Well hello… Dette ser bra ut. En dokumentar kalt Salad Days: A Decade of Punk In Washington DC (1980-90) er på vei. Navnet sier det meste om innholdet, og traileren pirrer noe voldsomt.

Det er lenge siden Joan Jett elsket rock n’ roll og hadde et dårlig omdømme (tenk låt-titler..), men de siste årene har hun blitt et slags forbilde for mange kvinnelige musikere der ute. Og hvorfor ikke. The Runaways og Joan Jetts tidlige solokarriere er gull. Første album siden 2006 heter Unvarnished, og på låten Any Weather har hun visstnok fått med Dave Grohl på komposisjonen. Låter vel som en litt daff Hole-låt, men whattahell….

Dave Grohl har brukt mye tid og midler på å hylle et nedlagt lydstudio. Det har blitt både film og plate som du kunne vinne hos oss. Konkurransen er nå trukket og vinnere finner du her.

Dave Grohl ble superstjerne etter at Nirvana hadde kjørt sin slitte van til Sound City Studios i California. Bandet eksploderte, og Grohl er fremdeles superstjerne i Foo Fighters og diverse andre prosjekt. Men Grohl glemte aldri lyden og opplevelsen av Sound City, der også legendariske album av Fleetwood Mac, Tom Petty, Rage Against The Machine og flere har blitt til. Da studioet ble lagt ned for noen år siden kjøpte Grohl like greit all innmaten i Sound City og installerte det hele i sitt eget Studio 606.

I tillegg til å invitere mange av artistene som laget stor musikk i Sound City til å lage en ny plate har Grohl også produsert en flott dokumentar om historien til Sound City Studios. På albumet Real To Reel finner du gjester som Paul McCartney, Corey Taylor, Stevie Nicks, Josh Homme, Chris Goss og mange andre, og det hele er en feiring av musikk spilt inn av mennesker der og da.

Vi ga vekk eksemplarer av albumet på vinyl og cd, og ga også vekk selve dokumentaren på dvd.

Vinnere ble:

Gina Fjelde Klaastad, Hønefoss og Nikolai Haram Svorte, Eidsnes (cd)

Jon Henning Orten, Kolbotn og Børge Olsen, Spydeberg (dvd)

Liva Handeland, Bergen og Ida Magnhild Okkemhaug, Levanger (vinyl)

Offisiell trailer på Sound City:

Og jada, det er Stevie Nicks og Rick Springfield og annen popmusikk inni her, men også Corey Taylor, Chris Goss og Fear, så vi kjører det opp som Pyro-blogg uansett.

Men nok fra meg, mer fra Martin – live and direct fra Austin, Texas:

—

Keynote-talen til Dave Grohl på South By South West var akkurat passe ydmyk og samtidig elitisk som jeg hadde forventet på forhånd. Han snakket lenge om det å øve så mye, og bli så bra du overhodet kan på det instrumentet du spiller, og det å sette musikeren i fokus.

Det var med den leksjonen i bakhodet jeg entret den legendariske skjeve grusen i bakgården til Stubbs BBQ. Men først etter å ha løpt frem og tilbake som en hodeløs kylling for å finne ut hviken kø vi skulle stille oss i. Noen ting kommer den festivalen ALDRI til å lære.

Uansett: Etter å ha blitt introdusert for forbandet Meat Puppets (som noen kanskje husker som backingmusikere på Nirvana sin MTV Unplugged?), var det 20 minutters changeover (bransjespråk for det som skjer når folk flyr rundt på scenen og skifter ut utstyret mellom bandene. Hilsen Asbjørn) før brorparten av Foo Fighters gikk på scenen med Alain Jackson og satte i gang det som skulle utvikle seg til å bli 3 timer og 15 minutter med ren magi. Konseptet var like enkelt som det var fantastisk: samle et lag av musikere som alle har spilt inn musikk i det legendariske Sound City, studioet som Dave Grohl har laget en dokumentar om.

Her har du traileren til Sound City-dokumentaren, så fortsetter konsertrapporten under:

På sett og vis er den filmen et dypdykk og et statement i amerikansk musikkhistorie, og det er litt den følelsen jeg sto igjen med etter konserten i går. Showet begynte med supermusiker Alain Johannes og deler av Foo Fighters som gjorde en del låter fra soundtracket for å varme opp, før de gikk i gang med noen enorme tolkninger av ting Alain har gjort med forskjellige band. Høydepunktet: en sinnsyk versjon av Queens Of the Stone Age sin Hanging Tree med Dave Grohl på bass og co-vokal.

Videre gikk det slag i slag med Chris Goss fra Master of Reality – som for øvrig også produserte store deler av Kyuss-katalogen og WE-albumet Smugglers, et høydepunkt i norsk rockehistorie – og Brad Wilks fra Rage Against The Machine på scenen (STEIKE for en trommeslager den mannen er!).

Hele kvelden er full av gode anekdoter, som da Grohl i introduksjonen av Brad Wilk forteller om den gang da Rage Against The Machine spilte inn debutplaten sin – den med Killing in The Name, ja – i Sound City. De syntes det låt litt snålt på tape, så de bestemte seg for å invitere ned en 30-40 venner til henge ut under innspillingen. Hele platen er altså gjort live. Det går slag i slag med Masters of Reality-låter og en Chris Goss i toppform. Jeg er ikke superbevandret i ørkenrockuniverset til Masters of Reality, men gud bedre så tett og fett det låter.

Da Stevie Nicks fra Fleetwood Mac entret scenen blir til og med plateselskapsfolkene som har stått og mast i 145 km/t om seg selv og hvor gode de er fra dørene åpnet til nå, stille. Jeg lurer på om de kanskje ble litt starstruck over en vever liten dame som i hvert nesebor har stappet i seg mer narkotika en de kommer til å klare med hele kroppen resten av livet.

Nicks har en stemme som er preget av akkurat det, og forsvinner kanskje litt i miksen av et band som på godt og vondt kan kalles litt heavyhanded. De drar igjennom Stop Dragging My Heart Around, Dreams og en magisk Landslide med bare Stevie og Grohl på scenen, før de avslutter hennes del av settet med You Can’t Fix This, en av mange sanger fra filmen.

Hvordan topper man dette da? Man henter ut Rick Springfield! Han er kanskje harry for noen av oss her i Europa, men i USA er han allemannseie på samme måte som Åge Aleksandersen er i Norge. Hele Stubbs eksploderer under frihetslåten Jessie’s Girl, det er bare å gå rett på YouTube og sjekke ekstasen.

Så er det tid for noe av det jeg var mest spent over å se hvordan skulle fungere. Corey Taylor er en av verdens mest undervurderte vokalister. De fleste kjenner ham fra Slipknot, men vokalprestasjonene hans i Stone Sour er for mange en godt bevart hemmelighet. I likhet med Stevie Nicks sliter han litt med å komme igjennom lydbildet under hans seanse, men hva gjør det når du synger Cheap Trick-låter sammen med Rick Nielsen fra nettopp Cheap Trick? På Love is Alright og Surrender er det mer publikum enn bandet som synger, og til og med de narkomane platedirektørene kan litt av tekstene her!

Vi har bikket to timer i det en av Dave Grohls viktigste inspirasjoner kommer på scenen. Selveste Lee Ving fra Fear, bandet som var med på å skape amerikansk hardcore og ble levende portrettert i den første Decline Of The Western Civilization-filmen. Tidligere på dagen hadde Grohl snakket lenge om at det var gjennom Ving han hadde plukket opp DIY-mentaliteten, og bestemt seg for at det var dette han skulle gjøre. Nå skal det sies det sies at jeg ikke er dypt nede i katalogen til Fear, men et band som kan presse inn 14 låter på 27 minutter er ålreit i min bok. Nuclear Assault, anyone?

Lee Ving blir nok uansett litt drøyt for en del folk, så det blir noen utskiftninger i publikum, og litt bedre plass for oss som står foran tidenes konsertopplevelse. Vi klokker inn på 2 timer og 45 minutter da Dave Grohl introduserer John Fogerty, den sjelfulle, rufsete røsten fra Creedence Clearwater Revival. I mitt daglige virke har jeg avviklet konserter med Fogerty tidligere, men jeg kan ikke erindre å ha sett mannen smile så mye som han gjør på denne scenen i dag. Kvelden avsluttes med uslåelige versjoner av superhits som Bad Moon Rising, Born on The Bayou og Fortunate Son, før de forsvinner av scenen med like lite fuss som de gikk på.

Jeg tror det var Alain Jackson eller Chris Goss som i en setning kalte Dave Grohl for en amerikansk nasjonal skatt. Etter den heisaturen vi fikk gjennom amerikansk musikkhistorie i går, er jeg tilbøyelig til å være enig.

Alain Johannes
A Trick With No Sleeve
Why
All My Friends
Hangin’ Tree
Reach Out

Stevie Nicks
Stop Draggin’ My Heart Around
You Can’t Fix This
Dreams
Landslide
Gold Dust Woman

Chris Goss, Brad Wilk
She Got Me
It’s Shit
Domino
Time Slowing Down
The Blue Garden

Lee Ving
Your Wife is Calling
I Love Livin’ in the City
Gimme Some Action
Beef Bologna
I Don’t Care About You
Foreign Policy

Rick Springfield
The Man That Never Was
I’ve Done Everything For You
Love is Alright Tonight
Love Somebody
Jessie’s Girl

Rick Nielsen, Corey Taylor, Krist Novoselic
Hello There
Stiff Competition
I Want You to Want Me
Ain’t It a Shame
Surrender

John Fogerty
Travelin’ Band
Born on the Bayou
Centerfield
Keep on Chooglin’
Bad Moon Rising
Proud Mary
Fortuate Son

Dave Grohl har laget dokumentar som handler om Sound City-studioet og dets Neve 8028 miksebord som Grohl kjøpte da studioet skulle stenge. Sound City og miksebordet har spilt inn musikk fra Johnny Cash, Metallica, Rage Against The Machine, Guns N’ Roses, Nirvana og plenty av andre klassiske artister. En av flere fine smakebiter fra filmen ser du over.

Dave Grohl er i full gang med å lage en dokumentar om studioet Sound City i California, og skal man dømme etter denne kjappe traileren kan vi forvente en svært stjernetung film…

Det har vært mange hyllester til Dio, men den forestående platen byr på artister i verdensklasse.

Det er litt av en gjeng som skal hylle Ronnie James Dio på et album som snart vil dukke opp. Og det skulle jo bare mangle at en så stor helt i metal-miljøet får andre stjerne-venner til å dra frem instrumentene. Gjestelisten så langt inkluderer Rob Halford, Glenn Hughes, Dave Grohl, Lemmy, Alice Cooper og Sebastian Bach som alle vil gjøre sine versjoner av kjente Dio-låter både fra hans tid i Elf, Rainbow, Black Sabbath og Dio. Spennende.

Se også opp for Dios bok om sitt eget liv som kommer om noen måneder. Rainbow In The Dark: The Autobiography Of Ronnie James Dio bør bli meget lesverdig.

Det er ti år siden Slash slapp sin forrige soloplate. Nå har han med seg gjester fra Motörhead og Black Eyed Peas pluss pluss. Pyro dissekerer albumet, låt for låt.

Få artister skaper så høye bølger på internetthavet som de fem originalmedlemmene i Guns N Roses. Steven Adler som drar på rehab med TV-team på slep, Axl Rose med sine barnslige og sutrende forsinkelser og utbrudd, og selvsagt mannen med hatten og krøllene: SLASH.

I oppkjøringen mot slippet av dette soloalbumet (som noen mener er hans første ordentlige soloalbum, men fuck det: vi regner Slash´s Snakepit som soloplater) har ryktebørsen gått mer glohet enn en crackpipe i de mørke bakgatene rundt Sunset Strip. Skal hun geiten fra Black Eyed Peas virkelig synge Paradise City? (Ja, men bare på bonusutgaven som slippes i Japan og i Classic Rock-utgaven) Blir det gjenforening av GNR med Appetite-besetningen? (Nei, tviler på det) Skal Ozzy være med på platen? (Ja!) Kommer virkelig Slash til Kristiansand? (Ja, han gjorde jo det) Har Axl bannlyst Slash-merch på GNR-gig? (Nei, tror dette bare var et rykte) Spilte ikke Slash på Michael Jackson-låten Black Or White likevel? (Visstnok ikke, han sier selv han bare var med i musikkvideoen) og så videre etc og så videre.

Men nå er det nok av alle disse ryktene, for på tirsdag 6. april slippes omsider albumet, som er oppkalt etter legenden selv. Nok dill, mer plateprat: Pyro går gjennom Slash-platen. Låt. For. Låt.

(Et lite PS før vi begynner: vi håper selvsagt at du sier din mening i kommentarfeltet under. Du kan streame hele platen fra denne linken. Kjøøøøøøør debatt.)

Ghost (feat. Ian Astbury & Izzy Stradlin)
— Soloplaten til Slash åpner på aller beste vis. Et sprekt, sprudlende riff som jobbes frem av Slash og Izzy Slash setter classic i classic rock, og med Ian Astbury på vokal er dette rockeperfeksjon. Det er så man får lyst å selge alt man eier, dra til USA, og bare drive rockeradio døgnet rundt. Eventuelt kjøpe en svart Mustang Convertible, og cruise rundt landet til lyden av låter som Ghost.

Crucify the Dead (feat. Ozzy Osbourne)
— Det fortsetter bra med Ozzy Osbourne på vokal på Crucify The Dead. Selv gikk jeg glipp av Slash-avslutningen på Quart i fjor, der Ozzy selv dukket opp, men alle rapporter sier at gamlefar leverte som en tenåring. Her på Crucify The Dead er det nok trikset og fikset i studio, men det betyr ingenting. Låten begynner som en klassisk Ozzy-ballade (tenk Fire In The Sky, Killer Of Giants), før refrenget slår inn med flerrende Slash-gitar og fistpumpin´ rytmeseksjon. Flott låt, og ganske annerledes fra åpningssporet.

Beautiful Dangerous (feat. Fergie)
— Det var nok hardt å svelge for de strengeste talibanrockerne, men godeste Fergie fra Black Eyed Peas gjorde en – bokstavelig talt – god figur da hun rocket Quart-festivalen inn i solnedgangen sammen med Slash i fjor. BEP-vokkisen jokket og gned seg rundtom på scenen som en perserkatt med løpetid, og viste en stemmeprakt som kler deilig rock. I tillegg hadde Fergie tre låter på 1. plass i USA fra sin solodebut, og tre 1. plasser i samme land fra seneste Black Eyed Peas-albumet, og slik suksess kommer alltid fra talent. Så forventningene til hennes deltakelse var faktisk skyhøye. Men akk så skuffende Beautiful Dangerous er. Kompet er kjedelig og retningsløst, og gjør ikke noe annet enn å bygge under den liksomtøffe vokalen. Det høres ut som Disturbed som covrer Alannah Myles sin Black Velvet vel over midnatt på en bar hvor publikum er mer opptatt av å spise spareribs enn å se på bandet. For å løfte humøret bør du sjekke Fergies versjon av Heart-bangeren Barracuda.

Promise (feat. Chris Cornell)
— Jasså, du vil spille rock igjen, Chris? Sist vi så deg knuste du en gitar og laget råtten R&B med Timbaland på Scream-albumet, men det var kanskje ikke så moro når ingen var interessert i det nye karrierevalget? Promise er en kjedelig rockelåt som kunne vært på det andre soloalbumet til Chris Cornell, det med You Know My Name. Traust, trist og trøstesløst. Jo raskere Soundgarden er tilbake, jo bedre.

By the Sword (feat. Andrew Stockdale)
— Nå begynner et mønster å vise seg på albumet. Dette er ikke et Slash-soloalbum med gjestevokalister, det er Slash som lager låter som passer vokalistene. By The Sword kunne vært på det seneste Wolfmother-albumet, Cosmic Egg. Og når vi ser tilbake på de fire første låtene, kunne de – med unntak av Fergie – vært på de respektive artistenes egne album. Det er ikke nødvendigvis noe galt med det, men det gjør at albumet høres mer ut som filmmusikk, samlealbum eller noe lignende enn et Slash-produkt. By The Sword låter for øvrig fett, som om drager og dronninger og trollmenn hadde tatt over Sunset Strip, og det minner meg om at jeg enda en gang må finne frem Cosmic Egg og spille det brutalt høyt hjemme når kona er ute av huset. Kanskje invitere Krisvaag på en helaften med Zeppelin, Clutch og Wolfmother? Hm, memo to self.

Gotten (feat. Adam Levine)
— En annen kar som ofte får kjørt stemmebåndene på anlegget her hjemme, er Adam Levine. Jeg har alltid vært svak for Maroon 5, helt siden balladen She Will Be Loved dukket opp for en del år siden. Må finne fram de to platene deres. Enkel, vakker popmusikk, og det er også det vi får på Gotten. Grei gjennomkjøring fra både Slash og Levine. Kan bli P4-hit, og bør få en stor omfavnelse av nattefavorittkanalen Klem FM.

Doctor Alibi (feat. Lemmy)
— Jaja, klart Lemmy måtte være med. Bare tittelen Doctor Alibi låter som en klassisk Lemmy-fanfare, og det er da også det vi får. Men selv om låten er en rett-fram rockesak som fungerer, tar jeg meg i å tenke at Lemmy-deltakelsen på Probot-albumet var to hakk bedre. Der Doctor Alibi står til en highfive med middels intensitet, var Shake Your Blood en bodyslam man gjør etter touchdown i en Super Bowl.

Watch This (feat. Dave Grohl & Duff McKagan)
— Angående Dave Grohl, så måtte han dukke opp her også. Watch This er en tung, instrumental sak hvor Slash får vist seg fram. Funker.

I Hold On (feat. Kid Rock)
— Ikke misforstå, jeg elsker Kid Rock, men her blir han litt anonym. Greit levert sørstatsrock, kan vi håpe at denne vokser? Hadde forventet litt mer American Bad Ass fra Mr Rock.

Nothing to Say (feat. M. Shadows)
— Aaah, endelig får vi høre hvordan Slash høres ut med en ung, sprek metalvokalist. M.Shadows fra Avenged Sevenfold gjør som vanlig en frekk Axl Rose-imitasjon, og Slash gjør gnistrende rytmegitarer slik vi aldri har hørt ham før. Denne låten kunne vært på et av de to seneste A7X-albumene, og jeg blir ikke overrasket om Slash dukker opp som gjest på deres kommende album. Som med alt annet på dette albumet låter det mer som gjestevokalistens band enn som en Slash-låt, men når det er så gode låter i bunn får det bare være.

Starlight (feat. Myles Kennedy)
— Myles Kennedy var i ferd med å erstatte Robert Plant i Led Zeppelin, men har måttet nøye seg med en gjesteplass på slutten av Slash-albumet. Denne balladen er fin, men Pyro-redaksjonen kunne tenkt seg å høre Myles bring the rock med Slash også. De tyngste, mest rocka låtene på de to Alter Bridge-albumene Myles Kennedy synger på er klassiske greier. Sjekk ut det, om du ikke kjenner karen fra før. Myles Kennedy skal for øvrig være sjefsvokalist når Slash skal ut på turné for å pushe dette albumet.

Saint is a Sinner Too (feat. Rocco DeLuca)
— Wikipedia-historien om Rocco DeLuca er ganske morsom, der kommer det blant annet frem at bluesvokalisten DeLuca sitt band er signert til et selskap som er deleid av Kiefer Sutherland. På Saint Is A Sinner Too gir han følsom og grei balladevokal.

We’re All Gonna Die (feat. Iggy Pop)
— Jeg husker godt da Slash dukket opp på Brick By Brick-platen til Iggy Pop, og la tyngde til jenteklassikeren Pussy Power. Her gjengjeldes tjenesten, og sammen med Ghost, Nothing To Say og Ozzy-sporet er dette et klart høydepunkt.

Bonus: Jeg traff His Slashness i Amsterdam nylig, her ser du et klipp derfra:

Snart kan du kanskje se denne mannen på kino.

Tidlig i mars har endelig den etterlengtede Lemmy The Movie premiere på filmfestivalen til South By Southwest i USA. Og er det en mann som fortjener en påkostet dokumentar, så er det Lemmy. Den mest ekte av de ekte. Den tøffeste av de tøffe. Udødeligheten selv. Det er uvisst om noen norske kinoer vil vise filmen. Om ikke så kommer det nok dvd ganske så fort. Vi tåler en reprise på traileren, mens vi gleder oss noe helt enormt til å se den ferdige filmen. Kjør gode ord fra folk som Slash, Dave Grohl og Alice Cooper.

Det lages dokumentar om denne mannen. Det blir garantert sterkt.

Er det en mann som fortjener en film om seg selv så er det Lemmy fra Motörhead. Han er rett og slett litt av en type. Etter det livet den mannen har vært gjennom, så er det underlig at han i det hele tatt puster. Og musikken? Klassiker på klassiker. Lemmy er metal. Og vi gleder oss enormt til filmen kommer. Alle fra Dave Grohl til Poison forteller deg om mannen og myten. Her har du en liten forsmak (et lite minutt med tekst først, så blir det flott):

Jack Black er et geni. Den saken er grei. Og når han slår seg sammen med Kyle Gass i Tenacious D blir han et enda større geni. Dette er kanskje det beste konsert-klippet ever….

Dere kjenner Tenacious D fra kult-hiten Tribute sammen med Dave Grohl, og noen av dere har nok sett tv-serien til Tenacious D eller langfilmen The Pick Of Destiny. Sistnevnte kom også som soundtrack, og den sterkeste låten på platen heter kort og konsist The Metal. Heldigvis søkte jeg etter denne låten på Youtube, og opp dukket et av de aller beste klippene jeg har sett. Tenacious D live med en herlig robot på scenen. Total metal extravaganza. Les teksten under, og se klippet. Uken blir dermed en lek.

You can’t kill the metal
The metal will live on
Punk-Rock tried to kill the metal
But they failed, as they were smite to the ground
New-wave tried to kill the metal
But they failed, as they were stricken down to the ground
Grunge tried to kill the metal Ha,hahahahaha
They failed, as they were thrown to the ground

No-one can destroy the metal
The metal will strike you down with a vicious blow
We are the vanquished foes of the metal
We tried to win for why we do not know

New-wave tried to destroy the metal, but the metal had its way
Grunge then tried to dethrone the metal, but metal was in the way
Punk-rock tried to destroy the metal, but metal was much too strong
Techno tried to defile the metal, but techno was proven wrong

Metal!
It comes from hell! 

Flere nettsider har meldt om Dave Grohls åpne brev til Metallica de siste timene. Vi aner ikke om det hele er tull, eller om det stemmer. Men moro er det likevel.

Dave Grohl er en artig kar. Og det forbauser oss ikke det grann om dette åpne brevet viser seg å faktisk være skrevet av Dave himself. Hele sulamitten følger:

“Dear METALLICA,

“Hey, it’s Dave! Remember me? Yeah, I’m the guy that’s been listening to your band faithfully since 1983. I bought your first album ‘Kill ‘Em All’ from a mailorder catalogue called Under The Rainbow, I think. Actually I can’t remember. It was 1983 for Christsakes! But that album changed my life and I’ve been listening to your albums ever since (even ‘St Anger’!).

“I can’t wait to hear the new shit, and no matter what you guys do I’ll always be first one at the shop waiting to hear it. I’m sure you’ll come out and blow everybody’s fuckin’ minds, because you’re fuckin’ METALLICA!

“Good luck. And don’t release it until it’s kick-ass.

“Yours, Dave Grohl.

“P.S. Are you finished recording the drums yet?”

Om få uker skal vi forresten gi vekk billetter til Foo Fighters konsert i Bergen her på Pyrobloggen, så bare følg med.