Slottsfjell seiler opp som en festival-vinner i sommer.

Nesten hver eneste gang Slottsfjell slipper et rockeband til programmet pirrer de oss stort. Denne gang litt ekstra. Eller ikke bare litt. Dropkick Murphys er et av mine absolutte favorittband, og jeg har hatt den utsøkte glede av å se bandet i fire forskjellige land et tosifret antall ganger. Eneste gangen de har levert noe som kan kalles hakket under fantastisk var da co-vokalist og gitarist Ken Casey måtte tilbringe kvelden på sykehus grunnet matforgiftning da de spilte på Rockefeller for noen år siden. De har gjort opp for seg mang en gang siden det.

Bandet startet som et punkband i Boston med en og annen sekkepipe og tonnevis av gatekred, men har siden den gang beveget seg stadig mer mot det tradisjonelle. Uten å miste gnisten og rocken av den grunn. På forrige album dukket ingen ringere enn Bruce Springsteen opp, og Dropkick Murphys leverer stadig så det holder via sine plateutgivelser. Men det er i live-sammenheng man virkelig får utbytte av bandet. Utvilsomt et av de ypperste bandene du kan oppleve på en scene for tiden.

Slottsfjell arrangeres i Tønsberg fra 17. til 19. juli og frister rocke-elskere med The Bronx, Skambankt, Satyricon, Opeth, Beastmilk og The Cheaters i tillegg til Bostons fineste. Ellers på programmet finner man så langt fine folk som Lars Vaular, Highasakite, Monica Heldal, Farao og de to hårreisende oppskrytte bandene Phoenix og Haim.

Ny video fra Dropkick Murphys. Herlig.

Fokus: Festival. Men også andre godsaker. Hele listen her.

Cinderella-If You Don’t Like It

Mike Monroe-Ballad Of The Lower East Side

Megadeth-Dance In The Rain

Black Sabbath-Dead Father (13, cd/vinyl)

Volbeat-Room 24

Motorfinger-My Secrets

Årabrot-Blood On Bunny

Kylesa-Unspoken

Dropkick Murphys intervju

Dropkick Murphys-My Hero

Deep Purple-Out Of Hand

Cables-City Lights

Festivalspesial:

Witchcraft-It’s Not Because Of You

Messerschmitt-Jerusalem

Immortal-Norden On Fire

Kvelertak-Evig Vandrar

Bloodlights-Stand Or Die

Peter & The Test Tube Babies-Banned From The Pubs (live)

Slayer-New Faith

Graveyard-Goliath

Det er festivaltid og Pyro triller igjen terning til rocken på de forskjellige festivalplakatene.

Vi skal på festivaler, du skal kanskje på festivaler, og andre der ute skal definitivt på festivaler. Men hvem har det beste rockeprogrammet i år av utendørsfestivalene som mikser sjangre? Det skal vi finne ut av i kveld når festivalkjenner Asbjørn triller terningen om intet mindre enn femten festivaler. Så krydrer vi det hele med passende musikk fra festivalene, og alt blir så fint, atte. Jeg kan jo også nevne at vi skal intervjue Dropkick Murphys, gi vekk nye Black Sabbath og spille ferskvare fra Megadeth, Deep Purple og Årabrot, bare sånn for å pirre litt ekstra.

Vinnere av Dropkick Murphys på vinyl er trukket.

Dropkick Murphys er ute med et av sine beste album i en etter hvert ganske så lang karriere i celtpunkens tjeneste. Signed And Sealed In Blood kom i januar, og er fremdeles på min stereo. Kanskje ikke rart siden jeg anmeldte albumet til en femmer hos p3.no/musikk.

Vi ga vekk noen rett så fine vinylversjoner av Signed And Sealed In Blood gjennom forrige uke, og spurte dere om hvilken by i USA Dropkick Murphys kommer fra. Svaret er Boston, og vi godtok selvsagt også Quincy som er enda mer korrekt.

Hans Inge Flatla fra Lunner og Ingunn Sparby kan snart gå i postkassen sin. Gratulerer!

Sjekk ut den fine The Boys Are Back fra albumet i videoversjon under.

Simen Vortex er hovedgjest i kveld, og resten av tiden fyller vi med sterkhet på rekke og rad.

Simen Vortex spiller i kjære band som Borknagar og Arcturus, og har også laget sitt eget prosjekt ICS Vortex etter at han forsvant ut av Dimmu Borgir for noen år siden. ICS Vortex-platen Storm Seeker var en av fjorårets beste her i Norge, så det er på høy tid at Simen kommer på besøk for å spille favorittmusikken sin for deg.

Vi skal i tillegg til en liten time i Simens verden kjøre intervju med Kvelertak-produsent og Converge-sjef Kurt Ballou, vi skal gi deg muligheten til å vinne den nye platen til Dropkick Murphys på vinyl, og vi skal spille ny og givende musikk fra Coheed And Cambria, Buckcherry og Voivod.

Mine favoritter i Dropkick Murphys har aldri lagt skjul på sin entusiasme for boksing, og da er det jo bare å fylle en boksehall med fans og la det stå til. The Boys Are Back er hentet fra den svært gode nye platen til Dropkick Murphys som heter Signed And Sealed In Blood.

Vi tok en pause fra stereoen i desember siden det ikke kom så mye plater den måneden, men nå er vi enormt tilbake i støtet med nytt fra Audrey Horne, Bad Religion, Black Debbath, Hatebreed, Dropkick Myrphys, Voivod og mange flere. Med musikalske meninger og smakebiter.

Januar betyr nye album, og mange fine navn byr på ny musikk samtidig. Pyro geleider deg gjennom jungelen. De to første er signert Asbjørn mens jeg har skriblet ned resten. Velbekomme.

Hatebreed – The Divinity Of Purpose

Jamey Jasta og hans Hatebreed er på sitt sjette studioalbum, men det er heldigvis minimalt som har forandret seg med årene. The Divinity Of Purpose er lastet til randen med metalmarinerte hardcoreriff og allsangvennlige slagord av typen “Standing for something you believe in, means sometime standing alone”. Med andre ord er en aldeles nydelig Hatebreed-plate, med høydepunkter i Own Your World (sjekk teksten: “Fists up! Head high! We own the fucking world tonight!”) og den herlige Slayer-hyllesten Dead Man Breathing. Perfekt oppladning til Hatebreed-konsert på Trondheim Metal Festival i mars. En av årets beste låter kom tidlig (faktisk sent i fjor) med Put It To The Torch. Sjekk den herlige videoen under.

Black Veil Brides – Wretched And Divine: The Story Of The Wild Ones

Oioioi, konseptalbum fra bandet som får Mötley Crüe til å se ut som usminkede soccermoms! Black Veil Brides har gått under radaren til de fleste her hjemme, men i England har de blitt omfavnet av såvel kids som Kerrang for sin blanding av posering, semigoth og fengende refrenger. Musikalsk låter det som en blanding av Coheed & Cambria på sitt mest rocka, Nickelback på sitt mest metalinspirerte og de radiovennlige melodiene til Shinedown. Av og til fungerer det ganske bra, som på fengende I Am Bulletproof, men Andy Biersack (han heter det!) og hans besminkede trupp klarer aldri å nå helt opp til sine ledestjerner. Gleder meg uansett til å se dem live for å sjekke hvorfor de er blitt så populære. In The End fra albumet ser du i videoformat under.

Black Debbath – Nå Får Det Faen Meg Være Rock! Akademisk Stoner-rock!

Black Debbath har vært vekke en god stund, og det er godt å bli minnet på at humor og rock fremdeles kan blandes til gull. Det som alltid har vært Debbaths fortrinn er at de ikke bare er morsomme, men at de også lager enormt gode låter og riff. Bytt Kjøkkenklut Oftere går The Sword en høy gang på riffing og kvalitet. Det aller meste på sisteplaten bør kunne gå rett hjem hos alle som liker tradisjonell tungrock, selv om det også finnes et par steder der ting går litt i stå. Og tekstene er som alltid morsomme. Både en og to og tre og fire ganger. Minst. Bør også sees live… Den herlige videoen til Nei Til Runkesti På Ekeberg ser du under.

Voivod – Target Earth

Kanadiske Voivod må være et av metalens mest undervurderte og oversette band. Voivod er litt sånn som Mastodon, bare uten suksessen. Ekstremt nyskapende i sin tid, meget gode instrumentalister, og inspirasjonskilde for veldig mange musikere. Voivod laget noen ekstremt gode album på 80-tallet, og lager fremdeles den alternative metalen sin selv om hovedkomponist Piggy døde for noen år siden. Nå er ikke Voivod like nyskapende musikalsk i 2013 som de var for 25 år siden, men fremdeles lager bandet metal godt utenfor allfarvei, og de er fremdeles et meget spennende og inspirerende orkester. Mechanical Mind fra albumet kan du høre under.

Dropkick Murphys – Signed And Sealed In Blood

Greit at Dropkick Murphys er en favoritt hos meg, og at alle der ute gjerne ikke er like entusiastisk, men Bostons fineste leverer virkelig varene på sitt nye album Signed And Sealed In Blood. Akkurat passe dose med tradisjonell irsk folkinspirasjon, og akkurat passe dosert med punkrock. Jeg skrev en full anmeldelse av albumet hos p3.no/musikk, og er fremdeles enig med meg selv. Dropkick er tilbake i storform. Sjekk den rolige og vakre Rose Tattoo under.

Audrey Horne – Youngblood

Audrey Horne har gått fra å være et habilt rockeband til å være landets beste hardrockere. Nå er det ikke så mange band i Norge som spiller klassisk hardrock da, men likevel… Den store forløsningen kom via forrige album da Audrey Horne virkelig begynte å skue tilbake i rockehistorien, uten at musikken derav låt datert. Også på Youngblood er det arven etter Deep Purple, Thin Lizzy og Iron Maiden som bærer både riff og gitarsoloer, mens vokalen og resten av ingrediensene får musikken til å låte moderne tross retro-inspirasjonen. Som på forrige album har Audrey Horne også denne gangen laget noen virkelige crowdpleasere i Redemption Blues, Straight Into Your Grave og tittelkuttet. Stabilt imponerende. Hør selv i Redemption Blues.

01 Redemption Blues

Helloween-Straight Out Of Hell

Jeg hadde egentlig gitt opp de høyst legendariske tyske metalheltene i Helloween for lenge siden, men så lot jeg meg begeistre vilt av bandets forrige plate 7 Sinners som kom for noen år siden. Dermed var det med spenning og forventning jeg håpet at Straight Out Of Hell kunne videreføre den følelsen. Slik gikk det ikke. Det finnes en del enkeltspor på Helloweens nye som både er kraftige og som gir meg god følelse, men omtrent halvparten av låtene blir rett og slett litt tøvete. Asshole innehar en av de aller dårligste tekstene på lenge, og singelen Nabataea blir for voldsom i all sin power-glory. Godt mulig fansen vil elske dette. Jeg forsøkte, men klarte det bare av og til. Sjekk hva du synes selv med en av de nevnte låtene som video under.

Chickenfoot – LV

Chickenfoot er et av disse mange superbandene som etter min mening ikke helt får ut potensialet sitt. På den ene siden er det forfriskende at de tar seg selv veldig lite alvorlig, på den andre siden fremstår prosjektet kanskje litt vel lekent. Til tider treffer Chickenfoot blink, men albumene har en tendens til å inneholde litt mye fyllstoff. Siste utgivelse er en live-samler der halvparten av låtene er tatt opp gjennom 2012-turneen Different Devil Tour, mens andre halvdelen er b-sider og eldre livekutt. Samlet blir det, som studioalbumene, helt greit.

Kylesa – From The Vaults Vol. 1

Kylesa gir oss månedens tøffeste albumcover, men leverer bare til middels karakter med musikken. Grunnen til det er, som tittelen indikerer, at From The Vaults Vol. 1 er en samling av låter som ikke har passet inn på platene deres. Noe av matrialet er gull, spesielt låtene Laura Pleasants synger på, mens annet bare er tull (trommejam på et album, skjerpings…). Er du Kylesa-fan bør du få med deg denne, og er du glad i god tungrock bør du også sjekke denne samlingen for å finne et par favoritter. Coverversjonen av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun er verdt sjekke-bryderiet alene.

Hadens – Damnation EP

Det ferske bandet Hadens fra Bergen har hentet mye fra hjembyens metalhistorie når de debuterer med 3-spors (pluss en intro) ep-en Damnation. Bandnavnet ligner svært mye på Hades, og musikalsk ser Hadens mye mot Immortal. Det handler altså om relativt melodiøs black metal. Ikke noe galt i å trå varsomt i opptråkkede spor på debutplaten, og Hadens går stødig bortover stien. En lovende start på noe som kan bli veldig interessant å følge videre. Tittelsporet under.

Hadens-02 Damnation

Deathbed Reunion – Obviously Late Ep

For halvannet år siden var Deathbed Reunion fra Rogaland et av de nye norske bandene vi hadde mest tro på, og siden har de jobbet seg fremover via konsertscenen og via studio. Ep-en Obviously Late kom mot slutten av fjoråret, og inneholder fire låter som ganske pent beskriver akkurat hvordan Deathbed Reunion låter. En god sørpe av hardcore, punk og rock. Ganske forvirrende lydbilde til tider (som sjangeren krever), men alltid med en god melodi ett eller annet sted i bunn om du leter godt. Jeg liker Deathbed Reunion enda bedre etter denne ep-en, men musikken de lager er ikke for alle. Mer Deathbed Reunion via Urørt, og sjekk for all del gode Half Past Years under. Se opp for intervju med bandet i Pyro i februar.

01 Half Past Years

Pitch Black Mentality – The Pitch Black Reality

Pitch Black Mentality kommer så vidt jeg vet fra Askøy utenfor Bergen, og debuten The Pitch Black Reality er spilt inn både på Askøy, i Bergen og i Chile der trommisen befinner seg… Uansett hva som er spilt inn hvor har albumet blitt en hyggelig overraskelse. I en proppfull sjanger der gammel thrash-inspirasjon blandes med moderne metal stikker Pitch Black Mentality hodet frem med en hel del ok låter. Tidligere nevnte blanding mellom det gamle og nye har en tendens til å bli for striglet og for sterilt produsert, og Pitch Black Mentality går nok litt i den fellen, men samtidig innehar bandet (eller prosjektet?) definitive kvaliteter når det gjelder musikalitet og låtskriving. Kjenner at jeg liker dette. Litt Testament, litt Soilwork, gammelt og nytt blandet. Du kan høre et par låter av Pitch Black Mentality via Urørt, eventuelt kan du sjekke musikk i videoen under.

Requionox – Through The Eyes Of The Dead

Oslo-baserte Requinox (som ikke må blandes med thrash-legendene Equinox) spiller heavy metal og er stolt av det. Som man jo bør være. Debuten Through The Eyes Of The Dead har mange mangler, og det skorter litt på låtmatrialet, men spillegleden og entusiasmen er det lite å si på. Det spriker veldig mellom det svake og det godkjente her, men låter som Dance Of The Dragon vitner om at bandet har evne til å skrive god tungrock. Bare de leter lenge nok inni seg selv. Satser på at det blir flere slike låter neste gang. Sjekk Requinox på Urørt og hør nevnte låt under.

Requinox-Dance Of The Dragon

Messerschmitt-Messerschmitt

Bråkete og olm doom og stoner fra innerste Halden er det som befinner seg på debuten fra Messerschmitt. Tung, tung upolitisk rock spilt for og av fans av tung, tung upolitisk rock. Utgitt i 500 eksemplarer på vinyl. Til tider meget bra, til tider litt uferdig, men med både lyd og innstilling stilt inn riktig. Spennende debut fra et band som har vært spennende en stund nå. All The Little Children kan høres under, og den og en annen låt kan også lastes ned fra Messerschmitts Urørt-sider.

Messerschmitt – All The Little Children

Bad Religion-True North

Jeg har vært fan av Bad Religion i enormt mange år, men til og med jeg må medgi at alle platene til Bad Religion de siste femten årene låter veldig likt. Det er den samme malen hver gang; korte og poppete punklåter med krasse politiske tekster (uten at jeg har noe tekstark på denne nye platen). Bandet treffer blink et par ganger på hvert album, men roter seg også ofte vekk med litt sviskete mid-tempo-låter og daffhet. Jeg kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt for disse punk-legendene, men solide album hele veien gjennom er det lenge siden de har levert. Helt ok altså. Denne gangen også. Låten med den poengterte tittelen Fuck You under.

Leadsledge – Epilog Part II

Leadsledge fra Bergen blir stadig bedre. Siste ep fra den kanten heter Epilog Part II, og på utgivelsens fire låter trykket bandet ut en god blanding av hardcore og metal. Leadsledges medlemmer spiller (eller har spilt) i andre band som In Confesso, Clown, Hellish Outcast og Blood Command, og hever på den siste ep-en sin egen standard ganske mye. Både på egenhånd i låtene Dead End og Martial Art, og ikke minst med hjelp fra gjestevokalistene Silje Tombre (Blood Command) på Revival og Toschie (Audrey Horne) på Resonance. Hør Siljes vakre skrik under og sjekk Leadsledge på Urørt.

Leadsledge-Revival (feat.Silje Tombre)

Gaia’s Revenge – Reborn

Gaia’s Revenge fra Ski datt inn i radaren vår i fjor, og vi kåret dem like greit til å være blant landets mest lovende band. Nå kommer debuten i form av Reborn, og Gaia’s Revenge imponerer fortsatt. Tungt, hardt og ganske moderne uten å miste synet av melodiene. Tenk In Flames, bare litt hardere. Fremdeles svært lovende, og definitivt på vei opp og frem. Til deg. Gaia’s Revenge finner du via Urørt eller så hører du bandet via klippet til Emotional Breakdown under.

The Knut – The Knut EP

Joda. Navnet er ganske forferdelig, men la ikke det skremme deg fra å besøke The Knut på Urørt. Der kan du laste ned låtene som befinner seg på Møre-gjengens debut-ep som er gitt ut i 500 eksemplarer nylig. Sjangeren er hardrock med mer melodi enn tyngde, og det er ett eller annet i de to første låtene Crossroads (som du kan se i videoform under) og spesielt i Mojo Delivery Man som får meg til å smile. Resten av ep-en er ikke like bra, men som debut kan The Knut skryte av å ha truffet ett eller annet hvertfall hos en som liker rock. Så langt fra nyskapende som det går an å komme, og det kler The Knut bra.

Mammüth – Gone With The Wolves

Mammüth må ikke forveksles med det fiffige og tunge (rent vektmessig) bandet Mammoth fra 80-tallet. Norske Mammüth kommer nemlig fra Drammen, og består av noen av folkene bak metalfestivalen Music Of Mass Destruction. Mammüth flesker like greit til med 12-minutteren Blood From Water som første låt, og selv om resten av låtene ikke er like lange fatter ikke drammenserne seg i korthet. Men det gjør man heller ikke i sjangeren Mammüth inspireres av. Her kan en høre glimt av Neurosis, Crowbar og diverse sludgeband, og det er en sjanger som ikke har så veldig mange utøvere i Norge. Dermed blir Mammüth er tungt pust inn i den norske metalscenen. Noen av låtene trekkes nok litt ut i langdrag uten at musikken skriker etter mer pusterom, men en del av kuttene her er riktig så hyggelige. Inspirerende start på en forhåpentlig fin fremtid. Assault To Prevail under.

Mammüth-Assault To Prevail

Man The Machetes – Idiokrati

Så har arven etter Kvelertak allerede dukket opp hos norske band. Først ut er Man The Machetes. Det er muligens litt urettferdig å plassere dem i Kvelertak-båsen, for de innehar utvilsomt egne kvaliteter, men den markante blandingen av skrikevokal og store og polerte riff ble perfeksjonert på Kvelertaks debut. Og perfeksjoneres nok ytterligere på Kvelertaks neste plate. Låter som Mageplask og Slagen står fint på egne bein, og synes du at det er stas med hard musikk med norske tekster kan nok dette være et band for deg. Men tankene dine går sikkert også til Kvelertak ganske kjapt under lyttingen.

The Good The Bad And The Zugly – Anti World Music

Der Man The Machetes åpenbart er inspirert av Kvelertaks musikk drar The Good The Bad And The Zugly inspirasjon fra et annet norsk band i sin musikk. For det er helt umulig å høre på Anti World Music uten å tenke på Turbonegers album på siste halvdel av 90-tallet. The Good The Bad And The Zugly høres helt identisk ut som Turbo gjorde på Ass Cobra og Apocalypse Dudes. Ikke noe galt i det, men nå vet du hvertfall hvor vi er rent musikalsk. Punkrock, fete skingrende gitarer, gjengvokal, negativitet og deilighet. De er gjerne kopier, men de spiller deathpunk av høy kvalitet. En ny favoritt. Anti World Music indeed. One Kidney Man under. Nyt!

The Good The Bad And The Zugly-One Kidney Man

Virus – Oblivion Clock

Virus har lenge vært et band som i likhet med tidligere nevnte Voivod har vært et musikernes band. I likhet med Voivod leker stadig Virus med metalen som sjanger, og blander inn elementer fra jazz, alternativ rock, lydeffekter og alskens rart i musikken sin. Til tider engasjerende, men til tider også litt vel forvirrende. Er du allerede inne i Virus sin musikalske verden skuffer de nok ikke denne gangen heller, og er du klar for å bli overrasket er det bare å hive seg over katalogen til dette norske bandet. Oblivion Clock er en ep som også inneholder gjenutgivelse av spor som har vært ute i lite opplag tidligere. Blant annet en fin og poppete coverlåt av Walker Brothers. Virus gjør akkurat som de vil.

Killtek-The Noise Of Rage/Silence Of Self Destruct

Vi har sagt det mang en gang på radioprogrammet, men det skjer altså veldig mye bra i Trondheim for tiden. Det dukker opp nye band hele tiden, og Trondheim Metal Fest som arrangeres i mars imponerer med et strålende program. Killtek skal faktisk spille på festivalen, og debuterte nylig på plate. Killtek består av musikere som også spiller i Torch og Grown Into Nothing som er to andre gode trønderband, og ep-en er skrudd av Marc Görtz fra tyske Caliban. Nå har jeg aldri vært en fan av den mer industrielle delen av metalen, og det er i det landskapet Killtek opererer. Musikken er hard og full av gitar og trommer, men det hele er også delvis elektronisk. Til tider engasjerende, men i lengden noe masete. Men som sagt er ikke industriell metal helt min greie, så jeg oppfordrer til å sjekke ut ep-en helt på egenhånd. Game Changer hører du under.

The Resistance-Rise From Treason EP

Svenske The Resistance er et slags superprosjekt med medlemmer som tidligere har spilt i svært gode svenske band. Jesper Strömblad og Glenn Ljungström har vært med i In Flames, Marco Åro spilte i The Haunted, mens Chris Barkensjö er fra mer ukjente Kaamos. Sammen er de altså The Resistance, og på debuten går det fort i svingene. Tenk deg en hybrid av Hatebreed og In Flames, så er du på sporet. Hybriden høres bra ut den, selv om det er vanskelig å felle noen dom etter fire låter. Anbefales trygt, spesielt om du liker Hatebreed. Og hvem liker vel ikke Hatebreed? Galninger.

The Promdates-Coffee’s Hot, We’re Not

Jeg tror The Promdates kommer fra Ålesund, men jeg vet at de spiller herlig pop-punk. For det har de gjort i stereoen min de siste minuttene. Og det føles fint. Jeg vet at mange lyttere og lesere av Pyro avskyr pop-punken, men personlig elsker jeg enkelheten i sjangeren. The Promdates er ganske så myke til og med for å være pop-punk, men har noen herlige låter på platen sin. Det skorter litt på tighthet og engelskuttale, men alle som sporter en t-skjorte av Chixdiggit i innercoveret sitt er gode i min bok. Sjekk The Promdates på Urørt og lytt til låten I Feel Alright under.

Like over nyttår slipper Dropkick Murphys sin nye plate Signed And Sealed In Blood, og et par av smakebitene derfra som jeg har hørt lover bra. Men som vanlig kjører Dropkick også på med noen låter som blir litt vel folkelige. Som julelåten The Season’s Upon Us. Fin video med mye irsk pøbleri dog.

Ok. Jeg elsker Dropkick Murphys og får frysninger med en gang denne nye videoen starter. Svart-hvitt, bilder av fansens tatoveringer og hjembyen Boston. Ny plate på vei i januar. Alt er på stell.

Mine favoritter i Dropkick Murphys, som snart spiller på årets Hove-festival, har blitt beæret med en fortelling skrevet av forfatteren Michael Patrick MacDonald. The Resurrection Of Cornelius Larkin heter verket, og er da inspirert av musikken fra Dropkick-albumet Going Out In Style. Deler av historien befant seg på album-coveret, men her kan du lese hele greien fra begynnelse til slutt. Feed your mind.

Children Of Bodom velger to uortodokse coverlåter på sin nye samler. Hør resultatet av den ene her…

Children Of Bodom summerer opp karrieren sin så langt med samleren Holiday At Lake Bodom (15 Years Of Wasted Youth) der bandet gir deg sine fineste øyeblikk. Vedlagt er også to cover-låter. Den ene er Shipping Up To Boston, som ble en hit for Dropkick Murphys etter at sangen ble brukt i filmen The Departed, og den andre er den gode gamle Rick Springfield-svisken Jessie’s Girl. Litt usikker på om jeg synes det var en god idè å covre Dropkick Murphys dog, etter at jeg hørte låten via Soundcloud. Gjør deg opp en egen mening ved å høre versjonen under. Samleren kommer mandag.

(foto: Kerry Brett)

Ooooooo. Jeg gleder meg. Så enormt mye. Jeg gikk glipp av Dropkick Murphys forrige gang de spilte i Norge. Det skal ikke skje igjen. Vi sender fire billettvinnere på konserten også.

Dropkick Murphys bør være kjent for de fleste av Pyros lyttere og klikkere. Bandet har siden 1996 blandet punk og irsk folkemusikk, og live er de helt i toppen av kvalitetslisten. Mandag 13. februar skal Dropkick Murphys spille i Mathallen på Vulkan i Oslo, og vi ga vekk fire billetter denne uken. Vi spurte dere om hvilken by Dropkick Murphys kommer fra i USA, og svaret er Boston. Det var det mange som visste, og Staale og Hanne får to billetter hver til konserten. Disse har også fått mail i innboksen sin nå. Takk til alle som deltok.

Videoen til Memorial Day finner du under.

Pyros dj-tag-team skal spille intet mindre enn tre ganger i Oslo i løpet av en uke. Kom på festen!

Etter en dvale helt siden dette bildet er tatt på fjorårets Hole In The Sky-festival skal nå plutselig Pyro-redaksjonen spille deilig rock i nattens Oslo-mørke tre ganger i februar. Vi starter når selveste Turboneger skal spille et slags comeback-gig på Vulcan lørdag 11. februar. Vi er invitert til å fortsette festen etter konserten i et av siderommene, og skal du på Turbo-konserten bør veien være like kort som den er gratis til vår lille rocke-oase.

Det samme skjer et par dager etter. Nærmere bestemt mandag 13. februar. Samme sted. Samme opplegg. Men denne gang er det selveste Dropkick Murphys som spiller opp til dans, før vi gjør det samme etterpå. Gratis for alle som har løst billett til det fantastiske amerikanske bandets konsert.

Og så. Fredag 17. februar. Da blir det egen Pyro-kveld på Internasjonalen. Åpent for alle over 20 år og fullstendig gratis. Fra 22.30 til 03. Jeg kan nesten, men bare nesten, love baris på Asbjørn. Rockeklassikere på rekke og rad og vanvittig svett dunstende stemning kan jeg hvertfall love.

Sees vi?

For torsdag spilte de hos Conan O’Brien.

Døvt at band blir sensurert for ord som shit på amerikansk tv. Men drit i det. Dropkick Murphys er tøffe uansett. Tatt fra The Fuel tv.

Fantastisk plate fra et like fantastisk band ble gitt vekk via radiobølgene for to uker siden. Nå har vi funnet verdige vinnere.

Will the real winners please stand up:

Einar Askø, Oltedal

Siri Christensen, Vikersund

Roger Birkeland, Arendal

Helge Skivenes, Oslo

Metal-fugl?

Fuglen har alltid vært prominent i heavy metal, helt fra starten med Black Sabbath og til den dag i dag. Men hvilken fugl er mest metal? Det skal vi finne ut av med hjelp av fotograf, metal-entusiast og fugle-titter Sebastian Ludvigsen i kveld. Selvsagt akkompagnert av deilige rockesanger om diverse fugler. I tillegg får du intervju med det legendariske norske thrash-bandet Witchhammer, som er plateaktuell igjen 20 år etter debuten sin. Og så blir det Dropkick Murphys-konkurranse også. Herlig det.

Fabelaktige Dropkick Murphys er ute med ny plate som heter Going Out In Style. Den er veldig flott, og det er også første video fra platen som er selveste tittelsporet. De kan det der med begravelser i Boston! Fat Mike fra NOFX dukker opp på toalettet.

Mandag 18. april spiller Dropkick Murphys i Klubb Spektrum i Oslo, men før den tid kommer det ny plate, og nå kan du nyte første sang.

For Going Out In Style skal komme ut allerede 1. mars, skal visstnok bli et slags konsept-album, og nå streamer Rolling Stone Magazine første singel fra platen. Hør Memorial Day her. Dropkick Murphys har fått med selveste Bruce Springsteen på en av låtene på kommende platen. Fat Mike fra NOFX er også med, samt en kjent amerikansk forfatter. Sjekk alt i denne pressemeldingen om albumets tema:

Through song, story or play, the music often inspires the author–as in James Joyce’s final work Finnegan’s Wake, based on an 1850s music hall ballad of the same name–and sometimes the story inspires the song.  These songs take the band’s own personal experiences and family folklore and roll them into the story of one fictional character, Cornelius Larkin. Fueled by fiery riffs and unforgettable choruses, Going Out In Style traces the journey of Larkin, whether it’s the Irish immigrant’s first person account of his own wake or the band’s in depth interpretation of his life and lineage throughout the album’s lyrics. Casey reveals, “Cornelius has passed on to the other side, and the album becomes a retrospective of his life. He’s one of those guys who immigrated to America at 16, got drafted into the Korean War, married young, had lots of kids, worked hard, and lived a full life rife with different characters, ups and downs, and trials and tribulations. Some of the stories are fictional, but most are odes to our grandparents, friends, and loved ones.”

The album’s title track gave birth to Cornelius. It’s a rousing celebratory anthem complete with guest vocals by NOFX’s Fat Mike, The Living End’s Chris Cheney and Rescue Me mainstay, actor/comedian Lenny Clarke. “Going Out In Style” roars with a gang-style refrain and simultaneously heartfelt and hilarious lyrics.  “We all have this romantic idea that our death will be like an international day of mourning, but that’s not going to happen,” chuckles Barr. “The song has two sides. There’s a serious side recounting this Larkin’s life, and then there are all of these fun parts about various women and characters.”

 For Going Out In Style, Dropkick Murphys even enlisted the vocal talents of the legendary Bruce Springsteen–whom they first met at a DKM gig in New York and later collaborated with onstage at one of Springsteen’s Boston shows. Springsteen swaps verses with Casey for a spirited take on the old standard “Peg O’ My Heart.”  “It has a classic old fifties rock and roll feel,” says Casey.  “Both of my grandmothers are named Peg. One grandmother, Peg Casey, is always saying, ‘When are you going to do that song? Your grandfather always sang it to me!’ The time signature changed, so hopefully they still appreciate it when they hear it.”

The collaboration is a perfect intergenerational bridge for fans and band alike. Dropkick Murphys have always strongly resonated with audiences young and old due to their working class ethos and cathartic sonic revelry.  “It links two generations,” says Casey. “We’re spanning a lot of years of music here, yet our songs share similar themes, stories, and values.”

Another song that ties together the story of Cornelius and resonates with a larger audience is the powerful and poignant first single, “Memorial Day.” Barr says, “It’s a song that honors our grandparents’ generation as well as Cornelius himself. There was something amazing about that time. They struggled through all kinds of adversity, and it’s inspiring.”

The tale of Cornelius doesn’t end with Going Out In Style. In order to round the story out, the band called on their friend, best-selling author Michael Patrick MacDonald (All Souls, Easter Rising). MacDonald wrote an eloquent obituary for Cornelius Larkin in the album’s liner notes, along with the beginnings of a more extensive narrative about the album’s main character for listeners to delve into. MacDonald became immensely engrossed in the character’s development, particularly as Cornelius began to take on elements of MacDonald’s own family history. At that point, the story grew into a much longer saga that will be available on the band’s website in conjunction with the album release–and the story could evolve into a book sometime in 2011.

“Collaborating with the Dropkick Murphys is, for me, a family affair,” says MacDonald. “Cornelius Larkin represents all that we come from. And this story is about embracing the good, the bad, the ugly and beautiful that we all come from; ultimately learning to work with ALL of it. Past is truly prelude…”

Casey elaborates, “I wrote an outline which began leading to songs. At the same time, I wanted the obituary to have that author’s flair, a little more description, a more detailed narrative, and a deeper story. Michael listened to the songs we’d written, and he fleshed out the story and really put a name and a face on the character. It’s a new approach and a unique partnership, especially in this day and age. The songs inspire the story, and the story inspires the songs. It’s a deep record, and it celebrates a life.”

Going Out In Style signals the beginning of another chapter in Dropkick Murphys’ own story. Barr explains, “I hope fans can listen to Going Out In Style with the same excitement we have. It’s all about family and friends for us. No bullshit…we don’t like to convolute things. That translates to the music, and the fans appreciate it.  It’s a beautiful thing, and I can’t wait to introduce Cornelius Larkin to the world.”