Anders Odden definerte norsk death metal med Cadaver, har spilt med Satyricon, Magenta, Celtic Frost, Cadaver Inc., og Apoptygma Berzerk. Nå spiller han med Idol-Hank i Doctor Midnight And The Mercy Cult, og forteller hele sin lange rockehistorie i boken Piratliv. Vi serverte noen spørsmål i den forbindelse.

Bok også nå, hvorfor og hvordan?

Noen ganger kan man ikke få gjort en lang historie kort, rett og slett. Jeg begynte å skrive tilbake i 2004 da jeg hadde sagt opp jobben som rockebyråkrat for finne ut hva jeg ville med livet mitt. En ting var sikkert. Jeg skulle vie det til det å være kreativ. Jeg satt meg ned og begynte å skrive om tidlig 90-tall i tredjeperson til det ble ca 150 sider, men la manus i skuffen. Helt plutselig tok Håvard Rem kontakt med meg ut av det blå. Han skulle gi ut boka Norsk Svartmetall og ville ha noen fra miljøet til å lese gjennom sitt manus, faktasjekke etc. Jeg fikk en uke på meg.

Jeg satt vantro og leste om ting jeg hadde mye mer greie på, og lagde en ganske kjip forlags-uttalelse. Kutt disse kapitlene, dette er riv ruskende galt og så videre. Håvard fikk panikk (tror jeg), og kom hjem til meg med en flaske whiskey for å redde prosjektet sitt. Som takk for tilliten ga jeg han manuset jeg hadde i skuffen. Håvard ble så begeistret at han kom med masse tips og ba meg jobbe mer med det. I januar i år satt jeg meg ned for å se på alt med nye øyne ,og begynte å skrive om det nye bandet mitt i jeg-person som en slags øvelse. Etter 100 nye sider fikk jeg tak på det hele, og blandet alle kortene og lagde en bok av alt sammen gjennom året som gikk. At jeg sitter med en 300 siders innbundet bok i hånda nå, under et år etterpå, er jeg veldig stolt av. Så det så.

Hvor vanskelig er det å skrive en bok om alt man har opplevd?

Det vanskeligste var å få med ting som er relevant, underholdende, spennende og sant samtidig. Jeg kunne lett lagd en oppfølger med leftovers og flere ting om hvert band, men alt kan ikke få plass mellom to permer.

Mye som har gått i glemmeboken etter fuktige netter backstage?

Ja, masse. De episodene man sitter igjen med har kanskje vært opplevd helt forskjellig for andre. Det hele er jo fra mitt ståsted, men jeg har hatt god hjelp fra andre med å huske ting. Frost i Satyricon husket eksempelvis hvilke låter vi spilte romjulen 1991 da jeg, Abbath, Demonas (Immortal) og Øystein Aarseth (Mayhem) jammet på en fest i Askim. Jeg husket ikke at han var der en gang. Tiden visker ut mye man vil glemme også. Det er jo en bra ting.

Du var gjest i Pyro for ikke så lenge siden, og leverte historier på rekke og rad fra norsk metal-historie. Er det noe slikt man kan forvente seg av boken din også?

Ja, det var pussig at jeg skulle ha en hel time hos dere 3-4 månder før jeg begynte å skrive ikke sant? Der fikk dere flere stories som ikke er med eksklusivt også. Jeg var i prosessen med boka i hodet da. Språket er muntlig og selvironisk, så ja, det er nok sånn den er å lese.

Presseskrivet og forhånds-hypen lover sjokkerende avsløringer og bråk i kjølvannet av boken. Vi fikk helt ”den norske The Dirt-følelsen” (den populære og sjokkerende boken om Mötley Crüe). Skal vi tro på slikt?

Det med “The Dirt” var noe redaktøren min sammenlignet innholdet med da han hadde lest første utkastet. Det at det skal bli bråk får vi nå se på. Jeg legger ikke noe i mellom, men jeg tror det bare gjør at folk blir glade og ler med meg, mer enn at de bli sinna.

Kommer du til å få noen uvenner etter at boken nå kommer i butikkene?

Noen fiender må man jo ha her i livet. Mine beste uvenner vil nok forsette å være det. Jeg kunne skrevet dritt om flere, men jeg skriver ikke dritt for dritten skyld.

Noen av de første meldingene fra folk som har lest Piratliv går litt på at du også har en viss moral oppi alt sammen. Stemmer det?

Jeg har jobbet like mye som bakmann som musiker i bransjen, og har tatt med mange bransjerelaterte ting gjennom hele historien. Det finnes mye god moral i lang erfaring med ting. Man blir jo tryggere på seg selv og gir mer f i alt folk mener med årene. Til syvende og sist må folk velge om de liker det du gjør eller ikke.

Tar norsk metal og dens fans seg selv for seriøst?

Ja det tror jeg. I alle fall i det offentlige rom. Jeg beskriver jo mange mørke fyrster mer reflektere enn de fremstår i intervjuer. Morsomme episoder som ingen andre enn oss vet om. Det er godt å kunne dele litt av humoren som faktisk finnes med folk også. Alle band er jo i Spinal Tap-fella hele tiden. Et band må ha en stjerne, en hjerne og en klovn for å fungere. Har man bare en stjerne og en hjerne blir ego for stort og hele bandet raser sammen som et korthus. Klovnen må ta ut lufta av ballongen når presset og det seriøse tar overhånd. Jeg har vært både hjerne og klovn som du sikkert gjetter.

Må vi fra nå av titulere deg som forfatter?

Da må du si forfattar i så fall! Det blir kanskje flere bøker, vi får se hva som kommer opp av neste hatt! Jeg er jo først og fremst gitarist og låtskriver.