DevilDriver smeller til med en ny tekstvideo fra Winter Kills-albumet som kom i fjor. Sail heter låten.

DevilDriver er tilbake i manesjen med ny låt og medfølgende video. Fine greier over hele linjen.

MUZU.TV slapp en tekstvideo til DevilDriver-låten Ruthless i går. Kommer på albumet Winter Kills i slutten av august. Pent.

Det er snart en uke siden Machine Head fylte Sentrum Scene. Vi har omsider fått summet oss, og laget en oppsummering.  Bonus: lekkert billedgalleri fra Erik Valestrand.

Forrige tirsdag spilte Darkest Hour, Devildriver, Bring Me The Horizon og Machine Head på Sentrum Scene. Selv var jeg på jobb til noen låter uti Machine Head, så kompis og fast konsertsidekick Ole Johan Nedrelid leverer rapport fra starten av kvelden.

Sjekk også bildegalleriet nederst i saken.

Men da går ordet først  til Ole Johan:

Darkest Hour
Første band ut var Darkest Hour fra Washington D.C. Selv om det var tidlig konsertstart (18:30) og lite plass på scenen pga. riggingen til bandene som kommer senere, var det en solid leveranse fengende melodiøs metal.  En god del publikummere hadde fått med seg den tidlige konsertstarten, og første circlepit ble notert før Dagsrevyen var i gang kl 19. Vi kunne ellers registrere at baren nede ved parketten skuffende nok var byttet ut med sanitet, åpenbart at arrangøren var forberedt på at det kunne bli en hard kveld i moshpiten.

Devildriver
Der Darkest Hour var litt grumsete i lydbildet, tok det seg betydelig opp i lyd og stemning da Devildriver entret scenen 19:20. Devildriver kjører knallhard vokal og fete riff som svinger og er lett å like. I tillegg må det nevnes at den nye bassisten og tidligere tourmanager Aaron Patric ved siden av vokalist Dez Fafara den som tydelig stod frem. For en attitude, Patric var overalt på scenen og i de flotteste metalpositurer med bassen sin. Når låten “Clouds over California” ble introdusert var det deling av publikum på gulvet på midten, ogpåfølgende stor moshpit som avslutning av Devildriver sitt set.

Bring Me The Horizon
Bring Me The Horizon går på når klokken passerer 20:15, og publikum er begynt å bli varme i trøya. Jeg hadde store forventninger til å se BMTH på Sentrum Scene, et perfekt sted for å oppleve gode metal konserter. Oliver Sykes legger seg utover scenekanten på første låt og skriker ut “We will never sleep, ’cause sleep is for the weak” og kjører igang Diamonds Aren’t Forever. Bandet låter tight og er energiske på scenen. I tillegg er det kul effekt med innebygget lys i Peavey-forsterkerkabinettene. Låtene fra siste album There is a Hell..  fremstår  som høydepunktene denne kvelden. Trikset med å få alle ned på huk på gulvet for så å hoppe opp igjen fungerer bra for de som er på parketten, og for oss som står litt lenger bak er det flott å se energien i moshpiten under konserten.  Underveis i konserten klatrer også gitarist Jona Weinhofen opp på toppen av høytalerene på venstre side, imponerende.

Machine Head
Til tonene fra Ozzy-klassikeren Diary of a Madman kommer Machine Head på scenen. Gleden er stor når de åpner med I Am Hell fra det kritikerroste albumet Unto the Locust.  Robb Flynn & Co kjører igang med vill trashing, og det låter fett og riffingen sitter som ett skudd. Tidligere i høst har Machine Head bare spilt låter fra siste album, men denne kvelden fikk vi verdenspremiere live på 2 låter til, Be Still And Know og This is the End…

…og omtrent her kommer jeg, Asbjørn, inn fra sidelinjen og overtar etter Ole Johans stødige rapportering…

For Machine Head er virkelig i storform på Sentrum Scene. Selv om jeg er bitter for at jeg ikke fikk høre Be Still And Know og I Am Hell – to av favorittlåtene fra Unto The Locust – er det en velsignelse å høre nye spor som This Is The End og Locust, to av hele fem spor fra nye platen.

I tillegg gjorde Machine Head bedre versjoner enn noensinne av gamle bangers som Old, Davidian og ikke minst Bulldozer, og i et overraskende tett sett (Machine Head har vært noe utflytende på Blackening-turneen) ble en langvarig låt som Halo så bra som det er mulig. Majestetisk, vakkert og ekte som faen. En av årets store konsertopplevelser så langt, og det i et år hvor Alice In Chains og Deftones også har vært i toppform.

Ekstra sterkt ble det da Robb Flynn fortalte at to låter fra platen, inkludert åpningssporet I Am Hell, i sin tid ble skrevet i Oslo. High five!

Hva blir neste konsert, da? Mmmmm, jo! Alter Bridge og Black Stone Cherry på onsdag, så Kvelertak torsdag. Snakkes der da.

DevilDriver var et av mange band som spilte på årets Heavy T.O.-festival i Ontario i Canada. Fint live-klipp her.

Vi spurte dere om hvilket band DevilDriver-frontfigur Dez Fafara spilte i tidligere.

Svaret, som mange visste, var Coal Chamber. Disse får hjem lekker versjon av den nye DevilDriver-platen Beast i postkassen:

Jens Thaulow, Oslo

Sverre Skuseth, Bergen

Aina Eliassen, Fosnavåg

Ørger Nilsen, Glomfjord

Flott dødsmetal-gjest i kveld.

Trevor Peres spiller gitar i det legendariske death metal-bandet Obituary, og da bandet gjestet Hole In The Sky i fjor satt han seg ned med Pyro og delte villig vekk av sine favorittlåter fra rockehistorien. Det blir både frisk thrash, frekk sørstatsrock og vintage metal når Trevor plukker låter i sistetimen.

Vi skal også intervjue det norske hardcore-bandet Jeroan Drive, som var svært lovende for noen år siden, og på vei til å få kontrakt med et av de mest kredible metal-selskapene der ute, men som plutselig ble oppløst. Nå er Jeroan Drive tilbake med nye singel-utgivelser og Pyro finner ut hva som er i gjære. Vi skal også kjøre konkurranse på den nye platen til DevilDriver i lekker innpakning, og vi skal spille helt ny musikk fra Crowbar, Lamb Of God og Architects.

Se her har du en godbit fra Devildriver, en slags guide til øyfolket over Nordsjøen:

Ivar Peersen fra Enslaved styrte showet i sistetimen. Hele låt-listen finner du her.

AC/DC-Money Made

Bring Me The Horizon-Anthem

Torche-Cast Into Unknown

Avenged Sevenfold-Welcome To The Family

The Batallion-When Death Becomes Dangerous

Led Zeppelin-Out On The Tiles

White Wizzard-Death Race

The Company Band-Hot Topic Woman

DevilDriver-Back With A Vengeance

W.A.S.P.-Long, Long Way To Go

Sahg-Baptism Of Fire

Suicidal Tendencies-Posessed To Skate

Enslaved-Ethica Odini

Motörhead-Shoot You In The Back

Bathory-Father To Son

Meshuggah-Bleed

Slayer-Spirit In Black

Morbid Angel-Rapture

Enslaved-Lightening

Hårete type på Pyro i kveld.

Enslaved slapp nettopp en fantastisk plate som har navnet Axioma Ethica Odini, og i kveld kommer Ivar fra Enslaved for å fortelle deg hvilken musikk som har inspirert bandet i arbeidet med den nye platen. Ivar leverer alltid på morsomhets-fronten, så her er det bare å benke seg for en time med gode historier og ditto musikk. Vi har som alltid to timer til rådighet og overskriftene i førstetimen denne uken er DevilDriver-intervju, Avenged Sevenfold-konkurranse og ny musikk fra Suicidal Tendencies, Bring Me The Horizon og The Batallion.

DevilDriver spilte på årets Norway Rock Festival, og dukket også opp på Devilside i Essen i Tyskland der dette opptaket er fra.

Dag fire i Kvinesdal ga oss alt fra det forferdelige til det geniale. Heng med.

Festival er ekstremsport. Etter fire dager med utøving er det en svært sliten Pyro-redaksjon som setter seg i Nrk-bilen og retter kursen mot Bergen. Full av opplevelser og inntrykk fra en lang og god festival. Her er rapport fra siste dag. Alle bilder av Sindre Didriksen, utenom Anvil-fans og DevilDriver som er tatt av Heavy-Bård. Fine gutter.

(Anvil-fans, A-en hadde gått da bildet ble tatt…)

I brennende hett solskinn er det søte Anvil som får åpne ballet foran et ganske så stort publikum med tanke på at klokken knapt har passert 13. Og etter å ha sett dokumentaren om Anvil er det vanskelig å ikke ha en plass i hjertet for dette kanadiske bandet som aldri har gitt opp drømmen om å bli store. Store har de ikke blitt ennå, men de får nå hvertfall dra rundt og underholde med sin gammeldagse og seige heavy metal. Slagere som Mothra og Metal On Metal er naturligvis høydepunktene, og den sedvanlige gitar-soloen med dildo er alltid moro. Men når gitar-solo blir avløst av tromme-solo og diverse klabberier i et 45 minutter langt sett, så blir det gjerne litt vel mye metal… Anvil; sjarmerende upretensiøst, og noe amatørmessig.

Amatørmessig er ikke publikum, som alle fire dagene har stilt opp i ganske store mengder allerede tidlig på formiddagen. I forhold til de fleste andre festivaler er dette svært imponerende.

DevilDriver hadde ikke sovet på 48 timer, og hadde mistet både utstyr og bassist på veien, så det var ikke rart at vokalist Dez Fafara var sinna. Men så bør også DevilDriver være litt sinna for å best mulig levere sin moderne og harde metal. DevilDriver er et band i stadig transformasjon rent musikalsk, men i går handlet det meste om brutal vokal, lynkjapp tromming og kalde riff. Et undervurdert band som gjorde en grei jobb på lånte instrument.

(outfit)

Pyro har aldri likt episk metal med opera-vokal. Det er rett og slett noe av det mest idiotiske vi vet om. Og Epica ødela på alle måter stemningen i den timen de holdt på. Jada, de har en god kvinnelig vokalist med flagrende rødt hår. Og jada, de kan utvilsomt spille, men den typen “metal” er så konstruert og polert at Pyro får vondt i hodet etter fem minutter. Men vi kom da opp med noen overskrifter der vi stod og led oss gjennom det hele. “Episk feilbooking”. “Epicatastrofe”. “Kan noen slippe katten ut av sekken?”. Nå skal det sies at det var mange som så konserten, og de fleste så merkelig nok ut til å like det hele, så kanskje det bare er oss som er gammel og sur.

Der Epica la en lei demper på den gode følelsen, der marsjerte Sabaton inn i krigen og hentet den tilbake. Svenskene har holdt på lenge, men det er først med sine to siste plater at det virkelig har løsnet rent kommersielt. Sabaton lager pompøs og deilig heavy metal med tekster om forskjellige aspekt ved krig, og dermed får vi låter som Panzer Batallion, Cliffs Of Gallipoli og ikke minst låten som handler om norske sabotører under 2. verdenskrig i Saboteurs. Sabaton virker som de er oppriktig glade for å få spille for et svært fremmøtt publikum, og Norway Rock responderer med å gi masse kjærlighet tilbake. Pluss på med store mengder pyro og fremragende musikalsk utførelse, så har du en vinner. Det eneste som ikke fungerte den timen Sabaton ga oss var den trådløse mikrofonen til vokalisten. Moderne teknikk. It’s a sucker.

(publikum elsker Sabaton)

Udo Dirkschneider. Legende i Accept. Legende i U.D.O. Legende som seg selv. Og her er jeg relativt ukritisk. For selv om Udo begynner å dra på årene, og nok er mer statisk enn tidligere, så gneldrer han fremdeles som en liten bulldog. U.D.O.-låter som Dominator og Animal House får frem følelsen av å være i live, og Accept-klassikere som Midnight Mover og Balls To The Wall tar Pyro til himmelen. Et imponerende stort publikum gir tyskerne en varm velkomst og holder kjærligheten til tysk metal så lenge U.D.O. står på scenen. Deilig.

Bullet For My Valentine er et av Norway Rock Festivals ungdomsalibi, og godt er det at slike band blir hanket inn. Metalens fremtid ligger ikke hos Udo Dirkschneider og Lemmy, selv om de fremdeles leverer. Noen må ta over, og et av de beste nye bandene som gjør det stort akkurat nå er Bullet For My Valentine. De stiller med festivalens største Marshall-vegg og festivalens mest fengende låter. Definitivt ikke noe for alle, og bandet trekker også langt færre tilskuerer enn U.D.O., men med åpningslåtene Your Betrayal og Fever fra den nye platen får de straks meg på sitt lag. En time med innlevelse og publikumsfrieri følger, og Bullet For My Valentine sørger for et friskt pust på en dag som ellers er ganske full av gamle legender.

Legender ja. Sebastian Bach kan vel kalles en av dem. Ikke det at mannen har produsert noe enormt bra de siste tyve årene, men har du vært vokalist i Skid Row, så er legende-statusen sementert for evig og alltid. Forrige gang jeg så Bach sprakk stemmen hans hele tiden, og det hele virket svært lite gjennomført, men på Norway Rock Festival er stemmen bedre, bandet bedre og responsen bedre. Vi får vite at Sebastian Bach har aner fra Elverum, vi får diverse låter fra solo-karriæren, blant annet Love Is A Bitchslap som er gjort sammen med Axl Rose, og vi får Skid Row-magi i 18 And Life, Big Guns, Monkey Business og Piece Of Me med flere. Sebastian Bach vil mye, noen ganger for mye, men henter hjem anerkjennende nikk og hyl fra publikum.

Kveldens store overraskelse var at jeg rent hadde glemt hvor magisk det kan være på konsert med Black Debbath. Det er en skam, og jeg anerkjenner min egen idioti. For det er mange år siden sist jeg så bandet. Men fremover blir det hyppigere. For Black Debbath strålte virkelig på telt-scenen i går. Ekstremt tight heavy metal og et fantastisk morsomt sceneshow gjorde teltet til et eneste stort kjærlighetsreir. For et band. For et konsept. Det koker gjerne fremdeles i Høyres Hus, men det kokte minst like mye foran scenen på Black Debbath. Vi bøyer oss i urin-støvet.

Mulig det var den voldsomme opplevelsen av å gjenoppdage Black Debbath, mulig det var resultatet av fire harde festival-dager, men Motörhead klarte aldri å begeistre så mye som forventet. Og sånn er det sant å si ganske ofte med Motörhead. Forventningene er for store, og bandet leverer ikke alltid hundre prosent. Motörhead er alltid på et jevnt høyt nivå, men ikke alltid helt på toppen. Det skorter heller ikke på låt-valget. Vi får både Overkill og Ace Of Spades på slutten, og vi får Iron Fist og Stay Clean tidlig. Vi får til og med gjeste-opptreden fra Sebastian Bach på Born To Raise Hell. Kanskje var festen over når Motörhead endelig spilte klokken 01? Kanskje jeg må ta det på min egen kappe at festival-slitasjen hadde blitt for stor. Men Motörhead skuffet pittelitt. Det gjør vondt i hjertet å skrive det. Og ikke si til Lemmy at jeg skrev det….

Norway Rock Festival er over for denne gang. Festivalen satset stort på et ekstremt bra program. De følgende dagene og ukene vil vise om nok folk kom på festen. Men uansett skal festival-ledelsen ha store mengder skryt for både band-liste, teknisk gjennomførelse, sikkerhet, serveringssteder og tilretteleggelse. Det finnes faktisk ingenting å klage på.

Litt flere bilder, sånn helt på tampen. Takk for oss.

(Motör-who?)

(Bullet For My Valentine muskler det opp)

(Bullet For My Valentine, bra hår-dag?)

(meeeeeetal)

(Aslag i Black Debbath poserer for herr fotograf)

(vakre omgivelser, nesten bare vakre mennesker)

(dagens peking fra Sabaton)

(nei har du sett, mer peking fra Sebastian Bach)

(Sebastian sjekker pungen, alt vel)

(fot på monitor? check)

(utfordrende fallos-positur med plastikk-dyr)

(Pyro-redaksjonen møter helten Tore Bratseth backstage, et høydepunkt)

(U.D.O.s bassist heter Fitty, true story)

(en av fotografene foran scenen hadde denne tatoveringen, vakkert og virilt)

(Lemmy, born to raise hell)

(scream for me Kvinesdal!)