kjøtt, og vet å servere store mengder av det. Fryktelig synd for oss a gitt!

En stappmett gjeng norske galninger var i oppriggs- og konsertmodus igjen, og Portugal viste seg å være bra på alle måter. Overraskende egentlig at portugisisk standard skulle være så mye bedre enn spansk, men tydeligvis er ikke Portugal like økonomisk skakkjørt som sine el naboer, og vi klaget ikke.. En smørblid Petter kunne storkose seg med en splitter ny PA, og alt lå til rette for en fet konsert, noe det også ble. Beistet leverte som vanlig et awesome show i store lokaler med masse folk, og de lokale metalhuene tok oss veldig godt i mot også her. Moro moro!

(foto: Nuno Bernardo)

Så var det på tide med mer biff. Eller den nydelige lokale Francesinha som er en fantastisk sak som er som en kombinasjon av calzone og lasagne med en diger biff inni med pølser/chorizo og skinke dynket med noe som lignet på tomatsuppe, men som var laget på øl og whiskey. Det høres sikkert fryktelig sært ut, men var muligens det beste vi har spist på hele turneen. Anbefales! Det omreisende Dundersirkuset var slitne, og tok en tidlig kveld hele gjengen i bussen som var parkert i en bratt nedoverbakke (eller oppoverbakke, alt ettersom).

Mandag 19. november – Paradise Garage, Lisboa, Portugal

Ny dag, nye muligheter, og fremdeles i Portugal. Lisboa er en svær by og hovedstad i landet, med masse trafikk, trange smågater og hensynsløse sjåfører. Inn i en av de trangeste gatene skulle vi med monsteret vårt, og for å få til det måtte vi stoppe trafikk, løfte vekk en Harley (livsfarlig!) og lukeparkere med verdens minste marginer. Men Dennis The Driver fikser det meste, og holder seg så rolig at det er helt utrolig. Kudos til tyske bussjåfører!

Vi var fremme på venue forholdsvis tidlig, og hadde god tid til å utforske utkanttssentrum av Lisboa noen timer mens amerikanerne hadde sine respektive lydsjekker. Men uten kart og kompass havna vi på El Vippetangen og diverse ymse industristrøk uten mye å by på, så da ble vi heller sittende på et lokalt vannhull og spise portugisisk frokost og drikke superbock til det var dags å late som vi var et profesjonelt rockeband igjen.

Paradise Garage var et fett sted å spille. Smekkfullt med bra rockeportugisere som virkelig satte pris på showet vårt, som veivet med portugisisk flagg og som hoiet og flittig gjentok DOONDERBEYYS etter hyppig oppfordring fra bartefar Torgrim. Nok en gang great success, og vi antar nå at vi kommer til å bli store rockestjerner i dette landet..

Lydmann Petter bor jo i Lisboa, så han var på hjemmebane og hadde med seg sin bedre halvdel og var blid og fornøyd etter å ha tilbragt et døgn sammen med henne. Han ankom bussen i 1-2 tiden på natten etter en tårevåt avskjed og forventet noen timers fest på landeveien, men møtte bare en stille buss. Vel, stille, hvis man fjerner sagbruket oppe i andre etasje, frontet av Åsmund og Ronny.. Takk til Portugal. Du var over all forventning! Tilbake retning Spania!

Tirsdag 20. november – Fanatik, Sevilla, Spania

Det sørligste punktet på hele turneen sto for tur. Sevilla, Spanias tredje største by. Bare få mil nord for Gibraltarstredet, og veldig nærme Afrika. Mer syden enn dette blir det ikke. Igjen befinner vi oss på El Alnabru i ingenmannsland, og det er vel neppe det man assosierer med syden. Men når vi vet det er slapseføre og halvveis vinter hjemme, og vi går ute i t-skjorte og shorts så er det jaggu syden likevel!

Fanatik var dagens arbeidsplass og her var det all grunn til panikk. Tilbake i Spania med weedrøykende lokalteknikere, liten scene, El Pudding som promotør, og ikkeno teknisk på stell lå alt til rette for en skikkelig punkrock aften. Så vi bestemte oss for å gjøre litt endringer i settet for kvelden, og byttet ut et par av låtene med mer punka norske Dunderbeist-låter. Spanjolene skjønner jo nesten ikke engelsk uansett, så om de fikk både ”Hatet” og ”Gjør som far din” presentert, så funka det like bra denne kvelden.

Det beste med lave forventninger og dårlig feel før en konsert er at alt bare kan bli bedre. Man kan kun bli positivt overrasket, og det ble vi også. Spanjoler er trege og late som arbeidere, men som publikum er de knallbra! Moro var det også her, tross at vi var punkebeist, stående som sild i tønne oppå den trange Fanatik-scena.

Det skulle også vise seg til å bli en særdeles fuktig kveld, og det er nesten vanskelig å plukke ut hvilke historier som skal og bør gjenfortelles. Høydepunkter:

Åsmund i bar overkropp og Manowar-posing oppå et industritak som hoppet rett ned i en søplekasse og ropte skotske sitater fra Braveheart.

Bussjåfør Dennis som endelig kunne ta seg en fest dagen før fridagen og sovna på fortauet foran monsterbussen.

Sinna-Torgrim som sto og ropte skjellsord på norsk til Fear Factory under gigen deres.

Sjangle-Kristian som måtte bæres opp i bussbunkeren sin.

Verdens største GinTonic.

John som ble presentert som gay til en lokal beundrer som fikk hjertet sitt knust osv. osv. osv.

Utrolig moro kveld var det i hvert fall, med et beist på sitt beste og verste på en gang!

Buenos Notches, pendejos!

Neste og siste episode:

Fyllesjuke og sultne i Sevilla, galskap i Madrid, samt landeveishistorier fra Valencia, Montpellier, Italia og sveitsisk avskjed!

Sjekk tredje video fra turneen. Introdusert av selveste Burton C. Bell fra Fear Factory, og med herlige bilder fra foran, på og bak scenen.

The Epic Industrialist Tour part #3 from Dunderbeist on Vimeo.

(foto: Diego Oliveira)

Vi intervjuet Dunderbeist i går kveld. Hør greiene her.

Dunderbeist har vært på tur i Europa sammen med Fear Factory og Devin Townsend Project, og leverte samtidig svært fine reiserapporter hjem til Norge via oss i Pyro. De rapportene finner du andre steder her på sidene, men nå dreier det seg om lyd. For Dunderbeist har nettopp sluppet ny plate, bare måneder etter forrige album, og vi intervjuet Dunderbeist før de reiste ut i Europa. Det ferdigklippete intervjuet som gikk på Pyro i går kveld kan du høre under.

Dunderbeist intervju

Vi kåret siste rest av de mest lovende bandene i Norge gjennom 2012. Lakei (bildet) var ett av bandene som fikk ros. Men vi gjorde masse annen moro også. Spilleliste her.

Scorpions-Big City Nights

The Sword-The Hidden Masters

Okkultokrati-No Ouroboros

Led Zeppelin-Good Times Bad Times (live)

Slayer-Die By The Sword

Soundgarden-Non State Actor

Converge-Empty On The Inside

Dunderbeist intervju

Dunderbeist-Father Serpent

Trailer

AC/DC-Dirty Deeds Done Dirt Cheap (live)

Bad Religion-Fuck You

Overthrow-Woolgatherer

Lovende band del 2:

World At Large-Stavanger

Warp Riders-Black Widow

Tantara-Trapped In Bodies

Haraball-I Want Your Downs

Bits Between-What Does It Take?

Recreate The Sun-Forsaken

The Hex-Machete

Gaia’s Revenge-Reborn

Lakei-Budbringer

Turn The Tables-Lesson Learned

Dunderbeist er kveldens intervjuobjekt, og vi skal gi deg del to i vår store kåring av mest lovende nye band i Norge.

Vi er godt i gang med vår kåring av de mest lovende nye norske bandene gjennom 2012. Forrige tirsdag presenterte vi de ti første, og i kveld er vi klar med de ti siste. Alt fra østlandsk stoner, via nordnorsk djent til vestlandsk crustmetal skal presenteres, og vi lover stor kvalitet i vår helnorske sistetime. Vi skal også gi deg intervju med Dunderbeist som de siste ukene har vært på Europa-turné sammen med Fear Factory og Devin Townsend Project, vi skal kjøre deilig Led Zeppelin-konkurranse, og vi skal spille helt nytt fra Soundgarden, Bad Religion og The Sword. Metal. METAL!

Hamars eget villdyr Dunderbeist reiser gjennom Europa med de store metalbandene Fear Factory og Devin Townsend Project. Reisebrev nummer to inneholder tysk suksess, manuell flytting av bil og generell rockethet.

Vi gir ordet til Dunderbeist, og minner om at første del av dagboken kan leses her.

Dunderbeist
”The Epic Industrialist tour”
Turnedagbok del 2

Mandag 12. november – C-Club, Berlin

Hele reisefølget hadde gledet seg stort til en hel dag i Berlin by før konsertkvelden, men grunnet motortrøbbel på vei ut fra Danmark, og dermed forsinkelser som gjorde at vi havnet midt i verste rushtrafikk inn til Berlin, gikk jo hele den planen i das dass.

På denne turneen er jo Dunderbeist supportband, og det merkes, spesielt når det kommer til begrensninger av teknisk art fra de andre lydmennene. På grunn av at dette var veldig tilfellet for Berlin-konserten, så brukte vi mye av tiden i rushkø til å stresse og ringe rundt for å få leid inn en digitalmikser. Men når vi kom frem på spillestedet og Petter lydfar instant bonder med den lokale teknikeren (noe som gikk på dissing av skrivemaskintrommer) får vi goodwill og tildelt ekstra linjer på mikseren. Deilich!

Turnerutinene begynner nå å gå på skinner, og verdens mest effektive Dunderbeist rigger opp og ned og hit og dit, opplært under pisken til Dave (stage manager). Dave er et kapittel for seg, en liten rødhåret erkebritiskmann med fiskeøyne og veldig kort lunte (dette er inntrykket to dager før han skulle slutte å røyke for øvrig, to be continued…).
Et eller annet sted mellom 500 og 1000 sterotype metaltyskere fikk gleden av å se og høre oss denne kvelden, og vi storkoste oss på scena og leverte turnesettet bestående av disse låtene:

Fear and loathing
Through the peephole
Father serpent
Songs of the buried
La guerre du feu
Four of the seven
Shields Alligned

I Tyskland har vi også et veldig bra promoapparat som jobber for oss, og det var satt opp en rekke intervjuer som vi gjorde før og etter show, og vi hang ut med de fine promofolka våre fra Pirate Smile utover kvelden. Plutselig passerte klokka midnatt og Ronny hadde bursdag (ca. 19 årsdag red.anm), og etter en norsktysk bursdagssang og øl i trynet (hadde ikke kake) ble vi med på en meget kul rockepub som i følge tysk målestokk skulle ligge rett rundt hjørnet. Det vil si et kvarters spasertur, men det var det absolutt verdt. Billige drinker, topp stemning og moro for unga.

Kvelden ble avsluttet med currywürst og et hav av ketsjup og majo (tyskerne vet å sette pris på latterlige mengder av ketsjup og majo) og auf wiedersehen motherfuckers. Ellers gikk det stile og rolig for seg i Berlin, bortsett fra at Åsmund reiv ned en eller annen mur som delte byen på tvers, men det håper vi at vi slipper noe pes for i etterkant..

Tirsdag 13. november – Essigfabrik, Köln

Ny dag, nye muligheter, og fortsatt i gråe Tyskland. Essigfabrik var en knall venue, også beliggende på der Alnabru, som alle andre venues på turen virker det som, noe som gjør at planlagte shoppingturer i sentrum på dagtid ikke ble så enkelt som vi hadde trodd på forhånd. Men det finnes jo lokale kneiper med god würst og bayer overalt læll.

Siden vi dro fra Norge hadde vi grunnet plassmangel måtte klatre over en diger basstromme og diverse annet stash hver gang noen skulle på do i bussen. Men i Köln kom redningen i form av en tilhenger som vi fikk levert for resten av turneen, transportert av vår nå nye sjåfør – Dennis – verdens beste fyr, som tok over bussrattet herfra. Litt om Dennis: Tysk 28-åring med digre muskler og tatoveringer, glad i metal og etter første dag storfan av Dunderbeist, og ny turnekompis med en “ikkeno er stress og alt ordner seg”-holdning.

Konserten gikk knallbra, og vi omvendte mang en tyskertøs. Torgrim passer på å rope ut at vi heter Dunderbeist 8 ganger mellom hver låt, så det så de også ut til å få med seg, og under siste låt ”Shields Alligned” står hele salen på ca. 1000 folk og gynger og skåler og koser seg! Folk kommer bort og prater og tar bilder, og kjøper skiver og t-skjorter i merchboden vår, og Espen merchman flørter uhemmet med alle tyske Rigmor-er i nærheten, om de har type eller ikke.
Resten av kvelden går med på sysler som å spise deilig middag, se litt Devin Townsend og Fear Factory, pakke og loade bussen, dra en tur på den lokale strippeklubben, drikke øl og alt er som normalt.

Onsdag 14. november – Substage, Karlsruhe

Karlsruhe. Sør-Tyskland, men fortsatt ikke helt i syden. Grå industrismåby, men finfint spillested, også beliggende på Der Alnabru. Kaffemaskina på bussen var tom for kaffebønner og all grunn til panikk. Men det første som møtte oss da vi åpnet bussdøra var en syklende cafè! Jup. En smørblid tysker som sykla rundt på det mobile kaffebrenneriet sitt og solgte både kaffe og kaffebønner og redda dagen.

Noen hadde også greid å parkere bilen sin rett bak hengeren på bussen vår så vi ikke fikk loada ut utstyret. Men det var jo heller ikke noe problem, for vi løfta bilen og bærte den 10 meter bort, sterke Hedmarks-morons som vi er! Synd ingen fikk med seg ansiktsutrykket på bileieren når han returnerte.. Vi ble også møtt av langtveisfarende fans som hadde tatt tog i 4 timer for å se Dunderbeist, samt en kamo-kledd erketysker og blodfan som hadde venta på oss i 5 år. Sånne ting varmer hjertet (og forer egoet)!

Konsertene blir bedre for hver kveld, og Substage-gigen denne kvelden var høydepunktet så langt på turen. Deilig når settet begynner å sitte balletight og alt går på skinner, og når publikum koser seg nesten like mye som oss. Etter nedrigg, mingling med fans, litt cava og middag og dusj så var det plutselig Fredrik sin tur til å ha bursdag. Huzzaaa! Så vi ble da geleidet til en rockepub ”rett rundt hjørnet” som da var 20 minutters gange. Ikke spilte de rock heller. Men de hadde en å-se-så-hardt-jeg-kan-slå-maskin, som selvfølgelig Kristian og John umiddelbart la sin elsk på. Kristian er herved kåret til Hedmarks sterkeste mann.

Ferdig med Tyskland for denne gang, og på tide å fortsette jakten på Syden.

Auf wiedersehen, motherfuckers!

Neste episode i turnedagboken: Le Frankrike og El Spania!

Yours truly
Der Beist

Sjekk video nummer to fra turen der alt blir forvirring når det gjelder å huske hva som skjedde hvor.

Foto: Henrik Moberg Jessen.

Norske Dunderbeist satser stort og har reist ut på tur i Europa som oppvarmingsband til de godt kjente metalbandene Fear Factory og Devin Townsend Project. Underveis sender de reisebrev hjem til gamlelandet. Første brev dukket opp i postkassen i dag, og jammen lå det med en video i pakken.

Dunderbeist

”the Epic Industrialist tour”

Turnedagbok – del 1

Introduksjon:

DUNDERBEIST har holdt det gående i noen år. Hvor lenge er helt umulig å si. Det kan være snakk om så mange år som helst. Men la oss si sånn ca 6. I løpet av disse årene har beistet spilt inn og sluppet en god knippe utgivelser i Norge, og dermed også konsentrert sin konsertvirksomhet i nettopp kjære Norge. Noen av oss har hatt noen krumspring og turneerfaring utenfor landegrensene, men sånn totalt sett er denne turneen i november 2012 en helt ny opplevelse for oss, og vi skal nå inn i det forholdsvis ukjente i to og en halv uke og prøve ut hva Europa har å by på for en gjeng skjeggete Hedmarkinger med smaken for metal, rock, alkohol og feit mat. Vi er enkle folk med enkle behov og i tilegg er vi ekstremt enkle folk å forholde seg til.

Starring:

Torgrim ( vokal )

Åsmund ( også vokal)

Ronny ( gitar)

Fredrik ( gitar)

Kristian ( bass)

John ( trommer)

Katrine ( lystekniker)

Petter ( lydtekniker)

Espen ( merchandise dude)

Fredag 9.november: Plateslipp på nye skiva, releaseparty i hjembyen Hamar og et ladd band med turnetørste beist!

Hamar er jo alltid fett, det er der vi ble født (de fleste av oss i hvert fall), det er der Dunderbeist ble født, og det er der vi har hatt våre illeluktende hovedkvarterer fra dag 1. Så som alltid ble det releaseparty på ny skive – ”Songs Of The Buried” på Gregers. Hva skal man si? Topp stemning, allsang, høy glassføring og brede glis. Masse folk og en feit kveld, og en feit første dag på en 18 dagers Europaturne, som lokalavisa dagen derpå roste opp i skyene under overskriften ”våre maskerte helter”. Dunderbeist<3 Hamar. Kudos til lokale Autokarma som supporta oss for anledningen.

Lørdag 10.november: Tigerstadens storstue for rockebefolkningen – gode gamle Rockefeller – sammen med joviale labelmates og langtids kjentfolk i El Caco.

Rockefeller er jo uten tvil den feteste venuen i Norge, og denne kvelden var intet unntak. Folka, lyden, opplegget og alt det andre var der det skulle være. Et godt fylt gulv av fine Oslofolk hjalp oss gjennom et Dunderbeidst-sett bestående av både nye og gamle monsterhits (!?). De nye låtene ble presentert for første gang for Oslofolket, og kvelden tilsier at Oslofolket liker/digger/eter Dunderbeist anno seint 2012. Dritmoro, sånn det skal være, og det ble feiret godt utover kvelden, helt til El Caco var ferdig med sin solide konsertleveranse, og vi hooka up med nightlineren som skulle frakte oss videre på veien nedover Europa.

Band og crew var fryktelig klare for denne idiotiske bussturen som vi hadde ladet oss opp til i ukevis, og etter avreise fra hovedstaden greide vi vel å bryte samtlige tyske bussregler i bussen før vi hadde passert Svinesund.  Som punktum greide vi å kjøre fra Åsmund på grensa, måtte snu bussen og plukke opp stakkaren som sto som et spørsmålstegn utenfor grensedassen med stresstørka pomp. Topp stemning og arrivederci noruego!

Søndag 11.november – København, baby!

Danmark er nydelig, rett og slett. Dansker, det danske språket og hele kulturen der (og da spesielt Køben) er jo drømmen for fattige norske rockeslasker. Amager Bio var the place to be for dagen og kvelden, og der joina vi turnelaget for resten av turen – Fear factory og the Devin Townsend Project – en lett blanding av både veldig trivelige og smått grinete karer, men med en hovedvekt på førstnevnte.

Spillestedet kan vel sies å være som et slags Rockefeller i størrelse og standard, og det var også med veldig god feeling vi gikk på scene på vår første dag på Europadelen av turneen. Vi hadde fått tildelt et kort sett for kvelden (som også er gjeldende for hele turneen), men greide å koke ned høydepunkter fra de to siste utgivelsene våre til et intenst og knakanes halvtimes sett. Danskene tok oss veldig godt i mot, og de rødsprengte Tuborgdrikkende og pølsespisende erkedanskene var storfornøyde med konserten, som vi selv også rangerte som vår beste så langt på turen. Sjov!

Vi menget oss med de lokale raringene, drakk ”gullfisse”, og så våre første konserter med hovedbanda på turen. Trenger for øvrig ikke å gå så veldig inn på hovedbanda, men kort fortalt så er det sykt dyktige musikere som er veldig glad i trommelyd som høres ut som gamle skrivemaskiner, samt ekstreme mengder backingtracks på bånd. Savner noe ekte spilleglede hos begge band, men en del av de, deriblant selveste Devin Townsend, er jo en utrolig jovial fin fyr og showman! Etter gigene var det nedrigg, pakke buss og gett the fuck out retning Tyskland uber alles!

Mer om dette i turnedagbok del 2 med tyskhælvete i Berlin, Køln og Karlsruhe om et par dager!

Danke Schøn!

Mvh Beista på tur.

The Epic Industrialist Tour part #1 from Dunderbeist on Vimeo.

Dunderbeist har fått mye skryt for sitt engelskspråklige album Black Arts & Crooked Tails, og skal snart på en liten tur rundt i Norge sammen med Sólstafir. Flunkende ny video over.

Dunderbeist er ute med en plate som har engelske tekster. Du kunne innlemme den i samlingen, sammen med en t-skjorte, men da måtte du delta i konkurransen. Vinnere er nå trukket.

Det har blitt en del Dunderbeist på Pyro de siste ukene. Vi har både intervjuet bandet og latt dem plukke favorittlåter. Og vi kronet hele Dunderbeist-fokuset med å kjøre konkurranse. Vi ga vekk eksemplarer av albumet Black Arts & Crooked Tails, og spedde på med fine t-skjorter. Vi spurte dere etter navnet på metalbandet som deler av Dunderbeist var med i tidligere, og svaret var Stonegard. Sjekk nyeste video fra Dunderbeist under, og les om skjorte og album er på vei til nettopp deg:

Guro Kveim, Arendal

Gustav Lindquist, Tromsø

Øystein Liland, Ankenesstrand

Halve sendingen var viet Inferno-festivalen, og et av bandene vi spilte var Triptykon som du ser på bildet over. Les hele spillelisten her.

Mastodon-Blasteroid

Overkill-Save Yourself

Your Demise-The Golden Age

Dunderbeist-Through The Peephole

Kiss-Creatures Of The Night

In Flames-Deliver Us

Meshuggah-Do Not Look Down

3 Inches Of Blood-Leather Lord

Oslo Ess intervju

Oslo Ess-Gi Meg Noe Dritt

Sahg-Mortify

Tulus-Frossen Skog

Anti-Flag-Broken Bones

Soulfly-Slave

Inferno-spesial:

Borknagar-Roots

Autopsy-All Tomorrow’s Funerals

Nekromantheon-Rise, Vulcan Spectre

Triptykon-A Thousand Lies

Arcturus-Daemonpainter

Chton-Death Awaits

Witchery-Witchkrieg

Hellish Outcast-Ten Times Stronger

Det er snart Inferno-festival i Oslo. I kveld lader vi delvis opp.

Den tradisjonsrike Inferno-festivalen dundrer i gang i Oslo gjennom store deler av neste uke. Derfor har vi invitert Runa fra Inferno-festivalen til Pyro for å fortelle litt om historien, nåtiden og fremtiden til landets beste metalfestival. Det blir en times vorspiel til festivalen, og vi skal blant annet gi vekk t-skjorter av Nekromantheon, som er et av mange gode band som spiller på årets festival.

Men vi skal også gi deg mer metal-snop. Vi gir deg muligheten til å vinne både album og t-skjorter av Dunderbeist (som faktisk også spiller på årets Inferno), vi intervjuer Oslo Ess og vi spiller flunkende ny musikk fra band som Meshuggah, Soulfly og 3 Inches Of Blood.

Dunderbeist, representert av Ronny og Torgrim, plukket favoritter og vi intervjuet Ribozyme. Mye norsk. Men mye internasjonal godis også. Spilleliste her.

Van Halen-Bullethead

Kalashnikov-Nothing Is Forever

Aura Noir-Withheld

Rainbow-Long Live Rock N’ Roll

Sabaton-Coat Of Arms

Shadowmind-Rain

Ministry-Double Tap

Ribozyme intervju

Ribozyme-Presenting The Problem

Twisted Sister-S.M.F.

Borknagar-The Beauty Of Dead Cities

Studfaust-1980s Ladies

Ronny og Torgrim fra Dunderbeist plukker favoritter:

Dunderbeist-La Guerre De Feu (Lord Of The Flames)

Faith No More-Cuccoo For Caca

Immortal-One By One

Mastodon-March Of The Fire Ants

Entombed-Demon

Sepultur-Propaganda

Tool-Hooker With A Penis

Deftones-My Own Summer

Dillinger Escape Plan-Setting Fire To Sleeping Gians

At The Gates-Slaughter Of The Soul