Jeg regnet likevel aldri med at Van Halen skulle klare å stable på beina en ny plate, men etter mye rykter og internettbabbel er A Different Kind Of Truth nå klar for platebutikkene.  Stas.

Men hvordan låter det da? Etter en god del gjennomlyttinger er vi brukbart overbevist. Her har du mine tanker om platen, låt for låt:

1. Tattoo
— Har hørt en del folk si de er skuffet over denne. Skjønner ikke det. Fet åpningslåt, rett på sak. Får lyst på øl med en gang. Bra.

2. She’s the Woman
— Denne var på den første demoen til Van Halen, men har nå fått ny tekst og et nytt midtparti. Rocker bra, eneste nye låten de spilte på den hemmelige klubbkvelden i New York. Vilt fet riffing fra Eddie Van Halen. Og beste refrenget på platen?

3. You and Your Blues
— Ganske morsom tekst, David Lee Roth synger om at livet hans er helt kult, “Aint going down no to crossroad/aint gonna dust no broom”, og han er vel blant de få artistene som kan synge noe slikt med 100% troverdighet.

4. China Town
— Ganske hardt vers, litt ala Hot For Teacher. Refrenget er mer flytende, “welcome to Chinatoooooown” osv.

5. Blood and Fire
— Litt seriøs og kjedelig? Lekkert gitarspill fra Eddie.

6. Bullethead
— Kule gitarlicks fra Eddie her, men tam lyd og ikke helt voldsom fremføring. For øvrig er lyden generelt litt slapp på A Different Kind Of Truth, hvor ble det av Templeman-soundet?

7. As Is
— Frekt gitarriff, flott bassing fra Wolfgang. Kunne vært på Woman And Children First. Dette er typisk låt som kommer som avslutning på en Eddie Van Halen-gitarsolo i konsertsettet.

8. Honeybabysweetiedoll
— Funky sak, med snakkevokal oppå. Åpningen er litt Aerosmith ala Taste Of India, før versene er Neil Fallon på Careful With That Axe møter Anthony Kiedis på If You Have To Ask. Tenk om Neil Fallon kunne skrevet tekster for David!

9. The Trouble With Never
— Den beste låten på platen? Spretten og full av kåtskap, og David Lee Roth synger som den kongen han er. Kong David. Får lyst på MEIR ØL.

10. Outta Space
— Litt nedtur etter The Trouble With Never, men svinger greit. David synger kanon.

11. Stay Frosty
— Akustisk, artig tekst. Blir litt for gjøglete for min del, men samtidig er det en veldig vanhalensk låt.

12. Big River
— Først trodde jeg David sang pink river her, og så for meg en grisete låt om… ja, du skjønner. Liker refrenget veldig godt.

13. Beats Workin
— Fin avslutning på et album som jevnt over leverer bra, men som kanskje mangler den ene monsterlåten ala Aint Talkin Bout Love eller Jump. Det blir uansett en plate so skal surre og gå gjennom våren og sommeren.

Van Halen gir ut nytt album med David Lee Roth på vokal neste uke. Stort for oss eldre rockefans. Stort for deg også?

Van Halen var virkelig et av de store bandene da Pyro-redaksjonen vokste opp i vestlandets byer og bygder. Med et voldsomt trøkk, noen enorme rockehits, og en stor porsjon humor ble amerikanerne helter for enhver rocker på tidlig 80-tall. For etter at Kiss-bassist Gene Simmons i 1976 oppdaget bandet, og produserte en demo med dem før han droppet å jobbe med dem mer, gikk det bratt oppover.

Allerede med sin første plate i 1978 traff Van Halen blink. Blandingen av catchy rock, en tung rytmeduo, et unikum av en gitarist og entertaineren Diamond Dave på vokal blåste inn på hitlistene, og korte Eruption jaget gamle trauste gitarister inn i øvingslokalet igjen. Den nye gutten i gaten hadde tatt over kommandoen.

Som så mange andre i sin samtid pøste Van Halen ut album de neste årene. Fem plater på fem år forteller sitt. Fem år som bygget Van Halen til å bli et av de store bandene innen hardrocken. Men det var først med popmetal-klassikeren 1984 at de virkelig traff blink kommersielt. Med Jump, Panama, Hot For Teacher og en perlerad av fengende rock fikk de ikke minst kvinnene på sitt lag, og slikt blir det suksess av.

Innad i bandet var dog alt en forferdelse der forholdet mellom gitarist Eddie Van Halen og David Lee Roth var på bristepunktet. Til tross for den enorme suksessen med 1984 gikk Van Halen og Roth hver sin vei. Van Halen hanket inn Sammy Hagar på vokal, med stort hell, mens Diamond Dave gikk solo og gjorde et par gode plater på egenhånd utover 80-tallet.

I 1996 ble så orginalbandet gjenforent for to låter på en samleplate, og så gikk det elleve år før herrene igjen kunngjorde comeback sammen på scenen. Med Eddie Van Halens sønn Wolfgang på bass, og ikke orginalbassist Michael Anthony. Til tross for sterke personligheter, og Eddie Van Halens stadige problemer med avhengighet, har bandet klart å både turnere og å spille inn en helt ny plate.

A Different Kind Of Truth kommer i neste uke. Endelig får vi som er gamle fans høre en hel serie nye låter med David Lee Roth på vokal igjen. Det ryktes at mange av sangene er nyinnspillinger av gamle låter, men det gjør meg bare enda mer spent. Første singel ut var Tattoo, og det fungerte som en perfekt liten forrett. Jeg er klar for mer. Men kan fort ende opp ekstremt skuffet. Det er så mye historie som ligger i lyden av Van Halen at det er vanskelig for bandet å overgå gamledager.

Hvilke forventninger har du? Er du klar for et nytt kapittel med David Lee Roth på plate? Håper du at noen booker bandet til en festival i nærheten i sommer? Eller kunne du ikke brydd deg mindre om slik mykhet i rocken?

Jeg sier takk for meg med et av mange fine sitat fra ord-maskinen Diamond Dave. Spyttet ut for noen år siden da Sammy Hagar var vokalist. Velkommen tilbake i rockens elitedivisjon, Dave!

Classic Van Halen made you want to drink, dance and fuck. Current Van Halen encourages us to drink milk, drive a Nissan and have a relationship.

Verden skal visstnok gå under i desember og det kapitalistiske Europa faller sammen, men det er da ting å glede seg over i det nye året også.

For Van Halen skal veldig snart gjøre comeback på plate. Med David Lee Roth på vokal. Og det er noe som pirrer oss i Pyro noe enormt. Selv om det er en sjanse for at det hele blir en katastrofe velger vi å ha troen. Et langt liv som supportere av det skandaløse fotball-laget Brann har gitt oss et slikt syn på livet. David Lee Roth-æra Van Halen laget mye av den aller beste hardrocken på 80-tallet, og selv om Hagar-æra Van Halen ikke var ille det heller, så er det Roth som er selve vokalisten i Van Halen.

I morgen skal Van Halen komme med offisielle uttalelser omkring planene for 2012, men det har allerede lekket ut informasjon om at et album skal komme allerede tidlig i februar og at første singel og musikkvideo skal løslates fra hemmeligholdet allerede neste uke.

Kjenner du at du ble litt opphisset nå?

I remember one Sunday night—which was usually gay night—I get this phone call from downstairs: ‘Some guy David is asking for you. He has long hair and says he’s in a band called Van Halen?’ Oh my God. That’s David Lee Roth. He comes upstairs going, ‘Dude, why wouldn’t they let me in?’ I’m like, ‘It’s gay night, man. They don’t listen to your music. They don’t know who you are.’

Vi elsker alle Van Halen. Her ser du hvor David Lee Roth har hentet litt av inspirasjonen fra.

Black Oak Arkansas tok navnet sitt fra hjembyen Black Oak, i nettopp Arkansas USA. På 70-tallet hadde de et par album som solgte ganske så bra, og bandet holder visstnok på fremdeles. Det er mye gull på de platene bandet ga ut i 70-årene, og ikke minst var en (relativt) ung David Lee Roth fan av bandet før han havnet i Van Halen. Vel, han var sikkert fan etter han havnet i Van Halen også… Uansett har David Lee Roth stjelt litt her og der fra Black Oak Arkansas-vokalist Jim Dandy. Og hvorfor ikke vise det gamle bandet i full prakt. Med vaskebrett både på kropp og i hånd på Hot Rod. De glade 70-åra altså. Perfekt!

Vel er Van Halen på tur i USA, og rapportene tyder på at David Lee Roth fremdeles har det i snakketøyet. Men vi må jo medgi at vi savner vintage-David.

David Lee Roth var nemlig en av de store underholderne på 70- og 80-tallet. Med en kjeft full av gode kommentarer, og en hals som ikke sa nei til dundrende sterk alkohol. Og da har vi ikke tenkt på nesen engang…

Her er to deilige klipp fra det glade 80-tall. Først et herlig klipp der David Lee Roth rett og slett har stappet i seg litt for mye av det gode:

Og her med kommentarene i orden i en delt forhåndsrapport med AC/DC fra Donington Monsters Of Rock i 1984: