Gode gamle Deride er tilbake med ny vokalist og et kraftig angrep på trommehinnen. Vi ga vekk albumet. Javisst.

Deride har lenge vært et av de beste metalbandene i Norge, men stadige medlemsbytter og generell treghet har gjort at bandet aldri har fått særlig mye oppmerksomhet. Vi håper at det vil endre seg når de nå slipper det meget fine albumet The Void. Sterk metal fra begynnelse til slutt fra typer som til vanlig spiller i andre band som Audrey Horne og Sahg. Tungt og hardt og stabilt.

Vi ga vekk album denne uken her i Pyro, og de som får tilsendt The Void til heimen sin er:

Mads Fatnes, Sauda

Charlotte Jorkjen, Arendal

Robert Nordli, Greåker

Sjekk Soul Apart fra platen under her da vel.

Deride-Soul Depart

Deride har levert et veldig bra album. Vi feirer med spørsmål og svar.

Deride fra Bergen er tilbake med ny plate og ny vokalist (som dog har vært med en god stund). De er også tilbake i bedre stand enn på lang tid, og vi serverte de 10 spørsmålene til Ole fordi vi likte det nye albumet så godt.

1. Hvem er du og hva skjer?

Mitt navn er Ole Walaunet AKA Lust Kilman. Eg spiller gitar i DERIDE, GOD SEED, THE BATALLION og GRIMFIST.
DERIDE er for tiden aktuell med ny plate, “The Void”, som har fått god omtale i inn,-og utland. Check it out!!

2. Den første platen du kjøpte?

Eg er en gammal kar begynt å bli, så eg kan ikkje huske i detalj. Men en av dei tidligste var nok The Kids “Norske Jenter” fra `80. Knallbra saker! Eg huske eg hadde The Kids t-skjorte og greier. Var stor fan av Dag Ingebrigtsen og blei enda større fan  med TNTs debuplate, som mildt sagt er magisk. Ellers gikk det i Sabbath, Twisted Sister, Iron Maiden, Ozzy, Accept, Priest, Van Halen etc.. det klassiske. Og Modern Talking etterhvert hehehe!

3. Er det et band du elsker som alle vennene dine hater, eller som du ikke tør fortelle at du elsker? Hvisk det til oss.

Eg er stor fan av The Stone Roses sitt album fra 1989! Kanongode låter heile veien. Jævlig kul groovy trommis. Ellers går det i mye i filmmusikk fra 70 og 80 tallet. Paul Simons Graceland er også superb når eg er i syden og skal føle meg lykkelig.

4. Taco; lefse eller skjell?

Eg hater rot så det er utvilsomt lefse som gjelder.

5. Hva er den rareste maten du har blitt servert backstage?

I Tyskland, spesielt på østsiden, serveres det mange tvilsomme sandwiches med tilbehør hehe..Men må nok bli sardinpizza, som er brudd på alle pizzaregler i mi bok.

6. Black Sabbath eller Iron Maiden, og hvorfor?

For min del var det nok Sabbath som sparket det hele igang. Eg husker eg oppdaget Sabbath Bloody Sabbath i platesamlingen til gamlingen.. Den følelsen.. Man klare knapt å puste.. Mørke senka seg, og alt knyte seg innvendig. Fy faen eg skulle ofret MYE for å få en sånn opplevelse igjen i disse dager. For meg er Sabbath et band som har det beste av alt!

7. Hvilke tre låter vil du ha i begravelsen din?
Dead To Me – DERIDE, Primal Aggression – GRIMFIST,  Detonate – THE BATALLION.

8. Lær, spandex eller dongeri, og hvorfor?

Her i gården er det dongeri som gjelder. Men det blir nok litt snoking i lær-avdelingen når vi skal ut med GOD SEED. Spandex… ka e det? Stram dongeri symboliserer rock for meg.

9. Hvorfor spille musikk egentlig?

Det spørsmålet har eg stilt meg sjøl en del ganger opp gjennom tidene. Eg har aldri tjent store summer på dette, så penger er langt ifra et motiv. Eg kicker jævli på å lage musikk som skaper energi blant mennesker. I første omgang er det champagne-følelsen innad som oppstår som kan være heilt vanvittig. Den kreative viben som oppstår når en plasserer en gjeng tullinger i et skittent lokale, avsidesliggende og isolert. Kvasshet er et viktig stikkord i musikken eg lager. I tillegg til det digger eg å spille gitar enkelt og greit, og spille live for ville mennesker.

10. Beskriv musikken din på en linje, og svar oss på hvorfor Pyro-leserne skal sjekke ut bandet ditt?

DERIDE spiller thrash metall i en moderne innpakning. Musikken er riffbasert, med cathy grooves kombinert med mørke stemninger. Hvis du liker fengende og tøff metal med energi og attack sjekk ut “The Void”, tilgjengelig i butikker og på nett. Gå til www.facebook.com/deridebergen for anmeldelser og info om bandet.

CHEERS FOLKS !!!

Vinyl, cd-er, filer. Vi hører og hører for deg. Denne månedens gjennomgang av hardrock- og metalutgivelser ligger klar for din nytelse.

Det strømmer på med god rock, og dårlig rock. Pyro gjør det litt enklere for deg å finne ut hva du skal bruke tiden på, og hva du skal styre unna. Blant annet med nye album fra band som Rush, Sabaton, ZZ Top, Gojira, Grand Magus, Kreator og Nile. De tre øverste er signert Asbjørn, resten er fra meg. Velbekomme.

ZZ Top-Texicali EP (digital utgivelse)

Se her, Rick Rubin er på plass bak spakene når ZZ Top omsider spiller inn ny plate. Hvordan det låter? For å si det sånn, Sven Nordin kan bare drite i den der BBQ-en sin, Texas-sjefene er tilbake på jobb. I Gotsta Get Paid er en av årets beste låter så langt. Litt mer om ep-en kan du lese her.

Gojira-L’ Enfant Sauvage (Roadrunner)

Whoooaaaaa, saklig plate. Jeg har bare rukket å høre gjennom nye Gojira en gang, men førsteinntrykket kunne knapt vært bedre. Monstruøse riff, blytunge og smarte arrangementer, sjelfull vokal fra Joe Duplantier. Tittelsporet har gått noen runder siden det ble lagt ut på nett, og resten av albumet låter likedan. Kanskje ikke så statisk som forrige plate tidvis var, mer i tråd med From Mars To Sirius, men selvsagt med en progresjon ingen andre band kan vise til. Sommeren kan fort stå i Gojiras tegn. Videoen til tittelkuttet under.

Fear Factory-The industrialist (AFM)

Fear Factory overbeviste stort med Mechanize, og The Industrialist er skåret over samme lest. Det vil si: over samme lest som de har holdt på med i tyve år nå. Programmert som faen, aggressivt som sultne tigre, og Burton C. Bells dystopiske tekster om verdens undergang, roboter og at Gud er død og sånt. Jeg så at platen fikk 9 av 10 i Metal Hammer. Jeg er ikke så begeistret, men God Eater er en stor favoritt etter tre-fire gjennomlyttinger.

The Cult-Choice Of Weapons (Black Lodge)

Det har gått litt upåaktet hen her i Norge at The Cult har sluppet nytt album. Nå har aldri The Cult vært så store her hjemme, men som gammel fan er det uansett fint å kunne fortelle at engelskmennene som høres amerikanske ut er tilbake i ganske god form. Ian Astbury virker engasjert, flere av låtene er det virkelig klasse over, og da får det være greit at det noen ganger går litt i bal for disse rockelegendene. Hadde jeg hatt Facebook hadde jeg trykket på like. For The Animals i videoformat under.

Deride-The Void (Massacre Records)

Norske Deride har en ganske lang og kronglete historie. Orginalt var de et ganske hardt band i metal-sjangeren, men etter diverse utgivelser og enda flere medlemsbytter kan gruppen karakteriseres som metal med inspirasjon fra både hardcore-band som Hatebreed og den hardere delen av nyere amerikansk metal. Uansett ganske unorsk, og meget stilfullt. Orginalmedlemmene Ole Walaunet og Kjetil Greve (Audrey Horne) er nå omringet av bassisten Tony Vetaas (Lost At Last og Sahg) og den nye vokalisten Per Helge Lande. Sistnevnte er nok den aller største forskjellen på Deride før og nå. Lande må være en av de aller beste “skrike”-vokalistene i Norge, og live tilfører han Deride mye ekstra kraft og vilje. The Void er en glede tvers gjennom, og bør høres av alle med en forkjærlighet for tung norsk musikk med internasjonalt snitt. Lytt til Soul Depart under.

Deride-Soul Depart

Nile-At The Gate Of Sethu (Nuclear Blast, ute 29. juni)

Så forvirrende…. Jeg vet at det er mange der ute som liker Nile, og det har jeg full respekt for, men dette bandet er rett og slett for intrikate for meg. Dødsmetal blandet med teknisk spilling på høyt virtous-nivå, taktskifter from hell og titler som Enduring The Eternal Molestation Of Flame og Natural Liberation Of Fear Through The Ritual Deception Of Death. Et eventyr for alle som liker ting vanskelig, et mysterium for oss litt mer enkle individer. Sjekk selv og finn ut hvilken kategori du tilhører…

Whitechapel-Whitechapel (Metal Blade)

Allright. La oss ta litt mer forvirrende metal når vi først er i siget. Whitechapel er enklere å forstå enn Nile, men det er jo også kvantefysikk. Whitechapel er fra USA, men har tatt navnet sitt (som jo er utrolig tøft) fra bydelen i London der Jack The Ripper herjet. Også Whitechapel kjører på med en slags blanding av djent og dødsmetal, med litt Slipknot som saus over,  og til tider låter det hele fortreffelig. Problemet er at en hel plate med slike voldsomme låter og vendinger blir i meste laget. Nytes i små doser. Min favorittdose er (Cult)uralist, som du kan høre under.

Whitechapel – Whitechapel – 03 – 03_(Cult)uralist

Ihsahn-Eremita (Candlelight)

Ahhh. La oss roe det hele litt ned. Som mange kanskje vet er Ihsahn tidligere vokalist i Emperor, men som solo-artist leverer han musikk i en langt mer progget sjanger. Fremdeles med elementer fra ekstrem-metal, men langt mer over i landskapet der blant andre Enslaved opererer for tiden. Blandingen mellom prog og metal er i stadig utvikling, og Ihsahn har vært en av de beste leverandørene der de siste årene. På sin fjerde utgivelse gir Ihsahn oss både harde og pumpende låter, og mer svevende og vakre stykker musikk. Til tider utfordrende, og en plate man må bruke tid på, men også noe som kan berike livet ditt om du gir den sjansen. En liten trailer for platen i videoform er vedlagt.

Turbonegro-Sexual Harassment (Volcom)

Turbo er tilbake der jeg liker best at de er. Med beina godt plantet i punken. Tony Sylvester er strålende som ny vokalist, og jeg ga platen nesten full pott da jeg anmeldte den hos Lydverket. Angrer ikke et sekund på det. Sjekk You Give Me Worms-videoen under.

Circus Maximus-Nine (Frontiers)

Det var da som…. Nok en sjanger jeg ikke er så stødig i. Men siden Circus Maximus er norske, er hyggelige karer, og gir ut nytt album, så må de få sin velfortjente plass her på sidene. Circus Maximus spiller en blanding av prog-metal, melodiøs rock og power metal, og i mine ører, som da ikke er ekspert-ører i sjangeren, låter det hele svært bra. Nine er farlig fengende, og av og til på randen av å bli litt vel myk, men alltid med beina såvidt plantet i metalen gjennom riffingen. Vokalen og noen av låtene er svært nær det Europe gjorde rundt Final Countdown, bare litt hardere. Og det er et kompliment. Jeg elsker Europe. Sjekk dem da vel. Support the troops…. Og sjekk trailer for platen under.

Jorn-Bring Heavy Rock To The Land (Frontiers)

Respekten for Jørn Lande blir bare større og større. Han elsker heavy like mye som vi i Pyro gjør, og han serverer den ene herlige platen etter den andre. Uten å få noen som helst respekt i andre norske medier. Vel, andre norske medier kan dra åt skogen. Vi elsker Jorn. Tenk å kalle en plate for Bring Heavy Rock To The Land… Lande burde fått fortjeneste-medalje for et langt liv i heavyen. Siste album inneholder en hel del supersterke låter som tittelsporet, Chains Around You, Ride To The Guns og I Came To Rock (han kom for å rocke!), og da bryr vi oss ikke i det hele tatt om at det er et par fillers her også. Jorn. Medalje. Nå. Video under.

Sabaton-Carolus Rex (Nuclear Blast)

Svenske Sabaton har alltid balansert hårfint mellom det å være et superfengende metalband og det å bli for tullete. Sabatons plater har lenge handlet utelukkende om krigføring, og nå har de tatt skrittet helt ut med Carolus Rex. Hele platen handler om det svenske kongedømmet langt tilbake i tid. Mye krig, mye power metal, mye koring. Tulle-skrittet tok nok Sabaton da de også laget Carolus Rex med svenske tekster og vokal. Men faen heller. Sabaton er så ekstremt fengende, og så deilig koko, at jeg elsker det. Fremdeles. A Lifetime Of War på engelsk under.

Grand Magus-The Hunt (Nuclear Blast)

Flere svensker med metal i blodet. JB og hans lille gjeng med metal-krigere har virkelig laget noe av den bedre musikken som har kommet ut i Skandinavia de siste årene. De firer heller ikke så mye på kvaliteten med The Hunt. Låter som Valhalla Rising, tittelkuttet og Sword Of The Ocean er perfekt for herrer og frøkner som elsker klassisk metal som Judas Preist og Manowar. Litt usikker på et par av de mer rolige låtene, men innen tradisjonell heavy er det få som slår Grand Magus for tiden. The Hunt hører du under. Vanskelig å mislike.

Kreator-Phantom Antichrist (Nuclear Blast)

Krrrrrrrreeeeeatoooor! Legender innen europeisk thrash. Og etter litt vrøvl tilbake på 90-tallet har Kreator de siste årene levert metal av høy kvalitet. Hardt, snerrende og pittelitt brutalt, men også med klare melodier og nynnbare låter. Mille er fremdeles illsint, og tyskerthrashen regjerer fremdeles. God, sterk, og edel plate. Enorm respekt. Video til tittelkuttet under. Mycket bra.

Millencolin-The Melancholy Connection (Epitaph)

Millencolin er en gammel favoritt her i huset, og i sammenheng med sitt 20-års jubileum slipper bandet en samling av b-sider, et par nye låter og en dvd. Noe på denne samleren er strålende, annet er helt passe. Høydepunktene er når Millencolin synger på svensk i E20 Norr og sommerlåten The Downhill Walk. For fans. Og de burde det vært flere av. En liten trailer for platen under.

Rush-Clockwork Angels (Roadrunner)

Jeg har aldri vært noen stor Rush-fan, men synes at de er gode når de spiller relativt enkel rock. Når ting ikke blir for vanskelige. Og den nye Rush-platen er nettopp slik. Første låt fra platen Headlong Flight bar bud om at Rush skulle bli mer rocka denne gangen, og det ble de også. Fremdeles med nok avansert spilling til at prog-fansen får sitt, men denne gang også med låter som den jevne rockefan trygt kan lytte til. Hurra.

Suicide Bombers-Criminal Record (egen utgivelse)

Let’s rock n’ roll!, melder Suicide Bombers direkte etter en overpompøs engelsk intro på albumet. Og det er rock det handler om. Sleazy rock. Suicide Bombers går i fotsporene til Faster Pussycat og Hanoi Rocks, men blander mer punk inn i sin tagning. Bandet er frontet av Chris Damien Doll som tidligere spilte i Trashcan Darlings, og det er ikke helt feil å sammenligne de to bandene. Litt mer rocka her kanskje. Og en hel del mindre sminke. Liker du sleaze er det store sjanser for at du liker Suicide Bombers også. Hater du sleaze har du fått et nytt band å mislike. Alle vinner. Hør nevnte sang Let’s Rock N’ Roll under.

Suicide Bombers-Let’s Rock N’ Roll