Simen Vortex er hovedgjest i kveld, og resten av tiden fyller vi med sterkhet på rekke og rad.

Simen Vortex spiller i kjære band som Borknagar og Arcturus, og har også laget sitt eget prosjekt ICS Vortex etter at han forsvant ut av Dimmu Borgir for noen år siden. ICS Vortex-platen Storm Seeker var en av fjorårets beste her i Norge, så det er på høy tid at Simen kommer på besøk for å spille favorittmusikken sin for deg.

Vi skal i tillegg til en liten time i Simens verden kjøre intervju med Kvelertak-produsent og Converge-sjef Kurt Ballou, vi skal gi deg muligheten til å vinne den nye platen til Dropkick Murphys på vinyl, og vi skal spille ny og givende musikk fra Coheed And Cambria, Buckcherry og Voivod.

Dimmu Borgir preger forsiden på den kommende premieren på den norske utgaven av Metal Hammer.

Men det er tydelig at Metal Hammer Norway også kommer til å satse på norske metal-artister i artikkel-form. Av coveret kan vi lese at også Djerv, Blood Command, Kvelertak, Demonaz og Dunderbeist skal få spalteplass. Pyro gleder seg stort til Metal Hammer kommer med sin aller første norske utgivelse 28. april. Om det som befinner seg inni matcher det fantastiske coveret er det bare å bli abonnent med en eneste gang. Under kan du lese litt om det som kommer til å prege den første utgaven, og snart skal vi ha redaktør Guro som gjest i Pyro.

“På den aller første forsiden av METAL HAMMER NORWAY pryder ingen ringere enn Norges metalkonger DIMMU BORGIR. Både nasjonalt og internasjonalt er de blitt selve symbolet på norsk metal, og vi ønsket å hylle bandet med å gjøre de historiske hos oss!
I tillegg har vi snakket med blant annet Kerry King fra Slayer, hooket opp med hele Kyuss Lives!, Djerv, Mastodon, Bergensbandet Blood Command, Primordial, Metallica, sjekket inn i studio med både Trivium og lycra-gudene Steel Panther, og sist men ikke minst, Demonaz. I tillegg kan du finne ut hva vi synes om Slayer/Megadeth konserten, Devin Townsend Project og Fu Manchu, samt hele 7 sider med albumanmeldelser – og her leverer vi vår første 10/10! Dette, og mye mer, kan du lese om i 100 sider Metal Hammer Norway i salg 28. April!”.

Et ikke ukjent britisk musikkblad har latt seg imponere av to norske metalband.

Metal Hammer Golden Gods Awards deles ut 13. juni. Hyggelig er det at Kvelertak er nominert i kategorien “Best New Band” sammen med blanr annet Scott Ian og The Damned Things, mens Dimmu Borgir kjemper mot blant annet Avenged Sevenfold, Down og Children of Bodom i kategorien “Best International Band”. Vær med å stem frem våre norske helter her.

Dimmu Borgir har gjort video til låten med samme navn. Syng med i julestria.

Tatoveringer, heavy metal og enorme mengder kjøtt. Grønt lys for nok en rapport fra Enslaved-Ivar.

TURNEDAGBOK 7:

Philadelphia, PA – America

The streets of Philadelphia… En kjempelåt av Bruce Springsteen, og i dag åsted for første konsert i siste helgen på Nord-Amerika-delen av denne turneen. Forrige gang avsluttet vi i Albuquerque hvor turens hittil sterkeste kjøttopplevelse fant sted. Da vi sto opp kom tre trillrunde sjåfører (vår, Dimmu sin og han som kjører utstyrs-lastebilen) tilbake fra tidenes lunch. De pekte oss i retning av en brasiliansk grillrestaurant. Vi oste av gårde, og for et konsept som møtte oss! Det var ikke menyer, og kun en pris, latterlig lave 13 dollars (80 norske). En særs hyggelig kelner (første super-homofile meksikaner-rockabilly-fyren jeg har truffet, full score for stilen) forklarte oss plottet. Først tar vi med tallerker bort i en helt sinnsyk salatbar, og her har de alt (!) fra sushi via grønnsaker til supper til alskens småpølser. Vel tilbake til bordet ble vi utstyrt med et slags trafikklys-system i form av en kubbe som var rød i ene enden og grønn i andre enden (gul i midten). Dealen var at så lenge grønn farge sto opp var vi klar for kjøtt, mens rødt betydde pause. En gjeng servitører gikk fra bord til bord med gigantiske grillspyd med ulike nygrillede delikatesser. Med grønt lys fikk du lesset på et solid stykke fra spydet. Her fikk vi tilapia (fisk), grillet ananas, indrefilet, kyllingvinger, svinekjøtt, ytrefilet, kalkun surret i bacon og minst fem ulike varianter til som jeg ikke kommer på. Det røde lyset måtte opp fra tid til annen for å la det synke slik at det ikke var over før alt var bønnhørlig prøvd ut. Dette er et konsept som skal prøves ut igjen og igjen!

Det ble vel for øvrig nevnt at vi var skeptiske til Albuqurque på grunnlag av litt seige tidligere erfaringer på turneer. Den skepsisen skulle vi få spise i oss, publikummerne var mange i tallet og særdeles positive til Enslaved, både under konserten og i merchutsalget etterpå. Med de lave besøkstallene vi har hatt i byen tidligere må det bety at vi både har fått nye fans forut for konserten, og ikke minst under konserten. Det hele ble feiret med noen frekke små brune før ferden gikk videre ut i natten.

Allerede når man våkner på bussen i Denver (vi var i en forstad som heter Englewood) merker man effekten av den tynne luften. Hele dagen foregår i en slags konstant småsvimmelhet (som om Enslaved-medlemmene ikke er svimle nok fra før). Tradisjonen tro dukket metal-mamma Bridget opp. Det vil si, hun heter egentlig Birigit, og er en tysk militærkone med stort hjerte og solide kjøkkenkunnskaper. Det ble Gulasj, hjemmebakt tysk brød, kaker og mer til på hele Enslaved, Dimmu Borgir og tilhørende crew. Så fantastisk å få servert hjemmelaget mat så langt ut i turen! Med velfylte buker var det ikke noe i veien med motivasjonen for kveldens konsert, som ble helt grei, selv om publikum kunne tatt i noe mer i følge vår smak.

(Dimmu Borgir- og Enslaved-crew i skjønn forening)

Nuvel, turen gikk videre i retning Dallas og Texas, med en kjøredag mellom. Denne dagen ble tilbrakt i Amarillo, hvor det ikke skjedde stort utover fortvilede forsøk på klesvask i hotellets ødelagte maskiner. Det ble frokost på Waffle House, en relativt døll affære, går ikke tilbake der om ikke det er helt nødvendig. Litt tasting på tastaturet og noen kvitteringer senere var det tid for middag og valget falt på Outback-kjeden. Dette er riktig bra saker med tanke på at det er en kjede! Det ble noen glass av texanske Shiner-ølet; en lys lager, og selvsagt en tur innom Sam Adams igjen. Forrett ble en high-end variant av løkringer (fritert i noe helt herlig brød-aktig noe) mens hovedrett ble en biff og tre hummerhaler. Dessert denne dagen ble husets margaritas, før vi vraltet godt fornøyde tilbake til bussen og satte kursen mot Dallas.

(The dudes på Elm Street Tattoo, foto: S. Farinelli)

Jeg hadde gledet meg som en hund til Dallas-dagen i flere uker. Ikke bare er det hjemstedet til en av tidenes feteste skurker J.R. Ewing, men dagen for ny tatovering var også kommet. Under Roadburn 2010 ble jeg kjent med Austin-tatovøren Tony Hundahl (sjekk han ut på nettet), og ble umiddelbart storfan av arbeidet hans. Det viste seg at han var storfan av Enslaved også, så vi har holdt kontakten siden. Da denne turneen nærmet seg hørte jeg med Tony om han hadde tenkt seg på en av konsertene våre under turneen (både Dallas og Houston skulle være noenlunde innen rekkevidde fra Austin). Det hadde han, så vi ble enige om å treffes i Dallas i dag.

Tony dukket opp og vi kjørte av gårde til Elm Street Tattoo ikke altfor langt unna House of Blues (dagens venue), hvor Tony har jobbet tidligere mens han bodde i Dallas. Han tegnet et utrolig Odin-portrett og tatoverte så blekket sprutet. Jeg ble levert tilbake på klubben til lydsjekk, og Tony plukket opp turnemanager Tonje for hennes tatoveringstime. Konserten ble bra, men det bar kanskje noe preg av at det var mandag. Etterpå ble det fest backstage og Tony tok en gjeng av oss med på strippeklubb, en for så vidt festlig opplevelse, spesielt da Tony kjøpte lap dance til en av damene i entouragen. Jeg hadde vel muligens blitt litt rød i toppen om det var meg som fikk en fyr i g-streng på fanget… Takk til Tony for en solid dag!

(Tonje og Tony, foto: S. Farinelli)

Neste morgen var vi i Houston på turneens siste House of Blues venue. Synd det egentlig, for dette er venuer av ypperste klasse! Som en slags avskjed ble det lunch med Grutle og Vikky bestående av en helt fantastisk klassisk House of Blues burger. Smatt. Konserten ble særdeles bra, dette publikummet lot seg ikke temme av at det var tidlig i uken. No sir! At klubben serverte oss en kanon taco-buffet økte stemning videre, og etter konserten var det lett og ledig party-stemning rundt i de forskjellige garderobene. Kvelden ble avsluttet på puben på hjørnet, hvor vi fikk servert habanero-vodka: en diger krukke fylt med særdeles hissige habaneros og Kettle One vodka. Det formelig sto flammer ut av munner og ører, dette var en skikkelig godbit.

Turen gikk videre i retning østover, med nok en kjøredag før neste spillested. De som husker fjorårets tur, husker at vi var på Graceland, Memphis, og vi bestemte oss like greit for å gjenta suksessen. Det ble mest shopping og eting denne gangen, bare de som ikke var med i fjor tok turen inn i selve huset, flyene og bilmuseet. Utpå kvelden tok en del av oss taxi ned til downtown Memphis, med første stopp på en tradisjonell Memphis-restaurant på Beal Street. Det ble BBQ-ribs og Catfish, skylt ned med… you guessed it: Sam Adams Winter Ale. Derfra gikk turen på blues-klubb, med et par kjappe Long Island Ice Teas og musikk fra scenen. Ok, nå er jeg ikke akkurat noen fan av blues, men live har det sin sjarm når folk kan sakene sine, noe den omfangsrike damen på scenen definitivt kunne denne kvelden.

Columbus, Ohio: kanskje ikke verdens mest glamorøse venue (vi har vært her før), men kult lell. Dagen gikk med til blant annet meksikansk mat, men mest henging i og rundt bussen, med en liten backstage på deling mellom tre band (oss pluss de to bandene før oss), hvorav det første bruker GWAR-lignende kostymer (de heter Dawn of Ashes, men vi kaller dem Chris & the Steak Jackets), var det ikke mange steder å gjøre av seg. Gig ble det uansett, og publikum var kjempebra, intet mindre. En god del mer Long Island Ice Tea ble det også, og plutselig var vi tilbake i bussen på vei videre mot Philadelphia. Plan for dagen: spise Philadelphia Steak Cheese Sandwich, som selvsagt er oppfunnet her. Vi raste av gårde ned mot sentrum og fant et særdeles imponerende matmarked. Det var en nedlagt togstasjon som var 100% fylt med fantastisk mat og drikke. Midt i hjertet var målet: Steak Cheese Sandwich! Og herregud så godt. Dette er en oppfinnelse noen må importere til Norge. Snakk om fett alternativ til kebaben og pappaktige pizzastykker! Masse folk var kommet til aftenens konsert, og det hele ble nok en knallsuksess.

Mens vi snakker om lokale spesialiteter; neste konsert var i upstate-New York, Buffalo. Det er vel ingen hemmelighet blant folk som kjenner meg at jeg er stor fan av Buffalo Wings. Så dette var min store sjanse til å gasse meg. Og det gjorde jeg til gangs. Saftige, dryppende og sterke Buffalo Wings. O’ lykke. Det ble en relativt rolig kveld i etterkant med mange hyggelige møter med fansen ute i merchen, før det var om bord på bussen og full gass i retning Canada. Hvor vi er nu. Dette er kanskje de tre konsertene vi har gledet oss mest til, dette blir stort. Neste brev kommer til å starte her i Toronto! Til da: ha det på badet, din gamle kyllingvinge.

Bryllup, gambling, rock og kjøtt. Den fjerde turnèrapporten fra Ivar Peersen i Enslaved har alt!

TURNEDAGBOK 6:

Albuquerque, New Mexico, US of America.

Reno kaller seg selv “the world’s biggest small city”, og er kjent som et slags “mini-Las Vegas”. Vel, nå hadde vi aldri vært i Las Vegas, så det var vanskelig å bedømme. Men dersom det vi har sett av Vegas på film skulle vise seg å stemme tror jeg ”nekro-Las Vegas” passer bedre. Her så vi mye flatfyll uten glimt i øyet, slitne bygg og søppel i gatene. I jakten på en solid frokost skulle det vise seg at ingenting i denne byen var tilgjengelig uten først å måtte gå gjennom hele kasinoer. Nå er heldigvis vi av typen som klarer å gå forbi automater uten å måtte gå personlig konkurs. Det er enkel matematikk. Kasinoene er der siden du taper og de vinner. Det ble ikke til så mye mer enn en kjapp rusletur, så ble resten av dagen tilbrakt på kontoret bak i bussen og på klubben. Dagens catering var vaskekte Taco med kylling, kjøttdeig, bønner og alskens tilbehør; digg! Etter showet ble det en relativt rolig aften på bussen, men stemningen var høy!

Pomona var årets åsted for bursdagen min. Et lite forsted en halvtime utenfor L.A. Siste fire årene har jeg feiret på turnè. Tilfeldig? Vites ikke. Hvorfor det ikke ble konsert inne i selve englebyen denne gangen vites ikke, det pleier å være særdeles bra der. En kjapp burrito til frokost fikk opp blodsukkeret, og så var jeg klar for den store dagen. Det vil si, tre-fire timer med papirarbeid måtte gjøres unna først. Dette var showet hvor vårt amerikanske plateselskap og merchandiseselskap skulle møte opp, så alt måtte klargjøres, telles og organiseres før noe skikkelig kalas kunne iverksettes. Når det nærmet seg slutten på papirbunken begynte gratulantene å stikke innom på bussen med gode ønsker og fete gaver. Det ble nye klær, limited edition Duvel øl og italienske sko fra kona – Venom-skjorte, fet vinyl, limited edition Sierra Nevada Ale, Star Wars-figurer (Yoda og Jabba the Hut), ølmugge og drikkeholder til mic-stativet fra band, crew og supportbandet Dawn of Ashes. Rørende! Vel, kontoret ble til slutt lukket når det var tid for lydsjekk, og Duvel Triple Hop Ale ble sprettet. Nydelig, rett og slett. Konserten var definitivt et høydepunkt, og så fortsatte festen utover natten med sigarer, champagne og god stemning. En perfekt fødselsdag på alle måter – takk til alle deltagerne!

(Ivar og lydmann Hinkel)

Søndag morgen i San Francisco begynte, ikke uventet, noe røft. Til alt hell og lykke var våre lokale venner Tommy og Jessica på pletten og kunne aktivere meg ut av en potensielt stillesittende dagen derpå. Første stopp var en legendarisk portugisisk diner hvor det ble høvlet nedpå et par nydelige svinekoteletter på høykant (ekte frokost!). Deretter ble det sightseeing rundt i San Francisco med en tur over den legendariske Golden Gate Bridge og fottur oppi fjellet hvor det under 2. verdenskrig ble satt opp kanonstillinger og bunkere i tilfelle Japan skulle gå til angrep vestfra. Massivt. Det ble etter hvert tid for lydsjekk før jeg, Cato og Ice Dale ble med Tommy og Jessica hjem til Tommy sin far i en skikkelig luksusleilighet midt i San Fran. Her ble det muligheter for klesvask, før middagen bestående av nydelig hjemmekokt kylling og pasta ble servert. Det ble tid til en blund på sofaen (det vil si, Cato holdt et lengre foredrag for nevnte far, som nettopp hadde blitt interessert i fluefiske, et tema Cato kan mye om), før vi ble kjørt tilbake til showtime. Snakk om gjestfrihet!

Konserten var helt knall. Denne byen er vant til god Metal, og godtar de pakken du byr på er de helt med. Etter konserten fikk vi besøk backstage av våre venner i Autopsy, som alltid var det et særdeles trivelig møte. Vel tilbake i bussen var det, kanskje noe uventet med tanke på gårsdagens eksesser, igjen høy partyfaktor. Den musikalske favoritten på denne turneen er Chicago sin ”25 or 6 to 4”; en av historiens mest groovy låter, og utrolig nok en låt med blåserekke som er fet. Låten gikk i repeat mens bussen suste av gårde i retning Las Vegas (originalen denne gangen). De siste par dagene hadde det blitt spøkt løst rundt et giftemål i Las Vegas. Enslaved sin manager, turmanager og nå backlinetech (hennes egen feil at hun lærer så fort) Tonje er også min kone. Dessverre for meg lever hun ikke etter Yoko Ono prinsippet, hvor jeg hadde vært bare genial og de andre dumme. Neida, hun skal selvsagt drive og tenke selv og ender som oftest opp på feil (ikke min) side i diskusjonene innad i bandet. Vi er da altså allerede gift, men hadde begynt å spøke med å fornye bryllupsløftene våre i Las Vegas. Hva er mer neon-amerikansk enn det, liksom? Denne kvelden på bussen bestemte vi oss for å gjøre det, om det lot seg gjøre ad hoc; vi hadde bare vår erfaring fra filmer å støtte oss på i spørsmålet om hvordan man gikk frem med dette.

(middag på rommet i Las Vegas)

Vel parkert utenfor House of Blues i Las Vegas var det mandag og fridag. Hotellet var rett over gaten, vi skulle bo på Luxor, et massivt hotell formet som en sort pyramide. Da vi rundet hjørnet, mistet jeg nesten pusten. Synet av Las Vegas var intet mindre enn helt utrolig. Et hotell formet som en gigantisk pyramide var egentlig ikke så rart sett i sammenheng med resten av byen. En tur ned stripen tok oss forbi et utvalg berømte hoteller: New York (bestående av modeller av kjente bygg i New York, med egen berg-og-dal-bane på taket), MGM, Excalibur (et enormt Disney-slott-hotell) og mange flere.

Vel tilbake på hotellet ble det tid for en blund mens andre var ute og shoppet. Ja, så var det bryllupet da. Det viste seg at det var slutt på 24-timers kapell i byen, i alle fall utenfor hovedsesongene. Vårt besøk var lagt til av alle ting årets roligste uke i Syndens By. Hotellet kunne ordne en seremoni dagen etterpå, men da ville vi jo være opptatt med konsert. Uansett, vi bestemte oss for å ta turen ut på byen og prøve litt underveis. Skulle det vise seg å være umulig, ja så var vi jo allerede ordentlig gift. Planen var å begynne med et show, merchmannen til Dimmu Borgir (Luke) hadde fått tak i noen gjesteplasser til Cirque de Soleil showet ”Mystere”. I forkant tok vi en tur på en helt fantastisk støyende pub rett ved inngangen til showet. De hadde i følge dem selv verdens feteste bartendere. De var så fete at det var ansatt en egen kommentator som kommenterte den enormt fete måten de mixet drinkene på. Da vi trodde bråket var på maksimum gikk det en slags alarm og det ble annonsert at shots var gratis i ti minutter. Folk raste inn utenfra og det hele minnet om foringstid i et overfylt ørnerede i en BBC-dokumentar. Presset ble så voldsomt at fete-Johnny bak baren ga opp å bruke glass og gikk over til å tømme djevelskapen rett i de skrikende gapene.

Overalt i byen er det billboards og flyere for call-girls. Fra et monoteistisk synspunkt må denne byen representere absolutt alt som er galt med ”Vesten”. Jeg elsker denne byen, halleluja. Fred være med hans minne! Tilbake til kvelden: Cirque de Soleil var ganske så utrolig fett. Sirkus uten dyr er ikke bare etisk bedre, men stinker mindre og er mindre døvt. En del sexy dansing som jeg kanskje kunne overlevd uten, men akrobatikken, humoren og rekvisitaene var helt enormt. Etterpå satt vi i lobbyen hvor jeg koste meg med et par kjappe Dirty Martinis (det er visstnok mengden olivenolje som avgjør hvor dirty den er), mens merch manager Vikky ringte rundt til alt av kapeller i byen på desperat jakt etter et sted hvor vi kunne gifte oss.

(gambling før bryllup for andre gang)

Til slutt fikk hun utrolig nok napp, inkludert en Elvis-minister! Før vi reiste av gårde måtte jeg bare ta en runde på spilleautomatene, det føltes som det eneste riktige å gjøre. Vielsen var helt utrolig bra. Vi fikk sunget tre Elvis-klassikere for oss, som han krevet at brudeparet danset til: ”Love Me Tender”, ”In the Ghetto” og ”A Little Less Conversation”. Til stede var lydmann Hinkel (best man 1), Grutle (best man 2), Cato (i totalt flytende form), merchdronning Vikky og en eldre fyr ved navn Scott Larsen som lignet på George fra Seinfeld (Grutle og Cato hadde blitt venn med han i baren tidligere på kvelden). For en opplevelse å bli gift i Vegas klokken 01.00 natt til tirsdag! Bryllupsfesten ble unnagjort i Luxor sin hotellbar, og det ble morgen før vi la inn årene.

Neste dag ble det hvile og litt business før konserten på House of Blues tok til. Igjen en knallkonsert, vi visste ikke hva vi kunne forvente av Vegas-publikummet, men de leverte. Noe absurd var det å signere og møte fansen i casinoet i etasjen over. Vegas-oppholdet ble avsluttet med en herlig middag på hotellrommet, som hadde en fantastisk utsikt. Neste dag var det Tuscon, Arizona på plakaten. Denne dagen ble stort sett brukt til å se film i bussen og fordøye minnene fra de fantastiske dagene i Las Vegas. Dimmu Borgir kom opp med den geniale ideen å kjøpe en grill til å ha med og runneren ble sendt ut for å handle inn mengder med kjøtt. I det kyllingen og grillflesket var ferdig på grillen var det scenetid, så grillmaten ble inntatt etter konserten, for en luksus! Oppmøtet på konserten var kanskje lavere enn forventet (vi spilte for en del flere sammen med Opeth her i fjor), men både band og fans var fast bestemt på at det skulle bli en kanonkveld, noe det ble. Det ble henging utenfor klubben med de lokale ansatte i den klamme Arizona-natten, før turen gikk videre til Tempe i samme stat.

Dagen for total rengjøring av bussen var kommet, men været var sommerlig, så det gjorde ingenting å henge og slappe av utenfor. Igjen kom grillen frem, denne gangen med et ennå større utvalg av burgere, pølser, bratwürst (crewet til Dimmu er hovedsakelig tysk), kylling, kalkun og andre godsaker. Total seier å grille ute i t-skjorte 2. desember! Inspirert (og sannsynligvis luktende) av grill var det på scenen. Vi leverte et meget bra show, men synes kanskje publikum var vel slappe tatt i betraktning hvor bra de hadde vært kvelden før. Vel, vel. I dag er vi kommet til Albuquerque, New Mexico, et sted vi har spilt et par ganger før. Det har pleid å være noe glissent oppmøte, så vi har kanskje ikke de høyeste forventningene. Men, vi har blitt positivt overrasket før. Jeg har allerede hatt turens sterkeste kjøttopplevelse i morgentimene, det kommer jeg tilbake til i neste reisebrev! So long!

Enslaved og Dimmu Borgir gjør som de lokale, og feirer Thanksgiving i USA. Les også om deilig matforgiftning, vannsklier og den sedvanlige herlige blandingen av metal, mat og god drikke.

TURNEDAGBOK 5:

Somewhere in time, Oregon, USA.

Om forrige reisebrev begynte litt bråkjekt med at jeg var imponert over egen storform, skal jeg denne gangen begynne med å si at jeg er småsliten her jeg sitter på tampen av Thanksgiving Day. Siste uken har vært spesiell, med utrolig mange ulike opplevelser. Det hele begynte med turen over grensen til Canada. Etter en dag i hotellets svømmebasseng (med en overraskende brutal vannsklie),  la vi turen til en diner rett ved, den eneste tilgjengelige midt i ødemarken. Jeg prøvde meg på en canadisk whisky (helt grusom, så den måtte gis opp) og noen litt vel uspennende spare-ribs. Hadde jeg bare stoppet der…  Jeg tenkte at det kanskje ville gjøre livet mer spennende med litt ”turf” attåt ribbene, i form av et rekespyd. De smakte ikke noe særlig, men skulle likevel sette preg på uken som kom.

Tilbake på hotellet gikk det få minutter før det ble tydelig at noe var særdeles galt. Rekene skulle vise seg å ha inneholdt et ganske hissig magevirus. Etter noen timer med ubehag måtte vi uansett reise videre, og på veien over til bussen ble det knestående rop etter elgen i bitende kald vind. Temperaturen var på ca minus 15 og på vei til å bli kaldere. Temmelig episk. Natten ble et av de verste turneminnene siden en enda drøyere matforgiftning tilbake i Mexico, 1995, men utover neste kveld skulle det heldigvis stabilisere seg. De dårlige nyhetene var at dette var av den smittsomme sorten. I skrivende stund, over en uke senere, har tilsynelatende siste tilfellet på bussen gått over. Det blir siste gang jeg spiser sjømat så langt fra kysten på reise.

For første gang var det vestkysten av landet som skulle besøkes. Tidligere har det vært East-Coast exclusively. Første stopp var Calgary (vi kikket selvsagt på den gamle Sølve Grotmol-sketsjen på YouTube), med konsert på universitetscampus. Student-tilværelsen så noe annerledes ut med salg av ølmugger i studentkantinen, og alle bordene var fulle av ølglass. Skulle likt å sett studentene i Bergen overleve billig øl i kantinen fra morgenen av, de klarer jo ikke å være mennesker under Fadderuken en gang.  Maten var også ganske sprek, med et heidundrende utvalg av ulike kyllingvinge-varianter: sitron og knust sort-pepper-varianten hadde jeg ikke prøvd før. Den falt i særdeles god jord og skal prøves hjemme. Konserten var riktig så bra, men så hadde vi ikke forventet noe annet. Canada er og blir en total favoritt med et publikum som er helt i særklasse hva angår engasjement og respons på konsertene. Etter giget møtte vi som vanlig publikum i merchen og jaggu dukket det ikke opp en kar fra Hallingdal (en sambygding av vår egen Herbrand) med norsk flagg og lusekofte til.

(badeland i Edmonton)

Så gikk turen videre til Edmonton og en av de mer spesielle plasseringene av en venue jeg har vært med på. Konsertstedet lå rett og slett i kjøpesenteret West Edmonton Mall. Det største kjøpesenteret i nord-Amerika og det 5. største i verden. Et par facts som illustrerer størrelsen: senteret er delt inn i gater og innehar også verdens største innendørs badeland. Etter frokost på en engelsk pub i senteret (de har selvsagt egen gate for puber) ble det tur til badelandet, komplett med en svær strandpromenade. Alle skliene ble bønnhørlig testet, noen av dem var temmelig ekstreme. Så var det tid for lydsjekk før det ble tid til en middag og et særdeles lokalt øl kalt Albinorhino, det ble faktisk bare solgt på den ene puben inne i senteret. Deres versjon av Pale Ale var helt fortreffelig, så det ble raskt bestemt å ta turen tilbake etter konserten. Igjen ble konserten en positiv opplevelse, særlig kidsene under 18 gjorde en voldsom innsats. Salen var delt i to for de over og under med barrikader, noe som resulterte i det sjeldne fenomenet med to parallelle mosh-piter. Knall konsert og moro med et kjapt pub-besøk etterpå.

Kjøreturen over mot Vancouver var av den lengre sorten, så det ble stopp halvveis i en bitteliten kanadisk fjellandsby sånn midt i mellom. Synd å miste en konsert en lørdagskveld, men det ble en særdeles hyggelig kveld sammen med Dimmu-gutta og crew på den lokale puben. Det ble gjort forsøk på Yatzy, men det ble etter hvert litt verre med konsentrasjonsevnen. Det som møtte oss når vi våknet i Vancouver neste morgen var noe veldig annet. Om du har sett The Wire hvor de oppretter Hamsterdam, et fristed for de tyngste narkomane. Dette har de gjennomført på ordentlig i Vancouver. I forbindelse med OL for mange fruens år siden flyttet de alle ”probleminnbyggerne” til en del av byen hvor de fikk drive med sitt mot at de holdt seg der. Forfallet som fulgte har helt bibelske proporsjoner, jeg har rett og slett aldri sett på maken. På vei ut av bussen er det første vi ser en gatepike som tar med en kunde inn på det som må være verdens mest vannvittig forfalne hotell rett over gaten. Hva de skulle med stabelen med pannekaker hun bar på kan vi bare spekulere i.

Selve klubben, The Rickshaw Theater var dessverre i samme forfatning som strøket, så når Herbrand inviterte meg med på å møte en venn i en annen del av byen var jeg ikke vanskelig å be. Det var rett og slett broren til ovennevnte hallingdøl, Andrew og datteren Selina, som tok oss med på skikkelig sushi-middag og påfølgende sightseeing i Vancouver. Den turen ga mersmak, Vancouver må være en helt fantastisk by om sommeren. Bare styr unna ghettoen. Det kunne ikke vi og måtte etter hvert tilbake til lydsjekk. Det var blitt ettermiddag og gatene myldret med narkomane på jakt etter neste påfyll av gift. Heldigvis ble konserten helt kanon, alle kom seg uskadd tilbake i bussen etter utlast, og turen gikk tilbake mot USA.

Første stopp tilbake i the US of A var Spokane i Oregon. Tradisjonell amerikansk super-frokost med egg, bacon og alt mulig annet farlig for hjertet ble hevet innpå før lydsjekk, og etterpå tok jeg og Grutle turen på The Ale House, en pub som hadde fanget vår interesse ved tidligere passering. Mottoet ”good food – cold beer” fungerte som en magnet. Vi slo til med en sampler hver; en padleåre med fem snittglass av selvvalgte ølsorter fra tapp. Det vi fikk testet var (rangert sånn noenlunde etter popularitet og med opphavsstat i parentes): Total Domination IPA (OR), Alaskan Amber (AK), Moose Drool Brown Ale (MT), Hoegaarden (belgisk), Arrogant Bastard Ale (CA), Pike Kilt Lifter Scotch Ale (WA), Mac & Jack’s Amber (WA), Gordon Dbl. Red Ale (CO), selvsagt med Yatzy som følgesvenn, denne dagen var Grutle sin terningarm i storslag. Det samme kunne i følge de to første bandene ikke sies om publikum, men med duknakket hardt arbeid klarte vi å få fyr i denne forsamlingen også!

(beerfest i Spokane)

Etter konserten ble det en tur på den lokale rockeklubben, hvor Grutle blant annet ga av seg selv i form av crabwalk-undervisning for lokale, mens undertegnede klokelig tok en ikke altfor sein kveld mens bussen rullet videre mot Portland. Portland er en gammel favoritt, med blant annet en helt fantastisk thai-restaurant rett borti gaten. Frokosten ble inntatt der, med samme bestilling som forrige besøk i mai 2009: lobster balls til forrett og spicy chicken til hovedrett. Nydelig! Resten av dagen gikk med til vedlikehold av instrumenter, lydsjekk og knakende god inhouse-catering. Når kokken har Mayhem-”De Mysteriis Dom Sathanas” skjorte skjønner du at ”Lava Hot Wings” kommer til å smelle, noe de gjorde. Konserten gikk bra den, men ikke veldig høyt over ”helt greit” på grunn av et noe reservert publikum.

Så var det tid for et veldig artig gjensyn. Det kom beskjed om at en ”Ivan fra New York 2001, han med Star Trek-bøkene” leitet etter meg. Han var ikke vanskelig å huske. Vi spilte på en festival i Brooklyn i november 2001 (røyken fra Twin Towers rett over elven var fortsatt synlig), og så banket det på bussdøren. Klubben kunne fortelle at en russer (tror jeg) ved navn Ivan hadde med gave til Ivar i Enslaved. Han hadde lest at jeg likte Star Trek (som jo er helt rett) og hadde fått tak i en hel kasse med gamle originale bøker fra et antikvariat. Det hele ble avlevert i ringbrynje før han bukket og forsvant igjen. Nå var han altså tilbake i Portland. Det viste seg at han hadde gått i lære for å bli bryggeriarbeider, noe han nå var. Han hadde med samples til meg og Grutle som vi drakk utenfor ved  bilen hans før han måtte av gårde på bryggeriets faste bowling-aften. Enormt skikkelig fyr! Etterfesten gikk fore seg på bussene denne kvelden og samtlige band og crewmedlemmer var representert. Moro!

Neste morgen i Seattle var av typen ”nei, nå får vi ta litt pause her, dette begynner å bli slitsomt”. På tross av dette gikk alt det tekniske helt på skinner og in-house restauranten serverte opp kanongode italienske pizzaer. Folk slapp seg noe mer løs her og stemningen etter showet var høy, med blant annet et legendarisk videointervju backstage med skrekkfilm-magasinet Fangoria. Glemt var ideen om å ta det rolig, og brått var det fest igjen. Heldigvis holdt jeg meg unna puben hvor de fleste andre forsvant. Det ble heller noen særdeles trivelige timer sammen med Dimmu sin polske trommis Darek og hans trofaste tech Adam. I dag har vi stoppet et sted i Oregon langs vestkysten på vei mot varmere strøk, nærmere bestemt Reno. I dag er Thanksgiving Day her borte og vi har vært og hatt skikkelig takkemiddag på den lokale restauranten i form av nydelig kalkun, saus, stuffing, potetstappe og brekkbønner. Og et (nesten flaut å si det men) etterlengtet trykk på pause-fest-knappen.  I helgen er det bursdag, Reno og L.A. Vi får se hvordan det går. Skal bli digg med litt varmere vær i alle fall!

Forrige ukes radiokonkurranser er trukket.

Forrige uke hadde vi Dimmu Borgir som gjester, og vi ga i den anledning vekk staselige t-skjorter. Vinnere av disse ble:

Fanny Steine, Henrik Skårdal og Thomas Kingsrød.

Vi ga også vekk den nye platen til Disturbed, og de som får den hjem i posten er:

Randi Kvalvågnes, Lars Erik Nilsen og Preben Andreassen.

Gratulerer. Nye muligheter i kveldens sending.

(foto: Mirjam Vikingstad)

Enslaved fortsetter sin invasjon av det amerikanske (og kanadiske) farvann.

TURNEDAGBOK 4:
Minneapolis, Minnesota, USA.

Du store. Jeg er fortsatt i relativ storform etter to uker på veien, eller… Det er hvor lenge jeg tror jeg har vært på veien her jeg sitter midt på natten i sval cognac-bris. På disse lengre turene (alt over 4 uker sammenhengende kvalifiserer til ”lengre tur”) er ”cabin fever” tilnærmet uunngåelig. Man mister følelsen av tid, sted og ikke minst personlig sfære. Det som skiller de som klarer det fra de som ikke holder ut er ren og skjær standhaftighet. Sunn O))) sin smått berømte to mann i munkekappe- slåsskamp på scenen i London for en tid tilbake skal visstnok ha vært et direkte resultat av tilstanden. Ja, jeg hører dere (særlig en) som nå mumler at vi durer rundt i buss, har softe backstager og mottar støtte fra riksløvekassen. La meg minne dere på at vi har gått opp ruten fra bunnen av. Vår rekord er fortsatt 40 timers tur i lagerrommet på en van mellom Minneapolis og Dallas i 1995. Mind you, uten seter. Kun oss tre gutta på gulvet bak i en bil uten air-condition. Eller hva med episoden noen uker etter? Promoter/sjåfør stakk av midt i Mexico slik at vi måtte ta rutebuss tilbake til USA (”excuso mistro; o est el busso de la USA por favor?” etc etc). So don’t you try you on me.

Grunnen til at jeg tar opp alt dette er stedet vi har vært i dag. Som tidligere nevnt er vi fire band, hvorav to og et kvart er  tungt sminkede/dressed-up band. Så kommer vi til klubben Cabooze hvor det er et halvt back-stage rom. Det ble en dag i bussen, som vi for øvrig deler med Dimmu sitt svært så hyggelige crew, med omkledning og oppvarming på minus en god del kvadratmeter. Da er det greit at gutta i bandet faktisk er dine beste venner. Jeg har aldri skjønt folk som spiller i band med folk de egentlig ikke liker.

Tilbake til fortiden. Vi tilbrakte en reisedag ned til Atlanta, Georgia. Plutselig var vi i sommertemperatur, noe som frembrakte i overkant mange glis og god stemning (til å være en tur med norsk ”black” og ”ekstrem” metal). Vi ble sittende utenfor hvor vi skiftet strenger og pusset opp gitarene våre, mens teknikerne jobbet med et litt slitent anlegg inne. Vi husker forrige konsert i 2007, som var særdeles vellykket, og valgte dermed å se frem til konserten. Det gjorde vi rett i. Publikum var fantastisk, og vi møtte mange gamle og nye fans ute ved merchen etter endt konsert.

Det ble en god del fyring (sensitive ”metal”-folk får slå opp hva ”fyring” betyr og ta det derfra) og så surret jeg rundt i komplekset (det var nemlig et par konsertsaler til i bygget). Plutselig befant jeg meg i kjelleren hvor indie-bandet Maps and Atlases spilte. Her snakker vi indie. Skjegg, briller, skjorter og innadvendthet. Vent litt… Minus skjorta og innadvendthet er det en helt grei beskrivelse av meg! Så jeg sklei rett inn. Og for et flott band! Jeg liker jo god indie, jeg. Etter at de lokale teknikerne heiv bandet av scenen på grunn av curfew kjørte de like greit en runde med låter ute på gulvet uten strøm. Ikke kassagitarer, men el-gitarer uten forsterkere. Kul slutt på kvelden for de av oss som ga oss der.

En av våre venner hadde med gave i form av Virginia plomme-moonshine, og gamlegutta i bandet spiste like greit plommene fra glasset til slutt, og holdt det dermed gående utover natten og morgenen. Neste dag var enda en kjøredag tilbake nordover, tilbake nesten hvor vi hadde vært dagen før Atlanta. Og hvem sa at bookingagenter ikke bruker dart-piler når de planlegger?

Uansett ble fridagen en fin en. Etter en kjapp frokost-burrito på en lokal diner ble det opphenting av ugjort biz på hotellrommet, oppfrisking på badet (eller sss = ”sh*t, shower and shave” som de stiligste roadiene kaller det) og så ut og spise på et lokalt steakhouse. Jeg skjønte at det var håp når kelneren spurte om jeg ville ha Sam Adams Winter Ale(den har blitt turneens store vinner sammen med Sierra Nevada Pale Ale) som en pint eller en liter. Litersglasset var sågar frossent, og som følgesvenn ble det en gigantisk rib-eye steak. Til og med salatbaren var full av kjøtt, ost og andre mandige saker. Desserten besto i et par runder av drinken Old Fashioned (i det siste gjort popular av Don Draper i Mad Men), en lekkerbisken basert på bourbon, seltzer vann, kirsebær og gjerne sitronjuice. For en aften!

(Ølen er like stor som hodet til manager Tonje!)

Neste dag ble jaggu bra den og. Vi våknet opp i Millwale hvor vi spilte med Opeth mai 2009. Selve Millwale er i bunn og grunn bare en slags bakke med venuen på toppen (en tidligere kirke for sikkerhets skyld) i tillegg til to andre åpne etablissement. Apotek-dineren og vinylsjappen. Apotek-dineren er et digert apotek med noen bord og et kjøkken på ene siden av rommet. Saklig mix, og veldig god hel-amerikansk mat (ble en helt drøy jalapeno-burger-frokost denne gangen). Vinylsjappen ble det ikke tid til for meg denne gangen, men Grutle fikk plukket med seg en ganske så respektabel bunke. Etter lydsjekk ble det gjensyn med en gammel favoritt jeg allerede har begynt å savne; rød thai-curry. Kroa Thai på Høyden i Bergen er fast post på programmet i ellers i året. Millwale-varianten var nesten på høyden (host..). Promoteren skjønte alvoret og besørget Sierra Nevada, så det ble nesten glemt at PA-en var delvis ødelagt og dermed i mono på selve konserten (mye å tenke på når man driver et konsert-sted, gitt). Publikum var helt ok, men ikke så mye mer. En helt grei dag på jobben.

Detroit Rock City. Stakkars by etter at den amerikanske økonomien kokte over og General Motors lot titusener i stikken og la ned produksjonen i ex-Motor City.  Vi har spilt i byen et par ganger tidligere, i bydeler hvor det eneste trygge var å sitte pal i bussen med lås og gardiner nede. I 2007 var det meningen at vi skulle spilt i det verste av de verste strøkene, på en skikkelig skitten klubb. Det giget ble (heldigvis) avlyst i siste sekund av promoter (vi har selv aldri avlyst en eneste konsert) av uvisse grunner. Stor og positiv var derfor overraskelsen da vi kikket rundt hjørnet av klubben denne gangen og fant en særdeles trivelig og sivilisert bydel av Detroit. Få meter ned i veien for å finne noe mat lokket skiltet ”Town Tavern” oss inn i varmen. Det ble en italiensk frokostpizza akkompagnert av en lokal Michigan mikro-brygget IPA til frokost, og jeg sverget på å komme tilbake. Den ene siden i menyen med utvalg fra lokale mikrobryggerier samt øvrige matretter måtte belyses ytterligere. Det ble etter hvert lydsjekk (for første gang på turneen var hele produksjonen; lokal og tilreisene, i rute) og tilbake til Town Tavern for litt videre studier. De tre-fire øvrige lokale bryggene jeg fikk smakt var særdeles gode, og reisefølget ble cæsar salat med buffalo-reker (spicy!). Nydelig.

Tilbake til klubben og konsert, med et svært så responderende og begeistret publikum. Hva nå? Tilbake til Town Tavern. Det begynte jo kanskje å bli litt rart dette. Jeg var ikke forberedt på at de samme fem servitørene skulle være på jobb hele døgnet. Men, i USA skjønner de i alle fall konseptet med kundeservice, så stemningen var på topp. Dagens siste måltid ble en saftig hjemmelaget biffburger under et solid lag av ost matchet med en iskald lokal Brown Ale jeg ikke husker merket på. Good night Detroit og lykke til videre!

House of Blues i Chicago er en klassiker. Ifølge mine kunnskaper også den første House of Blues i USA. Innkomsten var preget av noe forvirrende inntrykk. Frokosten vår var en himmelsk (!) buffet vi delte med en formiddags-gospel av den gode gamle sorten med afro-amerikansk predikant, band og kor. Temmelig absurd å stable diverse soul food (ribs, chicken, potetstappe, mais, saus etc ad infinitum) på tallerken mens sorte, hvite, gule og røde skriker ”halleluja” og hiver nedpå rundt en. Vi trakk oss tilbake til backstagen og en time på overtid var gospelgutta ferdige. Var det sabotasje, mon tro? Et stikk i siden til oss på den mørke siden? Hmmm… Uansett, det ble hysterisk travelt men vi kom i mål til dørene åpnet, og konserten ble helt enormt bra! Vi hadde besøk etterpå av våre gode venner Douglas og Rodney (managere for Macabre, St. Vitus og livsnytere) som brakte nydelige gaver i form av hvitvin (Chablis), øl (Sierra Nevada), cider (Magners) og sigarer (fra Honduras), som også arrangerte etterfest på Exit nedi klubben hvor Grutle DJ’et og Bekkis styrtet øl. Selv tok jeg noen rolige glass på bussen sammen med crewet.

Noen timer fra Chicago ankom vi Milwaukee og klubben The Rave. Klubben ligger rett over veien fra The Ambassador Hotel hvor seriemorderen Jeffrey Dahmer hadde et rom hvor han bedrev hobbyen sin. Å drepe og partere folk. Han prøvde å løse opp likene i badekaret uten videre suksess, og da politiet tok ham fant de kroppsdeler i alle krinkler, kroker, skap og skuffer. Konserten var steinbra, og etterpå møtte vi masse fete folk i merchen. Inkludert en liten gjeng som så oss forrige gang vi spilte her. Det var i 1995 på Milwaukee Metal Fest, og er et av våre (Grutle og meg) kjæreste minner. Etter konserten vår den gangen så vi Type O Negative på storscenen. De var på turne med ”Bloody Kisses”, et album vi hørte i hjel på den tiden. Plutselig ble vi invitert ut i bussen til Pete Steel & co hvor vi fikk øl og ble spurt ut om Enslaved og norsk metal, før køen av damer utenfor bussen som ville ”møte” Pete bak i loungen hans ble så påtrengende at han måtte unnskylde seg og gå. Femten år er gått og Pete er død (r.i.p.), så det var spesielt å møte disse guttene igjen. En annen kar kom bort i merchen med Bergen-caps og fortalte at søsteren hans var desperat etter å ”møte” Grutle. Ok, først og fremst: søsken skal ikke ha den samtalen. Etter litt rødming og hosting forsvant fyren og en særdeles hyggelig fan kom med sports-merch i gave til oss. Green Bay Packers (amerikansk fotball) til Grutle, Larsen og meg selv, og Milwaukee Brewers (baseball) til Ice Dale og Bekkis. Kanon!

Noen som husker en rimelig pinlig konkurranse Stavanger hadde noen år tilbake, hvor de ville ha et kult kallenavn a la Nordens Paris? Et av de som kom høyest opp var ”Det Littla Eple”. Vel, hadde de sjekket litt utenfor bibelbeltet ville de sett at Minneapolis allerede kalles The Little Apple (mini-apple-polis?). Selve navnet betyr visstnok Vannbyen, om noen lurte på det. Ikke det, nei. Uansett, her har vi spilt i dag og konserten gikk særdeles bra!  Om det virker som om det går veldig bra veldig ofte, så er det fordi et gjennomsnittlig Enslaved-gig er veldig bra. Noe må vi jo kunne. Under konserten dedikerte Grutle først en låt til de med norske aner (Minnesota er fullt av dem) og deretter dedikerte han neste låt til de uten norske aner. Demokrati og rock’n’roll i skjønn forening der altså. Etter konserten var det høy stemning på bussen og nå raser vi av gårde mot Canada og Calgary. Canada blir stort, dette gleder vi oss til!

Gratis musikk fra Dimmu Borgir, Forbidden, Sonic Syndicate og flere? Klikk her.

Et av metalens største plateselskap gir nå vekk litt gratis låter for å promotere noen av utgivelsene sine. Her har du lenkene.  Trykk, lever mailadresse, få kode, last ned, headbang. Enkelt. Edelt.

Dimmu Borgir-Gateways (edit)

Sonic Syndicate-Revolution Baby

Forbidden-Forsaken At The Gates

Madball-RAHC

All Ends-Generation Disgrace

Filter-The Inevitable Relapse

Indica-Precious Dark

Norgesaktuelle Stone Sour ble intervjuet, og Dimmu Borgir var hovedgjester.

Og dette ble spilt:

Blue Oyster Cult – Godzilla

Street Dogs-The Shape Of Other Men

Necronaut-Soulside Serpents

Disturbed-Asylum

Evile-Infected Nations

Triptykon-Shatter

Spiritual Beggars – We Are Free

Stone Sour-Anna

Ozzy Osbourne-Latimer’s Mercy

Tombstones-Whisperer In Darkness

Your Demise – Miles Away

Dimmu Borgir-Gateways

Darkthrone-In The Shadow Of The Horns

Fastway-If You Could See

Dokken-The Hunter

Audrey Horne-Circus

Sabbat-A Cautionary Tale

Accept-Time Machine

Dimmu Borgir-Progenies Of The Great Apocalypse

Maskerte banditter eller hyggelige gjester? Dimmu Borgir takin’ ova’.

Dimmu Borgir er kveldens gjester i Pyros andretime. De velger låter som setter fyr på bandbussen og gir gass på festen. Og det kan jo trenges for bandet akkurat nå, når du kjører landevei etter landevei sammen med Enslaved og Blood Red Throne gjennom USA. En time med Dimmu Borgirs favorittmusikk i kveld altså. Det blir både mørkt og mykt på en gang.

Vi skal også intervjue Corey Taylor som er vokalist i Slipknot og Stone Sour. Denne gang skal det handle om sistnevnte band, som både har ute ny plate og spiller i Oslo sammen med Hellyeah i morgen. Du kan også vinne den nye platen til et annet konsert-aktuelt band som heter Disturbed, og du kan høre helt ny musikk fra band som Triptykon og Street Dogs.

(Grutle tester øl og noterer flittig)

Ivar Peersen fra Enslaved leverer nok en gang fantastiske rapporter fra veien. USA-turneen med Dimmu Borgir og Blood Red Throne er i gang. Stikkord: kunst, mat, øl, amerikansk fotball, metal.

TURNEDAGBOK 3:

Williamsburg, Virginia, the US of A.

Hallo igjen. Da er jeg noenlunde direkte inne fra andre del av vår reise verden rundt sammen med landsmenn Dimmu Borgir. Første del fant som vi husker sted i Europa, og når er tiden kommet til USA og Canada, før vi til slutt tar en liten uke i India på veien hjem.

Torsdag morgen i forrige uke var det atter på tide å legge ut på turnè. I og med at vi kun hadde to knappe uker hjemme etter forrige tur føltes det kanskje litt tidlig å forlate Bergen, men er man rocker så er man rocker. En litt komplisert reiserute førte oss først til Oslo for en kjapp Ringnes (nja) på Gardemoen, og dermed videre til Reykjavik på Island. De gode nyhetene var at vulkanen ikke gikk av. De siste dagene før avreise kom daglige meldinger i nyhetene om at vulkan # 2 der oppe (den Store) var i ferd med å lette på trykket. Med Roadburn 2010 friskt i minne utløste dette en viss engstelse i truppen. Den gangen endte vi opp med en horribel 36 timers busstur uten beinplass hjem (takk igjen til den herlige personen som sørget for at vi mistet bussen som hadde senger hjem!). Det gikk altså fint denne gangen. De dårlige nyhetene var at islandsk øl ikke var noe særlig godt, verken merket Egil eller Viking vakte noen nevneverdig begeistring.

Fordelen med mange små stopp på veien er at turen går fort. Vel fremme ble vi etter hvert plukket opp av bussen og satte i vei mot Worcester (uttales ”Wooster”), Massachusetts, som kan regnes som en forstad til Boston. Første dag var preget av de vanlige forsinkelsene og oppstartsproblemene, men ingenting alvorlig. Rett over veien fra venuen fant vi puben Irish House, et sted som vakte nok begeistring til at jeg begynte å pepre venner hjemme med MMS-er av lykkescenene. Jeg boltret meg i noen fantastiske chicken tenders i en sterk bbq-saus, mens kollega Grutle fikk den beste clam chowder-en (tjukk fiskesuppe servert i et digert uthult rundstykke, en spesialitet for New England området) han hadde smakt. Det hele ble akkompagnert av en ny favoritt i Samual Adams sin Winter Lager. En helt utrolig halvmørk lager, full av smak og ettersmak. En annen godbit som ble utforsket var Bass sin Pale Ale. Hva driver man så med der man sitter og er øl- og pubmat-connoisseurer og metal-ambassadører? Spiller yatzy selvsagt. Det blir ikke så mye bedre enn det. Turen kom etter hvert til en foto-session utendørs hvor vi ble spottet av noen fans som ville dele et par drikkehorn fylt med mjød med oss. Det blir ikke så mye mer ekte enn det. Selve konserten gikk virkelig bra, og etterpå ble det en grei fest på de fleste av oss.

Lørdagen skulle deretter tilbringes i Albany i up-state New York. Spesielt nok skulle de forventede tekniske problemene som stort sett uteble første dagen prege andre dagen, noe som forfulgte flere av bandene denne dagen. Ja, for det er to band til med på turen. Først ut er Dawn of Ashes fra L.A. Et relativt nytt band i samme musikalske landskap som Dimmu Borgir. Symfonisk og små-poppet ekstrem-metal (hva som er black og ikke får de krangle om på Scream-forumet). Image-messig er de kanskje nærmere Gwar og Lordi, med spesielt fokus på utgått kjøtt og blod. Virkelig greie karer, må det skytes inn. Stemningen på turneen er helt upåklagelig. Andre band ut er Norges egne Blood Red Throne, en av våre få internasjonale utøvere innen sjangeren death metal.

Mens teknikerne sto på inne på klubben, tok igjen undertegnede og Grutle turen ut for en liten beta. Vi fant en koselig liten hytterestaurant ved navn Ravenwood hvor vi sporenstreks bestilte en ny runde Samual Adams Winter Lager. Det er jo et såkalt ”seasonal beer”, så plutselig er det borte igjen! Tiden var kommet for å teste kyllingvingene av type ekstra hot, og det var de virkelig! Grutle fikk seg en god latter der jeg strevet med halve mitt illrøde fjes fullt av kylling, med svetten silende og tung pust. Apropos latter så likte vi særdeles godt et menu-item med det episke navnet ”100 chicken wings with hot sauce – $ 45.20”. Jeg slo meg til ro med 20 stykk, og jaggu ble det ikke doggy-bag som enden på visa der. Jeg får prøve 100-pakken neste gang. Tilbake på klubben ble det konsert, som delvis bar preg av dagens tekniske utfordringer, men det var helt greit. Lørdag kveld var det, og det ble et par brune. Dagens backstage-øl var den evige klassikeren Sierra Nevada Pale Ale.

Søndag morgen våknet vi i Townson, Maryland. En stat med det ganske så metalliske mottoet ”Fatti maschii, parole femine” (mannlige handlinger, kvinnelige ord). Dagen begynte med en tur på treningssenteret rett over gaten, fulgt av kaffe og spareribs på klubbens utendørs-pub, og her var det liv fra morgenen av. Townson er del av Baltimore, og denne søndagen var det football av den amerikanske sorten. Hjemmelaget Baltimore Ravens (ganske metal navn egentlig) møtte Miami Dolphins, og stemningen steg til nye høyder ettersom ravnene økte ledelsen frem mot sluttresultatet 26-10 etter endte fire omganger. Gjennom kyndig veiledning fra lyd- og sidemann Hinkel skjønte jeg etter hvert mesteparten av spillets regler, og jeg må si at jeg likte det ganske så godt. Jeg skjønner jo innvendingene om at det tar tid, har mange avbrudd og så videre, men det var noe med blandingen av det strategiske og primitive som appellerte. Og så pleier det å være bra for stemningen i publikum med hjemmeseire! Så var også tilfelle denne kvelden, det var en strålende konsertopplevelse for både band og publikum.

Mandag seilet vi inn til New York, en av mine absolutte favoritter blant byer. Denne gangen skulle konserten være på Terminal 5, sånn ca midt på Manhattan-øyen. Dagens første mål var suppe. Nærmere bestemt selve soup-nazi-stedet fra Seinfeld. Stedet heter Soup Man, og gjenåpnet tidligere i sommer i New York etter seks års pause. Vi måtte selvsagt prøve Lobster Bisque varianten, som i episoden, og det skuffet ikke. Heldigvis var det litt mer avslappet i virkeligheten enn i serien, så samtlige forlot med forrettet sak og full mage. Turen gikk videre til fots hele veien opp til Upper Manhattan og et kjapt besøk på Guggenheim-museet. Her var det for tiden en utstilling som het ”Chaos and Classicism”, om utvikling innen ymse kunst etter 1. verdenskrig frem mot fremveksten av fascismen i Europa og etter hvert 2. verdenskrig. Mye sterk billedkunst her. Spesielt tegninger laget av kunstnere som selv var til stede i skyttergravene under første verdenskrig gjorde inntrykk. Selv ikke de mest oppfinnsomme coverartistene innen death metal og gore-sjangeren kan gjenskape den rene skrekken og terroren disse mennene må ha følt i kulden og gjørmen mens bombene regnet og gassene invalidiserte.

Etter disse inntrykkene var det tid for en tur til Guitar World sine lokaler for meg og gitar-kollega Ice Dale hvor det var photo shoot, så tilbake til klubben, soundcheck, oppvarming og på scenen igjen. Konserten gikk strålende. New York er definitivt høyt oppe på listen for Enslaved. Selv kjente jeg det begynne å klø i halsen, så det ble med te og DVD på bussen. Med påfølgende fridag tok en del av guttene seg en særdeles velfortjent fest. Enkelte måtte (nok en gang) skrapes opp av sofaen og tømmes inn i bunken sin. Alt er ved det gamle, med andre ord.

Så i dag har vi tilbrakt dagen i Williamsburg, og fint lite har skjedd for meg personlig. Jeg har måttet prioritere å holde den gryende forkjølelsen i sjakk. Ikke dermed sagt at det ikke har skjedd ting;. Folk har fått med seg alt fra Hooters til re-enactments fra borgerkrigen, til besøk i en kino som serverte chili-pølser og Sierra Nevada Pale Ale før, under og etter filmen (man bestilte hvor mange og når underveis man ville ha øl ved inngangen).  Jeg skal komme sterkere tilbake in person, det står blant annet en kasse med 18 uprøvde lokale og sjeldne øl i bussen og venter på at jeg skal bli frisk. I morgen er det Atlanta, Georgia, hvor publikum er ellevilt, og dagen etter er det enda en fridag. Så det blir nok noget at skrive om i neste blog også!

Fin boks. Fine t-skjorter. Fine vinnere?

Vi spurte dere om hvilket band dere helst ville sett fronte et symfoniorkester. Siden Dimmu Borgir holder på med denslags på sin nye plate. Dere kom med mange gode svar. Alt fra Iron Maiden til Obituary ble nevnt. Og disse får hjem gode saker.

Boks-sett:

David Stephen Grant, Oslo

Geir Gundersen, Haugesund

An-Margitt Lerdalen, Gardvik

T-skjorte:

Elin Dypvik Sødahl, Kolsås

Stian Sørsdal, Sem

Rune Kenneth Bauge, Alversund

Nytt fantastisk reisebrev fra Enslaveds tur rundt verden.

TURNEDAGBOK 2:

Et sted på fjellet mellom Oslo og Bergen 21. oktober.

Da satt vi på toget fra Oslo på vei hjem igjen til gode gamle Bergen etter første etappe av ”Circling Above and Within Tour 2010” – avdeling Europa. Forrige reisebrev kom fra København, og det ble vel uttrykt en viss skepsis for hva konsertkvelden ville bringe. Vel, muntert var det i alle fall utover dagen. Å sitte i kantinen og høre de lokale kulturarbeiderne konversere på dansk ispedd mye fet dansk/engelsk kan ikke føre til annet enn glising i skjegg og barter. Spesielt at artistnavnet ”Danko Jones” (som skulle komme uken etter) høres særdeles fett ut når en danske kliner til var en av tingene vi lærte denne dagen.

Ellers er in-house cateringen på Vega et kapittel for seg selv. Dette må jo være en av de bedre kokkene ansatt rundt omkring på venuene i Europa. Overraskende nok var ikke fyren tjukk engang (det pleier de aller beste å være, i alle fall litt). Jeg kaster meg inn i debatten startet av Kari Jaqueson, om det å være feit ikke er en sykdom, så kan det i alle fall være en indikasjon på at du lager kul mat om du er kokk på et spillested. Tilbake til musikken, ja. All skepsis til det danske publikum ble feid til side sekunder etter at vi innfant oss på scenen. Makan til opptur. Det ble en heidundrende forestilling og høy stemning. Etterpå ble det en kjapp tur på pub (med av alle ting te i glasset for undertegnede). Men mandag kveld i København er vel ikke akkurat helt ellevilt, så det ble en tidlig kveld på oss, mens bussen duret nord-østover mot Stockholm.

(backstage med Herbrand og Cato)

Stockholm er en utrolig fin by, men i dag ble det ikke tid til å se noe av den, desverre. Dette ble dagen for komme seg online og avverge nestenkatastrofer som følge av uker borte fra kontorer og postkasser. Jeg husker en gang i 2004 når vi kom fra reise og strømmen var ”borte”. Jeg bodde i kollektiv med herrene Ice Dale og Larsen og hadde ikke helt gjort jobben min som ansvarlig for strømregningen mens vi var borte. Det var et par lusne grader i stueluften, stummende mørke og et kjøleskap som rant utover. Så da lærte man et og annet om å følge med på regninger og epost selv om man er på turne. Fuckings virkelighet, altså. Med 700 besøkende var det fullstappet i Klubben (lille venuen under Arenan) og duket for god stemning. Det var det for så vidt, men kanskje litt mer reservert enn vi hadde forventet Forrige gig vi gjorde på Debaser inne i selve sentrum var noget mer løssluppent (da var det riktignok helg, og nå tirsdag).

Så var turen kommet til Finlandsferjen fra Stockholm til Turku (eller Åbo som det heter på svensk; hva i all verden er forbindelsen mellom navnene Turku/Åbo?). Denne ferjen er alltid en utfordring, da kunnskapen om at man skal ta ferjen neste morgen synes ha en slags magisk ”dritifiserings”-effekt på deler av Enslaved-entouragen. De som husker bloggen fra forrige Europa-runde (november/desember 2008 med support fra Audrey Horne og Krakow) husker kanskje at bassist/vokalist-kollegaene Grutle/Kilvik (henholdsvis Enslaved/ Krakow) hadde voldsomme utfordringer med bording av båten. Denne gangen var det Grutle/lydmann Hinkel som først måtte sprenges våkne i bussen for deretter å spas over i bæreposer og bæres ombord. Ok, så var det ikke bokstavelig helt slik det foregikk, men dere skjønner tegningen.

Resten av ferden foregikk relativt rolig med restaurantbesøk og hvile, om du styrer klar av buffet-sonene på finskebåten er det faktisk riktig bra mat ute og går, særlig innen kategorien ”kjøtt”. På veien av båten var tidligere nevnte helter kviknet til, mens returnerende finner slet litt mer mer sjøgangen. En kar på minst 80 år hadde en så seriøs spritknekk i knærne at Unge Lovende måtte trø til og bistå med å støtte ham ombord på rullebåndet ut fra båten. Vel tilbake i bussen var det å stå parkert noen timer på kaien i Turku hvor vi fikk besøk av noen av Dimmu-gutta som ønsket litt miljøforandring (det går sjelden mange dager på tur før bussen vår blir kjent som ”lått og løye-sentralen”, mye takket være blandingen av god stemning og dårlig humor). Trivelig var det, og så gikk turen til Tampere.

(det viktigste på turnè, korrekt inntak av mat og drikke)

Klubben i Tampere var svær, så her gikk forventningene temmelig rett i været igjen. Før lydsjekk og den slags var det tid for meg og Grutle til å ta en liten tur rundt i byen. Her hadde vi ikke vært før. Tampere var en veldig stilig by, i et slags skjæringspunkt mellom den gamle Østblokken og det glattere Vesten. Og med påfallende mange ulike restauranter og puber er de inne på noe der. Dagens lærdom var at den finske motsatsen til Vinmonopolet heter ”Alko”, noe som ikke er så reint lite fett. Det ble innkjøp av litt chilensk rødvin for å underbygge vinterstemningen, og tilbake til klubben for middag og lydsjekk. Kveldens konsert ble en suksess vi sent vil glemme. Hele salen med 1200 personer ropte takfast på ”Enslaved” mellom låtene og etter oss da vi gikk av. Da vi gikk ut og rundt til hovedinngangen for å besøke merch-standen (noe vi prøver å gjøre så ofte som mulig, i tilfelle noen vil ha noe signert og hilse på) mot slutten av Dimmu-settet fikk vi et innblikk i finsk virkelighet i inngangspartiet. Ambulansen var på plass for å levere noen av de unge håpefulle til pumping, mens et par olme typer lå trygt plassert i håndjern langs veggen i påvente av å bli hentet av onkel Polizei. Ikke bare moro med sprit, nei.

Helsinki var neste stopp, og der hadde de tatt konsekvensene av det nevnte alko-mørkets potensiale. Det var ikke lov å nyte alkohol (for det er jo meningen å nyte det, er det ikke?) i konsertlokalene. Det fantes riktignok en pub to etasjer ned for de over 18, men når lokalet er i overkant av 100% utsolgt er det kanskje ikke fristende å løpe ned, styrte en halvliter (for å ta den med opp igjen var ikke lov) og så kjempe seg tilbake til plassen sin igjen. Det er nå jeg må skyte inn at vi ikke visste noenting om dette før etter konserten. Under selve konserten gjorde nå vi som vi pleier og hølket nedpå et par kalde brune mellom låtene. Konserten var bra den, og vi følte oss både energiske og inspirerte der vi løpte rundt på scenen og rocket så det blafret i bartene.

Det samme kunne ikke sies om publikum der de sto med litt triste ansikter og nikket forsiktig til tordnende trommer og halsbrekkende riff. Etter hvert ble vokalist Grutle noe opprørt over gapet mellom vår innsats og deres respons. Det var jo fredag kveld også til alt overmål! Da han spurte hva som feilet de og hvorfor de ikke drakk en gang kom et fortvilet rop tilbake: ”we can’t drink, fuck you!”. Host, host, sånn kan det gå når man ikke er velinformert. Vi fikk trøst av Dimmu etterpå, som kunne fortelle at deres vokalist hadde trampet uti enda verre ved et tilfelle. Han hadde på en festival kjeftet på en gjeng publikummere som i følge han ”bare satt der” og som viste seg å være handicap-tribunen. Det kan altså alltid bli verre.

Noget skuffet over Helsinki var det tid for retur med finskebåten til Sverige. Neste konsert var i Göteborg. Denne gangen var det klart de finske passasjerene som gikk av med seieren (å reise fra Finland er tydeligvis mer moro enn til for gutta), selv om jeg kan gå så langt som å antyde at enkelte fra de andre bandene på turneen ga Pekka & co. konkurranse om å vinne Den Gyldne Fyllekule denne lørdagen. Det vil si, det kunne gått mye ”verre” om vi hadde oppdaget at den ene nedslitte baren på båten hadde tidenes største utvalg og kanontilbud på belgisk sterkøl. Dette fant vi ut halvannen time før kai, så det hele avverget seg selv kan man si.

(Cato holder seg oppdatert på de viktigste nyhetene hjemmefra)

Selve konserten i Göteborg skal jeg bare hoppe over. Til og med metalfolk i Göteborg ser ut som Paradise Hotel-deltagere. For en by, selvsagt med unntak, men generalisering er mye mer moro. Føsj. Høydaren må ha vært da Ice Dale prøvde å bonde med In Flames-vokalisten på festen etterpå. Men jukking var ikke så veldig pop i Sosseborg, og medlemmer av entouragen rundt vokalisten ville heller banke Ice Dale, noe lett diplomati avverget. I rettferdighetens navn må det sies at de andre In Flames-gutta var veldig hyggelig å treffe igjen. Jeg turnerte med dem for lenge siden når jeg spilte med et annet band. Det ble mye komplikasjoner og stress på den turen, og de gutta stilte virkelig opp og var en veldig god støtte.

Etter regnet kommer solen, etter kneipen kommer biffen. Siste dag på turen var lagt til Oslo og en utsolgt Sentrum Scene. Flotte garderober, norsk mat og hyggelige Live Nation-folk lagde en særdeles hyggelig ramme rundt dagen, og konserten er det bare å ramme inn i hukommelsen som kanskje vårt feteste Norges-gig noensinne. Helt utrolig, rett og slett! Takk til alle dere av Pyro-lytterne som var der! Planen var å ta det rolig etterpå, men det gikk litt i vasken, kan man si. I dag, dagen derpå, var det først oppmøte på den amerikanske ambassaden for visum-intervju klokken 09.30. Det vil si, det hele tok 2,5 timer i ukomfortable stoler. En av de mest grusomme bakrus-opplevelsene på lenge. Så var det å trøkke inn ett tonn utstyr på toget og endelig kjenne at hvert sekund bringer meg nærmere mitt hjertens Bergen. Hvor jeg nå skal nyte byen og leiligheten min i to uker før nok en laaaang USA- og Canada-turne begynner 5. november. Det vil si at det første brevet fra denne turen kommer her hos Pyro rundt 8., 9. november en gang. See you then, suckers!

Vi har trukket vinner av det ekstremt limiterte signerte bildet av Dimmu Borgir.

This contest is over, and the winner of the extremely limited and signed Dimmu Borgir-print is Elena Ciccone from Finland. Congratulations!

Det er ikke bare Enslaved som gir oss rapporter fra landeveien. Sahg er ikke dårligere.

Det er litt av en bande som er på tur sammen rundt i Europa. Dimmu Borgir, Enslaved og Sahg kan definitivt kalles en totalpakke av hard metal. Ivar Peersen fra Enslaved leverer reiserapporter fra turen, og Olav fra Sahg vil ikke være noe dårligere. Her er første reisebrev:

(Tofthagen, gitarhelt supreme)

Fem dager ut i runde to av europaturneen med Sahg, Dimmu Borgir og Enslaved, og på tide med rapport! 

To glimrende forestillinger i London 21. september og Paris 22. september var først ut, og publikum fornektet seg ikke i London Forum, selv om vi var første band ut og klokka bare var 7 på kvelden. Det ble riktig så folksomt på de 30 minuttene vi hadde å gjøre det på, og responsen tiltok jevnt, til vi til slutt hadde londonerne i vår hule hånd. Neste kveld sto Paris for tur, og som i London kvelden før, tok vi oppgaven som oppvarmingsband på alvor. Settlista så ut til å fungere som planlagt, en kombinasjon av materiale fra den nye plata og gamle låter, satt sammen til en dynamisk miks med hensikt å ta publikum fra 0 til 100 på en halvtime. Og det viste seg å fungere som planlagt!

(King kjører på)

Etter en ukes pause var det ut på veien igjen, i egen Sahg buss denne gangen. Scania fra 1979 med Sahg-logoer foran og på sidene. Det skal gjøres skikkelig når Sahg skal på turne! Første stopp på runde to, Warszawa, Polen, 7. oktober. En meget god start i den polske hovedstaden. Første gang for Sahg på polsk jord, alltid spennende å pløye ny mark. Det viste seg at også polakkene visste å sette pris på tung og mørk heavyrock, noe de viste nok en gang påfølgende kveld, i Krakow. Oppbyggingen av settet vårt fungerte nok en gang optimalt, og fra scenen å bedømme så det ut til at mange nye fans ble vunnet over i løpet av vår effektive halvtime. Neste stopp, Praha, Tsjekkia, ble en ny høydare på runden så langt, ekstremt entusiastisk publikum og positive tilbakemeldinger fra tsjekkiske fans.

(Inside the electric Sahg-mobile)

Neste dag, kjøredag, Praha-København. En solid feiring sammen med alle bandene og crew etter konserten i Praha sørget for at mange av oss sov store deler av veien til Danmark. Vega, København var neste konsert, tynt i salen første del av konserten, men publikum og stemningen vokste betraktelig i løpet av Sahg’s dødelig effektive halvtime. Stockholm “Rockholm”, 12. oktober, levde absolutt opp til sitt “alias”! Stinn brakke allerede da Sahg gikk på kl 19.30 og enormt bra respons!

(Olav synger og spiller gitar samtidig, multitasking)

(King of the road)

Spesial om indie-selskap, Enslaved-konkurranse og Dimmu Borgir-intervju. Kveldens dont.

Metallica-Jump In The Fire

Young Guns-Sons Of Apathy

Halford-The Mower

Enslaved-The Beacon

Iron Maiden-The Number Of The Beast

Buckcherry-Liberty

Thin Lizzy-Chinatown

Dimmu Borgir-Gateways

Whitesnake-A Fool In Love

Alter Bridge-Still Remains

Bonded By Blood-Exiled To Earth

Motorpsycho-Fleshharrower

The Batallion-Undertakers And Neckbreakers

Phat-Climax Not Found

Israelvis-Bitter Lennon

Audrey Horne-Blaze Of Ashes

Aura Noir-Hades Rise

We-Cosmic Biker Rock N’ Roll

Blood Command-Alarm All Assassins

Anal Babes-Be Forewarned

Khold-Dødens Grøde

Raging Fugitives-We Don’t Need You

Rocke-professor Ivar Peersen fra Enslaved melder hjem til sine egne fra turneen de er på sammen med Sahg og Dimmu Borgir. Ekte vare. Merk at bildet er av band-kollega Grutle. Kunne dog like gjerne vært Ivar.

TURNEDAGBOK 1:
København 11. oktober 2010

Jauda, da var det tid for turnedagbok igjen. Orkesteret mitt Enslaved har for ikke lenge siden gitt ut nytt album, Axioma Ethica Odini, og tiden er kommet for promotering på veien. Denne gangen starter vi med å være direct support for Dimmu Borgir i Europa, mens vi kommer til å gjøre vår egen headliner-turne ikke så altfor langt uti 2011.

Turneen begynte egentlig med to kjappe show i London og Paris 21. og 22. september. Begge disse showene var oppturer, selv med enkelte tekniske problemer som fulgte av nytt crew i backline-avdelingen. Første support på Europa-delene er Pyro-favorittene Sahg. De gjorde det klart med en gang at de kom til å vinne enhver fest, noe som vel egentlig ikke har blitt bestridet siden.

Uansett, etter de to kjappe konsertene var det på tide å komme seg hjem for å gjøre en liten Norgesturne før neste del av Europa-turen. Forresten så hadde trommeslager Cato Bekkevold bursdag på hjemreisedagen 23. september, vårt eget fiskegeni ble den nette sum av 42 år menneskeår. Det er kjent i psykologien at valg som tas lenge i forveien fortoner seg annerledes når det faktisk skal utføres. I vårt tilfelle dreide det seg om at Cato, som skulle til Oslo, ville reise ugudelig tidlig eller nokså seint tilbake fra Paris. Stilt ovenfor valget en måned eller to i forkant fortonte en hel dag i Europas Tromsø som et helt ok alternativ. Da slapp han i alle fall å stå opp klokken halv fire om natten.

Valget falt altså på en dags venting i Paris og sen retur til heimlandet. Men når selve dagen kom og en av historiens mest dramatiske bakruser holdt sin klamme hånd rundt halsen hans var det ikke så gøy å være stuck i Paris likevel. At han ikke ville klart å ta det tidlige flyet var ikke så nøye, det viktige var å få ytret misnøye ovenfor management og bandkollegaer som hadde ødelagt bursdagen hans med denne forferdelige fly-bookingen. Hans eksakte ord var: ”Jeg ville heller tilbrakt bursdagen i irakisk fengsel med diare enn å være her. Takk skal dere ha, hele bursdagen min er ødelagt”.

Ok, så ble det jo enda litt verre takket være fransk generalstreik denne dagen, så det ble heller ikke noen reise inn til sentrum for stakkaren. Orly flyplass er jaggu meg triste greier, så i retrospektiv lurer jeg vel på om det kanskje ikke var så dumt å ha valgt det irakiske fengselet likevel. Og la meg få gratulere franskemennene for nok en gang å bevise at streiking er en livsstil. Regner med de protesterte mot noe kjempe-urettferdig igjen. Nå skal vel staten tvinge de til å jobbe etter fylte 37 år, som sikkert er pensjonsalderen der nede. Helt på høyde med grekerne er de dog ikke. Voldelige demonstrasjoner tidligere i år mot at bensinstasjoner og drosjesjåfører må gi kvitteringer til kundene er fortsatt i en helt egen klasse.

(lydmann Hinkel aka Downs Duck oppdager internet)

Jada, jada. Norgesturen gikk fint den og, takk til de av Pyro-lytterne som møtte opp der! Rett og slett kjempestemning i alle fire byene: Trondheim, Oslo, Drammen og selvsagt Bergen. Oppi det hele kom plata ut i Europa og tilbakemeldingene har vært helt enorme. Faktisk så har vi aldri fått så mange og så positive anmeldelser før, men aller viktigst er reaksjonene fra fansen. De har også vært enorme. Det er et privilegium å kunne holde på i snart 20 år, men fortsatt være i stand til å engasjere og tenne musikklidenskap i folk.

Etter miniturneen i Norge var det på tide å hooke opp med Dimmu Borgir igjen, som i mellomtiden hadde fullført sin support-tur for Korn rundt i Europa. På veien ned stoppet vi innom Oslo for å gjøre en opptreden i Håvard Lilleheies Showman-program. Først et svært trivelig intervju, og deretter fikk jeg realisert en gammal drøm. De rigget til med en vegg av kabinett på taket av TV2-bygget på Karl Johans, og jeg ble bedt om å fyre løs med diverse riff (eller med Lilleheies ord; ”nå skal Ivar Bjørnson spille det Asbjørn Slettemark ville kalt ”feite licks””). Og det gjorde jeg jaggu meg. Ikke så reint litt corny, men jæklig gøy.

For en gangs skyld var ikke Gardemoen flyplass et totalt mareritt (dette må jo være den verste flyplassen å reise ut på turne fra) og vi var på vingene onsdag morgen. Vel fremme i Berlin ble vi møtt av turnebussen og det ble besluttet at vi skulle vente i Berlin mens Dimmu Borgir gjorde avslutnings-giget med Korn i Colombiahalle. Som de gentlemennene gutta er fikk vi låne fasilitetene deres gjennom dagen, og etter konserten satte begge bussene og Dimmus lastebil med utstyr kursen rett mot Warszawa. Første giget på denne andre delen av Europaturen gikk betydelig bedre enn de to første; backlinetech var byttet ut, og ting gikk glattere enn noe som er virkelig glatt.

Publikummet vårt i Polen har også virkelig utviklet seg over årene. Fra litt tilbakeholdne ekte-metallere med armene over brystet og rynker i pannen går de nå mer eller mindre amok under setet vårt nå. Perestrojkaen har nådd inn i polsk metal, med andre ord. Litt lite festing så langt, sier du? Joda, det er vel kanskje det, og det er planen. Det er bare ikke mulig å holde koken med full fest slik jeg har holdt på siste par årene på turne. Når jeg merker at det går utover entusiasmen og ”sprudlingen” å være konstant i abstinens (eller ”bakrus” som det heter på folkemunne) var det på tide å ta det litt rolig. Betyr det at jeg har meldt meg inn i IOGT?  Neida, bare at det går litt lengre mellom festene. Men de kommer, skal dere se!

Apropos fest; neste by på programmet var Krakow, og denne byen er sannelig en fest for øyet (ka-ching). Masse gamle bygninger og en helt spesiell atmosfære. Jeg, Grutle og Dimmu-keyboardist Geir tok turen ned til sentrum hvor det ble smakt på litt polsk øl. Merket Okocim sin porter var for eksempel helt fortreffelig. Inner-tier! Vel tilbake på klubben ble det konsert, og igjen var det polske publikummet mer enn klar for litt alternativ ekstrem-metal av merke Enslaved. Stemningen var på topp og tok seg opp enda et hakk når Grutle lirte av seg gloser av typen ”kom dere til helvete ut av åkeren min” på perfekt polsk. Så god var stemningen at de fortsatte å rope ”Enslaved, Enslaved” lenge etter at vi var av scenen. Nå er det bare å glede seg til neste tur innom Polen.

(Enslaved med redaktøren i Classic Rock UK, usikker på hvem Mattias Tellez-lookaliken er, red.anm.)

Neste post på programmet var Praha i Tsjekkia. Igjen en by som kan ta pusten fra deg, med utrolig arkitektur og mye historie i veggene. Jeg og Grutle inntok dagens middag på en japansk restaurant med nydelig sushi. Det japanske ølet Sapporo var derimot litt av en skuffelse. Helt uten smak eller ettersmak, men med fin farge og flott skum. Det tok seg kraftig opp når vi fikk øye på en kneipe som solgte Paulaner Weissbier fra tapp! O glede. Da var limiten for inntaket før konsert nådd, og det var retur til klubben. Om ikke Praha-publiken nådde helt opp til polakkene i metal-dedikasjon og entusiasme, så var det fryktelig nære på. Festen etterpå ble ganske ellevill, og fortsatte i bussen på vei mot Danmark via Rostock.

Vel fremme i Rostock ble det en utflukt til havneområdet for meg selv, turmanager Tonje og merchandise-salgskvinne Vicky. Gnistrende vær og fantastisk kalvekjøtt på en italiensk restaurant konstituerte en pangåpning på dagen, selv om vi bare hadde spilt tre konserter på rappen var det likevel nydelig med en pause fra buss og klubb. Dagen ble avsluttet med enda mer italiensk snadder, denne gangen i form av lam og en god dæsj god italiensk hvitvin.

(merch-Vicky spiser italienske godbiter)

Så  var vi plutselig tilbake i Skandinavia med mandagens konsert på Vega i København (her er det vel Kaizers Orkester som har gjort mest suksess av norske band tidligere). Vi er vel mildt sagt ikke fra oss av positive forventninger til konserten. Danmark har liksom aldri vært i Enslaved sin klamme og småpsykedeliske hånd, og det er i tillegg mandag. Vi forventer vel at de blir stående og granske oss inngående, og er vi heldige får vi kanskje ristet dem av gjerdet og engasjert dem litt. Det gjenstår å se. Rapporten om hvordan det hele gikk får dere selvsagt neste uke her på samme kanal, samme program, samme blogg.

Ukens vits fra scenen: ”Hvor mange arbeidsløse dokumentarfilmskapere trenger du for å skifte en lyspære? To: en til å skifte pære og en til å lage nok en ubrukelig dokumentar om norsk Black Metal”.

Pyro feirer et knippe små og uavhengige norske plateselskap som har gitt oss kvalitetsrock de siste tyve årene.

Platebransjen er i endring og alt det der. Men det finnes fremdeles mange små og uavhengige norske plateselskap som opererer utfra pittesmå og nedstøvete lokaler, eller idealister som rett og slett driver plateselskap fra soverommet. Pyro feirer de norske småselskapene som har betydd mest for oss de siste tyve årene. Noen har gitt seg for lengst, mens andre fremdeles gir ut nye norske metal-band på rekke og rad. Vi ser vekk fra mainstream-selskapene og dykker ned i undergrunnen for å gi respekt til de som virkelig bryr seg. I tillegg blir det også norsk fokus i førstetimen der vi intervjuer Dimmu Borgir, og gir vekk den nye og fantastiske platen til Enslaved. Og så får vi vel gi deg litt helt ny musikk også. For eksempel fra Buckcherry, Bonded By Blood og en viss herre ved navn Rob Halford.