Chino Moreno fra Deftones er opptatt på mange musikalske fronter for tiden, og noe av det mest spennende han gjør er Palms sammen med medlemmer fra nedlagte Isis. Enda bedre blir musikken når den blandes med en kortfilm. Sjekk.

Palms er Chino Moreno fra Deftones på vokalen og tre herrer fra deilige og dessverre oppløste Isis. Future Warrior fra debutplaten har fått video. Det er så vakkert, atte.

Deftones har gitt ut en ny video fra sitt fremdeles strålende bra album Koi No Yokan som kom i fjor. Blandingen av Deftones svevende musikk og en kar som skater gjør Romantic Dreams svært severdig.

Herlig. Herlig, herlig, herlig. Deftones med video til et av de beste sporene på Koi No Yokan. Kjør Swerve City!

Etter fire år i delvis koma etter en bilulykke døde Chi Cheng.

Chi Cheng var med i Deftones fra 1988 og ble dermed med på hele den fantastiske reisen bandet hadde. Etter bilulykken lå Cheng i koma i lang tid, og selv om han etter hvert våknet og ble skrevet ut fra sykehuset var skadeomfanget stort. Fansen har gjennom organisasjonen oneloveforchi.com samlet inn store summer for å betale de svært høye kostnadene for behandlingen, og det var via den siden moren Jeanne Cheng nylig postet denne beskjeden:

“This is the hardest thing to write to you. Your love and heart and devotion to Chi was unconditional and amazing. I know that you will always remember him as a giant of a man on stage with a heart for every one of you. He was taken to the emegency room and at 3 am today his heart just suddenly stopped. He left this world with me singing songs he liked in his ear.”

Litt usikker på hvorfor Deftones slipper tekstvideo til Swerve City fra fabelaktige Koi No Yokan så lenge etter albumslipp, men jeg klager ikke. For en låt! For et band!

Deftones-konkurransen er trukket.

Da Pyro kåret fjorårets aller beste rockeutgivelser var vi fullstendig enig om at Deftones var blant de aller ypperste i finalen. Dermed raste Koi No Yokan inn på listen vår. Albumet med den mystiske tittelen viste nok en gang Deftones fra en imponerende og vakker side, og vi ga vekk spesialutgaver av platen i Pyro i forrige uke. Med t-skjorte i og gode greier.

Vinnere: Geir Christian Brakksta, Gurå Holten, Kjell Håkon Vallumrød. Grattis!

Lamb Of God har levert ett av årets beste album i følge oss. Her fra Hove 2012.

Hva var de beste albumene som kom i hardrocken og metalen i 2012? Vi har et svar. Uenig? Enig? Fornøyd?

Det har blitt en tradisjon at vi i Pyro gir deg vår topp 10-liste over albumutgivelser innen hardrocken og metalen. Litt for å være en motvekt mot alskens mas om Karpe Diem, Frank Ocean og Sundfør oss her og Sundfør oss der. Vi liker rock vi. Og her er vår unummererte ti valg for 2012.

Every Time I Die-Ex Lives

En av outsiderne på listen, og kjempet knallhardt om plassen på listen med Cancer Bats som ga ut plate omtrent samtidig. Tidligere har Every Time I Die vært akkurat litt for vanskelige med sin svært aggressive blanding av metal og punk. På Ex Lives har de roet litt ned på galskapen, og ikke minst dratt inn en rekke sterke låter rent melodisk. En svært god og overraskende plate som har levd lenge i stereoen gjennom 2012. En skattekiste som bare venter på at du åpner den.

Van Halen-A Different Kind Of Truth

Ikke vet jeg hvorfor comebacket til Van Halen ble mer omtalt her hjemme, men vi backet hvertfall A Different Kind Of Truth hele veien til nyttår. Et Van Halen tilbake i toppform, og med nesten orginalbesetningen intakt. Savnet etter Michael Anthony må uansett legges litt til siden, for her leveres det på høyt nivå gjennom hele platen. Mange av låtene stammer fra gamledager, og blandingen av gammelt matriale og nytt band ga oss årets beste festplate. Undervurdert.

Deftones-Koi No Yokan

Det er bare å bøye seg i snøen for det Deftones har klart musikalsk de siste årene. Koi No Yokan er omtrent like god som Diamond Eyes fra 2010. Det betyr et nytt mesterverk innen svevende og tung rock. Koi No Yokan er bra første gang du hører den, og så blir albumet bare bedre og bedre. Nok en gullmedalje.

Enslaved-Riitiir

Enslaved blir eldre og bedre for hvert bidige år. Og sangene blir lenger og lenger. Uten at det gjør noe som helst. Verdens beste band innen progressiv metal? Definitivt. En opplevelse fra første til siste sekund.

Purified In Blood-Flight Of A Dying Sun

Dudes wanna mosh. Hør nå, Norge. Vi har et av de beste bandene i metalen her hjemme. Se til å sjekke ut Purified In Blood nå da. Tungt, hardt, monumentalt og alle andre metal-klisjeer du kommer på er merkelappen dette albumet får. Du har en oppgave i 2013. Hør mer på Purified In Blood.

Gallows-Gallows

Spenningen var stor i ene halvdelen av Pyro i 2012. Ville Gallows uten vokalist Frank Carter i det hele tatt fungere? Carter var jo hele konseptet i Gallows. Inn i det erkebritiske bandet kom kanadieren Wade MacNeil. Mange var skeptisk, og mer enn det. Men Wade og Gallows leverte langt over forventet. Når Asbjørn er fornøyd bør de fleste ha ristet av seg den sunne skepsisen.

Rival Sons-Head Down

Bandet alle liker å like ga full gass gjennom året med både konserter på forrige plate Pressure & Time, utgivelse av Head Down, og så konserter på den platen. Ingen tid å miste for rockens nye posterboys. Litt mindre umiddelbar denne gang, men herrer og kvinner med litt tålmodighet får mye igjen for innsatsen. Stor rock på rekke og rad.

Lamb Of God-Resolution

For et år Lamb Of God hadde i fjor. Den moderne metalens dampveivals ga ut høyst strålende Resolution tidlig i 2012, startet en solid turné, og så ble plutselig vokalist Randy Blythe fenglset i Praha i sommer anklaget for å ha forvoldt dødelige skader på en fan under en konsert i Tsjekkia noen år tidligere. En mystisk sak der Blythe satt fengslet i over en måned før han fikk reise hjem til USA. I år starter rettsaken mot Blythe, og Pyro følger nøye med i noe som kan forandre måten konserter arrangeres på. Uansett utfall laget Lamb Of God et av fjorårets beste metalalbum.

The Sword-Apocryphon

Liker du tunge riff er det bare å la seg rive med av The Sword. De er de aller beste i klassen, og følger opp monsteralbumet Warp Riders med noe som muligens er enda bedre. Så tungt og stilig at ord bare blir unødige. Hør denne platen. Nå.

Gojira-L’ Enfant Sauvage

Metalens beste instrumentalister? Meget mulig. Nok en stor musikalsk prestasjon av våre franske helter. Innviklet og lett tilgjengelig samtidig. Et prov på at moderne metal ikke står tilbake for noe.

Vi ønsker også å gi salutt og honnør til et par andre norske band som leverte solide plater gjennom 2012. Vi glemmer sikkert noen nå, men Blood Command, Okkultokrati, Aura Noir, God Seed, Nekromantheon, El Caco, Krakow, Borknagar, Lakei, Overthrow, Turbonegro, ICS Vortex, og Ihsahn ga oss svært minneverdige musikalske opplevelser via filer eller vinyl i året som gikk. Vi takker. Og det var bare noen av de norske som ikke kom inn på listen. Rocken død? Ikke oss bekjent. Norsk metal FTW.

Forrige gang Deftones ga ut plate, laget de årets album i 2010 med Diamond Eyes, en svevende og vakker plate om vennskap, smerte, sex og skarpe kniver. Nå er de tilbake med Koi No Yokan, som ved første gjennomkjøring låter akkurat slik vi vil ha Deftones. Storslagne og sexede.

10 plater du må høre fra 2010

Her har du våre tanker om Koi No Yokan, låt for låt. Mine, hvert fall:

01 – Swerve City
— For et åpningsriff! Jeg kan ikke huske et riff som røsker så tungt og bredt siden Korn slengte ut Here To Stay for ti år siden. Og med Chinos englesang og drømmeaktige tekster (“She breaks her horses/with strange distant voices/that travel through the…aaaaaaaaair!”) oppå er dette ren perfeksjon av en åpningslåt.

02 – Romantic Dreams
— Denne begynner litt mer nedpå enn Swerve City, og selv om refrenget er ganske umiddelbart, sitter ikke Romantic Dreams helt etter fire-fem runder.

03 – Leathers
— Leathers var første smakebit fra platen, og er blant platens hardeste kutt. Minner meg litt om den første låten de slapp fra forrige platen, med skrikingen av GUNS! RAZORS! KNIVES! Det var vel Rocket Skates den het. Leathers er feeeeet låt, en slik som gjør at Deftones låter annerledes fra alle band på planeten. Gåsehud når Chino roper “This is…your chance! Revolt! resist!” i åpningen. Litt skummelt også. Mystisk Metal er kategorien, om noen spør.

Hør Leathers her

04 – Poltergeist
— Kanon tittel, ikke minst. Poltergeist skulle på papiret være litt vanskelig å få tak på med sine snurrete riff og lite inviterende arrangement, men det er noe voldsomt deftonesque over den som gjør låten uimotståelig. Det er slike låter som gjør at jeg savner Piega-høyttaleren min som er inne til reparasjon. Den skal få smake på pisken til gitarist Stephen Carpenter når jeg får den tilbake fra butikken.

05 – Entombed
— Navnet til tross, Entombed er en klassisk Deftones-ballade, men den kommer ikke helt opp mot Sex Tapes fra Diamond Eyes. Du vet den med de herlige badebildene i videoen. Lekkert gitararbeid fra Steph, dog.

06 – Graphic Nature
— Stephen Carpenter fortsetter med gitararbeid slik bare han kan. Han jobber med en rar akkord, plukker strenger og får etter hvert god hjelp fra resten av bandet. Chino skriver som vanlig tekster om mørke, fascinerende stemninger: “Your poison is glowing/against the night/how can you lose/just show them tricks we like”.

07 – Tempest
— Tempest er den første offisielle singlen fra Koi No Yokan, og er også en av de beste låtene. Rolig åpning, følsom sang fra Chino, hvor et godstog av et riff kommer rullende gjennom lerretet og ut i salen. Ser helt klart for meg denne på festival neste sommer, klemt inn mellom Minerva og You’ve Seen The Butcher og dekket i lavt blått lys og mengder scenerøyk.

Hør Tempest her

08 – Gauze
— Tilbake til metalriffing, før et stort refreng avløser. Får ikke helt tak på denne låten, virker som en fort hørt/fort glemt Deftones-låt.

09 – Rosemary
— Rosemary, derimot, er en av de beste låtene på platen. Ikke så fryktelig ulik Tempest, kanskje, men så smellvakker, iskald, beinhard og overveldende som bare Deftones kan være. Åpningen med gitarplukkingen som får en Tool-aktig bassing som kompanjong er perfekt setup for Chinos myke purring. Og så kommer gullstøvet i kraft av et riff som kunne gått rett inn på slektstreffet til Motorpsycho og kalt seg søskebarnet til The Wheel. Chino messer “Time shift/we discover the entry/to other planes/our minds bend/and our fingers fold/entwined we dream of unknown” som om MDMA-en har grodd fast i hjernebarken hans, mer tåkete (på en god måte!) og atmosfærisk enn dette blir ikke musikk.

10 – Goon Squad
— Fett riff på Goon Squad, men låten som helhet føles ganske uforløst. Får rett og slett litt demovibber av den, som om den ikke er ferdig arrangert.

11 – What Happened To You?
— Tilbakelent, finfin låt som avlsutning, uten at den er noe stort høydepunkt. Og det må sies avslutningsvis at jeg er kanskje litt skuffet over atdet er en del middels låte på Koi No Yokan. Rosemary, Leather, Tempest, Poltergeist og Swerve City er alle kickass Deftones-sanger, men disse to avslutningslåtene pluss et par til er ikke enormt minneverdige. I hvert fall ikke foreløpig, det kaaaaan jo være at det vokser? Satser på det.

En liten albumteaser traff nyss nettet:

YES! Sjekk ny låt fra Deftones. Tempest. Storslagne greier. Albumet Koi No Yokan slippes 9. november

Fabelaktige Deftones skal slippe sitt nye album Koi No Yokan i november, og har postet en helt ny sang kalt Leathers på nett. Et av verdens beste band, ingen tvil.

Deftones lar oss ikke glemme sitt mesterverk Diamond Eyes som kom i fjor, for her er femte (!) video i rekken fra albumet. For et band! For en låt! For en herlig verden!

Mannen til venstre plukket låter, og det ble vel stas vel?

Manowar-Manowar

Middle Class Rut-Sad To Know

Okkultokrati-Upon The Anvil

Kvelertak-Sultans Of Satan

Raga Rockers-Forbudte Følelser

No Dawn-Soul Opressor

Stratovarius-Under Flaming Skies

Deftones-Diamond Eyes

Dio-The Last In Line

Jeroan Drive-Honour The Code

Social Distortion-Gimme The Sweet And Lowdown

Airbourne-Runnin’ Wild

ZZ Top-Tush

Rose Tattoo-Never Too Loud

Led Zeppelin-Rock & Roll

Motörhead-Killers

Motörhead-Born To Raise Hell

Judas Priest-Ram It Down

Iron Maiden-The Number Of The Beast

Metallica-Jump In The Fire

Airbourne-White Line Fever

Denne flotte rytmegitaristen sprer god stemning i kveld. Han er mye blidere i virkeligheten enn på bildet.

For Dave Rhoads fra Airbourne er fra Australia. Og der er alle trivelige. Airbourne har virkelig vokst seg store med sin pumpende rock de siste årene, og Dave letter på sløret over inspirasjonskilder og favorittmusikk i en hel time i kveld. Perfekt stemning og rullende rock kommer din vei. Vi intervjuer også fantastiske Deftones, gir vekk billetter til Foo Fighters-konserten i juni, og spiller ny musikk fra Social Distortion, Stratovarius og Okkultokrati. That’s how we roll.

Det har kommet mange bra rockeplater i år, men disse ti er det som har fenget Pyro mest i 2010.

Under har Pyro listet opp de ti platene vi tar med oss flest gode minner fra i året som gikk. Ikke nødvendigvis i rangert rekkefølge, for da hadde vi aldri blitt enig, men likefullt ti plater du må gi en sjanse fra 2010.

Kvelertak-Kvelertak

Vanskelig, om ikke komplett umulig, å overse Kvelertak i år. Demoene fra i fjor, som vi jo spilte først av alle i Norge vil jeg tro, bar lovnad om noe bra. Men det Kvelertak kom opp med på debuten, med hjelp av deilig amerikansk produksjon, overrasket oss enormt. Alt låt bedre og større og mer profesjonelt. At Kvelertaks drøye form for rock har endt på P3s spillelister og i mainstream media er både fortjent og gledelig. Turneen i Norge viste også at bandet har nådd ut til publikum, og at utlandet også har hengt seg på kan bare sees på som en bonus. Overkjøring.

Iron Maiden-The Final Frontier

Hva skal en si om Maiden da? De har blitt det største metalbandet i verden, de fenger stadig nye generasjoner, de leverer så det ljomer live, og de gir saktens også ut gode plater fremdeles. Selv om de ikke trenger å gjøre det. The Final Frontier er tung kost i starten, med en rekke lange låter, men tar du deg tid til å gå inn i den utenomjordiske materien vil du bli belønnet. Belønnet med deilig rock. Episk.

Enslaved-Axioma Ethica Odini

Enslaved blir bare bedre og bedre etter vår smak. Det har nok med å gjøre at vi ikke er så veldig glad i den drøyeste ekstrem-metalen der ute. For Enslaved beveger seg stadig lenger vekk fra det de startet som, og stadig lenger inn i våre hjerter. Den nyeste platen er en reise i progressiv metal som alle bør ta seg tid til å oppleve. Med klare inspirasjonskilder i den gamle progen, med mer clean vokal enn tidligere, med stadige nikk til sin egen bakgrunn, og med formidable riff og låter har Enslaved nok en gang toppet seg selv. Noe som blir vanskeligere hver gang de gir ut så fordømt gode plater. Skjeggete.

Accept-Blood Of The Nations

Hvem skulle trodd at gode gamle Accept skulle lage et av årets album med sin gjenforeningsplate? Og det uten gallionsfigur og gneldre-vokalist Udo? Tyskerne dro inn den ganske ubeskrevne Mark Tornillo på vokal, smelte sammen et knippe låter om krig, heavy metal og finanskrisen, og vips laget de årets største overraskelse. Det låter som vintage Accept, og det føles like bra. Gamle gutter finner opp kruttet på ny. Rørende.

The Sword-Warp Riders

Som om Black Sabbath hadde ligget med ZZ Top og fått dette bandet som avkom, pleier Asbjørn å si. Vanskelig å være uenig. The Sword debuterte med et knallalbum for noen år siden, fulgte opp med en liten skuffelse, og slår trippel home-run med tredjeplaten Warp Riders. Egentlig et konseptalbum om noe sci-fi-greier som ingen skjønner noe av, minst av alt bandet selv. Men skit i det. Hør på riffene. Hør på tyngden. Hør på en av årets definitive høydepunkt. Tyngde.

Airbourne-No Guts, No Glory

Av og til skal hardrock bare handle om å ha det gøy. Airbourne har det gøy hele tiden. Og setter du denne inn i spilleren på fest, så får du det gøy du også. Boogierock fra Australia som handler om damer, sprit og gode tider. Vi liker det. Så får du heller lese filosofi to dager etter. For dagen etter har du vondt i hodet. Ekte rock dør aldri. Festlig.

Bring Me The Horizon-There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It Secret

Asbjørns favoritter i engelske Bring Me The Horizon kan med fordel roe ned titlene sine litt, men har skapt furore i hjemlandet, og nå har folk her hjemme også begynt å få ørene opp for dette bandet. BMTH blander metalcore, punk, death metal og allsangvennlige refreng til du bare må gi opp, og medgi at dette faktisk er bra. Ja, de ser emo ut, men musikken er langt fra sippete. Her fyres det løs fra alle sylindre. Ungdommelig.

Audrey Horne-Audrey Horne

Audrey Horne har lenge vært et lovende band, men da de i vår slapp sin tredje plate som også heter Audrey Horne løsnet alt. Med solide doser 70-tallsriffing og hammond-orgel forandret de lydbildet sitt, ble mer rocka, dog uten å miste det emosjonelle aspektet, og laget et mesterverk av en plate. Live har de også blitt ti ganger bedre enn tidligere, og Audrey Horne fremstår utvilsomt som et av landets aller beste band i år. Fortjent.

Deftones-Diamond Eyes

De har vært gjennom mye, men returnerte i 2010 med et vanvittig statement av en plate. Diamond Eyes er Deftones som skriker til deg at de er tilbake i manesjen. Like svevende og tunge som tidligere, men kanskje hakket bedre enn de noensinne har vært. Det føles litt som om denne platen har blitt oversett av de fleste, men dette er den platen som en samlet Pyro-redaksjon har blitt mest glad for å høre i år. Ektefølt.

Purified In Blood-Under Black Skies

The boys are back in town. Endelig kom Purified In Blood tilbake, bare for å knuse hælen og avbryte turneen med Kvelertak. Noen har all den uflaksen som finnes. Men jäklar som comeback-platen leverer. Hårreisende deilig metal, med litt mindre hardcore enn vi er vant til fra den kanten. Et monster. Et totalt monster. Viktig.

Her har vi funnet noe artig i oppgiringen til Deftones-konsert. Et såkalt Electronic Press Kit som ble gitt ut før slippet av White Pony. Gå til denne linken: Deftones/White Pony EPK